Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjemi

2023-02-04

Kjemi

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemi']

Kjemi er vitenskapen om stoffenes egenskaper, sammensetting og reaksjoner. Kjemi slik vi kjenner det i dag, oppsto som en eksakt vitenskap på 1600- og 1700-tallet da alkymien la grunnlaget for utviklingen av kjemisk vitenskap. Kjemi blir ofte kalt «den sentrale vitenskap» fordi den fletter sammen andre grener fra naturvitenskapen som astronomi, fysikk, materialteknologi, biologi og geologi. Denne sammenflettingen har blitt formet av underemner innen kjemi som belyser konsepter fra mange naturvitenskapelige grener. Fysikalsk kjemi inkluderer for eksempel prinsipper innen fysikk på atom- og molekylnivå.

Kjemi er vitenskapen om stoffenes egenskaper, sammensetting og reaksjoner. Kjemi slik vi kjenner det i dag, oppsto som en eksakt vitenskap på 1600- og 1700-tallet da alkymien la grunnlaget for utviklingen av kjemisk vitenskap. Kjemi blir ofte kalt «den sentrale vitenskap» fordi den fletter sammen andre grener fra naturvitenskapen som astronomi, fysikk, materialteknologi, biologi og geologi. Denne sammenflettingen har blitt formet av underemner innen kjemi som belyser konsepter fra mange naturvitenskapelige grener. Fysikalsk kjemi inkluderer for eksempel prinsipper innen fysikk på atom- og molekylnivå. == Historie == Kjemiens røtter kan spores tilbake til oppdagelsen av ild. Med ild kunne man forandre et stoff til et annet under tilføring av varme. Denne kunnskapen førte videre til metallurgi. Først ble metallene utvunnet fra malm, senere ble legeringer utviklet for å oppnå bedre og sterkere metall. Denne prosessen ble utviklet over flere tusen år. Gull ble foredlet lenge før de første legeringene kom. De hadde imidlertid liten forståelse av foredlingsprosessen som skjedde. Prosessen ble sett på som en forvandling, heller enn en foredling. Mange lærde på den tiden mente at det ville være fornuftig å finne en måte å forvandle billige metaller til gull. Dette var opptrinnet til alkymi, og letingen av de vises sten, som de mente skulle hjelpe dem til en slik forvandling. Pestene som herjet Europa i middelalderen, gav ytterlige oppgang for alkymistene. Etterspørselen etter medisin økte. De mente at det kanskje fantes en eliksir som kunne kurere alle slags sykdommer. I likhet med de vises sten ble det imidlertid aldri funnet noen slik eliksir, og moderne kjemi slår også fast at det ikke er mulig med en slik medisin. Mange alkymister så sin snitt til å drive med kvakksalveri og pengeforfalskning. For andre var det en intellektuell beskjeftigelse hvor man ikke greide å skille overtro fra vitenskapelig arbeid. Over tid ble praktiserende alkymister bedre på å skille disse. Paracelsus (1493–1541) forkastet læren om de fire elementer, og med bare en helt elementær forståelse av kjemi og medisin, smeltet han sammen alkymi og vitenskap i noe som ble kalt iatrokjemi. Starten for kjemi som vitenskap kan spores tilbake til flere muslimske kjemikere. Da er arbeider av Geber (ca. 725 -815), Al-Kindi (ca. 801- ca. 873), Al-Razi (865-925) og Abu Rayhan Biruni (973-1048) av særlig betydning. Gebers arbeid skulle bli mere kjent i Europa gjennom oversettelser til latin utarbeidet i det 14. århundre av en Pseudo-Geber (falske-Geber), som også skrev bøker på egen hånd under pseudonymet «Geber». En virkelig vitenskapelig revolusjon startet under innflytelse av filosofer som Francis Bacon (1561–1626) og René Descartes (1596–1650). De krevde mer nøyaktighet i matematikk og nytenkning på måten vitenskapelige observasjoner ble utført på. I kjemi startet det med Robert Boyle (1627–1692), som oppdaget gasser, og presenterte ligningen som i dag er kjent som Boyle-Mariottes lov. Antoine Lavoisier (1743–1794), også kalt den moderne kjemis far, utarbeidet teorien om massens konstans i 1783. Vel så viktig var atomteorien, som kom rundt 1800, utarbeidet primært av John Dalton (1766–1844). Oppdagelsen av de forskjellige grunnstoffene har en lang historie, fra før alkymiens dager og fram til i dag, og kulminerer i utarbeidelsen av det Periodiske system som ble gjort av Dmitrij Mendelejev (1834–1907). Nobelprisen i kjemi, stiftet 1901, gir et utmerket overblikk over viktige oppdagelser innen kjemi de siste 100 årene. == Beskrivelse av materie == === Atomer === Utdypende artikkel: AtomEt atom er en materie bestående av en positivt ladd kjerne (atomkjernen), og negativt ladde elektroner. Atomkjernen består igjen av protoner, som er positivt ladde, og nøytroner, som er nøytralt ladde. Atomer er de grunnleggende byggeklossene i kjemi, og de bevares ved kjemiske reaksjoner. === Grunnstoffer === Utdypende artikkel: GrunnstoffEt grunnstoff består av atomer, som har samme antall protoner i atomkjernen. Dette antallet er også følgelig grunnstoffets atomnummer. For eksempel har alle karbonatomer seks protoner i atomkjernen, og alle atomer med 92 protoner i kjernen er uranatomer. Hvis antall nøytroner varier innen et grunnstoff, får man varianter av grunnstoffet som kalles isotop. Den mest anvendte oversikten over kjemiske grunnstoff er det periodiske system, som setter opp alle grunnstoffene i henhold til deres atomnummer. I periodesystemet er alle grunnstoffene satt opp i grupper (kolonner) og perioder (rader). Der sorteres grupper av grunnstoff etter kjemiske egenskaper, og andre karakteristikker som atomradius, elektronegativitet og så videre. === Kjemiske forbindelser === Utdypende artikkel: Kjemiske forbindelserEn kjemisk forbindelse er et substans med et bestemt forhold av kjemiske grunnstoff, satt opp på en bestemt måte. Dette forholdet blir vanligvis uttrykt gjennom en kjemisk formel. Et eksempel på en kjemisk forbindelse er vann, som inneholder hydrogen og oksygen, i et forhold på 2 til 1. I et vannmolekyl befinner oksygenatomet seg mellom hydrogenatomene, med en vinkel på 104,45°. Kjemiske forbindelser blir dannet og oppløst gjennom kjemiske reaksjoner. === Substans === Utdypende artikkel: Kjemisk substansEt kjemisk substans er et generelt begrep som blir brukt om rene grunnstoff, kjemiske forbindelser, og blandinger av disse. Det meste vi omgir oss med til daglig, er en eller annen type blanding, for eksempel luft, legeringer, organisk materiale osv. === Molekyler === Utdypende artikkel: MolekylEt molekyl er den minste enheten av en kjemisk forbindelse eller et grunnstoff som innehar dets egenskaper. Molekyler avviker fra andre kjemiske enheter ved at de kan eksistere som selvstendige elektrisk nøytrale enheter. Salter vil for eksempel ikke framstå som molekyler, men som mange kationer og anioner i krystallstruktur. Molekyler er typisk et sett med atomer bundet sammen gjennom valensbindinger, slik at de blir elektrisk nøytrale og alle elektronene er paret med andre elektroner enten i binding (med elektroner fra et annet atom i samme molekyl), eller med hverandre i frie elektronpar. === Ioner og salter === Utdypende artikkel: Ion Se også: SaltEt ion er et ladd element, eller et atom eller molekyl som har mistet eller tatt opp et eller flere elektroner. Positivt ladde ioner kalles kationer, mens de negativt ladde kalles anioner. De positivt ladde kationene (for eksempel natrium-ionet Na+) og de negativt ladde ionene (for eksempel klorionet Cl-) kan danne salter (i dette eksemplet natriumklorid NaCl). === Aggregattilstandene === Utdypende artikkel: Aggregattilstand Se også: AllotropiI tillegg til de spesifikke kjemiske egenskapene som skiller de forskjellige kjemiske forbindelsene, kan stoffene opptre i ulike aggregattilstander. Stort sett er de kjemiske egenskapene uavhengige av aggregattilstandene, men unntaksvis er det enkelte aggregattilstander som ikke er forenelige med visse kjemiske egenskaper. En aggregattilstand er en betegnelse for de egenskapene et stoff har innen struktur, form og hardhet, innenfor et sett med bestemte fysiske forhold som temperatur og trykk. Fysiske egenskaper, som densitet og brytningsindeks, er som regel innenfor verdier som er karakteristiske for aggregattilstanden. Aggregattilstanden for et kjemisk stoff blir bestemt av energimengden i stoffet. Når energi tilføres eller fjernes, så energimengden i stoffet går utenfor grensene til stoffets aggregattilstand, restruktureres atomstrukturen i stoffet. Hvis energimengden endres innenfor grensene for stoffets aggregattilstand, er det vanligvis bare en volumendring som skjer. De tre mest kjente aggregattilstandene er fast form, flytende form og gass. Under bestemte trykk og temperaturer kan et stoff framstå i flere aggregattilstander samtidig. Det punkt hvor et kjemisk stoff er både i fast form, flytende form og i gassform samtidig, er kjent som et trippelpunkt, og siden trippelpunktet ikke er variabelt, men alltid det samme, er det en anvendelig måte å definere fysiske tilstander. Mange stoffer kan framstå i flere tilstander, eller faser, innenfor en aggregattilstand. Disse fasene kalles allotropiske tilstander. Det er for eksempel tre tilstander av jern i fast form (alfa, gamma og delta), avhengig av temperatur og trykk, og karbon kan framstå både som grafitt og diamant i fast form. En forskjell innenfor ulike faser av stoffer i fast form kan skyldes krystallstrukturen, eller oppsettet, av atomene. Mindre kjente faser innbefatter plasmaer, Bose-Einstein-kondensat, fermionisk kondensat og de paramagnetiske og ferromagnetiske tilstandene av magnetisk materiale. == Elementære konsepter og teorier == === Nomenklatur === Utdypende artikkel: IUPAC nomenklaturStandard nomenklatur innen kjemi bestemmes av International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) (på norsk: Internasjonalt forbund for ren og anvendt kjemi). Nomenklatur er et standardiseringssystem for navnsetting av kjemiske forbindelser. Det finnes i dag veldefinerte systemer for navnsetting av kjemiske enheter. Organiske forbindelser blir navnsatt i henhold til det organiske numenklatursystem, mens uorganiske forbindelser blir navnsatt i henhold til det uorganiske numenklatursystem. Nomenklatur er en avgjørende del av "språket" kjemikere imellom, og IUPACs system for kjemisk nomenklatur gjør det mulig for kjemikere å spesifisere med navn en bestemt kjemisk forbindelse ut av utallige mulige kjemikalier. === Kjemisk reaksjon === Utdypende artikkel: Kjemisk reaksjonEn kjemisk reaksjon er en prosess som resulterer i endringer i kjemiske stoffer. Slike reaksjoner kan resultere i at molekyler bindes sammen og danner større molekyler, at molekyler deles opp i to eller flere mindre molekyler, eller at atomene restruktureres innenfor eller på tvers av molekyler. Kjemiske reaksjoner resulterer som regel i at kjemiske bindinger dannes eller brytes. Om kjemiske stoffer som reagerer med oksygen for å danne nye kjemiske stoffer sier vi at de gjennomgår en oksidasjon; på lignende måte kan syrer og baser reagere med hverandre gjennom en prosess som kalles nøytralisering. Stoffer kan også bli brutt ned eller framstilt gjennom et utall forskjellige kjemiske prosesser. === Kjemiske lover === Utdypende artikkel: Kjemiske loverDet mest grunnleggende prinsippet i kjemi er loven om massens konstans, som slår fast at det ikke er noen målbar forskjell på massemengden før og etter en kjemisk reaksjon. Moderne fysikk viser oss at energien blir lagret, og at det er en sammenheng mellom kjemi og masse. Forholdet mellom energi og masse er viktig innen kjernekjemi. Opplagring av energi leder oss til viktige prinsipper innen loven om kjemisk likevekt, termodynamikk og kinetikk. === Kjemiske bindinger === Utdypende artikkel: Kjemiske bindingerEn kjemisk binding er den flerpolede balansen mellom de positive ladningene i atomkjernene, og de negative ladningene som roterer rundt dem. Energien og den måten den fordeles på, er mere enn bare tiltrekning og frastøting. Den karakteriseres av tilgjengeligheten til elektroner, og de bindingene det gir til andre atomer. Disse ... som binder sammen atomer i molekyler og krystaller. I mange av de enklere kjemiske forbindelsene kan 'Valence Bond Theory', (VSEPR)-modellen og grunnstoffenes oksidasjonstall brukes for å forutsi molekylstruktur og sammensetning. På lignende måte kan lover fra klassisk fysikk benyttes for å forutsi ionestruktur i krystaller. I mere komplekse molekyler kan man ikke benytte 'Valence Bond Theory', så man benytter da prinsipper fra kvantekjemi. === Kvantekjemi === Utdypende artikkel: KvantekjemiKvantekjemi beskriver matematisk massens framtreden på molekylnivå. I prinsippet er det mulig å beskrive alle kjemiske system på denne måten. I praksis er det bare de enkleste kjemiske systemene som blir undersøkt og beskrevet ved hjelp av kvantemekaniske termer, og da bare til utvalgte formål. En omfattende forståelse av kvantemekanikk er derfor overflødig innen det meste i kjemi, siden det som gjør teorien så omfattende og innviklet, kan bli forstått og anvendt med enklere termer. == Se også == === Lister === Liste over grunnstoffene etter nummer Det periodiske system, i stor utgave Samleside for kjemiske forbindelser Samleside for kjente kjemikere Tidslinje for kjemi === Beslektede emner === Alkymi Biokjemi Organisk kjemi Uorganisk kjemi IUPAC Kjemisett == Litteratur == Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261. Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427. Mostad, Arvid (2011). Alt er kjemi. Oslo. Universitetsforlaget. ISBN 9788215018829. Stockley, Corinne (2007). The Usborne illustrated dictionary of science. London. Usborne Publishing. ISBN 9781409535652. == Eksterne lenker == Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av kjemiker Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av kjemiingeniør International Union of Pure and Applied Chemistry IUPACs hjemmeside Arkivert 31. oktober 2007 hos Wayback Machine. IUPACs nomenklaturs hjemmeside, legg spesielt merke til "Gold Book", som inneholder mange gode definisjoner på vanlige uttrykk innen kjemi Norsk Kjemisk Selskaps hjemmeside Tidsskriftet Kjemis hjemmeside Hett og tett - multimedia fra forskning.no 27.10.04

Kjemi er vitenskapen om stoffenes egenskaper, sammensetting og reaksjoner. Kjemi slik vi kjenner det i dag, oppsto som en eksakt vitenskap på 1600- og 1700-tallet da alkymien la grunnlaget for utviklingen av kjemisk vitenskap.

https://no.wikipedia.org/wiki/Keiji_Haino

2023-02-04

Keiji Haino

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Japanske gitarister', 'Kategori:Japanske sangere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Chiba', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-08']

Keiji Haino (født 3. mai 1952) er en japansk musiker som i tillegg til sine soloprosjekter også er med i sideprosjektet Fushitsusha.

Keiji Haino (født 3. mai 1952) er en japansk musiker som i tillegg til sine soloprosjekter også er med i sideprosjektet Fushitsusha. == Diskografi == Watashi dake LP (PSF 1982) Nijiumu (PSF 1990) Itsukushimi (PSF 1992) Execration That Accept To Acknowledge (Forced Exposure, 1993) Ama No Kawa (Mom'n'dad, 1993) Beginning And End, Interwoven (Streamline, 1994) Guitar Works I-VIII EP (Table Of The Elements, 1994) Tenshi No Gijinka CD (Tzadik, 1995) A Challenge To Fate CD (Les Disques Du Soleil, 1995) The Book Of Eternity Set Aflame (Forced Exposure, 1995) Te Organ CD (PSF, Japan, 1995) Tamashii no Jun'ai CD Box set (Parple Trap, 1995) Saying I Love You CD (Blast First, 1995) Live in London (Blast First, 1996) I Said, This Is the Son of Nihilism (Table of the 1996) Execration That Accept to Acknowledge [live] Forced Exposure (1996) Haino & Mazzacane, Vol. 2 Menlo Park 1996 Haino & Mazzacane, Vol. 2 Menlo Park 1999 An Unclear Trail: More Than This (Avant 2000 Pauvros Shambala 2000 So, Black Is Myself (Alien8, 2000) Live (PSF 2001) Abandon All Words at a Stroke, So That... 21st Century Hard-Y-Guide-Y Man == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Keiji Haino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Keiji Haino på Discogs (en) Keiji Haino på MusicBrainz (en) Keiji Haino på Spotify (en) Keiji Haino på Songkick (en) Keiji Haino på AllMusic

Keiji Haino (født 3. mai 1952) er en japansk musiker som i tillegg til sine soloprosjekter også er med i sideprosjektet Fushitsusha.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kenya

2023-02-04

Kenya

['Kategori:0°N', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Kenya', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1963']

For fornavnet, se Kenya (navn)Republikken Kenya er et land ved ekvator i Øst-Afrika. En stor del av landet var britisk koloni fram til 1963 under navnet Britisk Øst-Afrika. Det grenser mot Tanzania i sør, Uganda i vest, Sør-Sudan i nordvest, Etiopia i nord, Somalia i nordøst og Indiahavet i sørøst. Viktige importvarer er olje, jern, plast og maskiner. Viktige eksportvarer er kaffe, frukt, te og sement. De viktigste handelspartnerne er USA, Storbritannia, Tyskland, Japan og Uganda. Kenya har et rikt dyreliv og en fantastisk natur, noe som har gjort at landet har utviklet seg som et turistmål. Hovedstaden er Nairobi.

For fornavnet, se Kenya (navn)Republikken Kenya er et land ved ekvator i Øst-Afrika. En stor del av landet var britisk koloni fram til 1963 under navnet Britisk Øst-Afrika. Det grenser mot Tanzania i sør, Uganda i vest, Sør-Sudan i nordvest, Etiopia i nord, Somalia i nordøst og Indiahavet i sørøst. Viktige importvarer er olje, jern, plast og maskiner. Viktige eksportvarer er kaffe, frukt, te og sement. De viktigste handelspartnerne er USA, Storbritannia, Tyskland, Japan og Uganda. Kenya har et rikt dyreliv og en fantastisk natur, noe som har gjort at landet har utviklet seg som et turistmål. Hovedstaden er Nairobi. == Geografi og klima == Med sine 580 367 km² er Kenya er verdens førtisyvende største land (etter Madagaskar). Landet ligger mellom lengdegradene 5 ° N og 5 ° S, og breddegradene 34 ° og 42 ° Ø. I øst grenser Kenya til Indiahavet, og strekker seg vestover opp mot det sentrale høylandet. Dette høylandet er gjennomskåret fra nord til sør av Riftdalen. Øst for denne forsenkningen finnes rike jordbruksområder. Det sentrale høylandet huser også Kenyas høyeste punkt, Mount Kenya, på 5199 moh. Dette er også Afrikas nest høyeste punkt etter Kilimanjaro med sine 5895 moh. Klimaet i Kenya varierer fra tropisk langs kysten til temperert i innlandet. Nordlige og nordøstlige områder har et mer tørt klima. Kenya er solrikt hele året. Det er vanligvis kjølig om natten og tidlig på morgenen ved høyereliggende områder. Landet har grovt sett to regntider. Den lengste oppstår i mars / april og varer til mai / juni. Den korte varer fra oktober til november / desember. I regntiden regner det ofte tett, og nedbøren faller gjerne på ettermiddags- og kveldstid. Temperaturen holder seg høy også gjennom disse månedene. Den varmeste perioden er februar og mars, og den kaldeste er i juli og august. == Demografi og etnisitet == Kenyas befolkning på 40 046 556 (2012) mennesker vokser meget raskt, og består av en rekke ulike folkegrupper og språk. Som hovedspråkgruppe er bantuene mest tallrike, som i det meste av Øst- og Sør-Afrika. Den største språkgruppen er bantu-gruppen kikuyu/meru/embu, som utgjør 28 % av befolkningen. Deretter følger luhya (12 %), luo (11 %), kalenjin-språklige grupper (8 %), kamba (8 %), kisii (5 %) og maasai/samburu i sør (2,7 %) og turkana (2,5 %). Ulike fjell-stammer utgjør i alt 10 % (Kilde: Economist, 3. november 2007). I tillegg bor det anslagsvis 67 000 (2 %) hvite i Kenya, Ifølge BBC var det i 2006 rundt 32 000 britiske statsborgere som bodde i Kenya, uavhengig av deres etniske tilknytning. === Religion === Flesteparten av kenyanerne regner seg som kristne (83 %), hvorav 47,7 % er protestanter og 23,5 % katolikker etter latinsk ritus. Den presbyterianske kirke i Øst-Afrika har 3 millioner tilhørige i Kenya og nabolandene. Det finnes noen mindre konservative reformerte kirker. 621 200 av kenyanerne bekjenner seg til ortodoks kristendom. Kenya er det landet i verden med flest kvekere, med rundt 133 000 medlemmer.Utenom kristendom finnes nevneverdige minoriteter (11,2 % er muslimer, 2,4 % irreligiøse, naturreligioner 1,7 %). Seksti prosent av muslimene bor i Kenyas kystregioner, hvor de utgjør 50 % av den totale befolkningen. 4 % av muslimene er ahmadiyya, 8 % er sjiaislam og 8 % tilhører ingen bestemt retning. 73 % er sunnimuslimer. Områdene i vest er hovedsakelig kristne. 10 % av landets muslimer befinner seg i de nordøstlige områdene, der de utgjør majoriteten. I tillegg finnes rundt 300 000 hinduer, flesteparten med indisk opphav. == Historie == Kusjittisktalende folk fra det nordlige Afrika innvandret til området som nå utgjør Kenya omkring 2000 år før Kristus. Det første århundret i vår tidsregning begynte arabiske handelsmenn å frekventere den kenyanske kyststrekningen. Etter hvert begynte arabiske og persiske bosetninger å spre seg langs kysten. I løpet av det første årtusenet etter Kristus begynte dessuten bantuer og nilotiske folkeslag å innvandre, og de førstnevnte utgjør nå tre fjerdedeler av Kenyas befolkning. I århundrene før den europeiske koloniseringen utgjorde kystområdene en del av en østafrikansk region som handlet med den arabiske verden og India. Slavehandel og handel med elfenben var viktige deler av denne handelen. Det var i denne sammenheng swahili-språket utviklet seg som et lingua franca for handel mellom ulike folkeslag. Portugiserne var de første europeerne som utforsket deler av det som skulle bli Kenya. Portugiserne kontrollerte etter hvert kyststripen fra Malindi til Mombasa, men ble etter hvert stadig utfordret av andre makter, blant annet Oman, som innen 1730 klarte å jage vekk portugiserne fra den kenyanske og tanzanianske kyststrekningen. I likhet med portugiserne klarte imidlertid heller ikke omanerne å legge under seg de indre deler av Kenya. Utover 1800-tallet ble imidlertid også omanerne trengt tilbake og britene tok over kontrollen over området. Kenya kom under britisk kolonistyre i 1895 og ble en del av Britisk Østafrika. Da jernbanen til Victoriasjøen sto ferdig i 1902, ble det besluttet at europeiske nybyggere («settlere») skulle flytte inn, ikke minst etter inspirasjon fra Rhodesia og Sør-Afrika. I årene forut for dette, under byggingen av jernbanen, var det en omfattende innvandring av indere som utgjorde hoveddelen av fagarbeiderne under byggingen. I løpet av begynnelsen av 1900-tallet ble det indre, sentrale høylandet bosatt av briter og andre europeiske farmere, som ble rike på å dyrke kaffe og te. I løpet av 1930-tallet bodde omtrent 30 000 hvite settlere i området. Fra før av var landet bosatt av mer enn en million av kikuyustammen. === Opprør mot kolonimakten === Fra oktober 1952 til desember 1959 var Kenya under unntakstilstand på grunn av Mau Mau-opprøret mot det britiske styret. Tross at dette opprøret ble slått ned, ble Kenya endelig selvstendig den 12. desember 1963. === Selvstendighet === Året (i 1964) etter ble landet republikk, med Jomo Kenyatta som første president, og Kenya African National Union (KANU) ble Kenyas dominerende politiske parti. Kenyatta ledet landet til han døde i 1978, da presidentposten ble overtatt av Daniel Arap Moi. === Daniel Arab Mois regime === I 1982 ble det regjerende KANU det eneste lovlige partiet. Forsøkene på å danne en opposisjon til Moi fortsatte imidlertid gjennom 80-tallet, og utfordrerne fikk vind i seilene på grunn av landets økonomiske krise. Voldelig uro preget begynnelsen av 90-tallet, og opposisjonen anklaget regjeringen for korrupsjon. I kjølvannet av urolighetene ble det dannet et opposisjonsparti, Forum for the Restoration of Democracy (FORD), tross forbudet mot opposisjonspartier. Utenlandske regjeringer som bidro med finansiell hjelp til Kenya krevde politiske reformer, og i desember ga Moi etter for kravet om å godta opposisjonspartier. I januar 1992 ble enda et opposisjonsparti, Democratic party (DP) dannet. Forut for valget i desember 1992 ble FORD splittet i FORD-Kenya, FORD-Asili og National Democratic Party (NPD). Denne oppsplittingen førte til at Moi vant valget, selv om KANU bare fikk 30 prosent av stemmene, mot opposisjonens 70 prosent. KANU endte med 93 seter i parlamentet mot FORD-Kenyas 31, Ford-Asilis 29 og DPs 23. Partiene har hovedsakelig blitt oppdelt langs etniske skillelinjer, da størstedelen av lederskapet og medlemsmassen har kommet fra en eller to etniske grupper. Personligheter og individuelle ambisjoner, snarere enn ideologi, har vært avgjørende. Snarere enn å gå sammen i en enhetlig opposisjon var ulike opposisjonsledere opptatt av selv å skaffe seg makt. Disse indre motsetningene ble utnyttet av Moi og KANU. Mois aksept av flertallsstyre var i stor grad taktisk bestemt, som en nødvendighet for å tilfredsstille økonomiske donorer. Tross disse innrømmelsene fortsatte trakasseringen og bestikkelsene av opposisjonen. KANU tok i bruk statlige midler for å svekke og splitte opposisjonen. Infiltrasjoner har blitt brukt for å skape destabilisering av de nye partiene og misnøye blant deres støttespillere. I tillegg var det både i 1992 og 1997 restriksjoner på opposisjonsledernes bevegelsesfrihet, slik at de ikke fikk oppsøkt alle deler av landet. I perioden mellom valgene i 1992 og 1997 fortsatte opposisjonen å være preget av etniske skillelinjer. I mangel på en enhetlig opposisjon, ble det organisert en konfrontasjon med Moi-regimet fra sivilsamfunnets organisasjoner, under ledelse av Citizens Coalition for Constitutional Change (CCCC/”4Cs”). Kravet var konstitusjonelle endringer. Den 7. juli 1997 ble det organisert en demonstrasjon i Uhuru Park i Nairobi, tross et forbud mot dette fra regimets side. Demonstrasjonen ble slått ned med bruk av tåregass og vold. Det hele ble kringkastet på CNN, noe som medførte uønsket publisitet for regimet. Mellom 20 og 25 personer døde i Nairobi og under andre demonstrasjoner landet rundt. Denne utviklingen førte Moi-regimet og KANU på defensiven for første gang siden legaliseringen av opposisjonen i 1991 og regimet måtte gi etter for kravene om enkelte konstitusjonelle endringer forut for 1997-valget. Disse var imidlertid av nokså begrenset karakter. Fundamentale spørsmål, som presidentens makt, overføring av makt til lokale og regionale styresmakter og endringer i valgsystemet måtte vente til etter valget. Moi og KANU vant også denne gang valget. Kravene om konstitusjonelle forandringer fortsatte imidlertid, og Moi ble presset til å opprette en kommisjon for å se på muligheten til en revisjon av grunnloven. Kommisjonen foreslo en kraftig reduksjon i presidentens makt, kombinert med en styrking av andre statsorganer, særlig parlamentet. Håpet var at dette skulle føre til et mer genuint demokrati. Moi-regimet var imidlertid ikke villig til å gi etter for kravene. Opposisjonen utsatte regimet for kraftig press, noe som imidlertid førte til at presidenten oppløste parlamentet i oktober 2002. Denne gangen var imidlertid viljen innad i opposisjonen til å stå samlet forut for nyvalget større enn tidligere, noe som resulterte i dannelsen av den såkalte National Rainbow Coalition (NaRC). Koalisjonen overrasket utenlandske observatører med å overleve fastsettelsen av en felles presidentkandidat, noe som hadde bidratt til å sprenge tidligere forsøk på en samlet opposisjon. Mwai Kibaki ble koalisjonens kandidat mot KANUs, Uhuru Kenyatta, sønn av Jomo Kenyatta, som tok over etter at Moi måtte trekke seg grunnet begrensninger i antall ganger en president kunne bli gjenvalgt. Valget, som ble vunnet av Kibaki og NaRC, ble av både internasjonale og lokale observatører betegnet som fritt og rettferdig. === Presidentvalget i 2007 === Presidentvalget i 2007 ble gjennomført som del av det generelle valget til ny nasjonalforsamling i Kenya 27. desember 2007. Valget på nasjonalforsamling ble holdt samme dag. Sittende president Mwai Kibaki ble erklært som vinner og tatt i ed 30. desember 2007, trass i påstander fra opposisjonsleder Raila Odinga om han vant valget, og påstander om valgfusk fra Kibaki, som i sin tur ledet til omfattende voldelige protester.Opptøyer brøt ut over hele Kenya 30. desember etter at Mwai Kibaki ble erklært som vinner av presidentvalget etter et omstridt valgresultat. Opposisjonstilhengere, hovedsakelig støttespillere av Raila Odinga, var sinte ettersom Mwai Kibaki ble gjenvalgt som president, og gikk ut i opptøyer. Opptøyene resulterte i mellom 800 og 1500 drepte, og 180 000–260 000 mennesker ble drevet på flukt. Kofi Annan ankom landet rundt en måned etter valget, og lyktes i å fremforhandle grunnlaget for en felles politisk plattform. Den 12. april ble Kibaki og Odinga enige om utnevnelsen av en koalisjonsregjering, ledet av Odinga som statsminister. === Presidentvalget 2017 === Uhurue Kenyatta vant valget i 2013. Presidentvalget i 2017 sto mellom Kenyatte og hans rival, opposisjonsleder Raila Odinga. Odinga protesterte mot gjennomføringen av valget 8. august. Ifølge opptellingen vant sittende president Uhuru Kenyatta med knapp margin (54 % av stemmene) over Odinga. Høyesterett annullerte valgresultatet og avgjorde deretter at det må holdes nytt valg fordi det opprinnelige ifølge domstolen var uregelemessigheter ved gjennomføringen. Domstolen kritiserte valgkommisjonen og ikke Kenyatta eller hans parti. Nytt valg må holdes innen 60 dager ifølge dommen. Ifølge Washington Post viser beslutningen at rettsvesen blir mer uavhengig. Dette skal være første gangen at en høyesterett har overprøvd valget av en president i Afrika. Valget ble gjennomført elektronisk for første gang og Odinga mente systemet var hacket og at det var andre uregelmessigheter. Ni dager før valget ble Chris Msando, ansvarlig for den elektroniske gjennomføringen av valget, funnet drept med spor av tortur. Odinga trakk seg i oktober fra nyvalget. Ved nyvalg 26. oktober vant Kenyatta og landets høyesterett avviste klagen fra Odingas tilhengere. == Politikk == Kenya er et representativt demokrati med presidentstyre. Presidenten er dermed både statsoverhode og regjeringssjef. Mens regjeringen har den utøvende makt, så er den lovgivende makt lagt til både regjeringen og nasjonalforsamlingen. Den dømmende makt er imidlertid uavhengig av både regjeringen og nasjonalforsamlingen. === Menneskerettigheter === Kenya har fengselsstraff inntil 14 år for homofili. === Administrativ inndeling === Med den nye grunnloven som gjelder fra 2013, er Kenya delt opp i 47 fylker (counties). Kenya var inntil 2013 oppdelt i åtte provinser (mkoa): Sentralprovinsen Kystprovinsen Østprovinsen Nairobi Nordøst-provinsen Nyanzaprovinsen Rift Valley VestprovinsenDisse var igjen delt inn i 71 distrikter (wilaya). == Økonomi == Til tross for vestlige giveres skepsis med regjeringen har den kenyanske økonomien vist fremgang. Dette gjenspeiles i høyere utdanning, jevn utvikling innen telekommunikasjon og effektiv innsats for å redusere virkningen av tørke innen landbruket. Spesielt har den økonomisk viktige te-industrien hatt nytte av dette. Kenyas økonomi økte med 7 % i 2007, og utenlandsgjelden er redusert vesentlig.Øst- og Sentral-Afrikas største økonomi har hatt en betydelig vekst innen tjenesteytende sektor, som utgjør 62 prosent av BNP, hjulpet frem av rask vekst innen telekommunikasjon og finansielle tjenester. Landbrukssektoren bidrar til 22 prosent av BNP og sysselsetter hele 75 prosent av arbeidsstyrken, noe som er et typisk trekk for underutviklede økonomier hvor matmangel forekommer. En betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er sterkt avhengig av matvarehjelp. Industri og produksjon er den minste sektoren og står for 16 prosent av BNP. Kenya har tradisjonelt vært et liberalt marked uten nevneverdig statlig innflytelse. Nyere lovgivning gir imidlertid regjeringen anledning til å regulere prisen på essensielle varer som maismel, parafin og matolje. Privatisering av statlige selskaper som det tidligere kenyanske postvesenet har ført til opprettelse av flere private selskaper, inkludert et av Øst-Afrikas mest lønnsomme selskap, Safaricom. I mai 2011 ble det forventet en positiv utvikling på 4-5 prosent av BNP, i det alt vesentlige på grunn av jevn økning i turisme, telekommunikasjon, transport, konstruksjon og økninger i landbruket. Verdensbanken forutsa en økning på 4 prosent i 2010 og inntil 4,9 prosent i 2011. Veksten for 2012 er anslått til 5 prosent.I mars 1996 re-etablerte presidentene i Kenya, Tanzania og Uganda Det østafrikanske fellesskap (EAC). EACs mål omfatter harmonisering av tariffer og regler, fri bevegelse av mennesker, og forbedring av den regionale infrastrukturen. I mars 2004 signerte de tre østafrikanske landene en tollunionsavtale. Kenya rangerer dårlig på Transparency Internationals korrupsjonssindeks.Kenya er Øst- og Sentral-Afrikas knutepunkt for finansielle tjenester. Nairobi Securities Exchange (NSE) er rangert på en tredjeplass i Afrika.Det kenyanske banksystemet er overvåket av Central Bank of Kenya (CBK). Systemet er sammensatt av forretningsbanker, kredittforetak, sparebanker og en rekke utenlandske vekslingskontor.50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (IMF) (2008). === Energi === Det meste av Kenyas elektrisitetsforsyning kommer fra vannkraftverk ved dammer langs øvre Tanaelven, samt Turkwel Gorge Dammen i vest. Den øvrige energien kommer fra et Oljekraftverk ved Rabai nær Mombasa samt fra enkelte Geotermisk energiverk ved Olkaria nær Nairobi. Det importeres også elektrisitet fra Uganda. Kenyas egen produksjon utgjorde i perioden 2001 til 2003 1142 megawatt. Den statseide Kenya Electricity Generating Company (KenGen) ble i 1997 etablert under navnet Kenya Power Company, og håndterer produksjonen av elektrisitet. Kenya Power and Lighting Company (KPLC) er et børsnotert, privatisert selskap, og håndterer overføring og distribusjon. Tørke og redusert vannføring forårsaker jevnlig nedsatt elektrisitetsproduksjon og mangel på elektrisitet. Det foreligger også planer om å bygge et atomkraftverk innen 2017 . Oljeboring har pågått periodisk i flere tiår. Det er bekreftet funn av olje, men utvinning har ikke startet. Kenya importerer derfor alle råstoffer til petroleumsprodukter, og importen utgjør mellom 20 og 25 prosent av importkostnadene. Det er imidlertid gjort funn i Uganda og Tanzania som indikerer at det kan finnes forekomster også i Kenya. Landet har til nå hatt strategiske oljelagre for kun 21 dager, men det er planlagt å bygge og ta i bruk anlegg som vil sikre tilgjengeligheten i tre måneder. Disse anleggene er planlagt flere steder, og skal være tilgjengelige fra og med 2014. === Landbruk === Landbruk står for den nest største inntektsposten i Kenyas bruttonasjonalprodukt (BNP) etter tjenesteytende sektor. I 2005 sto jordbruk og fiske for 24 prosent av BNP, samt for 18 prosent av sysselsettingen og 50 prosent av landets eksportinntekter. Innen jordbruk er dyrking av te, råvarer til hagebruk og kaffe det som bidrar mest. Kaffe og råvarer til hagebruk er ansett som de viktigste satsingsområdene. I det mer fruktbare høylandet dyrkes det en rekke arter, inkludert te, kaffe, sisal, pyrethrum, mais og hvete. Hold av bufe forekommer først og fremst i de halvtørre savanneområdene nedenfor høylandet, mens de mer lavtliggende områdene domineres av kokosnøtter, ananas, cashewnøtter, bomull, sukkerrør, sisal og mais. Landet har dessverre ikke tilstrekkelig effektivitet innen landbruk og infrastruktur til at det kan garanteres mat til alle. Dette kombinert med at 53 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen gjør at en betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er avhengig av matvarehjelp. Spesielt gjør dette seg gjeldende i mer avsidesliggende områder, da dårlige veier, utilstrekkelig jernbanenett og kostbar flytransport isolerer store deler av de tørre og halvtørre områdene. Samtidig må matvareprodusenter i andre regioner dumpe mat fordi de ikke har tilgang til markeder andre steder i landet. === Industri og produksjon === Selv om Kenya er det mest industrielt utviklede landet i Øst-Afrika, står ikke industrien for mer enn 14 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Den industrielle aktiviteten er primært lokalisert rundt de tre største byene Nairobi, Mombasa og Kisumu. Foredling av mais og sukkerrør, ølbrygging er dominerende sammen med produksjon av forbruksvarer. I løpet av de siste årene har også sementindustrien vært økende, og har etter hvert fått en mer viktig rolle i kenyansk økonomi. Kenya har også et oljeraffineri som i hovedsak forsyner hjemmemarkedet med petroleumsprodukter. Produksjonen har frem til nå vært basert på importert olje, men oljeleting er også igangsatt lokalt. Industriell vekst i Kenya er til dels basert på støtte fra industriland, men også innføring av skattetiltak gunstige for industrien må antas å ha en betydning for den industrielle veksten. === Transport === To veier i det transafrikanske hovedveinettet går gjennom Kenya: Highway 4 mellom Kairo og Cape Town og 8 Highway mellom Lagos og Mombasa. Buss og matatu (minibuss) står for mesteparten av transporten. Kilindini havn i Mombasa er den største havnen i Øst-Afrika. I Kisumu ved Lake Victoria finnes det også en elvehavn. Den ugandiske jernbanen brukes til passasjertrafikk, spesielt mellom Nairobi og Mombasa. Sporvidden er 1000 mm. Landet har to internasjonale flyplasser: Jomo Kenyatta internasjonale lufthavn i Nairobi og Moi internasjonale lufthavn i Mombasa. ==== Byggingen av Øst-Afrikas største havn ==== Lamu Port-South Sudan-Ethiopia-Transport (LAPSSET) korridorprosjekt, er et transport- og infrastrukturprosjekt (havner, rørledninger, veier, jernbaner) i Kenya som når det er fullført, vil være landets andre transportkorridor. Som navnet sier er det en transportkorridor fra Sudan - Etiopia til en ny stor havn i Lamu. Kenyas forrige transportkorridor er Mombasa - Uganda transportkorridor som går gjennom Nairobi. Noen grunnleggende LAPSSET-infrastruktur er bygget, blant annet en politistasjon og havnekontor i Lamu og forlengelse av Lamu flyplass sin rullebane (senere skal en ny stor flyplass bygges inne på fastlandet) og bygging av de første kaiene ved Lamu Port ble fullført 2019. Det nye kaiområdet ligger ikke på øya Lamu men inne på fastlandet nord for øya. Når kaiområdet er ferdig vil det ha et areal 10 ganger så stort som øya Lamu. I tillegg kommer infrastruktur som flyplass og veier, og boligområdet for alle som skal arbeide der. Prosjektet har fra starten av vært meget omstridt, og det er vel ennå ikke sikkert at det vil bli fullført. === Turisme === Turismen er den viktigste bidragsyteren til landets økonomiske vekst. Turisme er nå Kenyas største kilde til utenlandsk valuta, etterfulgt av blomster, te og kaffe. Kenyas tjenesteytende sektor, som bidrar med rundt 63 prosent av BNP, er dominert av turisme. Turistnæringen har i de fleste år vist en jevn vekst siden uavhengigheten, og ved slutten av 1980 var den blitt landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Turistene, de fleste fra Tyskland og Storbritannia, besøker for det meste strendene langs kysten og nasjonalparker. Det er en rekke nasjonalparker som Tsavo Øst og Tsavo Vest, naturreservater som Maasai Mara, Shimba Hills og Shaba, og også maritime parker som for eksempel Kiunga. Langs kysten er det mange fine turistomeråder hvor de mest kjente er Diani Beach og Lamu. == Samfunn == === De største byene === == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Turkanasjøens nasjonalparker – pattedyrvern, funnsted for fossiler, trekkfuglhabitat Gamlebyen i Lamu – tradisjonell arabisk arkitektur Mount Kenya nasjonalpark – landskapsvern, hellig fjell Mijikendafolkenes hellige skoger – kulturlandskap, hellige skoger Fort Jesus – kystfort fra 1593 utenfor Mombasa Sjøene i Riftdalen – økosystem med estetiske kvaliteter Thimlich Ohinga arkeologiske områdeMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2021 – Tradisjonelle mattradisjoner med stedegne planter == Se også == Liste over byer i Kenya == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 53. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 45. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kenya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kenya – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Kenya i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Republikken Kenya er et land ved ekvator i Øst-Afrika. En stor del av landet var britisk koloni fram til 1963 under navnet Britisk Øst-Afrika.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kamerun

2023-02-04

Kamerun

['Kategori:12°Ø', 'Kategori:5°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Kamerun', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960']

Kamerun (fransk: Cameroun, engelsk: Cameroon) er en republikk i Afrika, som grenser mot Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville), Gabon, Nigeria, Tsjad og Ekvatorial-Guinea.

Kamerun (fransk: Cameroun, engelsk: Cameroon) er en republikk i Afrika, som grenser mot Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville), Gabon, Nigeria, Tsjad og Ekvatorial-Guinea. == Naturgeografi == Kamerun ligger i det tropiske klimabeltet, landet er tett på ekvator, noe som gir høye og jevne temperaturer. Ved kysten finnes regnskog. Nordøst i landet er det gold savanne, lenger sør i det sentrale Kamerun ligger høyland med mange fjell. Den sørlige delen er hovedsakelig slettelandskap. En uregelmessig kjede av fjell, høydedrag og platåer strekker seg fra Kamerunfjellet (Mont Cameroun), landets høyeste fjell (4 095 meter), ved kysten og nesten til Tsjadsjøen i den nordlige enden av landet. Denne regionen har et mildt klima, særlig på den vestlige høysletta, selv om det faller mye nedbør. Jordsmonnet her er blant det rikeste i Kamerun, særlig rundt det vulkanske Kamerun-fjellet. Vulkanske utbrudd her har dannet kratersjøer. Den 21. august 1986 førte et utslipp av karbondioksid fra en av disse sjøene, Nyossjøen, til at mellom 1 700 og 2 000 mennesker omkom. == Demografi == Kameruns befolkning i 2005 er beregnet til 17 795 000. Befolkningen er ung: 41,2% er under 15, og 96,7% er under 65. Fødselsraten er beregnet til 33,89 fødsler per 1 000 dødsraten er beregnet til 13,47. Forventet levealder er 51 år. Et stort helseproblem er aids. I 2005 var nesten 5,4% av den voksne befolkningen smittet og fram til samme år hadde 46 000 mennesker dødd av aids. Etniske grupper: Kamerunske høylandsfolk 31%, ekvatorial-bantu 19%, kirdi 11%, fulani 10%, nordvest-bantu 8%, øst-nigritter 7%, andre afrikanske grupper 13%, ikke-afrikanere mindre enn 1%. Den opprinnelige befolkningen, baka-pygméene, utgjør noen få tusen og lever i regnskogen. Religiøs tilhørighet: Tradisjonelle religioner (animisme) 20%, kristne 40%, muslimer 40%. Språk: 24 større afrikanske språkgrupper, engelsk, fransk. Analfabetisme: I 2003 var 20% av den voksne befolkningen analfabeter. Kamerun har fengselsstraff inntil 5 år for homofili. == Historie == De folkegruppene som har vært bosatte lengst i området er pygmégrupper som bakafolket. Sao-kulturen oppstod rundt Tsjadsjøen ca. 500 e.Kr. og åpnet veien for Kanem-riket og dets etterkommer Bornu-riket. I vest oppstod kongeriker og høvdingdømmer. Kamerun ble oppdaget for europeerne av portugiserne i 1492, som kalte landet Rio dos Camarões, eller "Reke-elva", etter kjemperekene de fant i Wouri-elva. De startet senere slavehandel. Malaria forhindret lenge europeisk kolonisering av betydning. Først i 1870-årene skjøt koloniseringen fart, samtidig som innlandet ble erobret. Dette kunne skje fordi malaria-medisinen kinin ble tilgjengelig. Det tidligste europeiske nærværet begrenset seg til kysthandel og anskaffelse av slaver. Den nordlige delen av Kamerun var et viktig område for muslimsk slavehandel. Kristne misjonærer etablerte seg i slutten av århundret og spiller fortatt en stor rolle i mange kameruneres liv. Slavehold var vanlig i nord-kamerun i begynnelsen av 1900-tallet, men misjonærene arbeidet både lokalt og gjennom internasjonale kanaler (FN) for å få slutt på dette. Et NRK-team observerte lenkede slaver på markene i Rey-Bouba-området så seint som i 1969, men på 2000-tallet har det kun vært ubekreftede rykter om slavehold i områder der tradisjonelle herskere har stor makt. I 1856 inviterte lokale Douala-høvdinger britene til å signere en handelsavtale og ba om britisk beskyttelse. Før dette hadde portugisiske, nederlandske og britiske handelsmenn konkurrert om handelen i området. === Tysk Kamerun === I 1884 kom den tyske oppdagelsesreisende Gustav Nachtigal til Kamerun. Han oppsøkte de ledende høvdingene i landet og fikk dem til å underskrive en traktat som gjorde Kamerun til et tysk protektorat. Året etter, i 1885, ble Berlinkonferansen avholdt, her ble det slått fast at Kamerun var en tysk koloni. Tyskerne innførte kakao-, kaffe- og bananplantasjer. Som følge av Agadirkrisen i 1911 ble Tyskland tildelt ytterligere territorier i området. Frankrike måte avstå deler av Fransk Kongo til Tyskland. Til gjengjeld godtok Tyskland Frankrikes krav på Marokko. Dermed vokste kolonien Kamerun fra 465,000 km² til 760,000 km². De nye områdene ble kalt Ny-Kamerun (tysk: Neukamerun). === Fransk og Britisk Kamerun === Det tyske kolonistyret varte til 1916, da området ble delt mellom Frankrike (Øst-Kamerun) og Storbritannia (Vest-Kamerun). Franskmennene integrerte Kameruns økonomi med den franske, forbedret infrastrukturen og økte investeringene. Britene administrerte sin del av kolonien fra Nigeria, og var ikke så aktivt involvert. I 1946 ble Fransk Kamerun og Britisk Kamerun gjort til beskyttelsesområder ("trust territories") under FN. === Republikken Kamerun === Fransk Kamerun ble selvstendig som Republikken Kamerun i 1960, med muslimen Ahmadou Ahidjo som president. I 1961 gikk Øst-Kamerun og deler av Vest-Kamerun sammen for å danne det nåværende Kamerun. Utbredelsen av den tyske kolonien var riktignok noe større enn dagens Kamerun. Deler av denne ligger i dagens Nigeria, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Gabon og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Som følge av en folkeavstemning ble den overveiende muslimske nordlige delen av Britisk Kamerun (Nord-Kamerun) slått sammen med Nigeria. Den sørlige delen (Sør-Kamerun) gikk sammen med Fransk Kamerun og dannet Den føderale republikken Kamerun. I 1972 ble den føderale statusen opphevet, og landet ble en enhetsstat. Landet har jevnt over vært stabilt, noe som har gjort mulig en utvikling av jordbruk, veier, jernbaner og petroleumsindustri. Til tross for at Kamerun i de senere årene er blitt mer demokratisk, ligger den politiske makten fremdeles hos et etnisk oligarki. Det første flerpartivalg på 28 år ble holdt i 1992. Det ble vunnet av den kristne Paul Biya. Biya hadde da vært president siden 1982. Han ble gjenvalgt i 1997 og 2002. President Paul Biyas Cameroon People's Democratic Movement (CPDM) var det eneste lovlige partiet inntil 1990. Senere har mange etniske og regionale politiske grupper blitt dannet. Det viktigste opposisjonspartiet er Social Democratic Front (SDF), basert hovedsakelig i den anglofone regionen av landet. På 1990- og 2000-tallet har det vært grensestridigheter med Nigeria om den oljerike Bakassi-halvøya. Striden endte med at nigerianske styrker trakk seg tilbake i 2006 etter at en internasjonal domstol hadde gitt Kamerun suvereniteten over området. Det har også vært spenninger mellom kristne og muslimer, og mellom engelsktalende (anglofone) og fransktalende (frankofone). Siden 1994 har pressgrupper i Sør-Kamerun kjempet for uavhengighet fra Kamerun, og republikken Ambazonia ble formelt erklært av Southern Cameroons Peoples Organisation (SCAPO) 31. august 2006. Sør-Kamerun har vært medlem av Unrepresented Nations and Peoples Organization (UNPO) siden 2005. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Kamerun er inndelt i ti regioner. I 2008 signerte presidenten i Kamerun, Paul Biya, forordninger som avskaffet Provinser og erstattet dem med Regioner. == Økonomi og næringsliv == Drøye 60% av befolkningen lever av jordbruk, mange steder som tradisjonelt hakkebruk. Storfeproduksjon er også vanlig. Fangst av fisk og reker er vanlig langs kysten. Jord og klima ved kysten muliggjør kommersiell produksjon av bananer, kakao, palmeolje, gummi og te. I innlandet på det sørlige Kamerunplatået består avlingene av kaffe, sukker og tobakk. Regnskogen i sør som dekker 37% av landets areal har store reserver av tømmer, men store deler av området er utilgjengelig. Viktigste eksportartikler er råolje, kaffe, kakao og bomull. Produksjonen av råolje har falt siden 1985, men er fortsatt en viktig faktor. Vannkraft står for det meste av landets energiproduksjon. Landet har også en betydelig produksjon av bauxitt og jernmalm. == Samfunn == === Kameruns største byer === Se også Liste over byer i Kamerun.Største byer etter innbyggertall: Douala – 1 310 400 Yaoundé – 1 187 100 Garoua – 411 100 Kousséri – 333 300 Bamenda – 327 000 Maroua – 299 600 Ngaoundéré – 185 700 Bafoussam – 180 200 Bertoua – 152 800 Loum – 137 100 == Oppføring på UNESCO sine liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. Dja faunareservat – pattedyrvernSangha Trinational == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 44. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 63. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == (no) Statistikk og andre data om Kamerun i FN-sambandets nettsted Globalis.noAfrican Pygmies

Kamerun (fransk: Cameroun, engelsk: Cameroon) er en republikk i Afrika, som grenser mot Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville), Gabon, Nigeria, Tsjad og Ekvatorial-Guinea.

https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8benhavn

2023-02-04

København

['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 1000-tallet', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Europeiske miljøhovedsteder', 'Kategori:Havnebyer i Danmark', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:København', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øresundsregionen']

København (dansk uttale: ​[kʰøpm̩ˈhɑwˀn] hør ) er hovedstaden i Danmark og er med 1 375 995 innbyggere i 2014 landets største byområde. Dette omfatter helt eller delvis 18 kommuner. Sentrum for byområdet utgjøres av Københavns kommune som med sine 605 985 innbyggere (2018) er Danmarks mest folkerike. I hele den 3 030 km² store Hovedstadsregionen, som også sammenfaller med Københavns lokaltrafikkområde, bor det ca. 1,9 millioner mennesker. Den danske hovedstad er i tillegg sentrum for Øresundsregionen som inkluderer Malmö. Øresundsregionen dekker 20 649 km² av Danmark og Sverige og har 2,5 millioner innbyggere (2010) i Danmark og 3,7 millioner innbyggere (2010) når også den svenske delen regnes med. Denne regionen er blant Europas fremste sentra for innovasjon, bioteknologi og andre kompetansenæringer. København ligger på Sjællands østkyst og strekker seg inn over deler av Amager i øst. En rekke broer og en tunnel forbinder bydelene på Sjælland og Amager. Siden 2000 har København og Malmö vært forbundet via Øresundsforbindelsen. I København finnes Danmarks sentrale institusjoner som Folketinget, kongehuset, høyesterett og den statlige sentraladministrasjonen. Byen er nasjonens kulturelle og økonomiske senter og et viktig trafikknutepunkt med Danmarks største lufthavn og banegård, samt en av de største havnene i Norden. Københavns historie kan føres tilbake til omkring år 800 da det lå en mindre fiskelandsby hvor byens sentrum ligger nå. Fra 1300-tallet ble byen Danmarks rikeste og mest betydningsfulle – en status som den har fastholdt siden. I dag bor ca. 24 % av Danmarks befolkning i Københavns byområde. Etter en økonomisk nedgangstid i slutten av det 20. århundre, har byen på 2000-tallet opplevd stor økonomisk og kulturell fremgang.. København er hjemsted for en rekke store virksomheter og kulturinstitusjoner som A.P. Møller-Mærsk, Carlsberg, Parken, Nationalmuseet og Operaen.

København (dansk uttale: ​[kʰøpm̩ˈhɑwˀn] hør ) er hovedstaden i Danmark og er med 1 375 995 innbyggere i 2014 landets største byområde. Dette omfatter helt eller delvis 18 kommuner. Sentrum for byområdet utgjøres av Københavns kommune som med sine 605 985 innbyggere (2018) er Danmarks mest folkerike. I hele den 3 030 km² store Hovedstadsregionen, som også sammenfaller med Københavns lokaltrafikkområde, bor det ca. 1,9 millioner mennesker. Den danske hovedstad er i tillegg sentrum for Øresundsregionen som inkluderer Malmö. Øresundsregionen dekker 20 649 km² av Danmark og Sverige og har 2,5 millioner innbyggere (2010) i Danmark og 3,7 millioner innbyggere (2010) når også den svenske delen regnes med. Denne regionen er blant Europas fremste sentra for innovasjon, bioteknologi og andre kompetansenæringer. København ligger på Sjællands østkyst og strekker seg inn over deler av Amager i øst. En rekke broer og en tunnel forbinder bydelene på Sjælland og Amager. Siden 2000 har København og Malmö vært forbundet via Øresundsforbindelsen. I København finnes Danmarks sentrale institusjoner som Folketinget, kongehuset, høyesterett og den statlige sentraladministrasjonen. Byen er nasjonens kulturelle og økonomiske senter og et viktig trafikknutepunkt med Danmarks største lufthavn og banegård, samt en av de største havnene i Norden. Københavns historie kan føres tilbake til omkring år 800 da det lå en mindre fiskelandsby hvor byens sentrum ligger nå. Fra 1300-tallet ble byen Danmarks rikeste og mest betydningsfulle – en status som den har fastholdt siden. I dag bor ca. 24 % av Danmarks befolkning i Københavns byområde. Etter en økonomisk nedgangstid i slutten av det 20. århundre, har byen på 2000-tallet opplevd stor økonomisk og kulturell fremgang.. København er hjemsted for en rekke store virksomheter og kulturinstitusjoner som A.P. Møller-Mærsk, Carlsberg, Parken, Nationalmuseet og Operaen. == Etymologi == I middelalderen het byen Køpmannæhafn på gammeldansk; et navn som betyr kjøpmennenes havn. Københavns strategiske plassering i Øresund var av stor betydning for handelen i området ettersom Nord-Europas sannsynligvis viktigste skipsled passerte Øresund. Navnet kan ses som et uttrykk for den betydning dette ble tillagt. Tidligere har navnet på byen sannsynligvis vært Havn.En rekke andre navn bygget over det opprinnelige danske navnet for byen brukes på forskjellige språk. Som eksempler kan nevnes tysk og nederlandsk Kopenhagen, engelsk Copenhagen, fransk, portugisisk og spansk Copenhague, latin Hafnia, tsjekkisk Kodaň og islandsk Kaupmannahöfn. I 1923 ble den latinske utgaven av navnet basis for navngivningen av det nylig oppdagede grunnstoffet hafnium, ettersom oppdagelsen skjedde på Niels Bohr-instituttet. == Avgrensning og definisjon == I dagligtale brukes navnet København både om Københavns kommune og om byområdet som helhet – som også omfatter hele eller deler av 17 andre kommuner. Det samlede byområdet defineres av Kort & Matrikelstyrelsen og Danmarks Statistik på bakgrunn av FNs retningslinjer hvor et enhetlig byområde (på norsk tettsted) ikke må ha mer enn 200 meter mellom bygningene, parker og lignende ikke medregnet. Mange innbyggere i København identifiserer seg allikevel med den kommunen de bor i. I praksis er København så tett bebygget at man mange steder vanskelig merker hvor grensene mellom de enkelte kommuner faktisk går. Utenforstående vil allikevel typisk betrakte byen som en helhet. Derfor oppgis Københavns innbyggertall noen steder til ca. 0,65 mill. (kommunen) eller ca. 1,9 mill. (regionen), hvor det rette folketallet utfra internasjonale definisjoner er ca. 1,4 mill (pr. 1.1.2011).Selv om byområdet er klart avgrenset fra myndighetenes side, benytter de forskjellige betegnelser for det. Kort & Matrikelstyrelsen bruker København, mens Danmarks Statistik benytter Hovedstadsområdet, og på veiskiltene langs innfartsveiene har Vejdirektoratet valgt Storkøbenhavn. København er imidlertid den eneste av de tre betegnelsene som er autorisert av Stednavneudvalget. Det er i alle tilfelle det samme området man mener. I tillegg har en rekke administrative inndelinger brukt København eller Hovedstaden i sitt navn. For eksempel omfatter Region Hovedstaden også Bornholm, selv om denne øya ligger ca. 130 km borte, og det tidligere Københavns amt omfattet tross navnet ikke Københavns kommune, selv om amtets hovedsete lå der i en årrekke. == Historie == === Forhistorie frem til 1100-tallet === Det finnes en del funn fra forhistorisk tid i Københavnområdet. I forbindelse med byggingen av Amager Strandpark ved Øresund ble det for eksempel funnet levninger etter en kystnær boplass fra yngre steinalder. Gravhauger i forstedene minner om menneskelig aktivitet i forhistorisk tid, og mange av bynavnene i nærheten av København vitner om bosetninger i det storkøbenhavnske området i vikingtiden. I området ved Gammeltorv har det etter all sannsynlighet bodd mennesker i lengre tid før Kristi fødsel enn etter. Ertebøllekulturens jegere laget sine flintvåpen her 4–5 tusen år f.Kr.Byens første kirke ble bygget i treverk på 1100-tallet, den var 13 meter lang og sto midt i det som nå er Frederiksberggade, foran nr. 25. Den var oppkalt etter Sankt Clemens. Oppå stolpene etter denne første Clemenskirken ligger fundamentet til den neste Clemenskirken, som var 25 meter lang og bygget av stein. Den rakk bort under der Frederiksberggade nr. 36 ligger i dag. Lenge gikk man ut fra at det rundt år 1 000 ikke var annet enn et lite fiskevær der København ligger i dag. Fiskeværet lå umiddelbart nord for der København rådhus ligger, ved Mikkel Bryggers Gade, som den gang lå ut mot havet. Men i forbindelse med utgraving av metroen har man funnet spor av flytebrygger ved Gammel Strand som daterer seg helt tilbake til rundt år 800. Ved utgravingen til Kongens Nytorv metrostasjon har man også funnet spor av en gård fra vikingtiden.Første gang København nevnes i skriftlige kilder er i forbindelse med et sjøslag mellom Svein Estridsson og den norske kongen Magnus den gode i 1043, og da under navnet Havn. Deretter er det stille om byens skjebne i de neste 120 år, noe som kan være et tegn på at byen i forhold til andre danske byer på denne tiden har vært av sekundær betydning. === Byens grunnleggelse === Det er sannsynlig at den sentrale plasseringen mellom de store domkirkebyene Lund og Roskilde har medvirket til fremveksten av København som by. Den naturlige havnen og den lille øya Slotsholmen, som var lett å forsvare, har sikkert også vært viktige faktorer. I Saxo Grammaticus' verk Gesta Danorum fortelles det at den lille byen Portus Mercatorum («Køpmænnahafn») ble overbrakt til biskop Absalon omkring 1160. Det nøyaktige årstallet kjenner man ikke ettersom Absalons gavebrev har gått tapt. Hos Rigsarkivet ligger det imidlertid et dokument utstedt drøyt 30 år senere, den 21. oktober 1186. Dette dokumentet er et stadfestelsesbrev fra pave Urban III, et pergament med paveseglet hengende sist i brevet. Fra omkring 1167–1171 bygget Absalon en borg og en bymur på stedet. Sannsynligvis lå borgen på Slotsholmen, hvor Christiansborg ligger i dag. Det var sannsynligvis også Absalon som bygget byens første kjente kirke, Sct. Clemens. === København i middelalderen === Under Absalons ledelse begynte byen å vokse, og særlig på 1200-tallet utvidet byen seg slik at den etter hvert kom til å dekke en større del av området mellom Kongens Nytorv og Rådhuspladsen. Vor Frue kirke, Gråbrødrekloster, Skt. Peder og Skt. Nikolai ble alle bygget i første halvdelen av 1200-tallet. Dette århundret var en urolig tid i dansk historie, noe som kom til uttrykk gjennom skiftende bispers og danske kongers intense kamp om retten til byen og dens gods. Biskop Jakob Erlandsen kunne imidlertid i 1251 tvinge den pressede kong Abel til å overgi ham byen og denne biskopen ga i 1254 byen dens første byrettigheter. Men bare fem år senere, i 1259, ble byen angrepet og inntatt av den rygiske fyrst Jaromar. Etter hvert begynte byen å vokse seg til rikets største og mest betydningsfulle, selv om den enda ikke var blitt hovedstad. Plasseringen midt i riket – Skåne var den gang dansk – var ideell. De fremadstormende hansaene som var i krig med den danske kong Valdemar Atterdag, inntok byen og ødela Absalonborgen i 1368, noe som vitner om byens betydning for handel og krigføring på dette tidspunkt. I 1419 lyktes det endelig en dansk konge, Erik av Pommern, å overta makten over byen fra kirken. De danske kongene betraktet fra nå av byen som sin viktigste by, og i 1443 gjorde Kristoffer av Bayern byen til kongelig residensby. I 1479 ble universitetet grunnlagt. Under reformasjonen og grevefeiden stilte byens borgere seg på den tapende Christian IIs side, men ble allikevel skånet for større represalier ettersom den nye kongen, Christian III ville holde seg inne med borgerne. === Renessansen, eneveldet og opplysningstiden === Christian IV fikk stor betydning for København. Under han ble byens gamle murer langs Gothersgade lagt ned og utvidet, så de gikk langs den nåværende jernbanelinjen mellom Nørreport og Østerport, utenom hans nyanlagte Nyboder. De eksisterende vollene rundt middelalderbyen ble modernisert. Københavns voller ble også utvidet med forsvarsanlegg av det nyanlagte området Christianshavn. Skitt og lort preget Christian IVs by og dette ville kongen ha en ende på. I gatene gikk grisene løse og spredde møkk. Det kom forbud mot å holde svin innenfor vollene, men det brydde ikke borgerne seg om. Kongen hadde store visjoner for København og fikk satt i gang en mengde tiltak som skulle gjøre byen til en vakker renessanseby. Fra 1658–1660, under første Karl Gustav-krig, var København som siste område i riket under dansk kontroll, men under beleiring av de svenske troppene anført av Karl X Gustav. I februar 1659 forsøkte svenskene å innta byen ved et stormangrep, men en felles innsats fra soldater og byens borgere holdt dem tilbake. Etter det mislykkede angrepet holdt svenskene allikevel byen beleiret helt frem til 27. mai 1660. I forbindelse med innføringen av eneveldet i 1660 under Frederik III ble København en enda viktigere by i Danmark, fordi det var herfra den stadig mer sentralistiske danske staten ble styrt. Byen var imidlertid tospråklig. Mellom en tredjedel og fjerdedel av befolkningen hadde tysk som talespråk, enten de var innvandret fra kongens tyske provinser eller fra andre områder av Tyskland. Inntil 1772 var hærens offisielle språk også tysk. I 1664 ble byens befestning ferdigstilt med byggingen av Kastellet ved Østerport. I 1711–1712 herjet en av de verste pestepidemier i Københavns historie. Pesten krevde cirka 22 000 av byens rundt 60 000 innbyggere. Noen år etter ble byen rammet av nok en katastrofe, da over en fjerdedel av byen gikk opp i røyk ved en bybrann i 1728. Inspirert av ideer fra land i det sydlige Europa ble Frederiksstaden nord for Kongens Nytorv grunnlagt i 1748. Det ble et elegant og vel tilrettelagt nytt kvarter med Amalienborg som midtpunkt. Under Revolusjonskrigene i siste halvdel av 1700-tallet opplevde København en sterk oppgangstid som følge av den profitable handelen mellom de stridende makter, England og Frankrike.Oppgangsperioden sluttet imidlertid for en periode da først Christiansborg brant i 1794 og en bybrann herjet indre by året etter. I 1801 kom den britiske flåten, med Lord Nelson i spissen, for å avkreve Danmarks flåte, noe som også skadet deler av byen. Skadene hadde allikevel langt fra det omfang som den landsatte britiske hær gjorde under det engelske bombardementet av byen i 1807, 90 prosent av byens hus med halmtak brant ned da de britiske troppene brukte det nye våpenet – kruttdrevne raketter, såkalte Congreveraketter, som var ladet med fosfor. Her ble også Vor Frue kirke fra middelalderen helt ødelagt av engelske brannbomber og gikk opp i flammer. Det meste av Københavns indre bybilde er preget av gjenoppbyggingen etter dette bombardementet og de forutgående bybrannene. === Fra 1807 til første verdenskrig === Gjenreisingen av privatboliger etter bombardementet i 1807 gikk raskere enn gjenoppføringen av kvarteret med Vor Frue kirke. Landet gikk bankerott i 1813, og man hadde ikke råd til å gjenoppføre Universitetet, Metropolitanskolen eller Vor Frue kirke før et godt stykke inn på 1800-tallet. Vor Frue kirke ble en ren klassisistisk bygning, tegnet av arkitekt C.F. Hansen, og hans stil kom til å prege byen. I løpet av 1820-tallet kom det omsider fart på økonomien. Kulturelt sett kom København til å danne rammen for en av dansk histories mest givende kulturepoker, Gullalderen, som i tillegg til C.F. Hansen ble preget av blant andre Bertel Thorvaldsen og Søren Kierkegaard. Senere fulgte industrialiseringen i andre halvdelen av århundret. Etter koleraepidemien i 1853 besluttet man endelig å legge ned de gamle vollene med porter som ble avlåst hver kveld. Militæret hadde allerede i 1852 rykket demarkasjonslinjen mot nord, ut på den andre siden av Søerne i erkjennelsen av at vollene ikke kunne forsvare byen. I 1856, etter epidemien som kostet opp mot 4 800 menneskeliv, opphørte København med å være en festningsby og Nørreport ble, som den første byporten, revet ned samme år, og de øvrige året etter. Nå ble det tillatt med permanente grunnmurte nybygg utenfor vollene. Denne frigivelsen i kombinasjon med en svært liberal byggelovgivning førte til en byggeboom i brokvarterene, Nørrebro (fra 1850-årene), Vesterbro (fra samme tid), Østerbro (fra 1880-årene), Amagerbro (fra 1890-årene) og Islands Brygge (etablert 1905), og en betydelig økning av innbyggertallet. Rundt 1800 bodde det cirka 100 000 mennesker i hovedstaden og i starten av 1900-tallet bodde om lag 400 000 i byen.De nye bydelene ble svært ulike. Frederiksberg ble en selvstendig sognekommune i 1857, og samme år ble villakvarteret Rosenvænget på Østerbro grunnlagt. Disse to enklavene ble borgerskapets og de velsituertes kvarterer; her var det natur, lys og luft og for Frederiksbergs vedkommende også underholdning, teater samt landets første zoologiske have. Frederiksberg har beholdt sin autonome status og sin lavtbebygde karakter helt opp til i våre dager. Nørrebro og Vesterbro ble derimot tett bebygget og ble raskt arbeidernes bydeler. Selve vollene ble først sent i århundret gjort om til parker, først Ørstedsparken og Botanisk Have, senere Østre Anlæg og den nå forsvunne Aborreparken. Området mot vest nær Tivoli ble i 1880-årene et forlystelseskvarter. Tivoli ble anlagt allerede i 1843, utenfor vollene. En del nye offentlige institusjoner ble anlagt langs de tidligere vollene – Polyteknisk Læreanstalt, Københavns Universitets Observatorium, Det tekniske Institut og ikke minst mange nye museer, blant annet Statens Museum for Kunst. Samtidig ble nye kirker bygget i brokvarterene. Som erstatning for den gamle festningen vedtok Estrup-regjeringen fra 1886 byggingen av det store Københavns Befæstning, herunder Vestvolden som var Danmarks største arbeidsplass og senere bare overgått av Storebæltsforbindelsen. Festningsbyggingen på landjorden stoppet i 1894, men opp til under første verdenskrig ble sjøbefestningen bygget ut. Amagersiden fikk aldri en landbefestning, noe som forklarer hvorfor Christianshavns voll ble bevart. Oppføringen av store prosjekter som Frihavnen (1894), som var et motsvar til Hamburgs frihavn, Rådhuset (1905) og Hovedbanegården (1911) satte også sine spor. København var blitt en industriell storby, hjemsted for virksomheter i internasjonal målestokk slik som Burmeister & Wain, Det Østasiatiske Kompagni og Det Store Nordiske Telegrafselskab. === Etter første verdenskrig === Etter første verdenskrig var det knapphet på de fleste ting, og høy arbeidsløshet var medvirkende årsak til en del uro som særlig sprang ut fra byens arbeiderkvarterer. Etter som tiden gikk ble en stor del av byutviklingen lagt til de nye forstedene, og der dukket de første villakvarterene opp. Denne utviklingen ble også hjulpet frem av utviklingen og utvidelsene av det kollektive trafikknettet, blant annet åpningen av S-tog-linjene fra 1934. Under andre verdenskrig ble København, akkurat som resten av Danmark, okkupert av de tyske troppene inntil krigen tok slutt 5. mai 1945. Under okkupasjonen ble flere bygninger ødelagt enten ved sabotasje eller ved angrep fra de allierte styrker. Blant annet ble Gestapos hovedkvarter i Shellhuset bombet av britiske fly 21. mars 1945. Under dette angrepet ble Den Franske Skole på Frederiksberg også rammet og mange barn ble drept. Mange industribygninger i København ble også sprengt i luften av den danske motstandsbevegelsen. Etter krigen fikk den stigende bilismen en stadig større betydning for byens utvikling, og dette fikk fingerplanens ideer om et København bygget opp rundt den kollektive S-togs-trafikken til å bli noe utvannet. Noen av forstedene grodde opp vekk fra S-tognettet. I 1960-årene syntes utviklingen i Københavns kommune å være gått i stå, mens forstadskommunene vokste. Særlig Gladsaxe kommune under Erhard Jakobsen ble et eksempel på denne utviklingen i Københavns omegnskommuner. Etter en lang rekke nedgangsår fra 1960-årene begynte København å snu den negative utviklingen rundt 1990. Særlig med byfornyelsesplanene fra 1991 ble mange nedslitte kvarterer langsomt, men sikkert til ettertraktede bydeler. Mest markant er i denne sammenhengen utviklingen på Vesterbro. Alle sammenslåinger av mindre leiligheter til større enheter har skapt en del svært attraktive leiligheter. I dag er København en storby i utvikling, med blant annet metro, den moderne sports- og kulturarenaen Parken og helt nye bydeler (Ørestad, Islands Brygge og Teglholmen) rett inntil byens sentrum. Med byggingen av Øresundsbroen i 2000 ble København sentrum for Øresundsregionen, en region som i stadig større grad binder Nordøstsjælland og det vestlige Skåne sammen. Boligmarkedet i byen opplevde 2002-2007 en boligboble som blant annet skyldtes lett adgang til lån og lav rente. Som i resten av Danmark stppet prisoppgangen opp i 2007, og København opplevde snart fallende priser i et marked hvor det ikke lenger er lett å få lån. I starten av perioden ble det også mulig å vurdere andelsboliger etter markedspris. Dette åpnet opp det ellers lukkede andelsboligmarked og andelsboliger omsettes nå oftest i fri handel i stedet for gjennom lukkede lister og noen ganger penger under bordet. I bobleperioden var det populært å bosette seg i Malmö i Sverige og arbeide i København. I en måling fra 2011 er København nr 17 på listen over verdens dyreste byer å bo i; etter Oslo, men foran London.Mens Ungdomshuset på Jagtvej eksisterte, var særlig Nørrebroområdet jevnlig preget av voldsomme demonstrasjoner som hadde sitt utspring herfra. Dette kulminerte med nedrivningen av huset i mars 2007, men da det kom et nytt hus til ungdommen i Nordvest opphørte de store demonstrasjonene med utgangspunkt i bevegelsen rundt Ungdomshuset. I senere år er det i stedet Bandekonflikten mellom unge innvandrere og rockere som opptar københavnerne. == Geografi == København ligger på det nordøstlige Sjælland, med en del av byen på Øresunds-øya Amager. Det vestlige København strekker seg forholdsvis flatt lenger inn på Sjælland, mens man mot både nord og syd støter på mer kupert terreng. I det nordvestlige København reiser det seg en større bakkekjede med høyder opp til 50 meter over havet rundt Søborg og Høje Gladsaxe. Disse bakkede landskapene i det nordlige København blir gjennomskåret av en del sjøer og Mølleåen. I Rude Skov ligger det høyeste punkt i det større københavnsområde, 91 meter over havet. På grunn av høyden i Gladsaxe-området har man her plassert Gladsaxesenderen og Københavns vannforsyning. I den sydvestlige delen av København hever en kalkformasjon seg ved Carlsberg-forkastningen. De mer sentrale delene av København består for det meste av flatere landskap, i Valby og Brønshøj med mindre hvelvede bakker. To dalsystemer følger disse små bakkekjedene fra nordøst til sydvest. I den ene dalen finner man sjøene (Sortedamssøen, Peblingesøen og Skt. Jørgens sø), i den andre ligger Damhussøen. Disse mindre dalene gjennomskjæres av elvene Harrestrup Å og Ladegårdsåen, den siste løper under Åboulevard og er lukket helt inne i rør. Amager og det meste av den gamle indre by er flatt kystnært land. En del av den indre by, herunder Christianshavn og Islands Brygge, ligger i dag på områder som for 500 år siden var havbunn. Geologisk sett hviler København akkurat som det meste av Danmark på et istidspreget grunnmorenelandskap som igjen hviler på et hardere underlag av kalkstein. Visse steder i området er det kun ti meter ned til kalklaget, noe som under byggingen av metroen voldte betydelige problemer. === Områder i København === ==== Administrativ inndeling ==== København var i perioden 1. januar 2002 til 31. desember 2006 inndelt i 15 administrative bydeler. Borgerrepresentasjonen vedtok å endre denne inndelingen med virkning fra 1. januar 2007 slik at byen fikk 10 administrative bydeler. Bydelene er; Amager Vest, Amager Øst, Bispebjerg, Brønshøj-Husum, Indre By, Nørrebro, Valby, Vanløse, Vesterbro/Kongens Enghave og Østerbro. Amager Vest omfatter den nordvestlige delen av Amager og per 1. januar 2011 hadde den 58 174 innbyggere. Bydelen inkluderer blant annet Islands Brygge og Ørestad. Amager Øst hvor blant annet Amager Strandpark ligger hadde på samme tidspunkt 50 900 innbyggere.Bispebjerg ligger i nordvestlig retning av sentrum og grenser mot bydelene Brønshøj-Husum og Vanløse. Mot øst danner jernbanen med stasjonene Nørrebro stasjon og Bispebjerg grense mot bydelen Østerbro. Bispebjerg hadde en befolkning på 49 362 innbyggere pr. 1. januar 2011.Brønshøj-Husum består av Brønshøj og Husum, ligger nordvest i kommunen og dekker et område på 8,73 km². Brønshøj og Husum har vokst sammen, fremstår som en enhet og har 40 491 innbyggere pr. 1. januar 2011.Indre By utgjør den historiske kjernen av København og strekker seg ut til Søerne. Christianshavn på østsiden av Havneløbet hører også med til Indre By. Bydelen hadde 48 490 innbyggere pr. 1. januar 2011.I bydelen Nørrebro danner Søerne grense mot Indre By mot sydøst og grenser mot Frederiksberg kommune i sørvest. Jernbanens linje F danner grense mot Bispebjerg i vest og mot øst er Lersø Parkallé og Fælledparken grense mot Østerbro. Nørrebro hadde 74 129 innbyggere pr. 1. januar 2011.Valby hadde 47 839 innbyggere per 1. januar 2011. Bydelen ligger noen kilometer vest for det sentrale København og grenser opp til Kongens Enghave, Vesterbro, Frederiksberg, Hvidovre og Vanløse. Carlsberg Byen hvor Carlsberg bryggeri tidligere hadde sitt hovedkvarter ligger i Valby. Vanløse ble innlemmet i København i 1901 og er Københavns minste bydel. Den hadde 37 115 innbyggere pr. 1. januar 2011.Vesterbro/Kongens Enghave ligger sydvest for bysentrum og ble dannet ved en sammenslåing av to tidligere bydeler. I bydelen var det 57 150 innbyggere pr. 1. januar 2011.Østerbro ligger rett nord for bykjernen og hadde pr. 1. januar 2011 en befolkning på 70 938 innbyggere.København kan deles opp i flere forskjellige områder. Denne oppdelingen tar utgangspunkt i når områdene ble en del av byen København. De fleste av områdene utenfor sentrum, for eksempel Valby og Rødovre, var selvstendige byer før de ble en del av København og de har derfor også sin egen historie. ==== Det sentrale København ==== Det sentrale København er de deler av byen som er preget av tett bebyggelse med 3–6 etasjers bygninger. Regnet fra nord avgrenses dette området omtrent av S-togssporene fra Svanemøllen stasjon til Nørrebro stasjon og herfra av Ndr.- og Sdr. Fasanvej til Valby stasjon, herfra av S-togssporene til Dybbølsbro stasjon. På Amagersiden avgrenses det sentrale København fra det øvrige Amager omtrent av en linje fra Hans Tausens kirke til Amager Hospital og herfra opp til Kofoeds skole. I midten av det sentrale København ligger Middelalderbyen, som er den aller eldste delen av København fra før utvidelsen av byen under Christian IV. Området avgrenses av Vester Voldgade, Nørre Voldgade, Gothersgade og havnen. Dette området utgjorde byen København inntil utvidelsen med Christianshavn i 1620-årene og Nyboder i 1640-årene. Denne avgrensingen er bl.a. blitt brukt i forbindelse med Bilfrie dager i 2003 og 2004. I området ligger Strøget, Københavns Universitet, Vor Frue kirke og Rundetårn. Den Indre by ligger innenfor de forhenværende vollene og området avgrenses av Vester Voldgade, Nørre Voldgade, Kastellet og Stadsgraven og inkluderer dermed Christianshavn. Dette området utgjorde byen København fra 1640-årene til vollenes fall i 1850-årene. Denne delen av byen er kjennetegnet ved at den inneholder de fleste av hovedstadsfunksjonene samt de fleste av Københavns hovedattraksjoner. Resten av det sentrale København består av områdene som ble bebygget umiddelbart etter at vollene ble lagt ned i 1857, hvor brokvarterene Østerbro, Nørrebro, Vesterbro og etter 1905 også Amagerbro og Islands Brygge ble dannet. Den indre delen av Frederiksberg regnes også til det sentrale København. ==== Utenfor brokvarterene ==== Etter hvert som København vokste, vokste byen sammen med de mindre byene som lå rundt, og disse er nå en naturlig del av København. Fra syd ligger blant annet Valby, Vanløse, Brønshøj og Hellerup rett utenfor brokvarterene. Disse områdene er primært villakvarterer fra 1930- til 1960-årene, men en del bygninger, særlig rundt stasjonene, er blokkbebyggelse fra samme periode. De fleste av områdene har klart å lage en selvstendig profil, og i blant annet Valby er det et stort handelsområde rundt stasjonen og Valby Langgade. ==== Forstedene ==== Københavns forsteder er de byer og byområder som i nyere tid er vokst sammen med København. Dette dreier seg bl.a. om Hvidovre, Glostrup, Rødovre, Herlev, Gladsaxe og Lyngby. Disse områdene har nesten alle en selvstendig profil og et naturlig sentrum. Områdene er i enda høyere grad villakvarterer enn områdene rett utenfor brokvarterene, men det er også en del blokkbebyggelse fra 1960-årene, for eksempel høyhusene i Rødovre og Høje Gladsaxe. Langs Køge Bugt ligger en rekke byområder som Brøndby Strand og Ishøj. Ved stasjonene er det i stor grad bygget blokker som i noen tilfeller har fått et ghettopreg, slik som Ishøj. Litt lenger fra stasjonene ligger store områder med småhus. De københavnske forstedene Kastrup og Tårnby (Amager) på Amager er preget av Københavns lufthavn. Det har vært stort fokus på vekst i området siden starten av 1990-årene, hvor konseptet for Ørestaden ble fremlagt. Dette innebar byggingen av Metroen, som siden åpningen i 2002 har hatt stor betydning for området. Flere store anlegg preger Ørestad blant annet DR Byen, Københavns Universitet Amager, Bella Center og Field's. === Klima === København ligger i en klimasone preget av den varme Golfstrømmen. Det medfører at København er ca. 5 grader varmere enn byens breddegrad ellers skulle tilsi. Samtidig ligger byen også i et område hvor atlantiske lavtrykk passerer. Dette gjør at været i alle fire årstider er relativt ustabilt med skiftende regn og sol. Nedbøren er moderat året rundt med et lite toppunkt fra juni til august. Snø faller primært fra jul til tidlig i mars, men det blir sjelden liggende lenge. Regn i januar og februar er like alminnelig som sne og gjennomsnittstemperaturen for disse to vintermånedene ligger like ved frysepunktet. Våren kan sammenlignes med det kontinentale Europa, men forsinkes omkring en uke grunnet det kalde havvannet rundt byen. På samme måte isolerer vannet på høsten slik at klimaet i København er mildere litt lenger enn andre tilsvarende steder. Fra midten av oktober til februar kan en eller to stormer eller orkaner forekomme. Storm om sommeren er uvanlig. Sommeren er som de andre årstider ofte en blanding av sydvestlige milde, blåsende og regnbringende lavtrykksystemer og perioder med stabile høytrykk som bringer solrikt og relativt varmt vær med seg. Forekomsten av kraftige lavtrykk som f.eks. kan forårsake stormer forefinnes relativt sjelden. Mer uvanlig er det med orkaner, men de forekommer også. I perioden rundt juli faller det gjennomsnittlig mest nedbør, opp til 57 mm. === Miljø og forurensing === København er kjent som en av de mest miljøvennlige byer i verden. Posisjonen er bygget både gjennom kommunal og nasjonal politikk. I 1971 etablerte Danmark et miljøministerium og var det første land i verden til å implementere en miljølov i 1973. I 2001 ble det bygget en stor vindmøllepark på Middelgrunden i sjøen rett utenfor København. Den produserer omkring 4 % av byens elektrisitet. Det er forslag fremme om å plassere flere møller ved blant annet Nordhavnen og Lynetten.I 2006 mottok Københavns kommune European Environmental Management Award. Prisen ble gitt for en langvarig innsats innenfor helhetsorientert miljøplanlegging. I 2009 vedtok København kommune en klimaplan med mål om å redusere kommunens CO2-utslipp med 20 % innen slutten av 2015. Samme år ble byen kåret som Europas grønneste by i The Economist.Etter en stor innsats for å forbedre vannkvaliteten i havnen med blant annet etablering av renseanlegg og overløpsbassenger, har man siden 2002 kunne bade i havnen, og siden 2006 har det hvert år blitt arrangert en svømmekonkurranse i Frederiksholms Kanal. Likeledes er det etablert flere havnebad i indre havn. I tillegg til en forbedring av vannkvaliteten i havnen er det også arbeidet på å forbedre vannkvaliteten i byens sjøer. Gentofte Sø er en av de reneste sjøer i regionen og der kan det blant annet finnes sjeldne orkideer i våtområdet. Som andre storbyer opplever København problemer med luftforurensing og trafikkstøy. Man regner med at det hvert år dør ca. 500 københavnere tidligere enn ellers som følge av forurensing. I 2007 viste en undersøkelse at den femtedelen av Københavns innbyggere som bodde nærmest de mest trafikkerte gatene, hadde dobbelt så stor risiko for å dø tidligere. Fra 2010 er det imidlertid etablert en miljøsone hvor alle lastebiler må ha partikkelfilter. == Politikk == Byen København styres politisk av 18 kommuner og 2 regioner. I tillegg er det et samarbeide på tvers av kommuner, regioner og land. For Danmark som statsmakt er også det meste av sentraladministrasjonen plassert i København hvor de fleste ministerier har kontorer på eller i området rundt Slotsholmen. Likeledes er de fleste direktorater plassert i Københavnsområdet. Politisk har Københavnsområdet i en årrekke vært en «rød» by, styrt oftest av en allianse bestående av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti. === Kommunene === De fleste kommuner i Københavnområdet har sosialdemokratiske borgermestre. Det gjelder Københavns kommune og størstedelen av kommunene på Vestegnen. Kommunene uten sosialdemokratisk borgermester er Frederiksberg kommune i den sentrale delen av byen, de tre nordlige kommunene Lyngby-Taarbæk, Rudersdal og Furesø samt Greve kommune i sydvest. Det er samtidig disse kommunene som har den høyeste disponible inntekten per innbygger. === Regionene === Mesteparten av København er plassert i Region Hovedstaden, som ble dannet i forbindelse med strukturreformen i 2005 av de tidligere Københavns og Frederiksborg amter. Ved regionrådsvalget i 2009 ble Socialdemokratenes Vibeke Storm Rasmussen gjenvalgt som regionsrådsformann. En del av Københavns sydvestlige kvarterer ligger i Region Sjælland. Regionenes viktigste oppgaver er sykehusområdet, i tillegg eies i fellesskap Movia, det kollektive trafikkselskapet i Østdanmark (utenom Bornholm). De to regioner utgjør også i fellesskap en av Danmarks fire beskjeftigelsesregioner. Gymnasiene, sykepleieskolene og tekniske skoler, AMU-sentre og øvrige kortere videregående utdannelser er alle fra og med 2007 i likhet med øvrige utdannelser selveiende institusjoner finansiert av staten, mens folkeskoler, daginstitusjoner og pleiehjem hører inn under de enkelte kommuner. === Politikk på tvers av grensene === Kommunene i de enkelte regioner har et samarbeide i henholdsvis Kommunekontaktråd Hovedstaden og Kommunekontaktråd Sjælland. Her samarbeides særlig om de tilbudene som ytes til borgerne. Fra 1974 til 1989 fungerte Hovedstadsrådet som et sentralt planleggingsorgan for hele hovedstadsregionen og HUR (Hovedstadens Udviklingsråd) fungerte med omtrent samme formål i perioden 2000–2006. En del av Københavns nærmeste drabantbyer som Rudersdal og Allerød betraktes som en del av Storkøbenhavn og det politiske arbeide på kommunalt nivå om byen København involverer derfor ofte disse kommuner. Kommunene på det københavnske vestområdet står i den forbindelse ofte samlet under Vestegnssamarbejdet og har samlede politiske utspill.Region Hovedstaden, Region Sjælland, Københavns og Frederiksberg kommune, Bornholms regionskommune samt Kommunekontaktråd Hovedstaden og Sjælland deltar sammen med tilsvarende myndigheter fra Skåne i Öresundskomiteen, som er en regionalt samarbeide om å fjerne grensehindringer ved å bo og arbeide i Øresundsregionen. == Demografi == === Folketall i kommunen og regionen === I København (hovedstadsområdet) var det 1. januar 2011 1 339 224 innbyggere, noe som utgjorde 24,1 % av den samlede danske befolkning. Det var først fra 1. januar 1999 at Danmarks Statistik begynte å avgrense København ut fra en oppdeling i by/land fremfor en sammenlegging av hele kommuner. Især betegnelsene Storkøbenhavn og senere Hovedstadsområdet (i dag betegnelsen for det bymessig sammenhengende området rundt København), skapt før annen verdenskrig av de store forstadsutvidelsene, begynte man først å bruke i etterkrigstiden. I disse betegnelsene hørte i tillegg til København og Frederiksberg også store kommuner i omegnen som Gladsaxe, Gentofte, Hvidovre og Tårnby. Før den nåværende avgrensning av byen København fra 1999 ble antallet av innbyggere i Hovedstadsområdet oppgitt til 1,4 millioner. Det snakkes videre om Region Hovedstaden som innbefatter deler av Nordøstsjælland og Bornholm, men ikke Roskilde- og Køge-området. Regionen hadde 1,65 millioner innbyggere og må som begrep ikke forveksles med Hovedstadsregionen. Med byggingen av Øresundsbron i 2000 ble København sentrum for en ny by-region, nemlig metropolregionen kalt Øresundsregionen. Området umiddelbart rundt Øresund, det vestlige Skåne med Malmö og Helsingborg og det østlige Sjælland har i alt cirka 2,8 millioner innbyggere, mens den samlede Øresundsregionen, hvor hele Sjælland, Lolland-Falster samt hele Skåne regnes med, har rundt 3,7 millioner innbyggere. Københavns Kommunes godt og vel halve million innbyggere utgjør omtrent halvparten av det samlede Københavns innbyggertall. De største av de øvrige kommuner er Frederiksberg, Gentofte og Gladsaxe, mens den minste er Vallensbæk med 12 000. Arealmessig er de største kommuner København og Lyngby-Taarbæk, mens de minste er Frederiksberg og Vallensbæk. Frederiksberg har den største befolkningstetthet i både København og Danmark. Innbyggertall i København gjennom tidene: === Innvandrere === Innvandrere fra utlandet (inkludert etterkommere) utgjorde 15,8 % av befolkningen i Region hovedstaden i 2011, i Københavns kommune 22,2 %, mens Ishøj kommune har den høyeste andelen med 32,7 %. Antallet som selv har innvandret i regionen var ca. 200 000, av disse 125 000 ikke-vestlige, mens etterkommere utgjorde ca. 69 000, hvorav ikke-vestlige ca. 60 000 === Religion === I København er den evangelisk-lutherske kristendom dominerende som i det øvrige Danmark. Andelen av folkekirkemedlemmer er allikevel markant mindre i Københavns stift enn i resten av landet med 56,9 %. (1.1.2019) Københavns stift omfatter også blant annet Bornholm, men inkluderer ikke Københavns forsteder, som hører under Helsingør stift, hvor andelen av folkekirkemedlemmer er 67,6 %. I tillegg til evangelisk-luthersk kristendom er det også en mindre katolsk menighet med Sankt Ansgar kirke som domkirke.De største religioner utover kristendom er Islam med ca. 35 000 i kommunen og jødedom, hvor det bor ca. 6 000 jøder i Danmark, hvorav den største andelen i Københavnsområdet. Muslimene i København har tilgang til flere moskeer rundt omkring i byen, og det arbeides med å etablere en stormoské flere steder i byen, blant annet på Moskegrunden på den nordlige delen av Amager og i nordvestkvarteret. Det mosaiske trossamfunnet har en synagoge i Krystalgade og en mindre synagoge i Ole Suhrs gade.I tillegg til ovenstående religioner er det også mindre menigheter av buddhisme, hinduisme (som har et tempel i Skovlunde) og andre religiøse grupper, som Forn Siðr (Solbjerg Blotlaug). == Kultur og opplevelser == === Musikk, teater og opera === Det eldste og mest berømte teater i hovedstaden er Det Kongelige Teater som ble grunnlagt i 1748 og som ligger ved enden av Kongens Nytorv. Teatret har siden det ble etablert vært den nasjonale scene for teater, skuespill, opera og ballett. Det er usedvanlig for den type bygninger at det stadig er mulig å høre alle fire kunstarter i samme hus. Teatret har en stor scene som kalles Gamle scene, som kan ta ca. 1 600 tilskuere. Omkring år 2000 har opera og skuespill fått selvstendige bygninger. Operaen ble bygget i 2005 på Holmen overfor Amalienborg og kan huse opp til 1 703 tilskuere. Skuespilhuset kom til i 2008 ved Kvæsthusbroen ved Nyhavn. Den Kongelige Danske Ballet kan stadig finnes på Det Kongelige Teaters gamle scene. Grunnlagt i 1748 er den en av de eldste ballettrupper i Europa. Den er hjemsted for Bournonvilleballetstilen. I tillegg til de mer tradisjonelle tilbud som teater, opera og ballett som Det Kongelige Teater kan by på, finnes det et vell av andre teatre som byr på nyfortolkninger av klassiske teaterstykker samt helt nye stykker og genrer, som Folketeatret og Nørrebros Teater. København har gjennom mange år hatt en stor jazzscene. Jazzen kom til København i 1960-årene da amerikanske jazzmusikere som Ben Webster, Thad Jones og Dexter Gordon flyttet til byen. Musikalsk samlet de seg på Jazzhus Montmartre, som i 1960-årene var det europeiske sentrum for den moderne jazz. Jazzklubben stengte i 1995. Hvert år i juli måned feires Copenhagen Jazz Festival, som fyller spillesteder og plasser med jazzkonserter. Det viktigste sted for rytmisk musikk i København er Vega på Vesterbro, som har blitt valgt til «beste konsertsted i Europa» av det internasjonale musikkmagasinet Live. Pumpehuset og Den Grå Hal er likeledes populære innendørs konsertsteder. De største innendørs konserter blir avholdt i Parken, hvor det er plass til opp imot 55 000 tilskuere.De største utendørs konserter arrangeres ofte i Valbyparken. For gratis underholdning kan man gå en tur opp på Strøget, især mellom Nytorv og Højbro Plads, som sent på ettermiddagen og kvelden forvandler seg til et improvisert sirkus med musikere, tryllekunstnerere, sjonglører og andre gateopptredener. === Museer === Som Danmarks hovedstad har København noen av de viktigste samlingene om dansk historie og kultur, men enkelte museer har også samlinger av høy internasjonal kvalitet. Nationalmuseet ble grunnlagt i 1807 og er det viktigste museum i Danmark for kultur- og historieminner. I tillegg til et stort antall oldtidsfunn med uvurderlige gjenstander som f.eks. Solvognen inneholder museet også en stor myntsamling. Det finnes likeledes en del gjenstander fra resten av verden, bl.a. antikksamlinger fra middelhavsområdet. Ny Carlsberg Glyptotek grunnlagt av brygger Carl Jacobsen i 1882 fremviser likeledes en bred samling av gjenstander fra forhistorisk tid til i dag. Jacobsen var også sponsor for en stor del av byens mange skultpurer. Museet har blant annet en stor samling mumier, en samling av skulpturer fra antikken og et stykke fra Parthenonfrisen som er av internasjonal kvalitet. Statens Museum for Kunst er landets største kunstmuseum med store samlinger og ofte utstillinger med nyere kunst. Thorvaldsens Museum fra 1848 med Bertel Thorvaldsens mange verk var byens første egentlige kunstmuseum. Den Hirschsprungske Samling inneholder hovedsakelig malerier fra Gullalderen og av skagensmalerne. Moderne kunst fremvises primært i Arken i Ishøj og Louisiana kunstmuseum i Humlebæk nord for København. Davids Samling inneholder i tillegg til dansk kunst og kunsthåndverk en av de ti vesentligste samlinger av islamsk kunst i den vestlige verden. Tøjhusmuseet fra 1838 holder til i de gamle utrustningshallene for flåten fra Christian IVs tid og inneholder en stor samling av krigsmateriell fra middelalderen og frem til nyere tid. De naturhistoriske museer er representert med Botanisk have, Geologisk Museum og Zoologisk Museum, som fremviser naturhistorien. Av museer som viser den nyere danmarkshistorien, kan nevnes Arbejdermuseet, som forsøker å vise dagliglivet for arbeiderne i København fra 1850-årene og fremover. Frihedsmuseet forteller om okkupasjonen og motstandskampen i Danmark i årene 1940–1945. København har også mer spesialiserte museer som f.eks. Københavns Museum, Politimuseet og Storm P.-Museet. === Grønne områder === København har en rekke parker, hvor de to største er Valbyparken og Fælledparken på henholdsvis 64 og 58 hektar. Fælledparken på Østerbro er blant de mest besøkte attraksjoner i Danmark med 11 millioner besøkende i året. Den tredje største parken i København er Frederiksberg Have (32 hektar) i den vestlige del av byen. Her har man blant annet utsikt til Norman Fosters elefanthus i København Zoo, som ligger i den vestlige delen av haven. En annen park er Kongens Have i det sentrale København med Rosenborg slott. Parken har vært åpen for publikum siden begynnelsen av 1700-tallet.Sentralt i byen langs de tidligere vollene finnes en rekke parker, hvorav Tivoli er den mest kjente. Ørstedsparken åpnet for publikum 27. oktober 1879 med en liten innsjø og flere skulpturer i parkområdet. Også Botanisk Have og Østre Anlæg er anlagt på en del av Københavns gamle vollterreng. Rett vest for ringen av parker fra de gamle vollene finnes Københavns Indre Søer. Av andre markante sjøer finnes Damhussøen i den vestlige del av byen og bl.a. Utterslev Mose og Bagsværd Sø i den nordlige delen. Spesielt for København er at flere kirkegårder har en dobbeltfunksjon som parker. Assistens Kirkegård hvor blant annet H.C. Andersen ligger begravet, er et viktig grøntområde for Indre Nørrebro. Det er offisiell politikk i København at alle innbyggere i 2015 skal kunne nå en park eller strand til fots på mindre enn 15 minutter.København har i tillegg til parker også en rekke skoger, herunder Vestskoven på 15 km² i den vestlige delen og Hareskoven på 9 km² i den nordvestlige del. Dyrehaven på 11 km² ligger i den nordlige del og inneholder både skog, slette og en golfbane. København har en rekke sandstrender. Den største er Amager Strandpark som ble gjenåpnet i 2005 etter renovering og som inkluderer en 2 km lang kunstig øy og totalt 4,6 km sandstrand. Amager Strandpark ble opprinnelig anlagt i 1934. I tillegg finnes bl.a. strender ved Bellevue og Charlottenlund langs nordkysten og Brøndby langs sydkysten. Strendene er supplert av flere havnebad langs havnefronten. Det første og mest populære av disse er plassert ved Islands Brygge. === Medier === Mange danske medieselskaper har sitt hovedsete i København. På fjernsynssiden samlet DR (Danmarks Radio) sine aktiviteter i et nytt hovedkontor, DR Byen i Ørestaden i 2006 og 2007. På samme måte samlet det Odense-baserte TV 2 sine københavnske aktiviteter i et moderne mediehus på Teglholmen. Av de fire store landsdekkende aviser har Politiken, Dagbladet Information og Berlingske samt de to store tabloidaviser Ekstra Bladet og B.T. og gratisavisene metroXpress og Urban hovedkontor i København. Dessuten har Jyllands-Posten en redaksjon i byen. I tillegg finnes en lang rekke lokalaviser som Vesterbro Avis. Andre viktige medievirksomheter inkluderer Aller Media, som er den største utgiver av ukentlige og månedlige magasiner i Skandinavia, Egmont, som bl.a. står bak Nordisk Film, og Gyldendal, det største danske forlag. København har likeledes en relativt stor film- og TV-industri. Filmbyen, som ligger på en nedlagt militærbase i forstaden Hvidovre, huser adskillige filmselskaper og studier. Blant filmselskapene er Zentropa med filminstruktøren Lars von Trier som medeier. Selskapet står bak flere internasjonale filmproduksjoner og var en av grunnleggerne av dogmebevegelsen. Historisk var København og især selskapet Nordisk Film, på 1910-og 1920-tallet sentrum for filmindustrien i Nord-Europa med hundredvis av årlige filmproduksjoner. === Restauranter og kaféer === Den største konsentrasjonen av kaféer er i Indre By, Østerbro og Vesterbro. Den første kaféen i København åpnet i 1831 på Hotel d'Angleterre, men det var først med åpningen av Café Sommersko i 1976 at kafékulturen for alvor kom til København og det er nå over 300 kaféer spredd over hele byen. Nattelivet er sentrert rundt Indre by, Nørrebro og Vesterbro, bl.a. Laurits Betjent, Nasa, K3 (tidligere Pan), Rust og Vega. Innenfor det siste tiåret har København for alvor markert seg med restauranter som kan måle seg med de beste. Mest fremtredende er Noma med 2 stjerner i Michelin-guiden 2007–2010. Restauranten har også blitt kåret til verdens beste restaurant. I tillegg til Noma har København 11 restauranter som har fått én stjerne i Michelinguiden 2010. Med 13 stjerner er København den by i Norden med flest stjerner, noe som har vært tilfelle i en årrekke.Pølsevognen har tradisjonelt vært det foretrukne spisested for å stille behovet for hurtigmat ute, men utfordres nå av burgerbarer, pizzeriaer, kebab- og sushi-barer og lignende. Smørrebrødrestauranter er en annen type frokostbevertning som er kjennetegnende for København. København er den hovedstad i verden hvor økologisk mat har den største markedsandelen - ett av ti innkjøp er økologisk i København. Københavns Kommunes innkjøp av økologisk mat ligger på 45 %, men målet er at det skal serveres økologisk mat i 90 % av kommunens pleiehjem og institusjoner i 2015. === Sport === København representerer en lang rekke sportsgrener og er ofte ledende på området i Danmark. Den største danske stadion Parken på Østerbro, er både hjemmebane for Danmarks herrelandslag i fotball og fotballklubben FC København. FC København har i en årrekke vært meget dominerende i den danske Superligaen med 7 mesterskap siden 2000. I tillegg er København hjemby for fotballklubbene Brøndby IF AB, B.93, Frem og Fremad Amager. Innenfor håndball var AG Håndbold det største københavnske laget, de er slått sammen med FCK Håndbold til AG København. De har et herrelag tilknyttet håndballigaen. Innenfor friidrett er det især klubben Sparta som har gjort seg bemerket. Copenhagen Athletics Games gikk av stabelen i perioden 2005–2007 og før det ble det avholdt Copenhagen Games. København har lang tradisjon innen roing og har levert flere roere til landslaget. DSR, som er Danmarks største roklubb og Kvik, som begge ligger i Svanemøllebugten, har hvert år siden 1895 rodd den tradisjonsrike svanemøllematchen. I tillegg finnes flere andre klubber bl.a. Københavns Roklub og Bagsværd Roklub.København har flere golfbaner, blant annet København Golf klub ved Eremitagen og Royal Golf Center ved Ørestad. Royal Golf Center ble anlagt med henblikk på å kunne avholde PGA-turneringer. I København kommune har det blitt lagt planer om å gjøre København til vert for fremtidige internasjonale sportsbegivenheter Man overveier også å søke om å få Sommer-OL 2024 til byen. København var i 2009 vert for World Outgames i 2009, en internasjonal sportsbegivenhet for homoseksuelle. == Utdanning == I tillegg til folkeskoler og gymnaser holder en del av landets høyere utdanningsinstitusjoner til i København. Københavns Universitet er Danmarks eldste universitet og samtidig med på listen over verdens 100 beste universiteter. Det ble innviet i 1479 og universitetets eldste bygninger ligger på Frue Plads, hvor Københavns eldste hus ligger i universitetsgården. I 2007 ble den tidligere Kongelige Veterinær- og Landbohøjskole på Frederiksberg og Danmarks Farmaceutiske Universitet fusjonert med Københavns Universitet som nå har 5 500 vitenskapelig ansatte og nesten 40 000 studenter.Copenhagen Business School (CBS) ble tidligere kalt Handelshøjskolen i København og holder til i fire moderne bygninger på Frederiksberg. Skolen har om lag 16 000 studenter og 500 fast ansatte vitenskapelig ansatte. IT-Universitetet i København ble opprettet i 1999 som en del av CBS, men er fra 2003 et selvstendig universitet selv om det fremdeles samarbeider med CBS. Det går mer enn 1 500 studenter på universitet. Ingeniørutdannelsen er samlet på Danmarks Tekniske Universitet (DTU) i Lyngby. I tillegg til de primære lokalene i Lyngby har DTU også avdelinger i blant annet Helsingør og Risø. Samlet har institusjonen ca. 7 000 studenter. På Holmen ligger en campus med flere institusjoner med kunstneriske og kreative fag. Det dreier seg blant annet om Statens Teaterskole, Den Danske Filmskole og Kunstakademiets Arkitektskole. Øvrige kreative fag kan for eksempel studeres på Danmarks Designskole og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.Det finnes to høgskoler og en yrkesskole i København som tilbyr utdannelser som lærer, sykepleier, innen byggfag, design, ledelse med mer. Professionshøjskolen UCC og Professionshøjskolen Metropol har begge ca. 10 000 studenter, mens KEA (Københavns Erhvervsakademi) har ca. 3 000 studenter.Danmarks Biblioteksskole utdanner primært bibliotekarer og har rundt 1 000 studenter hvorav 800 er i København. == Økonomi == Hovedstadsområdet er som landets største byområde et naturlig økonomisk kraftsenter for landet, men også for det sydlige Sverige spiller byområdet en viktig økonomisk rolle til tross at selve Københavns byområde har en dårlig nasjonal plassering – som nr. 83 av 96 i Dansk Industris indeks over næringsklima. Med en plassering som nr. 6 over verdens rikeste byer hadde Københavns innbyggere i 2008 en av verdens høyeste gjennomsnittsinntekter, og lå også langt over gjennomsnittet for resten av landet. Samtidig er København også en av de dyreste byer å bo i. Tidligere var København preget av flere store industrielle virksomheter som Burmeister & Wain og Dansk Sojakagefabrik. København var likeledes utgangspunkt for C.F. Tietgens omfattende nettverk av virksomheter; Privatbanken, Det Store Nordiske Telegrafselskab, De Danske Spritfabrikker m.fl. Etter annen verdenskrig har tungindustrien flyttet utenfor byen eller helt ut av landet. Københavnsområdet er hjemsted for en håndfull sterke konsern innenfor områdene biotek, cleantech, IT og shipping. Bedriftene og clusterene innen biotech og cleantech har mange overlappinger, f.eks. for biomasseproduksjon. Begge støttes av bransje- og clusterorganisasjoner som skal fremme veksttiltak på vegne av industriene. Innenfor biotech har bedrifter gått sammen i organisasjonen Medicon Valley, og innenfor cleantech/miljøteknologi tilsvarende i Copenhagen Cleantech Cluster. Slike sammenslutninger har fått et større fokus fra regionalpolitisk side da de representerer mer enn 350 virksomheter og om lag 30 000 arbeidsplasser. Flere av de største danske virksomhetene har hovedseter i byområdet; spesielt virksomheter innenfor den farmasøytiske industri (Novo Nordisk, Lundbeck, Ferring m.fl.) og skipsfart (A.P. Møller-Mærsk, Dampskibsselskabet Torm, D/S Norden, J. Lauritzen) er viktige for områdets økonomi. Likeledes preger flere store finansielle konserner sammen med Nationalbanken det sentrale København herunder Danske Bank, Nordea Bank Danmark og Nykredit. Carlsberg, ISS og Skandinavisk Tobakskompagni er andre store selskaper som har hovedsete i Københavnsområdet. Av viktige IKT-selskaper har både TeleDanmark (TDC) og Telenor Danmark hovedkvarter i København, lokalisert i teknologiområdet mellom Sydhavnen og Kastrup. I Hellerup litt nord for sentrumsområdet har Microsoft Danmark sitt hovedkontor, med utviklingssenter i tettstedet Vedbæk hvor selskapet har flere hundre ansatte. Dette utviklingssenteret bygger på Microsofts oppkjøp av det store, danske IT-selskapet Navision som vokste fram i Københavnsregionen. == Arkitektur og byplanlegging == Noen av de eldste bygningene i indre by er Sankt Petri kirke fra 1400-tallet og Konsistoriehuset fra ca. 1420.Christian IV har en spesiell plass i byens historie; han fordoblet byens areal, anla Christianshavn og Nyboder og var hovedstadens første byplanlegger. Av hans mange byggverk fremstår Børsen i nederlandsk renessanse som et enestående bygningsverk i europeisk arkitektur. Barokkens København er blant annet representert med det snodde spiret på Vor Frelsers kirkes tårn. Den nye bydelen Frederiksstaden ble anlagt fra 1749 i rokokkostil. Sentralt ble det anlagt en stor plass, Amalienborg Slotsplads med fire adelspaleer som omkranser rytterstatuen av Frederik V. Etter bybrannen i 1795 og bombardementet i 1807 skulle store deler av byen gjenreises og det ble bygget hus med avskårne hjørner for at brannstigene skulle kunne komme lettere rundt hjørnene. Det meste av Indre by er preget av denne arkitekturen. Vollenes fall i 1856 ble startskuddet på en tid hvor nye kvarterer skjøt opp i rekordfart. Etterkrigstidens planlegging av hovedstadsområdet ble understøttet av Fingerplanen fra 1947. Fingerplanen foreslo at den bymessige fortetningen primært skulle konsentreres i korridorer langs S-banenettet, mens mellomrommene skulle holdes av til grønne lunger. Arkitekt Arne Jacobsen introduserte modernismen i Danmark og preget byen med bl.a. Nationalbanken i 1978. Arkitekturen fra 1970- og 1980-årene er for en stor del internasjonal modularkitektur særlig konsentrert i forstadskommunene og oftest i form av elementbygging i betong. I de sentrale delene av København hadde perioden fokus på bysaneringer og særlig rettet mot de kummerlige bakgårdsområdene i brokvarterene. På begynnelsen av 1990-tallet ble det igangsatt store byfornyelsesprosjekter på Vesterbro og på Amagerbro og området Ørestad ble anlagt. Mot slutten av århundret skjedde en oppblomstring i arkitekturen med tilbyggene til Statens Museum for Kunst og Det Kongelige Bibliotek. Deretter fulgte markante bygninger som Operaen, Skuespilhuset og Tietgenkollegiet i Ørestad nord. København har lenge vært en tett bebygget, men ikke særlig høy by. Dette skyldes bl.a. stor respekt for byens historiske tårn og svært strenge byggeregulativ. I de siste 100 år har den generelle maksimale bygningshøyden vært 6 ½ etasje eller ca. 25 meter. Dette har medført at de høyeste bygningene i indre by til nå er tårn og spir på København rådhus, Christiansborg og kirker, Vor Frelsers kirke samt Kunsthallen Nikolaj. På Amager skal det i tillegg tas høyde for innflyvingen til lufthavnen, noe som medfører at maksimal byggehøyde i Ørestad er ca. 85 meterSelv om København har ry som en lav by, finnes det en del svært høye bygninger i København. Med unntak av Århus domkirkes tårn på 93 m er de ti høyeste bygninger i København også de ti høyeste bygninger i Danmark. Den høyeste bygning i København er imidlertid Gladsaxesenderen på 220 meter. == Infrastruktur og transport == === Transport === Utarbeidelsen av Fingerplanen fikk stor betydning for København selv om den aldri har blitt offisielt vedtatt. Sportrafikken fra sentrum foregår derfor i dag ut av de fem fingrene samt i en nyere finger over Amager og Øresund til Sverige. Denne fingeren skaper også forbindelse til Københavns lufthavn. Også flere av de store innfartsveiene følger fingrene. Til forskjell fra sportrafikken er det flere ringveier som lager forbindelse mellom de ytre områdene av byen. Bl.a. Høje-Taastrup kommune har sammen med de øvrige kommuner i Vestegnssamarbejdet planlagt trafikk, boliger og grønne områder i overensstemmelse med Fingerplanens visjoner. ==== Fotgjengere og gågater ==== I sentrum av København foregår mye transport til fots og opp mot 80 % av den samlede ferdsel i bykjernen foregår til fots. Langt de fleste gater i København har fortau. I store trekk er det kun motorveiene som ikke har fortau. Dette gjør at det er mulig relativt sikkert å bevege seg til fots. Det er likeledes installert mange fotgjengerfelt. København har en del gågater hvor det ikke er tillatt å kjøre bil. Gågater finnes kun i det indre København og den mest kjente er Strøget. I tillegg finnes det en del gater rundt Strøget som også har gågatestatus. ==== Sykkel ==== Et kjennetegn ved København er de mange sykkelstiene som ofte gjør sykkelen til et hensiktsmessig transportmiddel, og gjør at sykkelbruken er på topp blant byer i den vestlige verden, bare Amsterdam ligger foran. Av alle som skal på arbeid eller utdannelse i byen, også de som pendler inn, sykler 36 % hver dag (gjennomsnitt for årene 2008-2010). Av de som bor i Københavns kommune har 85 % en sykkel til disposisjon, og 50 % sykler til arbeid eller utdannelse. Kommunen har 350 kilometer sykkelstier, 23 kilometer sykkelbane og mer enn 40 kilometer grønne sykkelstier. Gjennomsnittsfarten ved sykling er 16 km per time og det finnes 48 000 sykkelparkeringsplasser (2010). Det ble samme år syklet ca. 4,4 mill. km mellom hver ulykke med alvorlig personskade. Den syklede lengden øket med 50 % fra 1990 til 2009 (biltrafikken økte i samme periode med 20 %).Københavns kommune har en strategi om å gjøre København til verdens beste sykkelby. Et av målene er at 50 % av københavnerne skal ta i bruk sykkelen til jobb eller utdannelse i 2015.København ble i 2008 kåret til den mest sykkelvennlige by av det amerikanske nettstedet Treehugger.com. ==== Bilisme og parkering ==== Indre by er preget av middelalderbyens gateplanlegging, noe som medfører at det kan være vanskelig å komme frem med bil eller buss. Systemet med ringveier er derfor av vital betydning for biltrafikken i København. Ring 2 og lenger ute Ring 3 omkranser brokvarterene. Mellom disse ringveiene er motorveien Motorring 3. Enda lenger ute er Motorring 4. Utenfor Søerne og på Amager er det stadig de gamle landeveiene som er de viktigste. Under disse hører Vesterbrogade, Nørrebrogade, Østerbrogade og Amagerbrogade. De større innfartsårene er Lyngbymotorvejen, Hillerødmotorvejen, Frederikssundmotorvejen, Holbækmotorvejen og Køge Bugt Motorvejen. Innfartsårene brukes i stor grad av pendlere til å komme til og fra arbeide.De fleste steder i København er det gratis parkering. Dette gjelder allikevel ikke for de indre bydelene hvor man som utgangspunkt skal betale for parkering. Utenfor betalingsområdene er det likeledes områder hvor det er tidsbegrenset parkering. Beboere i Københavns kommune kan kjøpe beboerparkeringslisens som gjelder for det nærmeste området. ==== Kollektiv transport ==== Den gamle betegnelsen for «Hovedstadsområdet» virker stadig som et soneinnelt lokaltrafikkområde med felles billettsystem og betjenes av en kombinasjon av busser, metro, S-tog og regionaltog samt i periferien av områdets lokalbaner. S-togene brukes på korte strekninger i indre by, men fungerer også som tilbringere fra forstedene og til transport i og mellom disse. Den samlede offentlige transport i hovedstadsområdet har blitt anslått til 3,5 milliarder personkilometer i 2006, hvorav 33 % med S-tog, 33 % med regional- og fjerntog samt 25 % med buss. S-togene hadde 91 mill. passasjerer i 2008.Metroen, som åpnet i 2002 og kjører døgnet rundt, har i 2012 i alt 22 stasjoner, av disse 9 underjordiske, og hadde 52 mill. passasjerer i 2010. Metrotogene er førerløse, og driftsselskapet har derfor bare 150 ansatte. Københavns Metro ble i 2010 kåret som «Verdens Beste Metro» og «Verdens Beste Førerløse Metro» på metrobransjens årlige verdenskongress i London. En ring rundt den indre byen, «Cityringen», er vedtatt og forventes ferdigstilt i 2018.I motsetning til en rekke andre storbyer er de forskjellige trafikkarter tross felles takstsystem underlagt hvert sitt selskap. Bussene hører under Movia, metro under Metroselskabet, S-tog under DSB S-tog, regional- og fjerntog under DSB og lokalbaner under Hovedstadens Lokalbaner. ==== Flyplasser ==== Københavns lufthavn i Kastrup er Skandinavias største med cirka 21 millioner passasjerer i året. I tillegg til innbyggerne på Sjælland betjener den også innbyggere i Skåne og det øvrige Sydsverige som lett kan komme direkte til flyplassen over Øresundsbroen. Kastrup har en innenriks- og to utenriksterminaler. I 2009 startet byggingen av en ny terminal «CPH GO» (tidl. Swift). Kastrup lufthavn er knyttet til resten av København med buss, tog og metro. Rundt København finnes også Roskilde lufthavn som primært fungerer som flyplass for taxifly, privatfly og skoleflyving og Grønholt Flyveplads, som er en privat flyplass med svært begrenset trafikk. ==== Havner ==== Københavns havn har vært viktig for byen siden den ble grunnlagt. Havnen har blitt løpende bygget ut og dekker et stort areal mellom Svanemøllebugten og Sjællandsbroen. Fra 1990-tallet er de sentrale og sydlige delene av havnen blitt omdannet til bolig- og forretningsformål. Havneaktiviteter foregår derfor fortrinnsvis i Nordhavnen, Langelinie og ved Prøvestenen. Selskapet bak havnen er fusjonert med Malmö hamn og driver de to havnene under navnet Copenhagen Malmö Port. Fra København er det fergeforbindelse til Oslo og Świnoujście i Polen.Mellom 250 og 300 cruiseskip anløper København Havn hvert år og havnen er en av de største anløpshavner for disse i Nord-Europa. Havnen og byen er likeledes flere ganger kåret som den beste anløpshavn for cruiseskip i Europa og verden.Det er lystbåthavner ved Svanemøllehavnen, Prøvestenen og flere andre steder. Lystbåthavnen ved Svanemøllehavnen har plass til 1 170 båter. === Forsyning og avfallshåndtering === København har stabile leveranser av vann, el, telefoni og annet som sikrer at byen kan fungere. Vann blir levert av lokale vannverk som pumper grunnvann opp fra bakken. På grunn av den store befolkningskonsentrasjonen har man de senere år snakket om at det kan oppstå utfordringer med å sikre lokalt produsert grunnvann. Det har derfor blitt eksperimentert med å blande overflatevann i det alminnelige grunnvannet. Det er Københavns Energi som står for levering av drikkevann til det meste av København. Elektrisitet og telefoni leveres som utgangspunkt av store leverandører som DONG og TDC, men det er også mindre selskaper som bidrar. København har de senere tiårene skapt gode muligheter for at avfallsprodukter fra produksjon og husholdninger kan skaffes av veien med etablering av forbrenningsanlegg og renseanlegg. Det mer spesialiserte og farlige avfallet håndteres som i andre danske kommuner av Kommunekemi. Boligene i Københavns kommune blir for en stor del oppvarmet av fjernvarme som leveres av Københavns Energi via et nett av fjernvarmerør. I store deler av byen er det mulig å få gass via byens distribusjonsnett. Denne bygassen brukes i områder med fjernvarme primært til bl.a. matlaging, men i områder uten fjernvarme også til oppvarming av boliger og vann. Det er også Københavns Energi som står for distribusjonen av gass i det meste av byen, på samme måte som de tar seg av kloakknettet. Selskapet R98 sto for renovasjonen i Københavns og Frederiksberg kommuner, men fra mars 2010 er dette blitt overtatt av private. === Sykehus og ambulansetjeneste === Det største sykehuset i København – og Danmark – er Rigshospitalet som ligger på Østerbro ved Fælledparken. Sykehuset er i stand til å behandle stort sett alle typer pasienter og har ofte den største ekspertise innenfor et gitt fagområde. Hvidovre Hospital er også et av de største sykehusene og har den største fødselsavdelingen. Bispebjerg Hospital og Frederiksberg Hospital er blant de andre store offentlige sykehus i København. I tillegg til de offentlige sykehusene er det en rekke privatsykehus som gjerne henvender seg til bestemte pasientgrupper, blant annet Herlev Privathospital og Københavns Privathospital. Ansvaret for ambulansetjenesten i København ligger hos Region Hovedstaden, som har satt ut oppgaven til primært Falck. Københavns Brandvæsen dekker København sentrum og den nordlige delen av Københavns kommune, mens Frederiksberg Brandvæsen ivaretar kjøringen på Frederiksberg og i Vanløse. === Politi og redningsberedskap === For Københavns, Frederiksberg, Tårnby og Dragør kommuner ivaretas politiopgavene av Københavns Politi. De har hovedsete på Politigården rett ved Hovedbanegården. Politioppgavene i de øvrige kommuner blir ivaretatt for de vestlige forsteder av Københavns Vestegns Politi med hovedsete i Albertslund og for de nordlige forsteder av Nordsjællands Politi med hovedsete i Helsingør. Redningsberedskabet er et kommunalt ansvarsområde, men oppgaven kan settes ut og derfor utfører en privat entreprenør mange steder oppgaven. De forskjellige kommuner som utgjør København har valgt forskjellige løsninger. Inne i byen (Københavns og Frederiksberg kommuner), på Amager, samt mot vest har man kommunalt brannvesen, mens Falck ivaretar oppgaven i de øvrige kommuner rundt om København. == Kjente københavnere == == Noter == == Referanser == == Litteratur == Engsig, Kirsten (2002), Turen går til København (5. udgave), Politikens forlag, Gregers Dirckinck-Holmfeld: Christian 4.s København, Politikens forlag, ISBN 87-567-7923-2 Peder Bundgaard: København – du har alt, Borgens forlag, ISBN 87-21-00499-4 Karl-Erik Frandsen: Kongens og folkets København, forlaget Skippershoved, 1996, ISBN 87-892-2427-2 == Eksterne lenker == (da) Offisielt nettsted (en) Copenhagen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Copenhagen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) København hos Wikivoyage Københavnerkortet VisitCopenhagen

| administrasjon = Frank Jensen (2010)(Kbh. K.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kulturnett

2023-02-04

Kulturnett

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1998', 'Kategori:Norske nettsteder']

Kulturnett Norge var en Internett-satsing fra Kultur- og kirkedepartementet. Den ble lansert 8. desember 1998 med redaksjon lagt til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Kulturnett ble lagt ned 1. mars 2013 og tjenestene overført til andre nettsteder, fortrinnsvis Kultursøk og Norvegiana, samt en fellesløsning for Regionale kulturnett. Siden 2003 har Kulturnett vært drevet som en del av ABM-utvikling, statens senter for arkiv, bibliotek og museum (fra 2010 en del av Norsk kulturråd). Dette er et felles webhotell og tjenestetilbyder innen arkiv, bibliotek og museum. Regionale kulturnett eksisterer i flere fylker, og det er også tematiske seksjoner innen tjenesten slik som «kultur på kart» og «kunstnerregisteret». Lenker til karttjenesten hos Kulturnett for Wikipedia er med tillatelse. For et eksempel på bruken av denne kultur-relaterte karttjenesten, se Nord-Aurdal.

Kulturnett Norge var en Internett-satsing fra Kultur- og kirkedepartementet. Den ble lansert 8. desember 1998 med redaksjon lagt til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Kulturnett ble lagt ned 1. mars 2013 og tjenestene overført til andre nettsteder, fortrinnsvis Kultursøk og Norvegiana, samt en fellesløsning for Regionale kulturnett. Siden 2003 har Kulturnett vært drevet som en del av ABM-utvikling, statens senter for arkiv, bibliotek og museum (fra 2010 en del av Norsk kulturråd). Dette er et felles webhotell og tjenestetilbyder innen arkiv, bibliotek og museum. Regionale kulturnett eksisterer i flere fylker, og det er også tematiske seksjoner innen tjenesten slik som «kultur på kart» og «kunstnerregisteret». Lenker til karttjenesten hos Kulturnett for Wikipedia er med tillatelse. For et eksempel på bruken av denne kultur-relaterte karttjenesten, se Nord-Aurdal. == Eksterne lenker == Norsk kulturråd Kulturdepartementet Om Norvegiana Kulturnett Akershus

Kulturnett Norge var en Internett-satsing fra Kultur- og kirkedepartementet. Den ble lansert 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsvinger

2023-02-04

Kongsvinger

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Glomma', 'Kategori:Kongsvinger', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med feilaktige koordinattagger', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']

Kongsvinger (skogfinsk: Vinkeri) er en by og en kommune, sør i Innlandet fylke. Kommunen grenser til Eidskog i sør, Sør-Odal i vest, Grue i nord og Sverige i øst. Det meste av arealet i Kongsvinger er skog, men det er også mye jordbruk og hundrevis av sjøer og vassdrag. Tettstedet Kongsvinger hadde 12 289 innbyggere per 2022. Kongsvinger by ligger på begge sider av Glomma, med Kongsvinger festning som et landemerke på en høyde i den nordlige del av byen. Kongsvinger er regionsenter for Glåmdalsregionen, også kalt Kongsvingerregionen, som består av Odalen, Vinger, Eidskog og Solør. Kommuneslagordet er «Kongsvinger – handlekraftig regionsenter i vekst».

Kongsvinger (skogfinsk: Vinkeri) er en by og en kommune, sør i Innlandet fylke. Kommunen grenser til Eidskog i sør, Sør-Odal i vest, Grue i nord og Sverige i øst. Det meste av arealet i Kongsvinger er skog, men det er også mye jordbruk og hundrevis av sjøer og vassdrag. Tettstedet Kongsvinger hadde 12 289 innbyggere per 2022. Kongsvinger by ligger på begge sider av Glomma, med Kongsvinger festning som et landemerke på en høyde i den nordlige del av byen. Kongsvinger er regionsenter for Glåmdalsregionen, også kalt Kongsvingerregionen, som består av Odalen, Vinger, Eidskog og Solør. Kommuneslagordet er «Kongsvinger – handlekraftig regionsenter i vekst». == Historie == === Før 1814 === Bygda Vinger ved Glommakneet har vært et viktig sted siden vikingtiden, og det er gjort flere funn fra steinalderen i området rundt Vingersjøen. Veien gjennom Eidskog til Sverige, Eskoleia, er nevnt allerede i sagaene. Den krysset Glomma akkurat der elven svinger brått mot vest. Lenge stod det en kirke, antagelig en stavkirke, på østsiden av Glomma. Vinger kirke nevnes første gang i sagaen om Håkon Håkonsson, i beretningen om slaget mellom kongen og Ribbungene i 1227. Unionskongen Erik av Pommern besøkte Norge i 1405 og valgte da den Wingerske Kongevei.Tråstad skanse, da benevnt Vingersund skanse, ble anlagt i 1658 for å beskytte fergestedet over elven. Det er også kart som tyder på at en skanse omtrent på samme tid ble anlagt litt høyere opp der den nåværende kirken senere ble bygget. Hovedforsvaret ble flyttet opp på toppen av Tråstadberget i 1673 ved anleggelsen av Vinger skanse, også kalt Gyldenborg etter Ulrik Fredrik Gyldenløve. I 1681–1684 kom det egentlige arbeidet på festningsanlegget Kongsvinger festning i gang. Ettersom kong Christian V foranlediget denne, la man til forstavelsen Kongs- foran Vinger festning. I denne forbindelse oppstod Leiren (leiren som i militærleir), med sine arbeidere (utkalte mannskaper). Disse bygde sine hus etter en rettvinklet gateplan, uttegnet av general Johan Caspar de Cicignon. Byens fødsel kan da altså legges til 1682, selv om det skulle gå 172 år før Kongsvinger ble kjøpstad. På slutten av 1700-tallet fikk leiren midlertidig postkontor, seks år senere ble det permanent.Området rundt festningen, Øvrebyen, er i dag dominert av trehusbebyggelse. Denne er bygget fra tidlig 1700-tall til sent 1800-tall. Vinger kirke, bygget på 1600-tallet, men med krusifiks fra 1300-tallet, ligger i bydelen Øvrebyen, ved byens gamle torg, nå kalt Kirketorget. Kirken ble ombygget flere ganger, i 1854 fikk den sitt for Norge sjeldne løkkuppeltårn. Kongsvinger-marken, en heste- og buskapsmarken, fikk kongelig brev i 1780-årene og arrangeres fortsatt med tre dager i mai og september hvert år. === 1814–1905 === Da Norge gikk inn i union med Sverige i 1814, ble Kongsvingers rolle i grenseforsvaret utspilt. I stedet ble byen et viktig stoppested for reisende mellom de to landene. Festningen forble likevel i drift, ettersom Glomma ble sett på som en viktig forsvarslinje dersom et av landene skulle bli invadert av en tredje part. I 1823 ble festningen likevel evakuert, og kun et fåtall ansatte ble igjen. Dette førte til at store deler av byens økonomiske grunnlag, som var å levere varer og tjenester til festningen, falt bort. Aasmund Olavsson Vinje beskrev utsikten fra festningen som «ei av dei fagraste i landet,» og befolkningen beskrev han slik (fra Ferdaminni fraa Sumaren 1860): Dei ero kallade Noregs Franskmenn, og dette er ikki eit so usannt Ord endaa, for den seige norske Bonden er ikki so javnt at finna her. Der er Liv og lett Umtanke, og der er fleire Bønder, som lesa Tidender her enn kanskje paa nokon annan Stad i Landet, imindsto er dette Tilfellet i Aasnes, som er utruleg langt framme baadi med Husstell og jorddyrkning og den heile Livemaaten. Vinje karakteriserer med andre ord innbyggerne i Kongsvinger som en fransklignende, uhøytidelig bondebefolkning, som leser mer aviser enn andre bønder i Norge. Vinje skrev også om de vakre gårdene ved Vingersjøens nordre bredd, med herregårder og høyerestandsselskapelighet med gjester fra både norske og svenske sosiale og politiske eliter. Foruten Oslo var det ingen annen by i Norge som hadde så mange kongebesøk som Kongsvinger i perioden 1814–1865. En gruppe borgere under ledelse av postmester Ole J. Tommelstad lyktes i 1854 å få Stortinget til å gi Kongsvinger kjøpstadsrettigheter. Året etter ble byen skilt ut fra Vinger kommune som egen bykommune. I 1856 ble det bygget en bro av tre over Glomma ved Kongsvinger. Jernbaneutbyggingen i Norge nådde Kongsvinger i 1862 på sin vei fra Oslo til Stockholm. Banen, og dermed Kongsvinger stasjon, ble bygget sør for Glomma, mens Kongsvinger alltid hadde vært begrenset til nord for elven. Rundt stasjonen vokste det opp ny bebyggelse kalt Stasjonsbyen, som lå i Vinger kommune utenfor byen Kongsvinger . Som et ledd i opprustningen i årene før unionsoppløsningen, ble forsvarslinjen langs Glomma satt i stand på nytt. Kongsvinger festning ble ansett for å være sårbar om fiendtlig artilleri fikk fotfeste på Holtberget sør for Glomma. Nye forsvarsverk ble derfor bygd på Vardåsen og Gullbekkåsen, to tvillinghøyder nordvest for og høyere enn den gamle festningen. Dette ble til tvillingfortene Vardåsen og Gullbekkåsen fort, som ble overlevert til Kystartilleriet i 1903. Anleggingen av disse fortene stimulerte byens økonomi atter igjen. Under forhandlingene om unionsoppløsningen krevde svenskene at alle moderne festningsanlegg langs grensen måtte rives, men gikk til slutt med på at anleggene ved Kongsvinger skulle spares. === Etter 1905 === I 1939 ble det tyske prisemannskapet fra «City of Flint» internert på festningen, og slik fikk Kongsvingers befolkning stifte bekjentskap med den tyske krigsmakten lenge før andre i landet, da tyske offiserer kunne bevege seg fritt i byen med uniform. I april 1940 pågikk noen av de viktigste kampene i landet i Kongsvinger. Kongsvinger festning kapitulerte med en gang, men Vardåsen fort, under ledelse av den svenske kaptein Gösta Benckert med Max Manus og «Shetlands-Larsen» i kompaniet, kjempet i timevis mot tyske styrker før de slo retrett langs Glomma. For å hindre tysk fremrykning forsøkte man å sprenge brua, men forsøket mislyktes. Brua ble stående, om enn med en spesiell profil. I 1949 ble en ny hengebru, Kongsvinger bru, bygget ved siden av den gamle brua, ettersom den gamle brua i tillegg til å være skadet var blitt for liten. Ved fortet på Gullbekkåsen ble Luftforsvarets Stasjon Kongsvinger (LST/K) anlagt med radarstasjon i 1955, i operativ drift til 1964, da Luftforsvarets stasjon Måkerø overtok forsvarets radarovervåking av Sør-Skandinavia. Stasjonen ble Luftforsvarets Kontroll og Varslingsskole (LKVS) i 1964. Radaren dekket et område fra Steinkjer i nord til Hamburg i sør, fra Stockholm i øst til Bergen i vest. LKVS ble flyttet til Måkerøy 1. august 2002 og samtidig forsvant også Luftkontrollinspektoratet (LKI). Etter dette er anleggene på Gullbekkåsen tatt i bruk som fengsel, selv om selve radaren forble i drift. Vardåsen fort ble liggende ubrukt og forfalt. I 1963 ble et regionsykehus åpnet i Kongsvinger, som etterhvert fikk et bredt utvalg av alt fra intensivavdeling til ortopedi. Året etter, i 1964, ble bykommunen Kongsvinger slått sammen med landkommunene Brandval og Vinger til Kongsvinger kommune. Kongsvinger var i denne forbindelse herredskommune (landkommune) i noen måneder, før bystatusen ble gjenopprettet. Det gamle skillet mellom Kongsvinger og Vinger ble dermed visket ut. Kongsvinger svømmeanlegg åpnet i 1988, etterfulgt av Kongsvinger Ishall i 1992 og Kongsvingerhallen 14. desember 1997. I mellomtiden hadde riksvei 2 i 1991 blitt lagt i en ny trasé utenom sentrumsgatene, inkludert ei ny bru over Glomma, Gjemselund bru, ei ny bru langs Glomma under den gamle, Elvebredden bru, og Vinger tunnel under jernbanestasjonen. Byens katolske menighet fikk sin egen kirke, Sta. Clara katolske kirke, i 2001. Dette ble den første nye kirke i byen siden 1697 og den første katolske siden før reformasjonen. I sentrum samlet butikkene seg i kjøpesentre. I Midtbyen nord for Glomma er Kongssenteret det største med 16 000 m² etter ferdigstillelsen i 2002. Deler av gågata i Sentrum Syd fikk glasstak. En annen endring i sentrum var at den gamle barneskolen Sentralskolen ble stengt i 2005 og en ny skole på Marikollen ble åpnet. Bygningene til Sentralskolen ble deretter bygget inn i nye Sentrum videregående skole, som er en sammenslåing av gamle Sentrum videregående skole og Kongsvinger tekniske fagskole. Biblioteket ble også flyttet hit. De nye bygningene åpnet i januar 2009. Innen justissektoren ble det også bygget nytt. Nye Kongsvinger fengsel på Vardåsen åpnet i 2002, selv om utbyggingen enda pågikk noen år. Dernest kom Kongsvinger tinghus i 2006. == Geografi == Kongsvinger kommune er stort sett dekket av skog, med Finnskogen lengst i øst. Langs Glomma er det likevel en del landbruk. Glåmdalen går gjennom kommunens vestre del. Dalføret kommer inn fra nord og går over halvveis gjennom kommunen før det svinger mer enn 90 grader og fortsetter vestover. Noen av kommunens vann tilhører Glommavassdraget, mens andre dreneres til Sverige i øst. Det høyeste punktet i kommunen er Rafjellet nord i kommunen med sine 576 meter over havet. Til sammenligning ligger kommunesenteret i dalbunnen på omtrent 150 meter over havet. Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde kommunen per 2011 to tettsteder. Disse var kommunesenteret Kongsvinger og Roverud. === Geologi === Berggrunnen i Kongsvinger-området består av grunnfjell fra jordens urtid. Kongsvingergruppen er en rekke av smale soner av grønnstein, skifer og kvartsitt som ble dannet i prekambriumtiden. Bergartene tilhører det transskandinaviske intrusivbeltet (TIB). === Elver === Glomma Rotna Skasåa Vrangselva Vingersnoret === Største vann === === Klima === Kongsvinger har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor. Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Kongsvinger fra 1943. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 32,2 grader 19. juni 1970 og −36,0 grader 9. februar 1966, begge rekorder satt på Vinger målestasjon. Dagens målestasjon ligger i Kongsvinger sentrum. == Næringsliv og kommunikasjon == Ifølge Statistisk sentralbyrå fantes det 1983 bedrifter i Kongvinger per januar 2015. Jord- og skogbruksrelaterte foretak utgjør tilsammen 189 av disse. Etter at byen i 1965 ble valgt ut til vekstsenter har SIVA reist flere store fabrikkhaller. Statistisk sentralbyrå har en avdeling i byen og den store databedriften Ibas har sitt opprinnelsessted og hovedkontor på Kongsvinger. === Jernbane === Tre jernbanestrekninger møtes i Kongsvinger: Grensebanen til Charlottenberg i Sverige i sørøst, Solørbanen til Elverum i nord, og Kongsvingerbanen til Oslo i vest. Det innebærer direkteforbindelse med ekspresstog til Stockholm, Karlstad og Oslo i regi av SJ og Tågkompaniet, samt lokaltog til Oslo kjørt av Vy. === Vei og kommunikasjon === Frem til 1990-årene møttes de to riksveiene i Norge med lavest riksveinummer i Kongsvinger, nemlig riksvei 2 fra E6 ved Kløfta gjennom Kongsvinger til svenskegrensen ved Eda, og riksvei 3 som begynte i Kongsvinger og gikk opp til Elverum og videre gjennom Østerdalen. Riksvei 2 går fortsatt gjennom Kongsvinger, men går nå til Elverum istedenfor Kløfta. Strekningen Kongsvinger–Elverum het i mellomtiden riksvei 20. Den gamle traseen til riksvei 2 fra Kløfte ble 25. september 2012 en del av europavei 16 fra Bergen. Fra Kongsvinger sentrum følger E16 gamle riksvei 200 til Øyermoen og videre inn i Sverige til Gävle. I 2004 startet utbygging av Riksvei 2, senere Europavei 16, til firefelts motortrafikkvei frem til Kongsvinger. Strekningen mellom Kongsvinger og Slomarka i Sør-Odal ble åpnet 27. november 2014. Det gjenstår cirka 60 kilometer igjen av utbygging av E16 Nybakk–Herbergåsen–Slomarka (etappe 2 og 3), utbygging skal gjennomføres av Nye Veier AS.Det er bussforbindelse med timesavganger Oslo, samt flere korresponderende busser til/fra Elverum og Charlottenberg. Den gamle Kongeveien fra Oslo til Stockholm går også gjennom Kongsvinger. Denne Kongeveien går egentlig helt til St. Petersburg i Russland. Helt øst i kommunen, der den grenser til Arvika og Eda kommuner i Sverige, går vandringsleden Finnskogleden. Byen er et tollsted i Tollregion Øst-Norge, og hadde frem til 1990-årene både postområde og teleområde. == Politikk == Liste over ordførere i Kongsvinger === Kommunestyrevalget 2019 === Etter kommunestyrevalget høsten 2019 ble Margrethe Haarr (Sp) valgt til ordfører i Kongsvinger, og Eli Wathne (H) ble varaordfører. I stortingsvalget høsten 2021 ble Margrethe Haarr valgt inn på Stortinget, og Eli Wathne tok over som ordfører. Tommy Smedtorp (Sp) ble ny varaordfører. === Kommunestyrevalget 2015 === == Utdanning == Selve byen har tre barneskoler (Vennersberg, Marikollen og Langeland) og to ungdomsskoler (Kongsvinger ungdomsskole og NTG ungdomsskole). Videre er det tre kommunale grunnskoler ellers i kommunen, hvorav én dekker alle trinn (Austmarka) og to kun er barneskoler (Brandval og Roverud), samt én musikkskole. I tillegg kommer en privat montessoriskole på Lundersæter.Kongsvinger har også to offentlige videregående skoler: Øvrebyen videregående skole (allmenne- og økonomiske fag) og Sentrum videregående skole (fagskole). I tillegg har Norges Toppidrettsgymnas en avdeling i byen.Av høyere utdanning har Politihøgskolen en campus i Kongsvinger. Tidligere var operative kurs og hundetrening som foregikk ved senteret, men i en periode fra 2009 rommet det også førsteårsstudenter. Det finnes også tilbud innen høyere utdanning i regi av Høgskolestiftelsen i Kongsvinger og Høgskolen i Innlandet ved Høgskolesenteret i Kongsvinger på Rasta. == Presse == Avisene Glåmdalen og Mitt Kongsvinger kommer ut i Kongsvinger. Dagsavisene Hedemarkens Amtstidende, Indlandsposten, Kongsvinger Avis og Østlendingen Solør-Odal har tidligere utkommet i Kongsvinger. I tillegg finnes blant annet de lokale radiostasjonene Radio Sentrum og Radio Kongsvinger i byen. == Sport == Kongsvinger IL har et herrefotballag i 1. divisjon som spiller sine kamper på Gjemselund stadion og ishockeylaget Kongsvinger Knights som spiller sine kamper i 2. divisjon i Kongshallen. Gjemselund stadion fungerte tidligere også som friidrettsarena, men ble bygd om til en ren fotballbane i 2009. I tillegg finnes det en innendørs fotballbane i Kongsvingerhallen, som også kan benyttes til andre aktiviteter. Håndball spilles i Tråstadhallen tilknyttet Tråstad ungdomsskole og i Holthallen som ligger ved Holt ungdomsskole. Like øst for byen ligger Kongsvinger Ridesenter, hvor Kongsvinger og omegn rideklubb holder til, og Kongsvinger travbane. Rally Finnskog Norway har vært arrangert i distriktet siden 1982. Start og mål har vært i Kongsvinger, og de siste årene har det også vært en etappe på et industriområde inne i byen. I 2006 ble dette rallyet satt til side for å arrangere et kandidatløp, Rally Norway, for VM. Rally Norway ble tildelt VM-status og første fullverdige VM-runde var i 2007. Året etter var det pause for Rally Norway og det ble igjen arrangert en runde med Rally Finnskog Norway, før Rally Norway kom tilbake i 2009. === Andre organiserte idretter gjennom lag og foreninger i Kongsvinger === == Kunst og kultur == Kongsvinger festning blir benyttet til konserter og teaterforestillinger. Festningsspillet er et utendørs skuespill som arrangeres på festningen hvert tredje år og tar for seg livet der i tiden før 1814. Festningskonserten er en årlig konsert i slutten av juni med kjente nasjonale og internasjonale artister. Et årlig fenomen er også russerevyen som den lokale russen setter opp på Rådhusteateret. Teateret fungerer også som byens kinosal. Teater i Glåmdal er aktive i Kongsvinger og har blant annet satt opp flere store vandrespill i byen. Kongsvinger Amatørteater holder til i det gamle skolebygget på Øiset og kommunen har opparbeidet stor aktivitet for ungdom på Scene U, som ligger i tilknytning til Sentrum videregående skole og det nye biblioteket i byen. Opp gjennom historien har kjente diktere og kunstnere som Jonas Lie, Erik Werenskiold, Rolf Jacobsen og Dagny Juel holdt til i Kongsvinger. I sistnevntes gamle hjem, Rolighed, holdes det fra tid til annen konserter. Rolighed huser i dag Kvinnemuseet. Kongsvinger kunstforening står for kunstutstillinger på Aamodtgården i Øvrebyen bydel. Kommunens tusenårssted er Kongsvinger festning. == Severdigheter == De største severdighetene i Kongsvinger er Kongsvinger festning, Vinger kirke og Kvinnemuseet/Kongsvinger Museum, som alle ligger i tilknytning til den gamle bydelen Øvrebyen. Skinnarbøl gårds hovedbygning (Grenseslottet) ved Vingersjøen er verdt å se. Her tilbragte dronning Sofie av Norge og Sverige somrene i årene 1892–1904, og lenger øst i kommunen ligger Dronningens utsikt, som gir utsikt innover i Sverige. Her ligger også Finnskogen, som strekker seg langs riksgrensen. == I populærkulturen == I Ingvar Ambjørnsens roman Den siste revejakta kjører hovedpersonene gjennom «denne merkelige byen som synes å bestå av bensinstasjoner og snarkjøp» på vei til Finnskogen. På det amerikanske bandet Of Montreals album Hissing Fauna: Are You the Destroyer? fra 2007 heter den ene sangen «A Sentence of Sorts in Kongsvinger». Flere av forfatteren Levi Henriksens bøker er lagt til området. Rockebandet Heart of Mary vant i 1988 NRK Ungdommens radioavis' rockemønstring med sangen "Albert Einstein never lived in my hometown." Året etter utga de albumet "Greetings from Stuckville." == Kjente personer fra Kongsvinger kommune == Utfyllende atikkel - Liste over kjente personer fra Kongsvinger Erik Werenskiold (1855-1938), kunstmaler og tegner Maren Cathrine Dahl (1855-1906), første kvinne i Norge som tok juridisk embetseksamen Dagny Juel (1867–1901), forfatter og kulturarbeider Sverre Strandli (1925-1985), verdensrekordholder i sleggekast Magne Lystad, (1932-1997), orienteringsløper og NM-mester Lars-Jacob Krogh (1938-2010), TV-personlighet og programleder Levi Henriksen (1964-), forfatter Håvard Gimse (1966-), pianist == Vennskapsbyer == Arvika Ebel es-Saqi Skive Ylöjärvi == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kongsvinger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Kongsvinger i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Kongsvinger - Statistisk sentralbyrå (no) Reisemål Kongesvinger og Elverum - visistnorway.no (no) Byen Vår Kongsvinger med bl.a. Kongsvinger-guiden. (no) Austmarka - Porten til Finnskogen (no) Kultur i Kongsvinger på kart fra Kulturnett.no

|befolkning=

https://no.wikipedia.org/wiki/Valuta

2023-02-04

Valuta

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historisk valuta', 'Kategori:Valuta']

En valuta er primært en enhet for eller benevning på et betalingsmiddel for ett eller flere land. En sekundær betydning er pengeverdi, da som regel i ordsammensetninger. Ordet kommer opprinnelig fra det latinske ordet valeo, som betyr «gjelder» eller «er verdt». I de tidlige tider vet man at mynter fra fremmede land ble akseptert som gangbar «valuta», mest sannsynlig fordi de bestod av edelt metall. Før andre verdenskrig var det fremdeles landets gullreserve som stod som garanti for et lands valutareserve. De fleste land bruker sin egen valuta, noen land bruker felles valuta (f.eks. euro), mens mange land ikke har egen valuta og bruker fremmed valuta (f.eks. amerikansk dollar). Eksempler på valutaer er norsk krone (NOK), britisk pund (GBP), australsk dollar (AUD) og russisk rubel (RUR).

En valuta er primært en enhet for eller benevning på et betalingsmiddel for ett eller flere land. En sekundær betydning er pengeverdi, da som regel i ordsammensetninger. Ordet kommer opprinnelig fra det latinske ordet valeo, som betyr «gjelder» eller «er verdt». I de tidlige tider vet man at mynter fra fremmede land ble akseptert som gangbar «valuta», mest sannsynlig fordi de bestod av edelt metall. Før andre verdenskrig var det fremdeles landets gullreserve som stod som garanti for et lands valutareserve. De fleste land bruker sin egen valuta, noen land bruker felles valuta (f.eks. euro), mens mange land ikke har egen valuta og bruker fremmed valuta (f.eks. amerikansk dollar). Eksempler på valutaer er norsk krone (NOK), britisk pund (GBP), australsk dollar (AUD) og russisk rubel (RUR). == Tegn og koder == ISO 4217 er en standard bestemt av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO som beskriver trebokstavskodene, valutakodene, som betegner valutaer. For eksempel skrives norsk krone NOK, euro EUR og britisk pund GBP. I tillegg til trebokstavskodene har en rekke valutaer egne symboler for sin valuta, det mest kjente av disse er kanskje dollartegnet ($) som kan betegne både pengeenhetene dollar og peso. På norsk kan disse spesialtegnene benyttes både før og etter beløpet, men det vanligste er i dag å skrive det før. Forkortelser, som for eksempel kr for kroner, skrives som regel bak beløpet. == Valutakurser == Valutakursen (også kjent som vekslingskursen) mellom to valutaer hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €) at 8 norske kroner er like mye verdt som én euro. En valutakurs uttrykkes ved å oppgi antallet enheter av en «prisvaluta» som kan kjøpes med en «basisvaluta» (også kalt enhetsvaluta). Når man for eksempel oppgir valutakursen på NOK/USD (amerikansk dollar, $) til å være 6,0000 (NOK per USD), så er prisvalutaen NOK og basisvalutaen USD. Valutakursene er i de fleste tilfeller flytende og bestemt av markedet. En markedsbestemt valutakurs vil endre seg når verdien på en av de to valutaene endres. En valuta vil styrke seg når etterspørselen er større enn tilbudet og svekke seg når etterspørselen er mindre enn tilbudet. Folk vil fremdeles ha penger, men de foretrekker å ha formuen i en annen form, for eksempel en annen valuta. Et lands myndigheter kan også påvirke valutakursene som et finanspolitisk virkemiddel. Valutaen kan devalueres eller revalueres av landets sentralbank for å påvirke faktorer som har med handelen med andre land. == Valutainnførsel == De fleste av verdens valutaer kan kjøpes på vekslingskontorer i store deler av verden. I noen land, særlig i Midtøsten og Nord-Afrika, er det forbudt å ta med landets valuta ut av landet, men kan kun kjøpes på stedet på grensen. Marokkansk dirham er et eksempel på en valuta som ikke er å få tak i utenfor Marokko, og det er forbudt å ta med disse pengene ut av landet. Det er i de fleste land begrensninger på hvor store beløp man kan ta med seg i kontanter eller verdipapirer over grensen uten å måtte oppgi det i tollen. I Norge ligger denne grensen på 25 000 kroner, eventuelt valuta omregnet til tilsvarende beløp i norske kroner. Dette gjelder både reiser inn og ut av landet. Når du reiser mellom land innenfor EU kan du normalt ha med et kontantbeløp som tilsvarer 10 000 euro uten å måtte fortolle det. I dag overføres valuta som oftest elektronisk via Internett. Dette kan gjøres på flere måter, bankene benytter for eksempel det internasjonale SWIFT-systemet. Kredittkortselskapene har sine egne systemer, og i tillegg kommer systemer som PayPal. Internett har gjort handel mellom ulike valutaer betydelig lettere. Valutahandel, såkalt forex trading, er også utsatt for spekulasjon. Handel skjer som regel via meglere på internett. == Se også == == Referanser ==

Krone er en myntenhet som brukes i flere land som Norge og Danmark, Sverige (krona), Island og Færøyene (króna) og Tsjekkia (koruna). Krone var også i bruk i Estland (kroon),

https://no.wikipedia.org/wiki/Kvart%C3%A6rgeologi

2023-02-04

Kvartærgeologi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Geologistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Kvartærgeologi er en underdisiplin av geologien som omhandler den yngste perioden i jordens historie, kvartær, som omfatter i hovedtrekk de siste 2,58 millioner årene.Perioden kvartær karakteriseres med store og ofte raske klima- og miljøforandringer, spesielt dannelsen av istider og mellomistider er særegent. Det er likevel viktig å merke seg at det har eksistert is på jorden lenge før kvartær. Grønlandsisen er 5-6 millioner år gammel og isen over Antarktis er 30 millioner år gammel. Årsakene til de kraftige klimaforandringene i kvartær knyttes ofte opp mot solinnstrålingen. En kombinasjon av eksentrisiteten, jordaksens helning og presesjonen som alle tre følger sykluser over fra 26 000 til 100 000 år, skaper forskjellig solinnstråling.

Kvartærgeologi er en underdisiplin av geologien som omhandler den yngste perioden i jordens historie, kvartær, som omfatter i hovedtrekk de siste 2,58 millioner årene.Perioden kvartær karakteriseres med store og ofte raske klima- og miljøforandringer, spesielt dannelsen av istider og mellomistider er særegent. Det er likevel viktig å merke seg at det har eksistert is på jorden lenge før kvartær. Grønlandsisen er 5-6 millioner år gammel og isen over Antarktis er 30 millioner år gammel. Årsakene til de kraftige klimaforandringene i kvartær knyttes ofte opp mot solinnstrålingen. En kombinasjon av eksentrisiteten, jordaksens helning og presesjonen som alle tre følger sykluser over fra 26 000 til 100 000 år, skaper forskjellig solinnstråling. == Kartlegging == Det er flere måter å kartlegge klimautviklingen kvartærgeologien. Forskere har blant annet forsøkt å kartlegge morenemateriale. Men man kan møte problemer i denne kartleggingen fordi det forutsetter at det er rester av organisk materiale i morenen, slik at man kan bruke C-14 datering. Det finnes også dateringsmetoder av morene som forteller hvor utsatt en stein har vært for sollys, men dette gir bare resultater dersom steinen har vært helt i overflaten. En av de beste metodene for å kartlegge omfanget av istider på er ved bruk av isotopgeokjemi ved å analysere isotoper i dyphavskjærner. Fordi 16O -isotoper binder seg mer bedre til is enn 18O, vil konsentrasjonen av 18O i havet være mye større når man har en istid. Dette kan man finne igjen i kalksteinen på havbunnen. Man bruker ofte dette prinsippet i kombinasjon med 1H og 2H -isotoper som følger samme prinsipp. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Quaternary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Kvartærgeologi er en underdisiplin av geologien som omhandler den yngste perioden i jordens historie, kvartær, som omfatter i hovedtrekk de siste 2,58 millioner årene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karmelberget

2023-02-04

Karmelberget

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:Bibelske steder', 'Kategori:Fjell i Israel', 'Kategori:Kristendom']

Karmelberget eller Karmelfjellet, Haifas «grønne lunge», er en fjellkjede i nordvestre del av Israel som strekker seg fra Middelhavet og sørøstover i landet. Karm betyr «vinmark», så Karmel kan bety «Guds vinmark».I det Det gamle testamentet berettes det at profeten Elia ofret på berget og talte imot Baaldyrkerne. Det er beskrevet som Guds fjell av Jesaja. På 1200-tallet grunnla en gruppe eremitter et kloster og en klosterorden, karmelittene. Stella Maris, en fransk orden, har kirke, kloster og gjestehus her. Bahai-troens verdenssenter, inkludert flere hellige plasser, ligger på fjellet. Det viktigste er Bábs helligdom. På Karmelberget ligger også Det universelle rettferdighetens hus, bahai'enes administrative organisasjon.

Karmelberget eller Karmelfjellet, Haifas «grønne lunge», er en fjellkjede i nordvestre del av Israel som strekker seg fra Middelhavet og sørøstover i landet. Karm betyr «vinmark», så Karmel kan bety «Guds vinmark».I det Det gamle testamentet berettes det at profeten Elia ofret på berget og talte imot Baaldyrkerne. Det er beskrevet som Guds fjell av Jesaja. På 1200-tallet grunnla en gruppe eremitter et kloster og en klosterorden, karmelittene. Stella Maris, en fransk orden, har kirke, kloster og gjestehus her. Bahai-troens verdenssenter, inkludert flere hellige plasser, ligger på fjellet. Det viktigste er Bábs helligdom. På Karmelberget ligger også Det universelle rettferdighetens hus, bahai'enes administrative organisasjon. == Hulene == På vestsiden av Karmelfjellene ligger fire huler – Tabun, Jamal, el-Wad og Skhul – der man har funnet spor av menneskelig aktivitet som kan dateres 500 000 år tilbake i tid. Den arkeologiske utgravningen av disse begynte på 1920- og 1930-tallet, for å så videreføres på 1960-tallet med med moderne metoder. Utgravningene førte til at man fant verktøy, spor etter dyr og flere begravede mennesker, som har gitt viktig informasjon om menneskenes utvikling.Spor viser at hulen Tabun har vært bosatt fra rundt 500 000 til 40 000 år siden. Det er funnet våpen i form av våpen og andre verktøy av flint, og rester etter dyrebein. Prøver av jorden og sanden i hulen har også gitt viktige indikasjoner på hvordan klimaet var i området i løpet av denne tiden. I hulen Skhul ble det funnet fjorten skjeletter, som man antar er rundt 100 000 år gamle. Disse funnene har gitt viktig informasjon om menneskets utvikling. I hulen El-Wad er det funnet mange funn fra natufisk-kulturen. Man tror at bosetningen her var permanent. Funn herfra inkluderer fine våpen og verktøy, med spesialiserte bruksområder. Utenfor hulen er det funnet spor etter flere hundre begravede mennesker.I 1971 ble hulene og området rundt regulert som et naturreservat av israelske myndigheter. I 2012 ble disse fire hulene inkludert som en del av verdensarven, inkludert under kriterium (iii) – ettersom hulene inneholder spor fra forhistoriske samfunn, i et av verdens lengste sammenhengende tidsrom – og kriterium (v) – siden de også viser spor fra jegersamfunnet helt opp til overgangen til jordbrukssamfunnet. == Bahaitroens hellige steder == Bahai-troens verdenssenter, inkludert flere hellige plasser, ligger på fjellet. Det viktigste er Bábs helligdom. På Karmelberget ligger også Det universelle rettferdighetens hus, bahai'enes administrative organisasjon. Den 23. mai 2001 åpnet terrassene sine porter for besøkende. De nitten terrassene går fra den tyske tempelkolonien nederst opp til toppen av Karmelberget. FN-organet UNESCOs verdensarvkomite besluttet i 2008 at Bábs helligdom og bahai-verdenssenteret på Karmelberget, som ett av to bahaitroens hellige steder i Israel, er inkludert på verdensarvlisten. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mount Carmel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Side om terrassene UNESCOs verdensarvskomite

| navn3 = الكرمل/جبل مار إلياس – Kurmul/Jabal Mar Elyas

https://no.wikipedia.org/wiki/Kit%C3%A1b-i-%C3%8Dq%C3%A1n

2023-02-04

Kitáb-i-Íqán

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Bøker fra 1881', "Kategori:Verk av Bahá'u'lláh"]

Iqan eller Kitáb-i-Íqán (Visshetens Bok) (arabisk: كتاب الإيقان‎, persisk كتاب ايقان ) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh ca. 1862-1863, ved slutten av hans landsforvisning i Bagdad, som et svar til en av Bábs morbrødre. I boken beskriver han sin teologi, og tar opp temaet Guds enhet; de guddommelige budbærerne blir sett som "speil" via menneskene kan forstå Gud, og den essensielle enheten i deres læresetninger. Det sentrale budskapet er at bahai er en monoteistisk religion, at det finns bare en Gud. Religionen er en enhet (men med mange guddommelige budbærere eller manifestasjoner og profeter), og at menneskeheten også er en enhet. Bahá'u'lláh presenterer i boken hva han oppfatter som bevis for den guddommelige skikkelsen i Bábs åpenbaring. Han beskriver videre hvordan profetene opp gjennom tiden møter opposisjon og fornektelse gjennom åndelig blindhet og gjerrighet hos et fanatisk lederskap og presenterer de kvaliteter den sanne søkeren må ha. Videre tar han opp den åndelige meningen angående profetier rundt Kristi gjenkomst, den tolvte imam og begreper som oppstigelse og dommedag. Boken ble første gang trykket i 1881 i Bombay.

Iqan eller Kitáb-i-Íqán (Visshetens Bok) (arabisk: كتاب الإيقان‎, persisk كتاب ايقان ) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh ca. 1862-1863, ved slutten av hans landsforvisning i Bagdad, som et svar til en av Bábs morbrødre. I boken beskriver han sin teologi, og tar opp temaet Guds enhet; de guddommelige budbærerne blir sett som "speil" via menneskene kan forstå Gud, og den essensielle enheten i deres læresetninger. Det sentrale budskapet er at bahai er en monoteistisk religion, at det finns bare en Gud. Religionen er en enhet (men med mange guddommelige budbærere eller manifestasjoner og profeter), og at menneskeheten også er en enhet. Bahá'u'lláh presenterer i boken hva han oppfatter som bevis for den guddommelige skikkelsen i Bábs åpenbaring. Han beskriver videre hvordan profetene opp gjennom tiden møter opposisjon og fornektelse gjennom åndelig blindhet og gjerrighet hos et fanatisk lederskap og presenterer de kvaliteter den sanne søkeren må ha. Videre tar han opp den åndelige meningen angående profetier rundt Kristi gjenkomst, den tolvte imam og begreper som oppstigelse og dommedag. Boken ble første gang trykket i 1881 i Bombay. == Teksten på norsk == Teksten finnes i antologien Bahá’í-troens skrifter, 2007 == Eksterne lenker == Søk i den engelske utgaven av Kitáb-i-Íqán

Iqan eller Kitáb-i-Íqán (Visshetens Bok) (, persisk كتاب ايقان ) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh ca. 1862-1863, ved slutten av hans landsforvisning i Bagdad, som et svar til en av Bábs morbrødre.

https://no.wikipedia.org/wiki/Antarktis

2023-02-04

Antarktis

['Kategori:Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Verdensdeler']

Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa. Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt. Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense. Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser. Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis». Antarktikas toppnivådomene er .aq.

Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa. Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt. Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense. Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser. Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis». Antarktikas toppnivådomene er .aq. == Geografi == Antarktis omfatter kontinentet Antarktika, som har et areal på 14,4 millioner km². Det er plassert på den sørlige halvkulen, nesten helt sør for den sørlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Mer enn 99,5 % av kontinentet er dekket av is, med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer. == Geologi == Antarktika består av prekambriske bergarter som er rester etter superkontinentet Gondwana. I vest er grunnfjellet dekket av omdannede mesozoiske sedimenter og intrudert av vulkansk materiale. Havbunnen omkring kontinentet består av basalt som er dannet som følge av havbunnsspredning. == Dyre- og planteliv == Med unntak av sjøfuglene som hekker langs kysten eller i nunatak-området, finnes det ingen virveldyr på kontinentet. Av større dyr finnes: pingviner seler tannhvaler og bardehvaler haierAv smådyr og planter finnes: krepsdyr, som krill og reker – primærføde for en rekke arter alger – vokser på undersiden av havisen og er primærføde for mange smådyr, for eksempel lyskreps tangDen antarktiske mikrofaunaen består av protozoer, rundormer, hjuldyr og bjørnedyr, og leddyr som midd, collemboler og lopper. Dyreplanktonet ble dominert av krepsdyr som copepoder, amfipoder og euphasia-arter som krill. Krill er en nøkkelkomponent i det antarktiske marine økosystemet – særlig viktig er arten antarktisk krill (Euphausia superba) som er primærføden for mange høyerestående arter i økosystemet. Andre viktige byttedyr er pilormer (Chaetognata), maneter (Scyphozoa, Siphonophorida), kammaneter (Ctenophora), snegler og salper (Thaliacea). Bunnfaunaen består i hovedsak av svamper (Porifera) og mosdyr (Bryozoa). Sørishavet er rikt på blekksprut som er en viktig del av dietten for mange av de større pattedyrartene og sjøfuglene. Videre er det registrert om lag 200 fiskearter sør for den antarktiske konvergensen, 80-100 av disse er bunnfisk. Mange av artene er særegne for Antarktis. 75 % av artene er medlemmer i fem familier som hører til i underordenen Notothenioidei, men det finnes også skater (Rajiformes), ålebrosmer (Zoarchidae) og ringbuker (Liparidae). Vegetasjonen i Antarktis består av alger, lav og mose. Rundt 300 algearter er observert, ca. 20 av disse lever på eller i is og snø. Det er registrert 200 lavarter, 85 mosearter og 25 levermosearter. To arter av blomstrende planter (Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis) er registrert i de nordligste områdene. 100 alge-arter (inkludert de som lever i/på havisen) utgjør hoveddelen av planteplanktonet i Sørishavet. Sammen med algene er flagellatene en viktig del av næringsgrunnlaget i det marine økosystemet. == Polarforskning == Norsk Polarinstitutt driver den helårsbemannede forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Flere andre institutter driver forskning på stasjonen, blant andre Norsk institutt for luftforskning (NILU), som har en luftmålestasjon på Troll. Den ornitologiske feltstasjonen Tor er en bistasjon til Troll, og ligger ca. 100 km lengre mot øst. Totalt har om lag 30 land tilsammen rundt 60 forskningsstasjoner i Antarktis. === Viktige forskningsområder === Miljøovervåkning Klima i dag og forhistorisk Biologi Zoologi Glasiologi == Territorialkrav i Antarktis == Territorialkrav i Antarktis er underlagt Antarktistraktaten, som skal sikre at kontinentet ikke blir brukt til finansiell eller militær vinning for administrerende land. Australia har det største territorialkravet i Antarktis. Norge har siden 1939 gjort krav på området Dronning Maud Land på ca. 2,7 mill. km². Argentinas, Storbritannias og Chiles krav overlapper, og har ført til uoverensstemmelser. Australia, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia har gjensidig anerkjent hverandres krav. === Offisielle territorielle krav === Det er i dag fortsatt uenighet om de territoriale områdene i Antarktis. Listen nedenfor viser en oversikt over hvilke land som har fremmet territoriale krav der. USA og Sovjetunionen har imidlertid protestert, noe som medførte Antarktistraktaten av 1959. Traktaten verken godtar eller forkaster de territoriale kravene, men legger dem på is så lenge traktaten gjelder. Traktaten legger til grunn at partene sammen skal vedta anbefalinger som landene skal forplikte seg til å følge i sine respektive områder i Antarktis. Dermed kan det hevdes at Antarktis er herreløst, men synet varierer mellom de ulike statene. === Uoffisielle krav === === Historiske krav === == Referanser == == Eksterne lenker == Miljøstatus i Norge: Antarktis Miljøstatus i Norge: Klima i Antarktis Isfjellgallerier Arkivert 2. mars 2009 hos Wayback Machine. Planetary Visions: The Geography of the Poles Se 2D- og 3D-videofilmer. L.L. Ivanov et al, Topographic map of Livingston Island and Greenwich Island

Antarktisk krill (Euphausia superba) er en nøkkelart i det antarktiske økosystem i Sørishavet. Den lever i store stimer og omsetter primærproduksjonen direkte til relativt store dyr [http://www.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kallesignal

2023-02-04

Kallesignal

['Kategori:Amatørradio', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Identifikatorer', 'Kategori:Kringkasting', 'Kategori:Kystradio']

Kallesignal er et kjennetegn som identifiserer utsenderen av en radiosending. Det kan bestå av et navn (for eksempel «Lillesand Radio») eller en bokstavkombinasjon (for eksempel «LAA») enten sendt på telefoni (opplest ved hjelp av stemmen), eventuelt med et bokstaveringsalfabet, eller sendt på telegrafi ved hjelp av morsealfabetet. En radiostasjons oppkall til en annen spesiell radiostasjon består av den andre stasjonen sitt kallesignal fulgt av eget kallesignal. På amatørbåndene er «CQ» oppkall til alle som mottar kallingen. «Mayday» eller «SOS» er nødkalling til alle som mottar sendingen.Et kallesignal kan identifisere for eksempel en amatørradiostasjon, lokalradiostasjon, kringkastingsstasjon, kystradiostasjon, skipsradiostasjon, luftfartøy, flygekontrollenhet, satellittradiostasjon, politipatrulje, ambulanse, brannbil eller sentral for politi, brannvesen eller ambulanse. En radiostasjon kan for identifikasjon bruke et kallesignal i den internasjonale kallesignallisten utarbeidet av FNs organer. I Norge brukes dette av mange sivile radiostasjoner, men ikke av kringkastingen som kun bruker det ordinære navnet på kanalen, f.eks. «NRK kanal 1».Militære stasjoner i NATO-land bruker enten kallesignal i den internasjonale kallesignallisten eller egne taktiske kallesignaler som kan være vanskelige å identifisere av ukjente og som daglig endres.Fly kan bruke registreringsbokstavene eller forkortelse som kallesignal. LN-ABC kan forkortes til LBC og kalles med «lima bravo charlie». Rutefly bruker vanligvis rutenummeret som kallesignal. SAS-Norge sin rute SK 123 kalles med «Scanor123» mens Norwegians rute DY456 kalles med «Norshuttle 456». En luftambulanse kan kalles med «Helidoc 03».Identifikasjon kan også gjøres digitalt på kringkastingsmottakere i f.eks. FM-båndet, slik at man på en liten skjerm kan avlese navnet på stasjonen.

Kallesignal er et kjennetegn som identifiserer utsenderen av en radiosending. Det kan bestå av et navn (for eksempel «Lillesand Radio») eller en bokstavkombinasjon (for eksempel «LAA») enten sendt på telefoni (opplest ved hjelp av stemmen), eventuelt med et bokstaveringsalfabet, eller sendt på telegrafi ved hjelp av morsealfabetet. En radiostasjons oppkall til en annen spesiell radiostasjon består av den andre stasjonen sitt kallesignal fulgt av eget kallesignal. På amatørbåndene er «CQ» oppkall til alle som mottar kallingen. «Mayday» eller «SOS» er nødkalling til alle som mottar sendingen.Et kallesignal kan identifisere for eksempel en amatørradiostasjon, lokalradiostasjon, kringkastingsstasjon, kystradiostasjon, skipsradiostasjon, luftfartøy, flygekontrollenhet, satellittradiostasjon, politipatrulje, ambulanse, brannbil eller sentral for politi, brannvesen eller ambulanse. En radiostasjon kan for identifikasjon bruke et kallesignal i den internasjonale kallesignallisten utarbeidet av FNs organer. I Norge brukes dette av mange sivile radiostasjoner, men ikke av kringkastingen som kun bruker det ordinære navnet på kanalen, f.eks. «NRK kanal 1».Militære stasjoner i NATO-land bruker enten kallesignal i den internasjonale kallesignallisten eller egne taktiske kallesignaler som kan være vanskelige å identifisere av ukjente og som daglig endres.Fly kan bruke registreringsbokstavene eller forkortelse som kallesignal. LN-ABC kan forkortes til LBC og kalles med «lima bravo charlie». Rutefly bruker vanligvis rutenummeret som kallesignal. SAS-Norge sin rute SK 123 kalles med «Scanor123» mens Norwegians rute DY456 kalles med «Norshuttle 456». En luftambulanse kan kalles med «Helidoc 03».Identifikasjon kan også gjøres digitalt på kringkastingsmottakere i f.eks. FM-båndet, slik at man på en liten skjerm kan avlese navnet på stasjonen. == Eksempler på norske kallesignal == I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som administrerer kallesignal, blant annet for radioamatører. LAA – tre bokstaver1 identifiserer en norsk landbasert radiostasjon, for eksempel en kystradiostasjon eller en kringkaster. LAA10 – tre bokstaver1 samt ett eller to siffer identifiserer en ubemannet radiostasjon, for eksempel en kringkaster. LAAA – fire bokstaver1 identifiserer en skipsradiostasjon. LA1A – to bokstaver1 etterfulgt av et siffer samt ytterligere 1-3 bokstaver identifiserer en amatørradiostasjon eller en annen spesialstasjon. LAM1234- LAM etterfulgt av 4 sifre, (LA-monitor) tildeles radioamatører uten radioamatørsendelisens med medlemskap i Norsk Radio Relæ Liga, NRRL, som kan sende bekreftelser til radioamatører de har lyttet på. LBA – Et kallesignal som starter med LB1 og en bokstav identifiserer en militær stasjon. Understasjoner kan ha ytterligere en karakter. Militære landbaserte radiostasjoner benytter som regel prefiksene JW og JX. LL1000 – LL eller LJ samt fire siffer identifiserer en mindre fritidsbåt. LK1000 eller LM1000 – LK eller LM samt fire siffer identifiserer et mindre fiskefartøy. LN-AAA – LN etterfulgt av et bindestrek og tre bokstaver identifiserer et luftfartøy og dets radiostasjon. Den tredje bokstaven kan angi O for helikopter, G for seilfly(glider) og Y for mikrofly. PR10000 – et kallesignal innledet med «PR» har vært brukt av privatradiostasjoner på 27 MHz båndet da de var konsesjonspliktige. På dette båndet var det svært vanlig å bruke selvvalgte kallenavn som kallesignal. XX eller XXX, tre bokstaver for NDB, og to bokstaver for en svakere LOC, localiser, som er radionavigasjonssendere i båndet mellom langbølgen og mellombølgen som radiopeilesendere for fly og skipstrafikken. Kallesignalet sendes som langsom morse. == Eksempler på kallesignal for flyselskaper == BRAATHENS – Braathens BUSYBEE – Busy Bee of Norway NORSHUTTLE – Norwegian Air Shuttle NORSTAR – Norwegian Long Haul NORTRANS – Norwegian Air International REDNOSE – Norwegian Air UK SCANDINAVIAN – Scandinavian Airlines, SAS Commuter SCANOR – SAS Braathens WIDERØE – Widerøe == Fotnote == 1. Kallesignalene kan også begynne med: 3Y (for Bouvetøya, Peter Is Øy og norske landområder i Antarktis), JW (for Svalbard og Bjørnøya), JX (for Jan Mayen), eller et annet prefiks i serien LA-LN. == Referanser ==

Kallesignal er et kjennetegn som identifiserer utsenderen av en radiosending.https://snl.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunisme

2023-02-04

Kommunisme

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommunisme', 'Kategori:Marxisme', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Økonomiske ideologier']

Kommunisme (dannet av latin communis = felles) er en revolusjonær sosialistisk ideologi, basert på teoriene til Karl Marx og Friedrich Engels. Kommunismens oppgitte mål er et samfunn uten sosiale klasser, penger og statsmakt, hvor privat eiendom over produksjonsmidlene er avskaffet til fordel for felleseie (samtidig som man respekterer retten til eierskap av personlig eiendom). I et kommunistisk samfunn vil alle arbeide etter evne og motta etter behov. Overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan ifølge Marx og de fleste kommunister ikke skje direkte. Innen marxistisk teori anses sosialismen som et lavere stadium og kommunismen som et høyere. Under kommunismens lavere stadium, sosialismen, vil produksjonsmidlene overføres fra privat til offentlig eiendom. Under sosialismen vil det fortsatt eksistere klasser (men i langt mindre grad enn under kapitalismen), penger og en stat, men i motsetning til under kapitalismen, vil staten styre etter arbeiderklassens interesser, fremfor borgerskapet. Dette omtales også som «proletariatets diktatur» – etter det syn at demokrati ikke er mulig så lenge det eksisterer en stat. Under kommunismen, som det høyeste stadium i utviklingen, vil staten visne bort. Lønnsarbeid vil avskaffes, og alle vil yte etter evne og motta etter behov. Marx omtalte også dette som et «frihetens rike». Marx skilte mellom offentlig og felles eiendom; under kommunismen ville det sosialistiske offentlige eierskapet (hvor staten kontrollerer produksjonsmidlene) erstattes med felleseie, hvor produksjonsmidlene eies av arbeiderne i fellesskap. Til tross for at kommunisme innen marxismen refererer til en samfunnssystem uten statsmakt, brukes ofte begrepet «kommunisme» om styresettet i land hvor erklærte kommunistpartier sitter ved makten, som Sovjetunionen og Kina. De statene som ofte blir omtalt som kommunistiske, regnet seg selv som sosialistiske, og så på kommunismen som et fremtidig mål. En av de viktigste teoriene innenfor kommunismen er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser: arbeiderklassen (eller proletariatet) – som må arbeide for å leve og utgjør majoriteten av befolkningen – og det dominerende borgerskapet – som tjener på arbeidet arbeiderklassen utfører gjennom privat eiendomsrett over produksjonsmidlene. Det pågår derfor en klassekamp, siden klassene har motsatt interesser: arbeiderne ønsker høyest mulig lønn og best mulige arbeidsbetingelser, mens borgerskapet vil at lønnsnivået skal være så lavt som mulig for å holde kostnadene nede. Det finnes en rekke retninger innenfor kommunismen. Foruten grunnleggerne Marx og Engels, er andre viktige kommunistiske ideologer Lenin, Mao Zedong, Rosa Luxemburg, Lev Trotskij, Antonio Gramsci og Che Guevara. Noen kommunister ser også på Josef Stalin som en viktig ideolog, men de fleste kommunister tar i dag avstand fra hans regime i Sovjetunionen. De interne ideologiske skillelinjene mellom grupper som kaller seg «kommunistiske» kan være meget store, ofte preget av fiendskap.

Kommunisme (dannet av latin communis = felles) er en revolusjonær sosialistisk ideologi, basert på teoriene til Karl Marx og Friedrich Engels. Kommunismens oppgitte mål er et samfunn uten sosiale klasser, penger og statsmakt, hvor privat eiendom over produksjonsmidlene er avskaffet til fordel for felleseie (samtidig som man respekterer retten til eierskap av personlig eiendom). I et kommunistisk samfunn vil alle arbeide etter evne og motta etter behov. Overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan ifølge Marx og de fleste kommunister ikke skje direkte. Innen marxistisk teori anses sosialismen som et lavere stadium og kommunismen som et høyere. Under kommunismens lavere stadium, sosialismen, vil produksjonsmidlene overføres fra privat til offentlig eiendom. Under sosialismen vil det fortsatt eksistere klasser (men i langt mindre grad enn under kapitalismen), penger og en stat, men i motsetning til under kapitalismen, vil staten styre etter arbeiderklassens interesser, fremfor borgerskapet. Dette omtales også som «proletariatets diktatur» – etter det syn at demokrati ikke er mulig så lenge det eksisterer en stat. Under kommunismen, som det høyeste stadium i utviklingen, vil staten visne bort. Lønnsarbeid vil avskaffes, og alle vil yte etter evne og motta etter behov. Marx omtalte også dette som et «frihetens rike». Marx skilte mellom offentlig og felles eiendom; under kommunismen ville det sosialistiske offentlige eierskapet (hvor staten kontrollerer produksjonsmidlene) erstattes med felleseie, hvor produksjonsmidlene eies av arbeiderne i fellesskap. Til tross for at kommunisme innen marxismen refererer til en samfunnssystem uten statsmakt, brukes ofte begrepet «kommunisme» om styresettet i land hvor erklærte kommunistpartier sitter ved makten, som Sovjetunionen og Kina. De statene som ofte blir omtalt som kommunistiske, regnet seg selv som sosialistiske, og så på kommunismen som et fremtidig mål. En av de viktigste teoriene innenfor kommunismen er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser: arbeiderklassen (eller proletariatet) – som må arbeide for å leve og utgjør majoriteten av befolkningen – og det dominerende borgerskapet – som tjener på arbeidet arbeiderklassen utfører gjennom privat eiendomsrett over produksjonsmidlene. Det pågår derfor en klassekamp, siden klassene har motsatt interesser: arbeiderne ønsker høyest mulig lønn og best mulige arbeidsbetingelser, mens borgerskapet vil at lønnsnivået skal være så lavt som mulig for å holde kostnadene nede. Det finnes en rekke retninger innenfor kommunismen. Foruten grunnleggerne Marx og Engels, er andre viktige kommunistiske ideologer Lenin, Mao Zedong, Rosa Luxemburg, Lev Trotskij, Antonio Gramsci og Che Guevara. Noen kommunister ser også på Josef Stalin som en viktig ideolog, men de fleste kommunister tar i dag avstand fra hans regime i Sovjetunionen. De interne ideologiske skillelinjene mellom grupper som kaller seg «kommunistiske» kan være meget store, ofte preget av fiendskap. == Bakgrunn == === Kommunistisk historieteori === Sentralt i kommunistisk teori er at samfunnet siden utgangen av stammesamfunnet («ursamfunnet») gjennom arbeidsdeling har blitt spaltet i klasser og lag, og at det på bakgrunn av klassespaltingen vokser frem en statsmakt som med sin undertrykkende funksjon tjener som overklassens verktøy. Klassesamfunnet har ifølge marxistisk historieteori (historisk materialisme) sin historiske begynnelse i overgangen til slavesamfunnet, og siden har samfunnet vært splittet i en konflikt («klassekamp»). I den kapitalistiske fasen går denne konflikten mellom arbeiderne («proletarer») og kapitaleiere («kapitalister») som kjennetegnes av at de hovedsakelig lever av andres arbeid (såkalt «utbytting»). Klassespaltingen har sin historiske slutt i det kommunistiske samfunn, hvor de anser oppnådd når klassemotsetningene er opphevet. Selv om Marx kritiserte urettferdigheter i tidligere historiske stadier, anså han at slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen også hadde positive effekter («progressive epoker»). Innovasjons- og produktivitetsøkning anså han som en forutsetning for frigjøring av menneskene. Derfor betraktet han kapitalismen som et stadium som var et nødvendig utviklingstrinn på vei mot et bedre samfunn. Marxister forestiller seg at det i forhistorisk tid eksisterte et klasseløst samfunn, men Marx ønsket ikke å romantisere samfunnet som eksisterte før klassene. Han beskrev historien som en fremadskridende utvikling, der kapitalismen er det stadium som har utviklet samfunnet på et vis som inntil da hadde vært utenkelig.Overgangen fra kapitalisme til kommunisme, fra klassesamfunn til klasseløshet, kan ifølge flere marxistiske teoretikere ikke skje direkte. Ifølge Marx, Engels og senere kommunistiske ideologer var det behov for et mellomstadium som kunne berede grunnen for overgangen til såkalt «klasseløshet». Dette stadiumet har fått flere navn, men som oftest betegnes den som sosialisme. Partiledelsene i Sovjetunionen, Cuba, Jugoslavia, med flere, var alle etter eget syn ikke kommunistiske land, men sosialistiske – de etterstrebet kommunismen. === Karl Marx - Kommunismens fremste teoretiker === Selv om kommunistiske bevegelser er splittet i et stort antall retninger, er et fellestrekk at de fleste anser den tyske filosofen Karl Marx som den viktigste ideologiske autoritet. Tilhengere av Marx' lære omtaler sin tolkning for «marxistisk kommunisme» eller bare marxisme. Særlig etter Marx' død har mange bevegelser videreutviklet og konkretisert Marx sin politiske ideologi og samtidig hevdet at deres tolkning er den «riktige forståelsen av Marx». === Historisk bakgrunn === Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert så lenge det har eksistert klassesamfunn. Ifølge Friedrich Engels i boken Sosialismens utvikling var det først og fremst Karl Marx som grunnla den moderne «vitenskapelige sosialismen». Begrepet «sosialisme» er imidlertid et veldig uklart begrep som rommer mye. Kommunismen blir vanligvis definert som en form for sosialisme, og er derfor mer avgrenset. Moderne kommunister bygger på Marx og Engels teorier. Moderne kommunisme og marxisme er derfor tilnærmet synonyme begreper. Fra februarrevolusjonen i 1848 og frem til første verdenskrig var kommunismen nesten uten direkte politisk innflytelse. Dette endret seg da bolsjevikpartiet overtok makten i Russland i 1917 og under ledelse av Lenin gikk i gang med å implementere et samfunnsystem bygd på marxistiske ideer. Etterhvert som Sovjet-staten utviklet seg i diktatorisk retning, ble kommunistiske bevegelser i andre land splittet i forhold til hvorvidt de så utviklingen i Sovjet som en realisering av kommunismen, eller et avvik fra det de så som opprinnelige intensjonen med den kommunistiske ideologien. Etter sovjeternes tvangsinnføring av kommunistisk statsledelse i Øst-Europa etter den andre verdenskrig og kommunistpartiets seier i borgerkrigen i Kina i 1949, levde i flere tiår 1/3 av verdens befolkning i stater som bekjente seg til kommunistisk ideologi. Fra 1985 til 1991 ble sosialismen og kommunistisk tenkning erstattet av liberalt kapitalistisk demokrati i Øst-Europa. Etter Máos død i 1976 har det kinesiske regimet nominelt beholdt kommunistisk ideologi, selv om det planøkonomiske systemet i stor grad har blitt avviklet.Etter den russiske revolusjonen ble Sovjetunionen etablert i 1922. Lenin bygget på Marx' idéer, men måtte tilpasse marxismen for å forklare ideologisk hvorfor revolusjonen oppstod i et tilbakeliggende jordbruksland som Russland, ikke i de mest økonomisk avanserte industriland slik Marx hadde spådd. Dessuten måtte Lenin i tiden etter revolusjonen avklare en rekke praktiske detaljer for hvordan et parti kan styre en stat preget av borgerkrig, dette var spørsmål filosofen Marx i liten grad hadde drøftet. Lenins tolking av kommunistisk ideologi blir gjerne kalt marxisme-leninisme. Etter Lenins død ble han etterfulgt av Josef Stalin. Stalins styre ble av tilhengerne ansett å representere fortsettelsen av Lenins teori og praksis. Tilhengere av Lenin og Stalin har derfor fortsatt å kalle seg marxist-leninister, da de ser det slik at det er kontinuitet mellom de to, mens de av kritikerne blir omtalt som stalinister. Kommunister som anså seg som motstandere av Stalin, men tilhengere av Lenin påpeker imidlertid gjerne at Lenin i sitt politiske testamente advarte mot Stalins brutalitet og anbefalte å avsette Stalin som generalsekretær for partiet og på ingen måte kan sies å stå for Stalins totalitære linje. Og hevder videre at ved overgangen fra Lenin til Stalin fant sted et avgjørende brudd med tidligere kommunistisk tradisjon. I Kina tilpasset Mao Zedong marxisme-leninismen til kinesiske forhold ved å drøfte hvordan et kommunistisk parti kunne ta makten bygd på bønder og en geriljahær rekruttert fra bønder. Denne formen for kommunisme kalles maoisme. Mao anså både Lenin og Stalin som autoriteter innenfor marxismen, men brøt med Sovjetunionen etter Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalins handlinger. Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» sosialismen. Aspekter ved de tidligere kommunistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (for eksempel relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé (se eget avsnitt: Sosialisme, kapitalisme og frigjøring). ==== Sosialisme og kommunisme i Norge ==== Marcus Thranes folkebevegelse i 1848 blir av mange i arbeiderbevegelsen sett på som en forløper til senere sosialistiske og kommunistiske bevegelser i Norge. Det norske Arbeiderparti var i årene etter stiftelsen i 1887 nærmest å regne som et sosialliberalt parti, men fraksjoner i partiet øvde påtrykk for å dreie partiet i retning av å bli en kommunistisk parti. Først med Fagopposisjonen av 1911 og senere inspirasjon fra den russiske revolusjon i 1918 ble det et flertall for at Arbeiderpartiet skulle bli et kommunistisk parti. Opptakskravene til den Moskva-ledede organisasjonen kommunistiske internasjonale krevde at partiet skulle ha ordet «kommunistisk» i partinavnet. Dette ble i 1923 opprinnelsen til Norges Kommunistiske Parti. Ettersom høyrefløyen i Arbeiderpartiet, sosialdemokratene, også brøt ut, var det på 20-tallet tre parti som definerte seg som sosialistiske, men hadde ulike syn på innføringen av sosialismen og forholdene i Russland. I dag går ikke lenger Arbeiderpartiet inn for avskaffelse av kapitalismen. SV har fortsatt dette som mål i sitt programmer, og definerer seg som tilhengere av demokratisk sosialisme. NKP eksisterer fortsatt, og går fortsatt inn for den tradisjonelle kommunismen. Rødt regnet seg også som et kommunistisk parti (nå sosialistisk), men regnes som mer moderate og reformerte enn NKP. == Kommunistisk teori == Begrepet kommunisme brukes oftest om ideologier som har et klasseløst samfunn som fremtidig mål, selv om det er store skiller mellom forskjellige kommunistiske retninger i synet på om hvordan et slikt samfunn bør organiseres. Et av hovedskillene mellom sosial-demokrater og kommunister er at sistnevnte oftest ser en omstyrtning av nåværende samfunn gjennom en revolusjon som nødvendighet og uunngåelig, mens førstnevnte anerkjenner muligheten for gradvise reformer. (Såkalt «evolusjon fremfor revolusjon».) Derfor kan distinksjonen mellom kommunister og sosialdemokrater illustreres ved begrepene revolusjonære og reformister. Dette må ikke misforstås i den retning at kommunister er imot reformer. Flere kommunister og kommunistiske retninger går inn for reformer, eller «strukturreformer» som et ledd i en «antimonopolistisk strategi». Tanken er at man stadig går inn for å reformere det kapitalistiske samfunnet slik at overgangen til sosialismen går lettere, raskere (og fredelig) for seg. Men selve overgangen fra kapitalisme til sosialisme (og kommunisme) vil skje gjennom en revolusjonær omveltning (Dette forstås av mange ikke nødvendigvis som «opprør i gatene».) === Marxismen === Se egen artikkel: MarxismenSentralt i marxismens teori står ideologiens samfunnsøkonomiske teori, som gjerne omtales som politiske økonomi, og synet på fortidig og fremtidig historisk utvikling historisk materialisme og dialektikk. Sammen utgjør dette en samfunnsteori og virkelighetsoppfatning, der menneskets skaperevne, samfunnets utvikling og kapitalismens indre «lovmessigheter» vektlegges. Teorien ses på som et middel til å oppnå omforming i samfunnet. Teorien hadde ikke ren forståelse av verden som hensikt, men ble sett på som et middel til å omvelte samfunnet. Kommunistiske bevegelser hadde som mål at arbeidere skulle organisere seg politisk, og begynne kamp om samfunnsmakten. Marx gav aldri noen inngående beskrivelse og redegjørelse for hvordan det kommunistiske samfunn vil se ut. Friedrich Engels beskrev det: «Når en slik slekt av (nye, red.) mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum.» Altså etterhvert som samfunnet utvikler seg skapes nettopp en ny praksis, og denne vil ikke kunne forutses. Men man kan si at utviklingen går i retning av, og vil nå, klasseløshet. Dette oppfattet kommunister ville innebære allmennmenneskelig frigjøring. Marxismens fremste mål er altså den revolusjonære omforming av samfunnet, noe som de ønsket å nå gjennom en flertallets (arbeiderklassens) erobring av samfunnsmakten. For å gjennomføre dette kreves en utarbeidet strategi og taktikk såvel som en eller flere organisasjoner. Diskusjonen innen den kommunistiske bevegelse de siste 100 årene har dreiet seg om flere aspekter av marxistisk teori, slik som dialektikk, økonomi etc. men kanskje særlig dominerende er strategi-debatten. Skal man gripe makten med en væpnet gruppe eller med lovlige midler? Gjennom revolusjon eller stadige reformer? Skal kommunistene alliere seg med andre grupper for å øke sin innflytelse? ==== Sosialisme, kapitalisme og frigjøring ==== Marx regnes av mange samfunnsforskere, også de som ikke sympatiserer med kommunismen, for å være en av de mest fremtredende teoretikerne om kapitalismen, og han beskrev bl.a. slik i «Det kommunistiske manifest»: Borgerskapet opphever stadig mer oppsplittingen og spredningen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sammen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følge av dette var den politiske sentralisering. Uavhengige, bare løst forbundne provinser med forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter ble presset sammen i en nasjon, en regjering, enlov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense. Borgerskapet har under sitt ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrkning av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet frem av jorda - hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød! Kapitalismen er å oppfatte som en koloss som på omfattende og gjennomgripende vis forandrer samfunnet. Vi får høyere utviklede produktivkrefter, høyere produktivitet og derved med denne nyvunnede varerikheten, med dette produksjonsnivået, mister vi behovet for å ha et samfunn som er spaltet opp i klasser. Klasseskillet kan elimineres, arbeidsdagen forminkes og det generelle velferdsnivået kraftig forøkes (rent materielt, men også i form av at menneskene nå står i en relasjon til produksjonen som ikke innebærer fremmedgjøring). Marx beskriver altså kapitalismens utvikling som progressiv. Men det viktige for Marx er at kapitalismens veldige utvikling, utviklingen av produktivkreftene, for virkelig å kunne fortsette i fullt månn og å frigjørende for mennesket, må det underlegges nye samfunnsmessige produksjonsforhold (særlig eiendomsforhold). Kapitalismens veldige utvikling, fruktene av den samfunnsmessige produksjon, bør altså ifølge Marx underlegges samfunnsmessige eiendomsforhold. Dette er begrunnelsen og bakgrunnen for kommunistenes planøkonomi, som ofte har blitt forstått som samfunnets (statens) totale kontroll over økonomien – og kritisert deretter. Men denne kan nok også kan forstås som det at man i stor grad griper samfunnsmessig kontroll, men at deler av en sosialistisk økonomi fremdeles kan være markedsstyrt. (Så lenge tungindustri og bankvesen holdes under statlig kontroll.) Denne endringen, fra kapitalismens profittmotiv til samfunnets fokus på å tilfredsstille menneskenes behov, vil ifølge kommunistene være en overgang som er helt essensiell i frigjøringen av mennesket fra klassesamfunnets åk. Kapitalismens utvikling er altså på et vis grunnleggende god, men den må underlegges sosialistiske forhold for å kunne utvikles videre fullt ut og til menneskenes (ikke bare kapitalistenes) beste. Selve grunnprinsippet for Marx og Engels, var at utviklingen til kommunismen skulle lede til og innebære en allmennmenneskelig frigjøring. Således er det ifølge flere kommunister ikke korrekt slik mange i dag gjør, der det trekkes et skille mellom kommunister og andre i forbindelse med demokrati, menneskerettigheter og individualisme – i den forstand at kommunister sies å være anti-individualister og antidemokrater. De sanne individualister er kommunister, ifølge kommunistene selv. ==== Marxismens syn på demokratiet ==== I enkelte borgerlige samfunn har man ifølge Marx et «borgerlig demokrati». Dette demokratiet anså han som et enormt framskritt over føydalisme og autokrati, og han arbeidet aktivt for demokratiske reformer i egen livstid. Samtidig hevdet han eiendomsstrukturen i kapitalismen var en hindring til "virkelig demokrati", for eksempel ville en kapitalistisk presse, fordi den var privat eid, ikke kunne bli et organ for alle menneskers ytringsfrihet.Marx og Engels betraktet det formelle demokratiet som en viktig etappe på veien til sosialismen. Som Marx sa: «det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet reiser seg, og blir den herskende klassen, og at demokratiet slår igjennom.» I Lenins analyse var det seieren til det formelle ("borgerlige") demokratiet et viktig, men utilstrekkelig skritt. Ifølge denne er staten en voldsmaskin vokst frem av samfunnets deling i klasser. Dette er statens vesen. Statens form kan være demokratisk, hvilket er ønskelig. Men det øverste mål må være å eliminere klassespaltingen, og dermed det statlige voldsmaskineriet. Dette betyr ikke at alt vi i dag identifiserer som deler av statsmakten forsvinner, samfunnet må fortsatt administreres. (Se, proletariatets diktatur) På samme måte som Marx fremhevet betydningen av å kjempe igjennom demokrati i det kapitalistiske samfunnet («Så lenge demokratiet ennå ikke er vunnet, så lenge kjemper altså kommunister og demmokratier sammen, så lenge er demokratenes interesser også kommunistenes.») fremgår det at demokratiet er den styringsform som er ønsket i en sosialistisk stat.Selv om tidligere sosialistiske stater og deres «venneland» ofte har neglisjert demokratiske og menneskerettslige prinsipper, er det lite som for det første tyder på at dette er noe særegent ved sosialistiske bevegelser. For det andre er ikke dette, ifølge nær sagt alle av dagens kommunister, noen nødvendig eller ønskelig konsekvens av kommunistisk tenkning. Marxismens og kommunismens visjon er menneskelig frigjøring, også demokratisk. (Jf. sitatet over.) Men kommunismens kritikere hevder at til tross for dette leder det sosialistiske økonomiske programmet ved sin egen logikk til en udemokratisk utvikling. (Se Kritikk av kommunismen) For det tredje påpeker noen at flere kommunistiske og sosialistiske prosjekter har vært demokratiske med støtte i et flertall av folket, men at disse har blitt kuppet og knust av høyreorienterte krefter. Chile (1973) og Guatemala (1954) er eksempler på demokratiske, sosialistiske styresett som ble kuppet av høyreorienterte krefter, koordinert av CIA. ==== Kommunisme som samfunnsform ==== Generelt defineres kommunisme som en samfunnsform hvor klassesamfunnet har blitt brutt ned, hvor staten har dødd bort, og hvor folket yter etter evne, og mottar etter behov. Marx beskriver 3 former for kommunisme: Ur-kommunismen, den moderne kommunismens første fase og den moderne kommunismens andre fase. ===== Primitiv kommunisme eller ur-kommunisme ===== Primitiv kommunisme (tidligere beskrevet som ursamfunn eller ættesamfunn) er ifølge Karl Marx og Fredrich Engels det originale jakt og sanker-samfunnet (hunter-gatherer) som eksisterte i den eldre steinalder før produktivitetsøkning i jordbruket skapte et samfunnsmessig overskudd som ga grunnlag for livnæring av ikke-produktive lag (overklasse, militær, intellektuelle etc.) og derved også sivilisasjoner og klassesamfunn. Både Marx og Engels hentet innflytelse fra den pioneerende antropologen Lewis H. Morgan, men i dag er hans verker ansett som utdaterte og det finnes ingen universelle definisjoner på livsstilen til før-historiske mennesker. I et slik steinaldersamfunn lever folk fra dag til dag i små samfunn. De jakter og samler inn mat for hele gruppen og mottar maten umiddelbart eller lagrer den for en senere anledning. I slike samfunn eksisterer ikke konseptet privat eiendomsrett, og mennesker var ikke delt inn i sosiale klasser (noe som først kom med sivilisasjonene 4-3000 f.kr.). På forskjellig vis vokser dette primitive samfunn inn i sivilisasjonen, med produktivitetsøkning og påfølgende arbeidsdeling, klassedifferensiering – fremveksten av en herskerklasse og en underklasse, produktive og ikke-produktive, stat og rettsvesen. Forskjellige steder ser disse første klassesamfunn forskjellige ut, men først etter at kapitalismen åpner veien for en kommunistisk utvikling kan klassesamfunnet legges bak menneskeheten. ===== Kommunismens første fase ===== Dette er ifølge Marx et stadium som i sin politiske natur, enten er demokratisk eller despotisk, og går inn for oppheving av staten, men der opphevingen ikke er fullført, og derfor eksisterer fortsatt den private eiendomsretten i samfunnet. Lenin beskrev denne sosialismen, proletariatets diktatur, slik: «Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, sine løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.» ===== Kommunismens andre fase ===== Denne fasen kan beskrives som den sosiale eller radikale kommunismen. Marx kaller denne fasen også for den tredje formen for kommunisme. Når folk nå til dags snakker om et kommunistisk samfunn, er det oftest denne fasen/formen de tenker på. Sosialismen, eller kommunismens andre fase, vokser inn i denne. Marx skriver om denne formen for kommunisme: Den tredje og siste formen for kommunisme står for en positiv oppheving av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og går følgelig inn for en virkelig tilegning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingen sin rikdom blir tatt vare på. Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme lik humanisme, og som fullgjort humanisme lik naturalismen. Den står for den sanne oppløsingen av kampen mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløsingen av kampen mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjøring og selvutfoldelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. Han er løsningen på historiens gåte og han er bevisst om det. I Kapitalen skrev han: Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon. På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem. Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre på nødvendighetens rike som dets basis. == Historie == I slutten av det 19. århundre gav Marx' teorier støtet til sosialdemokratiske partier i Europa, selv om deres politikk senere ofte gikk bort fra det revolusjonære ståstedet til fordel for en reformatorisk linje. Unntaket var det russiske arbeiderpartiet. En fløy innen dette partiet, kjent som bolsjeviker og ledet av Vladimir Lenin, lyktes i 1917 i å ta kontroll over landet etter den russiske revolusjon. I 1918 endret partiet sitt navn til «kommunistpartiet» og etablerte dermed dagens distinksjon mellom kommunisme og sosialdemokrati. Ifølge professor Rolf Hobson er totalitære styresett som kommunismen utenkelig uten første verdenskrigs totalisering av krigen, med dens militarisering og kommandoøkonomi. === Sosialistiske stater === Etter revolusjonen i Russland ble mange andre sosialdemokratiskepartier i Europa kommunistpartier, og adlød i varierende grad det russiske kommunistpartiet (se den kommunistiske internasjonale). Etter annen verdenskrig fikk Sovjetunionen kontroll over store deler av Europa og innsatte sosialistiske marionettregimer. I 1949 seiret også kommunistene ledet av Mao Zedong i den kinesiske borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina. Andre land i den tredje verden hvor kommunistene tok makten inkluderer Afghanistan (1978), Angola (1975), Benin (1972), Burkina Faso (1983), Cuba (1959), Etiopia (1974), Grenada (1979), Kambodsja (1975), Republikken Kongo (1969), Laos (1975), Mosambik (1975), Nord-Korea (1948), Somalia (1969), Sør-Jemen (1969) og Vietnam (1945). Ved begynnelsen av 1980-tallet levde nesten en tredjedel av jordens befolkning under styre av kommunistiske partier. I noen av disse landene stod regimene for omfattende overgrep mot befolkningen. I Russland døde opp mot fem millioner, i hovedsak som følge av sult, som følge av borgerkrigen og den militære intervensjonen fra Storbritannia, Frankrike, USA og Japan, som fulgte etter den kommunistiske oktoberrevolusjonen. I begynnelsen av 1930-årene døde omtrent like mange i Sovjetunionen i kjølvannet av tvangskollektiviseringen. Det var særlig mange som døde i Ukraina hvor avlingene ble kraftig redusert som følge av sterk motstand mot kollektiviseringen blant bøndene. Befolkningen i de mest kriserammede områdene ble utsatt for kollektiv avstraffelse ved både å bli nektet forsyninger utenfra og nektet å forlate området gjennom innføring av internpass. Under Stalin ble også rundt en million mennesker henrettet i utrenskningsprosesser i siste halvdel av 1930-årene og rett før andre verdenskrig. Mange ble også sendt i konsentrasjonsleirer, Gulag, og over en million døde her, flertallet under andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble også en rekke etniske grupper i Sovjetunionen tvangsfordrevet fra sine tradisjonelle leveområder fordi de ble mistenkt for å ville samarbeide med den tyske invasjonsmakten. En stor andel av de som ble fordrevet døde som følge av de ekstreme levekårene de ble tilbudt i nye bosettinger i Sibir og Kasakhstan. I Kina ble rundt 2 millioner tidligere støttespillere for det tidligere Kuomintangregimet, større jordeiere og andre som ble anklaget for å være «reaksjonære og kontrarevolusjonære», henrettet kort tid etter at kommunistene vant den kinesiske borgerkrigen i 1949. Størstedelen av dødsofrene som har blitt tilskrevet kommunismen, flere titalls millioner, døde av sult og underernæring i Kina i perioden 1959-61, som følge av en kombinasjon av flom, tørke og et feilslått økonomisk eksperiment kalt «det store spranget». I prosent av befolkningen var det flest som døde under Røde Khmer-regimet i Kambodsja, som sto for bondebasert og sterkt nasjonalistisk, og sånn sett sterkt avvikende, tolkning av kommunismen. Rundt 1,7 millioner mennesker ble drept under Røde Khmer-regimet. Dette tallet inkluderer et systematisk forsøk på folkemord både på den etnisk vietnamesiske minoriteten og det muslimske cham-folket. Det å summere alle typer unaturlige dødsfall som helt eller delvis kan tilskrives kommuniststyrte stater eller grupper er både kontroversielt og svært vanskelig, spesielt fordi det er svært vanskelig å anslå hvor mange som døde under «det store spranget» i Kina. Det antikommunistiske skriftet Kommunismens Svartebok opererer med et totalanslag på 84-100 millioner. Kommunister avviser ofte slik kritikk av kommunismen, fordi dette ikke skjedde på grunn av ideologien, men snarere diktatoriske regimer, samt å påpeke at disse landene ikke var under kommunismen, men sosialismen (mange anser heller ikke disse statene som sosialistiske, men statskapitalistiske). Mange mener også at anslagene er overdrevet av politiske årsaker. Mange vil blant annet hevde at de hvite antikommunistiske styrkene og deres utenlandske allierte må være med på å dele ansvaret for sultkatastrofen etter den russiske borgerkrigen. Kommunister vil også bestride at drap, overgrep og gale økonomiske beslutninger som ble foretatt i kommunistsstyrte stater automatisk bør tilskrives kommunismen som ide. At det var et annet kommuniststyrt land, Vietnam, som med støtte av Sovjetunionen satte en stopper for Røde Khmers folkemord i 1979, mens det kapitalistiske Vesten tvert imot anerkjente den Røde Khmer-dominerte opposisjonsalliansen som Kambodsjas legitime regjering gjennom hele 1980-tallet, fordi Vietnam var alliert med Sovjetunionen, blir her trukket fram som eksempel. Det blir også påpekt at kapitalistiske stater har igangsatt kriger hvor titalls millioner har blitt drept, og administrert landområder hvor millioner av mennesker har sultet ihjel, spesielt i kolonier i Afrika og Asia, uten at den kapitalistiske staten har gjort det som var mulig å gjøre for å hindre massedød. Det er likevel ikke vanlig å holde kapitalismen som sådan ansvarlig for dette på samme måte som kommunismen ofte holdes ansvarlig for all unaturlig dødelighet i kommuniststyrte stater. Det finnes ikke noen politisk eller teoretisk begrunnelse for etnisk rensning i den kommunistiske ideologien, snarere motsatt, derfor har de sosialistiske staten som stod for slike massemord vanligvis rettferdiggjort dette ved å vise til sosiale og politiske kategorier som "borgerskap" og "kulakker" i stedet for rase eller etnisitet. Likevel kan det ikke benektes at det i mange tilfeller var etnisitet som var avgjørende faktor i utpekelse og forfølgelse av fiender. Men både Marx, Engels og Lenin var utprega antirasister. Lenin slo hardt ned på sjåvinistiske og rasistiske tendenser, og kalte blant annet (georgieren) Stalin en «storrusisk sjåvinist». === Etter murens fall === Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden, bortsett fra Kina, Nord-Korea, Cuba, Vietnam og noen få andre land. I flere tidligere østblokkland har imidlertid kommunistiske partier gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg. Kommunismen har vært sterkt stigmatisert i de fleste vestlige land, hvor mange regjeringer har ført en sterkt antikommunistisk politikk. Særlig gjelder dette USA og Vest-Tyskland. Også i Norge ble kommunismen marginalisert etter den andre verdenskrig. Myndighetene stilte seg kritiske til kommunistisk virksomhet, noe som blant annet ga seg utslag i en omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreorienterte.[4] I noen europeiske land, blant annet Ungarn, er kommunisme i dag forbudt ved lov, og også i Den tsjekkiske republikk vurderes et tilsvarende forbud. I 2005 vurderte EU å forby kommunistiske symboler. Europarådet stemte i januar 2006 over en resolusjon som slår fast at kommunisme er en forbrytersk ideologi, og at alle kommunistiske regimer har vært kjennetegnet av massive brudd på menneskerettighetene, uten at resolusjonen fikk tilstrekkelig flertall. === Kommunisme som sosial bevegelse === I begynnelsen av det 19. århundre ble betegnelsen brukt om en rekke utopiske retninger. Det var på dette tidspunkt ikke noe klart skille mellom kommunisme og sosialisme, og disse begrepene ble derfor brukt om hverandre på denne tiden. Først som en følge av spesielt personene Karl Marx og Friedrich Engels arbeid fikk kommunismen senere et klarere og mer avgrenset innhold. Marx og Engels avgrenset seg fra de utopiske retningene, som i hovedsak konsentrerte seg om luftige tanker om et kommende idealsamfunn. I «Den tyske ideologi» i 1845 skriver de: Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger. I forordet til 1890-utgaven av Det kommunistiske manifest, begrunner Engels hvorfor de valgte å kalle seg kommunister og ikke sosialister når manifestet først ble skrevet i 1847. I begrunnelsen skriver han at det på den tiden var to typer sosialister: utopister og sosiale kvakksalvere. Han mente videre at sosialismen på denne tiden var en borgerlig bevegelse, mens kommunismen i større grad hadde røtter i arbeiderklassen. Begrepet «kommunisme» vant likevel ikke frem i de følgende årene, og begrepene «sosialist» og «sosialdemokrat» var de som ble brukt også for de som sluttet seg til ideene utviklet av Marx og Engels. Engels skrev derfor i et forord til noen artikler han skrev i 1870-årene (utgitt 1890) om begrepet «sosialdemokrat»: For Marx og meg var det derfor umulig å bruke et så tøyelig uttrykk til å betegne vårt spesielle standpunkt. I dag er det annerledes, og derfor kan ordet sosialdemokrat passere, hvor lite treffende det enn er for et parti hvis økonomiske program ikke bare er allment sosialistisk, men direkte kommunistisk, og hvis direkte sluttmål er overvinnelsen av hele staten, altså også demokratiet. Begrepet kommunisme forsvant praktisk talt helt fra Den andre Internasjonale. Det utviklet seg etterhvert to fløyer i Den andre Internasjonale, og splittelsen ble enda tydeligere etter utbruddet av første verdenskrig, noe som til slutt førte til at den internasjonale arbeiderbevegelse ble delt i to. Lenin mente allerede i 1914 at begrepet sosialdemokrati var så kompromittert av de sosialdemokratiske partienes støtte til sitt nasjonale borgerskaps krigsplaner og krigføring at en heller burde gå over til det gamle begrepet kommunisme. Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (bolsjevikene), som Lenin var leder for, vedtok imidlertid ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918 (etter den russiske revolusjonen). Etter denne tid er kommunisme derfor sterkt knyttet til begrepet marxist-leninisme. == Kommunismens forutsetninger == Før de kommunistiske tankene ble satt ut i praksis gjennom b. la Sovjetunionen, var det stridigheter i enkelte marxistiske miljøer over hvorvidt en kunne skape et sosialistisk og kommunistisk samfunn gjennom en revolusjon i et land som ennå ikke hadde gjennomgått fasen med kapitalisme. Plekhanov, den fremste lederen for de russiske marxistene på denne tiden, var av den oppfatning at Russland ikke var modent for en kommunistisk revolusjon, og at de derfor måtte vente. Vera Salutsji, et annet medlem i gruppa rundt Plekhanov, skrev et brev til Marx hvor hun ba om hans mening i denne saken. Det kommer frem av svaret at Marx var av den oppfatning at en revolusjon kunne starte i et føydalt land, som f.eks. Russland, men at den måtte spre seg til land som hadde gjennomgått fasen med kapitalisme for at den skulle lykkes. Revolusjonen spredde seg som kjent ikke til de industrialiserte landene, og marxistene vil på bakgrunn av dette hevde at forutsetningene aldri var til stede for at en skulle kunne nå kommunismens andre fase. == Kritikk av kommunismen == En rekke skribenter og politiske aktivister har rettet sterk kritikk mot kommunismen. Dette gjelder blant annet systemkritikere i Sovjettiden, som Aleksander Solsjenitsyn og Václav Havel, liberalistiske økonomer som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, og Milton Friedman og historikere og andre som Hannah Arendt, Robert Conquest. Et tradisjonelt argument mot reformistiske eller revolusjonære programmer som har økt likhet og allmennmenneskelig frigjøring til hensikt, er at mennesker er født med ulike forutsetninger ut fra genetisk opphav. Dette er et argument som finnes i flere varianter: 1: Ulik IQ, genetisk disposisjon, og så videre, leder til at enkeltindivider, familier og samfunn kan utvikle seg ulikt over tid, og det vil igjen gi opphav til såkalte klasseskiller. 2: I naturen finner vi under- og overordningsforhold parallelt med klassesamfunnets maktassymmetri, maktforholdene i for eksempel kapitalismen er således noe naturlig som det ville være tåpelig å endre. 3: Som mennesker er vi annerledes, mangfoldige – og denne «trangen» hos mennesket til å være «annerledes» kun undertrykkes med sterk maktbruk. Allerede Marx og Engels kommenterer stadig denne kritiske innfallsvinkelen, og for det meste anses problemstillingen som feilstilt. Det er ikke problematisk at det finnes genetiske forskjeller mellom mennesker, at enkelte arbeider mer enn andre, at det finnes maktforhold etc. Men med bakgrunn i objektive økonomiske lover er det klart at det kapitalistiske samfunn ikke er historiens endestasjon, den må gå videre. Og i denne omgang er det snakk om hele folkets, ikke bare kapitalistenes, revolusjon. Andre vektlegger det kommunistiske prosjekt sin manglende praktiske gjennomførbarhet. Selv om kommunistisk tenkning har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. Planøkonomi, som har vært hovedprinsippet i alle sosialistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som ifølge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet. Og maktapparatet lå i hendene til en snever partielite og et byråkrati, snarere enn hos «folket». Slik sett virket innbyggerne i visse kapitalistiske land nærmere den kommunistiske drøm. Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» kommunismen. Aspekter ved de tidligere sosialistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (for eksempel relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé. Videre vil mange kommunister i dag hevde at Sovjetunionens planøkonomi ikke er en oppskrift alle sosialist-stater må følge. Tvert om er det god grunn til å åpne for en langt mer desentralisert og kanskje dels markedsbasert sosialistisk økonomi.Mange kritikere tillegger styresettet i land der uttalt kommunistiske partier har sittet og sitter med makten, som Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea, ansvaret for ca. 100 millioner drepte, og tolker dette dithen at marxismen i praksis har vist at den er ubrukelig for å styre et land humant og til fordel for den jevne borger. Det samme tallet på ofre for kommunismen nevnes også av andre. I den omfattende dokumentasjonen Le livre noir du Communisme (Kommunismens svartebok) fra 1999 oppgis det at det er forskernes anslag at 84-100 millioner døde «som følge av kommunismen». Dødsofrene fordeler seg slik: Sovjetunionen 20 mill. døde, Kina 65 mill. døde, Vietnam 1 mill. døde, Nord-Korea 2 mill. døde, Kambodsja 2 mill. døde, Øst-Europa 1 mill. døde, Latin-Amerika 150 000 døde, Afrika 1,7 mill. døde, Afghanistan 1,5 mill. døde. Kommunistbevegelsen internasjonalt og kommunistpartier uten myndighet: ca. 10 000 døde. Denne innfallsvinkelen har imidlertid i sin tur blitt kritisert, blant andre av Noam Chomsky. Kommunister reiser ofte følgende innvendinger mot denne kritikken: Samme tall er også utarbeidet for kapitalismen i Le livre noir du capitalisme (Kapitalismens svartebok) Fattigdom, nød og sult hevdes å ha blitt redusert i disse landene. Mange av landene har fjernet seg – «degenerert» – fra kommunismen, og antallet døde etter denne «degenereringen» er det lite rimelig å klandre kommunismen for. Systemet i landet var ikke kommunisme, men derimot degenerert sosialisme. Tallene er sterkt overdrevet av politiske årsaker. Ifølge Noam Chomsky har det dødd flere i India i perioden 1950–1989 – en periode han hevder landet førte en kapitalistisk politikk – enn anslag på antall døde som er tillagt kommunismen. Han mener at dersom disse landene hadde vært kapitalistiske, ville det derfor vært langt flere som hadde dødd enn det som det tross alt gjorde. Stormakter som Sovjetunionen og Kina har sørget for at disse regimene har kommet til makten, og har i stor grad «kontrollert» mange av disse landenes politikk. Mens kommunister med demokratiske trekk, som var i opposisjon til disse regimene, ikke fikk sjansen til å oppnå politisk makt siden de manglet støtte fra stormaktene og deres samarbeidspartnere. Det var ikke reelt demokrati i disse landene før revolusjonen, og vanlige fattige fikk for en periode større innflytelse enn før revolusjonene. Noen av disse landene – for eksempel Kambodsja under Røde Khmer – ble støttet av USA og andre kapitalistiske regimer, mens Sovjetunionen og andre land med styre inspirert av marxistiske prinsipper kan ha vært litt eller svært mye i opposisjon til disse regimene.Kommunismen har også blitt kritisert for at den gir for stor makt til politikerne, med den følge at faren for maktmisbruk blir svært stor. De eksempler på ensretting og undertrykkelse fra totalitære ledere i sosialistiske land brukes gjerne som eksempler på dette. Dette er en lærdom visse kommunistiske miljøer har tatt til hjertet, og vektlegger sterkt behovet for bruk og opprettholdelse av demokratiet og demokratiske virkemidler. Videre vil mange kommunister også reagere med å påpeke at også kapitalismen har sine despotiske svin på skogen. Foruten diktatorer og kuppmakere som Augusto Pinochet i Chile, var fascismen et resultat av kapitalismens utvikling og overklassens frykt for sosial revolusjon. Sosialismens Stalin troner side om side ved kapitalens Hitler og Mussolini. Blant annet pekes det på at høyresiden både i Tyskland, Norge og andre liknende land aktivt støttet opp om Hitlers politikk, og at kapitalistklassen ofte hadde fascistiske tendenser. == Referanser == == Kilder == Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6 Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv av Terje Valen Kapitalen, bok 3, kapittel 48 Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, 1991 Arbeidernes leksikon, Pax Forlag 1973 Pulitzerprisen for 2004 til Anne Appelbaums bok «Gulag» om tvangsarbeidsleirene i Sovjetunionen Robert Service: Lenin : en biografi, N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1 Konrad Lotter, Reinhard Meiners, Elmar Treptow: Marx Engels Leksikon, Marxist Forlag a/s, 2010, ISBN 978-82-997552-5-2]https://web.archive.org/web/20130616125051/http://www.marxistforlag.no/Bestill.html] MEW: Marx Engels Werke, 43 bd. == Eksterne lenker == (en) Communism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Marxists.org – Samling av marxistiske verker Revolusjonær Kommunistisk Ungdom Norges Kommunistiske Ungdomsforbund Norges Kommunistiske Parti Rød Ungdom Tjen folket Kommunistisk plattform ML-gruppa Revolusjon Noregs Kommunistiske Studentforbund Marxistisk Forum Marxist Forlag Et klasseløst steinaldersamfunn, artikkel hos Norgeshistorie.no

Kommunisme (dannet av latin communis = felles) er en revolusjonær sosialistisk ideologi, basert på teoriene til Karl Marx og Friedrich Engels. Kommunismens oppgitte mål er et samfunn uten sosiale klasser, penger og statsmakt, hvor privat eiendom over produksjonsmidlene er avskaffet til fordel for felleseie (samtidig som man respekterer retten til eierskap av personlig eiendom).

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom

2023-02-04

Kristendom

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2017-12', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato']

Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus. 1,9–2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia. Kristendommen tror på en treenighet der Faderen, Sønnen (Jesus) og Den hellige ånd er ulike personer i guddommen, samtidig som det er en Gud. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv. Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara.

Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus. 1,9–2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia. Kristendommen tror på en treenighet der Faderen, Sønnen (Jesus) og Den hellige ånd er ulike personer i guddommen, samtidig som det er en Gud. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv. Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara. == Kristendommen i Norge == Kristendommen var trolig kjent i Norge allerede på 800-tallet. Etter flere misjonsfremstøt kom det avgjørende gjennombruddet under Olav den hellige da kristendommen ble norsk statsreligion. Etter reformasjonen (1536–1537) ble den evangelisk-lutherske konfesjon norsk statsreligion med Kongen som øverste kirkestyre. Kristendom er den største tros- og livssynsgruppen i Norge i dag. == Troslære == Selv om de kristne i dag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett, men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det en enighet om noen grunnleggende kristne dogmer og som er sammenfattet i de økumeniske trosbekjennelser, dvs. Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum. Flere kirkesamfunn som gnostiske kristne, Jehovas vitner og mormonerne har likevel avvikende trosoppfattelser, som ikke støttes av de store kirkesamfunnene. Et minste felles grunnlag må sies å være bekjennelsen til Jesus Kristus som Guds sønn som døde og oppstod for menneskenes frelse. Nedenfor er ulike syn i sentrale dogmatiske spørsmål redegjort for. === Monoteisme og treenighetslære === Kristendommen er monoteistisk; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som beskrevet i Det gamle testamentet, og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn Jesus Kristus og gjennom Den hellige ånd, som beskrevet i Det nye testamentet. Alle store kirkesamfunn definerer Guds vesen og person ut fra treenighetslæren, slik den er formulert i den nikenske trosbekjennelse. Ifølge denne forstås Guds vesen som ett og udelelig, men at han eksisterer i tre personer, Far, Sønn og Ånd. Personene i treenigheten skal verken adskilles eller sammenblandes. Ifølge kristen bekjennelse utgår Sønnen og Ånden fra Gud, og de tre er ett og av samme vesen som Faren. Sønnen og Ånden har således alltid eksistert samtidig med Faren (Nicaenum: «før alle tider..», altså fra evighet av) og som objekt for Farens kjærlighet. Gud er én, men da Farens vesen er kjærlighet, kan han ikke være sitt eget vesen uten å ha et objekt for sin kjærlighet, nemlig Sønnen. Sønnen står imidlertid ikke utenfor Faren, da alt er ett i Faren og utgår fra ham. Relasjonen mellom Faren og Sønnen består i og gjennom Ånden. Av samme grunn som at Faren er kjærlighet, skapte han mennesket i sitt bilde for at det skulle leve i fellesskap med ham.Den teologiske uenighet om treenighetslæren forklarer hvordan relasjonene mellom de tre personer skal forstås. Denne uenigheten har eksistert fra den første kristne tid og er fortsatt anfektet av enkelte kirkesamfunn samt av kritikere av kristendommen, som i treenighetslæren ser en skjult form for polyteisme – flerguderi. Poenget i treenighetslæren er imidlertid å fastholde enheten i flerheten. Gjennom trosbekjennelsens avvisning av både å sammenblande og atskille personene i treenigheten, fastholdes en forståelse av Gud som et stort og uutgrunnelig mysterium som den menneskelige tanke ikke kan fatte.Treenighetslæren er ikke eksplisitt uttrykt i Bibelen, men er et resultat av teologisk gjennomtenkning av den Gud som åpenbarer seg der. I Oldkirken og fram til den endelige presisering av Guds vesen og person i den nikenske trosbekjennelse eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt. I dag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristenheten som har avvisning av treenighetslæren som en sentral del av sin teologiske selvforståelse. Blant de mest fremtredende er unitarer og Jehovas vitner, som begge helt avviser treenighetslæren. Andre kristne trossamfunn anser disse for å være i grenseland av hva som på dogmatisk grunnlag kan defineres som et kristent trossamfunn. === Jesus Kristus === Ordet kristen betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus inkarnasjonen av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den Messias som er spådd i Det gamle testamentet. (Kristus er en gresk form av Messias, som betyr «den salvede»). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin himmelfart har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da Guds rike skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle». Synet på Jesus er i majoriteten av kristen teologi definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige Ireneus av Lyon, som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud». Dette synet er antidualistisk. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre. Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første heretikere (kjettere) var en kristen gren av gnostisismen som ble kalt doketister. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod nestorianerne som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur. Arianerne hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i Nikea i 325. En annen divergerende retning var de såkalte monofysittene som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i Khalkedon i 451. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder den armenske apostoliske kirke og den koptiske kirke i Egypt og Etiopia. I den katolske kirke har også jomfru Maria en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte Theotokos, "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten arvesynd. Denne læren anerkjennes ikke av protestantiske kristne. Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst Jehovas vitner som representerer et divergerende syn på Jesus. Ifølge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død. Et annet divergerende syn på Jesus er den kenotiske lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med arvesynd, men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell kristologi, da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig. Dogmen om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i monofysittismen, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig. I noen få kirkesamfunn og tverr-religiøse livssyn (samt noen livssyn som ligger i grenseland av hva som tradisjonelt regnes som kristendom) oppfattes Jesus som et menneske og en profet, men ikke guddommelig på noen måte som klart skiller ham fra andre mennesker. I motsetning til muslimene som sidestiller Jesus med de gammeltestamentlige profeter, kan Jesus tillegges en status som den øverste eller endelige profet som markerer et nytt tidsskille og innførselen av kristendommen. Parallelt med denne oppfatningen regnes gjerne fortellingene om Jesu oppstandelse, himmelfart og mirakler ikke som troverdige. Jomfrufødselen avvises som regel også av disse, og det forsvares gjerne utav Bibelens egne slektsoppregninger der Jesus regnes som sønn av Josef. Et annet poeng som gjøres for å forfekte at Jesus ikke var guddommelig, er at han kunne dø den legemlige død på korset. All den tid det oppfattes at et guddommelig vesen verken fødes eller dør, menes det at Jesus umulig kunne dø dersom han hadde vært guddommelig. Ytterligere blir Jesu utrop før han dør – «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – tolket som Jesu innrømmelse av sin manglende guddommelighet og menneskelige begrensning. === Antropologi - menneskesynet i kristendommen === Antropologi og teologi er i kristendommen sammenvevde størrelser. Mennesket er i kristen tro skapt «i Guds bilde» (Imago Dei) og som «lite ringere enn ham». I uttrykket «i Guds bilde» innforstås at mennesket er guddommelig. Skapelsen av mennesket, ja, av hele skaperverket, er således en del av Guds inkarnasjon der han realiserer sitt eget vesen. Sagt på en annen måte: Gud kan ikke være Gud uten også å være materiell. Mennesket er derfor skapt i Kristi (Sønnens) bilde, og er som Sønnen «elsket av Gud fra evighet av». Sagt med religionsfilosofisk terminologi er Gud både transcendent og immanent - han er hellig og høyt opphøyet, men også allestedsnærværende og til stede i hvert minste atom. For at mennesket skulle kunne besvare Guds kjærlighet som en likeverdig, slik bruden besvarer brudgommens, fikk mennesket sin frie vilje. Mennesket avviste imidlertid Guds kjærlighet gjennom Adam og Eva sin synd og valgte i stedet egenkjærligheten. Synd forstås i kristendommen som frafall fra Gud, som i sin innerste betydning består i egosentrisme i dette begrepets mest konkrete betydning. Mennesket er, sagt med Augustins ord, innkrøkt i seg selv «incurvatus in se» og henfallen til det onde. Gjennom Adam og Eva sin synd har menneskenaturen pådratt seg en skade som medfører at mennesket er skilt fra fellesskapet med Gud og satt ut av stand til å se og erkjenne ham ved egen hjelp. Dette kalles i kristendommen for arvesynd. Arvesynden er ikke et resultat av den enkeltes personlige handlinger, men en iboende skade i mennesket fra fødselen av som får konsekvenser på alle plan, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. Gjennom arvesynden er døden kommet inn i verden og det onde er blitt gitt makt til å ødelegge og bryte ned det Gud har villet og skapt. Det råder uenighet mellom kirkesamfunnene om hvordan arvesynden nærmere skal forstås. Augustin som utviklet arvesyndsbegrepet, hevdet at mennesket på grunn av Adam og Eva sin synd er ute av stand til å gjøre det gode og dermed hjemfallen til evig straff, men at Gud hadde utvalgt noen få som skulle få del i frelsen gjennom Jesus Kristus – den såkalte predestinasjonslæren. Dette synet har aldri blitt anerkjent innen den romersk-katolske og den ortodokse kirke. Ifølge romersk-katolsk teologi medfører arvesynden at menneskenaturen er skadet, men uten at vår gudbilledlighet dermed er utradert. Mennesket har også mulighet til å velge det gode, og siden Gud er all godhets kilde, peker dette i siste instans tilbake til Gud. Martin Luther, derimot, og de protestantiske kirker sluttet seg til Augustin og hevder at mennesket er ubehjelpelig henfallen til det onde også når det gjør godt. Mennesket kan bare unnslippe straff gjennom å frikjennes fra den dom det fortjener. En slik frikjennelse gis alene ved å bli rettferdiggjort gjennom troen på at Jesus ved sin død har sonet straffen på menneskenes vegne. Dermed har Gud gjennom sin suverene nåde åpnet veien for mennesket tilbake til seg. Den østlige ortodokse kirke hevder i hovedsak et romersk-katolsk syn. Katolsk versus protestantisk menneskesyn kan med en viss rett beskrives som et optimistisk versus et pessimistisk menneskesyn. === Skapelsen === Ifølge kristen tro er Gud alle tings skaper og opprettholder. Han har skapt himmel og jord, dyr, mennesker og alle levende organismer som bilde på seg selv. Ireneus uttrykker det slik: "Slik Gud i de første tider åpenbarte seg i den skapte natur, har Han i de siste tider åpenbart seg gjennom Sønnen". Skaperverket bærer altså Sønnens bilde, det er å forstå som en del av Guds inkarnasjon, hans realisering av seg selv. Verden er god, fordi Gud er god, og alt som finnes i naturen peker mot Gud og vitner om hans storhet og herlighet. Mennesket er av Skaperen kalt til å forvalte («ta opp i seg») jorden. Gjennom enhet med Skaperen er mennesket også i enhet med seg selv og sine medmennesker. Adam og Eva sin synd medfører dermed at mennesket ikke bare er skilt fra Gud, men også fra seg selv og den skapte natur. Dette uttrykkes i Skapelsesberetningen ved at mennesket er blitt seende og i stand til å skjelne godt fra ondt. Derigjennom har mennesket ervervet seg den egenskap som tilkommer Gud alene, det har gjort seg selv til gud, men med den forskjell at mennesket velger det onde fremfor det gode. Slik er døden sluppet inn i verden og alt levende blitt underlagt dødens lov. === Frelse === Frelse er et sentralt begrep i kristendommen, men som det råder stor uenighet om en utfyllende forståelse av. Frelse kan forstås som frikjennelse fra straff, som i de protestantiske kirker eller som helning og gjenopprettelse av skade, som i den østlige og vestlige katolske kirke. ==== Protestantisk frelsesforståelse ==== Det protestantiske synet på frelsen kalles forensisk frelsesforståelse – av latin: forum som i denne sammenheng betyr rettssal. Frelse betyr etter dette synet at mennesket står anklaget for sin synd, men frikjennes for straff ved at Gud lar nåde gå for rett. Frelsen innebærer ingen endring av menneskets natur, det er og forblir syndig og henfallen til det onde, men samtidig rettferdiggjort ved troen, kfr. Martin Luther kjente formulering: «simul justus et peccator» – samtidig synder og rettferdig. Det er altså kun menneskets juridiske status overfor Gud som er endret i og med frelsen. Frelsens gave er syndenes forlatelse, frikjennelse fra straff og samfunn med Gud gjennom Jesus Kristus og evig liv hos Gud. Frelsen tilregnes ved troen og ved troen alene (Sola Fide). Den rettferdiggjørende tro er imidlertid ikke noe mennesket kan erverve selv. Troen er ikke en frelsende gjerning, men en forutsetning for at frelsen skal kunne tilregnes en. Troen er ene og alene Guds verk og gitt mennesket gjennom å bli kalt av Den hellige ånd. Ved denne kallelse vekkes angeren og erkjennelsen av skyld. Anklaget av sin samvittighet drives mennesket til Gud som tilregner det den rettferdighet Kristus vant hos Gud gjennom sitt fullkomne offer på korset. ==== Katolsk frelsesforståelse ==== Herimot står det katolske synet, der frelse ikke forstås som en juridisk akt, men som en helningsprosess som først er endelig fullbyrdet når Jesus er «alt i alle» og all ondskap og synd er utslettet. Frelsen er ikke en transaksjon mellom Faren og Sønnen som skjer over eller uavhengig av det menneskelige, men noe Gud gjennom Den hellige ånd utfolder i mennesket. Frelsen er Guds suverene gjerning alene, men mer enn å være en juridisk frikjennelse fra dom ses frelsen som noe som utvirker noe konkret i mennesket og setter det i stand til å gi Gud sin tilslutning. Fra protestantisk hold hevdes det at mennesket da forsøker å erverve Kristi rettferdighet gjennom sin egen gjerning, og at den da ikke lenger tilregnes ved Guds nåde alene («Sola Gratia»). Fra katolsk hold avvises det at dette synet legger til eller trekker noe fra som gjør Kristi offer utilstrekkelig. Menneskets gjensvar er i seg selv utvirket av Guds nåde og er en virkning av frelsen. Den grunnleggende forskjellen mellom de to posisjonene består i at katolsk teologi står fjernt fra protestantismens formelle forståelsesmodell, men ser frelsen som en konkret virkningsmekanisme i det menneskelige. Mer enn å være et pantebrev som fritar fra skyld er frelsen helbredelse hvorigjennom det tapte gudsbilde i oss restaureres og som setter oss i stand til å vokse i gudlikhet. Frelsen inngyter altså en konkret hellighet i mennesket. Gode gjerninger er ikke menneskets egne, men synlige tegn på at Guds nåde er virksom. Av dette følger også at helgener kan æres, fordi de er synlige tegn på at denne helliggjørende nåde er virksom. Synet på rettferdiggjørelsen har siden reformasjonen vært et av hovedstridspunktene mellom den katolske og de protestantiske kirker. I 1999 kom den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund imidlertid fram til en slags enighet etter et langvarig økumenisk arbeid i og med Felleserklæring om rettferdiggjørelsen. === Åpenbaring === Kristendommen er en åpenbaringsreligion. I dette ligger at man tror at Gud gir seg til kjenne gjennom konkrete historiske hendelser og handlinger, og som er beskrevet i Bibelen. Bibelen viser oss hvem Gud er. Det råder imidlertid uenighet om hvordan Bibelen skal forstås som åpenbaringskilde. Protestantisk: Ifølge Martin Luther og de protestantiske kirke er Bibelen eneste åpenbaringsmedium. Kun Bibelen kan danne normgrunnlag for kristen tro og teologi – kfr. det reformatoriske prinsippet Sola Scriptura – Skriften alene. Katolsk: I den katolske kirke hevdes det at kun tradisjonen er åpenbaringskilde. Den tidligere "tokilde-lære", som ble formulert på Tridentinerkonsilet og som sidestilte Skrift og Tradisjon som likeverdige kilder, er forlatt. I katolsk teologi har tradisjonen egentlig alltid vært sett på som den eneste åpenbaringskilde. Konsilets formulering var et forsøk på grenseoppgang mot protestantismen, men forkludrer i realiteten det som er essensen i det katolske standpunkt. Med tradisjon må ikke forstås dette begrepets dagligdagse betydning i retning av sedvane, konvensjon eller passiv videreføring av vaner og skikker. Med tradisjon forstås historien som et dynamisk prinsipp, nemlig at åpenbaringen skjer i historien og bare kan skje der, aktualiseres der og mottas der. Tradisjon betyr motsatt av statisk, den dynamiske overlevering av det budskap Jesus gav til apostlene og som må mottas, utmyntes og aktualiseres til enhver tid og blant stadig nye mennesker. Bibelen er således selv en overlevering bestående av skrifter avfattet over meget lang tid, men som aktualiserer Guds frelsesplan i konkrete historiske hendelser og for sin tids mennesker. Siden Bibelen åpenbarer Jesus Kristus, er den tradisjonens høyeste og mest fullendte uttrykk. Men Bibelen er ikke en hermetisk lukket bok. Det er ikke Bibelen som er troens og åpenbaringens gjenstand, det er det Jesus, slik han gir seg til kjenne i Bibelen, som er. Overlevering innebærer at budskapet om Kristus aldri kan mottas i et lukket, ahistorisk rom, men forutsetter en fortløpende utmynting og aktualisering av det budskap som kirken har fått som oppdrag av Jesus Kristus selv å overlevere. Med understrekingen av tradisjonen som eneste åpenbaringskilde, fastholdes evangeliets historisitet og dets gyldighet for enhver tid. Forståelsen av tradisjonen må ikke forveksles med forestillingen om at det skjer en fortløpende åpenbaring. Åpenbaringen er avsluttet i og med Jesus Kristus. Det kan ikke skje en ny åpenbaring, men vår innsikt i åpenbaringens aktualitet kan til enhver tid fornyes og meddeles oss gjennom tegn på Guds nærvær i historien. == Retninger og utbredelse == Kristendommen var inntil det store skisma i 1054 økumenisk, dvs. at en grunnleggende enhet i teologi og lære bestod. Det hadde imidlertid tidlig utviklet seg to retninger innen kristenheten med ulike tradisjoner og ulike teologiske betoninger, Østkirken og Vestkirken. Østkirken omfatter de fire oldkirkelige patriarkater Konstantinopel, Jerusalem, Antiokia og Alexandria med senere tilføyelse av et femte patriarkat – patriarkatet Moskva. Det femte oldkirkelige patriarkat, Roma utgjør Vestkirken. Paven er altså patriark av det oldkirkelige patriarkatet Roma. Skismaet mellom øst og vest i 1054 ble drevet frem av Romas krav om overhøyhet over de fire andre, da patriarken av Roma var etterfølger av Romas første biskop og den fremste blant apostlene, apostelen Peter. Det var imidlertid et annet teologisk stridspunkt som beseglet den endelige atskillelse mellom Østkirken og Vestkirken, striden om filioque, dvs. om et senere tillegg til en formulering i den nikenske trosbekjennelse, der det i vest var blitt hetende at «Ånden utgår fra Faren og Sønnen». Vestlig romersk katolisisme og østlig ortodoksi dannet dermed to selvstendige retninger innen kristendommen, men uten at grunnleggende forskjeller i teologien for øvrig er markante. Det riktige er å si at østlig og vestlig kristendom representerer to tradisjoner innenfor den ene, universelle kirke som på grunn av historiske forhold vokste fra hverandre og utviklet ulike særpreg. Utover dette finnes en rekke mindre katolske kirkesamfunn med røtter i den tidligste kristne tid, men som av historiske årsaker har andre teologiske betoninger og hvor det historiske forløp har vært annerledes. Dette gjelder den koptiske kirke, som er representert i Egypt og er den dominerende kirke i Etiopia, hvor den går under navnet abyssinske kirke, den maronittiske kirke (Libanon), og thomaskristne (Sør-India), den assyriske kirke i øst (Irak, Iran, Syria, Libanon). Felles for disse er at de er historiske utløpere av kirkesamfunn som i Oldkirken ble skilt fra det universelle kirkefellesskap gjennom å innta teologiske posisjoner som ble fordømt. Den koptiske kirke har eksempelvis en monofysittisk kristologi, hvorimot de østlige, orientalske kirker er utløpere av en nestoriansk tradisjon, dog uten at deres kristologi i dag er nestoriansk. Den maronittiske kirke er unert med Roma. Det finnes også rester av kirkesamfunn med mer eller mindre uttalt gnostisk lære, men flere av disse er sekteriske etableringer i nyere tid. Moderne New Age-religiøsitet er sterkt influert av gnostisk tenkemåte. Den tredje hovedretning innen kristendommen utgjøres av de protestantiske kirker, som her er en fellesbetegnelse for alle kirkesamfunn som er etablert etter den lutherske reformasjon, men uten at de dermed er lutherske. I begrepet protestantisk inngår kirkesamfunn som innbyrdes er uenige om store teologiske spørsmål, som lutheranere, anabaptister, baptister, metodister, pentecostalisme, kalvinister, anglikanisme mm. === Katolisismen === Begrepet katolisisme omfatter i streng mening både Østkirken og Vestkirken, men i alminnelig begrepsbruk er begrepet katolsk blitt knyttet til Vestkirken, og ortodoks til Østkirken. Katolsk betyr alminnelig, altomfattende, universell. Ortodoks betyr «rett lovprisning», heri innforstått rett praktisering av den guddommelige liturgi, som er det fullgyldige uttrykk for den rette lære. I det følgende anvendes begrepet katolsk ensbetydende med romersk-katolsk. Den katolske kirke omfattet inntil reformasjonen hele den vestlige kristenhet, og er i dag verdens største religiøse organisasjon med 1,1 milliard av jordens to milliarder kristne som medlemmer. Medlemskap gis gjennom dåp i den treenige Guds navn. Dåp foretatt i andre kirkesamfunn er gyldig så fremt den har funnet sted i den treenige Guds navn. Medlemskap gis da gjennom ferming eller konfirmasjon, der den som begjærer medlemskap, bekrefter sin katolske tro. Den katolske kirke er representert i alle verdens land, men er først og fremst dominerende i Sør-Europa, Latin-Amerika, Afrika, visse østeuropeiske land og USA. Verdens største katolske land er Brasil. Andre land hvor katolisismen er helt dominerende, er samtlige latinamerikanske land, Italia, Spania, Portugal, Polen, Frankrike, Belgia, Irland, Østerrike, Kroatia, Litauen, Filippinene, m.fl. I en rekke andre land omfatter katolisismen halvparten eller mer av landets befolkning, som USA, visse afrikanske land, Australia, Tyskland, Sveits, Nederland, Ungarn, m.fl. I folkerike stater som India, Indonesia, Storbritannia, Sør-Korea, Sri Lanka og Vietnam, danner den katolske kirke store minoriteter. Den katolske kirke ser seg selv som den ene, universelle kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus på pinsedagen. Her fikk apostlene i oppdrag å føre budskapet om Jesus ut til hele verden. Kirken er i sitt vesen én og ett i Kristus, den er Kristi legeme i verden og inngytt med Den hellige ånd etter Kristi eget løfte: «Jeg vil være med dere alle dager inntil verdens ende». Enhver splittelse er derfor i strid med Kristi uttrykte vilje: «at dere alle må være ett...» Den katolske kirke oppfatter seg som apostolisk, dvs. at den overleverer det budskap om Jesus Kristus som apostlene mottok fra Jesus selv og med den samme fullmakt som Jesus gav disse. Den katolske kirke anerkjenner at kristne i andre kirkesamfunn har del i sannheten om Jesus Kristus, men sannheten i hele dens fylde er det den katolske kirke som har. Den anerkjenner at Gud gjennom Den hellige ånd også er virksom i ikke-kristnes gode gjerninger og i ikke-kristne religioner, for Gud er all godhets kilde, og er til stede i alt som er sant, godt og rett. På samme vis anerkjenner den katolske kirke at andre, ikke-kristne religioner kan ha del i bruddstykker av sannheten. Den katolske kirke er sakramental, dvs. at den tror at Gud meddeler seg til oss gjennom konkrete handlinger og tegn som er bevitnet i Bibelen og som er innstiftet av Kristus, som i nattverdens brød og vin, i dåpens vann etc. Den katolske kirke er hierarkisk. Den har en pyramidal struktur med paven og biskopene samlet i de såkalte konsiler som øverste myndighet. Den sentrale begivenhet i katolsk fromhetsliv er messen – (av latin missio: utsendelse). I sin struktur er messen en sammenføyning av den jødiske synagogegudstjeneste og den kristne eukaristi (gresk: evcharistos: takksigelse), eller nattverden, og som er messens høydepunkt. I messen meddeler Jesus Kristus seg fysisk under brødets og vinens skikkelse, og gjennom denne handling forenes Kirken i Kristus og blir hans legeme i verden. Helgener har en bred plass i fromhetslivet og fremtrer som forbilder for andre kristne og som tegn på Den hellige ånds levende nærvær. Helgener kan anropes med appell om at de skal be for oss, men de bes ikke til. Kun Faren kan være objekt for bønn. Jomfru Maria, Guds mor, inntar en sentral plass både i fromhetsliv og teologi. Hun er den fremste av alle hellige, og i folkelig fromhetsliv er det en tendens til å gi henne en selvstendig rolle i frelsesverket (coredemptrix: medforløserske). Marias funksjon er først og fremst som forbilde gjennom at hun stilte seg til disposisjon for Gud og viste full lydighet mot ham. Uten Marias ja til Gud, ville frelsen ikke vært mulig. Som den som bærer Kristus til verden, er hun også en prototyp på Kirken. Mariadyrkelsen er viktig også fordi den gir katolsk fromhetsliv en kvinnelig dimensjon som de protestantiske kirker mangler. === Protestantismen === De protestantiske kirker omfatter alle kirkesamfunn som utgår fra den lutherske reformasjon, som lutherdom, kalvinisme, anglikanisme, baptisme, metodisme med mer. Protestantiske kirkesamfunn er innbyrdes uenige på vesentlige lærepunkter. I det vesentlige gjelder uenigheten synet på sakramentene, f.eks. avviser pinsevennene, baptistene og anabaptistene barnedåpen. Lutheranere og kalvinister samt anabaptistene er uenige i synet på nattverden. Den anglikanske kirke nærmer seg et katolsk syn på Kirken og det prestelige embete, men nærmer seg kalvinsk oppfatning i synet på sakramentene. Nyere protestantiske karismatiske bevegelser nærmer seg en katolsk oppfatning i synet på Åndens konkrete virkning på mennesket og i fremhevelsen av den helliggjørende tro. Adventistene anser seg selv som protestantiske, selv om deres trospunkter i mange tilfeller har fått andre protestanter til å trekke dette i tvil. Selv om Jehovas vitner har sine historiske røtter i protestantiske kirkesamfunn, regner de ikke seg selv som protestanter. Blant annet deres forståelse av treenigheten og Jesu guddom skiller dem fra protestantismen. Samtlige protestantiske kirkesamfunn er imidlertid samlet i sin avvisning av den katolske kirkes selvforståelse som den eneste som fullt ut representerer Jesu Kristi kirke i verden. Det er også et fellestrekk ved protestantiske kirkesamfunn at Bibelen holdes som eneste rettesnor for teologi og etikk. Med et visst unntak for den anglikanske kirke er protestantiske kirkesamfunn også samstemte i sin avvisning av Kirken som et nødvendig, formidlende mellomledd mellom den enkelte troende og Gud. Troen er først og fremst et individuelt forhold mellom den enkelte og Gud. Kirken er forsamlingen av de troende, men har (igjen med et visst unntak for den anglikanske kirke) ingen sakramental eller mystisk karakter. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom geistlighet og lekfolk, alle troende har del i Kristi prestedømme, men prestene er betrodd et særlig ansvar for forvaltningen av ord og sakrament. Sakramenter forvaltet av ikke-vigslede er fullt ut gyldige. Når denne oppgaven normalt tilligger en vigslet prest, er det et spørsmål om kirkelig ordning, ikke teologi. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at forkynnelsen av Guds Ord ses som det sentrale og at sakramentene har en mindre og til dels perifer betydning. I en protestantisk gudstjeneste vil dermed prekenen som oftest oppfattes som gudstjenestens høydepunkt, mens feiringen av nattverden ikke ses på som like essensiell eller nødvendig for en fullverdig gudstjeneste. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at sang og musikk har en mye bredere plass i gudsdyrkelsen enn i den katolske, hvor det visuelle – manifestert gjennom en mengde symbolske handlinger – har en langt mer fremtredende plass. Som en følge av dette har protestantismen utviklet en usedvanlig rik kirkemusikalsk kultur og salmeskatt. Flere av de største komponister gjennom alle tider, med Johann Sebastian Bach i fremste rekke, skrev sin musikk for bruk i den protestantiske gudstjenesten. Protestantismen er først og fremst representert i Nord-Europa, i afrikanske land hvor protestantiske kirker har drevet misjon, samt ikke minst i USA, hvor protestantiske kirkesamfunn er representert i utallige avskygninger og omfatter mer enn halvparten av befolkningen. I Europa er de nordiske land tilnærmet helt protestantiske. Disse landene er de eneste i verden der protestantismen har gjennomsyret samfunnet helt og holdent. I tilnærmet samme grad, om enn mindre entydig, kan Storbritannia også inkluderes i denne familien. Latvia og Estland er også tradisjonelt protestantiske, men store russiske minoriteter og avkristning under kommunismen har medført at protestantene i dag utgjør mindre enn halvparten av befolkningen. I Tyskland og Nederland er anslagsvis halvparten eller mer av befolkningen protestantisk, likeså i Australia, New Zealand og på mange av de mindre stillehavsøyene. Også noen vestindiske øynasjoner, som Jamaica, Barbados og Bahamas, er protestantiske. Mange land i Afrika har gjennom sin koloniale arv fra Storbritannia en protestantisk dominans, slik som Sør-Afrika, Namibia, Swaziland, Malawi og Zambia. For øvrig danner protestantiske kirkesamfunn minoriteter i alle verdens land. I tradisjonelt katolske land vil protestantiske kirkesamfunn ofte rekruttere fra en sosial elite som definerer sin kirketilhørighet i opposisjon til den folkelige massekristendom. I noen land spiller protestantiske minoriteter en viktig rolle i samfunnet langt utover hva deres størrelse skulle tilsi. Franske protestanter, såkalte hugenotter, har tradisjonelt hatt meget stor innflytelse i politikk og kulturliv. Noe lignende ses i Ungarn. Karismatisk, vekkelsesorientert kristendom har også vunnet sterkt frem i flere katolsk dominerte land, fortrinnsvis i mange latinamerikanske land, særlig i Guatemala, Brasil og Nicaragua, samt i land som er overveiende ikke-kristne, som Kina, India, Indonesia og Sør-Korea. Begrepet protestantisme må ikke forveksles med begrepet reformert kristendom. Det første omfatter alle kirkesamfunn utgått fra reformasjonen, det siste er betegnelse på en egen gruppe av protestantiske kirkesamfunnsom som ligger til venstre for lutherdommen og med et kalvinsk kirke- og sakramentsyn. De protestantiske kirkene i Skottland, Sveits og Nederland er reformerte, mens de nordiske statskirkene er evangelisk-lutherske. Til tross for mange likhetstrekk, frembyr protestantiske kirkesamfunn et stort mangfold av uttrykksformer. Likheten mellom en katolsk messe og en anglikansk eller luthersk gudstjeneste er langt større enn mellom disse og et pinsevennmøte. Blant de protestantiske kirkesamfunn står de lutherske kirkene og den anglikanske kirke katolisismen nærmest både når det gjelder uttrykksformer og teologi, mens pinsebevegelsen på sin side er nølende til å anerkjenne katolikker som kristne overhodet. === Både protestantisk og katolsk === En rekke land er delt omtrent på midten mellom katolsk og protestantisk, og hvor forholdet mellom kirkene er og har vært enten fruktbart eller spenningsfylt. Fordelingen mellom kirkene følger vanligvis regionale skillelinjer, som i Tyskland, Nederland, Tsjekkia og Sveits. I Tyskland er tradisjonelt de nordlige og østlige områder protestantiske, mens sør og vest er katolske. Store folkeforlytninger som følge av krig gjør at bildet er mindre entydig i dag enn tidligere, men i hovedtrekkene gjelder denne fordelingen fortsatt. I Nederland er de sydlige områder katolske, mens nord er protestantisk. Canada har en stor fransktalende og katolsk befolkning som i tillegg til katolikker av annen opprinnelse utgjør ca. halvparten av befolkningen. Australia har en stor andel etterkommere etter irske innvandrere, som følgelig er katolikker, og som utgjør nær halvparten av befolkningen. I Nord-Irland har den katolske og de protestantiske kirkene omtrent en halvpart hver. Flere afrikanske land har også en temmelig lik fordeling mellom katolikker og protestanter, som Angola, Kenya, Uganda og Ghana. I land der kirkene deler befolkningen tilnærmet likt mellom seg, har det vært en tendens til at de protestantiske kirkesamfunnene har opplevd en større, til dels vesentlig større tilbakegang enn katolikkene. Forholdet mellom katolikker og protestanter har ofte vært preget av agitasjon og fiendskap. Med mindre forholdet mellom kirkene inngår i et større politisk og sosialt konfliktmønster, som i Nord-Irland, råder det i dag i det store og hele en langt større gjensidig respekt og forståelse enn tidligere. Den økumeniske bevisstheten er større enn noen gang. Erkjennelsen av at kirkene har en gudgitt plikt til å søke enhet fremfor splittelse er i dag fremherskende. === Den ortodokse kirke === Med benevnelsen «den ortodokse kirke» betegnes her de kirker som kan direkte tilbakeføres til ett av de oldkirkelige patriarkater med unntak av patriarkatet Roma, som utgjør den vestlige, romersk-katolske kirke. De øvrige oldkirkelige patriarkatene er Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. I tillegg kommer patriarkatet Moskva som senere er blitt opphøyet til samme status som de øvrige. Til avgrensningen av begrepet ortodoks kristendom hører også at kirkene anerkjenner de sju første økumeniske konsiler. Dermed utelates i denne sammenheng de såkalte orientalske ortodokse kirker, som kun anerkjenner konsilene frem til Khalkedon-konsilet i 451. En rekke andre mindre kirker med navnet ortodoks i seg, som flere ortodokse emigrantkirke, da særlig i USA, står også utenfor, da disse i høyst varierende grad er anerkjent av de etablerte (de kanoniske) ortodokse kirkene. Enkelte ortodokse kirker har også selv stilt seg utenfor felles kommunion med de øvrige. ==== Omfang og organisasjon ==== Ortodoks kristendom, som ofte også omtales som bysantinsk, består av en gruppe autokefale (gresk: kefalæ – hode, autokefal: sitt eget hode) kirker som ikke står under noen felles, overnasjonal styring, men som er forenet i felles tro og felles liturgisk praksis. Ordet ortodoks utgår fra det greske doksa, som betyr "lovprisning". Ortodoksi betyr "rett lovprisning"/"rett lovprisning", dvs. rett gudsdyrkelse. Det er denne rette gudsdyrkelse, slik den skjer i den guddommelige liturgi, som er det forenende og sammenbindende element mellom de ortodokse kirker. Patriarken av Konstantinopel regnes av de andre patriarker som den første blant likemenn og har visse juridiske forrettigheter, men han har ingen styringsmyndighet over de enkelte kirkene. I tillegg til de autokefale kirkene kommer en gruppe autonome kirker, som eksempelvis den estiske ortodokse kirke og den finske ortodokse kirke. Autonome kirker er som de autokefale selvstyrte, men de står i forbindelse med en moderkirke som deres biskoper må godkjennes av. Autonome kirker forekommer som oftest i land der kirken er minoritetskirke og hvor medlemmene har annen etnisk opprinnelse. Dette er eksempelvis tilfelle i Estland, der medlemmene av den ortodokse kirke tilhører landets russiske minoritet. Historisk er det Midtøsten og Lilleasia som er det sentrale området hvor ortodoks kristendom har vært dominerende. Etter at disse områdene har fått islamsk dominans, er hovedområdene for ortodoks kristendom i dag Øst-Europa og Balkan. Russland, Hviterussland, Moldova, Ukraina, Georgia, Romania, Bulgaria, Hellas, Kypros, Nord-Makedonia, Serbia og Montenegro har alle et ortodokst flertall. Ortodokse minoriteter finnes i Sør-India, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Libanon, Syria og Jordan. I USA, Canada, Frankrike og Australia finnes det større grupper av ortodokse emigrantkirker. Til sammen danner de ulike autokefale og autonome kirkene det nest største kirkesamfunn i kristenheten. Den største av de ortodokse kirkene er den russisk-ortodokse kirke, den rumensk-ortodokse kirke og den gresk-ortodokse kirke. ==== Særtrekk ==== Teologisk skiller ortodoks kristendom seg kun marginalt fra katolsk, selv om visse teologiske lærepunkter betones noe ulikt og har vært opphav til betydelige kontroverser gjennom århundrene. Striden om filioque – spørsmålet om Ånden utgår fra Faren og Sønnen eller bare utgår fra Faren, som var den opprinnelige formulering i den nikenske trosbekjennelse – ble før det store skisma i 1054 det altoverskyggende teologiske stridspunkt som for alvor skulle skille kirkene fra hverandre. Andre forhold har også gitt opphav til teologisk uenighet. Selv om uenigheten aldri har stukket særlig dypt, har den likevel fungert som en legitimering av kirkenes gjensidige behov for å mistenkeliggjøre og fordømme hverandre. Eksempelvis har de ulike praksisene med å bruke syret (ortodoks) og usyret (katolsk) brød til nattverden gitt opphav til gjensidig fordømmelse. Den ortodokse kirke har også uttrykt seg sterkt negativt om den katolske kirkes skolastiske tradisjon - bestrebelsen på å forene tro og fornuft, teologi og filosofi. Ortodoks kristendom er fremmed for vestlig rasjonalisme og vektlegger i mye større grad den mystiske dimensjon i troen. Innen den ortodokse kirke er hele trosinnholdet mystisk, sakramentene omtales eksempelvis ofte som mysterier fremfor sakramenter. Gud verken kan eller skal forstås, han skal tilbes og æres. Prekenen har en høyst marginal plass i gudstjenesten. Guds mysterier kan ikke utlegges med menneskelige ord. Høydepunktet i liturgien er kommunionen, foreningen av guddommelig og menneskelig i Kristus. Målet for det kristne liv er å gjenfinne det tapte gudsbilde i oss selv gjennom kommunion med Kristus. Intet av dette er prinsipielt fremmed for katolsk teologi, men tvert imot forsterkninger av hva den katolske kirke selv lærer. I dag vil mange mene at de teologiske kontroversene kirkene imellom mer har vært påskudd for å legitimere egen identitet enn uttrykk for reelle forskjeller. Hovedforskjellen mellom katolsk og ortodoks kristendom ligger derfor først og fremst i den ulike historiske utvikling og de ulike tradisjoner som har vokst frem i henholdsvis den vestlige og østlige del av kristenheten, og som over mange hundre år resulterte i at kirkene gradvis ble fremmedgjorte for hverandre. Denne fremmedgjøringen begynte med den romerske keisers forflytning fra Roma til Konstantinopel, som åpnet for en sterk bysantinsk påvirkning på vestlige område, noe som fortsatt kan ses i bl.a. de mange fantastiske kirkene i Ravenna i Italia, der noen av de eldste eksempler på kristen ikonografi kan studeres. Med det vestlige Romerrikets sammenbrudd trådte paven inn i det maktvakuum som keiseren etterlot. Paven så på seg selv som keiserens arvtaker og overtok sågar hans tittel – Pontifex maximus – den høyeste brobygger. Den katolske kirkes rolle og kristendommens videre utbredelse i vest ble derfor i ekstrem grad politisert. I øst, der keiserdømmet ennå var intakt, ble ikke kirkens rolle politisert på samme måte. Dette har gitt de to kirkene svært ulike særpreg. Mens den katolske kirke i langt større grad betoner den kirkelige autoritet og kirkens hierarkiske og overnasjonale struktur, ligger tyngdepunktet i den ortodokse kristenhet i fromhetslivet – i feiringen av den guddommelige liturgi. Politisk har den ortodokse kirke spilt en mer passiv rolle og kunnet tilpasse seg de mest forskjelligartede politiske regimer, selv når disse stod i åpen opposisjon til kristendommen. Mest fremtredende har dette vært i Russland, der den ortodokse kirke gikk fra å være tsarveldets nærmeste allierte til – med unntak av perioder med brutal forfølgelse – å tilpasse seg et radikalt annerledes samfunnssystem relativt friksjonsfritt. Dels kan denne siden av den ortodokse kirke forstås som en refleks av dens himmelvendthet som gjør at den opptrer passivt og undertiden likegyldig i politiske spørsmål; dels er det en refleks av politisk nødvendighet. Hele den østlige kristenhet har gjennom store deler av sin historie vært tvunget til å overleve kringsatt av fiendtlige ideologier – i første rekke av et ekspansivt islam som underla seg mesteparten av den østlige kristenhets gamle områder, dernest kommunismen. Det er i det hele tatt et særtrekk ved den ortodokse kirke at den er utpreget nasjonal i sin karakter og alltid opptrer som en nær forbunden til statsmakten i de land hvor den er dominerende. Dette er helt motsatt av den katolske kirke, som er internasjonal i sin karakter og med overnasjonal styring. I vest har dette gitt opphav til utallige og til dels dramatiske spenninger mellom kirke og statsmakt, ikke minst i den vedvarende konflikt mellom pave og keiser i middelalderen. Stikk motsatt av den ortodokse kirke trer den katolske gjerne inn på den politiske scene og påvirker politiske prosesser. Det mest nærliggende eksempel i nyere tid er den altavgjørende rolle som den katolske kirke spilte i de hendelser som ledet frem til kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa på 1980-tallet. Noe lignende hadde ikke vært tenkelig på ortodoks side. Kirkens nasjonale tilknytning innebærer også at de ortodokse kirkene innbyrdes kan ha et svært anstrengt forhold til hverandre. Den ortodokse kirke oppfatter seg selv som en mer opprinnelig kirke enn den katolske. Historisk sett er dette korrekt. Den ortodokse kirke står i ubrutt forlengelse av den kirke som utviklet seg i de første kristne områder i Midtøsten og Lilleasia. Den ortodokse kirke anser at det er den katolske kirke som har brutt med seg, ikke omvendt. Den ortodokse kirkes fiendtlighet overfor Romerkirken har alltid vært mer uttalt enn motsatt vei. Det skyldes Romas krav på overhøyhet og pavens oppfatning av å stå i en særstilling blant de øvrige patriarker. I den østlige kristenhet har dette naturlig nok forsterket behovet for å markere sin uavhengighet av Roma. Graden av fiendtlighet vis-à-vis Roma har imidlertid vært ulik de ortodokse kirker imellom. Mens noen anser den katolske kirke som kjettersk, står andre i nær forbindelse til Roma. Noen få mindre ortodokse kirker har sågar sett den katolske kirkes overnasjonalitet som en fordel og lagt seg inn under Romas overhøyhet. I slike tilfeller har de ortodokse kirkene ubeskåret rett til å videreføre sin ortodokse tradisjon. På offisielt plan har den gjensidige fordømmelsen opphørt, og de to kirkene anerkjenner hverandre i dag fullt ut som sanne kirker. Men det er ikke Interkommunion begge veier, (dvs. at medlemmer av det ene kirkesamfunn mottar sakramentene i det annet). Romerkirken inviterer ortodokse til sitt nattverdsbord (Vedtatt i 2.Vatikankonsil), men dette er ennå ikke blitt en realitet og må behandles på et panortodoks konsil. Ingen av kirkene er åpne for nattverd mellom dem og protestantiske kirkesamfunn. Dåpen i "Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn" gjelder som gyldig ved en konvertering. Noe nærmere aksept og tilnærming til protestantiske kirker er blitt problematisert ved at disse har åpnet for kvinnelige prester og biskoper. Det samme gjelder en teologisk usikker nattverds lære i de protestantiske kirker. ==== Fromhetsliv og spiritualitet ==== Sentralt i ortodoks spiritualitet og fromhetsliv står ikonene, billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av jomfru Maria. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen. Det gamle testamentet har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor jødedom og islam. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med keiserkulten og oppfattet som hedensk. Da hedendommen i det 4. århundre etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser Leo III innførte billedforbud i 730, tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til den ikonoklastiske strid, som pågikk med stor heftighet utover hele 700-tallet. Det sentrale navn her er Johannes av Damaskus, som ble billedkultens klassiske teolog. Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds inkarnasjon i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den partikularisme som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller. Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en heresi, en vranglære, i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en ikonostas – en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter. Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle illusjon. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige. Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert. Faste og askese har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen munkevesenet, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid. Prester må ikke være sølibatære som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg. === Orientalsk kristendom === Noen kirkesamfunn lar seg ikke innordne i verken katolsk, ortodoks eller protestantisk. Dette gjelder spesielt kirkesamfunn i Midtøsten og Øst-Afrika, som er av meget gammel opprinnelse, men som av enten politiske eller teologiske årsaker har blitt isolert fra den øvrige kristenhet og ivaretatt tradisjoner som er distinkt forskjellige. Flere av disse kirkene er i dag ganske små og isolerte enklaver i overveiende muslimske områder, mens derimot den armenske apostoliske kirke, den koptiske kirke i Egypt og den abbysinske kirke i Etiopia (som er navnet på den koptiske kirke i Etiopia) omfatter mange millioner medlemmer. I Armenia er så å si hele befolkningen medlemmer av Den armenske apostoliske kirke. Kirken har en monofysittisk kristologi og er ikke i kommunion med noe annet kirkesamfunn. Det finnes små armenske minoriteter i land som Syria, Iran og Tyrkia, samt i armenske emigrantmiljøer i vestlige land, som Frankrike, USA, Brasil og Sverige. En del av den armenske apostoliske kirke brøt på 1900-tallet ut under navnet den armenske katolske kirke, som er unert med Roma, men med sin egenart og liturgiske praksis intakt. I Etiopia er den koptiske kirke eller den abbysinske kirke den dominerende religion, men ettersom det moderne Etiopia i dag også omfatter islamske områder, utgjør medlemmene av denne kirken i dag ca. halvparten av landets befolkning. Dette kirkesamfunnet har også en knapp halvpart av befolkningen i Eritrea og utgjør en stor minoritet på flere millioner i Egypt. Den koptiske kirke har i likhet med den armenske kirke en monofysittisk kristologi. Etiopia og Armenia var de to første land i verden som allerede på begynnelsen av 300-tallet antok kristendommen som nasjonal religion. === Utviklingstrekk === Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i Afrika, spesielt sør for Sahara, men i de senere år også blant muslimer nord for Sahara. I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge kilder konverterer 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom hvert år.Kristendommen opplever og en del framgang i Asia, spesielt India, Iran, Kina og Sør-Korea. Kristendommen mister derimot tilhengere i Europa, Canada, Australia, New Zealand og USA. Ungdommer i den vestlige verden er kjent for å ikke være så religiøse, men ifølge en undersøkelse gjort av den anerkjente tyske Bertelsmann Stiftelsen, ber 57 % av USAs ungdommer daglig. Dette er ikke like vanlig i Europa, selv om for eksempel britiske ungdommer er mer religiøse enn den eldre generasjonen. Andelen amerikanere som går i kirken hver søndag har holdt seg stabilt på 40 % de siste årene. I Sør-Amerika er nesten 92,7 % av befolkningen kristne og stadig flere indianere konverterer til kristendom. Innen kristendommen er det karismatiske protestantiske bevegelser som har raskest vekst, mens tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn har tilbakegang. Økende inn- og utvandring fører også til endringer i det religiøse landskapet. Tidligere fraværende religioner som islam, hinduisme og buddhisme gjør seg etter hvert markant gjeldende på tradisjonelt kristne områder og har en voksende befolkningsandel både i Europa og Nord-Amerika, mens muslimer får en lavere befolkningsandel i særlig Afrika. En viktig side av dagens utvikling er kristendommens stilling i de tidligere kommunistiske landene i Øst-Europa etter årtier med åpen religionsfiendtlighet. I Russland vender et betydelig antall tilbake til den russiske ortodokse kirke. Det samme skjer i Ukraina og Kroatia. Denne utviklingen er derimot ikke til stede i tidligere kommunistiske land som Estland og Tsjekkia, ei heller i de deler av Tyskland som var omfattet av det tidligere DDR. I Polen, som er ett av de mest homogene katolske land i verden, opplever kirken tilbakegang. I Midtøsten har antallet og andelen kristne synket betraktelig de siste århundrene. På begynnelsen av 1900-tallet var det nærmere 85 % kristne i Libanon, og dette har synket til 40 % i dag. I den Libanesiske diasporaen er det en majoritet av kristne, mens i landet er det en majoritet av muslimer. Selv om mange kristne flytter ut i like stor grad som før, er det i dag flere og flere muslimer i Midtøsten som konverterer til kristendom, noe som gjør at antallet og andelen kristne har sluttet å synke. I den arabiske diasporaen er det en svært stor andel kristne. Blant de 3,5 millione arabere i USA er 63 % kristne og 24 % muslimer. En del av disse er kristne eks-muslimer som velger å flytte vekk fra den arabiske verden. I nabolandet Mexico bor det 1,1 millioner arabere og den muslimske befolkningen i landet teller 25 000, noe som betyr at nesten alle araberene i landet er kristne, deriblant verdens rikeste person, Carlos Slim. Kristne er også i stor majoritet blant arabere i Argentina, Brasil, Canada, Chile og de fleste andre land på kontinentet. Ifølge forfatteren David B. Barrett har Pinsebevegelsen vokst fra 72 millioner tilhengere i 70-årene til 525 millioner i år 2000. Prostestantisme i Vietnam vokste med 600 % fra 1995 til 2005. I Nigeria, har andelen kristne vokst fra 21,4 % i 1953 til 48,2 % i 2003. I Sør-Afrika, har pinsebevegelsen vokst fra 0,2 % i 1951 til 7,6 % i 2001. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 20,7 % i 1985 til 29,2 % i 2005.Til venstre: En liste over de 25 landene med flest kristne. Til høyre: En liste over de 25 landene med høyest andel kristne. == Historie == === Urkirken === Urkirkens historie omfatter tiden fra den første kirkes etablering etter Jesu død og oppstandelse frem til ca. år 100. Ifølge kristen tro startet kristendommen som en av mange andre små jødiske sekter i samtiden bestående av Jesu disipler og kretsen rundt dem. Jesus fra Nasaret var deres lærer. Han talte i lignelser, gjorde godt mot mennesker, utfordret det religiøse maktapparatet og helbredet syke. Først gradvis innvier han sine disipler i sin «messianske hemmelighet» – at han er Guds Sønn; jødenes Messias; at han skal lide og dø og oppstå på den tredje dag. Hans budskap er eskatologisk – at tiden står ved sitt endelige opphør da Guds rike skal bryte frem. Først da hans jordiske gjerning var nær fullbyrdet, erkjenner disiplene at han er den Messias som han hadde sagt. Før sin lidelse og død i den jødiske påsken spiser han påskemåltidet med sine disipler og innstifter det til minne om seg. Han dømmes deretter for gudsbespottelse i det jødiske Sanhedrin og dømmes til døden ved korsfestelse av den romerske prefekten Pilatus. På den tredje dag står han opp fra de døde, bevitnet først av Maria Magdalena i følge med noen andre kvinner og senere av disiplene. Den oppstandne står frem for dem som en både fysisk og en metafysisk skikkelse – hans legeme er herliggjort, han går gjennom vegger og dører – og disiplene kjenner ham først ikke igjen. I førti dager etter sin oppstandelse klargjør Jesus sitt budskap for disiplene, at han er gitt all makt i himmel og på jord. Han innvier apostlene til å videreføre hans jordiske gjerning, de skal vokte hans hjord, fø hans lam, døpe i hans navn og gjøre alle folkeslag til hans disipler. Selv skal han fare bort for å innta sin himmelske kongetrone, der han sammen med Faren skal regjere inntil tidens opphør, da han skal komme igjen til jorden for å holde dom over levende og døde. Kristi himmelfartsdag tas han bort fra disiplenes øyne, men ti dager senere, på pinsedagen mottar disiplene Den hellige ånd, tre tusen mennesker døpes. Den første kirke – urkirken – er dermed etablert i Jerusalem. Virksomheten i denne første kirke er beskrevet i Apostlenes gjerninger. Deretter begynte en omfattende misjonsvirksomhet, først i den jødiske diaspora inne på det gresk-romerske kulturområdet, i Antiokia og Alexandria hvorfra den spredte seg til nye områder i Lilleasia, til Korint, Kypros Malta, Roma, til nåværende irakiske områder, etter tradisjonen også helt til India. Kristendommen var i denne fase og i lang tid fremover en byreligion. I år 49 avholdes det såkalte apostelmøtet. I perioden fra ca. år 65 til år 90 er de fire evangelier blitt til. Etter 10-20 år etter kirkens etablering er kristne menigheter dannet i hele det gresk-romerske kulturområdet. Allerede i den første tid oppsto kristenforfølgelser, først fra jødene, deretter fra romerske myndigheter. Kirkens protomartyr er Stefan diakonen, som ble steinet til døde i Jerusalem. Et stort antall av apostlene led martyrdøden, blant disse apostelen Peter, som var Romas første biskop, apostelen Paulus samt apostlene Jakob og Andreas. Apostelen Paulus hadde selv før sin omvendelse vært delaktig i forfølgelser, da under navnet Saulus. Paulus er ved siden av Jesus kristendommens viktigste person, idet det er han som etter sin omvendelse formulerer kristendommens universelle perspektiv som gjør det mulig for den første kirke å bryte med sin jødiske sektstatus, innta det hellenistiske kulturområdet og bli en verdensreligion. Paulus formulerer dette perspektivet i sitt kjente utsagn «Her er ikke lenger jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri, dere er alle ett i Jesus Kristus». Utenom de kanoniserte skrifter som inngår i Bibelen, har vi en rekke andre kristne kilder fra denne tidligste fase, blant de viktigste er de apostoliske fedre, Barnabas' skrifter (død ca. år 60, Ignatius av Antiokias brev (død ca. år 100), paven Klemens av Alexandria (død ca. år 97), Polykarp (død ca. 155), Papias (død ca. 130) og Hermas' hyrde. Blant skrifter som for øvrig tilskrives de apostoliske fedre, er Didache, den første kristne lærebok. Av ikke-kristne kilder som beskriver kristendommen i dens tidligste fase er den romerske forfatteren og juristen Plinius, som i et brev til keiseren undrende forteller om de kristne at de «tilber Kristus liksom en gud». I tillegg kommer den den jødiske historikeren Josefus. Divergerende teologiske oppfatninger gjorde seg gjeldende allerede i den første tid. Den første vranglære som urkirken tok oppgjør med, var Markion, som hadde mange tilhengere i Roma, og som hevdet et gnostisk syn på Kristus. === Oldkirken === Oldkirken omfatter tiden fra ca. år 100 – 150 frem til Milanoediktet i 313 etablerte trosfrihet for kristne under keiser Konstantin den store. Oldkirken omfatter kristendommens videre etablering innenfor det gresk-romerske området og de første etableringer ved imperiets yttergrenser i Nord-Afrika og Frankrike, samt også utenfor imperiets område i Armenia og Etiopia. Oldkirken er apologetenes og kirkefedrenes tid. Apologetene og kirkefedrene utformer den første kristne teologi og utvikler et forsvar for kristendommen i møte med gresk-romersk kultur og indrekirkelige vranglærer, i første rekke kristne varianter av gnostisismen samt donatismen, montanismen, mandeismen, manikeismen og en rekke synkretistiske retninger. Pågående debatt om forståelsen av Guds vesen og Kristi natur. Den fremste av apologetene er Justin Martyr og Tertullian. Kirkefedrene og deres skrifter utgjør et stort antall. De fremste av dem i denne tidlige fase er Ignatius av Antiokia, Origenes, Cyprianus, Ireneus og Klemens av Alexandria. Kirken og gudstjenestefeiringen antar en struktur og organisatorisk form som i hovedtrekkene sammenfaller med dagens. Kristne blir – i flere forskjellige bølger – utsatt for intense forfølgelser fra romerske myndigheter. Konsiler avholdes i Roma, Karthago og Antiokia. === Middelalderen === Middelalderen omfatter her perioden fra Konstantin den store og ediktet i Milano i 312 til Martin Luther og reformasjonen i første halvpart av 1500-tallet. ==== Tidlig middelalder ==== ===== 300-tallet ===== Keiser Konstantin den store konverterer til kristendommen i 312, innfører trosfrihet for de kristne, Milanoediktet i 313 erklærer at Romerriket skal forholde seg nøytral i religiøse spørsmål. Pågående debatt omkring teologiske vranglærer, oppgjør med arianismen og donatismen, som er utbredt i Nord-Afrika, treenighetslæren formuleres på kirkemøtet i Nikea i 325 med brodd mot arianismen. Ediktet i Thessaloniki i 380 markerer slutten på nominell trosfrihet i Romerriket, og er et stort skritt på veien til å gjøre kristendommen til romersk statsreligion. Nytt kirkemøte i Konstantinopel i 385 (det andre økumeniske konsil med ny fordømmelse av arianismen). Gravkirken i Jerusalem innvies 335, Fødselskirken i Betlehem i 326. Keiseren flytter til Bysants, Romerriket deles endegyldig i vestriket og østriket i 385. Folkevandring, isk og vestgotisk invasjon, den visigotiske kongen Wulfila oversetter Det nye testamentet til visigotisk. Østlig og vestlig kristendom utvikler seg bort fra hverandre. Kristendommen spres i Frankrike og en Mariakirke bygges i Chartres, spres til England og Irland. Fastleggelse av en den bibelske kanon ved kirkemøtet i Karthago i 394.Sentrale personligheter: Augustin, konverterer til kristendommen, kirkelærer, biskop av Hippo, skriver sitt epokegjørende verk Confessiones i 399. Ambrosius, biskop av Milano, Athanasius, biskop av Alexandria, Johannes Chrysostomos, patriark av Konstantinopel, kirkefar og kirkelærer, kjent som predikant og for sin kamp mot arianismen, har gitt navn til den guddommelige liturgi, Martin av Tours – biskop, kjent for sin godhet mot fattige, opphav til mortensmesse og mortensgås Basilios den store, reformator av munkevesenet i østkirken Hieronymus – kirkelærer og helgen, oversatte Bibelen fra gresk til latin (Vulgata) ===== 400-tallet ===== Nye bibeloversettelser til latin (Vulgata), armensk, aramaisk forfølgelser i Alexandria kristendommen spres sørover i Nord-Afrika (Egypt og Sudan) Klodvig I tar kristendommen til frankerrikets religion, germanermisjon pågående debatter rundt teologiske læreavvik, nestorianisme, monofysittisme og pelagianisme de orientalske ortodokse kirker antar nestorianismen, den syriske ortodokse kirke splittes kirkemøtet i Efesos i 431 (det tredje økumeniske konsil) fordømmer pelagianismen konsilet i Khalkedon 451 (det fjerde økumeniske konsil) fordømmer nestorianere og monofysitter Benedikt av Nursia stifter benediktinerordenen det vestromerske imperiet faller for germanerkongen Odoaker, keiserdømmet består i øst med sete i Konstantinopel paven gjør krav på overhøyhet, antar tittelen «Vicarius Christi» – Kristi vikar og ser på seg selv som videreføring av det vestromerske keiserdømme og antar den gamle romerske keisers tittel, Pontifex Maximus – den høyeste brobygger. Kimen til middelalderens langvarige strid mellom pave- og keiserdømme er lagt. ===== 500 - 900-tallet ===== Arianismen sprer seg fortsatt, nå inn på germanske områder Wales kristnes, østgotere og vestgotere kristnes, germanermisjon det sjette økumeniske konsil i Konstantinopel med nye fordømmelser av arianismen, nestorianismen og monofysittismen. Gregor den store blir pave i 590, pavedømmet "rykker fra" Østkirken og pavedømmet blir mer og mer synonymt med "det nye Roma", keiserrikets arvtaker. Islamsk ekspansjon, Karl Martell stopper islamsk ekspansjon i Europa ved Poitiers i 732 kristendommen ekspanderer i slaviske områder den ikonoklastiske strid - strid om bildets status i gudsdyrkelsen, billedstormere fordømmes ved det sjuende økumeniske konsil i Nikea i 787. Den sentrale østkirkelige teolog er Johannes Damaskenus En betydningsfull klosterreform utgår i 910 fra benediktinerklosteret Cluny i Frankrike Karl den store lar seg som den første tysk-romerske keiser krone av en pave i år 800 Olav Tryggvason tar kristendommen i 994 ==== Høymiddelalderen ==== ===== 1000-tallet ===== Olav Haraldsson lider martyrdøden i 1030, kristningen av Norge Pave Benedikt VIII tilføyer i 1054 offisielt filioque til den nikenske trosbekjennelsen og det store skisma mellom Østkirken og Vestkirken er et faktum Anselm av Canterbury, skolastikkens far, det ontologiske gudsbevis Pave Gregor VII ekskommuniserer keiser Henrik IV. Pavemakten ved sitt høydepunkt. Bannlysningen trukket tilbake etter keiserens Canossagang Abelard videreutvikler den skolastiske teologien Under tyrkisk herredømme stenger muslimene pilegrimsveien til Jerusalem. Grunnlaget for korstogene legges Bernhard av Clairvaux, sin tids fremste kirkelige personlighet, fødes i 1093, reformer innledes i klostervesenet, Cistercienserordenen grunnlegges Russland tar kristendommen i 1088 Det første store korstog 1096–1099. Herredømmet over Det hellige land vinnes midlertidig tilbake ===== 1100-tallet ===== Omfattende krikebygging, flere av de store middelalderkatedralene påbegynnes i dette århundret Sigurd Jorsalfare drar på korstog til Jerusalem 1107–1110 Lombardius, skoledannende skolastiker hvis teologiske verker ble normgivende Investiturstriden – spørsmålet om kongers og fyrsters rett til å utnevne kirkelige embeter Valdenserne, en heretisk sekt stiftet av Peter Waldo, bryter med kirken og danner et "protestantisk" kirkesamfunn 300 år før Martin Luther. Valdenserne understreket Skriftens autoritet og avviste sakramentene som nødvendige for frelse. Rester av valdensiske menigheter tas etter reformasjonen opp i den kalvinske kirke. Heretiske beveglser i Spania og Sør-Frankrike – katarer og albigensere Det andre store korstog 1147–1148, sterkt oppildnet av Bernhard av Clairvaux. Korstoget ender med katastrofe. Østkirken og Vestkirken legger skylden på hverandre – kløften mellom øst og vest utdypes. De første universiteter grunnlegges i Paris og Oxford Tredje Laterankonsil – oppgjør med valdenserne Muslimene gjeninntar herredømmet over Jerusalem i 1187 Frans av Assisi fødes i 1181 Det tredje store korstog i 1189–1192. Forsøket på å ta tilbake Jerusalem er mislykket. Korstogene fører også til kontakt mellom kristne og muslimske intellektuelle. Fornyet kunnskap om gresk kultur og filosofi ===== 1200-tallet ===== Det fjerde store korstog 1200–1204. Det avsluttes med at Konstantinopel – hovedsetet for den ortodokse kirke – plyndres. Pave Innocens III innstifter i 1209 inkvisisjonen for å møte trusselen fra valdenserne Barnekorstoget sendes ut i 1212. Man trodde at fordi barna var rene av hjertet, ville de på overnaturlig vis kunne ta tilbake herredømmet over Jerusalem Fjerde Laterankonsil fordømmer valdenserne i 1215. En 600 år lang forfølgelse innledes. Transsubstansiasjonslæren formuleres Dominikanerordenen stiftes i 1216 for å propagandere mot heretikerne. Sender ut misjonærer blant jøder, muslimer og spanske heretikere (albigensere). Misjonærer sendes også til Skandinavia. Ordenen etableres blant annet i Oslo og i Sigtuna Det femte store korstog 1219–1221, Frans av Assisi er med og preker fredsbudskap for sultanen Fransiskanerordenen formelt stiftet og vokser hurtig Frans av Assisi mottar de første stigmata i 1224 Thomas Aquinas, middelalderens fremste teolog, filosof og kirkelærer, medlem av Dominikanerordenen, blir født i 1224. Forfatter av Summa Theologica, midderalderkirkens teologiske hovedverk Det sjette store korstog innledes i 1229. Gjennom en avtale med sultanen vinner keiseren Jerusalem tilbake Det sjuende og siste korstog i 1248 fører til at den franske kongen Ludvig IX beseires. Forsøk på rekonsiliering mellom Østkirken og Vestkirken under konsilet i Lyon i 1274 Universaliestriden – dominikanere mot fransiskanere ==== Senmiddelalderen ==== ===== 1300-tallet ===== 1309–1377 «Kirkens babylonske fangenskap» – paven flytter til Avignon i Sør-Frankrike, pavedømmet er pro-fransk. Tempelherreordenens stormester Jaques de Molay, brennes på bålet i Paris i 1314 Hundreårskrigen begynner i 1337 John Wyclif, førreformatorisk teologi ved Oxford kritiserer kirken, forkaster pavedømmet og helgendyrkelse, hevder Bibelen er eneste autoritet. Oversetter Vulgata til engelsk, dømt som kjetter, regnes som far til moderne bibeloversettelser. Katarina av Siena Thomas a Kempis epokegjørende verk «Kristi etterfølgelse» Gotiske katedraler ===== 1400-tallet ===== Jan Hus, førreformatorisk teolog fra Böhmen, dømt til døden på bålet for kjetteri i Konstanz i 1415 Konsilet i Konstanz 1414–1418 fører skismaet innen pavedømmet til ende og velger ny pave. Jeanne d’Arcs martyrdød i 1431. Nikolaus av Cusa, kardinal og filosof, hevder at universet er uendelig i 1433 Johann Gutenberg og Gutenbergbibelen, 1452 Konstantinopel faller i 1453, Det østromerske keiserdømme er over, kirkens hovedsete i øst blir muslimsk. Fortsatt muslimsk ekspansjon i øst Den spanske inkvisisjon begynner i 1478, i 1492 opphører muslimsk herredømme i Spania, jøder og muslimer fordrives under dronning Isabella Girolamo Savonarola, italiensk dominikaner, ekskommuniseres og henrettes Firenze i 1498 === Renessanse - reformasjon og motreformasjon === ==== 1500-tallet ==== Erasmus fra Rotterdam 1503, kristen humanisme Grunnsteinen til den nye Peterskirken i Roma legges i 1506 Michelangelo utsmykker det sixtinske kapell i 1508–1512 Martin Luther slår opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg i 1517. Reformasjonen begynner Riksdagen i Worms, Luther nekter å tilbakekalle. Ulrich Zwingli, reformasjon i Sveits i 1523 Døperbevegelsen (anabaptistene) etableres i 1525 i Sveits Confessio Augustana – den lutherske reformasjons bekjennelsesskrift, utarbeidet av Philip Melanchthon i 1530 Henrik VIII, reformasjonen innføres i England i 1533 Reformasjonen innføres i Danmark og Norge i 1536 og 1537 Jean Calvin etablerer sin reformerte variant av protestantismen i Genève i 1536 Jesuittordenen etablert 1540 Tridentinerkonsilet 1545–1563 – den katolske motreformasjon begynner Paven ber den polske kardinal Kopernikus om å komme til Roma for å presentere sine teorier. Paven finner dem meget interessante Bartholomeusnatten, massakre på franske hugenotter i Paris i 1572 ==== 1600-tallet ==== Giordano Bruno brennes på bålet i Roma 1600 Kolonialisering av Amerika og misjon Trettiårskrigen begynner i 1618 – konfrontasjon mellom det katolske og det protestantiske Europa, den franske kardinal og utenriksminister Richelieu i allianse med protestantiske makter mot det habsburgske keiserdømmet. Franske hugenotter slås tilbake i 1628 Galileo Galilei tvinges å tilbakekalle sine teorier i 1633 Puritansk oppstand i England, den katolske kong Charles 1 halshugget i 1649 Kvekerbevegelsen etableres i 1650 Blaise Pascal, fransk kristen filosof, publiserer i 1656 sitt apologetiske hovedverk «Pensées» Peter den store tiltrer som russisk tsar i 1682 «The Toleration Act» i 1689 gir engelske dissentere rett til å praktisere sin tro === Opplysning og modernitet === ==== 1700-tallet ==== John Wesley og den metodistiske vekkelsen, 1738, brudd med den anglikanske kirke i 1795 Luthersk ortodoksi og pietisme Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel Opplysningstid og rasjonalisme Omfattende jødeforfølgelser i Russland under Katarina den store Immanuel Kant Den franske revolusjon Misjon blant urfolk, samer og inuitter Ortodoks kristendom reetablerer seg i Jerusalem ==== 1800-tallet ==== Industrialisme, liberalisme, nasjonalisme og sosial uro. Frelsesarmeen stiftes i 1865 Det første vatikankonsil, dogmet om pavens ufeilbarlighet 1870. Katolsk motstand mot modernismen Katolikker i Nederland bryter med Roma etter ufeilbarlighetsdogmet og etablerer den gammelkatolske kirke ved en synode i Utrecht i 1889 Amerikanske vekkelser til Europa, tysk indremisjonsvekkelse, Hans Nielsen Hauge, misjon i Afrika, bibelvekkelse Charles Darwin Søren Kierkegaards eksistensfilosofi og angrep på den etablerte kirke får sterk innflytelse på lavkirkelig vekkelse Adolf von Harnack utgir «Das Wesen des Christentums» i 1900 ==== 1900-tallet ==== Den allmektige Guds kirke == Se også == Tidlig kristendom Religion Gud Teologi Åpenbaring Profeter Profeti De ti bud Katolisisme == Referanser == == Litteratur == Tobiassen, T., Elstad, H. og Norderval, K.M. (2006): Kristendommen og kunst i vesteuropeisk kultur. Bilder og arkitektur. Fagbokforlaget. Tobiassen, T., Grøm, R. og Selvik, T. (1994): Kyrkjespir og kyrkjespor. Hovudtrekk frå kyrkjehistoria. Det Norske Samlaget. Solborg Bergljot: (2000): Jernalderen i Norge. 500 år før Kristus til 1030 år etter Kristus, Cappelen forlag

Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus. 1,9–2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karate

2023-02-04

Karate

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Karate', 'Kategori:Sport i Japan']

For radioprogrammet Karate, se Karate (radioprogram) Karate er flere japanske kampsystemer med opprinnelse på Okinawa. Felles for dem alle er at de hovedsakelig vektlegger effektive spark-, slag- og blokkeringsteknikker. Selv om navnet karate først ble formulert på 1930-tallet, strekker historien til karate seg helt tilbake til Shaolin-tempelet og buddhistmunken Bodhidarma på 500-tallet. Man finner også kataer som er flere hundre år gamle.

For radioprogrammet Karate, se Karate (radioprogram) Karate er flere japanske kampsystemer med opprinnelse på Okinawa. Felles for dem alle er at de hovedsakelig vektlegger effektive spark-, slag- og blokkeringsteknikker. Selv om navnet karate først ble formulert på 1930-tallet, strekker historien til karate seg helt tilbake til Shaolin-tempelet og buddhistmunken Bodhidarma på 500-tallet. Man finner også kataer som er flere hundre år gamle. == Karatens røtter == På Okinawa hadde man fra gammelt av utviklet et kampsystem som ble kalt Tode (eller Tote – kinesisk hånd). På grunn av hyppig kontakt med det kinesiske fastlandet ble denne stilarten påvirket av sør-kinesiske kampsystemer kalt Ch'uan Fa (kung fu). Dette førte til utviklingen av en ny stilart på Okinawa som ble kalt Te. Siden våpen var forbudt for bøndene på Okinawa, bestod dette systemet i all hovedsak av våpenløs kamp. Hver by på Okinawa hadde sin egen te-stilart. Men det var først og fremst stilartene fra tre byer som ble dominerende. Disse var shuri-te, naha-te og tomari-te. Det er disse tre grenene som er grunnlaget for de tradisjonelle karatestilartene man finner i dag: Shotokan, Goju-Ryu og shito-ryu. Siden har det oppstått stilarter som wado-ryu, kyokushinkai, shotokai, chito-ryu, samt en rekke stilarter av nyere dato, blant annet makotokai som ble dannet i 2014. I tiden etter andre verdenskrig har karate blitt populær i Sør-Korea under navnene tangsudo eller kongsudo. == Kion (grunnteknikker) == Denne delen består av grunnleggende trening, hvor man lærer de grunnleggende spark-, slag- og blokkeringsteknikkene. == Kata (mønster) == En kata består av en rekke teknikker og bevegelser, satt sammen i et fast mønster som skal simulere en kampsituasjon. Antallet teknikker varierer fra et tyvetalls til 50-60 teknikker. Antall kataer kan variere fra stilart til stilart. Det er vanskelig å si med sikkerhet når de forskjellige kataene oppstod, men man vet med sikkerhet at noen av dem stammer tilbake til 1600-tallet. Det har også blitt hevdet at noen strekker seg tilbake til Kina og Shaolin-tempelet. == Gradering == Karatekaer bærer et belte rundt livet som viser hvilken gradering man har. I Shotokan-karate går man fra hvitt (10. kyu) til hvitt med gul stripe (9. kyu), før gult (8. kyu) dersom man er junior, eller fra hvitt (10. kyu) til gult (8. kyu) dersom man er senior. Deretter oransje, grønt, blå, lilla og så tre brune belter. Fra 1. kyu, som er det siste brune beltet, er neste trinn svart belte (1. dan). Svart belte 10. dan er øverste dan-inndeling. Over dette finnes det tre grader, junidan, juichidan og øverst shihan. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Karate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Karate – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Karate er flere japanske kampsystemer med opprinnelse på Okinawa.https://snl.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansand

2023-02-04

Kristiansand

['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Agder', 'Kategori:Fergesteder i Agder', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Kristiansand', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Kristiansand (inntil 1877; Christian(s)sand) er en by og en kommune i Agder fylke. Kommunen er Norges sjette største etter folketall og hadde 113 737 innbyggere pr 1. januar 2022. Tettstedet Kristiansand hadde 65 506 innbyggere per 1. januar 2022. Byen er oppkalt etter Christian IV. Kristiansand grenser i vest til Lindesnes, i nord til Vennesla og Birkenes, og i øst til Lillesand. De interkommunale aktivitetene i Knutepunkt Sørlandet inkluderer alle disse kommunene, samt Iveland.

Kristiansand (inntil 1877; Christian(s)sand) er en by og en kommune i Agder fylke. Kommunen er Norges sjette største etter folketall og hadde 113 737 innbyggere pr 1. januar 2022. Tettstedet Kristiansand hadde 65 506 innbyggere per 1. januar 2022. Byen er oppkalt etter Christian IV. Kristiansand grenser i vest til Lindesnes, i nord til Vennesla og Birkenes, og i øst til Lillesand. De interkommunale aktivitetene i Knutepunkt Sørlandet inkluderer alle disse kommunene, samt Iveland. == Navn == Byen er oppkalt etter kong Christian IV, som grunnla byen Christianssand 5. juli 1641. I 1877 ble skrivemåten Kristiansand innført i Norges Statskalender, og samme skrivemåte ble gjort gjeldende for Kristiania og Kristiansund, og senere ble stavemåten tatt i bruk i kommunale sammenhenger. Skrivemåten Christian(s)sand, fra 1800-tallet – på 1700-tallet var det vanligst med bare én s – har vært beholdt i navn på en del bedrifter og foreninger, slik som Christianssands Bryggeri, Christianssands Byselskab, Christianssand Storband og politiske partier i byen o.a. Tidligere ordfører i Kristiansand Arvid Grundekjøn har uttalt, halvt i spøk, at byen bør endre skrivemåten til Christianssand, og foreslo samtidig å endre ordførertittelen til borgermester; han begrunnet det med at «borgermester i Christianssand har en helt annen sus enn ordfører i Kristiansand». == Natur, geografi og klima == Kristiansand ligger strategisk plassert ved Skagerrak, og før åpningen av Kiel-kanalen var området svært viktig militært og geopolitisk. Dette førte til at stedet i århundrer fungerte som militært støttepunkt, fra Harald Haarfagres kongsgård til Danmark-Norges festningsanlegg og senere som garnisonsby. Kristiansand er en innfallsport til og fra Kontinentet, med ferjesamband til Danmark og innenlands utgangspunkt for jernbanetraséen langs bunnen av Sørlandsgrabenen. Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose i den sistnevnte. Et underlag av 1 600 – 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 – 1 000 mill år gamle, og stedvis 1 550 – 1 480 millioner år gamle). Øst i kommunen starter Bamblefeltet og strekker seg østover til Grenland. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Vulkansk aktivitet for ca. 300 millioner år siden etterlot seg ganger av diabas ved for eksempel Kroodden. Kristiansand har et maritimt klima med små daglige og årlige temperaturforskjeller sammenlignet med et innlandsklima. Snøfall er periodisk og ikke årvisst. Golfstrømmen gir lokal oppvarming gjennom overflatestrømmene langs Norskerenna. Det er også Golfstrømmen som gjør at Kristiansand har milde vintere ved oppvarming av kysten. == Historie == Hovedartikkel: Kristiansands historie Kristiansand som by ble grunnlagt av Christian IV (Christian Quart) i 1641, da han så at den norske sydkysten ikke hadde noen betydningsfulle byer mellom Arendal i Nedenes len og Stavanger i Stavanger len. I Kristiansandsområdet har det bodd folk i uminnelige tider. I 1996 ble det funnet et godt bevart skjelett av en kvinne fra ca. 6500 f.Kr i tidligere nabokommunen Søgne. Dette beviser et svært tidlig tilhold i skjærgården. Stedet Grauthelleren (Grathelleren) på Fidjane er en antatt steinalderboplass. I 2010 ble det for første gang i Norge funnet et såkalt Sarupanlegg fra yngre steinalder, ca. 3400 f.Kr., ved Hamresanden. Øst for Oddernes kirke er det foretatt utgravninger av landsbybosetninger fra århundrene like før og etter år 0. Disse er, sammen med et tilsvarende funn fra Rogaland, helt unike i norsk sammenheng. Enkeltgårder var det dominerende mønsteret i Norge i eldre tid, men her er det funnet landsbyformasjoner. Andre, arkeologiske funn i gravhauger rundt Oddernes kirke på Lund vitner om bosettinger fra ca. 400 e.Kr, og det ble i 1907 funnet 25 kokegroper like utenfor kirkeveggen som sannsynligvis er enda eldre. Syd og vest for kirken fantes tidligere et av Sørlandets aller største gravfelt fra førkristen tid. Det antas at det lå en kongsgård på Oddernes allerede før 800, og Oddernes kirke ble reist omkring 1040. Før steinkirken ble bygd, er det antatt at én eller kanskje to stolpekirker av tre har stått på samme sted. Utgravningene under og rundt runesteinen for noen år siden, da den ble flyttet inn i våpenhuset, har utfra gravfunn dokumentert at kirkegården må ha vært uvanlig stor allerede i høymiddelalderen. Dette betyr at området har hatt et høyt folketall i tida før svartedauden. Allerede på 1300-1400-tallet var det en travel havn og et lite tettsted ved Otra nederst på Lund (Lahelle). Et annet viktig element i utviklingen er havnen ved Flekkerøy, som var den viktigste langs Skagerrakkysten fra 1500-tallet og som fikk sine første befestninger med fort i 1555 under Christian III. Lensherre Palle Rosenkrantz fikk i 1635 ordre om å flytte fra Nedenes og bygge en kongsgård ved Flekkerøy. Før anleggelsen av Kiel-kanalen mellom Nordsjøen og Østersjøen hadde byen meget stor strategisk betydning. Kong Christian IV besøkte stedet i alle fall i 1630 og 1635, og den 5. juli 1641 grunnla han formelt byen Christianssand på «Sanden» på andre siden av Torridalselva (Otra). Byen ble anlagt i renessansestil med regelmessig byplan (kvadratur), og handelsborgere i hele Agder ble beordret til å flytte til den nye byen. Til gjengjeld skulle de få diverse handelsprivilegier og 10 års skattefrihet. I 1666 ble Christianssand garnisonsby, og i 1682, besluttet kongen at bispesetet skulle flyttes fra Stavanger til Christianssand. Bispedømmet endret samtidig navn til Christianssands stift. I 1734 opplevde byen sin første, og svært ødeleggende bybrann. Senere på 1700-tallet, etter den amerikanske uavhengighetskrigen, opplevde byens skipsbyggere stor vekst. Oppsvinget varte helt frem til Napoleonskrigene, som med sin blokade og sjøkrig ble et hardt slag for handelen. Danmark-Norge støttet Frankrike og var utsatt for nådeløse, britiske angrep. Historien om Terje Vigen vitner om dette. Først i 1830-årene begynte økonomien å ta seg opp, og den norske veksten i skipsfarten ble viktig for Christianssand. En annen viktig hendelse var anleggelsen av Eg Sindssygeasyl i 1881, den andre psykiatriske sentralinstitusjonen i Norge, etter Gaustad. Det psykiatriske sykehuset trakk høyt spesialiserte leger til byen og ga også mange kvinnearbeidsplasser. Den siste store bybrannen i 1892 la halve Kvadraturen, opp til Christianssands domkirke i aske. Kirken var gjenreist i mur etter brannen i 1880. Med utbyggingen av vannkraft på Sørlandet ble det etter hvert etablert industri, særlig med Kristiansands Nikkelraffineringsverk AS (senere Falconbridge Nikkelverk, nå Glencore Nikkelverk) i 1910. Første verdenskrig ble, økonomisk sett, en god periode for Kristiansand, som nøytral skipsfartsby. Krisen som fulgte med paripolitikken på 1920-tallet og verdenskrisen på 1930-tallet kjentes godt også i en handelsby som Kristiansand. Arbeiderbevegelsen hadde viktige pionerer i byen, og Leo Trotsky bodde et drøyt år i skjærgården utenfor Kristiansand i sitt eksil. Det var Arnulf Øverland som tok ham med seg fra Randesund til Ny-Hellesund i Søgne i 1936. I mellomkrigstiden ble Kristiansand et senter for intellektuelle, særlig etter at arkitekten Thilo Schoder slo seg ned i 1932. Kristiansand ble angrepet 9. april 1940 av tyske marinestyrker og besatt av en hærstyrke på 800 mann. Under utbyggingen etter krigen ble bydelen Lund bygget videre ut, og på 1960- og 70-tallet ble Vågsbygd med delbydelene Voiebyen og Slettheia i vest bygd ut til å bli en bydel med mer enn 20 000 innbyggere. På 1980-tallet lå byens industri og næringsliv nede. Men fra andre halvdel av 1990-tallet skjøt næringslivet fart, med utvikling av bedrifter for skips- og offshoreutstyr, sikkerhetsteknologi og brønnboring. De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller. == Geografi og demografi == === Tettsteder i Kristiansand kommune === Kristiansand kommune har flere tettsteder innenfor kommunens grenser; disse er definert av Statistisk sentralbyrå. Vest for Topdalsfjorden m/Varoddbrua finner man to av dem: Tettstedet Kristiansand hadde pr. 1. januar 2022 et folketall på 65 506. I tillegg har man Skålevik på (Flekkerøy) med 3 598 innbyggere. Øst for Topdalsfjorden i tidligere Randesund kommune har man Korsvik med 18 802 og Tveit med 1 610 innbyggere per 1. januar 2022. Disse 4 tettstedene ligger i sin helhet innenfor kommunegrensene. De sørligste delene av tettstedet Vennesla ligger også i Kristiansand kommune. Som tallene over viser, bor mesteparten av befolkningen vest for fjorden. Det er imidlertid langt flere arbeidsplasser (justert for folketall) øst for fjorden (Korsvik med oljeserviceindustri, Sørlandsparken med handel etc.), og biltrafikken dette skaper er blitt påpekt av byplanleggere som deler av grunnen til samferdselsutfordringene i kommunen. Tettstedet plasserer Kristiansand som nr. 8 i rekkefølge blant landets tettsteder, mindre enn dobbeltbyene Skien-Porsgrunn og Fredrikstad-Sarpsborg og tettstedet Drammen. === Delområder === SSB har delt inn Kristiansand kommune i 18 delområder og 130 grunnkretser for statistiske formål.Vågsbygd er den største bydelen i befolkning mens Oddernes er den største bydelen i areal. Kvadraturen er minst i areal og folketall. === Kommuneutvikling === Den byplanen Christian IV godkjente i 1641 gav rom for 15 000–20 000 innbyggere, og det tok nesten 300 år før byen nærmet seg dette. Den første utvidelsen av grensene kom etter 280 år, da byen ved lov av 14. juni 1921 ble tillagt ca. 2,75 km² av Lund, som til da hadde tilhørt Oddernes kommune. Vel 40 år senere, 1. januar 1965, ble alle de omliggende kommuner Oddernes, Randesund og Tveit, slått sammen med Kristiansand. Den nye «storkommunen» Kristiansand fikk da et innbyggertall på vel 50 000. Den 1. januar 2020 ble kommunene Søgne og Songdalen innlemmet i Kristiansand kommune. === Kristiansandregionen === Kristiansandregionen består av kommunene Birkenes, Iveland, Kristiansand, Lillesand, Lindesnes og Vennesla og har en befolkning på 166,830 innbyggere (2020). Det bor om lag 87.000 (2019) innbyggere i Kristiansand kommunes tettsteder. Det peker kommunen ut som et markant befolkningstyngdepunkt mellom Porsgrunn/Skien i nordøst og Stavanger/Sandnes i vest. Pendlerområdet med Kristiansand som sentrum (storbyområdet eller metro-området på engelsk) strekker seg også videre ut enn de 7 kommunene som er i Kristiansandregionen, da man kan komme seg vesentlig lenger fra Kristiansand sentrum ved en times pendling enn til disse nabokommunene, noe begrepet Agderbyen sammenfatter. Dagens grense for pendleromland avgrenses av Vigeland i Lindesnes i vest og Tvedestrand i øst). == Kultur == === Generelt === Kristiansand er kjent som «sommerby», med stor tilstrømming av turister i sommermånedene. Spesielt Dyreparken trekker mange tilreisende. Dyreparken er den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge, bare slått av Holmenkollen. I 2013 hadde parken 870 000 besøkende. Norges største musikkfestival, Quartfestivalen, ble arrangert i Kristiansand i begynnelsen av juli hvert år fra 1991. Festivalen strakk seg over fem dager, og hadde konserter på store scener på Odderøya, samt på en del mindre scener rundt om i byen. Quartfestivalen satset hvert år på å få store, internasjonale artister til festivalen. I tillegg var festivalen kjent for å stadig booke artister som var på vei til internasjonale gjennombrudd. Det er ikke få av dagens store stjerner som tidligere har opptrådt på Quartfestivalens mindre scener. Sommeren 2007 fikk festivalen sterk konkurranse fra Hovefestivalen på Tromøya og boet gikk til skifteretten i begynnelsen av juni 2008. I 2009 ble festivalen igjen arrangert, da under navnet Quart. Også dette konseptet endte i skifteretten. Det arrangeres flere andre festivaler i Kristiansand av mindre format, som Protestfestivalen, Punkt-festivalen og Southern Discomfort i september og Dark Season i oktober. Kristiansand Symfoniorkester har ca. 65 heltidsansatte musikere. Giordano Bellincampi er sjefsdirigent fra 2013. Et nytt teater- og konserthus, «Kilden», ble åpnet i januar 2012. I Kristiansand ligger også Sørlandets Kunstmuseum. Museet er det andre, store, regionale kunstmuseum i Norge. Sørlandets kunstmuseum ligger i sentrum av Kristiansand i lokaler som tidligere rommet Kristiansand katedralskole. Museet er en stiftelse, og den ble opprettet i 1995, med de daværende fylkene Aust-Agder og Vest-Agder som initiativtakere sammen med Kristiansand kommune og Christiansands billedgalleri. Museet arbeider både med billedkunst og kunsthåndverk. Museet driver en utstrakt kunstfaglig virksomhet som bl.a. omfatter utstillinger av den faste samlingen, temporære samtidskunst-utstillinger og vandreutstillinger til skoler og barnehager. Stiftelsen skal arbeide for å skape interesse, kjennskap og kompetanseheving i forhold til billedkunst, kunsthåndverk og andre visuelle uttrykksformer. Museets samlinger bygger på kunst som tilhørte Christiansands billedgalleri. Christianssands Kunstforening, som nå har tatt navnet Kristiansand Kunsthall, er en av Norges eldste og største kunstforeninger, grunnlagt i 1881. Kunstforeningen er en medlemsstyrt forening, delvis finansiert med offentlige midler. Kristiansand Kunsthall er et moderne utstillingssted for samtidskunst og besitter ca. 650 m² utstillingslokale i Kristiansand sentrum. Foreningen startet oppbyggingen av Det Faste Galleri i 1902. Det bestyres av kunstforeningens styre, og er i dag deponert i Sørlandets Kunstmuseum. I 2007 vant Kristiansand kommune prisen «Norges kulturkommune» som er innstiftet av Norsk kulturforum, og deles ut hvert annet år. Cultiva er en selveiende stiftelse som skal forvalte kapitalen etter at bystyret valgte å selge kommunens eierandeler i Agder Energi til Statkraft. Stiftelsen har hatt fokus på kunst, kultur, kreativitet og kompetansebygging og støttet prosjekter på disse feltene i Kristiansand inntil finanskrisen førte til at virksomheten måtte reduseres til et minimum i 2011. Fiskebrygga i Kristiansand er meget populær i sommermånedene. På 1990-tallet ble området restaurert. Det var tidligere et tradisjonelt fiskemottak, men har i dag restauranter, brygger og bebyggelse med trefasader. Området ligger på begge sider av Gravane-kanalen, som skiller sentrum fra Odderøya. På kanalen er det et yrende båtliv i sommerukene. Porto Franco – Kristiansands kulturelle frihavn – er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren. I Kristiansand er 62,2 % av befolkningen medlemmer i Den norske kirke === Idrett === Byens mest kjente fotballag, Start, spiller i 2019 i Obosligaen etter å ha rykket ned i 2018. Klubbens største meritter er seriemesterskapene i 1978 og 1980. Fram til og med sesongen 2006 hadde klubben sine hjemmekamper på Kristiansand stadion, men fra og med 2007 ble aktivitetene flyttet til et nybygd stadion, Sør Arena, senere kalt Sparebanken Sør arena. Andre fotballklubber i byen er bl.a. Fløy (Flekkerøy), Donn, FK Vigør og IK Våg. Det finnes også gode håndballklubber (KIF, fra 2019 del av Kristiansand Topphåndball (https://www.krstopp.no) og Vipers Kristiansand), basketklubb (Kristiansand Pirates) og volleyballklubb (Grim VBK). === Kristiansands byvåpen === Hovedelementene i byvåpenet er Den norske løve foran et furutre. Kongekronen viser at byen ble grunnlagt av en konge. Under kronen står bokstavene R.F.P.. Dette er en forkortelse for Regna Firma Pietas, som betyr Gudsfrykt styrker rikene. Dette var kong Christian IVs valgspråk. Rundt seglet står teksten Cavsa Triumphat Tandem Bona, som betyr Den gode sak seirer til slutt. Dette er byens valgspråk. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er «Tresse» – Retrenchementet, byens festplass foran Christiansholm festning, nederst i Festningsgata mot Østerhavna. Tusenårsskiftet ble markert der med bl.a. et stort skilt. Tusenårstreet ble plantet på gressplenen mellom festplassen og lekeplassen/isbanen i Tresse. === Sanger === «Kristiansands sangen» (Adolf Hansen). Erling Tofteland med Robert Levins orkester. Innspilt i Oslo i januar 1951. Utgitt på 78-platen HMV A.L. 3131. «Kristiansand-visen» (Vilhelm Krag/Eyvind Alnæs). Erling Tofteland med Robert Levins orkester. Innspilt i Oslo i januar 1951. Utgitt på 78-platen HMV A.L. 3131. == Politikk == Bystyret har hatt 53 representanter. Harald Furre (H) har vært ordfører i perioden 2015 til 2019. (Se også egen Liste over ordførere i Kristiansand). Fra 2020 har bystyret for den utvidede kommunen, også kalt Nye Kristiansand, 71 representanter. === Valgresultat 2019 === Kommunestyrevalgresultat 2019: === Valgresultat 2015 === Kommunestyrevalgresultat 2015: == Utdanning og forskning == Universitetet i Agder ble etablert i 2007, basert på Høgskolen i Agder, som var dannet i 1994 som en sammenslåing av seks tidligere høgskoler: Kristiansand lærerhøgskole, Agder distriktshøgskole, Kristiansand sykepleierhøgskole, Arendal sykepleierhøgskole, Agder ingeniør- og distriktshøgskole (Grimstad) og Agder musikkonservatorium. Universitetet har om lag 10.000 studenter. 7.500 av disse er i Kristiansand, de øvrige 2.500 i Grimstad. Alle universitetets studietilbud i Kristiansand er lokalisert i en campus på den tidligere ekserserplassen Gimlemoen på Gimle øst for Otra, mellom Spicheren og Gimlevang. Universitetet tilbyr et bredt utvalg studier på alle nivå, organisert i fem fakulteter: Fakultet for humaniora og pedagogikk, Fakultet for teknologi og realfag, Fakultet for helse og idrett, Fakultet for økonomi og samfunnsfag og Fakultet for kunstfag. På Gimlemoen ligger også Sørlandet kunnskapspark, bygget opp med midler fra blant annet Cultiva-fondet (salget av Agder Energi). I Sørlandet kunnskapspark finnes en rekke virksomheter med en viss faglig tilknytning til universitetet, slik som Agderforskning, en del av Cappelen Damm forlag, o.a. 1. januar 2013 fusjonerte NLA Høgskolen med Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand og Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. I Kristiansand tilbyr høgskolen studier innen journalistikk, interkulturelle studier, teologi, religion og filosofi, og fra høsten 2021 er det mulig å studere økonomi og administrasjon, gjennom høgskolens «Hauge School of Management». Kristiansand ble garnisons- og kirkeby fra 1664, og fikk katedralskole i 1684 og latinskole i 1734. Offentlige videregående skoler i dag er Kristiansand katedralskole Gimle, Vågsbygd videregående skole, Kvadraturen videregående skole og Tangen videregående skole. Private videregående skoler er blant annet Noroff Videregående Kristiansand (avviklet) og Sonans utdanning. Privatskolen Sørlandets maritime videregående skole har også tilhold i Kristiansand. Denne skolen tilbyr to linjer, TIP og maritime fag. Skolen er en internatskole, der elevene bor og får opplæring ombord på skoleskipet MS «Sjøkurs». == Industri og næringsliv == Christianssands bryggeri er byens tradisjonsrike produsent av øl- og mineralvann. Bryggeriet ble etablert i 1859, og alle CBs produkter brygges på kildevann fra bryggeriets egen kilde, Christian IVs kilde. Hennig-Olsen er en iskremfabrikk med hovedkontor og produksjonslokaler i Kristiansand. Fabrikken ble startet i 1960, men Hennig-Olsen-familien har produsert iskrem i Kristiansand siden 1924, da Sven Hennig-Olsen startet iskremproduksjon på bakrommet i sin tobakkskiosk. Falconbridge Nikkelverk ble grunnlagt som Kristiansand Nikkelraffineringsverk A/S i 1910. Selskapet eies av sveitsiske Xstrata og har omtrent 500 ansatte. I oktober 2006 fikk det offisielt navnet Xstrata Nickel Nikkelverk. I mai 2013 fusjonerte de to selskapene Glencore plc og Xstrata plc. I ett år het selskapet GlencoreXstrata, men det ble endret i 2013 til Glencore Nikkelverk AS. I Korsvik industriområde på østsiden av Kristiansandsfjorden er det etablert virksomheter som utvikler boreteknologi, kraner, vinsjer og annet utstyr for oljeindustien verden over. Blant disse er National Oilwell Varco og MH Wirth (tidligere Aker MH) Orklaeide Elkem har drevet et raffineringsverk for ferrosilisium og microsilica på Fiskå i Vågsbygd gjennom mange år. Det er bygd en ny fabrikk for fremstilling av polykristallinsk silisium for solcelleindustrien, Elkem Solar. Elkem Solar er 50% eid av Elkem og 50% eid av kinesiske Guangyu International. Anlegget har en kapasitet på 6 000 tonn årlig. Som verksted for en relativt stor skipsfartsby fikk Kristiansands Mekaniske Verksted og P. Høivolds Mekaniske Verksted rask vekst. Det er ikke mange igjen av rederiene som en gang var byens ryggrad. Overgangen fra seil til damp ble ikke prioritert ved inngangen til 1900-tallet, og under overgangen til motordrift i mellomkrigstiden ble rederiene på Østlandet ledende til fortrengsel for sørlandsrederne. Men noen av rederiene bestod og tilpasset seg, som Einar Rasmussens Rederier som idag har en mangsidig virksomhet med utgangspunkt i offshore-selskap, diversifisert med eiendom og investeringsvirksomhet. == Samferdsel == Hovedartikkel: Samferdsel i Kristiansand Kristiansand er et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon. Byen er norsk ende- og startpunkt for E18, E39 og riksvei 9 gjennom Setesdalen. Kristiansand havn har status som en av de 10 nasjonale havnene som er inkludert i Nasjonal transportplan (NTP) og er Norges viktigste, sydlige transportknutepunkt med bl.a hurtigbåt- og ferjeforbindelse til Hirtshals (Danmark) og Eemshaven (Nederland). Byen har jernbaneforbindelse til Stavanger og Oslo med Sørlandsbanen. Kristiansand lufthavn, Kjevik har direkteruter til/fra Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim, København, Amsterdam, Alicante og Gdańsk. Kollektivtrafikken lokalt i byen og i distriktet skjer med base i Kristiansand rutebilstasjon og trafikkterminalene til Bussen Trafikkselskap, frem til 1. oktober 2010, da busskjøringen i Kristiansandsområdet ble overtatt av Nettbuss Sør. == Transport == === Vei === E18 er hovedveien østover fra Kristiansand mot Oslo, mens E39 er hovedveien vestover mot Stavanger, og også sydover mot Aalborg. I tillegg har man riksvei 9 som er hovedveien nordover i Setesdal til Haukeligrend og møter E134. Riksvei 41 går fra Timeneskrysset ved E18 og Sørlandsparken, forbi Kjevik lufthavn og igjennom Tveit før den forlater kommunen og fylket til og fortsette i Birkeland. Fylkesvei 420 går fra E18 ved Sørlandsparken nord og var Gamle E18 før den nye veien åpnet. Fylkesvei 401 går fra E18 ved Rona, forbi Søm og igjennom Randesund og ender i Høvåg, Lillesand. Vågsbygdporten er ved Hannevika, det er en firefelts motorvei som begynner som E39 før man må kjøre av til en ny vei for og fortsette mot Stavanger. Mens Vågsbygdporten fortsetter som fylkesvei 456 videre inn til Vågsbygd og slutter som motorvei ved Lumberkrysset med en rundkjøring. 456 går videre igjennom Vågsbygd til Voiebyen før den fortsetter som Langenesveien til Tangvall i Søgne. Fra Voiebyen og ut til Flekkerøy går fylkesvei 457. === Tog === Det er daglig tog fra Stavanger stasjon til Oslo S som går innom Kristiansand stasjon. Kristiansand har også egne tog til både Stavanger og Oslo daglig. Jernbanen fra øst kommer nord fra Vennesla stasjon og fra vest kommer den fra Nodeland stasjon og går forbi Hellemyr, sporene møtes på Krossen og Dalane. Det er ingen andre stasjoner i Kristiansand kommune. === Fly === Kristiansand lufthavn, Kjevik er hovedflyplassen og den eneste flyplassen på Sørlandet. I 2014 var det over 1 000 000 reisende over flyplassen. Kjevik har daglig flyvninger til norske og europeiske storbyer, det er også charterflyvninger fra flyplassen. Lufthavnen ligger på Kjevik i Tveit, ca. 20 minutters kjøring fra Kristiansand sentrum. === Buss === Agder kollektivtransport driver lokale busser i Kristiansand med Boreal som transportfirma. Bussene er hvite og de fleste rutene går fra 05 til 24 hver dag. Fredag og lørdag er det nattbuss og i rushtidene er det direktebusser og ekstrabusser. Hovedlinjene M1, M2, M3 og M4 går fra Flekkerøy - Sørlandsparken, Hånes - Voiebyen, Søm - Slettheia og Hellemyr - Tømmerstø.. == Vennskapsbyer == Kristiansand har formalisert vennskapssamarbeid med en rekke vennskapsbyer, hvorav fire i Norden, de resterende i øvrige Europa, Afrika og Asia: == Kjente kristiansandere == Henrik Wergeland (1808-1845), forfatter Camilla Collett (1813-1895), forfatter Vilhelm Krag (1871-1933), forfatter Bernt Balchen (1899-1973). norsk-amerikansk flypionér Jens Bjørneboe (1920-1976), forfatter Kåre Valebrokk (1940-2013), redaktør Jan Vincents Johannessen (f. 1941) forfatter, maler, lege, professor Kjell Nupen (1955-2014), billedkunstner Rolf Løvland (f. 1955), komponist Kronprinsesse Mette-Marit (f. 1973) == Se også == Songdalen Søgne Kristiansand lufthavn, Kjevik Delområder i Kristiansand Badeplasser i Kristiansand Historiske bedrifter i Kristiansand Liste over Nordens største byer == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kristiansand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kristiansand – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kristiansand hos Wikivoyage (no) Blomsterbyen Kristiansand, parkvesenets hjemmeside (no) Nye Kristiansand, offisielt nettsted om den nye storkommunen fra 01.01.2020 Arkivert 1. september 2019 hos Wayback Machine. (no) Region Kristiansand, nettsted eid av Kristiansand kommune (no) SSBs faktaark om Kristiansand kommune (no) Historiske bilder fra Kristiansand

| kommuneblomst = strandnellikKommuneplanens samfunnsdel. Kristiansand kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kapitalisme

2023-02-04

Kapitalisme

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kapitalisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Økonomisk historie']

Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, prising og utbud av varer og tjenester er bestemt av selvstendige frivillig private avgjørelser i en markedsøkonomi. En egenskap ved kapitalismen er at hver enkelt person eier sin egen arbeidskapasitet, og derfor kan selge den til arbeidsgivere.Begrepet kapitalisme og det kapitalistiske samfunns utvikling er beskrevet i Marx' og Engels' analyse av det moderne industrisamfunnet. En annen viktig analyse av virkninger av kapitalismen finner vi hos Max Weber og hans begrep formålsrettet rasjonalitet. Disse teoretikerne og deres analyse av kapitalismen er vesentlige for å forstå det moderne samfunnet og dets utvikling.I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne et samfunnsøkonomisk system. Og det finnes kapitalistiske stater, avhengig av definisjon, som Chile under Pinochet eller dagens Norge, som på forskjellige måter ikke kan sies å styres etter liberalistiske prinsipper. Førstnevnte på grunn av at samfunnet var et politisk diktatur, sistnevnte på grunn av en omfattende offentlig inngripen i økonomien.

Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, prising og utbud av varer og tjenester er bestemt av selvstendige frivillig private avgjørelser i en markedsøkonomi. En egenskap ved kapitalismen er at hver enkelt person eier sin egen arbeidskapasitet, og derfor kan selge den til arbeidsgivere.Begrepet kapitalisme og det kapitalistiske samfunns utvikling er beskrevet i Marx' og Engels' analyse av det moderne industrisamfunnet. En annen viktig analyse av virkninger av kapitalismen finner vi hos Max Weber og hans begrep formålsrettet rasjonalitet. Disse teoretikerne og deres analyse av kapitalismen er vesentlige for å forstå det moderne samfunnet og dets utvikling.I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne et samfunnsøkonomisk system. Og det finnes kapitalistiske stater, avhengig av definisjon, som Chile under Pinochet eller dagens Norge, som på forskjellige måter ikke kan sies å styres etter liberalistiske prinsipper. Førstnevnte på grunn av at samfunnet var et politisk diktatur, sistnevnte på grunn av en omfattende offentlig inngripen i økonomien. == Historie == Kapitalismens spede begynnelse i Europa vokste frem fra en gang etter år 1000-tallet som en form for «handelskapitalisme» i middelalderen. Først med den industrielle revolusjon ble handelskapitalismen overført til alle grener av næringslivet. Den industrielle kapitalismen vokste frem på grunn av en voksende verdenshandel der særlig Holland og England var ledende. Denne utviklingen hadde begynt på 1600-tallet med økende handel og etablering av handelskamre, handelskompanier (for eksempel Det ostindiske kompani) og kolonialisering (imperialisme). Deretter kom etablering av produksjon i gradvis større målestokk som opptakt til den industrielle revolusjon. Dette førte til at selvstendige håndverkere ble lønnsarbeidere. Etter den industrielle revolusjon fra 1750 og tiden etter, ble det fart i denne utviklingen og det vokste frem en klasse av fattige lønnsarbeidere som solgte egen arbeidskraft. En inndeling av kapitalismens historiske utvikling kan være: Frikonkurransekapitalisme (liberalisme) fra 1840-årene Styrt kapitalisme, sosial markedsøkonomi eller blandingsøkonomi (keynesianisme) fra 1950-årene Global kapitalisme, fra 1970-åreneEn utvikling har vært en overgang fra tradisjonell kapitalisme til institusjonell kapitalisme. De tradisjonelle kapitalistene som eide sine bedrifter blir erstattet med aksjeselskaper der andre foretak og det offentlige har dominerende eierinteresser.Innen det kapitalistiske marked av bedrifter og kunder, er det ulike målestokker å styre etter i maksimeringen av bedriftenes resultat. I Nord-Amerika, hvor bedriftene tidlig ble upersonlig eid og styrt av ansatte ekspertledere, utviklet det seg i etterkrigstiden en typisk eierkapitalisme hvor bedriftsledelsens mål ble ansett å være å maksimere eiernes utbytte på sin investering (Return of investment, ROI). I Europa utviklet det seg, særlig fra 1970-tallet, en samfunnskapitalisme som tok sikte på å maksimere mer enn bare eiernes utbytte, også samfunnets nytte, ansattes medbestemmelse og miljøhensyn vokste frem som viktige bedriftsmål. I nyere tid utfordres både eierkapitalismen og samfunnskapitalismen av en forbrukerfokusert kundekapitalisme (consumer capitalism), i møtet med økt forbrukermakt og forbrukervalg under sterkere konkurranse. == Forskjellige syn == Markedsliberalisters definisjon på kapitalisme er et samfunnssystem som bygger på eiendomsretten med et marked basert helt på frikonkurranse-prinsippet. Dette medfører at det ikke er noe som heter privat, stat eller monopolkapitalisme da alle disse systemer ikke bygger på eiendomsretten. Ifølge markedsliberalister vil det etter ovennevnte definisjon i et fritt marked kunne medføre en stor økning av produksjon av varer på grunn av økt fortjeneste, noe som vil kunne skape flere arbeidsplasser. Fri konkurranse vil medføre at prisene synker, slik at flere har råd til flere produkter. Spesielt boligpriser vil reduseres slik at fattige har råd til bolig og ikke bare rike mennesker. Laissez-faire-kapitalismen er en liberalistisk retning innen kapitalismeteorien. Kjennetegnet er at statsmakten i mye mindre grad griper regulerende og bestemmende inn i næringsvirksomheten. Samtidig ble adelens privilegier opphevet slik at alle ble like for loven. Laugenes reguleringer ble avskaffet og det oppsto et fritt arbeidsmarked hvor lønnsarbeidere sto overfor kapitaleiere. Prisene på varer og tjenester dannes gjennom konkurranse på markedet, tilbud og etterspørsel. Kapitaleiere som lykkes i denne konkurransen høster fortjeneste eller profitt. Det er stor frihet til å investere kapital i nye foretak, og det oppsto et næringsliv som var i stadig uro og bevegelse. Næringslivet stimulerte den tekniske revolusjonen, og den kapitalistiske storindustrien med fabrikker med stor arbeidsstokk og masseproduksjon av forbruks og industrivarer omskapte det samfunnsgeografiske landskapet.Sett fra laissez-faire-kapitalisters synspunkt skal kapitalisme praktiseres i størst mulig grad uten bruk av tvang som for eksempel skatter og avgifter. Statens rolle i samfunnsøkonomien ble svakere enn tidligere og dens rolle ble å verne om statsborgerens liv og eiendom ved hjelp av indre og ytre ordensvern som politi og militærmakt. Men pengevesenet var statlig og samferdselsnettet var statens oppgave. Offentlig anliggende var også i stor grad skolevesen og religiøst liv.Sett fra sosialisters synspunkt, bygget på teoriene til blant annet Karl Marx, er ikke kapitalisme et system som bygger på eiendomretten, men en beskrivelse av eierskapet til produksjonmidlene. Et marxistisk syn er at kapitalismen i seg selv utvikler monopoler, og at denne utviklingen er uunngåelig innenfor kapitalismens rammer. Marxister skiller derfor mellom privatkapitalisme, statskapitalisme, monopolkapitalisme og overgangsformer mellom disse, avhengig av hvem som eier produksjonsmidlene. I monopolkapitalisme utføres produksjonen ikke for enkeltkapitalister, men for monopoler eller større internasjonale selskaper. === Moderne teorier === Den peruanske økonomen Hernando de Soto har i boken The Mystery of Capital – Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else hevdet at årsaken til at de fattige land i verden ikke kommer ut av fattigdommen, er mangelen på et eiendomsregister. Dermed kan hverken enkeltpersoner eller småbedrifter bygge opp kapital ved å tilføre eiendommen ekstra verdier ettersom disse verdiene ikke kan omsettes i et fritt marked. Like viktig er at de reelle eierne ikke kan ta opp lån med (pantsette) eiendommen for å finansiere investeringer. Dermed blir investeringsmulighetene svært små for en stor del av befolkningen, hvor mange er bedriftseiere. De Soto trekker for eksempel frem forholdene i Egypt. I Egypt har konsulentfirmaet hans beregnet at verdien av de fattiges uregistrerte eiendommer ligger på om lag 241 milliarder dollar. Det er 55 ganger alle utenlandske investeringer i Egypt de siste 150 år, inkludert Suezkanalen. Men denne kapitalen er død. Den kan vanskelig anvendes til investeringer, så lenge den ikke er formalisert og registrert gjennom et enhetlig system. == Utbredelse == Man regner i dag med at alle land i verden i en eller annen grad praktiserer kapitalistiske prinsipper – også de som regner seg selv som sosialistiske. Land som USA blir ofte fremmet som et land som prøver å praktisere kapitalistiske økonomiske prinsipper i vesentlig større grad enn de fleste andre land. Fra laissez-faire-kapitalisters synspunkt blir USA derimot ikke oppfattet som kapitalistisk da landet har en rekke lover som er i strid med eiendomsretten, blant annet 30 til 40 prosent skatter, avgifter, statlige subsidier, forbud mot fri prostitusjon, forbud mot fri narkotika, forbud mot fri boligbygging uten statlig innblanding, og forbud mot fri import av varer fra alle land, inkludert Cuba. Av vestlige statssystem som i dag har andre grunnmodeller i sitt styresett enn kapitalisme, er sosialdemokratiet, som er den styrende samfunnsformen i mange ledende land i Europa og har stor innflytelse i EU. == Politiske partier == I Norge er Fremskrittspartiet og Høyre de største norske partiene som har de kapitalistiske prinsippene om privat eiendomsrett og lav grad av statlig styring som viktige grunnprinsipper i sin politikk. Av de mindre partiene finnes Det Liberale Folkepartiet som ifølge dem selv er tilhengere av ren laissez-faire-kapitalisme, selv om det på enkelte mindre områder som for eksempel kopieringsrettigheter er uenigheter om tolkning av kapitalismen. I praktisk politikk er det likevel beskjeden forskjell mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet. Alle partiene vil ha en stor velferdsstat, der et offentlig helsevesen, skolesystem og folketrygd utgjør grunnstammen. Samtidig vil alle partiene at det private næringsliv skal stå for det aller meste av verdiskaping utenom disse sektorene. Siden staten også er den som legger premisser i form av lover og forskrifter, må den private sektorer forme seg etter disse. Dette blir gjerne kalt for korporativisme. == Kritikk av kapitalismen == Det finnes mange ulike retninger innenfor kapitalismekritikk, blant noen kan nevnes den marxistiske, den økologiske, den konservative, og den nasjonalistiske. Den marxistiske kritikken har mange sider og aspekter, og kan dertil tolkes i flere retninger. Enkelte tolker den som en moralsk kritikk av et system der Karl Marx anser det som fundamentalt galt at mennesket brukes bare som midler til profittmaksimering, ikke som mål i seg selv. Utbytningen av arbeiderne er et moralsk forkastelig kjerneelement i kapitalismens økonomi, som må fjernes ved sosialistisk revolusjon. En annen, og etter manges mening langt mer plausibel tolkning, er at Marx' kritikk av kapitalismen ikke simpelthen er på moralt grunnlag, men at det snarere dreier seg om en inngående vitenskapelig og økonomisk analyse av det kapitalistiske system. Denne kritikken utarbeidet han hovedsakelig i Das Kapital og Grundrisse. Blant hovedpoengene her er at kapitalismen som system underminerer seg selv, noe som blant annet gir seg utslag i sykliske kriser og irrasjonell økonomisk politikk som har sin løsning i en sosial revolusjon. I økende grad trer kapitalismens mangler, etter Marx' syn, frem i lyset og en nasjonalisering av eiendom gjennom sosialisme blir en nødvendig utvei. Professor i jus og etikk, Martha C. Nussbaum, knytter særlig ann til et aspekt ved Marx' kapitalismekritikk som et argument mot John Rawls. Hun skriver: Marx hevdet for eksempel at arbeidere som ikke har kontroll over arbeidet de utfører og produktene de lager, fører et liv som ikke er helt menneskelig, skjønt de greier seg med lønnen de får. I alminnelighet er det slik at forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstager, klasseforhold og relasjoner mellom kjønn og etniske grupper kan fremmedgjøre samfunnets medlemmer og frata dem muligheten til å bruke alle sine evner, selv når deres materielle behov er dekket. Her trekker Nussbaum frem et viktig aspekt ved Marx' kapitalismekritikk. Det er ikke simpelthen slik at kapitalismen utbytter og derved er umoralsk. Eller at kapitalismen gir menneskene en lavere levestandard. Det er nok dette også, men det er viktig å fremheve at kapitalismens klasseinnhold leder til en fremmedgjøring. En fremmedgjøring av mennesker i vid forstand, b. la ved at folk identifiserer seg selv som simple arbeidere og ikke som mennesker med evner og muligheter. Og ved at de ikke griper den faktiske kontroll over egen hverdag, men manipuleres til passivitet (falsk bevissthet). Folk lever i en verden der den faktiske virkelighet stadig blir fjernere, mer fremmed, for folk flest. Firmaers retorikk har stadig mindre sammenheng med virkeligheten. Denne manglende troverdigheten setter det kapitalistiske systemet i fare. Den økologiske kritikken bygger på at man mener at den kapitalistiske grunntanken (og som mange mener – praksisen) vil føre til at jorden vil bli utarmet og gå til grunne som konsekvens av målet med økt profitt for de enkelte og ikke for fellesskapets beste. == Fotnoter == == Referanser == == Litteratur == Amdam, Gran, Hansen, Songer: Markedsøkonomienes utvikling. 2 utgave. 2005 ISBN 82-450-0238-0 Bernstein, Andrew: The Capitalist Manifesto ISBN 0-7618-3221-1 Colbjørnsen, Tom, Birkelund Gunn E., Hernes Gudmund og Knudsen, Knud; klassesamfunnet på hell Oslo 1987, ISBN 82-13-00120-6 Engelstad, Fredrik (red); Det beste av Karl Marx, tekster i utvalg Oslo 1992, ISBN 82-530-1580-1 Korsnes, Olav, Andersen, Heine, Brante, Thomas: Sosiologisk leksikon, Oslo 1997, ISBN 82-00-22948-3 s. 140-141 Mises, Ludwig von- Planning for Freedom ISBN 0-910884-13-7 Hazlitt, Henry: Economics in One Lesson ISBN 0-930073-19-3 Martinsen, Vegard: Frihet, likhet, brorskap: kapitalismen i teori og praksis ISBN 978-82-91106-02-1 ———. Filosofi – en innføring. Objektivistisk vinklet forklaring Rand, Ayn. Capitalism: The Unknown Ideal. ISBN 0-451-14795-2 Sayer, Derek; Capitalism and Modernity, An excursus on Marx and Weber, London New York 1991, ISBN 0-415-01728-9 de Soto, Hernando. The Mystery of Capital: Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else. Melbourne, 2000. ISBN 0-465-01614-6 Weber, Max. Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Norsk utgave Oslo 1995, ISBN 82-530-1737-5 Østerberg, Dag og Fredrik Engelstad, Samfunnsformasjonen, en innføring i sosiologi, Oslo 1995. ISBN 82-530-1687-5 == Eksterne lenker == Objektivismen – laisez-faire-kapitalistisk filosofi DNOF – Norges eneste kapitalistiske næringslivsorganisasjon Civita – Liberalistisk tenketank Aksistensialismen – nasjonalliberalistisk filosofi Institutt for frihet og demokrati (ILD) Det Liberale Folkepartiet – Norges eneste kapitalistiske politiske parti

Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid.Arleen J.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kobber

2023-02-04

Kobber

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Kobber', 'Kategori:Metaller', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Kobber eller kopper er et grunnstoff med atomsymbol Cu (av latin: cuprum) og atomnummer 29.

Kobber eller kopper er et grunnstoff med atomsymbol Cu (av latin: cuprum) og atomnummer 29. == Historie == Kobber har vært brukt av de eldste kjente sivilisasjoner og kan spores 10 000 år tilbake. De eldste funnene er gjort i Lilleasia. Her ble det laget perler, nåler, fingerringer og små lenker av dette metallet. Noe senere ble det også laget enkle kobber-redskaper. I dette området er det forekomster av rent kobber i naturen, og det er nok slike klumper som er brukt til de eldste gjenstandene. Antagelig ble dette materialet betraktet som en myk stein, for det kunne hamres uten oppvarming. Bronse, som er en legering av kobber og tinn, er trolig et resultat av forsøk på å smelte kobbermalm. Verdens eldste gruveby er Maadi, ca. 10 km sør for Kairo. Her finnes rester av kobbersmelting og -støping helt tilbake til 3300 f.Kr. Malmen som ble brukt, var hovedsakelig malakitt fra Negev i Sinai-ørkenen. Tegninger av metallsmelting er funnet i pyramidene; kobberet ble utvunnet ved smelting med trekull. Allerede 3000 f.Kr legerte egypterne kobber med 4 – 8 % arsen for å oppnå større hardhet. Dette kalles «hvit bronse». Mye senere, ca. 300 f.Kr, lærte egypterne å legere bronse med 7 – 15 % tinn. Tinn fikk de fra gruver i Spania og Cornwall.Kobber er trolig det første metallet menneskene tok i bruk til redskaper og våpen og har trolig blitt utvunnet og bearbeidet i mer enn 6000 år. Kobber har vært en viktig del av Norges industrialisering. Sammen med nikkel er kobber mye brukt i mynter. Navnet kommer fra det (latinske navnet Cuprum) som igjen er avledet av aes cyprium som betyr «metallet fra Kypros». == Egenskaper == Kobber er et rødlig farget transisjonsmetall. Den karakteristiske fargen kommer av at kobber reflekterer rødt og orange lys og absorberer andre frekvenser i det synlige spekteret, på grunn av dets overflatestruktur. Kobber er i samme familie i periodesystemet som sølv og gull, og deler mange av egenskapene til disse metallene. Alle har høy ledningsevne av varme og elektrisk strøm. Av grunnstoffene er det bare sølv som har bedre termisk og elektrisk ledningsevne. Både sølv, gull og kobber er smibare metaller. Kobber er uløselig i vann (H2O) og i isopropanol, men oksiderer i kontakt med luft. I tørt klima (liten luftfuktighet) får kobber en tilnærmet usynlig hinne som stanser videre oksidasjon. I fuktig klima dannes basiske kobbersalter med en blågrønn farve som kalles irr. Irr er giftig, så kjeler og kar til matlaging må fortinnes innvendig for å forhindre irring. === Isotoper === Naturlig forekommende kobber består av to stabile isotoper: 63Cu (69,17 %) og 65Cu (30,83 %). I tillegg finnes 27 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 67Cu med halveringstid 61,83 timer, 64Cu med halveringstid 12,7 timer, og 61Cu med halveringstid ca. 3,4 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 30 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt.CAS-nummer: 7440-50-8 == Forekomst == Kobber er et av de få metallene som forekommer i ren form naturlig. Det meste av kobberutvinning gjøres i dagbrudd og noe i underjordiske gruver. 80% av kommersiell utvinning er basert på foredling av kobberholdige mineraler, som kobbersulfid, som består av 30% kobber før smelting og videreforedling.Produksjonen av kobber har vært jevnt stigende gjennom hele historien, siden kobber er det mest anvendelige av metallene. I 2017 ble det utvunnet 19,7 millioner tonn kobber på verdensbasis gjennom gruvedrift. De største produsentlandene var Chile (5,33 millioner tonn), Peru (2,39 millioner tonn), Kina 1,86 millioner tonn og USA (1,27 millioner tonn). Verdens utvinnbare kobber-reserver er anslått til 790 millioner tonn, hvorav 170 millioner tonn befinner seg i Chile.Gjennomsnittsprisen i 2019 var litt over 6 USD per kg kobber, og varierte mellom 4,5 og 7,2 USD/kg i løpet av femårsperioden. Kobberprisen er femdoblet siden 1999, da den var den laveste på 60 år. Ca 18% av verdensproduksjonen av kobber kom fra smelting av gjenbruk av skrapmetall. Kina er største importør og produsent av omsmeltet kobber. Kina stod i 2011 for hele 57% av verdensproduksjonen (3,3 millioner tonn). === Kobberforekomster i Norge === Kobber har vært det viktigste metallet for gruvedrift i Norsk bergindustrihistorie. Noen kjente gruver er Røros kobberverk, Grimelid kobbergruver og Vigsnes gruver. == Anvendelse == Kobber er et anvendelig metall fordi det er mykt og lett å forme. Dersom kobber blir legert med andre metaller oppnås andre egenskaper, som for eksempel et hardere metall. Messing er en kobber/sink legering. Bronse er en kobber/tinn legering. Metallet «bronse» viser vanligvis til kobber/tinn legeringer, det er også et vanlig ord, brukt for alle legeringer med kobber, som aluminium/bronse, silisium/bronse og mangan/bronse. Rent kobber er et hardt materiale, men samtidig er det seigt og strekkbart. Kobber egner seg godt til mekanisk bearbeiding. Det kan hamres, eller valses ut til tynne plater, og det kan strekkes ut til tynn tråd. Kobber egner seg derimot dårlig til støping. Smeltet kobber er tyktflytende, og det har lett for å danne seg blærer i godset. Støpt kobber blir derfor et dårlig og porøst materiale, men blandet med tinn (bronse) eller sink (messing) blir egenskapene annerledes, og disse legeringene egner seg godt til støping. Bronse og messing er imidlertid mye tyngre og hardere å bearbeide enn rent kobber. Kobber er et smibart og strekkbart metall og er derfor mye brukt i produkter som: Kobberledninger for elektrisk strøm. Kobberrørledninger for gass eller væsker. Dørhåndtak og andre redskaper i huset. Statuer og minnesmerker. Mynter. Tak, takrenner og beslag. Elektronikk og elektriske apparater, spesielt i elektromagnetiske motorer og generatorer. === Etterspørsel i fremtiden === Det såkalte «grønne skiftet» som har som mål å erstatte fossile energikilder med elektrisitet forventes øke etterspørselen av kobber. For eksempel krever strøm produsert av vindmøller ti ganger så mye kobber per produserte kilowattime strøm som kullkraftverk. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Copper – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Copper – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Scandinavian Copper Development Association

Kobber eller kopper er et grunnstoff med atomsymbol Cu (av latin: cuprum) og atomnummer 29.

2023-02-04

Kopper

Kopper har flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Hamsun

2023-02-04

Knut Hamsun

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Dødsfall 19. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Fødsler 4. august', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Knut Hamsun', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Nyrealismen', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Personer fra Hamarøy kommune', 'Kategori:Personer fra Vågå kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Knut Hamsun (født Knud Pedersen; 4. august 1859 i Vågå/Lom, død 19. februar 1952 på Nørholm) var en norsk forfatter. Han regnes som en av 1900-tallets mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920. Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga over 20 romaner, diktsamlingen Det vilde Kor, noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen. Hans gjennombruddsroman var Sult fra 1890. Som yngre forfatter opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv». Han regnes som opphavsmannen til den moderne psykologiske litteratursjangeren, med teknikker som stream of consciousness og indre monolog. Hans mest kjente verker fra 1890-årene Sult, Mysterier, Pan og Victoria regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «nordlandsromaner». Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger, særlig sin støtte til Adolf Hitler og den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig unnlot påtalemyndigheten å reise tiltale, under henvisning til hans mentale tilstand.

Knut Hamsun (født Knud Pedersen; 4. august 1859 i Vågå/Lom, død 19. februar 1952 på Nørholm) var en norsk forfatter. Han regnes som en av 1900-tallets mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920. Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga over 20 romaner, diktsamlingen Det vilde Kor, noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen. Hans gjennombruddsroman var Sult fra 1890. Som yngre forfatter opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv». Han regnes som opphavsmannen til den moderne psykologiske litteratursjangeren, med teknikker som stream of consciousness og indre monolog. Hans mest kjente verker fra 1890-årene Sult, Mysterier, Pan og Victoria regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «nordlandsromaner». Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger, særlig sin støtte til Adolf Hitler og den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig unnlot påtalemyndigheten å reise tiltale, under henvisning til hans mentale tilstand. == Livet til Hamsun == === Oppvekst === Hamsuns fødested er vanligvis oppgitt å være Lom, men blir også påstått å være Vågå. 28. august 1859 ble han døpt i Garmo stavkirke, som nå står på Maihaugen. Sine første barneår tilbrakte han på gården Garmotræet i Lom, i et hus nå kjent som Hamsunstugu. Påsken 1860 flyttet hans far, 31 år gamle Peder Pedersen Skultbakken, til Hamarøy i Nordland (4,5 døgns reise med dampbåt fra Trondheim). Tre år senere kom hans kone, barna og svigerfaren flyttende etter fra Lom. I 1865 var familien etablert på gården Søndre Hamsund, som Skultbakken forpaktet samtidig som han arbeidet som skredder. Der vokste Knut Hamsun opp og tok senere navn etter stedet; men bare hans far står oppført i kirkeboken som innflytter, utflyttet fra Lom. Folketellingen i 1865 var den første som oppga folks fødested. Som voksen iscenesatte Hamsun seg selv ved å fortelle Edvard Brandes at han «var født paa Havet og opdraget i en norsk Fjeldbygd». Han gjorde seg også et år yngre enn han var, noe som først ble oppdaget da han fylte 50 i 1909. Ettersom faren hans først døde i 1907, og hans mor Tora Olsdatter i 1919, er det forunderlig at aldri noen litteraturforsker intervjuet dem om sønnen.Gården Hamsund som i dag er fredet, tilhørte bror til Hamsuns mor, den velstående handelsmannen Hans Olsen. Ni år gammel flyttet Hamsun inn hos Hans Olsen som var streng, sterkt religiøs og trangsynt, og Hamsun trivdes dårlig. Hamsun påstod at han av sin ætt bare kjente sine foreldre, mormor og morfar. «Længre tilbage er det nat.» Men både sønnen Tore og Thorkild Hansen, i sin bok Processen mod Hamsun, merker seg mulig påvirkning fra brødrene til Hamsuns mor: Den strenge, rike Hans som var eier av gården Hamsund, og skrønemakeren Ole som havnet i fengsel for å ha gjort tre kvinner gravide utenfor ekteskap; i løpet av ti år ble han far til fire «uekte» barn og satte gården over styr, så den gikk på tvangsauksjon i 1861 – den egentlige årsaken til oppbruddet fra Lom og flyttingen til Hamarøy, der morbror Hans skaffet dem tak over hodet på Hamsund. Ole kan være forklaringen på at Hamsun var så forsiktig med alkohol og kvinner til han hadde passert 30. Den angivelig strenge morbror Hans hjalp Ole økonomisk til han døde i 1869; og da Hamsuns foreldre fikk syv barn de ikke maktet å forsørge, tok Hans og stedets jordmor, Thora Andersen, til seg både Hamsun og hans lillesøster Sophie. Hamsun nevner ikke et eneste sted at han hadde med seg lillesøsteren da han flyttet til morbroren, eller det sosiale opprykket denne flyttingen innebar. Begge fikk noe skolegang, motsatt broren Peder som ble hentet ut av skolen for å hjelpe foreldrene; og Sophie (død i 1890) fikk utdanne seg til lærer, betalt av morbror Hans. I 1875 ba Hamsun om attest, og morbroren skrev at «Knut Pederson har for mig i noget over 2 Aar fungeret som Postaabner…og at han i den Tid var villig, paapasselig og oprigtig er det mig herved en sand Fornøielse at kunne meddele…samt at han efter min og mange Forstandiges Formening har meget gode Evner.»Vinteren 1868 begynte Hamsun på omgangsskolen som ble holdt hos en nabo. Ialt fikk han 252 dages skolegang, fordelt på 6 år. I 1874 sluttet han på skolen. Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet Hamsun fra morbroren da han var 14 år gammel, reiste til Lom der han bodde hos sin gudfar som drev landhandel i Garmo. Her fikk han sin første erfaring som krambugutt. Den 4. oktober 1874 ble han konfirmert i Lom stavkirke. Deretter begynte en vagabondtilværelse som handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken Den Gaadefulde, som ikke ble noen suksess, flyttet han til København. Heller ikke her slo han igjennom, og flyttet derfor tilbake til Norge. Høsten 1879 bodde han fire måneder i Øystese. Derfra kjennes flere detaljer fra dagbøkene til Jon N. Skaar, (sønn av Nils Skaar og bestefar til Jon J. Skaar). Skaar noterte i dagboken sin: Det er svært hvor høit han sigter denne tyveaars sjægløse gut, at gjøre en reise lige til København med sit manuskrift i den mening at selge det til Gyldendal, Norges største boghandler, og saa med en gang at komme igjen som en berømt mand - jovisst sigter han høit ... Jeg har prøvet noget av den historie selv - vel at mærke dog kuns mens jeg var 20 år - nu er jeg 26 og sigter meget lavere - og træffer ikke alligevel. Og at Knut Pedersen skulde være nogen sædvanlig begavelse, det tror jeg dog knapt. Det er mulig han er et lyst hoved, men jeg tviler paa hans originalitet === Til USA 1882 og 1886 === Hamsun var to ganger i USA, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Han reiste som immigrant og ble rådet til å ta vanlig arbeid. I løpet av de til sammen fire årene i USA jobbet han som jordarbeider og grisepasser, handelsbetjent i Elroy, kontorist i Madelia og sekretær hos den norske unitariske dikterpresten Kristofer Janson i Minneapolis. Dertil var han innhøstingsarbeider på prærien, sporvognskonduktør i Chicago, litterær foredragsholder og journalist. Det var under besøkene i Amerika at Hamsun først leste forfatteren Mark Twain, som angivelig ble en viktig litterær innflytelse for ham. Hamsun mente på denne tiden at Amerikas litteratur for det meste var intetsigende, men anså Twain for å være et unntak. Da han i 1884 reiste hjem første gang var han alvorlig syk av bronkitt. Men etter et år på Frydenlund Hotell i Aurdal i Valdres fikk han helsen tilbake, og han vendte tilbake til Amerika i 1886.Hamsun, som i utgangspunktet var begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, ble dypt skuffet og desillusjonert over at idealene ikke ble etterlevd. === Anarkistiske sympatier === Hamsun opplevde å møte forfatteren Mark Twain, og i Minneapolis traff han anarkistene Arne Dybfest og Kristen Cecilius Krøger Johansen som han sympatiserte med. Han holdt en del foredrag høsten 1887–våren 1888 i Minneapolis. Han oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter. I umiddelbar sympati med de henrettede Chicago-anarkistene 11. november 1887 festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget. === Tilbake til Europa === I 1888 vendte Hamsun tilbake til Europa og slo seg nok en gang ned i København. Med seg hadde han forarbeidene til det som skulle bli Fra det moderne Amerikas Aandsliv, en bok basert blant annet på de foredrag han hadde holdt i USA. Boken er et angrep på amerikansk levesett, politikk og kunst. Hans sympati for de anarkistiske martyrene kommer klart frem i det ferdige verket. Boka ble anmeldt i Morgenbladet som blant annet skrev: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.» Danske Dagbladet skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist», og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk. Kristofer Randers skrev i Ny svensk tidskrift at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, – han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».Noen år senere, i 1903, omtalte Hamsun sitt forhold til anarkismen på denne måten: Jeg har været omvendt mange gange i mine Dage. Jeg var i Amerika, da Chicago-Anarkisterne blev myrdet av Autoriteterne, og da var jeg endog Anarkist. Saa jeg har været svært til Kar. Og det er ikke frit for, at jeg endda hælder lidt til den anarkistiske Theori, skjønt jeg finder den i Praxis mindre og mindre mulig i vort nuværende Samfund. Og heller ikke kan jeg sige, at jeg forstaar altsammen af den. Men noget av den har kanskje Fremtiden for sig. === Gjennombrudd med Sult === I 1888, mens han bodde i København, fikk han i novemberutgaven av det radikale tidsskriftet Ny Jord publisert første del av det som senere skulle bli romanen Sult. Fragmentet var publisert anonymt, og dermed oppsto det spekulasjoner om hvem som sto bak teksten. I Verdens Gang skrev redaktør Olaf Thommessen at fortellingen «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.» Thommessen gikk noen dager senere langt i å antyde at det kunne være Arne Garborg som skjulte seg bak signaturen Av en ukjendt forfatter. Men 29. november kunne Lars Holst i Dagbladet avsløre at forfatteren var Knut Hamsun. Et drøyt år senere, i 1890, forelå hele romanen Sult, og Hamsun fikk sitt litterære gjennombrudd. === Litterære foredrag – «fadermord» === I 1891 la Hamsun ut på foredragsturné med de tre foredragene «Norsk Literatur», «Psykologisk Literatur» og «Modeliteratur». Han angrep sine eldre kolleger Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland. Han mente de framstilte enkle figurer eller typer, og manglet forståelse for det kompliserte sjeleliv hos moderne, inntrykksvare nervemennesker. «Jeg vil [...] have «Modsigelserne» i det menneskelige Indre betragtet som ligefrem selvfølgelige, jeg drømmer om en Literatur, der har Mennesker, hos hvem Inkonsekvensen bogstavelig er Grundkaraktertræk, – ikke det eneste, ikke det herskende Grundkaraktertræk, men det meget fremtrædende og meget bestemmende.»Bjørnson ble blant annet kritisert for sin trang til å være folkeoppdrager og pedagog i sin diktning, og for å ha en «stor og enkel» ånd. Hamsun uttalte seg om at Ibsens skikkelser manglet psykologisk dybde. Hovedpersonen i hans neste roman, Mysterier (1892), uttaler seg om Ibsen i samme ånd når han sier at «de fleste av hans Skuespil er dramatiseret Træmasse». Ved to av de tre foredragene i Kristiania var Ibsen selv til stede etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun. === Hamsun og Bjørnson === Knut Hamsun var tilhenger av norsk uavhengighet fra Sverige. Han var blant dem som kritiserte at Bjørnstjerne Bjørnson mottok Nobelprisen i litteratur fra den svenske kongen i 1903, mens striden som skulle lede til unionsoppløsningen sto på: «Det svin gik over til svenskerne i sit 71. år for 140 tusind kroner. […] han kunde bare ikke, han er bunden av sin hele, hele fortid.» I diktet «For Norge» advarte Hamsun mot Sveriges militære potensial: «Det tramper av veldige støvler i øst …». Bjørnson holdt på den tid en moderat linje i spørsmålet om oppløsning av unionen mellom Sverige og Norge. I 1902 skrev Hamsun et hyllestdikt nettopp til Bjørnson, og da Bjørnson døde i 1910, skrev Hamsun et «storslagent sørgedikt». I en periode før gjennombruddet var Hamsuns skjønnlitterære stil også tungt inspirert av Bjørnsons diktning. === Til Østen === I 1899–1900 foretok Hamsun en reise østover. Han oppholdt seg først en lengre tid i Finland, dro derfra til Russland og videre gjennom Georgia til Kaukasus og Tyrkia. Reisen ga ham materiale til dramaet Dronning Tamara (1903), oppført på Nationaltheatret i 1904. Tamara levde i høymiddelalderen og var dronning i Georgia. Stykket handler bl.a. om forholdet mellom kristne og muslimer. Glimt fra reisen dukker også opp igjen i hans siste bok, På gjengrodde Stier, fra 1949. Hamsun skrev dessuten en reiseskildring, I Æventyrland (1903), som er basert på inntrykk fra denne reisen. === Ekteskap og jorddyrking === Knut Hamsun giftet seg første gang med Bergljot Bassøe. De fikk datteren Victoria. Ekteskapet varte fra 1898 til 1906. Victoria Hamsun (1902-1980) giftet seg med britiske Dederick Charlesson og de slo seg ned i Frankrike.I 1909 giftet han seg på nytt, denne gang med skuespilleren Marie Andersen. Hun var 22 år yngre enn ham, og ekteskapet varte livet ut. Sammen hadde de barna Tore, Arild, Cecilia og Ellinor. De første årene av ekteskapet bodde familien flere steder, den lengste tiden på Hamarøy i Nordland. Der drev Knut og Marie gården Skogheim fra 1911 til 1917, og der ble tre av barna født. Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte Hamsun i 1918 storgården Nørholm utenfor Grimstad. Han gjorde etter hvert Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av inntektene fra forfatterskapet, som med tiden ble betydelige. Hamsun kom til å tilbringe mye tid borte fra hjemmet, som hovedregel oppholdt han seg på ulike pensjonater og hotell under ferdigstillelsen av de fleste av sine bøker. === Politisk utvikling. Forholdet til Tyskland og nazismen === Hamsuns politiske synspunkter ble formet på slutten av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet. Dette var holdninger han kom til å beholde resten av sitt liv. Allerede tidlig i livet utviklet Hamsun et negativt syn på Storbritannia og engelskmenn; Hamsun hadde som ung vært vitne til hvordan engelske såkalte «lakselorder» tok over norske naturområder og jaget bort nordmenn, og han gjorde senere narr av engelskmennenes arroganse i sine nordlandsromaner som Børn av tiden. En annen politisk skjellsettende begivenhet var boerkrigen, en krig som i samtiden ble oppfattet som både brutal og som Davids kamp mot Goliat, som det lille boerfolket mot det britiske verdensimperiet. Hamsuns år i USA gav ham også et negativt inntrykk av det amerikanske samfunnet. Hamsun opplevde tidlig å slå gjennom som forfatter i Tyskland, der han fikk et stort publikum og litterær anerkjennelse, men oppnådde ikke tilsvarende suksess i Storbritannia. Hans negative erfaringer med engelskmenn i ungdommen, erfaringene fra USA, oppmerksomheten om boerkrigen i formative år og hans litterære suksess i Tyskland har alle vært lansert som forklaringer på at Hamsun siden begynnelsen av 1900-tallet hadde et tyskvennlig og antibritisk ståsted. Atle Kittang uttrykker det slik: «I Hamsuns politiske mytologi er Tyskland den unge nasjonen med ungdomens legitime krav på utfalding og utvikling; England representerer den avfeldige alderdomen som med alle midlar freistar å halde ungdomen nede. Dette er ikkje berre forstokka idiosynkrasiar. Liknande tankar vart på den tida delte av andre, utan at alle av den grunn vart nazistar.» Under første verdenskrig, hvor Norge selv var nøytralt, gav Hamsun offentlig uttrykk for sin støtte til Tyskland. Hamsuns posisjon i det norske politiske landskapet endret seg over tid, i tråd med at han i økende grad stilte seg kritisk til den moderne samfunnsutviklingen. Han var kritisk til kapitalisme, industrialisering og det moderne demokratiet, og stod for en lengsel tilbake til føydale relasjoner i politikk og moral, idealisering av naturen, bondeøkonomien og de «naturlige» båndene mellom mennesker og omverdenen. Hamsuns kapitalismekritikk innebar lenge at det var avstand mellom ham og den norske høyresiden, men fra 1930-årene ble Hamsun i større grad oppfattet som en represent for den politiske høyresiden i norsk samfunnsdebatt, assosiert med f.eks. aviser som Aftenposten og Morgenbladet. Han stilte seg etterhvert kritisk til de kommunistiske regimene i øst. I likhet med andre på den norske høyresiden, ikke minst avisen Aftenposten og deler av partiene Høyre og Bondepartiet, uttrykte Hamsun i 1930-årene et stykke på vei sympati eller forståelse for de fascistiske og nasjonalsosialistiske regimene på kontinentet. I 1935 tok Hamsun, i likhet med større deler av den norske høyresiden for øvrig, offentlig avstand fra tildelingen av Nobels fredspris til den spiondømte tyske pasifisten Carl von Ossietzky. 33 andre kjente forfattere med Sigrid Undset i spissen, markerte sterk avstand til angrepet på Ossietzky fra Hamsun. Hamsun fikk støtte på lederplass av Aftenposten, og kong Haakon uteble fra seremonien.Da andre verdenskrig kom til Norge i 1940, var Knut Hamsun 80 år gammel og led av tiltagende hørselssvikt. Han hadde vansker med å høre radio og klaget over at han følte seg isolert. I april 1942 hadde han et tilfelle av hjerneblødning og et nytt våren 1944. Sin informasjon om krigens gang fikk han gjennom NS-organet Fritt Folk og Aftenposten. Under den tyske okkupasjonen skrev Hamsun flere tyskvennlige artikler i norske aviser. Både på oppfordring og på eget initiativ skrev han opprop mot motstandsbevegelsen og nordmenn i alliert tjeneste. Blant annet oppfordret han til å legge ned våpnene og oppgi motstandskampen og heller samarbeide med okkupasjonsmakten. Hamsun skrev at «tyskerne kjemper for oss alle og bryter nå Englands tyranni over oss og alle nøytrale». I avisen Fritt Folk 17. mai 1943 skrev Hamsun: «Jeg synes det går riktig godt nu. Ubåtene arbeider jo Nat og Dag». Etter et møte med Goebbels i 1943 sendte Hamsun sin nobelprismedalje i gave, etter at Sigrid Undset på sin rundreise i USA hadde nevnt at samtlige skandinaviske nobelprismottakere, bortsett fra Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. Hamsun kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister», lot han Goebbels få vite. Hamsun henvendte seg flere ganger til okkupasjonsmakten og Josef Terboven og også til myndighetene i Tyskland, med bønn om å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire. I juni 1943 fikk han møte Hitler. I møtet beklaget han seg over forholdene i det okkuperte Norge og ba om at Terboven ble avsatt fra stillingen sin. Hitler ønsket ikke å diskutere politikk med Hamsun. Han ble irritert og avsluttet samtalen. Ved Hitlers død skrev Hamsun en nekrolog i Aftenposten 7. mai 1945, hvor han roste diktatoren som en «kriger for menneskeheten». I en artikkel i Morgenbladet i 2021 viste Birgitte Furberg Moe til flere kilder, blant de forfatteren og journalisten Bjørn Westlie, som mente at Hamsun hadde bidratt til at mange unge nordmenn vervet seg til tysk tjeneste på østfronten.Marie Hamsun var under krigen aktiv som personalleder og foredragsholder i lokallaget av NS. Hun holdt selskaper for tyskerne på Nørholm og reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste for tyske soldater fra sin manns bøker. === Landssvikoppgjøret og siste bok === Da andre verdenskrig tok slutt, ble Hamsun satt i husarrest i sitt hjem på Nørholm. Han ble deretter plassert på sykehus i Grimstad en tid, overført til Landvik gamlehjem, innlagt på Vinderen psykiatrisk sykehus i Oslo, og vendte deretter tilbake igjen til gamlehjemmet. Først til jul 1947 kom han hjem igjen til Nørholm. Oppholdet på Vinderen varte i fire måneder, fra midt i oktober 1945 til 11. februar 1946. Der gjennomgikk han en mentalundersøkelse ved psykiateren professor Gabriel Langfeldt. På grunnlag av denne utferdiget Langfeldt sammen med overlege Ørnulv Ødegård en 83 sider lang erklæring som konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk på det tidspunktet, og at han heller ikke hadde vært det før han begikk de handlinger han var anklaget for. Han ble ansett for å ha «varig svekkede sjelsevner» noe som var et rettspsykiatrisk begrep på den tiden og ikke en diagnose.Da denne rettpsykatriske vurderingen forelå henla riksadvokaten straffesaken med begrunnelsen at intet offentlig hensyn tilsa tiltale. I ettertid har mange ment at den rettspsykiatriske vurderingen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten for unngå ubehaget ved å sette nobelprisvinneren Hamsun i fengsel. Dikterens siste bok, På gjengrodde stier, viser etter de fleste litteraturhistorikeres mening at rettspsykiatriske vurderingen var feil. Tidligere riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn har fremhevet at den rettspsykiatriske vurderingen ikke forutsatte at de intellektuelle evnene var redusert, og at de sakkyndige primært la til grunn en svekkelse av personligheten og følelseslivet. Hamsun opplevde mentalundersøkelsen som nedbrytende, dypt krenkende og unødvendig.Allerede i forhørsretten 23. juni 1945 hadde han påtatt seg ansvaret for de handlinger som han var anklaget for og var fast bestemt på å stå ved dem og forsvare seg. «Det var en sakte, sakte Oprykning med Rot. [...] Jeg var et friskt Menneske, jeg blev Gelé». Hamsun ble, til tross for den rettspsykiatriske vurderingen, stevnet sivilrettslig som «erstatningsmessig medansvarlig» for Nasjonal Samlings virksomhet. Etter flere utsettelser kom erstatningssaken opp 16. desember 1947. Sand herredsrett kom til at Hamsun måtte «anses for å ha vært medlem» i Nasjonal Samling, og 19. desember 1947 ble han dømt til å betale en erstatning på 425 000 kroner. Hamsun bestred at han noen gang hadde vært medlem av et politisk parti, og dommen i herredsretten ble avsagt under dissens fra fagdommeren. I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 redusert til 325 000 kroner. Dette ruinerte Hamsun-familien nesten fullstendig, men den maktet med store anstrengelser å beholde Nørholm. Av senere dokumentasjon fremgår det at Knut Hamsun ble medlem av Nasjonal Samling tidlig under krigen.Hamsun skrev ferdig På gjengrodde stier etter at han vendte tilbake til Nørholm. Han var da nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, men han maktet å fullføre. Boka forteller om det som hendte ham fra da krigen sluttet, til dommen falt i Høyesterett. Den inneholder i tillegg en rekke glimt fra hans tidligere liv. Innimellom skaper han også nye dikteriske skikkelser, som den eiendommelige lekpredikanten Martin Enevoldsen som «vandret rundt i landet og bad til Gud». På gjengrodde stier kom ut i 1949 da Hamsun var 90 år gammel. Boka beskrives av de fleste kritikere som et dypt menneskelig dokument. «Det er noe i situasjonen som har forløst Hamsuns skapende evne: på gamlehjemmet er han igjen proletaren som ikke eier noe annet i verden enn sitt rike sinn.» Boka, og dermed Hamsuns forfatterskap, avsluttes med disse ord: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.» Knut Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952. == Forfatterskap == === Før gjennombruddet === I flere år før gjennombruddet med Sult (1890) hadde Hamsun markert seg på den litterære scene med virksomhet av ulik art. Den faktiske debuten fant sted da han var i 18-årsalderen. I 1877 utkom romanen Den gaadefulde av Kn. Pedersen. Romanen ble året etter fulgt opp av det episke diktet Et gjensyn og romanen Bjørger.Den gaadefulde vurderes som et umodent verk, en banal historie innen forvekslingssjangeren. Husmannsgutten Rolf viser seg å være en fin byborgersønn ved navn Knud (!). Romanen innvarsler imidlertid et gjennomgangstema som forekommer i en rekke av Hamsuns senere romaner: det erotiske forholdet mellom overklassekvinnen og mannen av folket. Diktet Et gjensyn skildrer en tysk eneboer i en hule på norskekysten, knuget av anger over et drap. I Bjørger, som er «en bondefortelling i Bjørnsons ånd», skildres brødrene Bjørger og Thor. Boka foregriper motiver og temaer som etterhvert ble videreutviklet i forfatterskapet: vandrer-skikkelsen og outsidertilværelsen, naturskildringene og kjærlighetsforviklingene. Bjørgers dikterdrøm må kunne leses forholdsvis selvbiografisk.. Han skrev også romanen Frida som ble refusert av Gyldendal i 1879. Dertil holdt han foredrag, skrev dikt og debattinnlegg i diverse aviser, omgikkes forfattere og utfoldet seg om litterære og kulturelle emner. Han skrev om Mark Twain i 1885, skrev Paa Turné (1886) og publiserte i 1888 et utdrag fra Sult i det danske tidsskriftet Ny Jord. Alt dette vitner om et forfatter i emning som søkte både etter et unikt stoff og en selvstendig kunstnerisk posisjon. === Den subjektive outsideren i 1890-årssromanene === De fleste litteraturhistorikere er enige om at Sult (1890) markerer et brudd med romankunsten slik den til da var kjent. Romanen, som er delvis selvbiografisk, beskriver en ung forfatters utvikling i et fysisk og mentalt grenseland. Sulten og fattigdommen pirrer fantasi og uttrykksevne på en smertelig og besettende måte. I sin fordreide, subjektive virkelighet dikter jeg-personen for eksempel opp «agent Happolati», oppfinner av «den elektriske salmebok», som han skrøner om til en tilfeldig gammel mann han møter. Og for å redde seg ut av en knipe, henter han en annen gang «ullhandler Kierulf» ut av den tomme luft. Kvinnenavnet «Ylajali» kommer også til ham som en inspirasjon, utløst av et tilfeldig møte med en konkret kvinne som han stadig observerer i gatebildet, fantaserer om og forelsker seg i. Gjennom en framstillingsmåte som peker fram mot en stream of consciousness-teknikk, skildres hovedpersonen gjennom fire krisefaser. Tre av krisene løses ved at jeg-personen overraskende får noen penger, den siste 'løses' ved at han flykter fra Kristiania og dermed oppgir å leve av sitt skriveprosjekt. Han tar hyre på en båt, villig til å gjøre hva som helst av forefallende arbeid. Sult markerer et skille i norsk litteraturhistorie ved å sette menneskesinnets irrasjonelle potensial så å si under lupen. Noe slikt hadde man aldri sett før. Man har dertil ment at romanen knytter an til Dostojevskijs og Strindbergs nye psykologi, uttrykker en fin de sièclestemning, ja, at den foregriper den kommende interessen for sjelslivet som Freud skulle fremme så sterkt. Med den sterke vekt på det ekstremt subjektive, de uforutsigbare innfall, de skiftende sinnsstemninger og de språklige 'lykketreff' kan verket dessuten sies å tilhøre nyromantikken i Norge. Noen tyske kritikere beskrev romanen som «subjektiv naturalisme», mens Hamsun selv i et brev sa at han forsøkte å bryte med samfunnsskildringen og skape «ikke en roman, men en bok, hvori jeg har fulgt en ømtåling menneskesjel, hvis uendelige bevegelighet har interessert meg. Her forekommer ingen dikteriske oppfinnelser, ingen giftermål, baller, landturer osv». Litteraturhistorikeren Rolf N. Nettum oppsummerer sin gjennomgang slik: «Sult er med all sin vitalitet en bok om sjelelig lidelse, om fremmedfølelse og desorientering i en fiendtlig og kald verden. Det er denne tematikk som har sterkest appell til senere tider og gjør Sult til en forløper for den modernistiske roman». Hamsun selv ga en slags kommentar til romanen da han i septembernummeret av tidsskriftet Samtiden publiserte artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv», som han skrev under et opphold i Lillesand. Hans neste roman, Mysterier fra 1892, svarer, likesom Sult, til Hamsuns definisjon av en 'psykologisk roman'. Den skildrer sinnsstemninger og irrasjonelt sjeleliv hos en «tilværelsens utledning». Hos hovedpersonen Johan Nilsen Nagel er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère og selvmord. Hans provoserende adferd og ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.» Nagel, som har blitt beskrevet som Hamsuns «mest fengslende figur» kan sees som en videreføring av jeg-personen i Sult, og som en utagerende og livsudugelig by-variant av senere vandrere som Glahn og August. I tillegg til skildringen av Nagel, og hans underlige «sekundant», krøplingen Minutten, inneholder romanen spark i flere retninger, mot Bjørnson, Ibsen, borgerskapet og småbymentaliteten. Lignende spark forekommern også i Hamsuns to neste og langt mindre berømte romaner Redaktør Lynge og Ny jord. Begge angrep henholdsvis hovedstadens avismiljø og dens dekadente kunstnermiljø og kan karakteriseres som tendensromaner. I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag. Den lyriske kjærlighetsromanen Pan (1894) er en slags brevroman i jeg-form der hovedpersonen, den kulturtrøtte og overfølsomme løytnant Thomas Glahn, ser tilbake på en sommer han tilbrakte i Nordland. Han hadde oppsøkt naturen og ensomheten for å leve som eremitt, svermer og jeger i en primitiv hytte sammen med hunden Æsop, og for å livnære seg av det som naturen til en hver tid kunne by på. (Mis)forholdet mellom natur og sivilisasjon er et gjennomgående tema. Naturen fungerer ikke minst som akkompagnement og betingelse for de erotiske drifter og stemninger som hovedpersonen er kasteball for. Innvevd i teksten finnes et 'sagn' om Didrik og Iselin som skaper forestillinger om middelalderromantikk (f.eks. Tristan og Isolde), og det henspilles på den klassiske myten om jegerguden Pan. Det er dessuten innslag av panteisme i naturskildringene. Tre kvinneskikkelser står sentralt i handlingen, den uoppnåelige Edvarda, datter av den mektige Hr. Mack ved handelsstedet «Sirilund», Eva, smedens ydmyke og misbrukte kone, og gjeterpiken, naturbarnet, Henriette. Glahn dyrker den første, og søker tilfredsstillelse hos de to andre. Romanen har en epilog «Glahns død». Der innføres et nytt fortellende jeg som karakteriserer Glahn på denne måten: «Han så prektig ut, var full av ungdom og hadde et forførerisk vesen. Når han så på en med sitt hete dyreblikk følte man hans makt, endog jeg følte den. En dame skal ha sagt: Når han ser på meg er jeg fortapt; jeg føler en bevegelse ved det som om han rører ved meg.» Den uimotståelige (kvinne)jegeren Glahn omkommer ved et skudd i tropene, 34 år gammel. Det drepende skuddet har han selv med vitende og vilje provosert fram. Edvarda-skikkelsen forekommer også i Rosa (1908), der hun lever som aldrende enke på Sirilund. Den lyriske kjærlighetsromanen Victoria (1898) ble til mens Hamsun var nygift. Den har blitt karakterisert som «Hamsuns høysang til kjærligheten». Forholdet mellom møllersønnen Johannes og overklassepiken Victoria preges av lengsler, håpløshet og av Johannes' ambivalente følelser. Det blir i et etterlatt brev ved hennes død klart at hun har elsket ham. Det ser imidlertid ut til han på sin side likevel har elsket sitt dikterkall høyere enn han har elsket henne, og at det nettopp er den uoppnåelige tragiske kjærligheten han har oppsøkt, fordi den representerer en kilde til inspirasjon. === Poesi og drama === Hamsun prøvde seg med mindre hell som dramatiker. I perioden fra 1895 til 1905 skrev han også dikt, reisebrev, noveller. Dette kan tyde på at han var «på leting etter et nytt grunnlag å dikte på, - etter det tidlige 90-tallets 'modernistiske raptus'». En skuespill-trilogi inspirert av Nietzsches idéer, og med filosofen og grubleren Ivar Kareno som hovedperson så dagens lys: Ved Rigets Port (1895), Livets Spil (1896) og Aftenrøde (1898). Stykket Munken Vendt (1902) er i verseform, og var fra Hamsuns side ment som et lesedrama. Det foregår i et anakronistisk middelalderaktig Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Her er flere intertekstuelle tråder til andre Hamsunverk. Allerede Glahn (i Pan) fantaserer om Vendt, Iselin og Hr Diderik, mens Johannes (i Victoria) lot Vendt være jeg-person i et av sine dikt. De tre novellesamlingene som utkom i løpet av en åtteårsperiode (Siesta (1897), Kratskog (1903) og Stridende liv (1905)) inneholdt for en stor del omarbeidelser av tidligere publiserte tekster. «En ærkeskjælm» fra 1886 er den eldste, mens «En ganske almindelig flue af middels størrelse» fra 1895 er en humoristisk klassiker. Diktsamlingen Det vilde Kor (1904) inneholder både helt banale og klassiske dikt. Blant de banale regnes «Himmelbrev til Byron», mens diktet til Bjørnsons 70-årsdag i 1902 og «Skærgaardsø» regnes blant de beste. En bolk av diktene presenteres som «Svend Herlufsens ord», etter personen med samme navn fra Pan, som er en av Iselins elskere. Disse diktene finnes også i Munken Vendt. Et av disse diktene er «Min Kjærest er som den», som uttrykker det som «tydelig ligger bak Glahns selvmord: angsten for kvinnens makt over hans sjel». === Folkelivsskildringer og vandrerromaner === Romanen Sværmere fra 1904 representerer en overgangsfase i forfatterskapet. I boka introduseres et økende element av bred folkelivsskildring i Hamsuns bøker. Dette står i kontrast til de subjektive, individualistiske hovedpersonene i 1890-tallsbøkene. Folkelivsinnslaget, humoren og de karakteristiske, folkekjære «Nordlandsroman»-trekkene utvikles videre i flere senere romaner: Benoni og Rosa, August-trilogien. I Sværmere blir Hamsuns sedvanlige outsider satt inn i en bredere sosial ramme. «Den ytre virkelighet får en dominerende plass, og Hamsun dokumenterer en merkelig detaljkjennskap til det praktiske liv». Oppkomlingen Rolandsen er en sjarmør og lykkeprins som gjennom en oppfinnelse vinner «prinsessa», nessekongens datter. Nessekongen Mack på Rosengaard presenteres som bror av den Mack på Sirilund vi kjenner fra Pan, Benoni og Rosa. Hamsuns karakteristiske, ensomme vandrerskikkelse dukker opp igjen i trilogien Under Høststjernen (1906), En Vandrer spiller med Sordin (1909) og Den siste Glæde (1912). Vandreren kommer opprinnelig fra Nordland og heter Knud Pedersen, og det er da nærliggende å oppfatte ham som en åndelig slektning av autor. I likhet med hovedpersonen i trilogien, kan man anta at også Hamsun selv på den tid var preget av høstlige stemninger. I løpet av de årene trilogien fant sin form, passerte Hamsun 50 år. Handlingen kretser rundt kapteinsgården Øvrebø, hvor Knud, en dikter på flukt fra bymiljøet og fra seg selv, får gårdsarbeid. Han forelsker seg i kaptein Falkenbergs kone Lovise, kommer i andre bind tilbake og erkjenner at kjærligheten har mistet sin ildfullhet, og blir etter hvert (i tredje bind) vitne til at ekteskapet på Øvrebø bryter sammen. Stemningen er preget av den «Aandens Afblomstringsalder» som Hamsun hadde skildret i et foredrag i 1900. Parallelt med trilogien publiserte Hamsun også romaner fra andre miljø. Dobbeltromanen Benoni og Rosa (begge bind utkom i 1908), skildrer det nordnorske handelsstedet Sirilund anno ca. 1870-75. Handelsmannen Mack, som etter alt å dømme har Erasmus Zahl som modell, hersker som nessekonge/væreier, sosialt og økonomisk langt over sine omgivelser. Romanene skildrer Benoni Hartvigsens kjærlighetsforhold til Rosa, hans økonomiske eventyr og sosiale klatring. Hamsun viderefører kombinasjonen av vandrermotiv og nord-norsk folkelivsskildring i trilogien om Augusts møte med den lille bygda Polden: Landstrykere (1927), August (1930) og Men Livet lever (1933). Historien kan karakteriseres som en frodig pikareskroman preget av sosial satire og samfunnskritikk. Hovedpersonen August er landstryker, skrønemaker og sjarmør. Han kan minne noe om Ibsens Peer Gynt Han opererer som entreprenør og setter i gang store prosjekter. Forfatteren har tydeligvis hatt et ambivalent forhold til denne August; i utgangspunktet ser det ut til at August er tenkt som et skremmebilde, og «inkarnasjonen av troen på at alt nytt er godt» Flere litteraturhistorikere mener imidlertid at «dikteren har seiret over moralisten», og at han «er svak for Augusts sjarm og fantasi». August-trilogien tematiserer blant annet hjemstavn og rotløshet, og det moderne, industrialiserte samfunnets inntog i Nord-Norge. I Hamsuns siste roman Ringen sluttet (1936) er hovedpersonen en ny variant av vandreren. Her er han nullstilt og har vendt tilbake til enkle forhold og et liv uten ambisjoner. === Markens Grøde og andre antimoderne romaner === Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. I Markens grøde (1917) følges hovedpersonen Isak fra han som ung, enslig mann med egne hender rydder en plass i ødemarken, og til han sammen med kvinnen Inger, bygger opp gården Sellanraa og ender opp som «markgreve». Romanen inneholder både naturpoesi, humor, satire og gripende scener. Fra en side sett er Markens Grøde en hyllest til jorddyrkeren, «en episk lovsang til jordbruket og nybrottsmannen», ja, et «jordbrukets evangelium». Sett fra en annen side, er boken «et programskrift, et slags læredikt i 1700-tallets ånd». Boken kan også oppfattes som et ord i rette tid til et krigstrett Europa som ønsket grøde og trygghet framfor krig og bajonetter. I flere leserbrev og artikler agiterte Hamsun for jordbrukets betydning for landets økonomiske og mentale helse. «Vi skal få hendene opp av lommen igjen og begynne å arbeide. Så blir vi ikke et helt folk av hotellverter og oppvartere. Vi skal tappe våre myrer, plante skog, kolonisere det veldige Nordland. Så får vi en stans i utvandringen.», skrev Hamsun i Essayet «Et ord til oss» fra 1910. Få måneder etter at Markens grøde var utkommet, skrev Hamsun et leserbrev i Aftenposten med formanende oppfordringer til bønder og bondedøtre: «Bonde. Ta hjem Datter din fra Byen! Ja, selv om du har kostet paa hende Middelskole og Treider saa ta hende ny hjem (...) Hun vil senere skjønne, at det er vel saa stort at være kyndig Kone paa en Gaard som at jage rundt i en Krambod og opvarte Kunder. [...] Tilbake til Jorden, lille Hanna! Hjemme paa Gaarden er du nødvendig. Du gir dine Forældre en Gave naar du reiser hjem igjen nu. Og du tjener din Sjæl og din Krop ved det». Sitatet tyder på at romanen ikke bare var tenkt som et jordbrukets evangelium, men også som en advarsel mot bylivets farer. Tobindsverket Børn av Tiden (1913) og Segelfoss by (1915) er også et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering. I kontrast til ødemarksperspektivet i Markens Grøde, er utsiktspunktet nå lagt til er en voksende kystby, == Språk og stil == Hamsun skrev på riksmål og førte et rikt språk med mange dialektale ord og vendinger. «Mye av sjarmen og humoren i folkelivsskildringene skyldes en behendig utnyttelse av nordlandsdialekten.» I det tidlige forfatterskapet i 1890-årene var stilen hans prosalyrisk, og tekstene konsentrerte seg om subjektive opplevelser, mens de senere romanene ga en bredere skildring av den ytre virkelighet. Utover i forfatterskapet, for eksempel i Børn av Tiden (1913), kom sterke innslag av satirisk utlevering av personene og polemiske karakteristikker av samtiden. I artikkelen Sproget i Fare (1918) argumenterte han for at det norske skriftspråket skulle vende tilbake til dansk og utvikle seg derfra på egen hånd. Som debattant i skrift og tale kunne Hamsun, særlig i unge år, virke noe urimelig, usaklig og grov. == Arven etter Hamsun == === Litterær innflytelse === Hamsuns innflytelse på moderne europeisk og amerikansk litteratur kan vanskelig overvurderes. Biografen Robert Ferguson (1988) mener Hamsun håndverksmessig var en av de mest innflytelsesrike og oppfinnsomme litterære stilister de siste hundre år, og at det knapt finnes en levende forfatter i Europa eller Amerika som ikke bevisst eller ubevisst står i gjeld til ham. Den russisk-amerikanske forfatteren og nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer skrev i 1967 at Hamsun er «med alle sine sjatteringer («in his every aspect») den moderne, skjønnlitterære prosalitteraturs far – hans subjektivitet, hans fragmentarisme, hans bruk av retrospeksjon, hans prosalyrikk. Hele den skjønnlitterære skole i det 20. århundre skriver seg fra Hamsun». Ernest Hemingway sa at «Hamsun lærte meg å skrive», mens Sigurd Hoel mente at «det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge». Hermann Hesse kalte Hamsun sin yndlingsforfatter. Også Thomas Mann, Franz Kafka, Maksim Gorkij, Stefan Zweig, og Henry Miller har gitt uttrykk for at de står i gjeld til Hamsuns forfatterskap og at de forsøkte å skrive som ham. Albert Einstein sa: «Jeg anser ham for å være et av tidens største mennesker», mens Maksim Gorkij har uttalt: «Jeg ser ikke noen som kan sidestilles med Hamsun i skaperkraft». Thomas Mann mente at «aldri har noen vært mer fortjent til Nobelprisen», og sammenlignet Hamsun med Homer og Dostojevskij. Selma Lagerlöf, som Hamsun hadde til bords under Nobelmiddagen i 1920, skal ha uttalt at Hamsun i Markens Grøde lot «en mann av det enkle arbeid med øks og plog gjøre den ærefulleste erobring som noen penn har skildret».Den islandske dikteren Halldór Laxness som fikk Nobelprisen i litteratur i 1955, beundret Hamsun som meget ung, men ble mer og mer ambivalent og kritisk. Alt i en alder av 19 år, i 1921, året etter at Hamsun hadde fått Nobelprisen, skrev han i forbindelse med en omtale av Konerne ved Vandposten: «Jeg følte det som om jeg hadde oppholdt meg i dårlig selskap. Jeg skjønner at det har vært farlig for meg å dyrke denne kunstneriske villmann som håner uavlatelig og ser på verden med forakt, men styrer pennen med fabelaktig kunstferdighet» === Vurderinger av Hamsun i Norge === I Norge har skiftende forståelse av Hamsuns forhold til nazismen preget ettertidens vurderinger av hans diktning og hans virke før og under annen verdenskrig. Under krigen og i de første årene etter krigen var det ikke uvanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise sin avsky. Noen kastet også eksemplarer av bøkene hans over gjerdet på Nørholm. Mange oppfattet hans ytringer som svik fra en forfatter de tidligere hadde beundret. Hamsun ble en nøtt. En stund falt man til ro med å skille mellom kunstneren på den ene siden og privatpersonen og hans politiske handlinger på den andre. «Hovedproblemet for de fleste har vært å forklare Hamsuns fascisme», skriver Nils M. Knutsen. Ruth Maier kom som flyktning til Norge før andre verdenskrig og skrev ned sine observasjoner og refleksjoner i brev og dagbøker. I august 1939 noterte hun at Hamsun «er fascist» og samtidig at Sult på norsk «er virkelig herlig». Maier skrev at i Redaktør Lynge (1893) fornemmer man allerede der «den kommende nazist».Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i Gyldendal Norsk Forlag, som utga alle hans bøker. I samarbeid med Harald Grieg bidro han til å få «hjem» til Norge sin egen produksjon («hjemkjøpet»). Hamsun hadde et nært vennskap gjennom mange år med forlagssjef Harald Grieg, og kontakten synes å ha fortsatt under krigen, men etter krigen kom det til et brudd. Det er av interesse at Harald Griegs bror, kommunisten Nordahl Grieg, allerede i 1936 skrev et essay hvor han forsvarte Hamsuns litterære verdi («vi skriver annerledes siden Hamsun, enhver av oss, gladere, mykere, solfullere»), samtidig som han, som erklært tilhenger av Stalin, deltok i politisk strid med Hamsun. Francis Bull, som var styreformann i Gyldendal, og professor i nordisk litteratur (og fange på Grini under krigen) holdt i 1953 foredraget «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av høy alder og døvhet. Litteraturkritikeren Aasmund Brynildsen hevdet i et essay fra 1952, «Svermeren og hans demon», at «Hamsuns holdning under krigen var helt konsekvent ut fra grunnstemningen i hans verk».Den danske forfatteren Thorkild Hansen skrev boken Prosessen mod Hamsun (1978) og sa der blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han mente at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. Hansens bok vakte kraftig debatt i Norge. Johan Vogt mente at «vi får i denne boken forelagt et bilde av oss, slik som de fleste av oss den gang var, fylt av hat og hevnlyst, og uten det edelmot som seierherrer burde kunne ha. Medlidenhet med de overvundne ble betraktet ikke bare som en svakhet, men som kjennetegn på en lunken holdning overfor nazitidens forbrytelser. Vi kan nå, 30 år senere, nok si at dette var en meget forståelig holdning. Ingen vil bestride dette. Men vi kan ikke godt påstå at denne vår strenghet var utslag av en opphøyet og rosverdig moral.» I 1996 baserte den svenske regissøren Jan Troell sin film Hamsun, med Max von Sydow i tittelrollen, på Hansens bok. Behandlingen av Hamsun fikk også kritikk i samtiden og tiden rett etterpå. I forbindelse med Hamsuns hundreårsjubileum i 1959 skrev Jens Bjørneboe: «Et folk som for få år siden frakjente sin største dikter forstandens bruk, tvangsinnla ham på psykiatrisk klinikk, tvangsinnla ham på et aldershjem, satte hans kone og sønner i fengsel, tok formuen fra ham ... nå skal dette folket hundreårsjubilere ham. Men det må til! Mannen er jo verdensberømt!». Aksel Sandemose mente i 1955 at Hamsuns handlemåte under krigen knapt ville vies en fotnote om tyve år, men at «dikteren vil beholde sin plass, ja, etter all sannsynlighet kreve stadig større plass». Tore Rems bok Knut Hamsun. Reisen til Hitler etterlater liten tvil om at Hamsun var antisemitt og nazist, ifølge Morgenbladets anmeldelse. Ifølge Rem var Hamsuns møte med Hitler i 1943 trolig ikke et modig forsøk på å tale Norges sak. Allerede i 1890-årene omtalte Hamsun blant annet Edvard Brandes i antisemittiske vendinger. Jon Langdal skrev i Agora (nr 1, 1999) Hamsun-forskningens detaljfokus har skygget for helhetsbildet som viser at Hamsun visste godt hvilket regime han sluttet opp om. Jørgen Haugan er kritisk til at «Norge som nasjon feirer en stor dikter som samtidig er landsforræder, nazist og antisemitt». Ane Farsethås skrev i 2004 (på bakgrunn av Haugans og Ingar Sletten Kolloens biografier) at Hamsun ikke er noen gåte: Hamsun er en gåte bare dersom man antar at stor litteratur må være skapt av en person med solid moral. Farsethås mener den psykiatriske diagnosen etter krigen var en urett mot Hamsun samtidig som han med diagnosen slapp å stå til ansvar for at han var nazist og støttet okkupasjonsmakten. Farsethås skriver at Hamsuns forsvar etter krigen var selvmotsigende: Hamsun tok ikke tilbake det han hadde skrevet om nazismen, samtidig som døvhet og alderdom ble fremholdt som formildende. Haugans og Kolloens biografier viser at Hamsun visste hva nazistene drev med (i møtet med Hitler ba Hamsun om at Terboven burde fjernes fordi hans brutale regime gjorde at folk tok avstand fra nazismen). Ifølge biografiene var det ikke Marie Hamsun som gjorde Hamsun til nazist, men dersom Hamsun hadde vært utilregnelig fremsto det som at hun hadde ledet den forvirrede gamle mannen inn i nazismen. === Samfunnsmessig betydning === I blant annet Lom, Narvik, Stokmarknes, Hamarøy, Bodø, Kongsberg, Mo i Rana, Raufoss, Stokmarknes, Trondheim, Bøverdalen/Elveseter, Harstad, Kjerringøy, Koppang, Lillehammer, Lillesand, Garmo, Oslo, Sollia/Stor-Elvdal, Sortland, Tromsø, Vågå, Øystese og Grimstad er Hamsun minnet med gatenavn. I Grimstad er det i tillegg også plassert en byste av forfatteren, og denne er en kopi av en byste hos Gyldendal Norsk Forlag i Oslo. En videregående skole med avdelinger i Tysfjord, Hamarøy og Steigen, bærer hans navn: Knut Hamsun videregående skole. Debatten om hvorvidt Hamsun også skal å få et eget monument, eller få en gate eller en plass sentralt i Oslo oppkalt etter seg (ev. etter en skikkelse i en av sine bøker), dukker jevnlig opp i politisk debatt. Hamsun-Selskapet og Gyldendal Norsk Forlag har for eksempel foreslått å oppkalle «Plata» i Oslo etter Hamsun, mens byråd for byutvikling Merete Agerbak Jensen i 2007 foreslo å omdøpe den ombyggede St. Olavs plass til Knut Hamsuns plass. Innvendingene har hver gang vært betydelige.På Presteid i Hamarøy ligger Hamsunsenteret, et nasjonalt senter for kunnskap om Knut Hamsuns liv og forfatterskap. Senteret ble tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl og sto ferdig 4. august 2009 til 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel. Steven Holl utarbeidet det første konseptet for Hamsunsenteret i 1996 og vant i 1997 den amerikanske prisen Progressive Architecture Award for dette prosjektet. I 2011 mottok Hamsunsenteret Statens byggeskikkpris. Hamsuns skuespill spilles i liten grad på teatret, men en dramatisering av Markens grøde gjorde stor suksess på Nationaltheatret i 2007. Sven Nordin fikk teaterkritikerprisen for sin innsats i hovedrollen. En dramatisering av Sult på samme teater fikk Heddaprisen for beste oppsetning i 1989, og stykket ble satt opp på ny på Torshovteatret i 2008. ==== Hamsunåret 2009 ==== I 2009, 150 år etter Hamsuns fødsel, ble Hamsunåret feiret i blant annet Oslo, Lom, Hamarøy og Grimstad. Jubileet avstedkom flere teateroppsetninger, både av hans verker og om hans liv, samt en utvidet nyutgivelse av samlede verker i 27 bind. Språket i den nye utgaven er modernisert av Tor Guttu, og i tillegg til alle Hamsuns romaner omfatter samlingen også noveller, ungdomsdiktning, skuespill, dikt, erindringer og sakprosa. Hamsun ble i forbindelse med 150-årsjubileet hedret med et frimerke av Posten. Kronprinsesse Mette-Marit var Hamsunårets beskytter, noe som er blitt omtalt som kontroversielt og interessant. Hun åpnet blant annet offisielt Hamsunsenteret. Biograf Ingar Sletten-Kolloen uttalte at kronprinsessen ikke var «beskytter for nazisten Hamsun, men som representant for motsetningene i oss». Da kong Harald siterte fra Paa gjengrodde Stier i en slottsmiddag i oktober 2003, mente Kolloen at Hamsun nå var blitt tilgitt av kongehuset, selv om det har vært uenighet om hvorvidt dette kunne tolkes slik. Dronning Sonja uttalte under den offisielle åpningen av Hamsunåret 19. februar at hun mente at «man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere.»Jubileet bidro også til at debatten omkring Hamsun tok seg kraftig opp. Holocaust-organisasjoner refset den norske staten, og kongehuset, for å bidra til feiringen av «en kjent nazist». Til dette har Hamsunbiografen Ingar Sletten Kolloen kommentert at kritikerne ikke er kjent med «det norske Hamsun-syndromet», forholdet mellom «Hamsuns lyse og mørke side». Kolloen mener at det er grundig bevist at Hamsun var nazist, men at debatten om Hamsun og nazismen er et norsk fenomen: «i utlandet bryr de seg ikke om det politiske ved Hamsun». === Hamsun på film === Utdypende artikkel: Knut Hamsuns filmografiFilm om HamsunFilmen Hamsun fra 1996, regissert av Jan Troell, tar for seg tiden under og etter andre verdenskrig. Max von Sydow spiller Knut Hamsun og Ghita Nørby spiller Marie Hamsun. Filmen og TV-serien Gåten Knut Hamsun fra 1996 er basert på Robert Fergusons biografi ved samme navn. == Bibliografi == Den Gaadefulde (1877) Et Gjensyn, episk dikt (1878) Bjørger (1878) Fra det moderne Amerikas Aandsliv, artikler (1889) Sult (1890) Mysterier (1892) Redaktør Lynge (1893) Ny jord (1893) Pan (1894) Ved Rigets Port, skuespill (1895) Livets Spil, skuespill (1896) Siesta, noveller (1897) Aftenrøde, skuespill (1898) Victoria (1898) Munken Vendt, skuespill (1902) Kratskog, noveller (1903) Dronning Tamara, skuespill (1903) I Æventyrland, reisebrev (1903) Det vilde Kor, dikt (1904) Sværmere (1904) Stridende Liv, noveller (1905) Under Høststjærnen (1906) Benoni (1908) Rosa (1908) En Vandrer spiller med Sordin (1909) Livet ivold, skuespill (1910) Den siste Glæde (1912) Børn av Tiden (1913) Segelfoss by (1915) Markens Grøde (1917) Sproget i Fare, pamflett (1918) Konerne ved Vandposten (1920) Siste Kapitel (1923) Landstrykere (1927) August (1930) Men Livet lever (1933) Ringen sluttet (1936) Paa gjengrodde Stier (1949) == Litteratur om Hamsun == Hamsun-bibliografi 1879–2009 : litteratur om Knut Hamsun. Basen omfatter ca. 10 000 artikler, bøker og referanser. Databasen vedlikeholdes av Nasjonalbiblioteket og er et samarbeid mellom dem og Universitetsbiblioteket i Tromsø. === Biografisk litteratur === Einar Skavlan: Knut Hamsun (1929) Tore Hamsun: Knut Hamsun – min far (1952) Marie Hamsun: Regnbuen (1953) Marie Hamsun: Under gullregnen (1959) Christianne Undset Svarstad: Knut Hamsun og fødebygden Lom (1960) (Faksimileutgave 2008, ISBN 978-82-92735-45-9) Arild Hamsun: Om Knut Hamsun og Nørholm (1961) Olaf Øyslebø: Hamsun gjennom stilen : en studie i kunstnerisk utvikling (1964) Harald S. Næss: Knut Hamsun og Amerika (1969) Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (1978) Gabriel Langfeldt / Ørnulv Ødegård: Den rettspsykiatriske erklæringen om Knut Hamsun (1978) Sigrid Stray: Min klient Knut Hamsun (1979) Robert Ferguson: Gåten Knut Hamsun (1988) – Les i fulltekst Knut Hamsuns brev. 6 bind + supplement. 1994-2000. Redigert av Harald S. Næss Øystein Rottem. Hamsuns liv i bilder. Gyldendal, 1996. ISBN 82-05-23195-8 Lars Frode Larsen: Den unge Hamsun 1859–1888 (1998) – Les i fulltekst Lars Frode Larsen: Radikaleren. Hamsun ved gjenombruddet 1888–1891 (2001) Lars Frode Larsen: Tilværelsens udlænding. Hamsun ved gjenombruddet 1891–1893 (2002) Øystein Rottem: Hamsun og fantasiens triumf (2002) Kirsti Thorheim og Ottar Grepstad: Hamsun i Æventyrland (2002) Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Svermeren (2003) Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Erobreren (2004) Anine Kierulf og Cato Schiøtz: Høyesterett og Knut Hamsun (2004) («Gyldendals julebok», ikke i vanlig distribusjon) Jørgen Haugan: Solgudens fall. Knut Hamsun – en litterær biografi (2004) ISBN 978-82-03-19112-1 Sigrid Combüchen: Livsklättraren Stockholm, 2006. ISBN 978-91-0-010589-1 Øystein Rottem. Biografien om Knut Hamsun : guddommelig galskap. 2. utgave, revidert av Lars Frode Larsen. Gyldendal, 2006 ISBN 978-82-05-35468-5 (1. utg. 1998) Stein Gauslaa: Hamsun på Sørlandet, Bokbyen 2009. ISBN 978-82-92920-09-1 Tore Rem: Knut Hamsun - Reisen til Hitler, Cappelen Damm 2014. ISBN 978-82-02-41373-6 Ståle Dingstad: Knut Hamsun og det norske Holocaust, Dreyers forlag 2021. ISBN 978-82-82-65575-0 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Knut Hamsun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Knut Hamsun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Knut Hamsun på Internet Movie Database (no) Knut Hamsun hos Sceneweb (sv) Knut Hamsun i Svensk Filmdatabas (da) Knut Hamsun på danskefilm.dk (da) Knut Hamsun på danskfilmogtv.dk (da) Knut Hamsun på Scope (fr) Knut Hamsun på Allociné (en) Knut Hamsun på AllMovie (en) Knut Hamsun hos The Movie Database (en) Knut Hamsun hos Internet Broadway Database (en) Knut Hamsun på Discogs (en) Knut Hamsun på MusicBrainz (no) Knut Hamsun hos Gyldendal Norsk Forlag (no) Hamsun-bibliografi 1879–2009: litteratur om Knut Hamsun; UiT Norges arktiske universitet og Nasjonalbiblioteket (da) hamsun.dk; privat dansk fanside (en) The Nobel Prize in Literature 1920; nobel.se (engelsk) (no) Stemmer fra arkivet. Knut Hamsun; NRK (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Knut Hamsun, bøker om Knut Hamsun, arkiv etter Knut Hamsun (no) Digitalt fortalt: «Dysfunksjonell Hamsun» (skrevet av Per Olav Torgnesskar, ABM-utvikling) (besøkt 11. mars 2012) (no) Månedens dokument for mai: Hamsun flyr til Berlin 17. mai 1943, Riksarkivet Wikiquote: Knut Hamsun – sitater

Knut Hamsun (født Knud Pedersen; 4. august 1859 i Vågå/Lom, død 19.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_kinesiske_kalender

2023-02-04

Den kinesiske kalender

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kalendere', 'Kategori:Kina', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Den kinesiske kalender er en lunisolarkalender. I Kina benytter man i dag den gregorianske kalender, men den kinesiske kalender brukes fremdeles til markering av tradisjonelle helligdager, for eksempel kinesisk nyttår, Duanwu-festival og Månefesten. Den brukes også til å velge en gunstig dag for brylluper eller for innvielse av en ny bygning. Ettersom en måned i den kinesiske kalender er like lang som månens omløpstid, forteller kalenderen også noe om månens faser. I Kina kalles den tradisjonelle kalender for «jordbrukskalenderen» (tradisjonell kinesisk: 農曆; forenklet kinesisk: 农历; pinyin: nónglì). Den kinesiske kalender har også gitt navn til årene. De følger en syklus på tolv forskjellige år i denne rekkefølgen: rotte, okse, tiger, hare, drage, slange, hest, sau, ape, hane, hund, og gris. 29. januar 2006 begynte hundens år, og 18. februar 2007 startet grisens år. 7. februar 2008 gikk vi inn i rottens år, og 26. januar 2009 startet oksens år. 14. februar 2010 gikk vi inn i tigerens år før vi 2. februar 2011 gikk inn i harens år. 23. januar 2012 startet dragens år, som varer frem til slangens år starter 10. februar 2013.[trenger oppdatering]

Den kinesiske kalender er en lunisolarkalender. I Kina benytter man i dag den gregorianske kalender, men den kinesiske kalender brukes fremdeles til markering av tradisjonelle helligdager, for eksempel kinesisk nyttår, Duanwu-festival og Månefesten. Den brukes også til å velge en gunstig dag for brylluper eller for innvielse av en ny bygning. Ettersom en måned i den kinesiske kalender er like lang som månens omløpstid, forteller kalenderen også noe om månens faser. I Kina kalles den tradisjonelle kalender for «jordbrukskalenderen» (tradisjonell kinesisk: 農曆; forenklet kinesisk: 农历; pinyin: nónglì). Den kinesiske kalender har også gitt navn til årene. De følger en syklus på tolv forskjellige år i denne rekkefølgen: rotte, okse, tiger, hare, drage, slange, hest, sau, ape, hane, hund, og gris. 29. januar 2006 begynte hundens år, og 18. februar 2007 startet grisens år. 7. februar 2008 gikk vi inn i rottens år, og 26. januar 2009 startet oksens år. 14. februar 2010 gikk vi inn i tigerens år før vi 2. februar 2011 gikk inn i harens år. 23. januar 2012 startet dragens år, som varer frem til slangens år starter 10. februar 2013.[trenger oppdatering] == Regelverk == Dagens kalender, som har hatt gyldighet siden 1645, lar seg sammenfatte med de følgende fem regler: Utgangspunkt er den 120. østlige lengdegrad (Beijing: 116°25' Ø). Døgnet begynner ved midnatt. Nymåne faller alltid på månedens første dag. Vintersolverv på den nordlige halvkule faller alltid i den 11. måned. Blir det nødvendig med en skuddmåned, så blir det den første måneden mellom to vintersolverv som ingen Zhōngqì (kinesisk skrift: 中氣) faller i. Skuddmåneden får samme ordenstall som den forutgående måned.De tolv Zhōngqì deler ekliptikken inn i 12 deler på hver 30°, og slik at solvervene og jevndøgnsdagene blir fire av de tolv Zhōngqì. Den midlere tidsmessige avstand mellom to Zhōngqì utgjør dermed 1/12 av et tropisk år, eller 30,43685 dager, og er noe lenger enn den midlere synodiske måned på 29,53059 dager. Beregningen av den kinesiske kalender er så komplisert fordi den ikke hviler på middelverdier, men på solens og månens nøyaktige astronomiske posisjon. Tiden mellom to Zhōngqì fluktuerer mellom 29,44 og 31,44 dager, og mellom synodiske måneder mellom 29,27 og 29,84 dager. Dermed forekommer det en sjelden gang at det faller to Zhōngqì på én måned, og at det finnes måneder uten noen Zhōngqì, men som likevel ikke er skuddmåneder (tilsynelatende skuddmåneder). == Sekstisyklusen == Årenes, månedenes og dagenes 60-syklus kombineres med den syklus på ti himmelstammer (天干 tiāngān) og tolv jordgrener (地支 dìzhī), bedre kjent som de tolv dyretegn. Sektidagerssyklusen går tilbake i hvert fall til det 13. årh f.Kr., likeså er sekstimånedssyklusen gammel. Men sekstiårssyklusen går bare tilbake til det 3. årh., da den ble innført under Han-dynastiet. I dag er 60-års- og 12-års-syklusen bare av interesse innen kinesisk astrologi. === De ti himmelstammer === De ti himmelstammer er en kombinasjon av de fem forvandlingsfaser og Yin og Yang. 甲 kin. jiă, jap. kinoe (木の兄) eller kō: Tre og Yáng 乙 kin. yĭ, jap. kinoto (木の弟) eller otsu: Tre og Yīn 丙 kin. bĭng, jap. hinoe (火の兄) eller hei: Ild og Yáng 丁 kin. dīng, jap. hinoto (火の弟) eller tei: Ild og Yīn 戊 kin. wù, jap. tsuchinoe (土の兄) eller bo: Jord og Yáng 己 kin. jĭ, jap. tsuchinoto (土の弟) eller ki: Jord og Yīn 庚 kin. gēng, jap. kanoe (金の兄) eller kō: Metall og Yáng 辛 kin. xīn, jap. kanoto (金の弟) eller shin: Metall og Yīn 壬 kin. rén, jap. mizunoe (水の兄) eller jin: Vann og Yáng 癸 kin. guĭ, jap. mizunoto (水の弟) eller ki: Vann og Yīn === De tolv dyretegn === 子 zĭ: Rotte (鼠 shŭ), se Rottens år 丑 chŏu: Okse (牛 niú), se Oksens år 寅 yín: Tiger (虎 hŭ), se Tigerens år 卯 măo: Hare (兔 tù), se Harens år 辰 chén: Drage (龍 lóng), se Dragens år 巳 sì: Slange (蛇 shé), se Slangens år 午 wŭ: Hest (馬 mă), se Hestens år 未 wèi: Geit (羊 yáng), se Sauens år 申 shēn: Ape (猴 hóu), se Apens år 酉 yŏu: Hane (鷄 jī), se Hanens år 戌 xū: Hund (狗 gŏu), se Hundens år 亥 hài: Gris (猪 zhū), se Grisens årDe tolv dyretegn eller jordgrener brukes også for å inndele døgnet i tolv (dobbelt)timer. Da er 子 middnattstimen og 午 middagstimen. Til i dag har betegnelsen wŭqián (午前, jap. gozen = før hesten) holdt seg som formiddag, og wŭhòu (午後, jap. gogo = etter hesten) som ettermiddag. De kinesiske dyrekretstegn blir ikke påvirket horoskopisk av solen, men av månen. Deres syklus er ikke på tolv måneder, men på tolv år. Det kinesiske nyttår begynner ikke omkring 1. januar, men ligger mellom 21. januar og 19. februar, ettersom det følger månekalenderen og ikke begynner før ved annen nymåne etter vintersolverv. Folk i Asia forholder seg til en horoskopsyklus som stammer fra Han-dynastiets tid. Tilblivelsen kan tilbakeføres til en legende: Til nyttårsfesten innbød Buddha alle universets dyr til en fest. Men det var bare tolv som møtte frem. Først rotta, så oksen, så tigeren, og så videre. Som takk gav Buddha disse sine tro den gave at de hver skulle herske over ett år, og bestemme over alle hendelser og skjebner det året. === De 60 kombinasjoner === Det finnes (10•12/2) 60 mulige kombinasjoner av stamme og grener (干支 gānzhī). I tabellen t.h. er alle seksti kombinasjoner med de tilhørende år fra 1864 til 2043. Ettersom det kinesiske nyttår ikke er det samme som det gregorianske, er ikke overensstemmelsen med gregoriansk tidsregning helt nøyaktig, men kan avvike i januar og februar. == Årets 24 stasjoner == Året er fininndelt i 24 stasjoner, de 24 Jiéqì (節氣), som deler inn solåret i 24 nesten like store deler. Klimatisk passer beskrivelsene bedre for Nord-Kina enn for Sør-Kina. Fra og med Yǔshuǐ (雨水) er annenhver stasjon en Zhōngqì (中氣). På grunn av skuddmånedene og andre avvik er tilpasningen til datoer fra den gregorianske kalender ikke helt nøyaktig. === Vår 春 Chūn === 立春 Lìchūn – Vårstart (3.-5. februar) 雨水 Yǔshuǐ – Regnvann (18.-20. februar) 驚蟄 Jīngzhé – Insektenes oppvåkning (5.-7. mars) 春分 Chūnfēn – Vårjevndøgn (20.-22. mars). Det bør regne. 清明 Qīngmíng – Lys klarhet / klart lys (4.-6. april) Gravrenselsesfesten. 穀雨 Gǔyǔ – Kornregn / såregn (19.-21. april) Hvetesåkornets tid. === Sommer 夏 Xià === 立夏 Lìxià – Sommerstart (5.-7. mai). Det varme været begynner. 小滿 Xiǎomǎn – Liten fylde (20.-22. mai). Vinterhveten innhøstes. 芒種 Mángzhòng – Grøde med korn (5.-7. juni). Kornavlingenes veksttid over. 夏至 Xiàzhì – Sommerankomst (21.-22. juni, Sommersolverv, årets lengste dag. 小暑 Xiǎoshǔ – Liten hete (6.-8. juli) 大暑 Dàshǔ – Stor hete (22.-24. juli) === Høst 秋 Qiū === 立秋 Lìqiū – Høststart (7.-9. august) 處暑 Chǔshǔ – Slutt på heten (22.-24. august) 白露 Baílù – Hvit tø (7.-9. september). Det tørre været begynner. 秋分 Qiūfēn – Høstjevndøgn (22.-24. september) 寒露 Hánlù – Kald tø (8.-9. oktober). De første bladene faller av trærne. 霜降 Shuāngjiàng – Fallende moden frukt (23.-24. oktober). Den første frosten. === Vinter 冬 Dōng === 立冬 Lìdōng – Vinterstart (7.-8. november) 小雪 Xiǎoxuě – Midlere snø (22.-23. november) 大雪 Dàxuě – Stor snø (6.-8. desember) 冬至 Dōngzhì – Vinterankomst (21.-23. desember, Vintersolverv) 小寒 Xiǎohán – Midlere kulde (5.-7. januar) 大寒 Dàhán – Stor kulde (20.-21. januar) == Tradisjonelle kinesiske fester == == Litteratur == Helmer Aslaksen: The Mathematics of the Chinese Calendar. Singapore 2010, (engelskh) online som Pdf-Datei, sist besøkt 28. mars 2012. Wilhelm Brandes: Alte Japanische Uhren. Klinhardt & Biermann, München 1984, ISBN 3-7814-0233-9, S. 6–21.

thumb|right|En [[digital kalender.]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_demokratiske_republikken_Kongo

2023-02-04

Den demokratiske republikken Kongo

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:2°S', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Den demokratiske republikken Kongo (fransk: République démocratique du Congo), offisielt norsk kortnavn Kongo, også kalt DR Kongo eller Kongo-Kinshasa, er en republikk i Sentral-Afrika og grenser til Den sentralafrikanske republikk i nord, Sør-Sudan i nordøst, Uganda, Rwanda, Burundi og Tanzania i øst, Zambia og Angola i sør og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i vest. Landet har også en kort kyststripe ut til Atlanterhavet i vest. Landet fikk sin uavhengighet fra Belgia i 1960, og har tidligere hatt navnene Fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre. Per 1000 innbyggere er det 2,6 personbiler, 79,5 radioapparater, 0,5 fjernsynsapparater, 0,8 telefoner og 2,7 aviser. 77,3 % av befolkningen over 15 år er lesekyndige. Viktige eksportvarer er kobber, diamanter, råolje, kaffe og gummi. Viktige importvarer er maskiner, transportutsyr, matvarer, levende dyr og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Belgia, Sør-Afrika, USA, Frankrike og Tyskland. Jernbanenettet har en total lengde på 5088 km. Veinettet har en total lengde på 146 800 km, hvorav 2 % er asfaltert. Det er bygd 12 flyplasser med regulær trafikk.

Den demokratiske republikken Kongo (fransk: République démocratique du Congo), offisielt norsk kortnavn Kongo, også kalt DR Kongo eller Kongo-Kinshasa, er en republikk i Sentral-Afrika og grenser til Den sentralafrikanske republikk i nord, Sør-Sudan i nordøst, Uganda, Rwanda, Burundi og Tanzania i øst, Zambia og Angola i sør og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i vest. Landet har også en kort kyststripe ut til Atlanterhavet i vest. Landet fikk sin uavhengighet fra Belgia i 1960, og har tidligere hatt navnene Fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre. Per 1000 innbyggere er det 2,6 personbiler, 79,5 radioapparater, 0,5 fjernsynsapparater, 0,8 telefoner og 2,7 aviser. 77,3 % av befolkningen over 15 år er lesekyndige. Viktige eksportvarer er kobber, diamanter, råolje, kaffe og gummi. Viktige importvarer er maskiner, transportutsyr, matvarer, levende dyr og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Belgia, Sør-Afrika, USA, Frankrike og Tyskland. Jernbanenettet har en total lengde på 5088 km. Veinettet har en total lengde på 146 800 km, hvorav 2 % er asfaltert. Det er bygd 12 flyplasser med regulær trafikk. == Naturgeografi == Den demokratiske republikken Kongo omfatter størstedelen av nedslagsfeltet til elva Kongo, som dekker et område på nesten 1 000 000 km². Landets eneste tilgang til Atlanterhavet er en smal stripe land på nordsiden av denne elva. Det store, lavtliggende sentrale området er et platå som skråner mot vest, dekket av tropisk regnskog og et stort nettverk av elver. Et stort område av dette har blitt kategorisert av World Wildlife Fund som økoregion. Skogen i sentrum er omgitt av fjellterrasser i vest, platå som flettes inn savanner i sør og sørvest, og tette gressletter som strekker seg forbi Kongo i nord. Høye fjell på litt over 5000 m ligger på den østlige grensen mot Rwanda og Uganda. Landet har også flere aktive vulkaner. DR Kongo ligger på ekvator, med en tredjedel av landet nord og to tredjedeler sør for ekvator. Klimaet er stabilt varmt og fuktig i elvebassenget og kjølig og tørt i det sørlige høylandet, med et kaldt, alpint klima i fjellene. Sør for ekvator varer regntiden fra oktober til mai, og nord for ekvator fra april til november. Langs ekvator er nedbøren ganske regelmessig gjennom hele året. I løpet av den våte sesongen er tordenværene ofte voldsomme, men de varer sjelden mer enn noen timer. Den gjennomsnittlige nedbøren for hele landet er ca. 1070. Til tross for at landet ligger på ekvator hender det at det faller snø på de høyeste fjellene. == Demografi == Befolkningstallet lå i 2007 på 62,6 millioner (estimert av FN). I forhold til befolkningstallet i 1997, som var på 46,7 millioner, viser dette en rask utvikling. I 2009 ble veksten estimert til 3,20 %. Gjennomsnittlig levealder er 55 år, mens gjennomsnittsalderen i befolkningen er 16,4 år (median). Over 200 etniske grupper har blitt identifisert og navngitt, der de største i antall personer er kongofolket, luba-folket og mongo-folket. Det er rundt 600 000 pygmeer, som utgjør DR Kongos urinnbyggere.Landets offisielle språk er fransk, men også de fire nasjonale hjelpespråkene kongo, tshiluba, swahili og lingala er utbredt. I tillegg finnes det rundt 700 lokale språk og dialekter. 95,1 % av befolkningen er kristne. 34 % av befolkningen bor i byer, eller urbane områder. De ti største byene, med befolkning, er: == Historie == === 1960–1994 === Etter uavhengighet fra Belgia i 1960, ble landet umiddelbart rammet av opprør i hæren, og et forsøk på å løsrive den mineral-rike provinsen Katanga. I 1961 ble statsministeren Patrice Lumumba henrettet av tropper lojale til hærsjefen Joseph Mobutu. I 1965 tok Mobutu så makten selv, forandret navnet på landet til Zaïre, og tok selv navnet Mobutu Sese Seko. Han snudde Zaïre om til et springbrett for operasjoner mot det Sovjet-støttede Angola, og sikret seg derfor amerikansk støtte under den kalde krigen. Mobutu gjorde samtidig Zaïre om til et synonym for korrupsjon. === 1994–2004 === DR Kongos nåværende problemer stammer fra folkemordene i Rwanda i 1994. Noen av milits-gruppene som var ansvarlige for drapene på ca. 800 000 etniske tutsier og hutuer rømte over grensen inn i DR Kongo. Fra 1996 til 1997 pågikk det som har blitt hetende den første krigen i Kongo. Rwanda-støttede opprørere kastet presidenten Mobutu Sese Seko, etter at kongolesiske Interahamwe-opprørere gjentatte ganger hadde angrepet Rwanda fra Kongo. Laurent Kabila ble innsatt som ny leder, og landet ble igjen omdøpt til Kongo. I 1998 prøvde de samme Rwanda-støttede opprørere å kaste sin gamle allierte Kabila, med anklager om at han nå støttet de gjenværende restene av Interahamwe-styrkene. Men denne gangen ble styrkene med støtte fra Rwanda stoppet av intervensjon av styrker fra Angola, Zimbabwe og Namibia. En 4 år lang stand-off, gjerne kalt den andre krigen i Kongo, begynte. FN anklaget i denne perioden flere høytstående politiske og militære embedsmenn fra Rwanda, Uganda og Zimbabwe for å ha utnyttet sin intervensjon i DR Kongo for å plyndre den enorme mineralske rikdommen der, spesielt diamanter. Alle landene og opprørsgruppene innblandet i krigen i DR Kongo gikk til slutt med på å stoppe kampene, og en delt regjering ble satt inn. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er om lag 5,4 millioner mennesker på flukt i eget land. Om lag 5,4 millioner mennesker er omkommet siden krigen startet i 1998. Til tross for at en fredsavtale er undertegnet, blusser det stadig opp harde kamper som presser nye tusener på flukt. === FN-styrken MONUC === FN har utplassert ca. 17 000 FN-soldater i Kongo. Dette gjør den til den største FN-styrken i verden. Pr 30. november 2005 består MONUC av 16 561 total uniformert personell, inkludert 15 051 tropper, 724 militære observatører, 786 politifolk. Disse er støttet av 816 internasjonale sivilt politi-personell, 1 338 lokale sivile stabsfolk og 482 FN-frivillige. Oppgaven til MONUC er å sikre freden i landet, etter at Den demokratiske republikken Kongo og fem andre stater signerte en våpenhvileavtale i Lusaka i juli 1999. MONUC ble etablert 30. november 1999 av FNs sikkerhetsråd. Mandatet og størrelsen til MONUC ble utvidet 24. februar 2000. === Demokratiske valg 2006– === De første demokratiske valgene siden 1961 var planlagt til 30. juli 2006. 32 kandidater stilte opp mot sittende president Joseph Kabila i den første runden av presidentvalget. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Tidligere var landet inndelt i elleve provinser: Kinshasa, Orientale, Kasaï-Oriental, Kasaï-Occidental, Maniema, Katanga, Sud-Kivu, Nord-Kivu, Kongo Central, Équateur og Bandundu. Etter konstitusjonen, vedtatt i 2005, ble landet inndelt i 26 ganske selvstendige provinser, inkludert hovedstaden, Kinshasa. Inndelingen skulle gjelde fra 18. februar 2009 (innen 36 måneder). Imidlertid fungerer de tidligere 11 provinsene fremdeles som administrative enheter. Provinsene er igjen inndelt i 192 territorier. == Næringsliv == I 2011 ble banken Trust Merchant Bank kåret til «Beste bank i Den demokratiske republikken Kongo» av magasinet EMEA Finance. Samme år ble banken i konkurranse med over 100 andre banker som en av fem nominert til prisen «Beste lokalbank i Afrika» av The Afrikan Banker, et magasin utgitt av Financial Times. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Garamba nasjonalpark – pattedyrvern, hvitt neshorn Kahuzi-Biéga nasjonalpark – pattedyrvern, fjellgorilla Okapi viltreservat – pattedyrvern, okapi Salonga nasjonalpark – pattedyrvern, dvergsjimpanse Virunga nasjonalpark – bl.a. alpin floraMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2018 – Tradisjonell koreansk bryting == Se også == CELPA, (pinsebevegelsen i Den demokratiske republikken Kongo) Norske baptisters Kongomisjon Denis Mukwege (Nobels fredspris 2018) == Referanser == == Litteratur == Hochschild, Adam (2002): Kong Leopolds Arv – En beretning om grådighet, forferdelser og heroisme i det koloniale Afrika. Pax forlag. ISBN 82-530-2768-0 Fosser, Per Einar (2007): Kongo. Landet verden helst vil glemme. Humanist forlag. ISBN 978-82-92622-34-6 Wrong, Michela (2002): In the Footsteps of Mr. Kurtz: Living on the Brink of Disaster in Mobutu's Congo. Harper Perennial. ISBN 9780060934439 Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 49. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 58. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Opprørere på frammarsj i Kongo, NRK nyheter 18. november 2012 «Thousands flee DR Congo fighting», BBC News 21. januar 2006 om konflikten i DR Kongo Nedlastbare kart over Den demokratiske republikken Kongo (Zaïre) hos Perry Cantañeda Map Collection, University of Texas (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Den demokratiske republikken Kongo i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| uavhengighetfra = Frankrike

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristin_Clemet

2023-02-04

Kristin Clemet

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Høyre-politikere i Oslo', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske administrasjonsministre', 'Kategori:Norske arbeidsministre', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Personer fra Harstad', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Civita', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Høyre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Syse', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre']

Kristin Clemet (født 1957) er en norsk tidligere politiker (H) som fra 2006 er daglig leder i den liberale tankesmien Civita. I desember 2020 ble hun valgt inn i Den Norske Nobelkomite for perioden 2021–2026.

Kristin Clemet (født 1957) er en norsk tidligere politiker (H) som fra 2006 er daglig leder i den liberale tankesmien Civita. I desember 2020 ble hun valgt inn i Den Norske Nobelkomite for perioden 2021–2026. == Biografi == Hun er datter av Høyres tidligere generalsekretær Fridtjov Clemet og hustru Berit Schjeide. Hun ble født 20. april 1957 i Harstad, hvor faren den gangen var journalist, og familien flyttet snart til Oslo. Etter Oslo handelsgymnasium studerte hun språk i Frankrike og utdannet seg til siviløkonom ved NHH. Hun hadde verv i både Unge Høyre (fra 1975) og NHHS (fra 1978).Clemet var personlig sekretær for industriminister Jens-Halvard Bratz i Kåre Willochs regjering 1981–1983 og rådgiver for statsminister Kåre Willoch 1985–1986. Hun var partifunksjonær i en del år, blant annet som sekretariatsleder for Oslos byråd og leder av Høyres politiske avdeling. Hun var prosjektkoordinator ved etableringen av Finansbanken 1986–1987.Hun var innvalgt som stortingsrepresentant for Oslo 1989–1993, men Kari Garmann møtte så lenge Clemet selv var arbeids- og administrasjonsminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990. Fra 1990 satt Clemet i Stortingets kommunal- og miljøvernkomité. Hun søkte ikke gjenvalg til Stortinget i 1993, men ble redaktør i Høyres tidsskrift Tidens tegn. I 1997 ble hun viseadministrerende direktør i NHO med ansvar for næringspolitiske spørsmål. I 2001 ble Clemet utnevnt til utdannings- og forskningsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Blant annet la hun frem en stortingsmelding om forskning, Vilje til forskning, og stod for innføringen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning, som var igangsatt av tidligere regjeringer. I skolepolitikken påbegynte hun arbeidet med skolereformen Kunnskapsløftet, som ble behandlet av Stortinget våren 2004 (Stortingsmelding nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring) og gjennomført fra 2006. Hun innførte også friskoleloven. Fra 2006 er hun daglig leder i den liberale tankesmien Civita. Hun har også hatt en del offentlige verv samt styreverv i næringsliv og organisasjonsliv, deriblant styreleder i Plan Norge og Forskningsparken i Oslo. Hun er gift med jurist og politiker Michael Tetzschner. Deres datter Jenny Clemet von Tetzschner er Høyre-politiker. == Utmerkelser == I 2004 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. I 2008 ble hun tildelt prisen Årets europeer av Europeisk ungdom. == Bibliografi == 2016 – Makteliten - 252 kvinner og menn som styrer Norge redigert av Knut Olav Åmås sammen med Kristin Clemet, Sven Egil Omdal, Kjetil Wiedswang og Aksel Braanen Sterri ISBN 978-82-489-1932-2 2012 – De nye seierherrene: et liberalt perspektiv på innvandring og integrering med Marius Doksheim Civita ISBN 978-82-92581-46-9 2010 – Til forsvar for personvernet, med John O. Egeland. ISBN 978-82-15-01539-2. 2008 – Kåre Willoch, 80 år : et debattskrift, med Harald Stanghelle. ISBN 978-82-489-0793-0. 1996 – Abort – en debatt for 90-årene, med Kristin Halvorsen og Kristin Aase. ISBN 82-00-22746-4. 1993 – Tideverv : veien fremover gjennom 1990-årene 1993 – Politikk og ansvar. Debattskrift til Kåre Willoch 3. oktober 1993, med Børge Brende. 1991 – Tror vi fortsatt på fremskrittet?, en antologi. ISBN 82-03-16795-0. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kristin Clemet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kristin Clemet på Internet Movie Database (no) Kristin Clemet hos Stortinget (no) Kristin Clemet hos Norsk senter for forskningsdata Kristin Clemets blogg (no) Publikasjoner av Kristin Clemet i BIBSYS (no) Kristin Clemet i Norsk biografisk leksikon Politiske taler av Kristin Clemet, virksommeord.uib.no Wikiquote: Kristin Clemet – sitater

Kristin Clemet (født 1957) er en norsk tidligere politiker (H) som fra 2006 er daglig leder i den liberale tankesmien Civita.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kultur-_og_likestillingsdepartementet

2023-02-04

Kultur- og likestillingsdepartementet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1982', 'Kategori:Kulturpolitikk', 'Kategori:Norsk kultur', 'Kategori:Norske departementer', 'Kategori:Religion i Norge']

Kultur- og likestillingsdepartementet (forkortet KUD) er et norsk departement for norsk kulturpolitikk. Departementet har ansvar for den statlige politikken og forvaltningen på områdene kultur, opphavsrett, medier, idrett, frivillig virksomhet, likestilling, pengespill og lotteri. Det endret navn til Kultur- og likestillingsdepartementet 1. januar 2022.

Kultur- og likestillingsdepartementet (forkortet KUD) er et norsk departement for norsk kulturpolitikk. Departementet har ansvar for den statlige politikken og forvaltningen på områdene kultur, opphavsrett, medier, idrett, frivillig virksomhet, likestilling, pengespill og lotteri. Det endret navn til Kultur- og likestillingsdepartementet 1. januar 2022. == Historie == Norge fikk et eget kulturdepartement for første gang i 1982, under navnet Kultur- og vitenskapsdepartementet. Før dette lå kultursakene under Kirke- og undervisningsdepartementet. Kirke- og undervisningsdepartementet ble etablert 17. november 1818. Under Kåre Willochs regjering ble departementet i 1982 delt og ansvaret for kultursaker, høyere utdanning og forskning ble overført til det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet. I 1990 ble de to departementene reorganisert. De to nye departementene var Kirke- og kulturdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet. I 1991 ble kirkesakene tilbakeført, og departementene het Kulturdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Fra 1. januar 2002 het departementene Utdannings- og forskningsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet. Frem til 31. desember 2009 het departementet Kultur- og kirkedepartementet. Fra 1. januar 2010 heter departementet Kulturdepartementet. Fra 1. januar 2022 heter departementet Kultur- og likestillingsdepartementet. == Organisasjon == Øverste administrative leder er departementsråd Kristin Berge. Departementet har lokaler i Regjeringskvartalet, Grubbegata 1. === Avdelinger === Departementets ansatte er fordelt på statsrådseksjonen, kommunikasjonsenheten og fem fagavdelinger: Administrasjonsavdelingen har ansvar for budsjett, lønn og personal. Ledes av assisterende departementsråd Henning Henriksen. Avdeling for sivilsamfunn og idrett har ansvar for den statlige idrettspolitikken, og det overordnede ansvaret for koordinering og samordning av statens forhold til frivillig sektor. Avdelingen har ansvaret for forvaltningen av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål, til samfunnsnyttige- og humanitære organisasjoner og Frifond. I det overordnede ansvaret for frivilligpolitikken ligger blant annet ansvaret for merverdiavgiftkompensasjon til frivillige organisasjoner, forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, Frivillighetsregisteret og forenkling. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Lars Audun Granly. Avdeling for tro, livssyn og kulturvern har ansvar for tros- og livssynspolitikken og det overordnede ansvaret for Opplysningsvesenets fond og Krigsgravtjenesten. Utvikling av den nasjonale politikken innenfor feltene arkiv, bibliotek, litteratur og språk ligger også til denne avdelingen, og koordinering av internasjonale saker på kulturområdet. Avdelingen forvalter organ og institusjoner, blant annet tilskuddsordningen til Den norske kirke, og lover og regelverk innenfor disse feltene. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Steinar Lien. Kunst- og museumsavdelingen har ansvar for utviklingen av den nasjonale politikken innenfor feltene musikk, scenekunst, visuell kunst, museum og andre kulturvernsaker. Kultur og næring, kunstnerøkonomi, barne- og ungdomskultur, kulturbygg, frivillig kulturliv, samiske kulturformål og kultur i nordområdene sorterer også inn under ansvarsområdene til avdelingen. Avdelingen forvalter bevilgninger og tilskudd til statlige og ikke-statlige organ og institusjoner, og lover og regelverk innenfor ovennevnte felt. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Christine Hamnen. Medieavdelingen har ansvar for redaksjonelle massemedia, film, videospill, opphavsrett, pengespill og stiftelser. Avdelingen har ansvar for forvaltingen av Medietilsynet, Norsk filminstitutt og Lotteri- og stiftelsestilsynet. Avdelingen forvalter statens eieransvar for NRK AS, Filmparken AS og Norsk Tipping AS. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Nina Økland. Kommunikasjonsenheten har ansvar for å informere om de politiske sakene og vedtakene i departementet. Enheten har den daglige kontakten med media og publikum. Enheten har kontakt med fagavdelingene og hjelper statsråden og politisk ledelse i mediesaker. Dette innebærer blant annet pressemeldinger, pressekonferanser, innlegg, taler, publisering på regjeringen.no m.m. Kommunikasjonssjefen er ansvarlig redaktør for departementets nettsider på regjeringen.no. Ledes av kommunikasjonssjef Hanne Gjørtz. === Underliggende etater === Arkivverket Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond Kulturtanken – Den kulturelle skolesekken Norge Kunst i offentlige rom Lotteri- og stiftelsestilsynet Medietilsynet Nasjonalbiblioteket Nidaros domkirkes restaureringsarbeider Norsk filminstitutt Norsk kulturråd Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek Riksteatret Språkrådet == Se også == Kulturpolitikk Liste over Norges kulturministre Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Kovarians

2023-02-04

Kovarians

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kovarians og korrelasjon']

Samvariasjon eller kovarians er et mål på den lineære avhengigheten mellom to varierende størrelser.

Samvariasjon eller kovarians er et mål på den lineære avhengigheten mellom to varierende størrelser. == Teoretisk kovarians == Teoretisk kovarians er et mål på den underliggende lineære avhengigheten mellom to stokastiske variabler. Kovariansen mellom X {\displaystyle X} og Y {\displaystyle Y} noteres ofte som σ X Y {\displaystyle \sigma _{XY}} . For to stokastiske variabler X {\displaystyle X} og Y {\displaystyle Y} er kovariansen definert som Cov ⁡ [ X , Y ] = E [ ( X − E [ X ] ) ( Y − E [ Y ] ) ] {\displaystyle \operatorname {Cov} [X,Y]=E[(X-E[X])(Y-E[Y])]} der E [ ⋅ ] {\displaystyle E[\cdot ]} er forventning. == Empirisk kovarians == Empirisk kovarians er et estimat av teoretisk kovarians. En estimator for den empiriske kovariansen er Cov ^ [ X , Y ] = 1 n − 1 ∑ i = 1 n ( x i − x ¯ n ) ( y i − y ¯ n ) {\displaystyle {\widehat {\operatorname {Cov} }}[X,Y]={\frac {1}{n-1}}\sum _{i=1}^{n}(x_{i}-{\bar {x}}_{n})(y_{i}-{\bar {y}}_{n})} der x ¯ n {\displaystyle {\bar {x}}_{n}} er gjennomsnittet av x 1 , x 2 , … , x n {\displaystyle x_{1},x_{2},\dots ,x_{n}} og y ¯ n {\displaystyle {\bar {y}}_{n}} er gjennomsnittet av y 1 , y 2 , … , y n {\displaystyle y_{1},y_{2},\dots ,y_{n}} . == Egenskaper == Kovariansen er avhengig av måleskalaen, slik at om skalaen endres vil kovariansen endres. Derfor er korrelasjon, som ikke er avhengig av skala, et godt alternativ til å måle lineær avhengighet. For vilkårlige konstanter a {\displaystyle a} og b {\displaystyle b} og stokastiske variabler X {\displaystyle X} og Y {\displaystyle Y} gjelder Cov ⁡ [ X , Y ] = E [ X Y ] − E [ X ] E [ Y ] {\displaystyle \operatorname {Cov} [X,Y]=E[XY]-E[X]E[Y]} Cov ⁡ [ a X + b , c Y + d ] = a c Cov ⁡ [ X , Y ] {\displaystyle \operatorname {Cov} [aX+b,cY+d]=ac\,\operatorname {Cov} [X,Y]} == Referanser == == Eksterne lenker == Kovarians

Samvariasjon eller kovarians er et mål på den lineære avhengigheten mellom to varierende størrelser.http://kunnskapssenteret.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunikasjon

2023-02-04

Kommunikasjon

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyrekommunikasjon', 'Kategori:Kommunikasjon', 'Kategori:Pedagogikk']

Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon eller kunnskap mellom ulike mennesker og dyr.

Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon eller kunnskap mellom ulike mennesker og dyr. == Dyrs kommunikasjon == Dyr kommuniserer seg imellom og på tvers av artene med bruk av ulike virkemidler og gjennom å gjøre ulik bruk av kombinasjoner av disse egenskapene, som vokalisering, kroppsspråk, duftavsetning og tegnsetting. Ulike arter har dessuten ulike måter å kommunisere på. Ofte bruker dyr mer enn en type kommunikasjon når de kommuniserer. En kombinasjon av vokalisering og kroppsspråk er vanlig ved visuell kontakt mellom dyr. Det kan for eksempel gi seg utslag i ulike lyder og kroppspositurer. Likeledes er det vanlig med en kombinasjon av både duftavsetning og tegnsetting når det ikke er visuell kontakt. Det kan være urinering eller duftavsetninger fra bestemte kjertler og klore og skrapemerker på grunnen eller trær og lignende. == Menneskelig kommunikasjon == En mulig definisjon på menneskelig kommunikasjon kan være: «Kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon (sender) overfører informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon (mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet». Kommunikasjon er også definert som: «Den prosessen som har tankens enhet som mål.» Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller den ikke-verbale delen av kommunikasjonen en avgjørende rolle. Assosiasjoner, idéer, predisposisjoner og følelser påvirker hvordan informasjonen blir oppfattet og tolket av dem som kommuniserer. Et eksempel på menneskelig kommunikasjon kan være en- til en kommunikasjon. Gruppekommunikasjon er kommunikasjon fra en sender til flere mottakere. I motsetning til de fleste typer massekommunikasjon, er gruppekommunikasjon toveis, ved at mottakere som oftest kan besvare og gi tilbakemeldinger på medieproduktet. Denne typen kommunikasjon foregår i et mer lukket miljø, for færre mottakere, for eksempel i jobbsammenheng på et kontor. Eksempler på gruppekommunikasjon kan være møter og konferanser, og innen telekommunikasjon e-post, chatting, intranett. == Kommunikasjonsprosessen == I praksis er kommunikasjonsprosess oftere en toveisprosess enn en enveisprosess, fordi det foregår gjensidige tilbakemeldinger og gjensidige tolkninger i et sosialt samspill. === Innkoding === Innkoding handler om hva en person har til hensikt å formidle til en annen person. Det kan være en idé eller tanke, for eksempel en selgers salgsargumenter for et produkt han ønsker å selge. Dernest velger senderen den kanal han ønsker å sende budskapet igjennom og velger blant annet om det skal foregå skriftlig eller muntlig. === Kommunikasjonskanalen === Kommunikasjonskanalen er den konkrete formidlingsveien for budskapet. Samme hvilken formidlingsvei som brukes vil målet som regel være å sende det innkodede budskapet så nøyaktig som mulig til den som skal motta det. Men slik er det ikke alltid. Et eksempel finner vi hos kunstnere der målet kan være å sende budskap som tvetydig kommunikasjon der publikum aktivt må tolke budskapet selv. Også ledere kan bruke en slik tvetydig kommunikasjon for at medarbeiderne selv skal gjøre seg opp en mening. === Avkoding === Avkoding er mottakerens oppfattelse eller forståelse av budskapet. I denne prosessen vil det være fare for feiloppfatning av senderens mening. Avkodingsprosessen består av flere delprosesser: mottaker må forstå både skriftlige og muntlige begreper. mottaker må forstå ulike uttrykksformer som smil, blikk, gestikulering. mottaker skal lese både det som er på og det som er «mellom linjene».. === Tilbakemelding === Tilbakemelding er viktig i en toveisprosess. Her kan mottaker overføre et nytt budskap til den opprinnelige senderen. Denne prosessen gjør det mulig for den opprinnelige senderen til å korrigere feiloppfatning. Budskapet sendes frem og tilbake til en får en felles forståelse om hva det dreier seg om. === Støy === I en kommunikasjonsprosess kan det være ulike forhold som kan være med på å forstyrre formidlingen av budskapet. Dette kalles for støy. Det kan være støy/bråk i bokstavelig forstand eller det kan være språkforskjeller, svikt i konsentrasjonsevne, at flere personer snakker samtidig og at en er stresset.Et eksempel er den såkalte hviskeleken. Der sitter eller står opptil 1330 personer på en rekke. Den første personen i rekken finner på en historie som han/hun hvisker til nestemann i rekken som igjen hvisker den videre. Målet med leken er at den historien den siste i rekken mottar er identisk med den historien som førstemann lagde. Alle de personene mellom førstemann og sistemann fungerer som støy. == Verbal og ikke-verbal kommunikasjon == Generelt er det vanlig å skille mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon, de har sine ulike fortrinn og svakheter: Verbal kommunikasjon er det skrevne og det muntlige ordet. I organisasjoner og i privatlivet er vi avhengig av språklige uttrykksformer. Språket er et sentralt element ved menneskelig natur og atferd. I den verbale kommunikasjonen kan vi skille mellom toveis og enveiskommunikasjon. Toveis kommunikasjon kan være en god måte å overføre et budskap på, spesielt i tvetydige saker av ikke rutinemessig karakter. Situasjonen er personlig, den tilveiebringer mye informasjon og gir mulighet for rask tilbakemelding mellom partene. En kan også være personlig dersom det er ønskelig eller påkrevd.Enveiskommunikasjon kan også være svært effektiv med hensyn til at den når fram til mange på en og samme tid. Skriftlig kommunikasjonsmateriell anses for å være en god informasjonskanal selv om toveiskommunikasjon kan være en mer presis og foretrukken form. Enveiskommunikasjon kan passe godt ved kommunikasjon av budskap av rutinemessige karakter og overfor en større gruppe mottakere.Talespråket vårt kan være dårlig egnet til å kommunisere viktige sider ved den menneskelige eksistens, for eksempel følelser. Ikke-verbale signaler kan være mye mer effektive ved formidling av følelser. Slike ikke-verbale tegn er i større grad enn verbalspråket bærere av budskapets emosjonelle innhold. Ikke-verbal atferd kan enten klargjøre eller forstyrre meningen i den verbale kommunikasjonen. Samtidig som en får mer informasjon, som er positivt i seg selv, får en også større inforasjonsmengde som skal tolkes. Dette kan komplisere prosessen.Judee K. Burgoon klassifiserer den ikke-verbale kommunikasjonen som vi delvis kan manipulere og dermed bruke intensjonelt i følgende kategorier: Kroppsbevegelser, gester, ansiktsuttrykk (inkl. blikk) og kroppsholdning Paraspråk som trykk, tonehøyde, volum, tempo og pauser Fysisk utseende – klær, hår og sminke Berøring Romforhold, fysisk tilstand Tidsbruk som punktlighet, ventetid og samværstid Symbolske elementer som formidler budskapDe viktigste funksjonene til ikke-verbal kommunikasjon er: Å erstatte verbal tale i situasjoner hvor vi for eksempel ikke tør eller kan si hva vi mener direkte. Å være et positivt komplement og støtte til verbal tale for eksempel smile når vi roser. Å uttrykke konflikt med verbale tale igjennom dobbeltbudskap, for eksempel si noe annet enn man kroppslig uttrykker Å regulere verbal tale, for eksempel signaler ved turtaking Å definere viktige, sosiale forhold mellom deltakere, for eksempel status, makt og nærhet via selvprestasjon og reaksjon på andre.Det verbale språket og ikke-verbal kommunikasjon utvikler seg parallelt. De er separate kommunikasjonsformer, men er også innvevd i hverandre.Mestring av ikke-verbal kommunikasjon er like viktig for kommunikativ kompetanse som mestring av det verbale språket. Mange aspekter av det ikke-verbale har en universell gyldighet og ofte vil disse ikke-verbale signalene overstyre verbale tegn. Denne ikke-verbale kommunikasjon blir også i noen sammenhenger betegnet som metakommunikasjon. Av og til har vi behov for å snakke om samtalen. Det kan være gjennom spørsmål som «Hva mente du da du sa det?» eller «Jeg synes du oppfører deg dårlig mot meg». Slik verbal metakommunikasjon eller evne til å metakommunisere er et meget viktig element for å opprettholde en velfungerende kommunikasjon. == Dobbelt-kommunikasjon == Dobbelt-kommunikasjon oppstår når din verbale og ikke-verbale kommunikasjon ikke samsvarer med hverandre. Det vil si at du sier noe, men din ikke-verbale kommunikasjon sier noe annet. For eksempel noen spør deg om frukten er god, og du sier "Ja", men din ikke-verbale kommunikasjon sier noe annet. I dette eksempelet så kan man si at frukten var veldig god mens du viser et surt blikk. Slik oppstår dobbelt-kommunikasjon. I psykologien er dobbelt-kommunikasjon et av faktorene som skaper støy under kommunikasjonsprossen. For å unngå støy så er det viktig å velge en riktig stilnivå og normalisere språket sitt uavhengig av hvem man snakker med == Referanser == == Litteratur == Baltzersen, Rolf K. (2008): Å samtale om samtalen. Veiledning og metakommunikasjon. Bergen: Fagbokforlaget Grenness, Carl Erik. (1999): Kommunikasjon i organisasjoner. Innføring i kommunikasjonsteori og kommunikasjonsteknikker. Abstrakt Forlag Jacobsen Dag Ivar og Thorsvik Jan. (2007): Hvordan organisasjoner fungerer, 3 utgave. Fagboklaget Kaufmann, Geir, & Kaufmann, Astrid. (2003): Psykologi i organisasjon og ledelse (3. utg. Ed.). Bergen: Fagbokforlaget Schwebs, Ture og Østbye, Helge (1999). Media i samfunnet. Oslo: Det norske Samlaget. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Underwood, Mick: Communication, Cultural and Media Studies Arkivert 9. februar 2005 hos Wayback Machine. – En stor og oversiktlig internettside

Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon eller kunnskap mellom ulike mennesker og dyr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Marx

2023-02-04

Karl Marx

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Ateismeforkjempere', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1883', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Marxisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trier', 'Kategori:Politisk økonomi', 'Kategori:Revolusjonteoretikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske politikere', 'Kategori:Tyske politiske filosofer', 'Kategori:Tyske sosiologer', 'Kategori:Tyske økonomer', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere']

Karl Marx (født 5. mai 1818 i den tyske byen Trier, som da lå i det prøyssiske storhertugdømmet Niederrhein, død 14. mars 1883 i London i Storbritannia) var en tysk filosof, intellektuell, samfunnsforsker, og politisk økonom. Han fremstår som arbeiderbevegelsens mest innflytelsesrike tenker, og er opphavsmannen til den økonomiske og revolusjonære teori som kalles marxisme. Selv om Marx var opptatt av en rekke spørsmål, er han mest kjent for sin behandling av klassekamp. Marxismen ligger til grunn for mye av den sosialistiske og kommunistiske tankegangen. Den første setningen i hans verk Det kommunistiske manifest, «Det går et spøkelse gjennom Europa – kommunismens spøkelse», er illustrerende for hans innflytelse i politisk og sosial ideologi. Marx var en skarp kritiker av den kapitalistiske samfunnsorden på 1800-tallet. I sin levetid var Karl Marx en relativt ukjent skikkelse utenfor visse sosialistiske kretser; mange av hans verker ble heller ikke utgitt i hans levetid. Men kort tid etter hans død begynte hans tanker å få stor innflytelse innenfor en større bredde av arbeiderbevegelsen i mange land. Den første sosialistiske revolusjon i historien førte til opprettelse av Pariskommunen, men denne ble raskt knust av den franske regjeringens styrker. I 1917 førte den russiske revolusjonen til at først tsaren og senere den provisoriske regjeringen i Russland ble styrtet, og dette førte til opprettelsen av den russiske sosialistiske føderale sovjetrepublikk, som ble styrt etter marxistiske prinsipper under ledelse av Vladimir Lenin. Senere ble regimer som titulerte seg som marxist-leninistiske etablert i Øst-Europa med hjelp fra Sovjetunionen. Marxistiske revolusjonære tok utover 1950-, 1960- og 1970-tallet også makten i en rekke land i den tredje verden. Noen av de viktigste blant de statsledere, teoretikere, revolusjonære, aktivister og politikere som har regnet Marx’ tanker som inspirasjon omfatter blant andre Lenin, Leon Trotskij, Karl Kautsky, Rosa Luxemburg, Josef Stalin, Antonio Gramsci, Josip Broz Tito, Enver Hoxha, Hồ Chí Minh, Mao Zedong, Che Guevara, Fidel Castro, Kwame Nkrumah, Tenzin Gyatso (den nåværende Dalai Lama), Daniel Ortega, Hugo Chávez og Prachanda.

Karl Marx (født 5. mai 1818 i den tyske byen Trier, som da lå i det prøyssiske storhertugdømmet Niederrhein, død 14. mars 1883 i London i Storbritannia) var en tysk filosof, intellektuell, samfunnsforsker, og politisk økonom. Han fremstår som arbeiderbevegelsens mest innflytelsesrike tenker, og er opphavsmannen til den økonomiske og revolusjonære teori som kalles marxisme. Selv om Marx var opptatt av en rekke spørsmål, er han mest kjent for sin behandling av klassekamp. Marxismen ligger til grunn for mye av den sosialistiske og kommunistiske tankegangen. Den første setningen i hans verk Det kommunistiske manifest, «Det går et spøkelse gjennom Europa – kommunismens spøkelse», er illustrerende for hans innflytelse i politisk og sosial ideologi. Marx var en skarp kritiker av den kapitalistiske samfunnsorden på 1800-tallet. I sin levetid var Karl Marx en relativt ukjent skikkelse utenfor visse sosialistiske kretser; mange av hans verker ble heller ikke utgitt i hans levetid. Men kort tid etter hans død begynte hans tanker å få stor innflytelse innenfor en større bredde av arbeiderbevegelsen i mange land. Den første sosialistiske revolusjon i historien førte til opprettelse av Pariskommunen, men denne ble raskt knust av den franske regjeringens styrker. I 1917 førte den russiske revolusjonen til at først tsaren og senere den provisoriske regjeringen i Russland ble styrtet, og dette førte til opprettelsen av den russiske sosialistiske føderale sovjetrepublikk, som ble styrt etter marxistiske prinsipper under ledelse av Vladimir Lenin. Senere ble regimer som titulerte seg som marxist-leninistiske etablert i Øst-Europa med hjelp fra Sovjetunionen. Marxistiske revolusjonære tok utover 1950-, 1960- og 1970-tallet også makten i en rekke land i den tredje verden. Noen av de viktigste blant de statsledere, teoretikere, revolusjonære, aktivister og politikere som har regnet Marx’ tanker som inspirasjon omfatter blant andre Lenin, Leon Trotskij, Karl Kautsky, Rosa Luxemburg, Josef Stalin, Antonio Gramsci, Josip Broz Tito, Enver Hoxha, Hồ Chí Minh, Mao Zedong, Che Guevara, Fidel Castro, Kwame Nkrumah, Tenzin Gyatso (den nåværende Dalai Lama), Daniel Ortega, Hugo Chávez og Prachanda. == Bakgrunn og oppvekst == === Familien og byen === Karl Marx ble født i 1818 i Trier som den tredje i en rekke av syv barn av det velstående ekteparet Heinrich Marx (1777–1838) og Henrietta Marx (født Presborck, 1788–1863). Faren var advokat og tidvis formann for byens advokatforening. Han nedstammet fra en lang rekke av rabbinere og forretningsmenn (opprinnelig Marx Levi). Trier, Tysklands eldste by, var blitt til en av Tysklands mest kosmopolittiske byer. Dette er bl.a. blitt forklart med reformer og impulser fra den tiden da Frankrike regjerte alt tysk land vest for Rhinen, fra 1794 til 1814. Da var Trier (Trèves) departementshovedstad i det franske departementet Sarre. Landområdene rundt Trier opplevde nedgangstider på grunn av flere års feilslåtte vinavlinger. En fjerdedel av befolkningen overlevde på hjelp fra fattigkassen, og greve Henri de Saint-Simons (1760–1825) og Charles Fouriers (1772–1837) sosialistiske teorier fikk en del innpass.I 1816, eller kanskje 1817, hadde faren konvertert fra jødedommen til luthersk kristendom, og endret samtidig navn fra Hirschel Ha Levi til Heinrich Marx. Egentlig tenderte farens livsanskuelse mot deismen, og han følte seg tiltrukket av opplysningstidsskikkelser som Voltaire (1694–1778) og Rousseau (1712–1778). Når han gikk over til kristendommen, var det fordi det ikke ville ha vært mulig for ham å fortsette som justisråd dersom han forble jødisk. Dette embedet hadde han fått i napoleonstiden, men i 1815 var Trier blitt prøyssisk. Nå var Rhinlandet, som Trier ligger i, et overveiende katolsk område. Men lutherdommen (hvori opptatt den reformerte kalvinisme) var statskirke i Preussen og således den foretrukne trosretning i den prøyssiske forvaltning, og det innebar klare fordeler for ham å tilhøre denne statsbærende konfesjon. Katolikker ble diskriminert i Preussen og hadde ingen utsikter til ansettelser i embedsverket eller i en rekke andre stillinger avhengige av det offentlige. Hans kone Henrietta, en kjøpmannsdatter, var også av jødisk opphav. Også hun gikk noe senere over til kristendommen. === Dåp === I 1824 ble også barna konvertert. Karl Marx ble døpt, med dåpsnavnet Karl Heinrich Mordechai Marx. Han fikk altså ingen jødisk oppdragelse, men heller ikke noen luthersk, i alle fall ikke hjemmefra, der deismen var det fremherskende livssyn. Isteden vokste han opp med opplysningstidens idealer og fikk en klassisk utdannelse, både i hjemmet og på gymnaset. Han ble altså verken troende kristen eller troende jøde. === Skolegang === Han ble undervist hjemme til han var 13 år gammel. Deretter studerte han ved Triers kongelig-prøyssiske gymnas fra 1830 til 1835 og tok abitur i en alder av 17 år. Dette var et av Tysklands aller eldste gymnaser, og hadde frem til 1774 vært under jesuittenes ledelse, før det i rask rekkefølge ble til et kurfyrstelig gymnas, et fransk collège og så fra 1815 ble kongelig prøyssisk. Læreplanen på Marx’ tid var sammensatt lokalt, slik at den var preget av en selsom blanding av lærestoff og undervisningsstil fra jesuittskolens, det kurfyrstelige gymnasets og det franske kollegiets tider. Da Marx gikk der, var det på en tid da liberale ideer og innflytelsen fra den franske revolusjon preget samfunn og politisk tenkning. På gymnaset ble han kjent med sin kullkamerat, den lavadelige Edgar Freiherr von Westphalen (1819–1890), som senere skulle bli hans svoger. Året etter han tok eksamen, forlovet han seg i all hemmelighet med Edgars søster, Jenny Freiin von Westphalen (1814–1881). Hun skulle få en stor innflytelse på Karl Marx' tenkning. == Studentårene (1835–1841) == === Bonn (1835–1836) === Etter gymnastiden begynte Marx i oktober 1835 ved universitet i Bonn for å studere jus. Han ble medlem av en studentforening for studenter fra Trier (Landsmannschaft der Treveraner), og fungerte en stund som foreningens president. Meget av foreningens virksomhet kretset rundt besøk i byens kneiper. Dette gikk ut over hans karakterer. Karl Marx ville uansett heller ha studert filosofi og litteratur, men dette godtok ikke hans far som ikke kunne forestille seg at sønnen kunne sikre seg selv et godt nok livsutkomme med en slik utdannelse. Dermed ble Karl det påfølgende året tvunget av sin far til å bytte til det atskillig mer seriøse og akademisk orienterte Friedrich-Wilhelms-universitet i Berlin. === Berlin (1836–1841) === I Berlin vendte Marx for alvor sine interesser mot filosofien, til tross for de føringer hans far hadde gitt. Til å begynne med var det dikterkunsten som ble hans hovedinteresse. Han ble med i et dikterforbund og skrev dikt som han sendte til sin «tilbedte Jenny» og sin far. Hans dikt og essays hadde temaer som kretset om livet; han benyttet en deistisk-teologisk terminologi som han hadde fra sin liberale og deistisk orienterte far. Ett av dem ble kalt «Guddommen». Han beskjeftiget seg også med filosofene Immanuel Kants (1724–1804) og Johann Gottlieb Fichtes (1762–1814) tanker, men ble aller sterkest engasjert i den nylig avdøde filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770–1831) historiefilosofi og lære om dialektiske fremskritt. Ved siden av befattet han seg med naturvitenskapene, gammel og moderne historie, kunsthistorie og estetikk. Filosofen Hegels innflytelse hadde etter hans død bare vokst ved universitetene og fått en dominerende posisjon innen det intellektuelle liv i Tyskland. I Preussen var en versjon av hegelianismen på det nærmeste blitt en statsbærende filosofi. Det var i løpet av denne perioden han ble begeistret for «Die Freien», en gruppe unge filosofer og journalister som hentet sin inspirasjon fra Hegel, men på en annen måte enn den utgaven av hegeliansk filosofi som ble fremmet av de prøyssiske myndigheter. Die Freien var eksponenter for en bevegelse han allerede hadde stiftet litt bekjentskap med mens han studerte i Bonn. Ettertiden gav dem betegnelsen unghegelianere eller venstrehegelianere. Det var en sammensatt gruppe. Noen av de best kjente navn fra 1800-tallets litteratur og filosofi var medlemmer av denne diskusjonsgruppen, blant dem var personer som Bruno Bauer (1809–1882), Friedrich Engels (1820–1895), Ludwig Feuerbach (1804–1872), Arnold Ruge (1802–1880) og Max Stirner (1806–1856). De møttes gjerne til diskusjoner i en Weinstube (vinkro) i Friedrichstrasse i Berlin. Marx var noe i utkanten av kretsen; det var flere av unghegelianerne han ikke engang traff før senere, om noensinne. Det hegelianske «establishment» (som senere skulle bli betegnet som «gammel- eller høyrehegelianene») hadde kommet til den konklusjon at de historiske dialektiske utviklingssprang som inngikk i Hegels historisk-filosofiske teori var kommet til sitt sluttpunkt i det prøyssiske samfunn, med sitt effektive byråkrati, sine gode universiteter, sin industrialisering og lave arbeidsløshet. Men venstrehegelianerne så for seg ytterligere dialektiske endringer innen det prøyssiske samfunn, som burde befatte seg med problemfelter som fattigdom, statlig sensur og diskriminering av ikke-lutheranere. Ludwig Feuerbach hadde en klar innflytelse på Marx hva gjaldt hans utvikling fra deisme og mot ateisme. Feuerbach, som var fratatt sin lærestol av de prøyssiske myndigheter allerede i 1832 og nektet ham å vende tilbake til universitetet i 1836, begynte det sistnevnte år å rette kritikk mot teologien og utviklet et materialistisk verdensbilde (i motsetning til den hegelianske idealisme). Marx ble også i noen grad påvirket av Max Stirner, skjønt det faktisk ikke er helt avklart om de to faktisk møttes – Stirner tilhørte en eldre generasjon. Og hvor meget Stirner i virkeligheten var influert av Hegel, er også gjenstand for diskusjon. I alle fall var hans tenkning nihilistisk, og det er klart at Marx kjente til hans tanker fra hans skrifter. Selv om Stirner hadde få andre tilhengere blant sine kolleger, var hans bok hovedårsaken til at Marx forlot deler av det feuerbachianske synet. Isteden utviklet han grunnkonseptet til det som han senere formulerte som historisk materialisme. == Doktor i filosofi, flytting til Trier (1841) == I 1841 promoverte Marx per post til doktor i filosofi ved universitetet i Jena med et arbeid som sammenlignet de greske filosofene Demokrits og Epikurs naturfilosofier (Differenz der demokritischen und epikureischen Naturphilosophie).Et moment var å drøfte de to ateistiske filosofenes betydning for utviklingen av ateistisk filosofi; Marx mente at Epikur var den viktigere, fordi i hans system med sin atomteori var det rom for den fri vilje. At den fri vilje var viktig for Marx, reflekteres også av at han ved en senere korsvei forkastet Carl Vogts (1815–1895) teorier som gikk ut på at mennesket og dets handlinger kunne tilbakeføres til komplekse biokjemiske prosesser. Selv om det økonomiske system Marx senere skulle utvikle hadde sterke deterministiske trekk, er det altså ikke fullt så enkelt at Marx var gjennomført determinist. Han var ingen monist. Selv om han utviklet en helstøpt materialisme la han aldri helt fra seg sin overbevisning om den fri viljes betydning eller sin avstandtagen til Vogts biologiske determinisme. Grunnen til at han promoverte i Jena, var at han var blitt advart om at hans rykte som unghegeliansk radikaler ikke ville gjøre ham godt i akademiske kretser i Berlin. Han dediserte doktorgradsoppgaven til sin forlovedes far, Johann Ludwig von Westphalen (1770–1842). Som doktor regnet han med å få et professorat ganske raskt. Men den prøyssiske regjering så på ham som en ledende skikkelse blant de opposisjonelle venstrehegelianerne, og nektet ham – likesom Ludwig Feuerbach, Bruno Bauer og andre – noen videre akademisk løpebane. Marx reiste da til sin hjemby Trier. == Journalistisk mellomspill (1842–1843, Bonn og Köln) == Før han kom til Trier, hadde Marx fått et tilbud om å skrive for en avis som var i ferd med å bli lansert i Köln. Det var et tilbud som interesserte ham. Da hans mentor Bruno Bauer ble avskjediget fra Friedrich-Wilhelms-universitetets filosofiske fakultet i 1842, oppgav Marx selv sine anstrengelser for å få en stilling innenfor filosofiundervisning til fordel for journalistikken, og flyttet til Bonn, som ikke ligger mange kilometrene sør for Köln. Den 5. mars skrev han sin første artikkel for den nye radikale kølneravisen Rheinische Zeitung für Politik, Handel und Gewerbe. Avisen, som ble stiftet av liberale kølnere, hadde utkommet med sitt første nummer den 1. januar 1842, oppfattet seg som fellesorgan for de forskjellige opposisjonelle strømninger fra monarkistiske liberale og til radikale demokrater. Også Bruno Bauer begynte å arbeide i redaksjonen. Høsten 1842 flyttet Marx fra Bonn til Köln, og den 15. oktober ble Marx avisens redaktør. Fra da av ble den enda mer radikalt opposisjonell. En av Marx' viktigste artikler i Rheinische Zeitung var viet til levekårene til vinbøndene i Moseldalen. Den 16. november 1842 kom fabrikantsønnen Friedrich Engels innom avisens redaksjon. Han var på vei til Manchester i England. Dette skulle bli det første møte mellom Marx og Engels. Et resultat av avisens kontakter med Engels ble en serie artikler om den engelske arbeiderklassens levekår. Engels' far var medeier av en bedrift der, og i 1842 hadde familien sendt ham fra deres hjem i Bremen for å arbeide i firmaet. Engels skulle benytte oppholdet til å systematisk granske proletariatets kår i all dets elendighet. Den prøyssiske pressesensur så med særlig oppmerksomhet til Rheinische Zeitung, og den prøyssiske øvrighet sendte en spesialsensor fra Berlin som skulle gjennomgå artikkelmanuskriptene. Da det viste seg å være utilstrekkelig, ble det etablert en ettersensur. Ikke bare ble avisen forhåndssensurert, men de ferdige artikler måtte også forelegges for Kölns regjeringspresidentsembede. Ettersom Marx' redaksjon til stadighet klarte å omgå denne dobbeltsensuren, ble det anordnet en trippelsensur. Til slutt ble avisen forbudt, den 1. januar 1843. Marx var blitt tvunget til å slutte som redaktør noe før det, men dette var ikke nok for å redde avisen. Den opphørte i mars 1843. == Bryllup (1843) == Det var også i 1843 at Marx giftet seg med sin forlovede Jenny von Westphalen, som var datter av nå avdøde friherre Johann Ludwig von Westphalen, som hadde vært prøyssisk regjeringsråd. Deres forlovelse hadde vært en hemmelighet i flere år, og både familiene Marx og Westphalen var motstandere av deres forhold og deres gifteplaner. Bryllupet stod i den vakre gotiske Pauluskirken i kurbyen Bad Kreuznach i Rhinlandet den 19. juni 1843. De fikk syv barn: Jenny Caroline (1844–1883), Jenny Laura Marx (kalt Laura,1846–1911), Edgar (1847–1855), Henry Edward Guy (kalt Guido, 1849–1850), Jenny Eveline Frances (kalt Franziska, 1851–1852); Jenny Julia Eleanor (kalt Eleanor eller Tussy, 1855–1898) og ett til som døde før noe navn var bestemt (juli 1857). Det var altså bare tre av dem som vokste opp. == Overgangen til kommunismen (1843–1848) == === Paris (første opphold, 1843–1845) === Nå gikk Marx tilbake til filosofien og til politisk aktivitet mens han livnærte seg som freelance-journalist. Grunnet sine synspunkter ble han nødt til å flytte samme år. Marx flyttet med sin kone først til Paris, som på denne tiden var tilholdssted for store grupper av tyske, britiske, polske og italienske revolusjonære. De ankom Paris i slutten av oktober 1843. ==== Manuskriptet Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie ==== Rundt årsskiftet 1843/44 skrev Marx et manuskript som kritiserte Hegels rettsfilosofi. Det skulle forbli upublisert i hele hans levetid, selv om mange av tankene derfra fant veien inn i De tysk-franske årbøker (se nedenfor). I manuskriptet kommenterer Marx avsnitt for avsnitt Hegels bok om rettsfilosofi fra 1819: Grundlinien der Philosophie des Rechts. En av Marx' viktigste innvendinger var at så mange av Hegels dialektiske argumenter begynner i abstraksjoner. Dette verket inneholder for første gang Marx' bemerkning om at religion er «opium for folket». Det inneholder også formuleringer om Marx' fremmedgjøringsbegrep, som var inspirert av Feuerbach. Passasjen om opium for folket forekom også i artikkelen i de tysk-franske årbøker, i et avsnitt der Marx hevder at religionskritikk er forutsetningen for enhver [samfunns]kritikk. Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Religiøs elendighet er både et uttrykk for virkelig elendighet og en protest mot denne virkelige elendigheten. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium. ==== De tysk-franske årbøker ==== Han var kommet til Paris i den hensikt å samarbeide med sin venn Arnold Ruge. De begynte å utgi de såkalte tysk-franske årbøker (Deutsch-Französische Jahrbücher). Men det ble bare med ett eneste nummer og kun på tysk; de katolsk pregede franske sosialister og kommunister ønsket nemlig ikke å samarbeide med de tyske ateistene anført av Marx. Også som tysk prosjekt strandet det hele, delvis på grunn av problemene med å få til den nødvendigvis hemmelige distribusjon i Tyskland og dels fordi det snart kom for dagen prinsipielle meningsforskjeller mellom de to redaktørene. Ruge forble knyttet til den hegelianske filosofi og til det borgerlige demokrati. Men Marx begynte å beskjeftige seg med politisk økonomi. Marx' artikler i tidsskriftet de tysk-franske årbøker vitner om at han på dette tidspunkt hadde utviklet en overbevisning om nødvendigheten for en væpnet proletariatets revolusjon. Vinteren 1844 var samarbeidet over. Manuskriptet Teser om Feuerbach: I løpet av 1845 forfattet Marx essayet Thesen über Feuerbach, men lot være å offentliggjøre det. Det skjedde ikke før i 1888, altså posthumt, på Friedrich Engels' initiativ. I dette oppgjøret med Feuerbach finner man blant annet Marx' første gjennomarbeidede og helhetlige religionskritikk. Essensen var at religion er et samfunnsprodukt. Det er altså noe mennesket og kun mennesket gjør, sier og tenker. Så langt var Marx og Feuerbach på linje, men Marx bygde videre på denne kritikken. Godt nok anerkjente Marx Feuerbachs religionskritikk, men problemet for Marx er at menneskenes behov for religion kommer av samfunnsbetingelsene, og det er derfor selve samfunnet som man må gå inn å kritisere. Så langt strakk Feuerbachs kritikk seg ikke og derfor var den ikke fullendt, mente Marx. Teksten kulminerer i den 11. tese: «Filosofene har kun fortolket verden forskjellig, men hva det kommer an på er å forandre den.» ==== Om jødespørsmålet ==== Et sentralt bidrag til de tysk-franske årbøker var essayet Zur Judenfrage («Om jødespørsmålet», 1845). Den var for det meste en kritikk av de gjengse oppfatninger om borgerrettigheter og politisk emansipasjon, men inneholdt også en rekke kritiske merknader til jødedommen såvel som til kristendommen fra et ateistisk ståsted. Essayet kritiserte to studier av Bruno Bauer om jødenes fremstøt for å oppnå politisk emansipasjon i Preussen. Bauer mente at jødene bare kunne oppnå politisk emansipasjon dersom de gav avkall på sin særegne religiøse selvforståelse, ettersom politisk frigjøring forutsetter en sekulær stat, som han formodet ikke kunne gi rom for sosiale størrelser såsom religion. Bauer mente at religiøse krav var uforenlige med tanken om menneskets rettigheter. Marx kritiserte Bauer for ikke å gå langt nok. Sann politisk emansipasjon forutsatte ifølge Marx at religionen ble undertrykt med makt. Marx mente at hvis folk tillates å praktisere noen religion ville de ikke være fri, og hvis de kunne besitte det de skapte ville de heller ikke være fri. Marx spådde at jødene ville forsvinne, dvs slutte med å være jøder i religiøs forstand, så snart alle ville bli forbudt å praktisere religion, eie ting eller å arbeide for seg selv. Essayet forholdt seg for det meste til religion i sin alminnelighet, ikke bare jødedommen. Men det var også fullt av passasjer som senere er blitt oppfattet som antisemittiske. For eksempel identifiserte han de europeiske jøder med sinnbildet på krass egennytte, som ågerkarler hvis verdslige gud var pengene. Men det må også nevnes at Marx forsvarte jødenes likhet for loven som borgere. Hva angår Marx’ kritikk av det han oppfattet som den jødiske økonomisk kontroll over verden, var den mer enn en kritikk av jødene; den rettet seg mot hele den politiske, økonomiske og religiøse elite, deriblant kristne, som hadde forårsaket at så mange økonomiske nøkkelposisjoner var blitt inntatt av jøder. ==== Det nære samarbeid med Engels begynner ==== Den 28. august 1844 knyttet Marx det som skulle bli det viktigste vennskapet i hans politiske liv. På Café de la Régence på Place du Palais-Royal møtte han Friedrich Engels. Engels, som per post hadde vært med på det feilslåtte prosjektet med de tysk-franske årbøker, var kommet på besøk til Paris med det for øye å treffe Marx og forelegge for ham det som skulle bli et av hans viktigste verk, Die Lage der arbeitenden Klasse in England. Dette verket var en frukt av Engels' opphold i Manchester, og som også hadde avfødt en artikkelserie i Marx' gamle avis i Köln. ==== Den hellige familie ==== Engels ble noen dager i Paris, og dette ble begynnelsen på et livslangt tett samarbeid. Det første resultatet var stridsskriftet Die heilige Familie. Gegen B.[runo] Bauer und Konsorten (mars 1845, Engels' bidrag var riktignok bare på ti sider). På dette tidspunkt var de begge fremdeles tilhengere av Ludwig Feuerbach. Bemerkelsesverdig med dette skriftet er det også at Marx, som polemiserte mot Berlins unghegelianere og sin tidligere mentor Bruno Bauer, men unnlot å nevne ett av medlemmene i denne gruppen: Max Stirner, hvis bok Der Einzige und sein Eigentum var utkommet i oktober 1844. Engels hadde i et brev til Marx den 19. november kommet med en overveiende positiv bedømmelse av denne boken. ==== Vorwärts! og Proudhon ==== Etter at prosjektet med de tysk-franske årbøker slo feil, begynte Marx å skrive for avisen Vorwärts!. Den var stiftet og utgitt av et hemmelig selskap ved navn De rettferdiges forbund, som Marx senere skulle bli medlem av og benytte til å fremme sine overbevisninger. Avisen ble ved Marx' bidrag raskt den mest radikale av alle de tyske avisene i Paris (og Europa). Avisen, som agiterte mot det prøyssiske monarkiets absoluttisme, fikk en tydelig sosialistisk profil. Han leste også den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons (1809–1865) skrifter, som Qu'est-ce qua la propriété? Ou recherches sur le principe du droit et du gouvernement («Hva er eiendom?» fra 1840). Det var i denne boken man finner Proudhons berømte anarkistiske svar: La propriété, c'est le vol, «eiendom er tyveri». Senere skulle Marx rette skarp kritikk mot Proudhon. ==== Notatene Pariserdokumentene ==== Samtidig fordypet Marx seg i den franske revolusjons historie. Hans kritikk av de tidlige franske sosialisters standpunkter vitner om hans utvikling av et nytt og eget kommunistisk standpunkt. Marx brukte ellers meget tid til å gjøre seg kjent med en side av virkeligheten han ikke tidligere hadde vært borti, leveforholdene til de store byproletariater. I de såkalte Pariserdokumentene, som er de fragmenter av Marx' notater fra Paris som fremdeles er i behold, finner man hans første utkast til et økonomisk system som vitner om den filosofiske inspirasjon som ligger bak hans system. Her utviklet Marx for første gang utførlig sin teori om «fremmedgjørende arbeid», og den hegelianske inspirasjon er tydelig. Dokumentene ble ikke offentliggjort før i 1932. I et annet av disse dokumentene, i manuskriptet Privateiendom og kommunisme (1844) antyder Marx en slags marxistisk humanisme: « ... kommunisme som fullt utviklet naturalisme, er lik med humanisme, og som fullt utviklet humanisme er lik naturalisme».Videre vurderer han det slik at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevissthet i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet, fremholder han i manuskriptet. Disse tankene kunne imidlertid ikke utvikles eller gripes fatt i av samtiden, ettersom de ikke ble kjent. Det er også vanskelig å se at tankene ble videreutviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale fra ham. === Brussel (1845–1848) === Etter at Vorwärts hadde gitt sin helhjertede støtte til det feilslåtte attentatet mot Pressens kong Friedrich Wilhelm IV ble Marx og mange andre i januar 1845 etter prøyssisk påtrykk beordret til å forlate Paris. Sammen med Engels dro han da til Brussel i Belgia. På en studiereise de to foretok til England sommeren 1845 knyttet de kontakter med den revolusjonære fløy av chartistene. ==== Manuskriptet Den tyske ideologi ==== I Brussel skrev Marx og Engels manuskriptet Den tyske ideologi, men de lot være å offentliggjøre det. Det regnes i dag som et av de viktigste filosofiske verkene til de to. Det ble skrevet rundt 1845, men først i 1932 ble det meste av manuskriptet, som ikke lenger var komplett, utgitt av Marx-Engels Instituttet i Moskva (samtidig som Pariserdokumentene). Det var formet som en kritikk av Ludwig Feuerbach, Max Stirner og Bruno Bauer og var en første omfattende utlegging av Marx' og Engels' historieteori, som senere er blitt kalt historisk materialisme. Særlig brodd hadde det mot Stirner.I manuskriptet forkastet også forfatterne den i samtiden og også senere rådende forståelse av begrepet kommunisme som et utopisk mål i det fjerne. De så på kommunismen som et resultat av en pågående bevegelse som ikke kan sees løsrevet fra den virkeligheten en til en hver tid befinner seg i.I desember 1845 frasa Marx seg sitt prøyssiske statsborgerskap etter at han hadde fått nyss om at den prøyssiske regjering ville utvirke at han ble utvist fra Belgia. ==== Filosofiens elendighet ==== Deretter skrev Marx Filosofiens elendighet (1847, fransk originaltittel: Misère de la philosophie. Réponse à la philosophie de la misère de M. Proudhon). Det var en kritikk av de franske sosialisters og spesielt Pierre-Joseph Proudhons, politiske tenkning. Proudhon hadde i mellomtiden utgitt et nytt verk, Système des contradictions économiques, ou Philosophie de la misère (1846), som Marx likte dårlig. Han sablet ned Proudhon og skrev oppsummeringsvis: I Frankrike kan han [Proudhon] passere som dårlig økonom fordi han gjelder for å være en god eksponent for tysk filosofi. I Tyskland får han passere som en slett filosof fordi han går for å være en dyktig økonom. Men jeg, i egenskap av å være både tysker og økonom, vil protestere mot denne doble feiltakelse. ==== Den tyske korrespondansekomitẽ ==== Tidlig i 1846 grunnla Marx og Engels Den kommunistiske korrespondansekomité (Kommunistische Korrespondenz-Komitee) i Brussel. Den skulle arbeide for at tyske og andre lands kommunister og arbeidere ble samstemte ideologisk og samkjørt organisatorisk, for å berede grunnen for dannelsen av et proletært politisk parti. Huset der de to tyske revolusjonære bodde fra januar 1847 til februar 1848, rue Jean d' Ardenne 50 i Brussel-forstaden Ixelles, ble et møtested for politisk opposisjonelle av mange slag. Marx deltok i Brussels demokratiske forening (Association Démocratique de Bruxelles), som han ble visepresident for. Han skrev også av og til artikler for den tyskspråklige avisen Deutsche-Brüsseler-Zeitung. ==== De rettferdiges forbund - Kommunistenes forbund ==== Våren 1847 ble Marx og Engels med i en liten hemmelig politisk gruppe kalt De rettferdiges forbund. Det var blitt grunnlagt av den tyske radikaler skredderlærlingen Wilhelm Weitling (1808–1871) i Paris i 1836 og bygde på Gracchus Babeufs (1760–1797) tenkning, og var opprinnelig preget av utopisk sosialisme og kristen kommunisme. I 1839 forflyttet gruppen sitt hovedsete til London. Forbundet bestod for det meste av tyskere i landflyktighet. På forbundets første kongress, i London juni 1847, fikk Marx og Engels sammen med den samtidig innmeldte Wilhelm Wolff (1809–1864) vesentlig endret på forbundet; de fikk det grunnlagt på nytt som et revolusjonært, sosialistisk og hemmelig forbund med internasjonale ambisjoner under navnet Kommunistenes forbund. Det nye forbundet holdt en ny kongress i London noen måneder senere, fra den 29. november til den 8. desember 1847. Det deltok utsendinger fra 30 lokalgrupper i Frankrike, Nederland, en rekke stater i Det tyske forbund, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA. På denne kongressen spilte Marx og Engels en enda mer fremtredende rolle. ==== Det kommunistiske manifest ==== Under kongressen ble Marx og Engels bedt om å forfatte en programerklæring for forbundet. Det ble Det kommunistiske manifest (egentlig Det kommunistiske partis manifest), som ble offentliggjort den 21. februar 1848, på tysk (Manifest der Kommunistischen Partei). De aller første utgaver angav ikke noen forfatternavn, men snart ble det endret. Selv om både Marx og Engels navn skulle oppføres som forfattere, var det bare helt innledningsvis at de hadde noe konkret samarbeid om teksten. Allerede i desember dro de til hvert sitt sted, Marx til Brussel og Engels til Paris. Det antas at det var Marx som alene stod for manifestet. Han ble ferdig med det i januar 1848 og sendte det samme måned til London for trykking. Både åpningsordene og sluttappellen er blitt stående som noen av marxismens mest kjente kamprop: Et spøkelse går omkring i Europa – kommunismens spøkelse. Alle det gamle Europas makter har gått sammen om en hellig klappjakt på dette spøkelset, paven og tsaren, Metternich og Guizot, franske radikalere og tyske politispioner.og Arbeidere i alle land, foren dere!Manifestet ble raskt oversatt til en rekke språk, til engelsk, fransk, italiensk, nederlandsk og dansk. I Norge ble deler av manifestet utgitt allerede i Arbeiderforeningernes Blad, redigert av Marcus Thrane (1817–1890). (I september 1850 etter ble Marx og Engels ekskludert fra Kommunistenes forbund, ettersom de i strid med statuttene hadde opprettet et eget sentralorgan i Köln og beskyldt forbundets øvrige medlemmer for å ligge for «halvlærde politiske drømmerier».) == 1848-revolusjonene og deres sammenbrudd (1848–1849) == === Til Paris under revolusjonen (1848) === I 1848 opplevde Europa en rekke revolusjonære opprør i flere land. Først ute var Frankrike i februar, da en arbeiderbevegelse grep makten fra kong Ludvig Filip og drev han i landflyktighet til England i det som kalles «februarrevolusjonen». Marx stod da i fare for å bli utlevert fra Belgia til Preussen. Da det snart etter utbrøt opptøyer også i Brussel ble han arrestert og så utvist, men ble invitert av den franske provisoriske arbeiderregjering til å komme tilbake til Paris. Der ankom han den 4. mars. === Atter avisredaktør i Köln (1848–1849) === Etter at revolusjonen spredte seg til Tyskland (den såkalte marsrevolusjonen), dro han og Engels til Köln. De ankom den 3. april, og grunnla den revolusjonære demokratiske forening. Slik ble Marx den viktigste anfører for den revolusjonære bevegelse i den prøyssiske Rhinprovinsen. Snart etter ble han sjefredaktør for den nye avisen Neue Rheinische Zeitung – Organ der Demokratie som utkom fra 1. juni 1848. Også Engels var med på avisprosjektet og bidro med viktige artikler. Avisen anså seg som arvtager etter Rheinische Zeitung som Marx også hadde redigert. At avisen i det hele tatt kunne gjenopplives skyldes at pressesensuren var blitt opphevet som følge av marsrevolusjonen, både i Preussen og i de fleste andre av statene i Det tyske forbund. De fleste av avisens medarbeidere var medlemmer av Kommunistenes forbund. Om arbeidsforholdene skrev Engels senere at «redaksjonsførselen var rett og slett et diktatur under Marx». Etterhvert strammet myndighetene til. Men Marx visste å utnytte de nye presselovene til fulle: For eksempel kunne særlig provoserende artikler dukke opp blant avisens annonser, og dermed hadde ikke øvrigheten noe brukbart utgangspunkt for å gripe inn. Men politiet kunne også oppvise kreativitet: Da man utropte unntakstilstand etter arbeiderurolighetene i Köln den 25. september ble de fleste av avisens skribenter rettsforfulgt – formelt ikke for sin journalistikk, men for taler de hadde holdt i forskjellige forsamlinger. Nesten alle av medredaktørene, Heinrich Bürgers (1820–1878), Ernst Dronke (1822–1891), Friedrich Engels, Wilhelm Wolff og Ferdinand Wolff (1812–1895), unndro seg arrestasjon ved å flykte fra Köln. De kunne vende tilbake senere, ettersom rettsforfølgelsene mot den ene etter den andre gradvis ble innstilt. Engels var ute av spill helt til ut i januar 1849. Bare én av de seks medredaktørene flyktet ikke, Georg Weerth (1822–1856), men han var til gjengjeld blitt arrestert etter at fyrst Felix Lichnowsky (1814–1848) var blitt myrdet i Frankfurt i september 1848. Han ble anklaget for sverting av den døde og etterhvert dømt til fengselsstraff i fem år og tap av borgerrettighetene. Den revolusjonære bevegelses nederlag fikk konsekvenser over hele Europa. De borgerlige liberalere så nå langt mer alvorlig på kommunistfaren, og fant det best å prøve å danne felles front med den halvføydale absoluttismen. Etter statskuppet i Preussen i november reagerte Neue Rheinische Zeitung med å oppfordre folk til skattestreik og til å gjengjelde vold med motvold. I avisens korte levetid ble Marx to ganger stilt for retten, første gang den 7. februar 1849 for en mindre overtredelse, og annen gang dagen etter fordi han hadde oppfordret til væpnet opprør. Begge gangene ble han frikjent. Til sitt forsvar erklærte han foran juryen blant annet: Det er nemlig pressens fremste plikt å undergrave fundamentene til det nåværende politiske system.[1].Avisen stod ganske snart helt isolert i presseverdenen i sin opposisjon mot de nye maktforhold i Tyskland. Den forsøkte å sammenkalle til en tysk arbeiderkongress i Leipzig. Deretter, og også som følge av russernes innmarsj i Ungarn, opprørene i Dresden, Iserlohn, Elberfeld, Pfalz og Baden, så den prøyssiske hær seg nødsaget til å «gjenopprette den borgerlige orden» i mai. Neue Rheinische Zeitung ble til slutt stanset den 19. mai 1849. Marx ble kjent statsløs. ==== Lønnsarbeid og kapital ==== Et av de varige resultater av Marx' virksomhet som redaktør ble skriftet Lønnsarbeid og kapital. Det kom ut som en rekke lederartikler i Neue Rheinische Zeitung fra og med 5. april 1849 og til avisen ble innstilt. Det bygger på de forelesningene som Marx i 1847 hadde holdt i den tyske arbeiderforeningen i Brussel. At det er blitt bevart som en (ufullstendig) enhet, skyldes at Friedrich Engels utgav dem samlet i 1891, etter Marx' død. Marx hadde nok klart fortsettelsen av serien lederartikler, men Engels fant ikke de manuskriptene blant Marx' etterlatte papirer. === I Paris igjen etter revolusjonen (1849) === Marx ble utvist fra Preussen, og vendte da først tilbake til Paris, der også revolusjonen var blitt slått ned og kontrarevolusjonen hadde innført et strengere styre. Etter demonstrasjonene den 13. juni gav den franske regjeringen ham valget mellom å bli internert i Vannes i Morbihan i Bretagne, eller helt forlate Frankrike. Han valgte da å ta med seg sin familie og reise i eksil til London i juni, og der skulle han forbli resten av sitt liv. == Eksilårene i London (1849–1883) == === Stor nød: Sykdom, barnedød, isolasjon (1849–1861) === Årene i eksil i London skulle bli svært vanskelige for familien Marx, noe som også hans brev vitner om. Til tross for pengehjelp fra Engels måtte familien gjennom den ene prøvelse etter den andre: Min kone Jenny er syk, Leni har en slags nervøs feber. Jeg verken kunne eller kan tilkalle lege, for jeg har ikke penger til medisiner. I åtte dager har jeg livært familien på brød og poteter, og undres på om jeg kan få fatt i noe til dem i dag (brev til Engels 4. september 1852).I løpet av noen få år mistet han tre av sine barn: Heinrich Guido (1849–1850) og Franziska (1851–1852) døde av sult, og Edgar (1847–1855) av tuberkulose. Karl Marx var meget nedbrutt. Selv led Marx av en plagsom hudsykdom, kjent som svettekjertelbetennelse (hidradenitis suppurativa). Marx hadde litt inntekter fra journalistisk arbeid, men det hjalp ikke nok på økonomien for å berge familien ut av elendigheten. Han skrev hundrevis av avisartikler for inntektens skyld, blant annet for New-York Tribune, som engasjerte ham i 1852. Den var en av USAs ledende aviser, og forløperen for dagens International Herald Tribune. I mange år var han avisens Europaredaktør. Artiklene var ikke som gjengse reportasjer: Han skrev omfattende analyser, ofte som lange artikkelserier, om den politiske og økonomiske situasjon i forskjellige europeiske land. Engasjementet varte helt til utbruddet av den amerikanske borgerkrig. Det var ikke før i 1861 at økonomien bedret seg noe, takket være økt bistand fra Engels. I 1864 fikk familien et løft takket være Marx' morsarv som kom da. Men noen rikdom ble det ikke; det ble bare en forandring fra armod til beskjedne kår. === Studier og nye verker === Politisk viet Karl Marx seg i alle London-årene til internasjonal agitasjon for kommunismen og sin endegyldige kritiske analyse av kapitalismen. Nesten hver dag tilbragte han i lesesalen på British Museum. ==== Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte ==== Først utgav han i form av en artikkelserie 1849–50 en beskrivelse om klassekampene i Frankrike 1848–1850 (Klassenkämpfe in Frankreich 1848 bis 1850). Den bearbeidet og utvidet han og fylte opp med Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte (1852). Her analyserte han Den andre franske republikk som den 4. november 1848 avskaffet juli-monarkiet og vedvarte til den ble styrtet ved det bonapartistiske statskuppet i Frankrike den 2. desember 1851, da Napoleon III (1808–1873) kom til makten og innledet Det andre franske keiserdømme. Analysen av de fortettede hendelsene disse få årene gav Marx mulighet til å videreutvikle sine teser. For ham fremstod februarrevolusjonen og det senere statskuppet som tydelige illustrasjoner av hva klassekamp virkelig handler om. Marx videreutviklet i dette verket sin forståelse av klassebegrepet og av sin historiefilosofi, som fremholdt at samfunnet uavvendelig stevner fremover mot det klasseløse samfunn. Dette verket er en viktig fremstilling av marxistisk samfunnsanalyse og historisk teori, og inneholder en rekke av Marx' mest kjente og siterte formuleringer. Der achtzehnte Brumaire skulle få stor innflytelse på senere marxistisk totalitarianisme- og fascismeforskning. Innen statsvitenskap anses det som et betydelig verk innen politisk teori. Noe som skulle bli særlig lagt vekt på innenfor senere marxisme og marxisme-leninisme var verkets tese om at en seierrik proletariatets revolusjon måtte knuse det borgerlige statsapparat i stedet for bare å overta det. ==== Grundrisse ==== I 1857/58 ble Marx ferdig med et gigantisk 800 sider langt manuskript som dekket alle seks deler av den marxske økonomiske teori: kapital, landeiendom, lønnsarbeid, staten, utenrikshandel og verdensmarkedet. Men verket føyer seg inn i rekken av skrifter som ikke ble utgitt i hans levetid. Det var ikke før lenge etter hans død, i 1941, at det så dagens lys, under tittelen Grundrisse der Kritik der Politischen Ökonomie. Av de seks feltene var det bare det om kapitalen som Marx noensinne rakk å gi en ferdig utforming (storverket Kapitalen, hans magnum opus). Grundrisse blir ofte beskrevet som et utkast til Das Kapital, selv om det hersker stor uenighet om det nøyaktige forhold mellom de to tekstene, spesielt hva gjelder metodologispørsmålet. ==== Zur Kritik der politischen Ökonomie ==== Det første av Marx' utviklede sentrale økonomiske hovedverker fulgte så. I 1859 kom Zur Kritik der politischen Ökonomie. Egentlig var det tenkt som første hefte i en serie, men Marx fastslo snart at han ikke var helt fornøyd med detaljene. Derfor begynte han på nytt, og dermed kan man også betrakte Zur Kritik... som et utkast til Kapitalen, som begynte å komme åtte år senere. ==== Den første internasjonale (1864–1872) ==== Mens han arbeidet på Kapitalen fikk Marx igjen anledning til å engasjere seg praktisk for arbeiderbevegelsen: I 1864 var han den ledende organisator av Den internasjonale arbeidernes forening (kort: Den første internasjonale). Støtet til organisasjonen var den store solidaritetsdemonstrasjonen i London den 22. juli for polakkene som hadde gjort opprør mot Tsar-Russland. Franske og engelske arbeiderledere møttes da og ble enige om å organisere seg internasjonalt. Den store konferansen fant sted i St. Martin's Hall, og holdt det gående fra den 28. september og i over en måned. Representanter for engelske, franske, italienske, polske, irske, sveitsiske og tyske arbeiderforeninger deltok, blant dem også Marx. Marx inntok raskt en ledende rolle. Han forfattet statuttene og prinsipprogrammet, som ble enstemmig vedtatt den 1. november 1864, og ble Internasjonalens leder. I sin innledningstale tok Marx utgangspunkt i de britiske erfaringene og framhevet særlig to begivenheter: (1) loven om 10-timers arbeidsdag og (2) kooperativbevegelsene. Slike reformer ble betegnet som en seier for arbeiderklassens økonomiske utvikling. Den 26. juni 1865 presenterte Marx for generalrådet teksten Om lønning, pris og profitt der han argumenterte imot tesen om den tette sammenheng mellom lønnsøkelser og inflasjon. Den første internasjonale favnet så vidt forskjellige grupperinger som tyske kommunister, britiske fagforeningsfolk, britiske liberale, tyske lassallister og franske proudhonister, og skikkelser som den kommunistiske franskmannen Louis Auguste Blanqui (1805–1881), den anarkistiske russeren Mikhail Bakunin (1814–1876) og italieneren Giuseppe Mazzini (1805–1872). Konflikter var ikke til å unngå. Den største gjaldt anarkistene. Men først gjaldt det for Marx å trenge tilbake mazzinianernes, proudhonianernes og særlig owenianernes innflytelse. De siste var eksponenter for det som er blitt kjent som utopisk sosialisme, en retning innen tidligsosialismen som fortsatt var sterk i engelske fagforeningskretser. Det lyktes Marx langt på vei å nøytralisere disse innflytelsene under Internasjonalens konferanse i Genève i september 1866. Deretter tok Marx et uforsonlig oppgjør med anarkistene, representert spesielt med Bakunin som han kjente fra tiden i Paris i 1844 og som nå bodde i Sveits. Selv om Marx vant kampen mot anarkistfløyen, som ble ekskludert under kongressen i Haag den 2. september 1872, ble seieren hul. Flyttingen av generalrådet fra London til New York i 1872, som Marx støttet, ledet raskt til Internasjonalens sammenfall og praktiske oppløsning. Den formelle oppløsning fulgte den 15. juli 1876 i Philadelphia. ==== Verket Kapitalen ==== Arbeidet med Kapitalen (Das Kapital) tok lang tid. Det var ikke før i 1867 at første bind av det som skulle bli et sett på tre bind ble publisert. Forleggeren var Otto Meissner i Hamburg, som også skulle gi ut de påfølgende (posthume) bindene i 1885 og 1894. De ferdige settene som er blitt dem som skulle prege senere marxisme, ble først redigert av Engels og fikk forord skrevet av ham (1895). Senere ble verket noe overarbeidet av den østerrikske sosialdemokratiske partiideologen Karl Kautsky (1854–1938) og med forord av ham (1910); Kautsky tilføyde også en såkalt fjerde bok, med «Teorier om merverdien» på grunnlag av et manuskript funnet i Marx' etterlatenskaper. Både Engels' og Kautskys ferdigstillelsesarbeid er blitt utsatt for kritikk fra forskjellig hold. Verkets fulle navn var Das Kapital. Kritik der politischen Oekonomie (Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi). Det bind som kom ut i 1867, Der Produktionsprocess des Kapitals, tok for seg produksjonsmidlene. De to posthume bindene hadde temaene (Bind II:) Der Cirkulationsprocess des Kapitals (Kapitalens sirkulasjonsprosess) og (Bind III: Der Gesamtprocess der kapitalistischen Produktion (Den kapitalistiske produksjons samlede prosess). Marx sa selv at hans mål var «å frembringe en vitenskap [dvs. politisk økonomi] ved kritikk til det punkt der den kan fremlegges dialektisk», og på dette vis «avdekke det moderne samfunns bevegelseslover». Ved å påvise hvordan kapitalistisk utvikling var en forløper for en ny og sosialistisk produksjonsmåte ville han legge et vitenskapelig fundament for den moderne arbeiderbevegelse. Et klart trekk ved Kapitalen er at fremstillingen reflekterer den dialektiske metodologi som var utviklet av Georg Wilhelm Friedrich Hegel i hans bøker Wissenschaft der Logik (1812/16) og Phänomenologie des Geistes (1807). Man finner også klare resultater av den innflytelse franske sosialister som Charles Fourier, comte de Saint-Simon og Pierre-Joseph Proudhon hadde hatt på Marx. Aristoteles og gresk filosofi i sin alminnelighet var også en viktig (om enn ofte forkjent) innflytelse på Marx’ analyse av kapitalismen. Marx’ utdannelse i Berlin gjorde ham fortrolig med greske og romerske diktere og filosofer, og hans doktorarbeid fra yngre år hadde sammenlignet to filosofer fra antikkens Hellas. Marx bygget sitt arbeid i høy grad på verker fra klassiske økonomer som Adam Smith (1723–1790, forfatter av «The Wealth of Nations»), David Ricardo (1772–1823, med verket «Principles of Political Economy and Taxation»), John Stuart Mill (1806–1873, som skrev «The Principles of Political Economy») og til og med Benjamin Franklin (1706–1790, blant annet «The Way to Wealth»). Nesten alt det han benyttet som empirisk underbygging kom også fra engelske kilder, særlig fra økonomidelen i tidsskriftet The Economist og rapporter fra The Royal Commission of Inquiry. Når han som relativt fattig mann kunne sette seg inn i slike kilder, skyldes det at han tilbragte lange dager i den kilderike lesesalen i British Museum, som han lettvint kunne komme seg til fra den nærliggende bydelen Chelsea, der han bodde i deler av sitt Londoneksil. Men i tillegg til å bygge på disse økonomene, omarbeidet han materien på en slik måte at hans verk ble en syntese som var hans eget originale verk og ikke bare var en videreføring av noen annen økonoms føringer. Ett særtrekk er at Marx i motsetning til de forfattere han leste foretok en integrering av økonomiske og sosiale omstendigheter. Både Smith og Ricardo tenderte mot å holde disse fra hverandre. Marx overtok Ricardos inndeling i tre klasser (landeiere, kapitaleiere/kapitalister og arbeidere). Ricardo hadde i senere arbeider påpekt negative sosiale følger av industrialiseringen på en måte som ikke Marx reflekterer i Kapitalen. De økonomiske studier Marx foretok overbeviste ham om at store fremskritt var innenfor rekkevidde; ja, at det ved hjelp av stadig forbedret teknologi absolutt ville være mulig å nå frem til et stadium der alle menneskelige behov kunne dekkes godt for alle og enhver. Men for å få til denne rette fordeling av godene ville det være helt nødvendig å gestalte samfunnet sosialistisk eller kommunistisk. De liberale var kritiske til Marx' modell fordi den oppfordret til klassekamp. Det var ifølge Marx' modell helt nødvendig at arbeiderne grep all makt, ellers ville man verken nå dette mål, og fremmedgjøringen ville bare bli verre. Nøkkelbegrepet fremmedgjøring fikk bred plass i Kapitalen. Dette er et konsept som går tilbake til Hegel. Unghegelianerne hadde grepet fatt i det, og Feuerbach og Marx videreutviklet det. Marx omgjorde det fra et rent filosofisk fenomen til en karakteristikk av en sosial mekanisme. Hos Marx inntrer fremmedgjøring (Entfremdung eller Entäusserung) på grunn av den kapitalistiske produksjonsprosess og eiendomsstruktur, når arbeiderne ikke har kontroll med produksjonsmidlene og kapitalistene får brorparten av den merverdien som tilføres et produkt ved arbeidernes virke. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe fremmed, og som han ikke har kontroll over. ==== Manuskriptet Borgerkrigen i Frankrike ==== Den viktigste politiske begivenhet for kommunismen i disse årene ble Pariserkommunen i 1871, da parisiske borgere gjorde opprør og klarte å kontrollere byen i to måneder. Marx skrev i april/mai samme år en av sine i ettertiden mest berømte tekster om den blodige undertrykkelsens av opprøret, Borgerkrigen i Frankrike, der han kom med et entusiastisk forsvar av Kommunen. Igjen dreier det seg om et verk som ikke ble offentliggjort; det ble først kjent i 1930-årene. I manuskriptet trakk Karl Marx igjen sin tidligere konklusjon om at proletariatet ikke må slå seg til ro med å få grepet om statens maktapparat, det må rykke det opp med roten. Marx priste den nye form for folkestyre som «kommunardene» etablerte. ==== Kritikk mot Gothaprogrammet ==== I det siste tiåret av sitt liv gikk det raskt nedover med Marx' helse, og han var ikke lenger i stand til å opprettholde det trykket i sitt forfatterskap som hadde kjennetegnet ham før. Maratonløpets tid var forbi. Men han maktet å engasjere seg tungt i enkelte dagsaktuelle spørsmål, særlig i Tyskland og i Russland. Tidlig i mai 1875 skrev Marx med støtte fra Engels et brev til Eisenach-fraksjonen av den tyske sosialdemokratiske bevegelse. Brevet ble ikke utgitt som sådan før i 1891, altså etter hans død. Marx og Engels hadde lenge stått denne bevegelsen nær. Brevet gav kanskje de mest detaljerte anvisninger og kommentarer fra Marx' hånd om programmatiske forhold for revolusjonær strategi. Her drøftet han «proletariatets diktatur», overgangsfasen mellom kapitalisme og kommunisme, proletarisk internasjonalisme og arbeiderklassens parti. Brevet, kalt Kritik des Gothaer Programms, er også kjent for sin utdypning av et av prinsippene for det kommunistiske samfunn: Fra hver etter evne, til hver etter behov. Kritikken mot Gothaprogrammet slutter med den berømte setningen «Dixi et salvavi animam meam» (Jeg har talt og reddet min sjel). Dette brevet ble det siste større verk fra Marx' hånd. Foranledningen var en planlagt partidannende kongress i byen Gotha. To grupper eller partier skulle her tilnærme seg hverandre: Etter planen ville eisenacherfraksjonen faktisk slå seg sammen med lasallefraksjonen og sammen danne et forent parti, det som etter ytterligere en del år ble til Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD). Eisenacherne (navnet kommer fra byen Eisenach der de hadde vedtatt et strengt marxistisk program i 1869) hadde sendt et programutkast, «Gothaprogrammet», til Marx for kommentar. Marx mente det var negativt påvirket av ideer fra avdøde tyske sosialistpolitikeren Ferdinand Lassalle (1825–1864), en mann som Marx hadde betraktet som en opportunist som var villig til kompromisse med regjeringen om arbeiderbevegelsens krav. Men da kongressen ble avholdt i Gotha sent i mai, ble det kritiserte programmet vedtatt med bare mindre endringer. ==== Sassulitsch-Brief - Brev til Vera Sassulitsj ==== Hans noe mindre intense beskjeftigelse med Russland avdekket en interessant ideologisk fleksibilitet. Det dreier seg om Marx korrespondanse med Vera Ivanovna Sassulitsj (1849–1919), en russisk narodnika som hadde kommet seg til Sveits etter å ha forøvet et politisk attentat i St. Petersburg og nå var på full fart til å bli marxistisk revolusjonær. I det som er blitt kjent som Sassulitsj-brevet (8. mars 1881) drøftet han muligheten for at Russlands situasjon kunne være slik at dette føydalsamfunnet kunne hoppe over det kapitalistiske utviklingsstadium og gå rett over til å bygge kommunismen på grunnlag av felleseietradisjoner i russiske jordbrukslandsbyer. En annen fleksibilitet fra det normalmønsteret han hadde tegnet opp med så stor styrke viste han ved en annen åpenhet: Han ville ikke utelukke at visse land med sterke demokratiske institusjonelle strukturer, som Storbritannia, USA og Nederland, kunne klare overgangen fra kapitalisme til kommunismebygging ad fredelig vei. Skjønt i land med sterke sentraliserte statsorienterte tradisjoner som Frankrike og Tyskland anså han en voldelig omveltning som helt uavvendelig. == Død og begravelse == Marx levde i fattigdom i de siste årene av sitt liv, helt avhengig av økonomisk støtte fra sine venner og spesielt sin venn og medforfatter Engels som hjalp familien med de daglige utgifter og gjeld. Hans sykdomssvekkelse gjorde at fremdriften med økonomiske arbeider helt stoppet opp; han led blant annet av kronisk bronkitt. Den 2. desember 1881 døde hans hustru Jenny. Marx var for syk til å overvære begravelsen. Den 11. januar 1883 døde datteren med samme navn. Selv døde Karl Marx den 14. mars 1883. Han ble 64 år, og var fremdeles statsløs. Tapet av hustruen, og sikkert også av datteren Jenny, hadde ført ham inn i en dyp depresjon og sannsynligvis fremskyndet hans død.Han ble gravlagt tre dager etter i Highgate Cemetery i London. Ni personer overvar begravelsen. Det var Engels, Eleanor, svigersønnene Charles Longuet og Paul Lafargue, og fem andre med nære bånd til den avdøde og overbeviste sosialister – Wilhelm Liebknecht, Friedrich Lessner, G. Lochner, Carl Schorlemmer og Ray Lankester. Inskripsjonen på støtten, et monument reist i 1954 av Det britiske kommunistpartiet, er «Workers of all lands, unite!». Den opprinnelige gravsteinen var i utgangspunktet beskjedent utsmykket. == Marx' barn == Bare tre av familiens barn vokste opp. Det var døtrene Eleanor, Jenny Caroline og Laura, som likesom sine foreldre engasjerte seg i den sosialistiske bevegelse. Laura giftet seg i 1868 med Paul Lafargue (1842–1911), Jenny giftet seg i 1872 med Charles Longuet (1839–1903), og Eleanor levde fra 1883 sammen med Edward Aveling (1849–1898). Alle tre svigersønner var aktive som sosialistiske agitatorer; de to førstnevnte i Frankrike og den siste i Storbritannia. Ingen av døtrene fikk barn. Begge de to døtrene som overlevde sin far, Laura og Eleanor, var språkbegavede og engasjerte seg i oversettelsesarbeid. Eleanor oversatte Ibsens stykker Fruen fra havet og En folkefiende til engelsk. Noe annet de skulle få til felles var at de skulle begå selvmord. Ved begge tilfeller var det i selvmordspakter med sine respektive livsledsagere, skjønt i Lauras tilfelle ble hun lurt til det – Edward hadde aldri hatt til hensikt å ta gift selv.Ifølge et standhaftig rykte hadde Marx en sønn utenfor ekteskap: Frederick Demuth, født 1851, sønnen til hans husholderske Lenchen Demuth (1820–1890). Hun hadde arbeidet hos familien helt siden 1843. Ungkaren Engels tok ansvaret for farskapet og tilsynelatende sparte Marx for forlegenheten. Etter Marx' død flyttet hun til Engels og ble hans husholderske. De to i fellesskap tok seg av Karl Marx' historiske etterlatenskaper. Hun døde av kreft i november 1890, og etter Jennys ønske ble hun begravet i familiegraven til familien Marx. == Verker == Karl Marx utga store mengder publikasjoner. Nedenfor er listet et utvalg av dem. == Se også == Dialektisk materialisme Fremmedgjøring Historisk sosiologi Kommunisme Marxisme Sosialisme == Referanser == == Litteratur == (en) David McLellan: Karl Marx: His Life and Thought (Harpercollins, 1978) ISBN 0-06-090585-9 (de) «Marx-Engels-Werke» (MEW), Berlin (DDR), Dietz-Verlag 1956–1990 (43 bind) (verkutgave) (en) Irving M. Zeitlin: Marxism: A Re-Examination. D. Van Nostrand Company, 1967. (no) Francis Wheen: Karl Marx. Norsk oversettelse av Kjell Olaf Jensen Pax, 2001. ISBN 82-530-2328-6 Nyere britisk bestselgende Marx-biografi skrevet etter regimeskiftene i Øst-Europa (Marx: A Life). (en) Philip Mansel: Paris Between Empires, (St. Martin Press, New York), 2001 === Videre lesning === Biografier(no) Edvard Bull: Karl Marx. Tiden, 1948. (de) Franz Mehring: Karl Marx – Geschichte seines Lebens. Berlin, 1918 (de) W.I.Lenin: Karl Marx, Dietz Verlag, Berlin 1952 (nl) Willem Banning: Karl Marx. Het Spectrum, 1960 (en) Isaiah Berlin: Karl Marx: His Life and Environment (Oxford University Press, 1963) ISBN 0-19-520052-7 (de) Maximilien Rubel: Marx-Chronik. Daten zu Leben und Werk. Hanser, München 1968 (en) Marx Without Myth: A Chronological Study of his Life and Work (Blackwell, 1975) ISBN 0-631-15780-8 (en) Boris Nicolaevski & Otto Maenchen-Helfen, Karl Marx: Man and Fighter (Penguin Books, 1976) ISBN 0-14-021594-8 (de) Heinrich Gemkow: Karl Marx und Edgar von Westphalen – Studiengefährten in Berlin, i: Beiträge zur Marx-Engels-Forschung, Hefte 1 og Hefte 3, Marx-Engels-Abteilung im Institut für Marxismus-Leninismus beim ZK der SED, Berlin 1977 og 1978. (de) Richard Friedenthal: Karl Marx. Sein Leben und seine Zeit. Piper Verlag, München 1981, ISBN 3-492-02713-XAnnen litteratur(no) Jon Elster: Hva er igjen av Marx? Universitetsforlaget, 1988. ISBN 82-00-18492-7 Omarbeidelse av engelsk original, forsøker å «oversette» Marx til moderne samfunnsvitenskapelig begrepsapparat for å teste hvilke av hans teorier som ifølge Elster fortsatt er holdbare. (no) Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter utvalg og redigret av Dag Østerberg. Bokklubben, 2000. ISBN 82-525-6174-8 (no) Fredrik Engelstad (red.): Det beste av Karl Marx: tekster i utvalg Pax, 1992 ISBN 82-530-1580-1. Med biografi (no) Rius. Marx for begynnere. Bracan forlag, 1995. ISBN 82-7822-007-7 (Også: Gyldendal, 1981) (no) Dag Østerberg. «Karl Marx». I: Vestens tenkere, bd 2. Aschehoug, 1993 (no) Dag Østerberg. Karl Marx og Emile Durkheim. Oslo, 1974. Doktoravhandling i 4 bind (en) Shlomo Avineri: The Social and Political Thought of Karl Marx (Cambridge University Press, 1968) ISBN 0-521-09619-7 (en) Wal Buchenberg: Karl-Marx-Lexikon. Von Abfall bis Zusammenbruch. Berlin 2005. ISBN 3-89700-425-9 (en) Alex Callinicos: Die revolutionären Ideen von Karl Marx. ISP-Verlag, Frankfurt am Main 2005, ISBN 3-89900-114-1 (no) George Douglas Howard Cole: Den sosialistiske tenkningens historie, bind I: Forløperne (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612096 (no) George Douglas Howard Cole: Den sosialistiske tenkningens historie, bind II: Marxismen og anarkismen (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612102 (en) G. A. Cohen: Karl Marx's Theory of History: A Defence (Princeton University Press, 1978) ISBN 0-691-07068-7 (en) Hal Draper: Karl Marx's Theory of Revolution (4 volumes) Monthly Review Press (en) Ronald Duncan & Colin Wilson (red): Marx Refuted, (Bath, U.K., 1987) ISBN 0-906798-71-X (en) Stephen Jay Gould: A Darwinian Gentleman at Marx's Funeral - E. Ray Lankester, Page 1, Find Articles.com (1999) (en) Daniel Little: The Scientific Marx, (University of Minnesota Press, 1986) ISBN 0-8166-1505-5 (en) Francis Wheen, Marx's Das Kapital, (Atlantic Books, 2006) ISBN 1-84354-400-8 (de) Eugen Dühring: Cursus der Philosophie als streng wissenschaftlicher Weltanschauung und Lebensgestaltung. London 1875 (de) Irving Fetscher: Marx. Herder Verlag, Freiburg/Basel/Wien 1999, ISBN 3-451-04728-4 (de) Karl Flechtheim: Karl Liebknecht: Gedanke und Tat. Schriften, Reden und Briefe zur Theorie und Praxis der Politik. Wien 1976 (de) Ossip K. Flechtheim, Hans-Martin Lohmann: Marx zur Einführung. 4. Auflage, Junius, Hamburg 2003, ISBN 3-88506-378-6 (de) Helmut Fleischer: Marx und Engels. Die philosophischen Grundlinien ihres Denkens. 2. Auflage, K. Alber, Freiburg/München 1974 (de) Eberhard Gockel: Karl Marx in Bonn – Alte Adressen neu entdeckt. Ein Beitrag zum 2000-jährigen Bonn-Jubiläum sowie zum Bicentenaire der Französischen Revolution. Bonn 1999 (de) Wolfgang Fritz Haug (utg.): Historisch-Kritisches Wörterbuch des Marxismus in 15 Bänden. Argument Verlag, Hamburg 1994 ff. (Band 1: 'Abbau des Staates bis Avantgarde, bisher (03/2006) erschienen: Bd.1,2,3,4,5,6 I. und 6 II.) (de) Michael Heinrich: Kritik der politischen Ökonomie. Eine Einführung. Zweite durchgesehene und erweiterte Auflage, Schmetterling Verlag, Stuttgart, ISBN 3-89657-588-0 (de) Robert Kur: Marx lesen – Die wichtigsten Texte von Karl Marx für das 21. Jahrhundert. Eichborn Verlag, Frankfurt am Main 2000 (de) Rosa Luxemburg: Gesammelte Werke, Bd. 1-5. Berlin 1974 (de) Thomas Masaryk: Die philosophischen und soziologischen Grundlagen des Marxismus. Studien zur sozialen Frage. 1899. (de) Izumi Omura og andre (utg.): Familie Marx privat – Die Foto- und Fragebogen-Alben von Marx’ Töchtern Laura und Jenny – kommentert faksimileutgave, Akademie Verlag 2005, ISBN 3-05-004118-8 (de) Helmut Reichelt: Zur logischen Struktur des Kapitalbegriffs bei Karl Marx. Diss. v. 10. Juli 1968, Wirtschafts—u. sozialwissenschaftliche Fakultät. Universität Frankfurt (Main), Frankfurt 1968, 265 S. (de) Helmut Reichelt: Zur logischen Struktur des Kapitalbegriffs bei Karl Marx. Mit einem Nachwort von Iring Fetscher. 4., durchgesehene Auflage. Zugleich: Diss. 1970, Wirtschafts- u. Sozialwiss. Fak. Universität Frankfurt (Main), Frankfurt am Main: Europäische Verlagsanstalt, 1973, 265 S., ISBN 3-434-45027-0 (de) T.Rockmore: Fichte, Marx and the German Philosophical tradition. Illinois 1980 (de) Wolfdietrich Schmied-Kowarzik: Die Dialektik der gesellschaftlichen Praxis. Zur Genesis und Kernstruktur der Marxschen Theorie. Alber Verlag, Freiburg/München 1981, ISBN 3-495-47446-3 (de) H.Stuke: Philosophie der Tat. Studien zur Verwirklichung der Philosophie bei den Junghegelianern und den Wahren Sozialisten. Stuttgart 1963. (de) Predrag Vranicki: Geschichte des Marxismus. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1974 (fr) Louis Althusser: Pour Marx, Maspero, coll. « Théorie », 1965; réédition augmentée (avant-propos d'Étienne Balibar, postface de Louis Althusser), La Découverte, coll. « La Découverte / Poche », 1996 (fr) Jean-Yves Calvez: La pensée de Karl Marx, Paris, Éditions du Seuil, 1956; édition revue et abrégée, Points Politique, Paris, Seuil, 1970 (fr) Denis Collin: Comprendre Marx, éd. Armand Colin, 2006, ISBN 2200269560 (fr) Pascal Combemale: Introduction à Marx, La Découverte, collection Repères, 2006. (fr) Jacques Derrida: Spectres de Marx, Galilée, 1993, ISBN 2718604298 (fr) Jacques Ellul: La Pensée marxiste, 2003, ISBN 2710325748 (fr) Jad Hatem: Marx, philosophe de l'intersubjectivité, Paris, L'Harmattan, 2002. (fr) Michel Henry: Marx, collection Tel Gallimard, 1991 : I. Une philosophie de la réalité ISBN 2070722198 II. Une philosophie de l’économie ISBN 2070722201 (fr) David Riazanov: Marx et Engels, Les bons caractères, Pantin, 2004 (fr) Maximilien Rubel: Karl Marx, essai de biographie intellectuelle, éditions Rivière, 1971 (fr) Maximilien Rubel: Karl Marx, Philosophie, ISBN 2-07-032839-2, Gallimard, Folio essais, 1965 (fr) Patrick Tort; Marx et le problème de l'idéologie. Le modèle égyptien, Paris, PUF, 1988 (fr) Michel Vadée: Marx, penseur du possible, Paris, Méridiens Klincksieck, 1992. == Eksterne lenker == (en) Karl Marx – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Karl Marx – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Karl Marx – sitater (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Karl Marx, bøker om Karl MarxOnline biografier og teksterMarx-tekster på norsk Marx-tekster på norsk Free audiobook fra LibriVox (engelsk, også på samme websted på tysk) Det kommunistiske manifest (på fransk) "The Reality Behind Commodity Fetishism" på nettstedet [http://www.sicetnon.org/index.php Sic et Non Libertarian Communist Library Karl Marx Archive Karl Marx-biografi Karl Marx i Zeno.org på tyskBiografierFriedrich Engels' Biography of Marx Vladimir Lenins Karl Marx-biografi Franz Mehrings Karl Marx: The Story of His Life Francis Wheens Karl Marx: A Life

Karl Marx (født 5. mai 1818 i den tyske byen Trier, som da lå i det prøyssiske storhertugdømmet Niederrhein, død 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lillestr%C3%B8m_Sportsklubb

2023-02-04

Lillestrøm Sportsklubb

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Lillestrøm Sportsklubb', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Lillestrøm Sportsklubb (stiftet 2. april 1917) er et norsk idrettslag fra Lillestrøm kommune i Viken. Klubben har over 2300 medlemmer og har 59 breddefotballag i tillegg til A-laget som spiller i Eliteserien. Supporterklubben Kanarifansen passerte høsten 2006 5 000 betalende medlemmer.

Lillestrøm Sportsklubb (stiftet 2. april 1917) er et norsk idrettslag fra Lillestrøm kommune i Viken. Klubben har over 2300 medlemmer og har 59 breddefotballag i tillegg til A-laget som spiller i Eliteserien. Supporterklubben Kanarifansen passerte høsten 2006 5 000 betalende medlemmer. == Eliteserien 2023 == == Lillestrøm SK Fotball == === Historie === Klubben har blitt seriemester fem ganger: 1959, 1976, 1977, 1986 og 1989. Klubben har også ni sølvmedaljer og tre bronsemedaljer. Klubben har vunnet norgesmesterskapet (NM) seks ganger: 1977, 1978, 1981, 1985, 2007 og 2017. I tillegg til de seks Norgesmesterskapene, så har Sportsklubben spilt syv andre cupfinaler. 14. september 1977 spilte Lillestrøm mot Ajax Amsterdam i Serievinner-cupen; kampen ble spilt på Ullevaal, og Lillestrøm vant 2–0 etter scoringer av Gunnar Lønstad og Tor Egil "Toro" Johansen. Den ble sett av over 20 000, noe som er rekord for en kamp Lillestrøm arrangerer. Returkampen mot Ajax i Amsterdam endte med 0–4-tap. LSK kom på andreplass i Tippeligaen i 2001 med 56 poeng, ett poeng bak Rosenborg. Lillestrøm fikk sølv i Norgesmesterskapet i fotball 2005, etter tap 2–4 mot Molde, og sølv i Royal League i 2005/2006, etter tap 0–1 mot danske FC København. 13. november 2006 holdt LSK pressekonferanse, hvor de fortalte at Uwe Rösler og Gunnar Halle hadde fått sparken med umiddelbar virkning, etter kun to sesonger som henholdsvis trener og assistenttrener i LSK. 16. november 2006 fikk LSK ny trener. Tom Nordlie tok over hovedtreneransvaret for Kanarifuglene og signerte en trenerkontrakt som skulle vare ut sesongen 2008. Nordlies ansettelsesforhold løp fra og med 1. desember 2006, men han tiltrådte i stillingen først 10. januar 2007. 29. mai 2008 trakk Tom Nordlie seg som trener etter en svak og skuffende sesongstart. Sesongen 2008 var på de fleste områder en gigantisk skuffelse for Lillestrøm Sportsklubb. Før sesongen ble de tippet, og ansett av eksperter, som en gullkandidat. Henning Berg tok over som ny trener 21. oktober. De unngikk så vidt nedrykk. Henning Berg ble avsatt som trener med umiddelbar virkning den 27. oktober 2011 etter at klubben bare tok ett poeng på åtte kamper. Assistenttrener Petter Belsvik ble satt inn som midlertidig hovedtrener, før Magnus Haglund signerte som ny hovedtrener på en to-årskontrakt som løper fra januar 2012. Magnus Haglundvalgte i oktober 2013 å benytte seg av sin opsjon og forlenget kontrakten med et år med opsjon på ytterligere et. Han valgte å ikke benytte seg av denne opsjonen og endte sin trenerkarriere i LSK med en 5.-plass for 2014-sesongen. Som erstatter hentet LSK inn tidligere storspiller Rúnar Kristinsson. Han begynte i januar 2015. Lillestrøm er det laget som har vært lengst i den øverste divisjonen i Norge. Sist gang laget rykket ned en divisjon, før 2019 var i 1966, da laget kom sist i 2. divisjon avd. A, og rykket ned til 3. divisjon Østland/Nordre. === Meritter === Seriemesterskap (5)1958–59, 1976, 1977, 1986 og 1989 Seriesølv (8): 1959–60, 1978, 1983, 1985, 1988, 1994, 1996 og 2001 Seriebronse (3): 1980, 1982 og 1993Cupmesterskap (6)1977, 1978, 1981, 1985, 2007 og 2017. NM-sølv (7): 1953, 1955, 1958, 1980, 1986, 1992 og 2005.Royal LeagueFinalister (1): 2005/2006 === Serie og Cup fra år 2000 === ==== Rekorder ==== Største hjemmeseier: 10–0 vs. Geithus, 4. oktober 1953 Største borteseier: 7–0 vs. Stabæk Fotball, 20. mars 2011 Største hjemmetap: 1–7 vs. Fredrikstad, 15. august 1954 Største bortetap: 1–7 vs. Odd Grenland, 7. juli 1953 Høyeste tilskuertall: Åråsen Stadion: 13 652 vs. Vålerenga, 16. mai 2002 Høyeste tilskuersnitt: 9 018, 2007 Fleste kamper totalt: 621[trenger oppdatering], Frode Kippe 1997–1998, 2002–2019 Flest ligakamper: 438[trenger oppdatering], Frode Kippe 1997–1998, 2002–2019 Flest mål, total: 319, Tom Lund 1967–1982 Flest mål, ligaen: 154, Tom Lund 1967–1982 Flest mål, en sesong: 26, Tom Lund 1973 Antall sammenhengende sesonger i øverste divisjon: 45, 1975-2019 === Stadion === Åråsen stadion er Lillestrøm Sportsklubbs hjemmebane og kan romme 11 460 mennesker. Stadionet ble offisielt åpnet lørdag 7. juli 1951. Før 1951 benyttet fotballen i Lillestrøm flere forskjellige idrettsplasser rundt Lillestrøm. Åråsen er delt inn i fire forskjellige tribuneseksjoner: Park & Anlegg-tribunen (der Kanarifansen har sitt felt), Romerikes Blad-tribunen, DNB-tribunen, og Legea-tribunen. De tre siste ble bygd i 2002. På slutten av 1990-tallet ble Åråsen utbygd til det moderne stadionet det er i dag. Den gamle sittetribunen er det eneste som er igjen av det tidligere anlegget. I 2008 ble Notar-tribunen (den gamle sittetribunen) oppgradert med nye gule seter. Teksten LSK 1917 pryder to av feltene. Kapasiteten på stadionet i dag er 11 460 etter at hele tribunen ble fylt med seter. I 2005 ble Åråsen ytterligere utbygd med flere kvadratmeter med næringslokaler. Åråsen er nå et komplett stadion med en god, intim stemning. Åråsen stadion AS er 100 % eiet av Lillestrøm Sportsklubb. I tillegg til Åråsen stadion, har LSK også en storhall (LSK-hallen), en kunstgressbane og en treningsbane. I 2008 startes også opparbeidelse av to nye treningsbaner. Den ene med undervarme. Treningsfasilitetene ligger rett ved siden av Åråsen på Lillestrøm stadion og brukes av LSK i tillegg til at de leies ut til klubber i omegn. Det finnes planer for fremtiden om å bygge et nytt stadion der Kjeller flyplass ligger nå. Dette er ikke vedtatte planer, men ønsker for fremtiden fra enkelte i LSK. == Spillerstall == Oppdatert 30. januar 2023. === Utlånte spillere === == Støtteapparat == === Administrasjon === === Akademiet === == Fremtredende spillere == Henning Berg Torgeir Bjarmann Ronny Johnsen Arne Erlandsen Jan Åge Fjørtoft Frode Grodås Gunnar Halle Erik Solér Arne Dokken André Bergdølmo Arild Sundgot Heiðar Helguson Emile Baron Mamadou Diallo Olivier Occéan Robert Koren Rúnar Kristinsson Tom Lund Arne Amundsen André Krogsæter Anthony Ujah Nosa Igiebor Fred Friday Michael Mifsud Mons Ivar Mjelde Kjetil Osvold Claus Reitmaier Uwe Rösler Ståle Solbakken Clayton Zane Dennis Schiller Tom Gulbrandsen Björn Bergmann Sigurðarson Thomas Lehne Olsen Tom Sundby Jan Ove Pedersen Ole Dyrstad Bård Bjerkeland === Toppscorer === 20 eller flere mål. == Tidligere trenere == Henning Berg Arne Erlandsen Bill Foulkes David Hay Ivar Hoff Joar Hoff Joe Hooley Tom Lund Tom Nordlie Uwe Rösler Jörgen Lennartsson Magnus Haglund == Koeffisient-rangering (UEFA) == Den følgende tabellen viser Lillestrøm SKs plassering på koeffisient-rangeringen til UEFA (per 22. desember 2022): == Lillestrøm SK skøyter == Geir Karlstad representerte som aktiv løper for denne klubben i sesongene 1987/88-sesongen til og med 1991/92-sesongen. I 1992 ble Karlstad tildelt æresmedlemskap i Lillestrøm Sportsklubb. Styret i klubben begrunnet tildelingen med Karlstads sportslige prestasjoner, at han skal ha vært en fremragende ambassadør for LSK og stedet Lillestrøm og at han var et godt eksempel for andre idrettsutøvere. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Lillestrøm Sportsklubb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Kanari-Fansen Lillestrøm LSK-historikk

| supporterklubb = Kanarifansen

https://no.wikipedia.org/wiki/Lyrikk

2023-02-04

Lyrikk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Lyrikk']

Lyrikk eller lyrisk diktning er en av de tre skjønnlitterære hovedsjangrene, ved siden av epikk og drama. Lyriske sjangre finnes det flere av. Stev og joik er eksempler som har vært utbredt i Skandinavia. Ordet lyrikk kommer fra det greske ordet lyra, altså musikkinstrumentet «lyre». I antikken var lyrikk sang til lyrespill. Også i ikke-vestlige kulturer har betegnelser for lyrikk etymologisk tilknytning til sang, for eksempel det kinesiske shi, som betyr «ordsang».

Lyrikk eller lyrisk diktning er en av de tre skjønnlitterære hovedsjangrene, ved siden av epikk og drama. Lyriske sjangre finnes det flere av. Stev og joik er eksempler som har vært utbredt i Skandinavia. Ordet lyrikk kommer fra det greske ordet lyra, altså musikkinstrumentet «lyre». I antikken var lyrikk sang til lyrespill. Også i ikke-vestlige kulturer har betegnelser for lyrikk etymologisk tilknytning til sang, for eksempel det kinesiske shi, som betyr «ordsang». == Kjennetegn == Kjennetegn ved lyriske tekster: Teksten er konsentrert og mettet med betydning Teksten oppviser stor grad av nærhet mellom 'stemmen' i teksten og det som omtales Teksten gjør bruk av musikalske eller visuelle virkemidler, som rim (innrim og/eller verserim) og/eller rytme. Teksten kan være strofisk, stikisk eller rapsodisk Teksten kan være rimfri og benytte seg av frie vers og/eller frie rytmer. (Jf.Henrik Wergeland "Mig selv")Ifølge Platon skjelner Sokrates mellom tre slags fortelling, nemlig eposet, dramaet og dityramben, dvs. korlyrikk til ære for Dionysos. I dramaet taler poeten gjennom andre. I eposet taler han dels sjøl, dels gjennom andre. I dityramben taler imidlertid poeten sjøl helt og holdent. Denne typen fortelling kan da sies å være utgangspunktet for den lyriske diktninga. Kravet om nærhet mellom den talende og det uttalte må ikke forstås slik at det er forfatteren som taler i teksten. Et lyrisk jeg kan være synlig til stede i teksten eller det kan underforstås (implisitt jeg), og jeg-et kan ha egenskaper og erfaringer som minner om forfatterens, men behøver ikke å ha det. I en lyrisk tekst vil klangvirkninger, rytme og typografi trekke oppmerksomheten mot ordenes stofflige kvaliteter, og ikke bare mot ordenes betydning. Disse sidene ved lyrikken behandles i metrikken. Lyriske tekster kan variere mye i lengde, fra japanske haiku-dikt til tekster som går over flere titalls sider. Edgar Allan Poe stilte som krav til en lyrisk tekst at den ikke skulle være lengre enn at den skulle kunne leses «at one sitting». Hvis teksten måtte deles på flere opplesninger, ville «effekten som følger av inntrykkets enhet» gå tapt. == Litterære priser == Årlig deles ut Den norske lyrikkprisen, tidligere Hartvig Kirans minnepris. == Se også == Ballade Elegi Gruk Haiku Hymne Konkret poesi Limerick Madrigal Minnesang Ode Rap Sang Shi Slam Sonette Stev Strofe Vagantdiktning Vers Vise == Eksterne lenker == Lyrikkmagasinet – Nyheter, lenker, videoer ++ Lyrikk; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Lyrikk eller lyrisk diktning er en av de tre skjønnlitterære hovedsjangrene, ved siden av epikk og drama.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lasse_%26_Geir

2023-02-04

Lasse & Geir

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1976', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske ungdomsfilmer', 'Kategori:Norskspråklige filmer']

Lasse & Geir er en norsk sosialrealistisk drama- og ungdomsfilm fra 1976 regissert av Svend Wam og Petter Vennerød. I hovedrollene som Lasse og Geir finner man Torgeir Schjerven og Lasse Tømte. I andre sentrale roller finnes Knut Pettersen, Jorunn Kjellsby og Kjersti Døvigen.

Lasse & Geir er en norsk sosialrealistisk drama- og ungdomsfilm fra 1976 regissert av Svend Wam og Petter Vennerød. I hovedrollene som Lasse og Geir finner man Torgeir Schjerven og Lasse Tømte. I andre sentrale roller finnes Knut Pettersen, Jorunn Kjellsby og Kjersti Døvigen. == Handling == Lasse & Geir handler om to småkriminelle, antisosiale og anarkistiske drabantbygutter fra Bogerud i slutten av tenårene som både mangler jobb, skoleplass og en mening med livet. Begge er i kraftig opposisjon til samfunnet og skikkelig forbanna på det etablerte og alt som måtte lukte av borgerskap og dannelse. De begynner dagen med å stjele øl på en butikk og lager oppstyr på en buss. De blir så arrestert og tilbringer resten av natten på glattcelle. Begge drar så hjem. Geir til sin alkoholiserte mor – og Lasse til en desillusjonert far som tyranniserer familien. Lasse ender opp med å bli kastet ut hjemmefra etter et sammenstøt med sin far. Sammen gir de to guttene seg ut i byen der de begår småkriminalitet, inntil de møter den bohemske drosjesjåføren Kristin som synes å forstå deres virkelighet. Guttenes glede blir kortvarig ettersom politiet neste dag kommer og arresterer dem. == Bakgrunnen for filmen == Svend Wam og Petter Vennerød traff hverandre under premierefesten til filmen Mors hus (1974). På denne tiden var Wam igang med manuset til Lasse & Geir, men stod i beit for en regiassistent. Vennerød var i hans øyne perfekt. Han hadde gode attester fra sin jobb som regiassistent hos Oddvar Bull Tuhus og Anja Breien og fikk jobben. Dette ble begynnelsen på et samarbeid som skulle telle 14 spillefilmer og en rekke kort- og dokumentarfilmer.Før innspillingsstart annonserte filmduoen i Dagbladet etter to gutter til tittelrollene som Lasse og Geir. Bare ett krav ble stilt til kandidatene: «De må være i opposisjon til det samfunnet vi lever i!».Da filmen var under innspilling våren 1975 uttalte Svend Wam følgende under et intervju: «Filmen 'Lasse og Geir' skal gi folk de mest motstridende følelser. Jeg vil at de skal føle aggressivitet, kjærlighet, varme, hat. Jeg vil bombardere dem med inntrykk. Og helst provosere dem. Får jeg fram det jeg vil skal filmen bli sjeldent provoserende. Men samtidig underholdende. Folk har et rimelig krav på underholdning, de betaler jo tross alt ikke så lite for å komme inn på kinoen. Filmen er samfunnskritisk; jeg prøver å skildre baksiden av den sosialdemokratiske medalje, for å si det slik». == Filmanmelderne == === Mottagelse i samtiden === Filmen fikk tildels bra mottakelse av filmanmelderne. Dagbladets kritiker Arvid Andersen var meget positiv og innledet sin anmeldelse slik: «Dette er en provoserende og skremmende studie av to unge mennesker med kynisk og bøllet reaksjon mot det etablerte velferdssamfunn. Filmen byr på en dialog som kan skremme fanden på slett mark, og den byr på situasjoner og holdninger som skaper gufs av uhygge, maktesløshet og – forundring».Ny Tid var også positive og brukte overskriften «Uartikulert opprør». De skrev blant annet følgende om filmen: «Langt om lenge en norsk film som ikke ser ut til å være spyttet ut av et masseproduserende atelier, med det samme felles preg. Det er mildt sagt høyst personlige takter over Svend Wams andre spillefilmarbeid, som må sees i nøye sammenheng med oppblomstringen av motkulturen – den alternative undergrunnskulturen...». De skrev videre at «Wam er heller ikke redd for å spille ut sine sterke scener, et godt eksempel på det er familieoppgjøret ved middagsbordet, der Knut Pettersen med uhyggelig treffsikkerhet spiller psykopat-faren som er en av de voldelige forutsetninger».Aftenpostens Øyvind Thorsen var mer delt i sitt syn og skrev blant annet: «…filmen ville ha gitt oss langt større innlevelsesmuligheter hvis filmskaperne hadde klart å unngå følgende: Den stundvis meget slette personinstruksjonen Når store- og lillebror har en vennlig prat på gutterommet, så uttrykker de seg som om de intervjuer hverandre for skoleradioen». I positiv retning skrev han: «…like fullt har sterkt engasjerende, talentfulle sider og at et meget alvorlig tema behandles på en måte som vil vekke både reaksjon og aksjon, det finnes det ikke fnugg av tvil om». Han konkluderte med «Tross påpekte svakheter: En verdifull film. Hvis en holder hodet klart og ikke lar seg rive med av antipatier».Morgenbladets Haakon Omejer Sørlie var imponert og skrev blant annet: «Det er ikke så altfor ofte man finner filmer som er 100 pst. dags-aktuelle eller fulltreffere», og videre at «Svend Wam har i sin film vist en enestående autentisk skildring av de to som av en stort sett allmennborgerlig innstilling vil bli betegnet som håpløs ungdom». Han konkluderte med: «Svend Wam har laget en hyperaktuell tankevekker i dagens situasjon, ikke minst på grunn av et sterkt spill fra Lasse og Geir».Aviser som Vårt Land, Nationen, Drammens Tidende og Nordlys gav også filmen positive kritiker.Klassekampen hadde derimot ikke mye positivt å si om filmen og kritiserte det de mente var dens politiske budskap. I 1976 brukte de overskriften «En film borgerskapet trenger» og skrev blant annet: «Det er lett å skjønne hvorfor borgerpressa gir mye spalteplass til denne filmen. Borgerskapet vil at ungdommens opprør skal bestå av å 'flippe' vekk fra problemene og angripe foreldre, lærere og sosialarbeidere mens monopolkapitalistene går fri». Avisas filmanmelder skrev videre at «Ikke en gang politivolden slår filmen ned på. Politimennene er snille onkler. Filmen viser ikke hvordan deler av Oslo-politiet i virkeligheten oppfører seg mot de som er stoffmissbrukere». De avsluttet med den krasse uttalelsen «Filmen er ikke verdt å se. Gi heller pengene til Jøtularbeiderne!».VGs Liv Herstad Røed var heller ikke så begeistret. Hun gav den terningkast tre og skrev blant annet: «Svend Wam vil med denne filmen vise hvorfor de to ungguttene Lasse og Geir er blitt arbeidssky slappfisker, bråkmakere og hasjrøykere. Det har han lykkes dårlig med. Bakgrunn og miljø er delvis kjørt så voldsomt ut i karikatur at kritikk og forklaring mister sin kraft». Hun kritiserer særlig det hun mener er overspill: «Dette gjelder bl.a. en kvinnelig passasjer på bussen hvor Lasse og Geir lager kvalm. Hun er offer for et gyselig overspill». I positiv retning skriver VGs anmelder at «Jorunn Kjellsby skaper derimot et troverdig portrett av en mammatype, og Thomas Robsahm er en naturlig liten hjerteknuser som Lasses yngre bror. Det virker som om det har moret filmskaperne å lage en så troverdig skildring som mulig av de to ungguttene, av sjargongen de bruker, og på det punkt er filmen vellykket». Hun konkluderer imidlertid med at «Bortsett fra en tilsynelatende treffende karakteristikk av hovedpersonene griper derfor denne filmen aldri ondet ved roten, makter ikke å skildre problemene innenfra. At undertegnede lar den seile opp på en 3'er her i VG, kommer av at Wam tross alt har forsøkt å lage film omkring viktige samfunnsproblemer». Filmen ble av ukjente årsaker nærmest slaktet i Bergenspressen. === Omtale i utlandet === Den danske avisa Politiken gav filmen negative kritikker mens den svenske Ny Dag gav den positiv omtale. === Omtale i ettertid === I 2004 beskrev Bergen filmklubb Lasse & Geir som en av nyere norsk filmhistories største publikumssuksesser. Det skrev videre at: «Dialogen, som i 1976 ble betegnet som 'ungdommelig vinglete og lett motsigelig', egner seg 28 år senere mer til underholdning enn til provokasjon», og «Her spleises sosialrealismen med kompromissløst oppvigleri. Resultatet er ikke til å ta feil av, dette er klassisk Wam og Vennerød: det norske samfunnet anno 1976 – hardcore!».Dagbladet gav filmen terningkast 4 under en vurdering i 1996. Adresseavisa gav den terningkast 5 under en vurdering i 2007 og skrev følgende kommentar: «Den mest insisterende unge og rocka filmen deres, hvor replikkene alene er nok til å gjøre den udødelig. Aldri har folk snakka mer utfrika, utflippa på norsk film enn Torgeir Schjervens energiske innsats som Lasse». == Priser == Svend Wam fikk Filmkritikerprisen i 1977 for manus og regi av Lasse og Geir. Filmen fikk samme år Norske Kinosjefers Forbunds pris Sølvklumpen som beste norske film i 1976. == Filmmusikk == Filmen åpner med salmen «Alltid freidig når du går». == Videoutgivelser == Filmen ble første gang utgitt på videokassett i begynnelsen av 1980-årene. Våren 2007 ble den utgitt på DVD sammen med en rekke andre av Wam og Vennerøds filmer. Dokumentarfilmen Oljeeventyret er blant ekstramaterialet på denne DVD-utgivelsen. Oljeeventyret var en dokumentar som filmduoen lagde på oppdrag for NRK i 1975, men som NRK nektet å vise. == Filmen i ettertid == På slutten av 1990-tallet ble filmen særlig berømt for sitatet: «Kan'ke du snurpe 'gjen smella litt da, du maser jo som et lok'motiv». Årsaken til dette filmsitatets berømmelse var at ble harselert med gjentatte ganger i humorserien Åpen post. Ifølge Petter Vennerød var sitatet hentet fra et slags «Klubb 7-språk» som eksisterte på 1970-tallet. Sommeren 2005 havnet replikken på andreplass i forbindelse med en kåring i Dagbladet over tidenes beste norske filmreplikk. «Dra meg baklengs inn i fuglekassa», fra Flåklypa Grand Prix, gikk av med seieren med 44 % av stemmene, mens replikken i Lasse og Geir fikk 13 %. To andre filmer av Wam og Vennerød havnet på henholdsvis en 8.- og 10.-plass.Lasse & Geir var også filmen som lanserte uttrykket «det sosialdemokratiske helvete».Ifølge Petter Vennerød ble filmen en såkalt «Vorspielfilm» rundt tusenårsskiftet. == Rolleliste == == Produksjonsstab == Foto: Paul René Roestad og Erik Gustavson (B-foto) Lyd: Jacob Trier Musikk: Svein Gundersen Klipp: Fred Sassebo Scenografi/Kostymer: Torunn Müller Script: Margrete Robsahm Stills: Jørn Svendsen Plakatdesign: Bjørn Roggenbihl Andre: Trond Gaute Kristiansen og Marco Pannaggi == Utenlandske titler == Them and Us (internasjonal engelsk tittel) Dom ger ju fan i oss... (Sverige) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Lasse & Geir på Internet Movie Database (no) Lasse & Geir i Nasjonalbibliotekets filmografi (no) Lasse & Geir hos Filmfront (sv) Lasse & Geir i Svensk Filmdatabas (en) Lasse & Geir på AllMovie (en) Lasse & Geir på Rotten Tomatoes

Lasse & Geir er en norsk sosialrealistisk drama- og ungdomsfilm fra 1976 regissert av Svend Wam og Petter Vennerød. I hovedrollene som Lasse og Geir finner man Torgeir Schjerven og Lasse Tømte.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lakki

2023-02-04

Lakki

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1992', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske filmstubber', 'Kategori:Norske ungdomsfilmer', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12']

Lakki er en norsk Wam og Vennerød-film fra 1992 etter Per Knutsens roman Gutten som kunne fly. Svend Wam ble nominert til Amandaprisen for manuskriptet til denne filmen, som han også regisserte.

Lakki er en norsk Wam og Vennerød-film fra 1992 etter Per Knutsens roman Gutten som kunne fly. Svend Wam ble nominert til Amandaprisen for manuskriptet til denne filmen, som han også regisserte. == Handling == Historien skildrer livet til den 14 år gamle Lakki som drømmer seg bort fra en utrygg tilværelse. Tilværelsen består av hans festgale mor, hans selvopptatte far, hans voldelige gymnaslærer, samt den pedofile Buddha-mannen. Lakki tenker ofte på tiden da foreldrene bodde sammen og livet var godt. Men selv da var det skår i gleden. Han husker også sin sinnssyke bestefar som han arvet genseren til. Når Lakki er alene innbiller han seg at det har begynt å gro vinger på ryggen hans så han kan fly av gårde fra denne vonde verden. Han begynner å eksperimentere med rus sammen med LSD-selgeren Tim, og en dag begynner han å hallusinere at det vokser vinger ut på ryggen hans, og han må bestemme seg for om han vil flykte eller bli hvor han er. Når Lakki en dag kommer hjem til moren, oppdager han at hun har låst seg inne på rommet og forsøkt å begå selvmord. Lakki begynner å hugge seg gjennom døren med øks. Han besvimer til slutt av utmattelse. Dagen etter bestemmer han seg for å brenne bestefarens genser, noe som sørger for at vingene hans faller av. Han drar så til sykehuset og tilgir moren for det hun har gjort. == Mottakelse == Filmen ble dårlig mottatt, både av presse og publikum. Lave besøkstall førte til at den ble tatt av plakaten etter fire dager i alle Norges byer unntatt Oslo. Den dårlige mottakelsen gjorde at filmen ble endret og relansert under tittelen Gutten som kunne fly. Denne versjonen fikk noe bedre mottakelse av kritikerne, men publikum sviktet nok en gang.Lakki regnes som en av de minst suksessfulle filmene til Wam & Vennerød. På mange måter er jeg en snobb. Jeg tåler ikke at kvinner røker på gaten eller at noen sier kukk og fitte i radioen == Rolleliste == Anders Borchgrevink (Lakki) Nina Gunke (moren) Bjørn Skagestad (faren) Jorunn Kjellsby (Siss, morens venninne) Gabriel Paaske (Tim) Øyvin Bang Berven (gymlæreren 'Tarzan') Jan Grønli (Buddha-mannen) Stian Bonnevie Arntzen (Lakki som 7-åring) Henrik Mestad (en farlig mann) Ivar Tindberg (Eddie) Anders Jacobsen (musketer) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Lakki på Internet Movie Database (no) Lakki i Nasjonalbibliotekets filmografi (no) Lakki hos Filmfront (da) Lakki i Danmark Nationale Filminstitut (nl) Lakki på MovieMeter (en) Lakki på AllMovie

Lakki er en norsk Wam og Vennerød-film fra 1992 etter Per Knutsens roman Gutten som kunne fly. Svend Wam ble nominert til Amandaprisen for manuskriptet til denne filmen, som han også regisserte.

https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur

2023-02-04

Litteratur

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteratur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Underholdning']

Litteratur (fra latin «skrift, skriftlig framstilling» av littera, det vil si «bokstav») er et begrep som omfatter et bredt spekter av menneskelige ytringer. I en vid forståelse av litteratur er det alle menneskelige ytringer som har manifest seg som tekst og ikke nødvendigvis utgitt på et forlag; dikt, roman, sakprosa, manuskripter for film og TV, vandrehistorier, eventyr, og lignende. En mer begrenset forståelse av begrepet litteratur betrakter det som en samlebetegnelse for tekster, både nedskrevne og muntlige, som oppfyller visse estetiske kriterier. Ordet litteratur har sin opprinnelse i det latinske litteratura som ble benyttet i tre betydninger: noe skrevet; filologi; eller lærdom. En detaljert definisjon er vilkårlig og kontroversiell. I en ytterligere snever forståelse av begrepet er det en kanon bestående av litterære verker i et språk som et samfunn har definert selv gjennom tiden og historien til å bestå av særlige kvaliteter som betraktes som viktige. Litteratur kan i henhold til ulike språk og tradisjoner bli gruppert som sentrale sjangrer slik Aristoteles definerte det i Poetikken skal bli forstått som en historisk prosess innenfor kultur- og litteraturhistorie i henhold til den som adresseres, grupperes i kategorier for barn og ungdom, for voksne, for kvinner, for seksuell legning, for etniske grupper og lignende grupperes i verdier som «høy» og «lav», verdifull og triviell, skjønnlitteratur og kiosklitteratur, og lignendeOpplevelsen av litteratur har generelt blitt oppfattet som et menneskelig gode; litteraturen har en påvirkningskraft – enten på et lavt plan som underholdning eller på et høyere plan som tilegnelse av kunnskap. Av samme grunn har litteratur i ulike tider og av ulike grunner også blitt betraktet som skadelig og farlig. Resultatet har vært forsøk eller gjennomføring av forbud, sensur og bokbål.

Litteratur (fra latin «skrift, skriftlig framstilling» av littera, det vil si «bokstav») er et begrep som omfatter et bredt spekter av menneskelige ytringer. I en vid forståelse av litteratur er det alle menneskelige ytringer som har manifest seg som tekst og ikke nødvendigvis utgitt på et forlag; dikt, roman, sakprosa, manuskripter for film og TV, vandrehistorier, eventyr, og lignende. En mer begrenset forståelse av begrepet litteratur betrakter det som en samlebetegnelse for tekster, både nedskrevne og muntlige, som oppfyller visse estetiske kriterier. Ordet litteratur har sin opprinnelse i det latinske litteratura som ble benyttet i tre betydninger: noe skrevet; filologi; eller lærdom. En detaljert definisjon er vilkårlig og kontroversiell. I en ytterligere snever forståelse av begrepet er det en kanon bestående av litterære verker i et språk som et samfunn har definert selv gjennom tiden og historien til å bestå av særlige kvaliteter som betraktes som viktige. Litteratur kan i henhold til ulike språk og tradisjoner bli gruppert som sentrale sjangrer slik Aristoteles definerte det i Poetikken skal bli forstått som en historisk prosess innenfor kultur- og litteraturhistorie i henhold til den som adresseres, grupperes i kategorier for barn og ungdom, for voksne, for kvinner, for seksuell legning, for etniske grupper og lignende grupperes i verdier som «høy» og «lav», verdifull og triviell, skjønnlitteratur og kiosklitteratur, og lignendeOpplevelsen av litteratur har generelt blitt oppfattet som et menneskelig gode; litteraturen har en påvirkningskraft – enten på et lavt plan som underholdning eller på et høyere plan som tilegnelse av kunnskap. Av samme grunn har litteratur i ulike tider og av ulike grunner også blitt betraktet som skadelig og farlig. Resultatet har vært forsøk eller gjennomføring av forbud, sensur og bokbål. == Tilnærming til litteraturens definisjon == «Hva er litteratur?» er det første spørsmålet som melder seg i omgang med begrepet litteratur. En enkel og formalistisk definisjon er at litteratur er tekster, men da oppstår et nytt spørsmål: hva gjør en tekst til litteratur? Vanskeligheten med å definere ordet «litteratur» er at det har ulike meninger i henhold til hvem som bruker begrepet. Det kan benyttes i bred mening overfor enhver form for symbolsk opptegnelse, bestående av fra bokstaver til bilder og skulpturer. I en mer snever mening av begrepet kan det bety kun tekst som består av bokstaver, eller eventuelt andre former for symbolsk skriftlig språk som eksempelvis egyptiske hieroglyfer. En ytterligere snever fortolkning er at det er tekst i en bestemt form, enten den kommer i uttrykk i form av en trykt bok, hugget i stein som inskripsjoner, eller i form av digitale media som nettside på Internett. Den muslimske lærde og filosofen Imam Ja'far al-Sadiq (702–765 e.Kr.) definerte litteratur som følgende: «Litteratur er det klesplagg som man tar på ved hva man sier eller skriver slik at det synes mer tiltalende». Således er litteratur et stykke av livet som har blitt gitt en retning og en mening, en kunstnerisk fortolkning av verden i henhold til synspunktene til den som fornemmer den. Tekster som utgjør det som vi oppfatter som «litteratur» har til stadighet overtrådt disse grensene. Illustrerte fortellinger, hypertekster, hulemalerier og inskripsjoner på monumenter har alle ved et eller tidspunkt presset grensene på hva «litteratur» er. Den russiske formalisten Roman Jakobson definerte litteratur som «organisert vold begått på vanlig samtale», og således framhevet han litteraturens avvik fra det dagligdagse og ordenes konversasjonsstruktur.Eksempelvis vil antagelig alle Lesekyndige vil kanskje oppfatte Charles Dickens' bøker som «litteratur», og samtidig kan noen bøker bli kritisert for ikke å være av en tilfredsstillende kvalitet slik at de ikke bør innlemmes i begrepet «litteratur». Det finnes et skille mellom tekster som oppfattes som ordinære eller uviktige, som telefonkatalogen, og tekster som har en særegen betydning. Det sistnevnte typen tekster kan være det som vi karakteriser som «diktning». Om all tekst er litteratur (i betydning at all tekst er litteratur) er det behov for en differensiering. Av den grunn har man innført tilleggsbegrepet «skjønnlitteratur» («diktning») som skiller den store gruppen av tekster fra en mindre og mer eksklusiv gruppe med tekster som man definerer med en mer iboende høyverdig verdi i en eller annen form. Selv om det kan være vanskelig å skille de enkelte tekstene fra hverandre og plassere dem i ulike grupper, eller at ulike mennesker plasserer ulike typer tekster i ulike grupper, finnes det enkelte tekster som enten det store flertall eller det litterære mindretall av ulike årsaker har gitt særegne og merkbare verdier. Disse verdiene opphøyer disse tekstene ved at disse tekstene har en egen kvalitet som gir leseren et behag eller tilfredsstillelse eller på andre måter gir en allmenngyldig verdi. Noen tekster har ved sin kvalitet en særegen verdi som skiller dem fra andre tekster som enten har liten verdi, eller verdien er likegyldig. Det finnes derimot ingen allmenngyldig mål for hva denne verdien består i, og i tillegg endres verdien over tid. Flere tidligere forfattere som opp gjennom tidene har fått nobelprisen i litteratur, har siden blitt glemt, og mange forfattere som siden har fått økt berømmelse fikk aldri nobelprisen – for eksempel Henrik Ibsen og August Strindberg. Nobelprisen i litteratur, og andre litterære priser eller oppfatninger av rangordning, forutsetter en vurdering av skjønnlitteratur (iboende begrensningen som er tidsbestemt), og en vurdering forutsetter vurderingskriterier. For kunstens er dette den estetiske normen, oppfatningen av kunst i litteraturen (kunstnerisk uttrykk og verdi).Litteraturkritikere kan ekskludere verker fra klassifikasjonen «litteratur» på grunnlag av for eksempel svak grammatikk og syntaks, av en ikke troverdig eller usammenhengende fortellerforløp, eller av motstridende eller lite overbevisende personfigurer. Sjangerlitteratur, som for eksempel romantikk, krim, eller science-fiction kan også ofte som helhet bli ekskludert som «litteratur», samtidig som enkelte verker innen for disse sjangrene kan bli inkludert, men blir da, noe motsigelsesfylt, ikke lenger betraktet som sjangerlitteratur selv om de fortsatt er det – det er verkenes øvrige «kvaliteter» som inkluderer dem. En definisjon på litteratur kan derfor være det kreativ skrift av anerkjent kunstnerisk verdi. Oppslagsverket Litterært leksikon (1977) definerte litteratur som følgende: «skrevne verker som i en eller annen henseende er betydningsfulle, uten at dette spesifiseres nærmere». En slik formalistisk definisjon er i sin natur utilfredsstillende da skjønnlitteratur får en status som nærmest ligner drømmene i freudiansk teori ved å være vitnesbyrd hvor bevisstheten ikke har adgang. Den litterære tekst kan bli lest og oppfattet som et særeget vitnesbyrd, for eksempel om forfatterens psyke. I henhold til Roman Jakobsons modell er alle typer litteraturer, også diktning, bestående av en avsender og et budskap og en mottaker. Alle tekster er kommunikasjon, men all kommunikasjon er ikke nødvendigvis litterær.Under lesningen av en tekst forholder vi oss til en avsender, en kreativ forfatter, men en del av de mest kjente litterære tekstene, for eksempel verdens eldste epos som Gilgamesj, her er forfatteren ukjent. For å bestemme litteraturens vesen kan den leses og vurderes i henhold til ulike tekstanalytiske sammenhenger: Filosofisk: litteraturen består av bedømmelser og vurderinger, om den er sann eller usann, selv om den formelt sett viser empiriske utsagns kjennemerker. Lingvistisk: litteraturen utgjør et overspråk, eller et språk som i forhold til dagligspråket er redundant (kan fjernes uten at meningsinnholdet går tapt). Musisk: litteratur er de tekster som også utnytter språkets lydside på en systematisk måte. Psykologisk: litterære tekster inneholder en særegen helhetskarakter eller med en særlig estetisk opplevelse.Et annet problem er at så lenge som det har eksistert litteratur, har det også eksistert litterære analyser. Hvordan en tekst kan leses er i seg selv en kreativ øvelse som kan gi ulike svar. I tillegg finnes det ulike former og ulike sjangre i litteratur (se nedenfor). == Historie == Ett av de meste kjente litterære verker i verden er det sumerisk og babylonsk epos Gilgamsj, et episk dikt som er datert til rundt 2700 f.Kr., og nedskrevet rundt 2000 f.Kr. Det handler om temaer som heroisme, vennskap, tap og søken etter evig liv. Forfatteren er som før nevnt derimot ukjent. Den eldste kjente forfatteren vi kjenner til er Enheduanna, en kvinnelig dikter og yppersteprestinne i Akkad som levde en gang rundt 2250 f.Kr. Rundt 42 hymner som ble skrevet eller nedtegnet i kileskrift er knyttet til hennes navn og er de første skriftlige vitnemål om et individs bevissthet om sitt eget indre liv. At litteraturen fra tidlig av ble sett på som en egenverdi som fortjente bevarelse er bevitnet i Ashurbanipals bibliotek i Ninive, og biblioteket i Alexandria. Bibliotek er samlinger av skrifter, men også litteratur uten skriftspråk eksisterer, og var kanskje den første litteraturen. Den eldste muntlige litteraturen, som vi har fått bevart for ettertiden (og skrevet ned), ble framført på vers hvor rim og rytme hjalp fortelleren til å huske lange, omstendelige fortellinger. Odysseen og Iliaden i antikkens Hellas, som er tilskrevet den blinde dikteren Homer (som antagelig er en oppdiktet forfatter), eksisterte først som muntlig litteratur. Ved å sammenligne fortellinger som vandret fra forteller til forteller fram til tidspunktet det ble nedskrevet, kan man studere hvordan fortellingen har holdt seg forbausende uforandret. Ulike historiske perioder har framhevet ulike karakterstikker av litteraturen. Tidlige verker har ofte hatt en åpenbar eller skjult religiøs eller didaktisk hensikt. Moraliserende litteratur har utgått fra slike kilder. Romansens eksotiske vesen og høvisk kjærlighet mellom mann og kvinne (ridder og jomfru) blomstret i middelalderen mens opplysningstiden på 1600-tallet framelsket naturalistiske epos og filosofiske avhandlinger. Romantikken på 1800-tallet med sine følsomme og lidende sinn framhevet den populære Folkediktningen og følelsesmessig deltagelse, men den avløst mot slutten av århundret til en fase av realisme og naturalisme, og inngående undersøkelser i hva som er virkelig. 1900-tallet frambrakte krav om symbolisme eller psykologisk innsikt i den litterære skildringen og utviklingen av personens karakter. Det var i romantikken at litteratur fikk betydningen tekster med bestemte estetiske kvaliteter som førte til at ordet ble synonymt med begrepet skjønnlitteratur (Belles Lettres). For poeten og litteraturkritikeren Ezra Pound var litteratur «nyheter som forblir nyheter». == Hovedformer == Epikk fortellende tekster Dramatikk skuespill, hørespill etc Lyrikk dikt Sakprosa == Sjangre == Barne- og ungdomslitteratur Billedbøker Epikk Eventyr Fabel Fantasy Humor Kiosklitteratur Kriminallitteratur Legende Myte Novelle Reiseskildringer Roman Romanse Sagn Science fiction Historie Lynfiksjon == Epoker == Se også Litteraturhistorie Antikken Middelalderen Renessansen Reformasjonen Barokken Klassisismen Romantikken (1800–1850) Nasjonalromantikken (1800–1850) Realismen Nyrealismen (1900–1940) Poetisk realisme Naturalismen Modernisme Postmodernisme == Litteraturomtale o.l. == Bokomtaler og litteraturkritikk har lenge vært en viktig del av avisenes kulturstoff. I Norge i dag er mange kritikere organisert i Kritikerlaget. Det har siden 1800-tallet dessuten vært en stor mengde tidsskrifter som skriver spesielt mye om litteratur, særlig skjønnlitteratur. Av norske litteraturtidsskrifter i dag kan nevnes det ungdommelige, men grundige Vagant, det tradisjonsrike Vinduet, det faglitterære Prosa (om faglitteratur), det feministiske Utflukt, de allmenne og solide Syn og Segn og Samtiden der det er essay både om samfunn og litteratur, Bøygen, Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, det tverrfaglige Agora og det bredt anlagte Bokvennen. I tillegg blir det utgitt blader og bransjepublikasjoner for blant annet forlag, bibliotek og litteraturvitenskaplige miljøer. For å øke oppmerksomheten rundt litteratur, bøker og lesing har det også blitt opprettet litteraturpriser og blitt arrangert litteraturfestivaler, bokmesser og opplesninger. == Se også == Litteraturvitenskap – litteraturanalyse – litterær teori Tidsperioder innenfor litteraturen Tekst Bok – bokkunst – bøker omtalt på Wikipedia Forfatter – forfattere omtalt på Wikipedia Forlag – bokhandel – bibliotek Litteraturpriser omtalt på Wikipedia Litteraturhenvisning Litterær modell == Referanser == == Eksterne lenker == Litteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Litteratursosiologi; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Litteraturterapi; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Litteratur (fra latin «skrift, skriftlig framstilling» av littera, det vil si «bokstav») er et begrep som omfatter et bredt spekter av menneskelige ytringer. I en vid forståelse av litteratur er det alle menneskelige ytringer som har manifest seg som tekst og ikke nødvendigvis utgitt på et forlag; dikt, roman, sakprosa, manuskripter for film og TV, vandrehistorier, eventyr, og lignende.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lille_Laila

2023-02-04

Lille Laila

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sanger', 'Kategori:Sanger fra 1966']

«Lille Laila» er en sang fra 1966, komponert av Åge Heltzen. Melodien ga også inspirasjon til den tidligere puben med samme navn på Grønland i Oslo.

«Lille Laila» er en sang fra 1966, komponert av Åge Heltzen. Melodien ga også inspirasjon til den tidligere puben med samme navn på Grønland i Oslo. == Innspillinger == Sangen var en hit i Norge med gruppen Doodle Bugs i 1969 på albumet Lille Laila. Den ble også spilt inn av De Syngende Husmødre på albumet Kjent og kjært fra 1984. == Kilder == Omtale hos notebutikken.no med opplysning om komponist og forfatter (en) Lille Laila på Discogs (en) Lille Laila på Discogs

«Lille Laila» er en sang fra 1966, komponert av Åge Heltzen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Landskoder_(Internett)

2023-02-04

Landskoder (Internett)

['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Landskoder', 'Kategori:Lister over forkortelser', 'Kategori:Lister over teknikk', 'Kategori:Nasjonale toppnivådomener']

Landskoder blir brukt i Internettadresser. Hvert land eller område har en kode på to bokstaver. Landskodene er videre toppnivådomener, eller ISO 3166-koder. For eksempel er www.eksempelsite.hu en ungarsk side, fordi hu er Ungarns landkode. Den offisielle listen finnes på http://www.iana.org/domains/root/db. Den offisielle listen over alle toppnivådomener vedlikeholdes av Internet Assigned Numbers Authority (IANA). IANA har også overoppsynet med godkjenningdsprosessen for nye foreslåtte toppnivådomener. Per januar 2016 inneholder rotdomenet 1205 toppnivådomener, mens noen få har blitt pensjonert og ikke lenger fungerer.

Landskoder blir brukt i Internettadresser. Hvert land eller område har en kode på to bokstaver. Landskodene er videre toppnivådomener, eller ISO 3166-koder. For eksempel er www.eksempelsite.hu en ungarsk side, fordi hu er Ungarns landkode. Den offisielle listen finnes på http://www.iana.org/domains/root/db. Den offisielle listen over alle toppnivådomener vedlikeholdes av Internet Assigned Numbers Authority (IANA). IANA har også overoppsynet med godkjenningdsprosessen for nye foreslåtte toppnivådomener. Per januar 2016 inneholder rotdomenet 1205 toppnivådomener, mens noen få har blitt pensjonert og ikke lenger fungerer. == A == AC – Ascension AD – Andorra AE – De forente arabiske emirater AF – Afghanistan AG – Antigua og Barbuda AI – Anguilla AL – Albania AM – Armenia AN – De nederlandske Antiller AO – Angola AQ – Antarktis AR – Argentina AS – Amerikansk Samoa AT – Østerrike AU – Australia AW – Aruba AX – Åland AZ – Aserbajdsjan == B == BA – Bosnia-Hercegovina BB – Barbados BD – Bangladesh BE – Belgia BF – Burkina Faso BG – Bulgaria BH – Bahrain BI – Burundi BJ – Benin BM – Bermuda BN – Brunei Darussalam BO – Bolivia BR – Brasil BS – Bahamas BT – Bhutan BV – Bouvetøya BW – Botswana BY – Hviterussland BZ – Belize == C == CA – Canada CC – Kokosøyene CD – Den demokratiske republikken Kongo CF – Den sentralafrikanske republikk CG – Republikken Kongo CH – Sveits CI – Elfenbenskysten CK – Cookøyene CL – Chile CM – Kamerun CN – Kina CO – Colombia CR – Costa Rica CS – Tsjekkoslovakia (nå: Tsjekkia og Slovakia) CU – Cuba CV – Kapp Verde CX – Christmasøya CY – Kypros CZ – Tsjekkia == D == DE – Tyskland DJ – Djibouti DK – Danmark DM – Dominica DO – Den dominikanske republikk DZ – Algerie == E == EC – Ecuador EE – Estland EG – Egypt EH – Vest-Sahara ER – Eritrea ES – Spania ET – Etiopia == F == FI – Finland FJ – Fiji FK – Falklandsøyene (Malvinas) FM – Mikronesia FO – Færøyene FR – Frankrike FX – Frankrike, Metropolitan == G == GA – Gabon GB – Storbritannia GD – Grenada GE – Georgia GF – Fransk Guyana GH – Ghana GI – Gibraltar GL – Grønland GM – Gambia GN – Guinea GP – Guadeloupe GQ – Ekvatorial-Guinea GR – Hellas GS – Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene GT – Guatemala GU – Guam GW – Guinea-Bissau GY – Guyana == H == HK – Hongkong HM – Heard- og McDonaldøyene HN – Honduras HR – Kroatia HT – Haiti HU – Ungarn == I == ID – Indonesia IE – Irland IL – Israel IN – India IO – Det britiske territoriet i Indiahavet IQ – Irak IR – Iran IS – Island IT – Italia == J == JM – Jamaica JO – Jordan JP – Japan == K == KE – Kenya KG – Kirgisistan KH – Kambodsja KI – Kiribati KM – Komorene KN – Saint Kitts og Nevis KP – Nord-Korea KR – Sør-Korea KW – Kuwait KY – Caymanøyene KZ – Kasakhstan == L == LA – Laos LB – Libanon LC – Saint Lucia LI – Liechtenstein LK – Sri Lanka LR – Liberia LS – Lesotho LT – Litauen LU – Luxembourg LV – Latvia LY – Libya == M == MA – Marokko MC – Monaco MD – Moldova ME – Montenegro MG – Madagaskar MH – Marshalløyene MK – Nord-Makedonia ML – Mali MM – Myanmar (Tidligere Burma) MN – Mongolia MO – Macao MP – Nord-Marianene MQ – Martinique MR – Mauritania MS – Montserrat MT – Malta MU – Mauritius MV – Maldivene MW – Malawi MX – Mexico MY – Malaysia MZ – Mosambik == N == NA – Namibia NC – Ny-Caledonia NE – Niger NF – Norfolkøya NG – Nigeria NI – Nicaragua NL – Nederland NO – Norge NP – Nepal NR – Nauru NT – Neutral Zone NU – Niue NZ – New Zealand == O == OM – Oman == P == PA – Panama PE – Peru PF – Fransk Polynesia PG – Papua Ny-Guinea PH – Filippinene PK – Pakistan PL – Polen PM – Saint-Pierre og Miquelon PN – Pitcairnøyene PR – Puerto Rico PS - Palestina PT – Portugal PW – Palau PY – Paraguay == Q == QA – Qatar == R == RE – Réunion RO – Romania RS - Serbia RU – Russland RW – Rwanda == S == SA – Saudi-Arabia SB – Salomonøyene SC – Seychellene SD – Sudan SE – Sverige SG – Singapore SH – St. Helena SI – Slovenia SJ – Svalbard og Jan Mayen SK – Slovakia SL – Sierra Leone SM – San Marino SN – Senegal SO – Somalia SR – Surinam ST – São Tomé og Príncipe SV – El Salvador SY – Syria SZ – Swaziland == T == TC – Turks- og Caicosøyene TD – Tsjad TF – De franske sørterritorier TG – Togo TH – Thailand TJ – Tadsjikistan TK – Tokelau TM – Turkmenistan TN – Tunisia TO – Tonga TP – Øst-Timor TR – Tyrkia TT – Trinidad og Tobago TV – Tuvalu TW – Taiwan TZ – Tanzania == U == UA – Ukraina UG – Uganda UK – Storbritannia US – Amerikas forente stater UY – Uruguay UZ – Usbekistan == V == VA – Vatikanstaten VC – Saint Vincent og Grenadinene VE – Venezuela VG – De britiske Jomfruøyer VI – De amerikanske Jomfruøyer VN – Vietnam VU – Vanuatu == W == WF – Wallis og Futuna WS – Samoa == Y == YE – Jemen YT – Mayotte YU – Jugoslavia == Z == ZA – Sør-Afrika ZM – Zambia ZR – Zaïre (nå CD – Den demokratiske republikken Kongo) ZW – Zimbabwe == Referanser == == Eksterne lenker == IANA Domains root DB

Landskoder blir brukt i Internettadresser. Hvert land eller område har en kode på to bokstaver.

https://no.wikipedia.org/wiki/Langrenn

2023-02-04

Langrenn

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Langrenn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdaterte artikler']

Langrenn er en konkurranseidrett utviklet fra skigåing. Langrenn utøves på to hovedmåter, klassisk stil og fristil (skøyting). Når en løper går klassisk, følger skiene et spor, og som regel legges det festesmurning under skiene for at de ikke så lett skal gli når de skyves bakover for fremdrift. I fristil skyver løperen skiene utover fra kroppen slik som skøyteløpere. Skigåing er fra gammelt av en måte å komme seg mer effektivt frem i snødekt terreng enn på beina. Senere ble dette i hovedsak en trim- og lekeaktivitet, etter hvert med lange tradisjoner. Mange steder preparerer lokale myndigheter eller idrettsklubber løyper for skigåing og langrenn som kan benyttes av alle. Langrenn har utviklet seg til en internasjonal konkurranseidrett på ski. Idretten utøves særlig i Norge, Sverige og Finland. I mesterskapene deltar utøvere fra over 60 land i hele verden. Langrenn hører inn under nordiske grener, som inkluderer skihopping og kombinert (som kombinerer de to grenene langrenn og skihopping). Skiskyting, som kombinerer fristil-varianten av langrenn og rifleskyting, regnes ikke inn under nordiske grener, selv om idretten i vesentlig grad består av langrenn.

Langrenn er en konkurranseidrett utviklet fra skigåing. Langrenn utøves på to hovedmåter, klassisk stil og fristil (skøyting). Når en løper går klassisk, følger skiene et spor, og som regel legges det festesmurning under skiene for at de ikke så lett skal gli når de skyves bakover for fremdrift. I fristil skyver løperen skiene utover fra kroppen slik som skøyteløpere. Skigåing er fra gammelt av en måte å komme seg mer effektivt frem i snødekt terreng enn på beina. Senere ble dette i hovedsak en trim- og lekeaktivitet, etter hvert med lange tradisjoner. Mange steder preparerer lokale myndigheter eller idrettsklubber løyper for skigåing og langrenn som kan benyttes av alle. Langrenn har utviklet seg til en internasjonal konkurranseidrett på ski. Idretten utøves særlig i Norge, Sverige og Finland. I mesterskapene deltar utøvere fra over 60 land i hele verden. Langrenn hører inn under nordiske grener, som inkluderer skihopping og kombinert (som kombinerer de to grenene langrenn og skihopping). Skiskyting, som kombinerer fristil-varianten av langrenn og rifleskyting, regnes ikke inn under nordiske grener, selv om idretten i vesentlig grad består av langrenn. == Historie == Skigåing har vært utøvd i Norden og i Sibir helt fra forhistorisk tid og muligens like lenge av urbefolkningen i Nord-Amerika. Ski var et nyttig hjelpemiddel i forbindelse med jakt og fangst, i tillegg til forflyttinger. Arkeologiske funn tyder på at ski har vært en "transportteknologi" i minst 5000 år som er minst like lenge som hjulet. Opp mot nyere tid brukte de fleste polfarere ski for å bringe seg selv og utstyret mot målet. I de fleste nordiske land har infanteristyrker fra hele verden lenge øvd på skigåing for vinteroperasjoner. Tradisjonelt ble ski laget av tre. Før utstyr av syntetiske materialer overtok, ble skiene ofte laget av hickory, og stavene ble laget av bambus med lær-håndtak og -reimer. Skotøyet var kraftige lærsko, gjerne betegnet skistøvler (betegnelsen brukes fortsatt), som hadde kraftige såler. Bindingene var opprinnelig enkle lær- eller tre-stropper over vristen og bak hælen. Senere kom Kandahar-bindingen med tåfeste av metall og metallfjærer langs skoen og rundt hælen. Slike bindinger brukes fortsatt i militært utstyr og for telemarkskjøring. For langrenn kom senere den såkalte Rottefella som var en ren tåbinding. Denne er videreutviklet til dagens langsrenns- og fjellskibindinger. == Arrangementer == Det er mange ulike konkurranser innenfor langrenn. Det varieres på distanser, fra i underkant av 1 km til 50 km og mer, konkurranseformer som fellesstart (alle starter samtidig) eller intervallstart (30 sek. mellom hver løper), og stilarter som klassisk stil eller fristil samt kombinasjonen av disse stilartene. En spesiell konkurranseform er jaktstart (engelsk: pursuit) hvor det arrangeres to løp to påfølgende dager med de to ulike stilartene, hvor tidsdifferansene i mål første dag er grunnlaget for start andre dag. En relativt ny konkurranseform kalles dobbeltjakt(-start) (engelsk: skiathlon eller duathlon). Her skifter løperne ski, staver og stilart midtveis i løpet i en pit stop. Denne varianten har i stor grad erstattet jaktstart. En særskilt populær konkurranseform de seneste årene har vært skisprint som bare er 1-2 km langt. I den motsatte enden finner vi skimaraton-distansene, også kjent som langløp. De mest tradisjonelle er det 90 km lange Vasaloppet i Sverige, arrangert første gang i 1922, Birkebeinerrennet i Norge (54 km, 1932) og Marcialonga i Italia (70 km, 1971). De olympiske vinterleker hvert fjerde år, arrangert av Den internasjonale olympiske komité (IOC), har flere langrennskonkurranser på programmet. Langrenn er også med i verdensmesterskapet i nordiske grener annet hvert år (oddetallsår), arrangert av Det internasjonale skiforbundet (FIS). FIS arrangerer hvert år verdenscupen (World Cup), som består av et større antall langrennskonkurranser gjennom hele skisesongen. Disse er fordelt mellom arrangører i mange land, både i Europa, Nord-Amerika og Japan. Løperne samler poeng gjennom sesongen, og den som samler flest i ulike kategorier (sprint, langdistanse, klassisk eller fristil) eller totalt, premieres. Den som til enhver tid leder verdenscupen (totalt eller i aktuell kategori), går med spesielt fargete nummere. Fra 2006/2007-sesongen er Tour de Ski arrangert, etter modell av flerdagers arrangementer som Tour de France og hoppuka. Dette har så langt bestått av 6-9 renn av ulike lengder og stilarter i løpet av 9-10 dager rundt nyttår. Tidene fra alle løpene legges sammen. I tillegg gis fratrekk av bonussekunder ved passasje som nummer 1, 2 eller 3 noen steder underveis i enkelte av løpene. Noen av løpene foregår som jaktstart basert på samlet tid, mens andre har fellesstart. Arrangementet inngår i verdenscupen og vinneren får 400 verdenscuppoeng (det normale fra ett renn er 100 poeng). I tillegg får de beste en større pengepremie. I tillegg til verdenscupen finnes det en kontinentalcup og en skandinavisk cup. Det arrangeres nasjonale mesterskap i hvert land, i Norge kalt Norgesmesterskap (NM). Det arrangeres også en egen Norgescup. For yngre løpere arrangeres Hovedlandsrennet (norgesmesterskap for aldersbestemte klasser). == Turrenn == Turrenn er skirenn åpne for mosjonister og bredden. TurrennPortalen har en formell definisjon på turrenn: Et turrenn er: Et skirenn hvor traseen fungerer fint til en sosial tur og det utenfor konkurranse. Lengden er såpass lang at det blir en tur. Som regel ca. 20 km eller mer for voksne. Deltakelse er åpen for alle. Det inkluderer de uten klubbmedlemskap og uten forsikringer. Rennet har en noterbar andel deltakere som er mosjonister. Det vil si ikke aktive og uten seier som mål.Skiforbundets lover (§ 380.1.1) sier: "Turrenn er åpne for alle utøvere, med eller uten skiforsikring og med eller uten klubb, og har få begrensninger for distanser, klasser og deltakerantall" Populære turrenn: Norge: Birkebeinerrennet, Grenaderen, Holmenkollmarsjen, Skarverennet, Rensfjellrennet, Ridderrennet, Sesilåmi, Spanstind Rundt, Ulsjøløpet Sverige: Vasaloppet Italia: Marcialonga Norge og Sverige: Flyktningerennet === Turrenn på rulleski === For norske forhold er turrenn på rulleski noe relativt nytt som det vil komme mer av. Nibberennet i Geiranger er et av disse. I Sentral-Europa har det vært mer utbredt i flere år. Sveriges har hatt suksess med Allians-loppet i noen år. == Utstyr == Det finnes flere typer ski, bindinger og sko, hvor det først og fremst skilles mellom klassisk stil og skiskøyting. === Bekledning === Det finnes ulike typer skiklær laget for tur, mosjon, trening og konkurranse som gir varme og skjermer for vind og vær. Racingdresser er konkurranseklær laget for mer bevegelsesfrihet og lavere vekt. De gir mindre varme enn overtrekksklær, men for topptrente utøvere er det sjelden et problem med den økte kroppstemperaturen under konkurranse. Det er vanlig å benyte briller, enten solbriller for å beskytte mot sollys eller vernebriller for å beskytte mot snø, regn og vind. Enkelte benytter kontrastøkende glass. === Skiene === Langrennski er typisk 2 meter lange, 50-60 mm brede og 5-20 mm tykke. Foran har skien en tupp som skal hindre at skien graver seg ned i løs snø. Moderne langrennski av komposittlaminat har gjerne en luftig kjerne bestående av treverk og/eller karbon. Denne kjernen er så kledd med plast. Langrennski har sjelden stålkant, noe som derimot er vanlig på fjellski. Undersiden av skien kalles for «sålen». ==== Riktig spenn ==== Langrennski har et spenn, dvs. er krummet oppover på midten. For best mulig gli er det viktig at skiene har riktig spenn. På klassiskski hjelper spennet for at en skal kunne ha på festesmurning i midtpartiet og dermed få feste ved løp i motbakke uten at gliden skal reduseres for mye når en glir bortover og nedover. En for stiv ski vil gjøre at man sliter med å få feste, mens for slapp ski vil gjøre at man glir dårlig. På skøyteski er riktig spenn viktig for glid og styring. En for stiv ski gi følelsen av at tuppen og bakenden av skien «graver seg ned» i snøen, særlig på mykt føre, hvilket fører til at løperen sakkes ned. En for slapp ski vil gjøre at skien mister dynamikken sin og begynner å «svømme» slik at skien ikke går like bent, særlig på hard snø.Spennet må være tilpasset skiens lengde og skiløperens tyngde. Videre vil løperens teknikk og kondisjon også ha noe å si for hva som er det optimale spennet. En toppidrettsutøver har gjerne stivere ski enn en mosjonist. Papirmetoden er en metode som kan brukes hjemme for å sjekke om spennet er riktig. Da sjekker en medhjelper om et vanlig A4 papirark kan føres inn under festesonen på skien når løperen står med vekten på henholdsvis en og to føtter (hel og halv kroppsvekt). For at denne metoden skal fungere er det viktig at gulvet er ganske flatt. En spennmåler benyttes gjerne istedet av skibutikker, og butikken kan da merke av smøresoner for hvor skismurningen bør legges til ulike fører. For eksempel er smøresonene ulike for pluss- og minusføre. Måleskinne er et enkelt verktøy for å måle spenn, men er ikke alltid kalibrert. Madshus Flextester og Nastolan vaaka er andre relativt rimelige alternativer som fungerer var at skiparet presses mot hverandre med en vektmåler og glipen mellom skiene måles med en føler. Ski-Test («Eikermåler») og SkiSelector er to eksempler på avanserte spennmålere som brukes av spesielforretninger for å analysere spennkurve og stivhetskurve med millimeterpresisjon. Basert på skiløperens vekt (hel- og halvvekt) gir disse presise målinger av kammerhøyde/restspenn, samt oppmåling av feste- og glidsoner ved hjelp av elektronisk indikasjon av restspenn. Kammerhøyden er hvor mange millimeter plass det er til smøring. Skiprodusenter har ulike metoder for å angi spenn, for eksempel «myk», «medium» eller «hard». For eksempel benyttes FA-tall av Fischer, hvor et høyere FA-tall indikerer et stivere spenn. På grunn av naturlig variasjon i produksjonen er ikke slike tall oppgitt av produsenten like presise som målingene man får fra en avansert spennmåler. ==== Reparasjon ==== Mindre mindre hakk og skraper kan fylles igjen med en spesiell fyllmasse og deretter pusses ned igjen, for eksempel med sandpapir eller sikling. Dersom hele skien er ripet opp kan den i noen tilfeller slipes ned igjen. Skader som er så store at det blir hull i skien bør tettes så fort som mulig for å unngå at det kommer vann inni skien. ==== Smurning ==== Det finnes en rekke smurninger for langrenn. Disse kan deles i to hovedtyper: glidvoks og festesmurning. Glidvokser legges på med "strykejern" i hele skiens lengde og skal sørge for god glid. Når skiene skal brukes til klassisk langrenn unngår en gjerne glidvoks i festesonen midt på skien. Her legger en i stedet festesmurning som skal gi godt feste ved løp i motbakke og på flatene når en bruker diagonalteknikk. Av festesmurninger er det to hovedtyper, tørrvoks (festevoks) og klister. Tørrvoks brukes ved tørr snø, dvs. kuldegrader eller moderate varmegrader i snøen. Klister brukes ved våt eller iset snø. Effekten av bruk av glider diskuteres. Noen eksperter hevder at bruken på en moderne såle kan være ugunstig, spesielt i mildvær. Dette forklares som en kombinasjon av rene friksjonsmekanismer, at skitt i løypa lettere fester seg til skiene og at oppvarmingen ved gliderpåføring kan være skadelig for sålen. Klassiskski fås også i smørefrie varianter. Fra 2010-tallet ble det vanlig med en ny type smørefrie ski som består av integrerte feller. ==== Sliping ==== Det er blitt vanlig å slipe skisålene før det legges på glidvoks. Strukturen (langsgående riller) som oppnås gjennom slipingen varieres ettersom skien skal brukes på tørt føre (fin slip) eller fuktig føre (grov slip). Strukturen bidrar til økt drenering av vannet som dannes fra trykket fra skien mot snøen eventuelt sammen med det vannet som allerede er i snøen. Derved reduseres friksjonen mellom ski og snø. I tillegg til sliping og glidvoks brukes ofte et pulver og børsting for å gi de siste bidragene til god glid. === Sko og bindinger === Skiskoene (skistøvlene) festes til skiene med bindinger. Innenfor langrennsbindinger er det nå fire hovedtyper: Rottefella «NN» (Nordic Norm, også kalt «75 mm») – Den opprinnelige varianten fra Rottefella. Brukes på en del fjellski, men sjelden på langrennski. Salomon «SNS» (Salomon Nordic System) – Konkurrerende variant fra Salomon som er smalere enn NNN, og dermed ikke kompatibel. Bindinger kompatible med NNN-sko: Rottefella «NNN» (New Nordic Norm) – Videreutviklet variant. Rottefella «NIS» (Nordic Integrated System) – Den mest moderne varianten, kompatibel med NNN-sko. Fischer/Rossignol «Turnamic» Salomon «Prolink»Selv om det har vært en trend å gå mot bindinger som er kompatible med NNN-sko så selger Salomon fremdeles også deres gamle SNS-variant som ikke er kompatibel. I utgangspunktet krever hver av disse bindingstypene spesialtilpassete sko. Dette gjelder også spesialvariantene NNN-BC og SNS-BC ("Back Country") som er kraftigere bygd og egnet til turski. === Staver === I tillegg til ski har langrennsløperen to staver som bidrar til fremdrift og gir støtte ved renning unnabakke. Skistaven har en trinse nederst som er en ring eller skive som skal hindre eller begrense staven i å trenge ned i snøen. Nederst er også en spiss som skal gi feste i snøen. Øverst har staven et håndtak og en håndreim som gir et godt grep. Det brukes typisk lengre staver for skøyting. Til klassisk teknikk er en vanlig anbefaling å ta løperens kroppshøyde og trekke fra 30 cm (hvilket for eksempel gir en 150 cm stav for en 180 cm høy løper). Til skøyting anbefales det ofte å trekke 20 cm fra løperens kroppshøyde (som gir en 160 cm stav for en 180 cm høy løper).Som huskeregel brukes det til skøyting korte ski og lange staver, mens til klassisk brukes lange ski og korte staver. Dersom man havner mellom to stavlengder anbefales det ofte å ta den minste ettersom særlig for lange staver kan gi dårlig teknikk. == Stilarter == Det er to hovedstilarter i langrenn, klassisk og fristil (alt. friteknikk eller skiskøyting). Utstyr, både ski, bindinger, sko og staver, samt løyper er tilpasset de to stilartene. === Klassisk stil === Stilarten inneholder tre teknikker, diagonalgang, staking (dobbelttak) og fiskebein. Ved diagonalgang flytter armer og bein seg på samme måte som når en går (uten ski). En skyver ei ski fremover av gangen etter fraspark med den andre skia. En forlenger skyvet ved å skyve staven bakover, staven som er på samme side som frasparkskien. Stavskyvet avsluttes med et nytt fraspark med skien på motsatt side. Slik fortsetter løperen med vekslende sider. Ved staking skyver en bare fra med stavene og disse skyves samtidig bakover. En kan kombinere staking med fraspark ("dobbeltak med fraspark"). Staking brukes når det er plant eller i slake nedoverbakker. I brattere nedoverbakker brukes vanlig utforteknikk. Denne brukes selvsagt også i fristil. I svært bratte motbakker brukes fiskebein hvor en setter skiene ut i en vinkel. Stavbruken er som i diagonalgang. Klassisk stil foregår i en preparert løype som har to parallelle spor, ett for hver ski. I brede traséer er det normalt flere løyper ved siden av hverandre slik at det er lettere å passere en annen løper. Det er ikke lov å ta skøytetak i klassisk stil, unntatt ved skifte av løype. Det tillates normalt også å ta skøytetak når løypa gjør en sving. Klassiske ski blir alltid smurt med festesmurning for å ha et godt fraspark, spesielt i motbakker, hvor staking ikke er mulig. Det hender i sjeldne tilfeller at løpere ikke smører skiene for klassiske sprintkonkurranser der løypa er så plan at staking kan brukes hele strekningen. === Fristil === Fristil, også kalt friteknikk, (ski-)skøyting eller skate, foregår ved at skiene skyves utover (som hos en skøyteløper), normalt i kombinasjon med dobbelt stavskyv bakover. Skiene i denne stilarten er kortere enn for klassisk stil, mens stavene er lengre. Det er fem underteknikker innenfor fristil, som brukes i suksessivt lettere terreng/høyere fart: Glidende fiskebein, padling, dobbeldans, enkeldans, friskøyting. Glidende fiskebein Glidende fiskebein, også kalt enkeltpadling eller diagonalskøyting, utføres som klassisk fiskebein, men der skiene glir framover i hvert tak. Høyre ski og venstre stav føres fram samtidig, og motsatt. Dette er den eneste fristilarten hvor stavene settes ned en for en. Konkurranseløpere bruker glidende fiskebein i liten grad, med unntak for meget lange og bratte motbakker (som sluttbakken i Tour de Ski).Padling I padling holder man den ene staven høyere (kalt hengarmen) enn den andre. Man setter stavene i snøen samtidig med at man setter skien i snøen på samme side som hengarmen. Denne teknikken brukes mest i bratte motbakker. Siden teknikken er usymmetrisk, er det viktig å kunne bruke begge armer som hengarm.Dobbeldans I dobbeldans brukes stavene i skyvet på begge skiene, dvs for alle fraspark. Teknikken brukes på flatene og i lette motbakker. De beste løperne klarer normalt å holde dobbeldans i brattere bakker enn de nest beste, som må gå over til padling.Enkeldans I enkeldans brukes stavene i skyvet på annethvert fraspark. Denne teknikken brukes på flatene og svakt unna.Friskøyting Friskøyting brukes i moderate unnabakker. Her er beinteknikken som i dobbeldans/enkeldans mens armene holdes inntil kroppen omtrent som i utforstilling eller eventuelt ut til sidene for å holde balansen.Traseene må være brede for at det skal være praktisk å bruke denne stilarten. Opprinnelig var det bare en løype i langrenn, og en løper som ville forbi måtte rope nettopp løype! for å komme forbi. Da måtte den andre ut i løssnøen for å slippe konkurrenten frem. Etter hvert ble det laget bredere traseer med flere parallelle løyper for å gi bedre konkurranseforhold. Dette gjorde det mulig å bruke skøyteteknikk med stor effekt. Stilarten tvang seg frem som egen konkurranse-variant etter at det ble klart at den var klart mer effektiv enn den klassiske. Det var Bill Koch, USA som brukte teknikken først med stor suksess i internasjonale konkurranser. Den norske langrennsløperen Bjarne Nilssen deltok i et tysk mesterskap i Feldberg (i Schwarzwald) 2. februar 1900 og brukte da til manges overraskelse skøyteteknikk i den 23 kilometer lange løypa. Dette kan ha vært den første gangen skøyting ble brukt i konkurranseløp. Terminologi for skøyteteknikker == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Cross-country skiing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Cross-country skiing – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Langrenn.com FIS Langrenn Norges skiforbund – Langrenn Langrenn teknikk og trening – Omfattende informasjon på skiteknikk og trening

Langrenn er en konkurranseidrett utviklet fra skigåing. Langrenn utøves på to hovedmåter, klassisk stil og fristil (skøyting). Når en løper går klassisk, følger skiene et spor, og som regel legges det festesmurning under skiene for at de ikke så lett skal gli når de skyves bakover for fremdrift. I fristil skyver løperen skiene utover fra kroppen slik som skøyteløpere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Landsorganisasjonen_i_Norge

2023-02-04

Landsorganisasjonen i Norge

['Kategori:1899 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Landsorganisasjonen i Norge', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1899', 'Kategori:Politikk i 1899', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Homofrydprisen']

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere. LO består av 25 fagforbund (2022) med til sammen 930 000 medlemmer (2018). Over 590 000 medlemmer er fullt betalende medlemmer, noe som tilsvarer 22 prosent av alle lønnstakere. LO ble stiftet den 1. april 1899 som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) og byttet til dagens navn i 1957. Peggy Hessen Følsvik overtok som LO-leder etter at Hans-Christian Gabrielsen døde 9. mars 2021, og hun ble valgt for en fireårsperiode på LO-kongressen i 2022. Formelt er LO en tverrpolitisk organisasjon med medlemmer som støtter alle politiske partier i Norge. Tradisjonelt har imidlertid LO et tett samarbeid med Arbeiderpartiet. Historisk er LO preget av sosialistisk tanketradisjon og det politiske programmet kan sies å være basert på en blanding av tradisjonelle sosialistiske verdier, kombinert med mer moderne sosialdemokratiske tanker.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere. LO består av 25 fagforbund (2022) med til sammen 930 000 medlemmer (2018). Over 590 000 medlemmer er fullt betalende medlemmer, noe som tilsvarer 22 prosent av alle lønnstakere. LO ble stiftet den 1. april 1899 som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) og byttet til dagens navn i 1957. Peggy Hessen Følsvik overtok som LO-leder etter at Hans-Christian Gabrielsen døde 9. mars 2021, og hun ble valgt for en fireårsperiode på LO-kongressen i 2022. Formelt er LO en tverrpolitisk organisasjon med medlemmer som støtter alle politiske partier i Norge. Tradisjonelt har imidlertid LO et tett samarbeid med Arbeiderpartiet. Historisk er LO preget av sosialistisk tanketradisjon og det politiske programmet kan sies å være basert på en blanding av tradisjonelle sosialistiske verdier, kombinert med mer moderne sosialdemokratiske tanker. == Formål == LO har til formål å samordne medlemsforbundenes arbeid for slik å samlet fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, helsemessige, sosiale, forsikringsmessige og kulturelle interesser (ifølge vedtektene). Arbeidet foregår først og fremst gjennom å opprette tariffavtaler og å styrke disse. Arbeidet med å opprette og forbedre tariffavtalene skjer i all hovedsak gjennom tariffoppgjørene. == Beslutningsorganer == Beslutningsorganene i LO består øverst av: Kongressen som i henhold til vedtektene møtes hvert fjerde år, neste gang i 2021, og er hovedsammenslutningens øverste organ. Representantskapet er nest høyest, og avholdes normalt to ganger årlig, og under hovedtariffoppgjør alltid i forkant av oppgjøret. Sekretariatet er på 15 stemmeberettigede personer vektet etter forbundenes størrelse og disse 15 inkluderer de fire øverste fra LOs valgte ledelse. Sekretariatet organiserer LOs daglige drift og møtes vanligvis hver uke. I sekretariatet har også alle ledere i tilsluttede fagforbund møte- og talerett.LOs valgte ledelse består av åtte personer og opptrer på vegne av organisasjonen i kontakt med arbeidsgivere og myndigheter. På kongressen i 1993 ble LO delt inn i de fire kartellene LO Stat, LO Kommune, LO Industri og LO Service. LO Industri og LO Service ble nedlagt i 2004. == Organisering == Enkeltpersoner kan ikke være direkte medlem i LO. Medlemskap i LO får man ved å være medlem i et av de 25 fagforbundene som er tilsluttet LO. Størrelsen på disse fagforbundene varierer fra under 1 000 til over 300 000. Fagforbundene omfatter en eller flere yrkesgrupper, og organiseringen er tradisjonelt beskrevet som horisontal, hvilket innebærer at yrkesgrupper med relativt likt arbeid organiserer seg i samme fagforbund på tvers av arbeidsgivertilknytning. På den enkelte arbeidsplass er arbeidstakerne dermed vanligvis organisert i en eller flere klubber etter yrkestilhørighet. Klubbene danner igjen gjerne innenfor geografiske områder fagforeninger. Det er disse fagforeningene som på landsbasis danner et fagforbund som igjen tilslutter seg LO. === Lokalorganisasjonene i LO === I tillegg til forbundenes sentrale medlemskap i LO, finnes det en rekke lokalorganisasjoner som fagforeninger innenfor et geografisk område er tilsluttet. Heller ikke her er man direkte medlem som enkeltperson, men er tilsluttet gjennom medlemskap i et forbund og en fagforening. Lokalorganisasjonene benevnes som LO i/på (geografisk sted). Lokalorganisasjonene er blant annet involvert i å arrangere lokale 1. mai-tog, og har også gjerne et faglig-politisk samarbeid med det lokale Arbeiderpartiet og eventuelt andre rød-grønne partier. == Samfunn == LO har tradisjonelt engasjert i seg i de fleste spørsmål som angår medlemmenes interesser. Av stor betydning kan nevnes bedriftsdemokratiet og medbestemmelse på arbeidsplassen, helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål (HMS), likestilling og seksuell trakassering, avtalefestet pensjon, og ferie-, fritid og arbeidstid. I den senere tid har pensjon stått høyt på agendaen. == Historie == Gjennom den industrielle revolusjon på 1800-tallet ble det skapt en helt ny samfunnsklasse – arbeiderklassen. Disse hadde i begynnelsen få eller ingen rettigheter, og etter hvert ble behovet for organisering sterkere.Samtidig ga den nye industrien større muligheter for effektiv organisering av arbeiderne, enn tidligere tiders arbeidsplasser. Arbeiderne er samlet på et relativt lite geografisk område, det er enkelt å identifisere de felles ønskene, og de hadde gode aksjonsmuligheter. På en moderne fabrikk kan en streik i bare en liten del av arbeidsstokken stanse hele produksjonen. Thranebevegelsen regnes som Norges første arbeiderbevegelse. I 1870-årene så de første forløperne til fagforeningene slik vi kjenner dem i dag, dagens lys. === LO stiftes === LO ble stiftet den 1. april 1899 under navnet Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, og hadde ved starten 1 500 medlemmer, men medlemstallet økte raskt etter unionsoppløsningen i 1905. Allerede i 1900 begynte også arbeidsgiverne å organisere seg, i det daværende Norsk Arbeidsgiverforening, senere Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Den første landsomfattende arbeidskonflikt i Norge skjedde i 1907. Den første landsomfattende tariffavtale kom på plass samme år med Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I 1919 vedtok Stortinget åtte timers arbeidsdag og en ukes ferie med lønn. === 1920-årene === I 1919 hadde LO 144 000 medlemmer, to år senere, i 1921, gikk 150 000 fagorganiserte ut i streik som en reaksjon på arbeidsgivernes krav om kraftig lønnsnedslag. 1920-årene brakte flere arbeidskonflikter, og ga dertil mange nederlag. På denne tiden var det også en rekke splittelser i arbeiderbevegelsen, mellom kommunisme, sosialisme, og påtrykket fra det nye Sovjetunionen. Fagbevegelsen ble samlet sett svekket. Først i 1930-årene økte medlemstallet i LO igjen. === 1930-årene === I 1930 hadde LO 140 000 medlemmer, mens ved inngangen til krigen i 1940, 357 000 medlemmer. Dette tiåret ble preget av at LO og arbeiderbevegelsen ble anerkjent som en politisk kraft og gjennom oppslutning i valg fikk Arbeiderpartiet en solid parlamentarisk basis. Årtiet startet riktignok med Norges største arbeidskonflikt i 1931, da lockout rammet 90 000 arbeidstakere i fem måneder. Men allerede fire år senere i 1935 ble den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne opprettet. Arbeiderpartiet dannet regjering med to statsråder fra LO i 1935. Allerede før krigen, hvilket i internasjonal sammenheng må sees på som svært tidlig, ble alderstrygd og ledighetstrygd innført i Norge. === LO i illegalitet === Under krigen ble LO, – etter riktignok først en langvarig utholdenhet frem til 1941, – nazifisert. Henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm i forbindelse med «Melkestreiken» i september 1941 markerte nazistenes overtakelse av LO. En illegal struktur ble imidlertid opprettholdt og fagforeninger organiserte illegale faglige utvalg. Fri Fagbevegelse var LOs illegale avis.I alt mistet 2 600 LO-medlemmer livet under krigen. === Etterkrigstiden === Etterkrigstiden markante vekst i LOs medlemstall og organisasjonens tette bånd til Arbeiderpartiet gjorde LO til en viktig politisk pådriver for å forbedre lønns- og arbeidsvilkårene for sine medlemmer. Særlig markerer den første arbeidsmiljøloven i 1977 en viktig milepæl for den organiserte arbeiderbevegelsen. Men også ferieloven av 1964, prinsippet om dagpenger under sykdom, likelønn og avtalefestet pensjon er viktige markeringer som ofte fremheves av LO. Etterkrigstiden var også preget av maktkamp og splittelse i LO. Arbeiderpartiet og Norges kommunistiske parti (NKP) hadde av ulike holdninger til den kalde krigen. Under LO-leder Konrad Nordahl var Ap og NKP i 1945 i forhandlinger om å danne et felles parti. Rett etter krigen var NKP populære på grunn av sitt motstandsarbeid mot nazismen, og vant flere viktige posisjoner i LO. Forholdet mellom Sovjetunionen og Vesten gjorde imidlertid at flere i Arbeiderpartiet var skeptiske til kommunistene, og forsøkte å hindre dem i å få posisjoner i LO på grunn av dette. Dette førte til konflikter og diskusjoner innad i LO. I 1948 holdt Einar Gerhardsen den berømte Kråkerøy-talen, der han advarte mot «den indre fienden» i LO, altså kommunistene. Dette førte til økt splittelse i fagbevegelsen. == Forholdet til Arbeiderpartiet == Det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet er ifølge de to organisasjonene selv et samarbeid mellom selvstendige organisasjoner med sammenfallende interesser. Helt siden de første årene i 1899 hadde LO meget sterke bånd til Arbeiderpartiet, blant annet gjennom kollektive medlemskap. LO og Arbeiderpartiet har fortsatt tette bånd, eksempelvis vedtar tradisjonelt LOs kongress valgkampstøtte til Arbeiderpartiet. LOs valgkampbidrag har vært under stadig diskusjon. En sammenstilling gjort av ABC Nyheter i 2009 påpekte at LO den gang anbefalte sine medlemmer å stemme Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV på det forestående stortingsvalget, til tross for at Rødts svar på spørsmål LO hadde stilt alle partier i forkant av valget passet bedre overens med LOs politikk enn Arbeiderpartiets og Senterpartiets svar.Arbeiderpartiet velger også tradisjonelt LOs topptillitsvalgte inn i sitt sentralstyre. Dette har blitt kritisert, og i en periode valgte daværende LO-leder Gerd-Liv Valla å ikke stille til valg til Arbeiderpartiets sentralstyre. Flere sentrale tillitsvalgte i LO har også stilt til valg, – og blitt valgt, – til ulike verv i Arbeiderpartiet. Forholdet kan sies å ha myknet noe i de senere årene, i det LO også støtter andre organisasjoner med sammenfallende interesser, blant annet har Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mottatt støtte fra enten LO eller LOs forbund. Flere tillitsvalgte i LO har også stilt til valg i andre politiske partier. En betydelig andel av LOs medlemmer stemmer dessuten ikke rødgrønt; dette fikk Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg til å skape begrepet FrP-koden, som et forsøk på å finne ut av hvorfor mange LO-medlemmer velger Fremskrittspartiet fremfor Arbeiderpartiet. Likevel har båndene mellom AP og LO vært gjenstand for kritikk fra lederen av den liberale tenketanken Civita, Kristin Clemet, som mener at LO har fått for stor makt over norske arbeidstakeres hverdag. === Konkurranse fra andre hovedsammenslutninger === I de senere årene har LO fått konkurranse fra andre hovedsammenslutninger, i første omgang fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) som ble stiftet i 1977, men også fra Akademikerne og Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio). YS markerer seg i konkurransen med LO som en politisk uavhengig organisasjon. Men totalt sett må det trolig sies at det først og fremst er yrkessammensetningen av arbeidstakerne som påfører LO en nedgang i andelen yrkesaktive medlemmer. Kort fortalt har den tradisjonelle industriarbeideren LO rekrutterte tidligere blitt erstattet med ulike typer langtidsutdannede og funksjonærer. Ofte retter de nye hovedsammenslutningene sin medlemsrekruttering inn mot disse arbeidstakergruppene. == Internasjonale forbindelser == LO er medlem av: Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen International Trade Union Confederation (ITUC) som er en sammenslåing av Frie Faglige Internasjonale (FFI) (engelsk: International Confederation of Free Trade Unions (ICFTU)) og World Confederation of Labour (WCL). ITUC representerer 166 millioner arbeidstakere i 309 medlemsorganisasjoner i 156 land og territorier. Den Europeiske faglige Samorganisasjon (DEFS) (engelsk: European Trade Union Confederation – ETUC). Organisasjonen ble stiftet i 1973 og LO har vært medlem siden starten. Nordens Faglige Samorganisasjon (NFS) som er en paraplyorganisasjon for de faglige hovedorganisasjonene i Norden og ble etablert i 1972. SAMAK (Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité) som samler de sosialdemokratiske partiene og fagforeningene i Norden. == Tabeller og oversikter == === Medlemsutvikling 1899–2017 === === Nåværende ledelse === Peggy Hessen Følsvik – LO-leder Sissel M. Skoghaug – 1. nestleder Steinar Krogstad – 2. nestleder Julie Lødrup – Førstesekretær Terje Olav Olsson – LO-sekretær Trude Tinnlund – LO-sekretær Are Tomasgard – LO-sekretær Kristin Sæther – LO-sekretær === Liste over LO-ledere === 2021– : Peggy Hessen Følsvik 2017–2021: Hans-Christian Gabrielsen 2013–2017: Gerd Kristiansen 2007–2013: Roar Flåthen 2001–2007: Gerd-Liv Valla 1989–2001: Yngve Hågensen 1987–1989: Leif Haraldseth 1977–1987: Tor Halvorsen 1969–1977: Tor Aspengren 1965–1969: Parelius Mentsen 1939–1965: Konrad Nordahl 1934–1939: Olav Hindahl 1925–1934: Halvard Olsen 1906–1925: Ole O. Lian 1905–1906: Adolf Pedersen 1904–1905: Joh. Johansen 1901–1904: Adolf Pedersen 1900–1901: Dines Jensen 1899–1900: Hans G. JensenUnder den andre verdenskrigen gikk Landsorganisasjonen i illegalitet. Ledere for det legale LO, den delen av organisasjonen som ønsket samarbeid med okkupasjonsmakten, var: 1940: Elias Volan 1940–1941: Jens Tangen 1941–1945: Odd Fossum 1945: Kåre Rein == Medlemsforbund == Forbundsoversikt per 2022 (*=medlemstall per 31. desember 2016, **=medlemstall per 31. desember 2008, ^=medlemstall per 31. desember 2021).Arbeiderbevegelsens Presseforbund (848 medlemmer**) EL & IT Forbundet (37 872 medlemmer*) Fagforbundet (354 104 medlemmer*) Fellesforbundet (141 644 medlemmer*) Fellesorganisasjonen (32 184 medlemmer^) Forbundet for Ledelse og Teknikk (18 371 medlemmer**) Handel og Kontor i Norge (70 662 medlemmer*) Industri Energi (58 131 medlemmer*) Creo - forbundet for kunst og kultur (6 927 medlemmer**) Norges Offisersforbund (6 518 medlemmer**) Norsk Arbeidsmandsforbund (32 852 medlemmer*) Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (3 188 medlemmer**) Norsk Jernbaneforbund (13 294 medlemmer**) Norsk Lokomotivmannsforbund (2 175 medlemmer**) Norsk Manuellterapeutforening Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (28 268 medlemmer*) Norsk Sjømannsforbund (10 459 medlemmer**) Norsk Sjøoffisersforbund (8 000 medlemmer) Norsk Tjenestemannslag (50 540 medlemmer*) Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (559 medlemmer**) Norske Dramatikeres Forbund Skolenes Landsforbund (5 317 medlemmer**) Norsk Kabinforening Norsk Flygerforbund Forfatterforbundet === Andre tilknyttede organisasjoner === Oversikt over organisasjoner eller virksomheter med tilknytning til LO, eller hvor LO har helt eller delvis eierinteresser. Oversikt per oktober 2006. Amedia Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverforening Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole Ringsaker Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Arbeidernes Opplysningsforbund Arbeiderbevegelsens Rus- og Sosialpolitiske Forbund Bømlo Folkehøgskule Fafo Folkeferie Folkets Hus Landsforbund Framfylkingen Stiftelsen LO Media Humanistiske sosialdemokrater Kristne Arbeidere Norsk Folkehjelp Norsk Industriarbeidermuseum Radio Riks SpareBank 1 Gruppen Sørmarka Tiden Norsk Forlag == LOs sommerpatrulje == LOs sommerpatrulje har blitt gjennomført årlig siden 1980-årene. Sommerpatruljen setter fokus på ungdommers situasjon i arbeidslivet. LOs sommerpatrulje besøker samtlige av Norges nitten fylker. Flere hundre unge tillitsvalgte avlegger ungdommer i sommerjobb besøk under patruljeuka. De unge tillitsvalgte oppsøker arbeidsplasser som har unge arbeidstakere for å påse at lover og avtaler blir fulgt. Svært ofte blir flere av de bruddene som blir oppdaget umiddelbart løst. == Utmerkelser == LO ble tildelt Homofrydprisen 2009 == Se også == Overenskomst i arbeidslivet Du bestemmer – LO på din side LOfavør (fordelskort for LO-medlemmer) == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Landsorganisasjonen i Norge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere. LO består av 25 fagforbund (2022) med til sammen medlemmer (2018).

https://no.wikipedia.org/wiki/Louis-Ferdinand_C%C3%A9line

2023-02-04

Louis-Ferdinand Céline

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Høyreekstremisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Courbevoie', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Louis-Ferdinand Céline (født 27. mai 1894, død 1. juli 1961) var forfatternavnet til Louis Ferdinand Auguste Destouches, en fransk romanforfatter og lege. Navnet Céline var fornavnet til hans bestemor. Han er betraktet som en av de mest innflytelsesrike forfatterne på midten av 1900-tallet ved å utvikle en ny skrivestil som moderniserte litteraturen i Frankrike og verden for øvrig, særlig Henry Miller og Norman Mailer ble preget. Céline brakte dagligspråket, l'argot, inn i en skriftlig form, med gatens skjellsord og forbannelser i sine beskrivelser av en fiendtlig verdens absurde tilstand. Romanene Reisen til nattens ende (1932) og Død på kredit (1936) var oppgjør med det borgerlige samfunnets selvtilfredshet, basert på hans egne erfaringer som soldat og fattiglege i Paris. Romanene har en ekstremrealistisk form, fjernt fra den akademiske franske tradisjonen med sitt rå gatespråk, uten hemninger i å framstille det ekle eller tabubelagte.Céline havnet på den antiintellektuelle høyresiden, skrev tre antisemittiske pamfletter på slutten av 1930-tallet, støttet Hitler og det nasjonalsosialistiske Tyskland, og fikk en dødsdom i rettsoppgjøret, men unnslapp ettersom han oppholdt seg i Danmark. I Frankrike ble han dømt in absentia for «nasjonalt uverdig opptreden», men fikk amnesti og kom først tilbake til hjemlandet i 1951, fortsatt uforsont med samfunnet.

Louis-Ferdinand Céline (født 27. mai 1894, død 1. juli 1961) var forfatternavnet til Louis Ferdinand Auguste Destouches, en fransk romanforfatter og lege. Navnet Céline var fornavnet til hans bestemor. Han er betraktet som en av de mest innflytelsesrike forfatterne på midten av 1900-tallet ved å utvikle en ny skrivestil som moderniserte litteraturen i Frankrike og verden for øvrig, særlig Henry Miller og Norman Mailer ble preget. Céline brakte dagligspråket, l'argot, inn i en skriftlig form, med gatens skjellsord og forbannelser i sine beskrivelser av en fiendtlig verdens absurde tilstand. Romanene Reisen til nattens ende (1932) og Død på kredit (1936) var oppgjør med det borgerlige samfunnets selvtilfredshet, basert på hans egne erfaringer som soldat og fattiglege i Paris. Romanene har en ekstremrealistisk form, fjernt fra den akademiske franske tradisjonen med sitt rå gatespråk, uten hemninger i å framstille det ekle eller tabubelagte.Céline havnet på den antiintellektuelle høyresiden, skrev tre antisemittiske pamfletter på slutten av 1930-tallet, støttet Hitler og det nasjonalsosialistiske Tyskland, og fikk en dødsdom i rettsoppgjøret, men unnslapp ettersom han oppholdt seg i Danmark. I Frankrike ble han dømt in absentia for «nasjonalt uverdig opptreden», men fikk amnesti og kom først tilbake til hjemlandet i 1951, fortsatt uforsont med samfunnet. == Liv og virke == === Tidlig liv === Som det eneste barnet til Fernand Destouches og Marguerite-Louise-Céline Guilloux ble han født som Louis Ferdinand Auguste Destouches i 1894 ved Courbevoie, rett utenfor Paris i departementet Seine (i dag Hauts-de-Seine). Familien kom opprinnelige fra Bretagne. Hans far var en lavere funksjonær i et forsikringsfirma og hans mor var en kniplerske. I 1905 fikk han certificat d'études og arbeidet deretter som lærling og bud i ulike jobber. Mellom 1908 og 1910 sendte hans foreldre ham til Tyskland og England et års tid i hvert land for at han skulle skaffe seg språkopplæring med tanke på framtidig arbeid. Fra han forlot skolen fram til han var atten år hadde Céline ulike jobber, forlot eller mistet dem etter kort tid. Blant annet arbeidet han i gullsmedsforretninger. Samtidig kjøpte han skolebøker og studerte på egen hånd og besluttet å bli lege. === Første verdenskrig og Afrika === I 1912, i hva Céline beskrev som et opprør mot foreldrene, gikk han inn i den franske hæren, to år før den første verdenskrig brøt ut. Dette var en tid i Frankrike, i kjølvannet av Agadirkrisen i 1911, hvor fransk nasjonalisme nådde en «feberhøyde» – en periode (1911–1914), som en historiker beskrev som «patriotismens hegemoni», og som særlig påvirket oppfatningene i skolene og blant studentene i Paris.I 1912 begynte Céline sin 3-årige verving i 12. kyrasérregiment som var stasjonert i Rambouillet. I begynnelsen var han ulykkelig og vurderte å desertere, men han tilpasset seg, og ble med tiden forfremmet til sersjant. Utbruddet av krigen sendte hans enhet i kamp. Den 25. oktober 1914 meldte Céline seg frivillig til å levere en beskjed under tung tysk beskytning. I nærheten av Ypres ble han såret i høyre arm, og for dette ble han belønnet med médaille militaire i november, og figurerte et år senere i ukemagasinet l'Illustré National.I mars 1915 ble han sendt til London for arbeide i det franske passkontoret. I London giftet han seg med Suzanne Nebout og skilte seg fra henne året etter. I september var hans sår i armen så alvorlig at han ble erklært fysisk uegnet for militære plikter og dimittert. Han vendte tilbake til Frankrike, hvor han hadde flere midlertidige jobber. I 1916 ble han sendt til Afrika som representant for skogselskapet Sangha-Oubangui. Han ble sendt til Britisk Kamerun og kom tilbake til Frankrike i 1917. Lite er kjent om denne reisen, bortsett fra at den ikke var vellykket. Tilbake i Frankrike fikk han arbeid i Rockefeller-stiftelsen, og som en del av en gruppe fikk han jobb å reise til Bretagne for å drive opplæring i hvordan å unngå tuberkulose og hvordan å få bedre hygiene. === Som lege === I juni 1919 dro Céline til Bordeaux og fullførte andre del av sin baccalauréat. Via hans arbeid med instituttet hadde han kommet i kontakt med monsieur Follet, direktøren av den medisinske skolen i Rennes. Den 11. august 1919 giftet han seg med Follets datter Édith Follet. Med sin svigerfars innflytelse ble Céline akseptert ved universitet. Den 15. juni 1920 fødte hans hustru en datter, Colette Destouches. I løpet av denne tiden studerte han intenst, skaffet seg sertifikater i fysikk, kjemi og naturvitenskaper. Ved 1923, tre år etter at han hadde begynt ved det medisinske programmet ved Rennes, hadde Céline gjort bortimot alt det han trengte for å fullføre sin medisinske grad. Hans doktoravhandling, Livet og verket til Ignaz Semmelweis var annerledes enn de fleste medisinske doktoravhandlinger, det var en dikters verk, fullført i 1924. Ignaz Semmelweis bidrag «var umåtelig og det sto, i henhold til Céline, i direkte proporsjon til hans livs elendighet.» Doktoravhandlingen fikk leseren til å sperre opp øynene fra første side: den begynte med en visjonær beskrivelse av den franske revolusjon og dens blodige uhygge, noe som avkreftet at Céline var utelukkende en medisiner. I 1924 begynte Céline å arbeide som intern ved en fødeklinikk i Paris. Han uttalte gjentatte ganger at lege var det eneste han ønsket å være. «Det medisinske kall er det eneste kall jeg noensinne har hatt,» erklærte han en gang. Sitt legeyrke utøvde han til det siste, selv om antallet pasienter skal ha blitt svært få den siste tiden. === Som forfatter === I 1925 forlot Céline sin familie, og vendte aldri tilbake. Han fikk arbeid for det nyopprettede Folkeforbundet. Han reiste til Sveits, England, Britisk Kamerun, Canada, USA og Cuba. I løpet av denne tiden begynte han å skrive på et skuespill, L'Eglise (1933; «Kirken»). I 1926 besøkte han USA og ble sendt til Detroit for å studere forholdene til arbeiderne ved Ford Automotive. Effektene på arbeiderne ved samlebåndene fikk ham til å føle avsky. Hans artikkel beskrev fabrikken som et sanseangrep på arbeiderne og hvordan dette angrepet hadde bokstavelig talt gjort arbeiderne til en del av maskinen. Han vendte tilbake til denne opplevelsen i romanen Reisen til nattens ende. I 1928 vendte Céline tilbake til medisinen ved å etablere en privat praksis i Montmartre i nordenden av Paris. Han spesialiserte i obstetrikk. I 1931 avsluttet han praksisen for å ta seg arbeid i et apotek. Samtidig arbeidet han med sine litterære skrifter. Hans best kjente verk er Voyage au bout de la nuit (1932), oversatt til norsk som Reisen til nattens ende. Den brøt med de fleste litterære konvensjoner i sin samtid ved å bruke språkets rytme og ordforrådet til det muntlige språket, og samtidig ord som normalt ikke sto en fransk ordliste, og hans bruk av slang og gatespråk var langt mer gjennomført, og tidvis langt mer vanskelig enn tidligere forfatteres forsøk (som Émile Zola). I den grad Céline hadde et (ubevisst) litterært slektskap med tidligere forfattere, var det kanskje François Villon. Han kan plasseres blant de store døds- og visjonsdiktere av Franz Kafkas støpning og som ellers har få representanter i fransk åndsliv. Det grove, direkte språket kan føre tankene til renessansedikteren François Rabelais. I Célines samtid er det kanskje bare vanviddets dikter Antonin Artaud som står ham nær. I etterkrigstiden er det kanskje Samuel Beckett som er hans nærmeste arvtaker.Boken ble en suksess, men Céline ble ikke belønnet med Prix Goncourt til tross for sterk støtte. Prisen gikk isteden til Guy Mazelines roman Les Loups («Ulvene»). Beslutningen var kontroversiell nok til at det ble emnet av en bok, Goncourt 32 av Eugène Saccomano, 1999. «Vår reise går fra livet til døden», sier Céline i en erklæring i begynnelsen av romanen. Den er skrevet i jeg-form og har sterke biografiske trekk, i alle fall på det følelsesmessige planet. Romanen begynner med at fortelleren må ut i krigen i 1914. Krigen er fullstendig meningsløs i sin råskap og uhygge. Dimittert sendes han til Afrika for å tjene fedrelandets interesser i koloniene. Varmen, uhyggen, sumpfeberen, og korrupsjonen driver fortelleren ut på havet og et skip plukker ham opp på seilas til USA. Han blir skiftarbeider på Fordfabrikkene, som blir et nytt helvete, men han møter kjærligheten hos den prostituerte Molly. Likevel forlater han henne og ender opp i Frankrike hvor han arbeider som lege i fattigkvarterene. Nød og nederlagsfølelse jager ham videre til han tar arbeid ved sinnssykehus. I 1936 utga Céline sin andre roman, Mort à crédit, på norsk som Død på kreditt (1938). Den begynner der hvor Reise til nattens ende sluttet. Jeg-fortelleren slutter som lege for å hengi seg til skrivingen. Deretter går den bakover i tid til den første barndom og beskriver hendelsene til den første verdenskrig bryter ut, og fortelleren verver seg, og det tidspunkt hvor Reise til nattens ende begynte. Romanen gir en nyskapende, kaotisk, og uheroisk visjon av menneskelig lidelse. I Død på kreditt har Céline i ytterligere grad strammet til den muntlige stilen. Den framstår som en lang, spontan talestrøm bygd opp av hovedsetninger, brutt av korte eksplosive utbrudd, og som en langt mer utilgjengelig bok enn den foregående. Dens eder, forbannelser og andre utbrudd finnes knapt i noen samtidig fransk ordbok, men samtidig virker ingen setning overflødig, men preget av presisjon. Jean-Paul Sartre var en av de som offentlig priset Céline i denne perioden. === Antisemittisme og kollaboratør === I 1935 hadde britiske litteraturkritikeren William Empson skrevet at Céline synes å være «en mann moden fascisme». To år senere begynte Céline å utgi en rekke av pamfletter som fremmet sterke antisemittiske synspunkter: Bagatelles pour un massacre («Fjas for en massakre») (1937), L'École des cadavres («Skole for lik») (1938) og Les Beaux draps («Den rene messe») (1941). Den siste ble utgitt i Frankrike i løpet av den tyske okkupasjonen. Alle tre pamflettene er preget av giftig og hatsk antisemittisme, rasisme og skinnhellighet. Hans Bagatelles pour un massacre var en endeløs tirade om jødene og deres påståtte innflytelse på det franske samfunnet. Også de to andre pamflettene raste mot jødene.«Céline var uttrykt jødehater og bærer et tungt ansvar for sine kompromissløse formuleringer,» har Fredrik Wandrup slått fast. Etter den andre verdenskrig motsatte Céline seg bestemt alle forsøk på å gi ut pamflettene på nytt.Før krigen hadde Céline kjempet for en allianse mellom Frankrike og Tyskland. I L'École des cadavres sammenlignet han Hitler med den franske kommunistlederen Maurice Thorez: «Hvem er den sanne venn av folket? Fascismen er. Hvem har gjort mest for arbeideren. Sovjetunionen eller Hitler? Hitler har... Hvem har gjort mest for den lille forretningsmann? Ikke Thorez, men Hitler!»I løpet av den tyske okkupasjonen av Frankrike skrev han brev til flere kollaboratørmagasiner hvor han fordømte jødene. Selv en del nasjonalsosialister mente at Célines antisemittiske uttalelser var så ekstrem at de virket motsatt. Bernard Payr, den tyske sjef for propagandaen i Frankrike, vurderte Céline som «startet fra de korrekte rasemessige oppfatninger», men hans «ukultiverte, grisete slang» og «brutale uanstendigheter» spolerte hans «gode hensikter» med «hysterisk jamring».Da Tyskland erklærte krig mot Sovjetunionen i juni 1941 uttrykte Céline sin støtte for Jacques Doriot nyopprettede kollaboratørstyrke Légion des volontaires français contre le bolchévisme («den frivillige franske legion mot bolsjevismen»): «Vi tenker ikke nok for å beskytte den hvite ariske rase. Nå er det på tide å handle, for i morgen er det for sent. (...) Doriot oppfører seg som han alltid har gjort. Dette er en mann (...) en som må arbeide, slåss med Doriot. (...) Denne legionen, så baktalt, så kritisert, er bevis på livet. (...) Jeg sier dere, legionen, den er meget bra, det er alt som er bra.»Til tross for dette kunne Céline også uttrykke seg kritisk til Hitler og av hva han kalte «arisk tullprat». I februar 1944, mens Céline var til middag ved den tyske ambassaden i Paris med sine venner Jacques Benoist-Méchin, Pierre Drieu La Rochelle og Gen Paul, forsikret han den tyske ambassadøren Otto Abetz at Hitler var død og erstattet av «en jødisk dobbeltgjenger». === Flukten til Danmark === Etter Tysklands nederlag flyktet Céline fra Frankrike i 1945. Han flyktet gjennom et krigsherjet Europa til Danmark, et land mot nord som tok imot ham ved å gi ham en fengselscelle. Med tanke på hvor reisemotivet står sentralt i hans forfatterskap, er det påfallende hvordan hans eget liv speiler hans romaner. Juleaften 1945 foregikk det en dramatisk jakt over Københavns hustak. Dansk politi forsøkte å få fatt på den franske flyktningen, og til sist ble han tatt. Han ble plassert Vestre Fengsel hvor han ble sittende i halvannet år. I juni 1947 ble han løslatt og fikk flytte inn i et sommerhus ved Korsør. Her ble han sittende surmulende fram til 1951.Den teksten som han skrev under sitt opphold i Danmark, D'un château l'autre («Fra det ene slott til det andre», utgitt i 1957), er han direkte selvbiografisk og forteller om sin vandring med hustruen Lucette, kompisen Le Vigan og katten Bébert gjennom et oppløst, sønderslitt Tyskland, om sitt opphold på slottet Sigmaringen der Philippe Pétains Vichyregjering hadde søkt tilflukt, videre om sin utmattende vandring til den danske grense, og sitt andre opphold på et «slott», Vestre Fengsel. === Etterkrigstiden === I Frankrike ble Céline navngitt som kollaboratør, han ble dømt in absentia i 1950 og erklært som indignité nationale, «en nasjonal skam». Han ble til sist gitt amnesti og kunne vende tilbake til Frankrike i 1951. Etter at han kom tilbake klagde han over sitt ødelagte omdømme, men han ga aldri lyd for beklagelse for sine antisemittiske skrifter, isteden kom han med ytterligere uttalelser i henhold til Holocaust-benektelse hvor han hevdet at «den hvite arisk-kristne sivilisasjon» hadde opphørt med Stalingrad og at han tidlig i sitt liv hadde innsett at jøder var «utbyttere».Céline bosatte seg i Meudon like utenfor Paris hvor han fikk besøk fra flere venner og kunstnere, blant dem den kjente skuespilleren og motemodellen Arletty. Blant den amerikanske Beat-generasjonen ble han kjent. Både William S. Burroughs og Allen Ginsberg – som var jøde – besøkte ham i hans overgrodde leilighet utenfor Paris i løpet av 1950-tallet. Han fortsatte som lege, og de få pasienter som kom, møtte ham kledd i en lang fotsid kappe, omgitt av en rekke hunder, fugler og katter. Céline døde den 1. juli 1961 av sprukket aneurisme. Han ble gravlagt på en liten kirkegård ved Bas Meudon (en del av Meudon i departementet Hauts-de-Seine). Hans hus brant ned natten til 23. mai 1968, og manuskripter, innbo og minner gikk tapt, men etterlot hans papegøye Toto i live i et tilstøtende fuglehus. == Arv og ettermæle == Célines ettermæle er todelt; på den ene siden er hans litterære forfatterskap anerkjent, hans bidrag til verdenslitteratur unektelig, men samtidig finnes det en berøringsvegring grunnet hans fascistiske og rasistiske synspunkter. Den desillusjonerte Céline var åpenbart en opportunistisk misantrop, og fortellinger om forræderi og utnyttelse, både virkelige og innbilte, samsvarer med hans personlige liv. Dog var de to han elsket mest, hans hustru Lucette Almanzor og hans katt Bébert, alltid omtalt med varme og vennlighet. Hans romaner er også eksempler på svart humor hvor ulykkelige og ofte forferdelige ting er beskrevet på en komisk måte. Mens hans skrifter er ekstremrealistisk og dets polemiske kvaliteter ofte kan være forskrekkende, er hans hovedkvalitet i hans dyktighet i å diskreditere bortimot alt og fortsatt ikke tape følelsen av rasende menneskelighet. Pessimismen gjennomtrenger Célines forfatterskap i hans figurers følelse av mislykkethet, nervøsitet, nihilisme, og treghet. Will Self har beskrevet Célines verker som «skjellsord, som – til tross for omdømmet han senere fikk som en rabiat antisemitt – er rettet mot alle klasser og folk med uten unntak.»Det er Reisen til nattens ende og Død på kreditt som utgjør hovedverkene til Céline, som leses og er Céline i ettertidens bevissthet. De to romanenes betydning ligger hovedsakelig i fornyelsen av stilen. «Den meislete, kjappe rytmen ligger som ordforråd nær opp til talespråket og innebærer et avgjørende brudd med fransk prosastil. (...) Hans assosiasjoner går i alle retninger; han avbryter selve fortellingen (...) når det passer ham, for å komme med kommentarer, følelsesutbrudd eller tilsynelatende uvedkommende beretninger.»I et intervju om Céline uttalte Stig Sæterbakken seg om forfatterens språk: «Han ble jo beskyldt av mange for å ødelegge det franske skriftspråket. I virkeligheten var det snakk om en radikal fornyelse. Céline skapte en storslagen syntese av rå brutal muntlighet og noe høystemt, poetisk, nærmest klassisk. Å lese romanene hans er som å bli brølt til. Vel å merke en ekstremt velformulert og musikalsk form for brøling. De bevarte manuskriptene vitner da også om et veldig pirkearbeid, en nøye utpensling av alle detaljer. Det handler om presisjon. Presisjon i forhold til en voldsom livsfølelse, som sprenger grensene for det konvensjonelle romanformatet.»Célines arv har blitt bevart, mer eller mindre i forfatterskapene til navn som Samuel Beckett, Jean-Paul Sartre, Queneau og Jean Genet blant andre. Jean-Marie Gustave Le Clézio, Alain Robbe-Grillet, og Roland Barthes har uttrykt sin beundring for ham. I USA har forfattere som Charles Bukowski, Henry Miller, Jack Kerouac, Joseph Heller, Kurt Vonnegut, Jr., William S. Burroughs, Edward Abbey, Jim Morrison og Ken Kesey trukket veksler på hans prosa. Bukowski skrev «først av alt, les Céline; den største forfatteren på 2 000 år». Céline påvirket også Irvine Welsh, Günter Grass, og Raymond Federman. == Bibliografi == Carnet du Cuirassier Destouches, 1913 Des vagues (novelle), 1917 La Vie et l'œuvre de Philippe Ignace Semmelweis, doktoravhandling, 1924 La Quinine en thérapeutique, 1925, utgitt under forfatternavnet «Docteur Louis Destouches» Reise til nattens ende (Voyage au bout de la nuit), 1932 (E-bok fra NB) L'Église, 1933 Hommage à Émile Zola, tale fra 1933 som ble utgitt i 1936 Død på kreditt (Mort à crédit), 1936 (E-bok fra NB) Mea Culpa, 1936 Bagatelles pour un massacre, 1937; pamflett L'École des cadavres, 1938 pamflett Les Beaux Draps, 1941 pamflett Guignol's Band, 1944 Réponses aux accusations formulées contre moi par la justice française au titre de trahison et reproduites par la Police Judiciaire danoise au cours de mes interrogatoires, pendant mon incarcération 1945–1946 à Copenhague, 6. november 1946. Forsvar mot anklagene om landsforræderi fra den franske regjering. Casse-pipe, 1949 Féerie pour une autre fois, 1952 Normance, 1954; oppfølger til Féerie pour une autre fois Entretiens avec le Professeur Y, 1955 D'un château l'autre, 1957 Nord, 1960 Le Pont de Londres − Guignol's band II, utgitt anonymt i 1964 Rigodon, fullført i 1961, men utgitt posthumt i 1969 == Referanser == == Litteratur == Bounan, Michel (1997): L'Art de Céline et son temps, Petite Collection Buckley, W. K. (1988): Critical Essays on Louis-Ferdinand Céline, G K Hall & Co Carson, J. (1989): Céline's Imaginative Space, Peter Lang Pub Inc Hewitt, Nicholas (1987): The Golden Age of Louis-Ferdinand Céline, Berg Publishers Hewitt, Nicholas (1999): The life of Céline. A critical biography. Oxford Knapp, Bettina (1974): Céline: Man of Hate, University of Alabama Press === Sekundærlitteratur === == Eksterne lenker == (en) Louis-Ferdinand Céline – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Louis-Ferdinand Céline på Internet Movie Database (fr) Louis-Ferdinand Céline på Allociné (en) Louis-Ferdinand Céline hos The Movie Database (en) Louis-Ferdinand Céline på Discogs (en) Louis-Ferdinand Céline på MusicBrainz (no) «En obsternasig drittunge» av Sandra Lillebø, Klassekampen 1. juli 2011 (en) «Louis-Ferdinand Céline Is Dead». New York Times. 5. juli 1961. s. 33. (en) «Louis-Ferdinand Céline (1894–1961) – pseudonym of Louis-Ferdinand-Auguste Destouches» hos Books and writers (en) Louis-Ferdinand Céline Collection hos Harry Ransom-senteret ved University of Texas at Austin (en) Society of Céline Studies, fransk forening som organiserer internasjonale symposia om Céline

| dsted = Meudon

https://no.wikipedia.org/wiki/Lusaka

2023-02-04

Lusaka

['Kategori:15°S', 'Kategori:1905 i Afrika', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1905', 'Kategori:Byer i Zambia', 'Kategori:Lusaka', 'Kategori:Provinshovedsteder i Zambia', 'Kategori:Sider med kart']

Lusaka er hovedstaden og største by i Zambia i det tidligere Rhodesia. Byen ligger i den sørlige delen av det sentrale platået, på en høyde på ca. 1300 meter og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (folketelling 2010). Det snakkes tre hovedspråk i Lusaka, disse er engelsk, Nyanja og Bemba (de siste to er Bantu-språk), men kun engelsk er offisielt språk. Lusaka er en av de raskest voksende byene i det sørlige Afrika. Byen fikk sitt navn etter den lokale høvdingen i området. Zambias største utdanningsinstitusjon, University of Zambia ligger i Lusaka. Den internasjonale flyplassen Lusaka internasjonale lufthavn ligger i Lusaka. Det privat eide flyselskapet Zambezi Airlines har hovedkontoret sitt i Lusaka.

Lusaka er hovedstaden og største by i Zambia i det tidligere Rhodesia. Byen ligger i den sørlige delen av det sentrale platået, på en høyde på ca. 1300 meter og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (folketelling 2010). Det snakkes tre hovedspråk i Lusaka, disse er engelsk, Nyanja og Bemba (de siste to er Bantu-språk), men kun engelsk er offisielt språk. Lusaka er en av de raskest voksende byene i det sørlige Afrika. Byen fikk sitt navn etter den lokale høvdingen i området. Zambias største utdanningsinstitusjon, University of Zambia ligger i Lusaka. Den internasjonale flyplassen Lusaka internasjonale lufthavn ligger i Lusaka. Det privat eide flyselskapet Zambezi Airlines har hovedkontoret sitt i Lusaka. == Historie == Der Lusaka ligger i dag var det tidligere en landsby oppkalt etter sin høvdingen Lusaaka, som ifølge historien, var plassert ved Manda Hill, i nærheten av der Zambia nasjonalforsamling holder til i dag. I språket Nyanja, betyr Manda betyr kirkegård. Området ble utvidet av de europeiske (hovedsakelig britiske) nybyggerne i 1905 med byggingen av jernbanen. På grunn av sin relativt sentrale beliggenhet, at byen hadde jernbane og at den var plassert i skjæringspunktet mellom den Great North Road og Great East Road, ble Lusaka i 1935 valgt å erstatte Livingstone som hovedstad i den britiske kolonien Nord-Rhodesia. Etter føderasjon mellom Nord- og Sør-Rhodesia i 1953, var byen et senter for frigjøringsbevegelsen som førte til opprettelsen av republikken Zambia. I 1964 ble Lusaka hovedstaden i det nylig uavhengige Zambia. == Transport == === Luftfart === Byens flyplass er Lusaka internasjonale lufthavn, som ligger langs jernbanestrekningen fra Livingstone til Kitwe. Flyplassen er hovedbasen til Zambezi Airlines og tilbyr flyvninger til blant annet Johannesburg, Ndola og Dar-es-Salaam. Lusaka internasjonale lufthavn er både en militær og sivil lufthavn. Den gamle flyplssen ligger mye nærmere sentrum, men brukes bare sporadisk av presidenten. == Vennskapsbyer == Dusjanbe, Tadsjikistan, siden 1966 Los Angeles, USA, siden 1968 Izjevsk, Russland == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Lusaka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Zambia Tourism page on Lusaka Map of Lusaka Lusaka Social Centre Arkivert 19. mai 2009 hos Wayback Machine. Lusaka Times Zambia Online The Lowdown, "What's on?" magazine

Lusaka er hovedstaden og største by i Zambia i det tidligere Rhodesia. Byen ligger i den sørlige delen av det sentrale platået, på en høyde på ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/Laos

2023-02-04

Laos

['Kategori:103°Ø', 'Kategori:18°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:Laos', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1893', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1949', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1953']

Laos, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Laos (laotisk: ສາທາລະນະລັດ ປະຊາທິປະໄຕ ປະຊາຊົນລາວ, Sathalanalat Paxathipatai Paxaxon Lao), er en innlandsstat i Sørøst-Asia som grenser til Myanmar og Kina i nordvest, Vietnam i øst, Kambodsja i sør og Thailand i vest. Folketallet ble anslått til 7,2 millioner i 2020. Laos er fjellrikt og preget av utallige elver. Landet er kjent for sine mange store fosser. Størstedelen av befolkningen bor i lavlandet langs elven Mekong, som renner gjennom landet fra nord til sør. Hovedstaden er Vientiane, mens andre store byer er Luang Prabang, Savannakhet og Pakse. Luang Prabang står på UNESCOs verdensarvliste for sine gamle templer. Befolkningen er i all hovedsak buddhister, og sammensatt av flere etnisk-språklige grupper, der laoter i lavlandet utgjør et flertall. Noen grupper lever temmelig avskåret fra hovedstaden. Det har vært flere konflikter mellom etniske minoriteter, deriblant hmong, og regjeringen. Laos fører sin historie tilbake til kongedømmet Lan Xang, som eksisterte fra 1300- til 1700-tallet. Lan Xang ble deretter delt i de tre kongedømmene Luang Prabang, Vientiane og Champasak. I 1893 ble de tre kongedømmene underlagt Frankrike som protektorater, Fransk Indokina. Indokina ble okkupert av Japan under den andre verdenskrig. I 1945 var Laos uavhengig, men kom raskt tilbake under fransk kolonistyre. Den første indokinesiske krig førte til at Laos gjenvant sin uavhengighet i 1953 og etablerte et konstitusjonelt monarki under Sisavang Vong, som likevel var en marionettstat for japanerne. Den påfølgende borgerkrigen i Laos endte i 1975 med at den kommunistiske bevegelsen Pathet Lao tok makten i landet. Laos har siden vært en ettpartistat, hvis politbyrå er dominert av militære ledere. Politbyrået er sterkt påvirket av Vietnam. Det meste av befolkningen i Laos bor på landsbygda og lever av selvbergingsjordbruk, og en tredjedel av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen. Laos har store mineralforekomster og vannkraftressurser som utnyttes for å utvikle økonomien. Laos er medlem av det økonomiske fellesskapet ASEAN, handelsavtalen APTA, Øst-Asia-møtet, Verdens handelsorganisasjon og La Francophonie.

Laos, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Laos (laotisk: ສາທາລະນະລັດ ປະຊາທິປະໄຕ ປະຊາຊົນລາວ, Sathalanalat Paxathipatai Paxaxon Lao), er en innlandsstat i Sørøst-Asia som grenser til Myanmar og Kina i nordvest, Vietnam i øst, Kambodsja i sør og Thailand i vest. Folketallet ble anslått til 7,2 millioner i 2020. Laos er fjellrikt og preget av utallige elver. Landet er kjent for sine mange store fosser. Størstedelen av befolkningen bor i lavlandet langs elven Mekong, som renner gjennom landet fra nord til sør. Hovedstaden er Vientiane, mens andre store byer er Luang Prabang, Savannakhet og Pakse. Luang Prabang står på UNESCOs verdensarvliste for sine gamle templer. Befolkningen er i all hovedsak buddhister, og sammensatt av flere etnisk-språklige grupper, der laoter i lavlandet utgjør et flertall. Noen grupper lever temmelig avskåret fra hovedstaden. Det har vært flere konflikter mellom etniske minoriteter, deriblant hmong, og regjeringen. Laos fører sin historie tilbake til kongedømmet Lan Xang, som eksisterte fra 1300- til 1700-tallet. Lan Xang ble deretter delt i de tre kongedømmene Luang Prabang, Vientiane og Champasak. I 1893 ble de tre kongedømmene underlagt Frankrike som protektorater, Fransk Indokina. Indokina ble okkupert av Japan under den andre verdenskrig. I 1945 var Laos uavhengig, men kom raskt tilbake under fransk kolonistyre. Den første indokinesiske krig førte til at Laos gjenvant sin uavhengighet i 1953 og etablerte et konstitusjonelt monarki under Sisavang Vong, som likevel var en marionettstat for japanerne. Den påfølgende borgerkrigen i Laos endte i 1975 med at den kommunistiske bevegelsen Pathet Lao tok makten i landet. Laos har siden vært en ettpartistat, hvis politbyrå er dominert av militære ledere. Politbyrået er sterkt påvirket av Vietnam. Det meste av befolkningen i Laos bor på landsbygda og lever av selvbergingsjordbruk, og en tredjedel av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen. Laos har store mineralforekomster og vannkraftressurser som utnyttes for å utvikle økonomien. Laos er medlem av det økonomiske fellesskapet ASEAN, handelsavtalen APTA, Øst-Asia-møtet, Verdens handelsorganisasjon og La Francophonie. == Naturgeografi == Laos har et areal på 236 800 km², noe som til sammenligning er litt større enn Storbritannia. Landet grenser ikke til havet, men krysses derimot av mange elver, blant andre den veldige Mekong, som fungerer som en viktig transportkorridor. I de sørlige delene av landet utgjør elva grensen mot Thailand. I øst danner den annamittiske fjellkjeden mesteparten av grensen mot Vietnam. Laos’ topografi preges av fjell og høylandsplatåer, som tilsammen utgjør rundt 70 % av landets areal. Dette gjør store deler av landet vanskelig tilgjengelige, da veinettet er dårlig utbygd. Det høyeste fjellet er Phou Bia på 2817 moh. De sørlige delene av landet ligger lavere i terrenget og har store sletter. === Klima === Monsunen gir en god del nedbør i landet mellom mai og september/oktober. Resten av året er tørt med en god del sol. Temperaturane er høye stort sett året rundt, men i de nordlige fjellområdene kan det være kjøligere dager om vinteren, i sammenheng med den nordøstlige monsunen, og det kan komme perioder med kald luft fra Kina. == Demografi == De siste offisielle innbyggertallet i Lao PDR kommer fra folketellingen i mai 2005 med et innbyggertall på 5,6 millioner hvorav 50,1 % menn og 49,9 % kvinner. 50 % av befolkningen er yngre enn 20 år og befolkningstilveksten ligger på 2,1 %.Offisielt består befolkningen i Laos av 49 etniske grupper fordelt i 160 underkategorier. Gruppene er fordelt på fire etno-linguistiske familier: Lao-Tai (Tai-kadai-språk); Mon-Khmer (Austroasiatiske språk); Hmong-Mien (Hmong-Yao, Miao-Yao); og Sinotibetanske språk (mest Tibeto-Burman).Andre bruker et langt høyere tall av etniske grupper enn det offisielle, Joachim Schliesinger bruker i en bok om etniske grupper i Laos et tall på 94 grupper. Det store problemet ligger i å skille mellom etniske grupper og underkategorier.Fra 1975 inntil ratifikasjonen av den nye grunnloven i 1991 ble det offisielt brukt en tredelt inndeling på etnisitet. Lao Loum, Lao Teung og Lao Soung (Lavlandslao, høyere-lao, og høylandslao). Denne inndelingen var en grov klassifisering basert på tradisjonelt bosettingsmønster etter elevasjon over havet. Selv om denne tredelingen ikke lenger gjelder som offisiell klassifikasjon, finnes den ofte i dagligtale. Den dominerende religionen i landet er buddhisme, men i minoritetsbefolkningene er spiritisme og sjamanisme mye praktisert. == Historie == Laos' tidlige historie domineres av det store kongeriket Nanzhao, som i det 14. århundre ble etterfulgt av det lokale kongeriket Lan Xang. Dette varte til det 18. århundre, da Thailand tok kontroll over de separate rikene som var tilbake. Disse kom under fransk innflytelse i løpet av det 19. århundre og ble en del av Fransk Indokina i 1893. Etter den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig ble landet uavhengig i 1949 som Kongeriket Laos, under kong Sisavang Vongs ledelse. Helt fra 1950-tallet hadde krigene i nabolandet Vietnam ringvirkninger i Laos. Dette bidro til borgerkrig og flere statskupp. På 1970-tallet brukte nordvietnamesiske styrker laotisk område som forsyningnslinje (Ho Chi Minh-stien) under kampene i Sør-Vietnam, og amerikanske styrker gjennomførte massive bombeangrep som gjorde Laos til verdens mest bombede land. Udetonerte bomber finnes fortsatt i stort antall. 1975 hadde kommunistgeriljaen Pathet Lao tatt makta i det meste av landet, med hjelp fra Sovjetunionen og Nord-Vietnam. Samme år ble det dannet koalisjonsregjering mellom kommunistpartiet LPRP og rojalistene som hadde støtte fra USA og Frankrike. Etter flere regjeringskonflikter tok LPRP all makt og tvang kong Savang Vatthana til å abdisere 2. desember 1975. Landet, ble døpt om til Det laotiske folks demokratiske republikk (Lao PDR). Båndene til Vietnam og Kina var i begynnelsen tette, men fra 1986 ble statssosialismen gradvis avløst av friere økonomiske forhold i slutten av 1980-årene. Laos ble medlem av ASEAN i 1997. == Politikk og administrasjon == Laos er en sosialistisk ettpartistat med nære bånd til nabolandene Vietnam og Kambodsja. Laos Folkelige Revolusjonære Parti - som er etterfølgeren til frigjøringsbevegelsen Pathet Lao - er det eneste lovlige partiet i landet, og siden Laos er en ettpartistat, er lederen av partiet også vanligvis Republikkens leder. Til tross for at landet offisielt fortsatt er sosialistisk, har landet i stor grad en markedsøkonomi og dårlige velferdsordninger. Laos skiller seg også fra de fleste sosialistiske stater når det gjelder statens syn på religion. Mens sosialistiske stater generelt har vært kritiske til religion, har lederne i Laos hatt en positiv innstilling til buddhismen. Før slutten av borgerkrigen i 1975, var Laos et USA-støttet absolutt monarki. Dagens lederskap stammer fra den gamle Pathet Lao-bevegelsen, som sloss mot kongedømmet. Laos' flagg var opprinnelig Pathet Laos' flagg. === Menneskerettigheter === Laos' regjering har blitt kritisert for en rekke alvorlige brudd på menneskerettighetene. Dette gjelder først og fremst undertrykkelsen av Hmong-folket. Amnesty International har kritisert regimet i landet for bl.a. mangel på demokrati og ytringsfrihet, bruken av dødsstraff, og dårlige fengselsforhold. Det eksisterer i realiteten ikke noe rettssystem, da alle dommere er utpekt av staten. Mennesker med kritisk innstilling til regjeringen risikerer forfølgelse. Landet kommer dårlig ut på demokratirangeringer. The Economist plasserte i 2012 landet på 156.-plass på deres Democracy Index. === Administrativ inndeling === Laos er inndelt i 16 provinser (khoueng), én kommune (kampheng nakhon), og én spesialssone (khetphiset). == Næringsliv == Laos er blant de minst utviklede landene i verden. På FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) for 2011 er Laos nummer 138 av totalt 187 land. Laos er også opptatt på FNs lister over minst utviklede land, LDC og LLDC. Siden 1990-årene har befolkningens levestandard blitt forbedret. Fra 1993 til 2003 falt den estimerte andelen fattige fra rundt 45 % til 30 %. Andelen fattige sank i samtlige av landets inntektsgrupper og regioner.Rundt 80 % av landets befolkning er sysselsatt i familiebasert selvbergingsjordbruk, fiske og skogbruk. Dette inngår for de fleste i en naturalhusholdning, og bare et mindretall av arbeidsstyrken utfører lønnsarbeid. Jordbruket avhenger ikke bare av risdyrking, men holder seg med en variert produksjon av blant annet søtpoteter, peanøtter, mais, grønnsaker, kaffe, te, tobakk, sukkerbeter og bomull. Husdyrhold har også noe betydning.Til tross for at styret i Laos er sosialistisk, har økonomiske reformer ført til at det til en viss grad tillates markedsøkonomi. Laos gjennomførte de første økononomiske reformene i denne retningen i midten av 1980-årene, samtidig som Vietnam. === Utenlandske investeringer === Etter oppmykninger i kvoter og produksjonsstyring i 1980-årene, ble statseide foretak privatisert og økonomien gradvis åpnet for private aktører fra 1990. De første virkelige åpningene for utenlandske direkteinvesteringer kom inn i lovverket i 1988, og 1994-lovgivningen introduserte et temmelig liberalt regime for fellesforetak, heleide utenlandske selskaper og investeringer i de fleste sektorer. Likevel var deler av lovverket motstridende på noen områder. Med støtte fra utlandet fikk man revitalisert det tidligere statseide handelskammeret. Mottatte utenlandske direkteinvesteringer i Laos steg jevnt fra 2 millioner amerikanske dollar i 1988 til et høydepunkt med 128 millioner i 1996, men sank deretter til 20–30 millioner årlig, ifølge Den asiatiske utviklingsbanken.Ser man på fordelingen mellom sektorer, har den største andelen av utenlandske investeringer vært knyttet til foredlingsindustri, etterfulgt av tjenesteytende næringer. I sistnevnte kategori inngår reiselivsnæringen, som har blitt viktig etter liberaliseringen av innreisereglene i 1990-årene. I primærnæringene er det i første rekke investert i bergverk. Tinnindustrien var den eneste bransjen i Laos av interesse for utenlandske investeringer under det franske kolonistyret frem til krigshandlingene i Indokina fra 1940- til 1970-årene. Av hensyn til utnyttelsen av jordbruksareal innførte laotiske myndigheter flere restriksjoner rundt investeringer i bergverk i midten av 2012, men investeringstakten i sektoren har per høsten 2013 vært stabil.Investeringstakten i Laos falt kraftig i forbindelse med Asia-krisen i slutten av 1990-årene. Sammen med en svak statlig håndtering av økonomiske virkemidler, medførte krisen et fall i laotiske kips vekslingskurs på 87 % i samme periode. Finanskrisen gav en stigende inflasjon og en økonomisk depresjon. Økonomien stabiliserte seg først i 2000. I slutten av 1990-årene startet man også forhandlingene om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, hvor Laos først ble opptatt i 2013. Laos har også signalisert et ønske om internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom medlemskap i APTA og ASEAN. Likeledes har myndighetene forsøkt å dra veksler på handelskorridorer som knytter regioner i Laos sammen med nabostatene.Gjennom 2000-tallet har mottatte investeringer stabilisert seg på et nivå som er blant de laveste i verden, og halvparten av de utenlandske direkteinvesteringer har rettet seg mot tjenesteytende næringer. I 2012 fantes det 9 økonomiske spesialsoner for ulike sektorer i Laos. Ser man på involveringene i prosjekter og samlet verdi, var investorer fra Vietnam, Thailand og Kina, i den rekkefølgen, de klart største investorene i Laos i 2010/2011. === Energiforsyning === I perioden 2002–2008 ble forbruket av elektrisk kraft i landet mer enn doblet, fra 767 til 1 578 GWh. Året etter hadde mer enn 60 % av husholdningene i landet tilgang til elektrisitet, en økning fra 17 % i 1995. Med støtte fra Den asiatiske utviklingsbanken og Verdensbanken har myndighetene som mål å øke andelen til 95 % av husholdningene innen 2020. Statsforetaket Electricite du Laos (EDL) står for all produksjon og distribusjon av elektrisitet i landet. Laos har store vannkraftressurser, særlig i tilknytning til elven Mekong. Myndighetene ønsker salg av vannkraft til nabostatene som en drivende kraft i økonomien i fremtiden. Mye av totalverdien av utenlandske investeringer i Laos i 1990-årene var knyttet til vannkraft, men få prosjekter ble påbegynt i løpet av 2000-tallet. Med thailandsk kapital blir byggingen av det første store damprosjektet i Mekong igangsatt, etter at myndighetene gav sin tillatelse i slutten av 2012. Regulering av Mekong er omstridt i nabostatene, som frykter varig innvirkning på fiskebestanden som følge av redusert vannføring. === Nøkkeltall === == Samfunn == === Største byer === Vientiane er hovedstaden og den største byen i landet. Andre viktige byer er Thakhek, Luang Prabang, Savannakhet og Pakse. == Oppføring på UNESCOs liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Byen Luang Prabang Tempelruinene Vat Phou og tilhørende bosetninger i ChampasakMegalittiske krukkesteder i Xieng Khouang – krukkesletten == Se også == Krukkesletta == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Statistikk og andre data om Laos i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Laos, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Laos (laotisk: ສາທາລະນະລັດ ປະຊາທິປະໄຕ ປະຊາຊົນລາວ, Sathalanalat Paxathipatai Paxaxon Lao), er en innlandsstat i Sørøst-Asia som grenser til Myanmar og Kina i nordvest, Vietnam i øst, Kambodsja i sør og Thailand i vest. Folketallet ble anslått til 7,2 millioner i 2020.

https://no.wikipedia.org/wiki/GNU/Linux

2023-02-04

GNU/Linux

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Linux', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering']

Denne artikkelen handler om en familie komplette operativsystemer. Se Linux-kjernen for en artikkel om kjernen i operativsystemene og GNU for GNU-prosjektet.GNU/Linux er navnet på en familie Unix-lignende operativsystemer, som i utgangspunktet er fri og åpen programvare, selv om det finnes flere eksempler på proprietære og kommersielle avarter. Navnet Linux er egentlig navnet på Linuxkjernen, som er en operativsystemkjerne, men i dagligtalen brukes navnet ofte feilaktig om hele operativsystemet. Linuxkjernen er utviklet under GNU General Public License versjon 2, men er ikke en offisiell del av GNU-prosjektet. GNU-prosjektet utvikler sine egne operativsystemkjerner i form av GNU Mach og GNU Hurd; begge er mikrokjerner som har sin bakgrunn i mikrokjernen Mach som ble utviklet ved Carnegie Mellon University fra 1985 til 1994. Linuxkjernen skiller seg fra disse, ved at den er en monolittisk kjerne. Linuxkjernen henger sammen med GNU-prosjektet ved at den blir utviklet ved hjelp av programmeringsverktøy fra dette, deriblant GNU C compiler og GNU assembler. GNU/Linux er således navnet på kombinasjonen mellom operativsystemkjernen og programmeringsverktøyene GNU Binutils. Det blir som regel lansert i form av Linuxdistribusjoner som også inneholder programmer fra andre prosjekter enn GNU og Linux: Vindussystemet X blir for eksempel utviklet av X.Org Foundation; Wayland blir utviklet under MIT-lisensen; GNOME er GNU-prosjektets skrivebordsmiljø, men andre alternative miljøer som KDE utvikles av andre; LibreOffice blir utviklet av The Document Foundation, etc. Systemet utgis som oftest gjennom distribusjoner, som inneholder mye programvare fra andre prosjekter enn GNU og Linux, for eksempel Ubuntu. GNU/Linux utgjør i dag programvaresiden i den grunnleggende infrastrukturen, «backbone» («ryggraden»), i det globale kommunikasjonssystemet.

Denne artikkelen handler om en familie komplette operativsystemer. Se Linux-kjernen for en artikkel om kjernen i operativsystemene og GNU for GNU-prosjektet.GNU/Linux er navnet på en familie Unix-lignende operativsystemer, som i utgangspunktet er fri og åpen programvare, selv om det finnes flere eksempler på proprietære og kommersielle avarter. Navnet Linux er egentlig navnet på Linuxkjernen, som er en operativsystemkjerne, men i dagligtalen brukes navnet ofte feilaktig om hele operativsystemet. Linuxkjernen er utviklet under GNU General Public License versjon 2, men er ikke en offisiell del av GNU-prosjektet. GNU-prosjektet utvikler sine egne operativsystemkjerner i form av GNU Mach og GNU Hurd; begge er mikrokjerner som har sin bakgrunn i mikrokjernen Mach som ble utviklet ved Carnegie Mellon University fra 1985 til 1994. Linuxkjernen skiller seg fra disse, ved at den er en monolittisk kjerne. Linuxkjernen henger sammen med GNU-prosjektet ved at den blir utviklet ved hjelp av programmeringsverktøy fra dette, deriblant GNU C compiler og GNU assembler. GNU/Linux er således navnet på kombinasjonen mellom operativsystemkjernen og programmeringsverktøyene GNU Binutils. Det blir som regel lansert i form av Linuxdistribusjoner som også inneholder programmer fra andre prosjekter enn GNU og Linux: Vindussystemet X blir for eksempel utviklet av X.Org Foundation; Wayland blir utviklet under MIT-lisensen; GNOME er GNU-prosjektets skrivebordsmiljø, men andre alternative miljøer som KDE utvikles av andre; LibreOffice blir utviklet av The Document Foundation, etc. Systemet utgis som oftest gjennom distribusjoner, som inneholder mye programvare fra andre prosjekter enn GNU og Linux, for eksempel Ubuntu. GNU/Linux utgjør i dag programvaresiden i den grunnleggende infrastrukturen, «backbone» («ryggraden»), i det globale kommunikasjonssystemet. == Historie == === GNU (1983) === Den 27. september 1983 annonserte Richard Stallman det ambisiøse GNU-prosjektet, med mål om å skape et fullstendig fritt operativsystem kompatibelt med Unix. Han hadde sagt opp jobben sin ved Massachusetts Institute of Technology og innledet GNU-prosjektet sammen med andre programmerere som delte hans visjon. De ville ikke umiddelbart skape et operativsystem uten å ha annen nødvendig programvare slik at det skulle bli mulig å anvende en datamaskin helt uten proprietær programvare.I løpet av 1980-årene skapte prosjektet tekstredigereren Emacs, kompilatoren GCC (som den gangen kun kompilerte C) og et stort antall andre programmer. Imidlertid hadde GNU ennå ikke utviklet kjernen i systemet, GNU Hurd. Da Linux dukket opp på begynnelsen av 90-tallet skulle det fortsatt drøye over et decennium innen det første programmet kunne kjøres ved hjelp av Hurd. === Linux (1990) === I 1990 studerte Linus Torvalds informatikk ved universitetet i Helsingfors i Finland. Torvalds brukte opprinnelig Minix på datamaskinen sin, et enkelt operativsystem utviklet av Andrew Tanenbaum til undervisningsformål. For å sørge for at Minix forble et enkelt system egnet til undervisning, ville ikke Tanenbaum legge til utvidelser til Minix. Dette var bakgrunnen for at Linus startet utviklingen av Linux. I 1991 skapte Torvalds en Unix-liknende kjerne for PC-datamaskiner som han slapp fri på Internett. Fra begynnelsen var den ikke ment for allmenn bruk, da hovedmålet til Torvalds var å lære om sammensetningen i operativsystemer. Linux-kjernen, som skulle bli oppkalt etter sin skaper, ble den puslebiten som hadde vært savnet i GNUs operativsystem. Kombinasjonen ble raskt populær, men Linux har på tross av det aldri blitt inkludert i GNU-prosjektet, men blitt utviklet separat. Etter en rekke utgivelser og koordinering via nyhetsgrupper ble versjon 1.0 sluppet den 14. mars 1994. Neste versjon ble nummer 1.2, som ble sluppet i mars 1995. Siden da har odde-minor-versjoner vært ustabile utviklingsversjoner, mens partalls-minor-versjoner har vært stabile offisielle utgaver.Etter dette gjorde kjernenummereringen et stort hopp på grunn av endringer og tillegg. Linux 2.0 var langt bedre på nettverk, og den hadde også støtte for bruk av flere prosessorer, Symmetric Multi Processing. Også andre deler av kjernen ble optimalisert med tanke på ytelse. === Nåtid === Selv om Torvalds blir sett på som Linuxkjernens far og skaper, er mesteparten av koden et resultat av en åpen kildekodedugnad med flere tusen utviklere som gjennom lang tid har bidratt til å skape dagens system. Sentrale enkeltpersoner, som Torvalds, har i dag først og fremst et overordnet ansvar i tillegg til å bidra med kode der det er nødvendig. Undersøkelser viser at omtrent to tredjedeler av kildekoden i Linux-kjernen skrives av folk med tilknytning til IT-industrien, mens resten skrives av frivilligeLinux ble lenge utviklet av utvalgte individer og entusiaster, men nå deltar også et antall større bedrifter i utviklingen, enten direkte gjennom sine egne ansatte, eller gjennom finansiering eller bidrag av ulike typer. IBM, Google, Intel, Sun, Silicon Graphics, Hewlett-Packard og Novell er noen av bedriftene som satser på Linux, og som ser det som en framtidens mulighet. Motivene varierer, men ofte nevnes fleksibiliteten, muligheten til å påvirke, lave kostnader og det å unnvike Microsofts agenda. Fra begynnelsen var det kun tenkt at Linux skulle kjøres på Intels 80386-prosessorer og dens kloner og etterfølgere, men etterhvert har både kjernen og systemet blitt portert til nesten alle tenkelige og tilgjengelige system, i visse tilfeller bare «for å se om det går», etter den typiske hacker-mentaliteten. Blant annet finnes Linux på Playstation, iPod, Xbox Amiga og Nintendo DS for å nevne noen av de mer uvanlige eksemplene. I dag anvendes operativsystemet også i mobiltelefoner og håndholdte enheter, ettersom selve kjernen kan holdes veldig liten og ressurs-nøysom. I dag er det mange populære Linux-baserte operativsystemer som brukes på datamaskiner. Eksempler på dette kan være Ubuntu, som er utviklet for å være lett å bruke for folk flest, og et alternativ til Mac OS og Windows. Ubuntu kommer i mange utgaver, kalt derivater, og blant de mer kjente Ubuntu-derivatene er Linux Mint og Elementary OS. === Navnestrid === Operativsystemet kalles ofte kort og godt «Linux», selv om «GNU/Linux» forsvares av dem som vil understreke opphavet i GNU-prosjektet. Richard Stallman og Free Software Foundation insisterer på det sistnevnte begrepet, og har et syn på fri programvare som skiller seg noe fra den mer pragmatiske holdningen hos Linus Torvalds og andre.Arbeidet til GNU og Free Software Foundation med å promotere fri programvare har vært en viktig faktor i gjennombruddet til GNU/Linux de siste ti årene. På tross av navnestriden har «Linux» blitt den dominerende benevnelsen på systemet, særlig i dagligtalen. I skriftspråk er det en noe jevnere fordeling. === Milepæler === == Bruksområder og markedsandeler == GNU/Linux kan brukes på et utall ulike måter, både grensesnitt og tema kan variere mye mellom ulike distribusjoner med forskjellige generelle eller spesialiserte bruksområder. === Superdatamaskiner === GNU/Linux er vanlig å benytte som operativsystem for superdatamaskiner. I juni 2007 kjørte 77,8 prosent av verdens 500 kraftigste datasystemer GNU/Linux, mens andelen var økt til 97% i november 2014. === Tjenere === Historisk sett har Linux hovedsakelig blitt benyttet som operativsystem for tjenere og blitt en markedsleder innen dette området. Netcraft rapporterte i september 2006 at 80 prosent av de mest pålitelige vevhotellene kjører Linux på sine vevtjenere. Dette er på grunn av GNU/Linux' relative stabilitet og høye oppetid, og at skrivebordsprogramvare ofte er overflødig på tjenere. Både Enterprise- og ikke-Enterprise-distribusjoner benyttes for tjenere. Tallmaterialet varierer noe, men viste pr. november 2014 en klar overvekt av Linux-baserte tjenere på internett, fra 67% (med Windows-servere på 33% og Apple-systemer rundt én promille) til over 75%.GNU/Linux er hjørnesteinen i LAMP kombinasjonen (Linux, Apache, MySQL, Perl/PHP/Python) som har blitt populært blant utviklere og er en av de vanligste plattformene for Internet-sider. === Personlige datamaskiner === GNU/Linux har «vokst opp» og modnet betydelig de senere årene, kanskje delvis takket være flere større bedrifter som har begynt å satse på GNU/Linux og tildelt personale og ressurser til oppgaver hobbyutviklere gjerne overser. I dag er de større skrivebordsdistribusjonene anvendelige med oversettelser til en stor del av verdens språk, spesielt for sentrale programmer. Det finnes et betydelig utvalg av programmer for både underholdning og mer seriøst arbeid. Det er lite som skiller moderne utgaver av Microsoft Windows, Macintosh og GNU/Linux med hensyn til brukervennlighet. GNU/Linux har også den fordelen at det tillater skreddersying etter brukernes behov. Noe som kan være lukrativt for bedrifter og virksomheter. Det meste som skrives av fri programvare skrives enten spesifikt til GNU/Linux og Unix-liknende POSIX-kompatible slektninger eller plattformuavhengig. I dag finnes det programmer med fri og åpen kildekode til GNU/Linux som kan erstatte de vanligste proprietære programmene til Windows eller Mac OS. === Smarttelefoner === Per 2013 var operativsystemet Android som er basert på Linux-kjernen (men ikke GNU) en overlegen markedsleder med en markedsandel på 85%, noe som tilsvarer omtrent én milliard telefoner. Apples andel lå på rundt 11%, Microsoft Windows på 3%, mens den resterende prosenten var fordelt på øvrige systemer. Flere telefoner med fullverdige GNU/Linux-operativsystemer på dem (bl.a. /e/ Fairphone, Pinephone, og Librem 5) er tilgjengelig/i utvikling. Disse telefonene har fokus på personvern gjennom fri programvare. === Annen forbrukerelektronikk === Siden GNU/Linux støtter så mange forskjellige prosessorarkitekturer, har det blitt populært for produsenter av håndholdte enheter, tv-apparater og «smarte» hvitevarer å benytte linuxbaserte operativsystemer. Fri programvare gjør det også enkelt og kostnadseffektivt å tilpasse programvaren. Innen forbrukerelektronikk generelt, slik som rutere og annet nettverksutstyr, spillkonsoller, TV-apparater, MP3-spillere og husholdningsutstyr er det ventet at GNU/Linux vil bli en dominerende operativsystemaktør.Flere nettverksbrannmurer og rutere, -inkludert flere fra Linksys, bruker Linux og dets avanserte brannmur- og rutermuligheter. Korg OASYS og Yamaha Motif XS musikkarbeidsstasjoner kjører også GNU/Linux. 50 prosent av asiatisk forbrukerelektronikk valgte GNU/Linux i 2003 og 63 prosent av prosjektene for 2004 planla i 2003 å bruke GNU/Linux. I tillegg kjører noen SEGA arkade-maskiner, spesifikt Sega Lindbergh, GNU/Linux. I 2007-2008 dukket det opp et nytt segment i PC-markedet. Små, lette og billige bærbare PC-er dukket opp fra produsenter som ASUS, Acer og MSI. Disse maskinene er ofte levert med GNU/Linux som standard. == Programvare == === Grafiske grensesnitt === I GNU/Linux er det meste bygget opp i lag, fra kjernen og utover finnes det ulike programmer som bygger på hverandre og tar ansvar for hver sin oppgave; sånn er det også i spørsmålet om grafikk og grensesnitt. Det er mulig å ha flere valgbare skrivebordsmiljø på et GNU/Linux system, og de fleste programmene fungerer omtrent likedan uansett hvilket grafisk miljø som velges. Det omvendte gjelder også, for eksempel brukes GNOME også i andre operativsystemer. ==== Tekniske fakta ==== Lengst nede i systemet ligger driver-rutinene og kommuniserer med grafikkortet ved hjelp av kjernen. I neste lag ligger et vindussystem som i de fleste distribusjoner i dag er Xorg, som også kalles X11 eller X-server. Vindussystemet har ansvar for de aller mest grunnleggende oppgavene når det gjelder å håndtere og tegne opp grafikk på skjermen. En annen egenskap er at vindussystemet fungerer som en tjener-klient model. Det vil si at vindussytemet ikke trenger å kjøre på den maskinen selve programmene kjører. I praksis vil det bety at man kan kjøre en terminal som kun vise vinduer/grafikk mens selve maskinen programmene kjører på befinner seg et annet sted i verden. Linux er også hyppig brukt på noen av de største og kraftigste superdatamaskinene i verden. Over X11 finnes det vanligvis i dag et komplett skrivebordsmiljø som inkluderer mer avansert vindushåndtering, innstillinger og regler for hvordan systemet skal oppføre seg, menyer, paneler og aktivitetsfelt. Det er også vanlig at nødvendige programmer som filutforsker, kalkulator, tekstbehandling, nettleser, mediespiller og lignende følger med. ==== Skrivebordsmiljø ==== De vanligste skrivebordsmiljøene i dag er GNOME, KDE, Xfce og LXDE, likhetene mellom disse er større en forskjellene, og alle bygger på samme prinsipper om vinduer, knapper, ikoner og skrivebord. Disse danner basen for det grafiske skrivebordet som andre grafiske programmer kjører på toppen av i GNU/Linux. Skrivebordsmiljøene er dessuten laget slik at programmer som er laget for ett skal fungere like godt i et annet. De fleste grafiske miljøer for GNU/Linux har arvet noen funksjoner fra sine forgjengere i Unix-verden, blant annet muligheten til å benytte flere virtuelle skrivebord. Mindre populære skrivebordsmiljø er blant andre Enlightenment, EDE og XPDE. Det finnes dessuten GNU/Linuxversjoner av eldre vindussytemer som TWM og FVWM. Det finnes 3D-akselererte grafiske miljø for GNU/Linux, hvor systemet utnytter OpenGL for å tegne opp vinduer og skrivebord. Det mest kjente alternativet er Compiz som utvikles i samarbeid med Novell. Dette gir muligheten til å ta i bruk avanserte effekter med tredimensjonale skrivebord, gjennomsiktige og geleaktige eller roterende vinduer., men det gir også systemet flere tilgjengelige minne og prosessor-ressurser fordi alle grafiske beregninger isteden legges over på grafikkortet. XGL er fritt tilgjengelig og anvendbart også i dag, selv om det fortsatt regnes som eksperimentelt. === Surfe på nettet === Å surfe på nettet har blitt den kanskje vanligste aktiviteten på personlige datamaskiner i dag, så det er viktig at et operativsystem har en bra nettleser. Mozilla Firefox har blitt en veldig vanlig nettleser, og er standard i mange distribusjoner. GNOMEs standard nettleser er Epiphany, som er en svært god nettleser, basert på samme base som Firefox, men som har en del nytenkning når det gjelder favoritter og surfing. KDE kommer med Konqueror som er basert på Webkit, som også ligger til grunn for Apples Safari. Forøvrig finnes også Opera, som er gratis og annonsefri, men proprietær. Det er også mulig å kjøre Internet Explorer via Wine eller Crossover, men det er mest anvendbart til webdesign og -utvikling. Det finnes forsåvidt også en rekke tekstbaserte nettlesere, som Lynx, w3m og Links, som kan være praktiske for de som av en eller annen grunn ikke anvender seg av et skrivebordsmiljø. === E-post === For e-post finnes det et antall programmer å velge mellom. Mozilla Thunderbird er et søsterprosjekt til Firefox og har blant annet innebyggede funksjoner for å håndtere spam-post. Evolution er et program for e-post, kalender og adressebok utviklet av Ximian og Novell og er standard e-postleser i GNOME. Evolution kan koble seg til Microsofts Exchange og har en del innovative funksjoner for sortering og søking i posten. KDE tilbyr klienten KMail og Kontact. Forøvrig finnes det også et antall tekstbaserte klienter, som Mutt og Pine. Dessuten fungerer vevbaserte tjenester som Gmail og Hotmail som vanlig i alle de vanlige nettleserne. === Kontor === OpenOffice.org og avleggeren LibreOffice er fri kontorpakker som kan åpne Microsoft Office-dokumenter og lagre dem tilbake i samme format. De er også blant de vanligste programmene på GNU/Linux, da mange moderne skrivebordsdistribusjoner inkluderer dem som en del av standardinstallasjonen, ellers finnes det tilgjengelig for enkel installasjon. KDE har sin egen programvarepakke for kontorarbeid, KOffice som også inkluderer alle vanlige programmer brukeren kan forvente seg. Likeså har GNOME kontorprogrammer i form av AbiWord, Gnumeric og GNUcash. Sistnevnte kombinasjon kalles ofte for GNOME office. Begge programmvarepakkene kan lagre direkte til PDF uten å bruke utvidelsesprogrammer. Når det gjelder å lese og skrive ut PDF, finnes de frie programmene Evince i GNOME og KPDF i KDE. Evince kan forøvrig lese mer enn PDF, for eksempel Postscript, Powerpoint og komprimerte avisformater, med flere. Dessuten finnes også det proprietære Adobe Reader for GNU/Linux. === Chatting og lynmeldingsklienter === De vanligste programmene for å chatte med under GNU/Linux er Pidgin i GNOME-baserte systemer og Kopete for KDE. Begge programmene støtter alle de vanligste protokollene, som MSN, ICQ/AIM, Jabber/Google Talk, Yahoo og IRC. I disse programmene kan brukeren ha kontakter fra forskjellige protokoller eller ulike brukerkontoer i samme kontaktliste og slipper dermed å ha flere programmer åpne samtidig. Det finnes en rekke alternative og spesialiserte programmer, som aMSN, Licq, Centericq eller X-Chat. === Musikk og Video === ==== Juridiske problemer med programvarepatenter ==== Det finnes et stort antall avanserte og kompetente avspillere for GNU/Linux. Men det finnes problemer på dette området når det gjelder ulike formater og codecer som begrenses av programvarepatenter i blant annet USA. Bedrifter som sitter på disse patentene vil ha betalt for retten til å benytte deres format. Linuxdistributører må betale per lisens for at brukeren skal ha rett til å spille av mediene med sin spesifikke variant av GNU/Linux. Det gjør blant annet Linspire og Xandros, samt flere av de andre bedriftene som har kommersielle versjoner av sine distribusjoner. Det finnes også amatørvarianter som uttrykkelig sier at at en lisensstrid som foregår langt unna deres land på grunnlag av patenter på en type produkter som på prinsipielt grunnlag ikke burde eller kan patenteres i deres land ikke angår utgiverne, og som derfor gir ut distribusjonen sin inkludert støtte for proprietære medieformater, som for eksempel Sabayon og Linux Mint. De som ikke tar betalt eller som ikke vil betale ligger dårligere an. I beste tilfelle befinner brukeren seg i en juridisk gråsone om man gjør noe så elementært som å spille av en DVD eller en MP3 i USA. Mange distribusjoner inkluderer derfor ikke støtte for disse og andre kommersielle formater, som for eksempel Microsofts og Apples begrensende formater. Der er allikevel mulig og kanskje også helt vanlig at brukere selv installerer denne støtten i etterkant. I de fleste land (også i Norge) er det nemlig helt lovlig om en privatperson skaffer seg denne støtten for personlig bruk. I mange tilfeller innebærer altså for eksempel patenterte codecer mest noen ekstra tiltak før systemet fungerer fullt ut. Vil brukeren påvirke situasjonen kan denne selv isteden anvende åpne format som Ogg, Vorbis og Xvid og engasjere seg for å stoppe programvarepatenter i EU. ==== Musikkspillere ==== Rhythmbox er en iTunes-klone med støtte for musikkbibliotek, nettradio og iPod. XMMS er en klassisk Winamp-klone som har hengt med i mange år. Beep Media Player er en modernisert versjon av XMMS. JuK er en jukebox for KDE. AmaroK er en moderne musikkspiller for KDE. ==== Videospillere ==== Totem er GNOME-prosjektets mediespiller. MPlayer er en gammel og tro kjenning i UNIX-sammenheng, som kan anvende codecer fra Windows. VLC media player finnes også til Windows og Mac OS, og er kjent for å kunne spille av nesten hva som helst uten å trenge ekstra codecs. xine er en annen vanlig spiller som har vært med lenge. Kan også anvende Windows-codecs. Kaffeine er en spiller for KDE som anvender xine for å spille av film. === Kommandolinje === En stor del av GNU-systemet består av de programmene som brukes for å utføre vanlige Unix-kommandoer. På GNU/Linux-system, som på alle andre Unix-liknende systemer, har man tilgang til disse via et tekstgrensesnitt og en kommandolinje eller skall (engelsk: «shell»). Man kan la systemet starte uten grafisk grensesnitt og bare bruke skallet, vanligere er det at man har kommandoskallet tilgjengelig i et eget vindu. De vanlige Unix-kommandoene utfører funksjoner som å flytte, kopiere og slette filer og kontrollere og styre de programmene som kjøres av systemet. Et moderne skrivebordsmiljø kan i prinsippet erstatte kommandoskallet helt, men mange brukere ser at et tekstbasert grensesnitt er kjappere for visse typer jobber. Administratorer av tjenere kobler seg ofte til andre datamaskiners skall over nettverk eller Internett via grensesnittet SSH. Det er vanlig at vevhoteller som benytter GNU/Linux eller BSD tilbyr denne slags tilkobling til sine kunder, hvilket gjør at brukeren kan arbeide smidigere enn via FTP. I visse tilfeller er det dessuten tillatt å kjøre og kompilere programmer; og å ha tidsplanlagte kjøringer i denne kontoen. Bash er det absolutt vanligste skallet i dag, selv om det finnes et antall andre med spesialisert funksjonalitet, som C skall og Z skall. === Spill === Det fantes tidligere ikke like mange store spill til GNU/Linux som til konsollsystemer eller Windows. Det var vanlig å anta at spillutviklere ofte er av den oppfatning at de fleste som hadde tilgang til GNU/Linux også hadde tilgang til Windows, slik at de anså kostnaden å være for høy for å utvikle en kompatibel versjon. Imidlertid kunngjorde den ledende online-distributøren Valve Corporation i 2012 at selskapet ville satse på Linux som spillplattform, siden hverken Windows eller OSX oppfylte kravene som brukbar spillplattform. Newell recognized that games would need to be a significant part of the push for Linux. Dette førte til en eksplosiv vekst innenfor markedet, både med hensyn til at eldre spill ble konvertert til Linux og at nye ble utviklet. Både nedlastingsplattformen Steam (programvare) og lanseringen av spesifikasjoner for en egen Linux-basert spillkonsoll, Steam Machine med operativsystemet SteamOS, som er optimalisert for videospill. ==== Konverteringer ==== Tross alt hender det at konverteringer gjøres, enten at et bedrift av ulike årsaker vil støtte GNU/Linux-plattformen eller at de slipper kildekoden fri, og uavhengige hackere porterer spillet. Vanligvis slippes ikke øvrige ressurser som grafikk og lyd fritt, da må spilleren fortsatt eie en kopi av originalarbeidet for å kunne spille konverteringen. Id Software slapp for noen år siden kildekoden til DOOM under GPL og det finnes et antall prosjekter som har utviklet spillmotoren videre. Samme datafiler som ble benyttet til originalspillet kan derfor nå anvende for å spille Doom på et GNU/Linux-system. Siden har Id begynt å slippe flere titler som Quake 4 og Doom 3 direkte i Linux-versjoner og dessuten bruker de å slippe kildekoden til spillene etter at det har gått noen år, blant annet finnes Quake III Arena tilgjengelig på denne måten. I samme sjanger har også Epic Games sluppet flere spill fra Unreal-serien for Linux, men uten kildekode. I noen tilfeller gjenskaper uavhengige utviklere et spill uten å ha tilgang til kildekoden, et eksempel på dette er OpenTTD som er en helt frittstående implementasjon av Transport Tycoon Deluxe, Freeciv i Civilzation-sjangeren og Lincity-ng. Begge disse har senere blitt utviklet videre med stadig bedre funksjoner og mer balanserte regler enn originalen. The Ur-Quan Masters er et annet eksempel. ==== Spill laget for GNU/Linux ==== Kommersielle storspill som er laget med Linux i tankene er fortsatt sjeldne. Derimot finnes det en stor mengde spill, kommersielle så vel som frie, skrevet av hobbyister verden over. Det finnes også et og annet prosjekt under utvikling som sikter på å bli stort, PlaneShift for eksempel har som mål å skape et fullskala MMORPG basert helt og holdent på fri kildekode. Verdt å nevne er også åpne og frie danse/rytme/musikkspill som StepMania og Frets on Fire, spesielt da den førstnevnte uttrykkelig er ment å spilles med originalspilltypens kontroller, i dette tilfellet en dansematte. Også Frets on Fire kan ved hjelp av forskjellige adaptere spilles med Guitar Heros gitarliknende kontroller. Det er få originale frie spill med åpen kildekode som har oppnådd nevneverdig bemerkelse, men noen eksempler er NetHack og Tux Racer. ==== Windowsspill i Linux ==== Uavhengige bedrifter har også tatt på seg oppgaven med å portere prominente Windowsspill til Linux etter spillenes initielle slipp. Loki Software var den første slike porteringsbedriften, grunnlagt i 1998 og overgått av Linux Game Publishing i 2001. Wine og den kommersielle avstikkeren Cedega lar mange Windowsspill kjøre under Linux og virtuelle maskiner og arkitekturemulatorer tilbyr kompatibilitet for spill som er laget for andre plattformer. Eksempler på slike er ScummVM og DOSemu. Mange Windowsspill kan spilles i Linux helt eller nesten helt uten ytelsestap ved hjelp av Wine og Cedega (som baseres på Wine, men har bedre støtte for mange spill, men koster penger). Wine står for «Wine Is Not an Emulator». Begge har en utbredt støtte for DirectX og Cedega har også spesifikke avtaler med spillutviklere for å kunne håndtere kopibeskyttelser korrekt. Teknologien Proton, som ble utviklet med støtte fra selskapet Valve muliggjør å spille drøyt 6 000 Windows-spill på Linux, deriblant noen av de mest populære titlene. (Status september 2019)Det finnes også ulike spesifikke emulatorer som MAME, DOSBox og DOSEMU for MS-DOS og ScummVM for LucasArts gamle eventyrspill, som kan hjelpe spilleren å spille eldre spill. === Programmering === I et visst antall år ble GNU/Linux utviklet i mangt og meget av programmerere som skrev programmer og funksjoner for å oppfylle sine egne behov, og det er først de senere årene som fokus har blitt lagt på å skape et anvendbart operativsystem for alle og enhver. Dette er noe av bakgrunnen for at det finnes mange programmer for utvikling, og støtte for et utall programmeringsspråk. ==== Kompilerbare språk ==== GNU Compiler Collection er en samling kompilatorer og tilhørende programmer som kan kompilere et antall ulike programmeringsspråk, som C, C++ (G++), Java (GCJ), Ada (GNAT), Objective-C, Objective-C++ og Fortran (GFortran). Det er også tilgjengelig støtte for Modula-2, Modula-3, Pascal, PL/I, D, Mercury, VHDL gjennom utvidelser. Selv om det finnes flere kompilatorer tilgjengelig for Linux, har GCC blitt standarden, og følger med alle GNU/Linux-distribusjoner. En vanlig installasjon av GNU/Linux kommer også støtte for en lang rekke med frie skall-skript, blant andre, BASH, DASH, RC, BeanShell, Python skall, Ruby skall, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH. Kombinasjonen av alle disse frie verktøyene gjør GNU/Linux til en egnet plattform for programmering og programvare-utvikling. ==== Skriptspråk ==== GNU/Linux, som alle UNIX-like miljøer har en sterk tradisjon for å bruke skriptspråk for å gjøre arbeidet og livet lettere. Skript er programmer som er skrevet i språk som kan tolkes under kjøringen, hvilket gir et langsommere program, men mye mer fleksibel og effektiv utvikling. Kjente eksempler som det finnes støtte for i GNU/Linux er Perl, Python og Ruby, men også mindre kjente skriptspråk som BASH, DASH, RC, BeanShell, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH finnes det støtte for. ==== Programmering for Internett ==== Da Internett ble vanligere, begynte mange å bruke skript for å skape dynamiske nettsider og koble innholdet til databaser og logikk. Dette er fortsatt vanlig, selv om spesialiserte språk som PHP har blitt vanligere. Linux og Perl, Python eller PHP, sammen med vevtjeneren Apache og databasetjeneren MySQL blir ofte forkortet til LAMP og er en av de vanligste plattformene for vevhotell og nettsider. Nå for tiden skrives til og med ganske mange programmer direkte i skriptspråk, da det finnes koblinger til forhåndskompilerte grafikk- og vindusbiblioteker, og selve logikken som skriptet har ansvaret for utgjør en forsvinnende liten del av kjøretiden. For de som av en eller annen grunn sverger til asp, finnes dessuten Mono. ==== Utviklingsmiljøer og andre programmer ==== Samtidig finnes det kraftige frie programmeringsverktøy, slik som Emacs og Vim, og nyere integrerte utviklingsmiljø, slik som KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Gambas. En standard Linux Mint-installasjon hadde i november 2014 rundt 46 000 tilgjengelige støttebibliotek via pakkesystemet. Det finnes et antall utviklingsmiljø for GNU/Linux, blant andre KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Anjunta og Gambas, selv om mange isteden anvender seg av avanserte tekstredigerere som Emacs, Vim og Kate. For å jobbe med HTML og designe nettsider finnes Nvu og Quanta Plus, som kan jobbe med WYSIWYG («hva du ser er hva du får») eller direkte med koden, eller veksle mellom disse metodene. For den som bare vil skrive ren kode direkte, finnes blant annet Bluefish som har mange funksjoner for HTML og PHP. Dessuten har de fleste avanserte tekstredigeringsprogrammene mer eller mindre støtte for dette. === Kjøring av Windows-programmer i GNU/Linux === Mange brukere har behov for å kjøre Windows-programmer. De enkleste løsningene er Wine, som er fritt og gratis, og de kommersielle programmene Crossover og Cedega. Disse gjør programmene kompatible ved å reimplementere Windows' API innenfor GNU/Linux. Mange programmer kan i dette miljøet kjøre like raskt som på en Windows-maskin, og i enkelte tilfeller raskere. Styrken ved denne løsningen er at programmene ikke krever en installasjon av Windows, og dermed heller ingen Windowslisens. Svakhetene er at det ikke er et 100 % kompatibelt system. En annen mulighet er Win4Lin, et kommersielt program som konverterer Windows' API slik at den kjører innenfor GNU/Linux fremfor å reimplementere denne. Dette krever at Windows er installert, ikke som operativsystem men som et program i Linux. Windows kjøres så i et vindu, og i dette vinduet kan man åpne alle Windows-applikasjoner. Programmet støtter alle versjoner av Windows, til og med XP, men det er per august 2005 fortsatt problemer med å bruke det i et nettverksmiljø dersom man må gjennom en mellomleddstjener. Et tredje alternativ er å bruke en virtuell maskin, hvor man kjører hele Windows fra GNU/Linux. Svakheten med en slik emulatorløsning er at man kan få kraftig nedsatt hastighet. Man må installere Windows for at dette skal fungere. Windows-programmer som kjøres på denne måten kan ikke integreres i GNU/Linux-skrivebordet, slik at man for eksempel ikke kan kopiere tekst fra et Windows-program til et GNU/Linux-program slik man kan i Wine og i Win4Lin. == Brukerstøtte == GNU/Linux har et aktivt brukermiljø. Mange GNU/Linux-brukere organiserer seg i brukergrupper, der de jevnlig møtes og arrangerer for eksempel foredrag eller presentasjoner. Det finnes mange nettforum hvor brukere kan legge ut problemene sine. Et par eksempler er engelskspråklige LinuxQuestions.org og Ubuntu Forums. Man kan også bruke IRC for å komme i kontakt med GNU/Linux-brukere. Ved å gå inn i kanalen #linux, som finnes på de aller fleste nettverk, vil man kunne treffe folk som er villige til å hjelpe. Det finnes få brukerstøtteløsninger som er tilgjengelig for alle, og de fleste forutsetter at man stiller spørs,mål på åpne fora. Microsofts Alistair Baker har spilt på dette sammen med Bill Gates i et BBC-intervju, hvor han spør om man virkelig vil ha sikkerhetsproblemet med PC-en sin lagt ut og drøftet av allmennheten. == Opphavsrett == Både Linuxkjernen og GNU-systemet er lisensiert under GNU General Public License (GPL). Dette innebærer at programvaren kan spres fritt (gratis eller mot betaling), så lenge kildekoden gjøres tilgjengelig og distribuerte programmer og eventuelle endringer fortsatt blir underlagt GPL. Det er en bred oppfatning om at denne lisenspraksisen, kalt copyleft, er årsaken til GNU/Linux-kombinasjonens framgang. Liknende systemer, som for eksempel BSD, har en lisens som tillater spredning av endrede versjoner, men krever ingenting i forhold til hvorvidt endringer gjøres fritt tilgjengelig. Linus Torvalds har i et intervju sagt om avgjørelsen å slippe Linux-kjernen under GPL at det var «det beste han noengang har gjort». == Distribusjoner == Et GNU/Linux-system består av svært mange programmer – inntil flere tusen. En distribusjon er en samling av slik programvare i tillegg til selve Linux-kjernen. I hovedsak finnes det to typer distribusjoner, generelle og spesialiserte. Generelle distribusjoner er en type distribusjoner som er ment å kunne brukes til alle slags oppgaver. Disse inkluderer vanligvis bare det aller viktigste man trenger for å komme i gang i standardinstallasjonen. Debian, Gentoo og Slackware er eksempler på generelle distribusjoner. De generelle distribusjonene anbefales vanligvis ikke til nybegynnere, fordi de krever en betydelig høyere terskel å sette seg inn i. Nybegynnere kan gjøre tilværelsen lettere for seg selv, og bedre sjansene sine for å trives med distribusjonsvalget om de velger en spesialisert distribusjon, slik som Ubuntu, OpenSUSE eller Sabayon. De ulike spesialiserte distribusjonene har ulikt fokus; noen er spesielt tilpasset bruk på tjenermaskiner, mens andre er rettet mot hjemmebrukere. Disse distribusjonene inneholder et rikt utvalg av programvare i standard-installasjonen. De ulike distribusjonene, prøver i forskjellig grad å tilpasses til forskjellige brukergrupper, for eksempel kontormennesker, barn og de som er vant til Windows. Dermed oppleves forskjellige distribusjoner forskjellig av ulike brukere i forhold til brukervennlighet. De fleste GNU/Linux-distribusjonene er fritt tilgjengelig og gratis da mesteparten av programvaren som er inkludert er lisensiert under GNU GPL, mens resten av programvaren vanligvis er lisensiert under andre frie lisenser. For å forhindre at de forskjellige distribusjonene fjerner seg fra hverandre i løpet av utviklingen er Free Standards Group opprettet. Denne organisasjonen setter en felles standard for alle distribusjonene, Linux Standard Base (LSB). LSB blir støttet blant annet av Red Hat, Novell (SUSE), og Asianux. == Distributørøkonomi == === Konkurransemarked === Det som karakteriserer det økonomiske markedet for GNU/Linux-distribusjoner er at prisen på selve programvaren ofte er svært nær grensekostnaden ved å lage én ekstra kopi og distribuere den videre. Internett har ført til at denne grensekostnaden er null for programvare som distribueres via Internett. Lisensbetingelsene i GPL og andre fri programvare-lisenser gir hvem som helst som har mottatt en kopi av programvaren rett til å distribuere en ny kopi videre til hvem som helst. Dette har ført til at GNU/Linux-distribusjoner i dag, vanligvis kan distribueres helt gratis. Denne sammenhengen mellom grensekostnad og pris er det som karakteriserer et økonomisk konkurrerende marked. Fordi en distributør som tar seg betalt programvaren i dette markedet vil bli utkonkurrert av distributører som gir bort den samme programvaren gratis, tilbyr de fleste distributørene programvaren sin gratis. GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby komplementære tjenester og produkter. === Kundestøtte === De fleste GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby kommersiell kundestøtte. Denne bedriftsmodellen medfører at det er en direkte sammenheng mellom kvaliteten på programvaren og behovet for å utnytte forsikringen som kundestøtten gir. For bedrifter er kundestøtte en forsikring mot nedetid. Det bedriftene ønsker er derfor kombinasjonen god programvare og god kundestøtte, fordi én av delene vil ikke være tilstrekkelig for å sikre seg mot nedetid. Risikoaverse bedrifter kjøper både produkter og forsikring. Å tilby kundestøtte skaper dermed et incentiv til å øke kvaliteten på programvaren, fordi distributørene lever av kvaliteten til programvaren. === Lisenskostnader === Imidlertid er ikke alle distribusjonene gratis. Det kommer vanligvis av at de fleste proprietære medieformater, slik som MP3 og Windows Media, i USA krever at alle som leverer støtte for disse må betale en lisensavgift til patentholderen. Noen amerikanske distributører forsøker å skaffe seg et konkurransefortrinn over konkurrentene ved å tilby støtte for slike formater. (Se Linspire og Xandros). Det innebærer at disse distribusjonene i alle tilfeller må koste penger, fordi grensekostnaden ved å distribuere én ekstra kopi vil øke fra null. Og da vil distributøren tape penger og gå konkurs ved å gi bort programvaren gratis. Disse distributørene forsøker å konkurrere på andre vilkår enn gratis-distributørene og kan derfor legge inn en profittmargin mellom grensekostnaden og prisen slik at de faktisk tjener penger på salget av programvaren. Disse distributørene kan i tillegg tilby andre komplementære tjenester og produkter, slik som kundestøtte. == Installasjon / Pakkesystem == De fleste GNU/Linux-distribusjonene baserer seg på et pakkesystem som lar brukeren søke etter og installere programmer, drivere, temaer, fonter og andre utvidelser enten direkte fra internett eller fra lokale kilder som minnepinner, CD-rom eller DVD. Noen av de mest kjente pakkesystemene er APT, RPM og Portage. Blant pakkebehandlere med grafiske grensesnitt finner man Synaptic og YaST. == Sikkerhet == Ifølge en studie gjort ved universitetet i Stanford i perioden 2000–2004 inneholdt Linux-kjernen 0,17 feil per 1000 linjer med kode. Totalt var det 985 feil i 5,7 millioner linjer med kode. Rapporten viser også at 90 % av disse ligger i enhetsdrivere som er statisk lenket til kjernen. Ifølge William Guttman, direktør i Sustainable Computing Consortium, inneholder typisk proprietær lukket kildekode mellom 20 og 30 feil per tusen linjer med kode. Det betyr at kildekoden i Linux-kjernen inneholder 150 ganger færre feil enn typisk gjennomsnittlig proprietær programvare. GNU/Linux er et fiendtlig miljø å være i for virus. For at et Linux-virus skal kunne infisere kjørbare filer, må brukeren som aktiverer viruset ha skrivetilgang til filen. Det er vanligvis aldri tilfelle. Vanligvis eies programmer av «root» og brukeren kjører programmer fra en uprivilegert brukerkonto. Jo mindre erfaring brukeren har, desto mindre sannsynlig er det at brukeren har skrivetilgang til noen kjørbare filer. Selv hvis viruset infiserer et program som eies av brukeren, vil det bare kunne spre seg til andre filer som eies av brukeren, og er begrenset til brukerens egen hjemmemappe. Programvare til GNU/Linux er vanligvis fri kildekode, og spres derfor ikke i noen særlig grad ukontrollert i binærform, og kildekode er et tøft gjemmested for et virus som ikke ønsker å bli oppdaget. For at et datavirus, som biologiske virus, skal kunne spre seg effektivt må spredningsraten være høyere enn eliminasjonsraten. Hvis reproduksjonsraten faller under grensen for hva som er nødvendig for å erstatte den eksisterende populasjonen, er viruset dømt fra begynnelsen av, selv før nyhetene begynner å øke bekymringsnivået til potensielle ofre. == Gjenutviklingskostnader == En studie fra 2001 av Red Hat Linux 7.1 fant at denne distribusjonen inneholdt 30 millioner linjer med kildekode. Ved å bruke en konstruktiv kostnadsmodell, fant studien at Red Hat Linux 7.1 ville krevd omtrent åtte tusen årsverk om den skulle blitt utviklet ved konvensjonelle proprietære metoder. Ifølge studien ville all denne programvaren kostet omtrent 1,08 milliarder år-2000-US-dollar å utvikle ved konvensjonelle proprietære metoder. Det tilsvarer omtrent 8,1 milliarder norske kroner.Mesteparten av koden (71 %) var skrevet i programmeringsspråket C, men mange andre programmeringsspråk var også benyttet: C++, Lisp, assembler, Perl, Fortran, Python og forskjellige skall skript-språk. Litt over halvparten av alle linjene var kode som var lisensiert under GPL. Selve Linux-kjernen var 2,4 millioner linjer med kode eller ca. 8 % av totalen.I en senere studie viste de samme analysene for Debian GNU/Linux versjon 2.2 at denne inneholdt femtifem millioner kodelinjer og ville kostet 1,9 milliarder år-2000-US-dollar eller 14 milliarder norske kroner å utvikle med konvensjonelle metoder. En tilsvarende SLOC studie for Debian anno 2005 viste at den inneholdt 215 millioner linjer med kode, som tilsvarer en utviklingskostnad på ca. 58 milliarder norske kroner.Debian Etch inneholdt ifølge en SLOC-studie fra 17. juni 2007 283 millioner linjer med kildekode (76,5 milliarder kroner), som til sammenligning ifølge den samme studien er 7 ganger flere linjer enn Windows XP sine 40 millioner linjer med kildekode (10,8 milliarder kroner). == Se også == Liste over større Linux-distribusjoner Liste over Linuxdistribusjoner == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Linux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons linuxguiden.no – Norsk side som inneholder mange artikler tndlp.org – Dokumentasjon og brukerveiledninger på norsk linuxbok.no – Linux dokumentasjon – GPL versjon av Boken om Linux linux1.no – Linux nyheter og forum for hjelp på norsk DistroWatch.com – Utfyllende liste over distribusjonene kernel.org – Last ned siste (eller tidligere) versjon av Linux-kjernen The Linux Counter Arkivert 21. mars 2009 hos Wayback Machine. – Oversikt over Linux-brukere linuxiso.org – Nedlastbare ISO-er av de fleste distribusjonene

GNU/Linux er navnet på en familie Unix-lignende operativsystemer, som i utgangspunktet er fri og åpen programvare, selv om det finnes flere eksempler på proprietære og kommersielle avarter. Navnet Linux er egentlig navnet på Linuxkjernen, som er en operativsystemkjerne, men i dagligtalen brukes navnet ofte feilaktig om hele operativsystemet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lillehammer

2023-02-04

Lillehammer

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lillehammer', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL']

Lillehammer er en by og kommune i Gudbrandsdalen i Innlandet, ved nordenden av Mjøsa. Den grenser i nord mot Øyer, i sørøst mot Ringsaker, i sør til nord Gjøvik, i sørvest mot Nordre Land, og i vest mot Gausdal. Sentrum, Nordre Ål, Søre Ål, Røyslimoen og Vårsetergrenda ligger på østsiden der Lågen renner ut i Mjøsa. Jørstadmoen, Fåberg og Rudsbygd ligger nord for sentrum, og Vingnes, Vingrom og Saksumdal på vestsiden av Mjøsa. Lillehammer blir også kalt «dølabyen» ut fra sin beliggenhet ved inngangsporten til Gudbrandsdalen. Byen er den nordlige endestasjonen for «Skibladner».

Lillehammer er en by og kommune i Gudbrandsdalen i Innlandet, ved nordenden av Mjøsa. Den grenser i nord mot Øyer, i sørøst mot Ringsaker, i sør til nord Gjøvik, i sørvest mot Nordre Land, og i vest mot Gausdal. Sentrum, Nordre Ål, Søre Ål, Røyslimoen og Vårsetergrenda ligger på østsiden der Lågen renner ut i Mjøsa. Jørstadmoen, Fåberg og Rudsbygd ligger nord for sentrum, og Vingnes, Vingrom og Saksumdal på vestsiden av Mjøsa. Lillehammer blir også kalt «dølabyen» ut fra sin beliggenhet ved inngangsporten til Gudbrandsdalen. Byen er den nordlige endestasjonen for «Skibladner». == Areal og befolkning == De fleste innbyggerne bor i sentrum, bydelene Busmoen, Nordre Ål, Søre Ål, Suttestad, Vingnes, Nybu, Jørstadmoen, Røyslimoen, Vårsetergrenda og Fåberg. Lillehammer er et administrasjonssted i Innlandet fylke, og huser et av to fylkeshus i fylket. Tettstedet Lillehammer har 21 100 innbyggere per 2022. Kirkelig er Lillehammer prostesete i Sør-Gudbrandsdal prosti. == Bydeler og tettsteder == Søre Ål Nordre Ål Sentrum og Nybu Vårsetergrenda og Røyslimoen Vingnes Jørstadmoen og Fåberg Rudsbygd Saksumdal Vingrom Nordseter Busmoen == Historie == Lillehammer fikk kjøpstadrettigheter i 1827. I 1837 da formannskapslovene ble innført var byen enda liten, og Lillehammer hadde felles kommunestyre med omegnskommunen Fåberg. I 1842 fikk byen eget bystyre. Kjøpmann Ludvig Wiese har vært regnet som byens grunnlegger, og det ble reist en statue av ham på Lilletorget i forbindelse med byens 100-årsjubileum. Fram til midten av 1800-tallet lå bebyggelsen hovedsakelig i området rundt Hammer gård. Byen hadde i 1850 om lag tusen innbyggere, og hadde gode forbindelser sør- og nordover. Anleggelsen av hovedbanen Oslo-Eidsvoll i 1852 baserte seg på videreforbindelsen med dampskip langs Mjøsa til Lillehammer, og nylagt vei videre oppover Gudbrandsdalen. Dette transportsystemet muliggjorde transitt av tømmer og jordbruksvarer til hovedstaden, og bidro til byens framvekst. Den 22. april i 1940 ble Lillehammer erobret av tyske styrker. Kampene på østsiden av Mjøsa var dermed over. Dermed var veien opp Gudbrandsdalen åpnet for de tyske styrkenes framrykning mot Dombås og Åndalsnes. I 1964 ble kommunen slått sammen med Fåberg kommune. I 1973 kom Lillehammer i verdens søkelys gjennom likvideringen av en marokkansk kelner, den såkalte Lillehammer-saken. Lillehammer var arrangør av de 17. olympiske vinterleker i 1994, med deler av arrangementet viderefordelt til kommunene Gjøvik, Øyer, Ringebu og Hamar. Espen Granberg Johnsen fra Arbeiderpartiet er ordfører i Lillehammer, mens Ingunn Trosholmen (AP) er varaordfører. Begge ble valgt høsten 2015 for perioden 2015-2019. Ap samarbeider med Venstre og SV. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === == Utdanningsinstitusjoner == Høgskolen i Innlandet (HiNN) Nansenskolen – Norsk humanistisk akademi Cyberingeniørskolen – (tidligere Forsvarets ingeniørhøgskole) Lillehammer videregående skole, Sør og Nord. Tidligere også Mesna videregående skole, men denne ble nedlagt fra 01.01.2016. Norges Toppidrettsgymnas. == Idrett == === Idrettslag i kommunen === Utdypende artikkel: Idrettslag i LillehammerFaaberg Idrettslag Lillehammer Ishockeyklubb, Fjordkraftligaen Lillehammer Fotballklubb, 3. divisjon fotball for herrer Lillehammer kvinnefotballklubb, 3. div. Lillehammer skiklub Lillehammer Lawn Tennisklubb Lillehammer Innebandyklubb Søre Ål Idrettslag Lillehammer Faaberg Håndball 09, 3. divisjon håndball for herrer, 2. divisjon håndball for kvinner Roterud Idrettslag Rudsbygd Idrettslag Vingar Idrettslag Rinna Idrettslag Vingrom Idrettslag Mjøsa Pikes Lillehammer Frisbee === Vinter-OL 1994 === Utdypende artikkel: Vinter-OL 1994 === Vinter-OL for ungdom 2016 === Utdypende artikkel: Vinterolympiskeleker for ungdom 2016 === Arrangement === Birkebeinerrennet arrangeres hvert år i mars. Ingalåmi arrangeres hvert år i mars. Birkebeinerrittet arrangeres hvert år i august. Birkebeinerløpet arrangeres hvert år i september. Et landsdekkende Russetreff på Birkebeineren skistadion hvert år i mai. World cup hopp i Lysgårdsbakken. World cup nordiske grener i Lysgårdsbakken og på Birkebeineren skistadion. Baldus cup, håndball, arrangeres hvert år i april. Lillehammer cup (inne fotball) World cup i aking VM i parabob Europa cup i skeleton == Kultur == === Tusenårsted === Kommunens tusenårssted er Stortorget, og ble valgt til dette av kommunestyret i 1998. Torget ble rustet opp og ble gjenåpnet 21. juni 2001 samtidig som det ble erklært som Tusenårssted. Kort etter at Lillehammer ble kjøpstad i 1827 ble strukturen for byen planlagt med den kvadratiske inndelingen av kvartaler. Torget var opprinnelig planlagt ovenfor Hammer gård, der Søndre Park er i dag. I 1868 ble plasseringen til der det er i dag vedtatt i formannskapet. Torget ble raskt et møtested for lillehamringer både til hverdag og fest. Her var det både utstillinger, marked, sang og musikk fra egen paviljong. Her mønstret Gudbrandsdal Bataljon, og dette var hovedarena for nasjonaldagsmarkeringen, noe det også er i dag. Den første torgdagen var i 1907. Stortorget er utsmykket med «slaven» av billedhuggeren Rolf Lunde og en statue av Anders Sandvig, Maihaugens grunnlegger, laget av Arne Durban. Mellom Lillehammer kino og Lillehammer Kunstmuseum ligger kunsthagen som er laget av Bård Breivik. Stortorget blir i dag brukt til torghandel mandag, onsdag og lørdag. En del lørdager i løpet av året arrangeres Bondens Marked hvor det blir solgt mat og håndverk fra lokale produsenter. De to siste årene har det også vært arrangert internasjonalt marked med produsenter fra Italia, Frankrike og andre land i Europa. Torget blir også brukt som parkeringsplass når det ikke er andre arrangement der. I 2017 ble Lillehammer tatt opp i det internasjonale Creative Cities-nettverket og utpekt som UNESCO Litteraturby. === Festivaler === Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene (mai/juni) DølaJazz (oktober) Amandusfestivalen (uka før palmesøndag) Teaterdagene (september) Kulturnatt (desember) === Severdigheter === Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem Kulturhuset Banken Lillehammer kunstmuseum Lillehammer Olympiapark, med Håkons Hall, Kristins Hall, Lysgårdsbakkene, Birkebeineren Skistadion, Kanthaugen freestyleanlegg og Hunderfossen bob- og akebane Maihaugen med friluftsmuseum, håndverksamling, Maihaugsalen, Postmuseet m.m. Mesna kultursti Fåberg kultursti med bl.a. helleristningene ved Drotten Norges Olympiske Museum Norsk Kjøretøyhistorisk Museum Svarga, Marcello Haugens hjem Lillehammer kirke, innviet i 1882 Hunderfossen familiepark Lilleputthammer opplevelsespark. Miniatyrmodell av Storgata i Lillehammer slik den var på 1930-tallet Fabrikken – senter for kreative næringer Galleri Zink Skulpturstopp: Kunstverket «Menneske i Moderskipet» av Antony Gormley i Jernbaneparken == Forsvaret == Forsvaret har lenge hatt virksomhet på Lillehammer ved Jørstadmoen nordvest for byen. Jørstadmoen har vært brukt som ekserserplass siden 1700-tallet, og på slutten av 1800-tallet ble Jørstadmoen leir med fast bygningsmasse. Jørstadmoen militærleir er i dag hovedbase for følgende avdelinger: Cyberforsvaret Cyberingeniørskolen tilhørende Forsvarets høgskole Seksjon for dokumentasjonsforvaltning og arkiv (DA) Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA)Videre har Regional støttefunksjon (RSF), Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og Forsvarsbygg avdelinger på basen. Dessuten holder også Hovedarsenalet til på Lillehammer. == Rettsvesen == I Lillehammer ligger Lillehammer tinghus som betjener kommunene Lillehammer, Gausdal, Øyer, Ringebu og Sør-Fron innenfor Vestre Innlandet tingrett. == Kjente personer fra Lillehammer == Lars Olsen Skrefsrud (1840-1910), misjonær og språkforsker, Santalmisjonens grunnlegger Carl Lumholtz (1851-1922), oppdagelsesreisende, etnograf, forfatter Anders Sandvig (1862-1950), grunnlegger av Maihaugen Marcello Haugen (1878–1967), «synsk» naturlege Sigrid Undset (1882–1949), forfatter og nobelprisvinner bosatt på Bjerkebæk fra 1919 Anne Stine Ingstad (1918-1997), arkeolog og forsker Odd Grythe (1918–1995), underholder og fjernsynsmann (NRK) Jakob Weidemann (1923–2001), billedkunstner, bosatt på gården Ringsveen fra 1968 Aase Nordmo Løvberg (1923-2013), operasangerinne Håkon Brusveen (1927-2021), skiløper og olympisk mester (1960) Sigbjørn Johnsen (1950- ) politiker (Ap) og fylkesmann i Hedmark, født på Lillehammer Olemic Thommessen (1956- ), politiker (H), stortingspresident 2013-2018 Åsne Seierstad (1970- ), forfatter og journalist Atle Antonsen (1969 -), komiker og skuespiller Ingrid Olava (1981- ), artist og skuespiller == Vennskapsbyer == Lillehammer kommune har siden 50-tallet hatt vennskapsbyer i Sverige, Danmark og Finland. Lillehammer har senere også fått vennskapsbyer i flere andre land utenfor Norden. Autrans Hayward Hørsholm Düsseldorf Oberhof Leksand Oulainen Minakami Shiozawa Sarajevo == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Lillehammer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lillehammer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Lillehammer i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Lillehammer - Statistisk sentralbyrå (no) Lillehammer turistinformasjon (no) Fåberg og Lillehammer historielag (no) Mennesket i moderskipet, Skulpturstopp (no) Turforslag til Lillehammer-Rondane på DNT og NRKs nettsted ut.no (no) Kultur i Lillehammer på kart fra Kulturnett.no (no) Lillehammer 1827-1927. Bokhylla.noNyheter(no) Gudbrandsdalen Dagningen (no) Lillehammer byavisHistorie(no) Historiske bilder fra Lillehammer 1880–1927 (no) Bilder fra Lillehammer-OL i 1994

Lillehammer er en by og kommune i Gudbrandsdalen i Innlandet, ved nordenden av Mjøsa. Den grenser i nord mot Øyer, i sørøst mot Ringsaker, i sør til nord

https://no.wikipedia.org/wiki/Laser

2023-02-04

Laser

['Kategori:Akronymer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Kvantemekanikk', 'Kategori:Laservitenskap', 'Kategori:Lyskilder', 'Kategori:Partikkelfysikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Laser (akronym for light amplification by stimulated emission of radiation) (norsk: lysforsterkning ved stimulert strålingsutslipp) er en innretning som forsterker og sender ut elektromagnetisk stråling (i de aller fleste tilfeller er denne strålingen synlig lys). Strålingen har et sett med spesielle egenskaper, som skiller den fra lys fra andre kilder, ved at lyset fra en lasende kilde er koherent og monokromatisk. Det vil si at alle bølger svinger i takt, og at energien i bølgene adderes ved konstruktiv interferens. I tradisjonelle lasere vil også lyskilden avgi lys som propagerer som en tilnærmet planbølge, det vil si at det beveger seg i én bestemt retning og når det slipper ut av det lasende materialet så vil lyset fremstå som en smal lyskjegle med liten divergens. Dette kommer til syne hvis strålen sendes gjennom røyk, tåke eller støv. Den første laseren ble bygget i 1960 av Theodore H. Maiman ved Hughes Research Laboratories, basert på teoretisk arbeid av Charles Hard Townes og Arthur Leonard Schawlow.Lasere brukes i optiske diskstasjoner, laserskrivere, strekkodeskannere, DNA-sekvenseringsinstrumenter, fiberoptisk og optisk kommunikasjon med ledig plass, produksjon av halvledende brikker (fotolitografi), laserkirurgi og hudbehandlinger, skjære- og sveisematerialer, militær og rettshåndhevelse enheter for merking av mål og måling av rekkevidde og hastighet, og i laserlysskjermer for underholdning. Halvlederlasere i blått til nær-ultrafiolett stråling (UV) har også blitt brukt i stedet for lysemitterende dioder (LED) for å eksitere eller framkalle fluorescens som en hvit lyskilde. Dette tillater et mye mindre emitterende område på grunn av den mye større utstrålingen til en laser og unngår hengende lysdioder; slike enheter brukes allerede i noen lyskastere.

Laser (akronym for light amplification by stimulated emission of radiation) (norsk: lysforsterkning ved stimulert strålingsutslipp) er en innretning som forsterker og sender ut elektromagnetisk stråling (i de aller fleste tilfeller er denne strålingen synlig lys). Strålingen har et sett med spesielle egenskaper, som skiller den fra lys fra andre kilder, ved at lyset fra en lasende kilde er koherent og monokromatisk. Det vil si at alle bølger svinger i takt, og at energien i bølgene adderes ved konstruktiv interferens. I tradisjonelle lasere vil også lyskilden avgi lys som propagerer som en tilnærmet planbølge, det vil si at det beveger seg i én bestemt retning og når det slipper ut av det lasende materialet så vil lyset fremstå som en smal lyskjegle med liten divergens. Dette kommer til syne hvis strålen sendes gjennom røyk, tåke eller støv. Den første laseren ble bygget i 1960 av Theodore H. Maiman ved Hughes Research Laboratories, basert på teoretisk arbeid av Charles Hard Townes og Arthur Leonard Schawlow.Lasere brukes i optiske diskstasjoner, laserskrivere, strekkodeskannere, DNA-sekvenseringsinstrumenter, fiberoptisk og optisk kommunikasjon med ledig plass, produksjon av halvledende brikker (fotolitografi), laserkirurgi og hudbehandlinger, skjære- og sveisematerialer, militær og rettshåndhevelse enheter for merking av mål og måling av rekkevidde og hastighet, og i laserlysskjermer for underholdning. Halvlederlasere i blått til nær-ultrafiolett stråling (UV) har også blitt brukt i stedet for lysemitterende dioder (LED) for å eksitere eller framkalle fluorescens som en hvit lyskilde. Dette tillater et mye mindre emitterende område på grunn av den mye større utstrålingen til en laser og unngår hengende lysdioder; slike enheter brukes allerede i noen lyskastere. == Historie == Gordon Gould, en student ved Columbia University, fant opp konseptet i 1957, men patenterte det aldri, da han trodde at man trengte en fungerende modell å vise patentkontoret. Charles Townes og Arthur Schawlow ved Bell Labs publiserte en artikkel i «Physical Review» i 1958 som beskrev konseptet, og søkte også om et patent. Gould søkte om patentet i 1959, noe som var litt for sent. Tidlig i 1960 fikk Townes og Schawlow patentet sitt, selv om Bell Labs eide rettighetene. I mai samme år ble den første laser demonstrert ved Hughes Aircraft i California av en vitenskapsmann som het Ted Maiman. Dette var starten på en patentstrid som varte til 1977, hvor Gould fikk noen patenter og Bell Labs beholdt resten. Den første halvlederlaser ble oppfunnet i 1962, en oppfinnelse som brukes svært mye innen telekommunikasjon til å kommunisere langs fiberoptiske kabler. Slike halvlederlasere blir også brukt i forbrukerelektronikk slik som CD- og DVD-spillere. == Teori == En laser bruker energi som er lagret i et atom, ved at en energikilde «pumper» det lasende materialet eller ved at det utløses en kjemisk eller elektrisk prosess, og samtidig som det skjer en stimulert emisjon. Da vil kvanter (eller fotoner) bli utskilt fra atomet når et elektron hopper fra en elektronbane til en annen elektronbane med lavere energinivå. Ett atom består av flere elektronbaner, jo lenger vekk fra kjernen denne banen er, jo mer energi ligger i et elektron i denne banen. Når et elektron hopper fra en bane til en bane nærmere kjernen, utskilles ett foton (med en gitt energi). Dette fotonet har en helt bestemt bølgelengde, som er bestemt av hvilke baner elektronet hopper mellom. Ved å tilføre energi til atomet, vil et elektron etter en stund oppta energien, og hoppe opp til en bane med et høyere energinivå (elektronet sies da å være eksitert). Etter en stund vil elektronet igjen falle tilbake til sin opprinnelige bane, og avgi et nytt foton (Niels Bohr beskriver dette i teori). I en laser vil energien som blir tilført disse atomene komme fra elektrisitet eller en kjemisk reaksjon. I en laser er det da mange atomer med mange eksiterte elektroner. Etter ganske kort tid vil ett eksitert elektron falle tilbake til «normalstilling» og avgi ett foton. Når dette foton passerer et annet eksitert elektron, kan elektronet bli stimulert til selv å falle tilbake til sin «normalstilling», og også avgi et foton. Dette foton vil da ha samme bølgelengde, fase og retning som det foton som var årsak til stimuleringen. Disse fotoner (som nå er blitt to) fortsetter gjennom det lasende materialet, og vil stimulere flere eksiterte elektroner, og energien vil øke betraktelig. Denne strålingen kalles en koherent og monokromatisk stråling. I en tradisjonell laser er det lasende materialet plassert mellom to speil, hvor det ene lar litt lys lekke gjennom. Mellom disse to speilene vil lyset reflekteres frem og tilbake og for hver passering i det lasende materialet vil flere elektroner avgi sitt foton og forsterke det passerende lyset. Noe av lyset vil slippe ut gjennom speilet som er gjennomtrengbart, mens resten reflekteres tilbake. Lyset som slipper ut vil danne det vi oppfatter som selve laserstrålen. == Bruksområde == Lasere har en lang rekke bruksområder. De vanligste er: Telekommunikasjon, ved å sende laserlyspulser inn i optiske fibre for å oppnå høy overføringshastighet eller for å kommunisere over lange avstander med få forsterkere eller helt uten forsterkning underveis. Legevitenskapen, i kirurgien brukes laser i operasjoner (f.eks. behandling av øyeskader, eller skjære små snitt). Laser kan også brukes direkte i selve behandlingen (f.eks. behandling av kreft). Lasere brukes også i odontologi og anses som en sikrere og mer presis metode for terapi og kirurgi sammenlignet med konvensjonelle, mekaniske tannprosedyrer. Tatoveringer kan også fjernes med laser. Industrien bruker laser til å skjære former i metall (f.eks. stål eller aluminium). Måleinstrument i mange forskjellige områder. Laser kan brukes til å måle avstand, hastighet, akselerasjon og rotasjon. Forbrukerelektronikk. Alle CD/DVD/Bluray-spillere bruker laser for å avlese informasjonen som er preget på platene. Mange leker har også etterhvert en innebygd laser. Undervisning. Enkle små lasere kan brukes til å peke på skjermer med informasjon, og som markering av linjer horisontalt eller vertikalt. Bygg og anlegg bruker lasere for å sikre rette linjer og plan, og for å måle opp områder. Våpenteknologi, både til markering av bombemål, og i energivåpen for direkte avfyring (MIRACL og FIRESTRIKE). Overvåkning. Laseravlytning av rom ved å rette en stråle mot vinduet. Laserapparat for å avsløre skjult optikk slik som kameraer, men også for å påvise refleks i øyne til personell. Alarmer som går av ved brutte laserstråler. Underholdning. Lasershow på konserter og diskoteker. == Referanser == == Se også == Maser Laseravstandsmåler == Litteratur == Bertolotti, Mario (1999, overs. 2004): The History of the Laser. Institute of Physics. ISBN 0-7503-0911-3. Csele, Mark (2004). Fundamentals of Light Sources and Lasers. Wiley. ISBN 0-471-47660-9. Kessler, Andy (2009): How We Got Here: A History of Technology and Markets. HarperCollins e-books, ISBN 0-9727832-2-9. Koechner, Walter (1992): Solid-State Laser Engineering. 3. utg., Springer-Verlag. ISBN 0-387-53756-2. Siegman, Anthony E. (1986): Lasers. University Science Books. ISBN 0-935702-11-3. == Eksterne lenker == (en) Lasers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Vil lage verdens kraftigste laser, NRK 2. november 2011. «Hva er laser?», Forskning.no 8. november 2002 Encyclopedia of laser physics and technology av dr. Rüdiger Paschotta A Practical Guide to Lasers for Experimenters and Hobbyists av Samuel M. Goldwasser Homebuilt Lasers Page av professor Mark Csele

Laser (akronym«7 words you probably didn't know were acronyms», BBC«Why Laser Doesn't Have a 'Z'», Merriam Webster. Sitat: «Laser' is an acronym» for light amplification by stimulated emission of radiation) Gould, R.

https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen

2023-02-04

Litauen

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990']

Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius. På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen. Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.

Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius. På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen. Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro. == Geografi == Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet. Litauen grenser til følgende land: Latvia (landgrense: 610 km) Belarus (landgrense: 724 km) Polen (landgrense: 110 km) Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km. Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.) Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen. Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km². Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %. Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km. === Litauen på tvers === Litauen består av følgende landskap: Lavlandet ved kysten, Høylandet i Samogitia, Lavlandet ved Venta i innlandet, Høylandet i Suduva, Høylandet i Dzūkija, Høylandet i Aukštaitia, Slettene i sørøst, Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl. Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas. Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis‎ og Kalvarija. Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna. === Klima === Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen. Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene. Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006. Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende: == Demografi == Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne. Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert. Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende. BNP pr. person: USD 23,433 === Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 === Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.) === Religion === Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke. Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961. == Historie == Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen. I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet. Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło. Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen. Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover. Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen. Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen. I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk. === Selvstendighet fra Russland === 16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform. Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen. === Andre verdenskrig === I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten. === Oppløsing av Sovjetunionen === Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993. 4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland. Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU. == Politikk == Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon. Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen. Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. === Administrativ inndeling === Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall). Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt. Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven. De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall. Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet. == Økonomi == Utdypende artikkel: Litauens økonomi === Olje i Litauen === Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde. Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter. De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija. Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet. Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst. Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater. Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel. === Infrastruktur === Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen. Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport. Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden. Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel. Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt. Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett. == Samfunn == === Helligdager === Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag. === Merkedager === 13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept. Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918. 11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen 6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253 == Utdanning == Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts. === Helse === Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI. === Største byer === Tall fra 1. januar 2004 Vilnius: 541 082 Kaunas: 368 913 Klaipėda: 190187 Šiauliai: 131 181 Panevėžys: 117 593 Alytus: 70 717 Marijampolė: 70 305 Mažeikiai: 66 773 Kėdainiai: 65 049 Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen == Kultur == === Musikk === Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės). Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter). RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas. Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis. Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse. === Kunst og museer === Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker. Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31] Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75. Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden. === Mat === Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre. === Kino og teater === Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29] Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29] Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill. === Sport === Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007. Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Gamlebyen i Vilnius Kuršių Nerija (delvis i Russland) Kernavé Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk 2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger == Se også == Foreningen Norge Litauen == Referanser == == Eksterne lenker == (lt) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold Foreningen Norge Litauen Den norske klubb i Litauen

Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater.

https://no.wikipedia.org/wiki/Litauisk_litas

2023-02-04

Litauisk litas

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeisk valuta', 'Kategori:Litauens økonomi']

Litas (LTL eller Lt) var Litauens myntenhet fra 2. oktober 1922 til landet i 1940 ble okkupert av Sovjetunionen og sovjetisk rubel overtok som valuta. Etter frigjøringen i 1991 tok det ble to år før litasen den 25. juni 1993 ble gjeninnført. I mellomtiden ble både rubler og den provisoriske valutaenheten talonger brukt. Litauen innførte euro i 2015. 1 litas var inndelt i 100 cent. Myntvalørene var 1 cent, 2 cent, 5 cent, 10 cent, 20 cent, 50 cent, 1 litas, 2 litas og 5 litas. Sedler som ble brukt var 10 litas, 20 litas, 50 litas, 100 litas, 200 litas og 500 litas. Tidligere har også 1, 2 og 5 litas vært utstedt i sedler. Navnet litas har sin opprinnelse i navnet på landet; jf. Latvias lats. På litauisk er litas et entallsord, og får endingen -ai i flertall – litai. På litauisk er det det siste sifferet i et tall som bestemmer om det skal være entall eller flertall, så det blir altså f.eks. 51 litas og 53 litai. Litauen besluttet å gå over til euro fra og med 2007, og frem til da skulle valutaen være fastlåst i kursen 1 euro = 3,4528 litas. Litas ble fastlåst til euro i dette forholdet fra og med 1. februar 2002. Fra gjeninnføringen i 1993 til 31. januar 2002 var litasen den siste tiden fastlåst til amerikansk dollar i forholdet 1 dollar lik 4 litai. Litauen innførte euro fra og med 1. januar 2015.

Litas (LTL eller Lt) var Litauens myntenhet fra 2. oktober 1922 til landet i 1940 ble okkupert av Sovjetunionen og sovjetisk rubel overtok som valuta. Etter frigjøringen i 1991 tok det ble to år før litasen den 25. juni 1993 ble gjeninnført. I mellomtiden ble både rubler og den provisoriske valutaenheten talonger brukt. Litauen innførte euro i 2015. 1 litas var inndelt i 100 cent. Myntvalørene var 1 cent, 2 cent, 5 cent, 10 cent, 20 cent, 50 cent, 1 litas, 2 litas og 5 litas. Sedler som ble brukt var 10 litas, 20 litas, 50 litas, 100 litas, 200 litas og 500 litas. Tidligere har også 1, 2 og 5 litas vært utstedt i sedler. Navnet litas har sin opprinnelse i navnet på landet; jf. Latvias lats. På litauisk er litas et entallsord, og får endingen -ai i flertall – litai. På litauisk er det det siste sifferet i et tall som bestemmer om det skal være entall eller flertall, så det blir altså f.eks. 51 litas og 53 litai. Litauen besluttet å gå over til euro fra og med 2007, og frem til da skulle valutaen være fastlåst i kursen 1 euro = 3,4528 litas. Litas ble fastlåst til euro i dette forholdet fra og med 1. februar 2002. Fra gjeninnføringen i 1993 til 31. januar 2002 var litasen den siste tiden fastlåst til amerikansk dollar i forholdet 1 dollar lik 4 litai. Litauen innførte euro fra og med 1. januar 2015. == Se også == Liste over lands valuta == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Litas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lithuanian litas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Litauens sentralbanks museum

|delt= 100 cent

https://no.wikipedia.org/wiki/Livisk

2023-02-04

Livisk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Latvia', 'Kategori:Utdødde språk i Europa', 'Kategori:Østersjøfinske språk']

«Livisk» kan også referere til livere.Livisk (livisk: līvõ kēļ eller rāndakēļ) er et utdødd østersjøfinsk språk. Sammen med estisk, sørestisk og votisk utgjør livisk den sørlige undergruppen av østersjøfinske språk. I videre forstand er det også beslektet med nordlige østersjøfinske språk, som omfatter finsk, meänkieli, kvensk, ingrisk, karelsk og vepsisk. Av alle de nevnte språk er sørestisk det som er mest beslektet med livisk. Livisk var språket til den etniske gruppen livere i den historiske regionen Livland i dagens Latvia. I tidens løp ble livisk influert av latvisk, som er et baltisk og et indoeuropeisk språk. Livisk tilhørte den uralske språkfamilie og var derfor likevel ikke forståelig for latviere. Det var to dialekter av livisk: Østlivisk døde ut først, mens vestlivisk fortsatt lever såvidt. Kun 1 person har livisk som morsmål. Samtidig er det rundt 40 personer som har livisk som andrespråk. Livisk er også et skriftspråk som bruker en blanding av latvisk og estisk ortografi.

«Livisk» kan også referere til livere.Livisk (livisk: līvõ kēļ eller rāndakēļ) er et utdødd østersjøfinsk språk. Sammen med estisk, sørestisk og votisk utgjør livisk den sørlige undergruppen av østersjøfinske språk. I videre forstand er det også beslektet med nordlige østersjøfinske språk, som omfatter finsk, meänkieli, kvensk, ingrisk, karelsk og vepsisk. Av alle de nevnte språk er sørestisk det som er mest beslektet med livisk. Livisk var språket til den etniske gruppen livere i den historiske regionen Livland i dagens Latvia. I tidens løp ble livisk influert av latvisk, som er et baltisk og et indoeuropeisk språk. Livisk tilhørte den uralske språkfamilie og var derfor likevel ikke forståelig for latviere. Det var to dialekter av livisk: Østlivisk døde ut først, mens vestlivisk fortsatt lever såvidt. Kun 1 person har livisk som morsmål. Samtidig er det rundt 40 personer som har livisk som andrespråk. Livisk er også et skriftspråk som bruker en blanding av latvisk og estisk ortografi. == Historie == Livland nordøst i Latvia og sør i Estland var opprinnelig befolket av livere og har fått navn etter dem. Her døde livisk ut allerede på 1800-tallet, men språket levde videre lengst nord på halvøya i Kurland, nordvest i Latvia. Der ble det holdt i hevd i åtte landsbyer på vestkysten. Etter andre verdenskrig gikk den tradisjonelle levemåten deres i oppløsing. Mange livere flyttet til Riga, og dette hemmet bruken av språket. Første gangen livisk ble samlet og gitt ut var i 1863, Matteusevangeliet ble gitt ut på både den østre og den vestre dialekten. Tallet på trykksaker på livisk er bare et par dusin. I tillegg til religiøs litteratur har man lagd kalendre, diktsamlinger og lesebøker. Livli, et månedstidsskrift, kom ut mellom 1931 og 1939.Selv om livisk i dag nesten er forsvunnet, finner man likevel spor av det i det latviske språket. I 2003 ble det talt av en håndfull livere i Latvia. Livisk regnes som sterkt utrydningstruet, men det arbeides med å berge språket. Etter andre verdenskrig er språket blitt mindre og mindre brukt. Tallet på de som kan snakke språket er mellom 150 og 1.500, men et fåtall av disse bruker språket daglig. Ethnologue rapporterer at 35 mennesker snakker språket, og bare ti av de flytende.Den siste som hadde livisk som morsmål, Grizelda Kristiņa, døde den 2. juni 2013. Overraskende nok har livisk siden fått en ny språkbruker som har livisk som morsmål: Kuldi Medne, født i 2020. Foreldrene hennes er Jānis Mednis og Renāte Medne, begge aktivister for å vekke livisk til live igjen. De oppdrar datteren med livisk som eneste språk. == Alfabet == Det liviske alfabetet er som følger: Majuskler: A Ā Ä Ǟ B D Ḑ E Ē F G H I Ī J K L Ļ M N Ņ O Ō Ȯ Ȱ Õ Ȭ P R Ŗ S Š T Ţ U Ū V Z ŽMinuskler: a ā ä ǟ b d ḑ e ē f g h i ī j k l ļ m n ņ o ō ȯ ȱ õ ȭ p r ŗ s š t ţ u ū v z ž == Grammatikk == Livisk har 13 kasus, de grammatiske nominativ, genitiv, partitiv og dativ, lokalkasusene illativ (inn i), inessiv (inni), elativ (ut av), allativ (bort til), adessiv (på, ved), ablativ (frå), og de marginale kasusene translativ (over til) og abessiv (uten). Livisk har ikke possessivsuffiks. Verbene blir bøyd i 3 personer og 2 tall. Som i andre uralske språk er negasjonen et verb, men livisk skiller seg fra de andre østersjøfinske språkene ved at det i visse tilfeller er person- og numeruskongruens både på negasjonsverbet og på hovedverbet. Livisk er også kjent for et fonetisk fenomen som minner om det danske stød. == Gloser == Noen vanlige norske ord og uttrykk med livisk oversettelse: Hei! – Tēriņtš!Vel bekomme – Jõvvõ sīemnaigõ!God morgen! – Jõvā ūomõg! / Jõvvõ ūomõgt!God dag! – Jõvā pǟva! / Jõvvõ päuvõ!Takk! – Tienū!Godt nyttår! – Vȯndzist Ūdāigastõ! === Tall === Legg merke til likheten med finsk, og ev. nordsamisk: null – kȭlmäén – ikšto – kakštre – kuolmfire – nēļafem – vīžseks – kūžsju – seisåtte – kōdõksni – īdõksti – kim == Referanser == == Litteratur == Ariste, Paul: Keelekontaktid. Valgus. Tallinn, 1981. Kettunen, Lauri: Untersuchung über die livische Sprache. Eesti Vabariigi Tartu Ülikooli Toimetused. Bd 8,3. Tartu, 1925. Kettunen, Lauri: Livisches Wörterbuch : mit grammatischer Einleitung. Helsinki: Suomalais-ugrilainen seura, 1938 (1999). Laakso, Johanna: Rückläufiges Wörterbuch des Livischen, anhand des Livischen Wörterbuches von Lauri Kettunen. Lexica Societatis Fenno-Ugricae. Bd 5,2. Suomalais-ugrilainen seura, Helsinki 1988. ISBN 951-9403-20-5 Posti, Lauri: Grundzüge der livischen Lautgeschichte. Helsinki, 1942. de Sivers, Fanny: Parlons live. Editions l’Harmattan. Paris, 2001. ISBN 2-7475-1337-8 Sjögren, Johan Andreas: Livisches Wörterbuch. Livische Grammatik. Gesammelte Schriften Bd 2. Hrsg. v. F. J. Wiedemann. Imperatorskaja Akademija Nauk. Eggers. St. Petersburg, 1861, 1868; Zentralantiquariat, Leipzig, 1969 (Nachdr.). Tveite, Tor: The case of the object in Livonian : a corpus based study. Helsinki: Helsingin yliopisto, Suomalais-ugrilainen laitos, 2004. Wiik, Kalevi: Liivin katko. Turku: Turun yliopisto, 1989.

(den historiske regionen Livland)

https://no.wikipedia.org/wiki/Livssyn

2023-02-04

Livssyn

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-02', 'Kategori:Etikk', 'Kategori:Livssyn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-04']

Livssyn er en overordnet, felles og egen benevnelse om det menneske tror om livet og verden, om det finnes noen høyere makt eller ikke, hvilken etikk man bør leve etter. Et livssyn inneholder synsmåter innen tre områder: virkelighetsoppfatning, menneskesyn og verdioppfatning. Virkelighetsoppfatning er en oppfatning om hvordan man kan få kunnskaper om verden (en epistemologi). Livssyn omfatter også spørsmål om hvordan vi mennesker bør leve (for eksempel gjennom åpenbaring, fornuft, erfaring og sjeldne ganger logikk), og et syn på mennesket og oppfatninger om hva som er riktig og galt, godt og ondt (en etikk). Et livssyn er først og fremst individuelt, dvs at man bare kan stå inne for sitt eget livssyn og ikke for andres. Likevel forekommer det kollektive livssyn, enten ved at man kommer til et kompromiss eller at man generaliserer de individuelle variasjonene. Livssyn deles gjerne inn i to hovedgrupper: religiøse og sekulære.

Livssyn er en overordnet, felles og egen benevnelse om det menneske tror om livet og verden, om det finnes noen høyere makt eller ikke, hvilken etikk man bør leve etter. Et livssyn inneholder synsmåter innen tre områder: virkelighetsoppfatning, menneskesyn og verdioppfatning. Virkelighetsoppfatning er en oppfatning om hvordan man kan få kunnskaper om verden (en epistemologi). Livssyn omfatter også spørsmål om hvordan vi mennesker bør leve (for eksempel gjennom åpenbaring, fornuft, erfaring og sjeldne ganger logikk), og et syn på mennesket og oppfatninger om hva som er riktig og galt, godt og ondt (en etikk). Et livssyn er først og fremst individuelt, dvs at man bare kan stå inne for sitt eget livssyn og ikke for andres. Likevel forekommer det kollektive livssyn, enten ved at man kommer til et kompromiss eller at man generaliserer de individuelle variasjonene. Livssyn deles gjerne inn i to hovedgrupper: religiøse og sekulære. == Religiøse livssyn == Utbredte og kjente religiøse livssyn er jødedom, kristendom og islam. Med uttrykket religiøst livssyn mener man de sidene ved religionen som angår livsspørsmål. Livssynsmomentet i religioner finner vi uttrykt i deres mythos og ethos. Det er store variasjoner mellom de ulike verdensreligionene når det gjelder livssyn, men også mange fraksjoner med store forskjeller innenfor hver enkelt religion. == Sekulære livssyn == Eksempel på sekulære livssyn er sekulær humanisme. Noen politiske ideologier er så omfattende at de i en del sammenhenger også kan kalles livssyn, for eksempel marxismen, anarkismen og nazismen. Sekulære livssyn handler om ateistiske livssyn,hvor man vektlegger avstand til det religiøse. Det er vanlig å dele inn sekulære livssyn i to hovedperspektiv: et humanistisk og et naturalistisk. Under sekulære livssyn finner vi også ideologier, hvor marxisme og fascisme er de to viktigste. Humanisme er kjent som den kulturbevegelsen som spredte seg i Europa fra 1300-tallet. Utgangspunktet den gang var et nytt og intenst studium av kirkefedrene og antikkens forfattere, og motivet var å finne det menneskeidealet som man mente mellomalderkatolisismen hadde dekket over. I dette arbeidet dukket det opp et mer optimistisk menneskesyn, hvor man vektla denne verdens liv. Det åpnet både for økt selvrealisering og for økt livsutfoldelse. Da den religiøse overbygningen falt bort, oppstod det en ikke-religiøs synsvinkel: Mennesket kunne stå på egne ben, uten støtte fra en allmektig Gud. I sekulærhumanismen er det menneskets egen fornuft som brukes til å finne svar på de grunnleggende livsspørsmålene. Man legger ikke til grunn andre faktorer som forklarende elementer, f. eks at visse personer, bøker, åndelige erfaringer eller guddommelige åpenbaringer. Denne formen for humanisme kalles gjerne ’’praktisk ateisme’’. I Norge er Human-Etisk Forbund og Humanistforbundet representanter for sekulærhumanismen. === Human-Etisk Forbund === §1 FormålHuman-Etisk Forbund er en humanistisk livssynsorganisasjon. Forbundet vil arbeide for å videreutvikle humanismen og bidra til at mennesker kan praktisere sitt humanistiske livssyn. §2 Humanisme Humanismen er et livssyn som baserer sin virkelighetsforståelse og etikk på menneskelig fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet. Humanismen er uten religiøse forestillinger. Humanismen setter mennesket i sentrum. Humanismen har som mål å fremme selvstendighet, frihet og ansvar, og å gi alle mennesker mulighet til å utvikle dette. I det humanistiske livssyn inngår en forpliktelse overfor menneskerettighetene som uttrykk for sentrale verdier og idealer. Menneskerettighetene er et godt vern for menneskelig verdighet og mangfold. Vedtekter for Human-Etisk Forbund, § 1 og 2 === Humanistforbundet === Sosialhumanistene skal arbeide for å sikre frihet, solidaritet og likeverd uten hensyn til kjønn, seksuell legning, rase, religion, livssyn eller kulturelle holdninger. Vedtekter for Sosialhumanistene, § 2 punkt 3 === Nordisk humanistmanifest === De nordiske humanistforbundene utarbeidet i 2016 et felles manifest (med bruk av fet skrift slik angitt under): Humanismen er et sekulært livssyn. Det har som utgangspunkt at mennesker er del av naturen, født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet.Humanister anser at det ikke er noen forutbestemt mening med tilværelsen. Vi er frie til å finne mening og mål i eget liv, gjennom individuell refleksjon, sosial samhandling og ved hjelp av den rike kultur vi mennesker har skapt innen vitenskap, filosofi og kunst.Humanismen fremmer rasjonalitet. Kritisk undersøkelse, kunnskapsbasert argumentasjon og en vitenskapelig tenkemåte er våre beste verktøy for å skaffe oss pålitelig kunnskap om verden.Humanister oppfordrer til kritisk granskning av alle ideer og oppfatninger, også våre egne. Vi bør finne frem til de beste argumentene og tilstrebe å endre våre meninger og overbevisninger når det viser seg at vi tar feil. Ytringsfrihet er avgjørende for å kunne etterprøve meninger i åpen debatt.Humanister anser demokrati, rettsstat og menneskerettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi er del av et fellesskap og har ansvar for våre medmennesker og for miljøet, både lokalt og globalt. Vi må sikre at planeten vår er beboelig for kommende generasjoner.Humanismen fremmer likeverd for alle. Humanister respekterer trosfriheten og alles rett til å velge eget livssyn. Staten bør være sekulær og ikke gi noe livssyn særskilte privilegier. == Se også == Livssynssamfunn Livssynshumanisme Humanisme == Referanser == == Eksterne lenker == Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge

Livssyn er en overordnet, felles og egen benevnelse om det menneske tror om livet og verden, om det finnes noen høyere makt eller ikke, hvilken etikk man bør leve etter. Et livssyn inneholder synsmåter innen tre områder: virkelighetsoppfatning, menneskesyn og verdioppfatning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph-Louis_Lagrange

2023-02-04

Joseph-Louis Lagrange

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 1813', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1736', 'Kategori:Italienske matematikere', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Joseph-Louis Lagrange (italiensk Giuseppe Lodovico Lagrangia) (født 25. januar 1736 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 10. april 1813) blir regnet som en av de største av matematikerne på 1700-tallet. Han ble født i den italienske byen Torino og arbeidet både i Italia og Tyskland, men mest i Frankrike. Han døde i Paris. Han var direktør ved institutt for matematikk ved Berlin vitenskapsakademi (1766–1787). Han utgav flere avhandlinger om himmelmekanikk, og hovedverket hans er Mêcanique analytique (1788). Her finner man de såkalte lagrangeske bevegelsesligninger for mekaniske systemer. Han flyttet til Paris i 1793 og ble formann for komiteen som utarbeidet det metriske målesystemet. Lagrange arbeidet også mye med tallteori og algebra. Han gav flere viktige bidrag til teorien for differensialligninger, og likningsteorien hans lå til grunn for Niels Henrik Abels undersøkelse av femtegradslikningen. Lagrange prøvde å utvikle integralregningen, men kom ikke frem til noen tilfredsstillende resultater på denne oppgaven.

Joseph-Louis Lagrange (italiensk Giuseppe Lodovico Lagrangia) (født 25. januar 1736 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 10. april 1813) blir regnet som en av de største av matematikerne på 1700-tallet. Han ble født i den italienske byen Torino og arbeidet både i Italia og Tyskland, men mest i Frankrike. Han døde i Paris. Han var direktør ved institutt for matematikk ved Berlin vitenskapsakademi (1766–1787). Han utgav flere avhandlinger om himmelmekanikk, og hovedverket hans er Mêcanique analytique (1788). Her finner man de såkalte lagrangeske bevegelsesligninger for mekaniske systemer. Han flyttet til Paris i 1793 og ble formann for komiteen som utarbeidet det metriske målesystemet. Lagrange arbeidet også mye med tallteori og algebra. Han gav flere viktige bidrag til teorien for differensialligninger, og likningsteorien hans lå til grunn for Niels Henrik Abels undersøkelse av femtegradslikningen. Lagrange prøvde å utvikle integralregningen, men kom ikke frem til noen tilfredsstillende resultater på denne oppgaven. == Se også == Lagrange-punkt, et stabilt punkt i forbindelse med to himmellegemers omløp om hverandre Lagrange-multiplikator == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Joseph-Louis Lagrange – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Joseph-Louis Lagrange – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Joseph-Louis Lagrange hos Mathematics Genealogy Project

Joseph-Louis Lagrange (italiensk Giuseppe Lodovico Lagrangia) (født 25. januar 1736 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lambertseter

2023-02-04

Lambertseter

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Lambertseter', 'Kategori:Sider med kart']

Lambertseter er en drabantby i Oslo. Den er Norges første drabantby. Den første familien flyttet inn 29. desember 1950, og OBOS startet sin utbygging her i 1951. Lambertseter var lenge en egen bydel. Etter bydelsreformen 1. januar 2004 ble Lambertseter bydel en del av Bydel Nordstrand.

Lambertseter er en drabantby i Oslo. Den er Norges første drabantby. Den første familien flyttet inn 29. desember 1950, og OBOS startet sin utbygging her i 1951. Lambertseter var lenge en egen bydel. Etter bydelsreformen 1. januar 2004 ble Lambertseter bydel en del av Bydel Nordstrand. == Historie == === Tidlig historie === Lambertseter het opprinnelig på 1500-tallet Sæter og lå under Sæter Krongods som i dag er Lambertseter gård. Navnet «Lambertseter» kommer fra Lambertseter hovedgård som fikk sitt navn etter en av Kongens oppsittere, ved navn Lambert, som drev gården fra 1611 – 1641. Man mener Lambert var av utenlandsk opprinnelse på grunn av navnet. Gården har vært eid av de fire dansk-norske kongene Christian III, Fredrik II, Christian IV og Fredrik III, og området hadde omkring 200 år før reformasjonen (i 1537) vært i eie av Sancta Mariae kloster på Hovedøya. På 1600-tallet var gården i eie av Fredrik III, som sto i sterk gjeld. Han bestemte seg på 1660-tallet for å selge gården sammen med flere andre kongseide gårder. Lambertseter gård fikk mange eiere, som stort sett var rike Kristiania-borgere som ville plassere kapital. Gården var i denne tiden delvis i drift. ==== Husmannsplassene ==== Lambertseter gård hadde pr 1771 fire husmannsplasser: Bakkerud, Enden, Røsedahlen og Lurholt. Gården fikk også litt senere husmannsplassen Seterbråten på 1700-tallet. Stuen som fortsatt ligger på Lambertseter, ble oppført i 1830-årene. Siste husmann på Seterbråten var Gulbrand og Laura Gulbrandsen med sine tolv barn tidlig på 1900-tallet. ==== Lambertseter gård ==== Hovedbygningen ble ikke bygget før 1825. Ved sin størrelse forteller den om en storhetstid for Lambertseter gård som besto av omkring 2000 mål. I 1918 ble gården kjøpt opp for 450 000 kr av Mathias Jørgensen fra Grimstad som ønsket å dele opp tomten til boligformål. Han fikk senere i 1929 reist radiomastene. I 1932 overtok Oslo kommune gården, men senere samme år overtok AS Ekebergbanen. === Lambertseter under andre verdenskrig === Lambertseter var sentral under andre verdenskrig. Dette var fordi NRKs to 150 meter høye radiomaster som sto for Oslos radiosendinger, var plassert på en høyde i midten av det som i dag er Lambertseter idrettsjorde, kalt «Cuba». I dag kan vi finne store betongsegmenter med gule armer som tidligere, med vaier, holdt radiomastene fast. Radiomastene var i 1933 de sterkeste langbølgesenderne i Europa. Det grønne radiohuset (arkitekt Thorvald Astrup) (i dag kalt «bryterhuset») ble rett etter Tysklands invasjon av Oslo overtatt av Wehrmacht. På denne måten fikk det tyske militæret kontroll over alle offentlige radiosendinger i Oslo. Radiomastene ble revet 1975. Det var også strategisk for tyskerne å stasjonere seg på Lambertseter fordi Lambertseter ligger på en høyde i Oslo øst, med god utsikt og oversikt over Østmarka, Oslofjorden og lokalområder. Tyskerne bygget brakker nord for Lambertseterveien for å holde dem med hus. Leiren het «Lager Nordstrand». === Drabantbyen formes === Marmorberget borettslag var det første OBOS-tilknyttede borettslaget som ble bygget. Innflyttingen startet i 1952. Lambertseter grunnskole ble bygget ferdig i 1954. På denne tiden ble bilen som allemannseie undervurdert, noe vi i dag finner igjen ved mangel av parkeringsplasser. Man beregnet den gang en bil per fjerde leilighet, og grøntområder er prioritert. På det meste bodde det 18 000 innbyggere på Lambertseter, men i dag er innbyggertallet sunket til 10 000. == Navn == De fleste gatenavnene på Lambertseter er enten knyttet til radio eller bergarter og har sammenheng med radiomastene som var plassert her. Unntak er blant annet: Østerliveien, Raschs vei, Cecilie Thoresens vei, Lambertseterveien, Gina Krogs vei og Nylænde. == Idrettsanlegg == Lambertseter har også et idrettstilbud, med «jordet» som inneholder en syver fotballbane (gress), to ellever fotballbaner (grus og kunstgress) og Lambertseter stadion. I tillegg finnes flere fotballbaner rundt i borettslagene. Det er også en idrettshall med en aktiv bryteklubb. Idrettsaktivitetene er organisert for det meste gjennom Lambertseter IF eller Lambertseter SK. Lambertseter hadde fire hoppbakker ned mot europaveien (kalt «Bekkelagsbakkene») og en hoppbakke lenger sør (kalt «Eker'n») på nordøstsiden av drabantbyen. Bekkelagsbakkene ble revet til fordel for europaveien, mens hoppbakken «Eker'n» fortsatt står.Lambertseter bydel har hatt fire skøytebaner i vinterdrift, men i dag står kun tre. Marmorberget borettslag hadde også en skøytebane (Marmorinabanen), som ble brukt til hurtigløp på skøyter fra 1969 til 1986, og som senere ble omgjort til parkeringsplass. Feltspatveien. Men tennisbanen på idrettsjordet blir omgjort til skøytebane. Det er også en skøytebane kalt «Leker'n» mellom de to borettslagene Blåfjellet og Bergkrystallen. Avstikkeren borettslag har sin egen lille skøytebane. Det er en grusbane som sprøytes om vinteren. Det lå også en grusbane i Cecilie Thoresens vei nord for det som den gang var Texaco-stasjon. Den ble sprøytet av kommunen om vinteren og ble benyttet som skøytebane med leker som hauk og due, ishockey og hurtigløp. Mange piker hadde Sonia Henie som forbilde.. Om vinteren har Lambertseter også en akebakke. Den heter «Griser'n» og ligger bak idrettsbanen, i skråninga ned mot europaveien. == Arkitektur == Lambertseter er konstruert med en anti-urban planform, da det finnes ingen trange gater og lukkede områder. Samlingspunkter som Lambertseter senter, Lambertseter idrettsbane og spesielt lokale friområder er laget for sosialisering under oppsyn, med åpne og lyse områder plassert strategisk mellom boligblokkene. Frode Rinnan, som også er kalt «arbeiderbevegelsens husarkitekt», har vært med på planleggingen av Lambertseter og kaller «det realiserte sosialdemokrati». Han laget blokkene med muligheter for forandring, i for av utbygging, og med leiligheter som hadde en enkel planløsning. Mange av Lambertseters leiligheter på tvers av borettslag har en meget lik planløsning, og størrelsen på de opprinnelige leilighetene er vanligvis mellom 40 og 90 kvm (for det meste 2-, 3- og 4-roms). == Lambertseter senter == Et boligområde som Lambertseter trengte sine egne butikker, og OBOS bygget Lambertseter senter. Senteret er regnet som det nest første kjøpesenteret i Norge (etter Eiksmarka kjøpesenter i Bærum fra 1953) og åpnet i 1957. Det ble også bygget en kino (Symra) i senteret. Kinoen var stengt i perioden 2003-2006 og 2008-2010. I oktober 2010 åpnet et nytt senter. I 2020 ble det bygget et helsehus på taket av Lambertseter senter. == Skoler == Lambertseter skole ble bygget i 1954 og ligger i Glimmerveien 42 nær Lambertseter senter og Lambertseter stadion. Den dekker klassetrinnene 1–10 og har ca. 600 elever. Den ble i 2005 demonstrasjonsskole og tar årlig imot utsendinger fra andre skoler og utlandet. Lambertseter skole satser også stort på IKT. Flere trinn «er bærbare». Det vil si at alle elevene har hver sin bærbare datamaskin. Lambertseter har også Lambertseter videregående skole som ligger i Cecilie Thoresens vei 6. Skolen har studietilbud som studiespesialisering (tidl. allmenne, økonomiske og administrative fag), idrettsfag, kurs for minoritetsspråklige og særskilt tilrettelagt opplæring. På slutten av 50-tallet og de første årene på 60-tallet var det så mange barn som bodde på Lambertseter i skolepliktig alder, at noen måtte gå på andre skoler enn Lambertseter. Abildsø skole og Munkerud skole ble da brukt. == T-bane == Lambertseterbanen kom 22. mai 1966 og er i dag hovedtransportmiddelet til Lambertseter. Linjen åpnet opprinnelig som trikkelinje i 1957. Lambertseter betjenes av Karlsrud stasjon, Lambertseter stasjon, Munkelia stasjon og har endestasjon på Bergkrystallen. Reisetid fra Bergkrystallen til Jernbanetorget stasjon var da ca. 27 minutter. I 2020 er reisetiden fra Bergkrystallen til Jernbanetorget ca. 20 minutter. T-banelinjen til Bergkrystallen (Lambertseterbanen) ble åpnet av kong Olav. == Slang == Lambertseter har mange mye brukte slangord på spesielt stedsnavn. «Hesteskoen», blokker i hesteskoformasjon, del av Antenneveien. «Vaskeribakken», bakken mellom Antenneveien og Nylænde, oppkalt etter fellesvaskeriet som lå der, blokkene tilhører Feltspatveien. «Riksrevisjon», Gina Krogs vei 1. Mange revisorer fra Riksrevisjonen bodde der. «Journalistblokka», Østerliveien 50. Mange kjente journalister bodde der. «Bekker'n», Bekkelagsbakkene, først 3, senere 4 hoppbakker og en liten slalåmbakke med skitrekk i hellinga ned mot Abildsø. Sletta var der hvor bomstasjonen på E6 lå. Bakkene ble revet da Europaveien ble bygd. "Myggbukta", slette nord for Grisern, sør for Ekern, øst for "Fjellet" vis-à-vis Lambertseterbanen. Om sommeren brukt av menigheter i telt og tivolibesøk. Den legendariske Åge Samuelsen var der med sine pinsevenner. == Borettslag == Avstikkeren Borettslag Bergkrystallen Borettslag Blåfjellet Borettslag Gamlehagen Borettslag Krystallen Borettslag Knausen Borettslag Langbølgen Borettslag Marmorberget borettslag Munkelia Borettslag Nylænde Borettslag Pynten Borettslag Rabben Borettslag Steinspranget Borettslag Østerbo borettslag (Østerliveien 43, idag selveierleiligheter) AS Villabygg, Østerliveien 46 og 52/54 ("Dobbeltblokka") Nyland, Østerliveien 56 og 58 Solveggen Borettslag Symra Terrasse Borettslag == Media inspirert av Lambertseter == Boken Hard Asfalt skrevet av Ida Halvorsen Boken Bajabek-unger skrevet av Trond Hansen Filmene Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge (1961) og Sønner av Norge kjøper bil (1962) == Kjente personer fra Lambertseter == Kjetil André Aamodt – alpint Susann Goksør Bjerkrheim – tidligere håndballspiller Jim Marthinsen – tidligere ishockeyspiller Aksel Hennie – skuespiller Frode Kyvåg – generalsekretær for Norway Cup Øystein Sunde – visesanger Eyvind Hellstrøm - kokk Adil Khan – danser Deepika Thathaal – sanger Radka Toneff – jazzmusiker Harald Wigaard – turner, spesialitet bøylehest. 5.-plass i et OL Steinar Bjølbakk – ishockeyspiller Rolf Solem – tidligere politimester i Oslo Terje Wibe – fotballspiller (Frigg) og sjakkspiller Vincent Dery – vokalist i Nico & Vinz Anne-Kat. Hærland – norsk komiker Mette Brandt Bjerknæs – båtracefører Turid Karlsen – operasanger Lars Thue – professor ved Handelshøyskolen BI Hanne Krogh – sanger == Kjente personer tilknyttet Lambertseter == Sofian Benzaim – musiker (bor i området) Kjetil Rekdal – fotballtrener (bodde i området) Gøte Lundblad – 800 meter løper Sara Nordenstam – Svømmer (bor i området) Odd Nordstoga – musiker (bor i området) Line Verndal – skuespiller (bor i området) Øyvind Mund – programleder (bor i området) Michael Krohn – musiker (bor i området) Fred-René Buljo – musiker (bor i området) == Referanser == == Litteratur == Spjudvik, Marit; Å bygge et sosialdemokrati, Frode Rinnan og utbyggingen av drabantbyen Lambertseter, Hovedoppgave ved Universitetet i Oslo 2007 Oslo Byleksikon == Eksterne lenker == (en) Lambertseter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Drabantby nr. 1 Lambertseter 50 år - Norske boligbyggerlag Lambertseter – historiske glimt, et kåseri av Ivar Sekne Arkivert 26. mai 2008 hos Wayback Machine. Bilde av Lambertseter gård 1953, Oslo byarkiv Osloby.no (Aftenposten) - Er Lambertseter egentlig en drabantby? (Om Lambertseters historie av byhistoriker Leif Gjerland, 18.02.2015)

| navn = Lambertseter

https://no.wikipedia.org/wiki/Luxembourgsk

2023-02-04

Luxembourgsk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Germanske språk', 'Kategori:Språk i Belgia', 'Kategori:Språk i Frankrike', 'Kategori:Språk i Luxembourg']

«Luxembourgsk» kan også referere til Luxembourg.Luxembourgsk, eller luxemburgsk (Lëtzebuergesch), er et vestgermansk språk som er nasjonalspråk i Luxembourg. I 1984 ble språket et offisielt språk i landet. Andre offisielle språk er tysk (standardtysk) og fransk. Luxembourgsk er en Mosel-frankisk dialekt av den vestmellomtyske språkgruppen. Det snakkes også i små områder i de omkringliggende landene Belgia (i provinsen Luxembourg), Frankrike (i små deler av Lorraine) og Tyskland (rundt Bitburg og Trier). I Tyskland og Lorraine regnes luxembourgsk kun som en variant av den lokale tyske dialekten. Luxembourgsk har leksikalske fellestrekk med språket som Siebenbürgen-sakserne i Romania snakker.Språket har vært siden 2010 på UNESCOs liste over språk som er i fare for å forsvinne.I 2015-2016 var 7% av alle bøkene som ble publisert i Luxembourg skrevet på luxembourgsk.

«Luxembourgsk» kan også referere til Luxembourg.Luxembourgsk, eller luxemburgsk (Lëtzebuergesch), er et vestgermansk språk som er nasjonalspråk i Luxembourg. I 1984 ble språket et offisielt språk i landet. Andre offisielle språk er tysk (standardtysk) og fransk. Luxembourgsk er en Mosel-frankisk dialekt av den vestmellomtyske språkgruppen. Det snakkes også i små områder i de omkringliggende landene Belgia (i provinsen Luxembourg), Frankrike (i små deler av Lorraine) og Tyskland (rundt Bitburg og Trier). I Tyskland og Lorraine regnes luxembourgsk kun som en variant av den lokale tyske dialekten. Luxembourgsk har leksikalske fellestrekk med språket som Siebenbürgen-sakserne i Romania snakker.Språket har vært siden 2010 på UNESCOs liste over språk som er i fare for å forsvinne.I 2015-2016 var 7% av alle bøkene som ble publisert i Luxembourg skrevet på luxembourgsk. == Referanser ==

Luxembourg (belgisk provins) (Belgia) Lorraine (Frankrike) Rheinland-Pfalz (Tyskland)

https://no.wikipedia.org/wiki/Lars-Henrik_Paarup_Michelsen

2023-02-04

Lars-Henrik Paarup Michelsen

['Kategori:Alumni fra Universitetet i Bergen', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Unge Venstres ledelse', 'Kategori:Venstre-politikere i Hordaland']

Lars-Henrik Paarup Michelsen (født 1981) er en norsk politiker (V). Han er daglig leder for Norsk klimastiftelse og ledet Unge Venstre fra 2003 til 2007. Michelsen er fra Austevoll kommune i Hordaland. Han har studert sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, jobbet frivillig for Strømmestiftelsen i Uganda i et år, og vært sivilarbeider i Bergen Turlag. I dag jobber han i Datatilsynet. Han er også leder av den tverrpolitiske kampanjeorganisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet. Han har tidligere hatt verv i Hordaland Unge Venstre, var i perioden 2002-2003 internasjonal leder i Unge Venstre, og har et særlig engasjement for miljø, personvern, rusomsorg, EU og global fattigdomsbekjempelse. I 2006 var han ungdomsdelegat til FNs generalforsamling. Han har tidligere vært stortingskandidat for Venstre i Hordaland, sist i 2009, da han var 2. kandidat bak Lars Sponheim.

Lars-Henrik Paarup Michelsen (født 1981) er en norsk politiker (V). Han er daglig leder for Norsk klimastiftelse og ledet Unge Venstre fra 2003 til 2007. Michelsen er fra Austevoll kommune i Hordaland. Han har studert sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, jobbet frivillig for Strømmestiftelsen i Uganda i et år, og vært sivilarbeider i Bergen Turlag. I dag jobber han i Datatilsynet. Han er også leder av den tverrpolitiske kampanjeorganisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet. Han har tidligere hatt verv i Hordaland Unge Venstre, var i perioden 2002-2003 internasjonal leder i Unge Venstre, og har et særlig engasjement for miljø, personvern, rusomsorg, EU og global fattigdomsbekjempelse. I 2006 var han ungdomsdelegat til FNs generalforsamling. Han har tidligere vært stortingskandidat for Venstre i Hordaland, sist i 2009, da han var 2. kandidat bak Lars Sponheim. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Lars-Henrik Paarup Michelsen hos Stortinget (no) Lars-Henrik Paarup Michelsen hos Norsk senter for forskningsdata Lars-Henrik Michelsens politiske blogg. Stopp DLD Arkivert 25. januar 2010 hos Wayback Machine..

Lars-Henrik Paarup Michelsen (født 1981) er en norsk politiker (V). Han er daglig leder for Norsk klimastiftelse og ledet Unge Venstre fra 2003 til 2007.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tuberkulose

2023-02-04

Tuberkulose

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bakterielle infeksjoner', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tuberkulose']

Tuberkulose (TB), tidligere kalt tæring, er en sykdom som forårsakes av bakteriene Mycobacterium tuberculosis, Mycobacterium africanum eller Mycobacterium bovis. Bakterien kan angripe en hvilken som helst del av kroppen, men den affiserer som regel lungene. Forskerne mener at smittestoffet beveget seg som en zoonose fra drøvtyggere til mennesker i egyptisk bondesteinalder. Spor av tuberkulose er funnet i skjeletter fra Nubia og Egypt fra ca. 3000 f.Kr. Tuberkulosen var nådd til Danmark ca. 500 f.Kr. Bakterien som forårsaker sykdommen, ble oppdaget av Robert Koch i 1882. TB var en fryktet sykdom som tok livet av mange mennesker. Rundt forrige århundreskifte tok den livet av 6 000–7 000 nordmenn årlig. I løpet av de seksti årene fra 1895 til 1955 kostet sykdommen en kvart million nordmenns liv. Før effektive medisiner ble utviklet, bestod behandlingen stort sett av sanatoriumsopphold. I 1940-årene oppdaget forskere de første av flere medisiner som kunne behandle TB. TB var derfor på vei til å forsvinne, men sykdommen har i det siste fått et oppsving igjen. I dag har rundt 400 000 mennesker i Norge vært smittet av tuberkulose. De fleste ble smittet før 1950. 1,7 milliarder mennesker er smittet på verdensbasis, og rundt to millioner mennesker dør hvert år. TB sprer seg ved luftsmitte fra en person til en annen. Bakterien blir spredd til luften når en person med TB nyser eller hoster, og personer rundt puster inn luften. Dette kalles dråpesmitte. Den kan da sette seg i lungene til den som blir smittet og vokse opp der. Derfra kan bakterien via blodet vandre til andre deler av kroppen slik som nyrene, ryggmargen, sentralnervesystemet og hjernen. Folk med latent TB-infeksjon har ingen symptomer, og sprer heller ikke smitte så lenge sykdommen er latent. De får ofte positivt utslag på tuberkulintest. De kan forøvrig utvikle tuberkulose senere i livet, om de ikke får behandling. I Norge ble tuberkulintestmetoden pirquet (pennesplitt-test) lenge brukt for å overvåke spredningen til bakterien, men denne ble i 2004 erstattet av Mantoux-prøven, en metode som var mer vanlig brukt internasjonalt. Dette var noe omdiskutert, siden en del mener Pirquet-prøven er en bedre testmetode, men endringen letter klart sammenlikning av norske studier med studier fra andre land, og dette er derfor en av hovedårsakene til endringen. Det blir registrert ca. 250 nye tilfeller i året i Norge. I Norge var BCG-vaksine i 14-årsalder en del av vaksinasjonsprogrammet for alle barn fra 1947 til 2009. Fra sommeren 2009 inngår BCG-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet bare for barn med mor eller far fra land med høy forekomst av tuberkulose. Nyfødte barn av foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose vaksineres vanligvis på barselavdelingen eller ved første besøk på helsestasjon.

Tuberkulose (TB), tidligere kalt tæring, er en sykdom som forårsakes av bakteriene Mycobacterium tuberculosis, Mycobacterium africanum eller Mycobacterium bovis. Bakterien kan angripe en hvilken som helst del av kroppen, men den affiserer som regel lungene. Forskerne mener at smittestoffet beveget seg som en zoonose fra drøvtyggere til mennesker i egyptisk bondesteinalder. Spor av tuberkulose er funnet i skjeletter fra Nubia og Egypt fra ca. 3000 f.Kr. Tuberkulosen var nådd til Danmark ca. 500 f.Kr. Bakterien som forårsaker sykdommen, ble oppdaget av Robert Koch i 1882. TB var en fryktet sykdom som tok livet av mange mennesker. Rundt forrige århundreskifte tok den livet av 6 000–7 000 nordmenn årlig. I løpet av de seksti årene fra 1895 til 1955 kostet sykdommen en kvart million nordmenns liv. Før effektive medisiner ble utviklet, bestod behandlingen stort sett av sanatoriumsopphold. I 1940-årene oppdaget forskere de første av flere medisiner som kunne behandle TB. TB var derfor på vei til å forsvinne, men sykdommen har i det siste fått et oppsving igjen. I dag har rundt 400 000 mennesker i Norge vært smittet av tuberkulose. De fleste ble smittet før 1950. 1,7 milliarder mennesker er smittet på verdensbasis, og rundt to millioner mennesker dør hvert år. TB sprer seg ved luftsmitte fra en person til en annen. Bakterien blir spredd til luften når en person med TB nyser eller hoster, og personer rundt puster inn luften. Dette kalles dråpesmitte. Den kan da sette seg i lungene til den som blir smittet og vokse opp der. Derfra kan bakterien via blodet vandre til andre deler av kroppen slik som nyrene, ryggmargen, sentralnervesystemet og hjernen. Folk med latent TB-infeksjon har ingen symptomer, og sprer heller ikke smitte så lenge sykdommen er latent. De får ofte positivt utslag på tuberkulintest. De kan forøvrig utvikle tuberkulose senere i livet, om de ikke får behandling. I Norge ble tuberkulintestmetoden pirquet (pennesplitt-test) lenge brukt for å overvåke spredningen til bakterien, men denne ble i 2004 erstattet av Mantoux-prøven, en metode som var mer vanlig brukt internasjonalt. Dette var noe omdiskutert, siden en del mener Pirquet-prøven er en bedre testmetode, men endringen letter klart sammenlikning av norske studier med studier fra andre land, og dette er derfor en av hovedårsakene til endringen. Det blir registrert ca. 250 nye tilfeller i året i Norge. I Norge var BCG-vaksine i 14-årsalder en del av vaksinasjonsprogrammet for alle barn fra 1947 til 2009. Fra sommeren 2009 inngår BCG-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet bare for barn med mor eller far fra land med høy forekomst av tuberkulose. Nyfødte barn av foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose vaksineres vanligvis på barselavdelingen eller ved første besøk på helsestasjon. == Historie == Tuberkulose har vært funnet hos mennesker siden forhistorisk tid. De tidligste utvetydige spor AV Mycobacterium tuberculosis var i levninger av en 17 000 år gammel bison. Om tuberkulose har sitt opphav hos buskap og blitt overført til mennesker, eller om de to tuberkuloseformene har en felles forfar hos en tidligere art, er ennå uklart. Det er ikke desto mindre klarlagt at menneskets M. tuberculosis ikke stammer direkte fra buskapens M. bovis, som tilsynelatende er utviklet relativt nylig. Den zoonotiske formen av tuberkulose utgjør i dag bare 1,4 % av tuberkulosesmitten i verden, og knyttes til kveghold i lavinntektsland.Skjelettrester viser hvordan forhistoriske mennesker i neolittisk tid hadde tuberkulose, og spor av sykdommen har også blitt funnet i mumiers ryggrad fra 3000-2400 f.Kr. Phthisis er en gresk term for tuberkulose. Hippokrates identifiserte omkring 460 f.Kr. phthisis som den mest utbredde sykdommen på den tiden, nesten alltid dødelig, med feber og blodig hoste som symptomer. Genetiske studier indikerer at tuberkulose fantes i Sydamerika for 2 000 år siden. I Sør-Amerika er de første sporene av tuberkulose koblet til Paracaskulturen i Andes (750 f.Kr–100 e.Kr.). Under navnet «lungesott» var tuberkulose på rask fremmarsj i Norden sist på 1700-tallet, og Carl Bellman er blant de som skal blitt smittet.Før var tuberkulose en svært vanlig og dødelig sykdom også i vesten, der behandling fant sted på spesielle sanatorier. Tuberkulose er fortsatt et stort problem i Afrika og deler av Asia, og problemet forverres av at syke med aids lett rammes. I Baltikum og Russland er sykdommen også et stort problem ettersom motstandsdyktige bakterier der er svært vanlige. Tuberkulose spres av at ubehandlede syke hoster, eller gjennom annen nærkontakt. === Folketro === Før den industrielle revolusjon kunne tuberkulose iblant betraktes som en form for vampyrisme. Når et medlem av en familie døde av sykdommen, hadde andre i familien allerede blitt smittet, og visnet i sin tur sakte bort. Folk trodde at dette var fordi den opprinnelige syke sugde ut livskraften fra de andre. Dessuten fantes det likheter mellom tuberkulosesymptomene og tradisjonelle vampyrattributter. Tuberkuloseoffer har ofte røde oppsvulmede øyne (og er derfor overfølsomme for lys), blek hud, lav kroppsvarme, svakt hjerte og blodig hoste. Ifølge en annen folketro skyltes tuberkulose at man ble tvunget til å delta i alvers nattlige ritualer og derfor visnet bort på grunn av søvnmangel. Denne troen var vanligst der man så en kobling mellom alver og de døde. På samme måte, men ikke like vanlig, trodde noen at tuberkulose kunne skyldes at hekser brukte ofrene som ridedyr på natten, som igjen førte til søvnmangel.Tuberkulose ble romantisert på 1800-tallet. Mange trodde at tuberkulose forårsaket euforiske følelser som ble kalt Spes phthisica eller «den tuberkulosesykes håp». Man trodde at tuberkulosesyke som var kunstnere, ble ansporet i sin kreativitet, og at de syke rett før de døde, fikk et siste energikick som gjorde kvinner vakrere og menn mer kreative. Tidlig på 1900-tallet trodde en del at tuberkulose ble forårsaket av onani. === Studier og behandling === Studiet av tuberkulose kan minst spores tilbake til Avicenna i 1020-årene. Han var den første legen som identifiserte lungetuberkulose som en smittsom sykdom, den første som oppdaget koblingen til diabetes, og den første til å foreslå at tuberkulose kunne smitte gjennom kontakt med jord og vann. Han utviklet metoden med karantene for å begrense spredningen av tuberkulose. I antikken ble behandlingen fokusert på de rammedes diett. Plinius den eldre beskrev flere metoder i sin Naturhistorie: «Ulvelever i tynn vin, spekk fra en sugge som har levd på gress, eller kjøttet fra et hunnesel i buljong».I 1920-årene ble vaksinasjon mot tuberkulose innført ved hjelp av BCG-vaksinen. Også idag benyttes BCG i de land der sykdommen er endemisk, men nye vaksiner er under utvikling ettersom BCG er temmelig ineffektivt mot tuberkulose i luftveiene. === Tuberkulose i Norge === I Norge kom behandling og bekjempelse av tuberkulose i organiserte former fra 1890. Reknes Sanatorium ved Molde var i 1898 det første tuberkulosesanatoriet i landet. Luster Sanatorium (Harastølen) åpnet som det første statlige i 1902. Tonsåsen (Valdres), Granheim og Kornhaug (Gausdal) og Mesnalia (Lillehammer) var private sanatorium i drift omkring 1900. Alle sanatoria var basert på Hermann Brehmers dietetisk-hygieniske prinsipp der ro og konstant frisk luft samt næringsrik kost var det sentrale. Opphold på sanatoriene varte opp til omkring et halvt år, de som ikke lot seg behandle ble overført til såkalte pleiehjem. Det første pleiehjemmet for håpløst syke ble etablert på Grorud i 1904, på det meste var det omkring 130 slike hjem. Fra 1890 til 1960 døde omkring 250 000 av tuberkulose i Norge. I 1927 fantes det 23 000 tuberkuløse i landet av disse var 12 000 smittefarlige. Norske kvinners sanitetsforening og Røde kors sto fra omkring 1890 sentralt i bekjempelsen av tuberkulosen. I 1928 ble Tubfrim opprettet for å skaffe penger til tuberkulosearbeid blant barn ved salg av brukte frimerker.På et møte i Bergen i 1889 vedtok den norske legeforening forholdsregler mot «Lungetæring og dermed beslægtede Sygdomme», kalt Tuberkuloseplakaten, der det anbefales at gamle hus som hadde vært bebodd av flere tuberkulosepasienter, skulle nedvaskes, utrøykes og deretter stå tomme i minst ett år. En mann i Selje fikk i 1911 innvilget kr 445 av fylkestinget for å brenne ned huset sitt.Tuberkulose i familien kunne bety utestengelse fra både arbeid og sosialt samvær i årevis. Sommeren 1930 fikk distriktslegen i Skånevik brev fra en fisker (f. 1863) bosatt ved Sæbøvik på Halsnøy med bønn om økonomisk hjelp, så det ble mulig for ham å brenne ned huset sitt og bygge et nytt. Han hadde mistet både konen og de fem sønnene sine til tuberkulosen. Riktignok var han medeier i en fiskenot sammen med brødrene sine, men på grunn av smittefrykt hadde de ikke våget å la ham være med på fiske de siste 13 årene. Selv var han ikke smittet, men de fryktet smitte fra klærne hans. Derfor fikk han heller ikke besøk, og få våget å ha noen videre kontakt med ham. Den nest yngste sønnen var blitt innlagt på Ekely tuberkulosehjem på Valen, og den yngste satt i fosterhjem hos slektninger for å skape avstand til smitten, men det var for sent; begge døde. Antagelig fikk fiskeren innvilget søknaden sin. Han døde i 1936 som den siste av sin familie. Da var han fattigunderstøttet. Samme året var også datteren hans død, men ikke av tuberkulose. Etter henne har han stor etterslekt. == Symptomer == Når sykdommen blir aktiv er 75 prosent av tilfellene i lungene. Symptomene inkluderer brystsmerter, blodige hoste og langvarig hoste i mer enn tre uker. Systemiske symptomer er feber, frysninger, nattlige svettetokter, appetittmangel, vekttap, blekhet og ofte en kraftløshet og tendens til å lett bli utmattet. I de øvrige 25 prosent setter infeksjonen seg andre steder enn i lungene og forårsaker andre former for tuberkulose, som med en samlebetegnelse kalles ekstrapulmonell tuberkulose. Dette inntreffer oftere hos personer med svekket immunsystem og hos små barn. Organ som ofte rammes er: Sentralnervesystemet (meningitt) Lymfesystemet (halsskrofulose) Ben og ledd (Potts sykdom) ForplantningsorganeneEn spesielt alvorlig form for tuberkulose er miliar tuberkulose, der sykdommen er utbredd i kroppen via blodomløpet. Selv om ekstrapulmonær tuberkulose normalt ikke er smittsom, så kan den sameksistere med lungetuberkulose som er smittsom. == Bakterier som forårsaker tuberkulose == Den primære årsaken til tuberkulose, Mycobacterium tuberculosis (MTB), er en aerob bakterie som deler seg hver 16. til 20. time, en meget langsom delingstakt sammenlignet med mange andre bakterier, som ofte deler seg en gang i timen eller mer.Ettersom MTB har en cellevegg, men mangler fosfolipider i sin ytre cellemembran klassifiseres den som grampositiv. Gramfarging fungerer riktignok dårlig på MTB, enten farges den bare svakt, eller så holder den ikke på fargen.MTB er en liten stavformet basill som kan motstå svake desinfeksjonsmidler og overleve som tørre sporer i flere uker. I naturen kan bakterien bare vokse inne i celler, men det går an å dyrke den i laboratorium.MTB kan identifiseres i mikroskop ved hjelp av histologisk farging av opphostet slim. Ettersom MTB beholder visse farger etter syrebehandling klassifiseres den som en syrefast bakterie. Den vanligste syrefaste fargeteknikken, Ziehl-Neelsen, farger MTB klarrød, slik at den tydelig vises mot en blå bakgrunn. Andre måter å visualisere den på inkluderer auramin-rhodamin-farging og fluorescent mikroskopi. Flere nære slektninger til M. tuberculosis kan også forårsake tuberkulose M. bovis, M. africanum M. microti.M. africanum er ikke spesielt vanlig i verden, men i deler av Afrika står den for en betydelig andel av tuberkulosetilfellene.M. bovis er som navnet tilsier først og fremst forbundet med tuberkulosesmitte hos tamfe, og var tidligere vanlig også hos mennesker som ble smittet via blant annet infisert melk. Pasteurisering av melk har stort sett eliminert denne smittekilden, iallfall i i-land.M. microti inntreffer mest hos mennesker med svekket immunsystem, men det er mulig at dennes forekomst har blitt underrapportert.Andre kjente sykdomsfremkallende mykobakterier inkluderer Mycobacterium leprae, Mycobacterium avium og Mycobacterium kansasii. Som navnet tilsier så er M. leprae hovedårsaken til spedalskhet (lepra). De to andre forårsaker hverken tuberkulose eller spedalskhet, men de kan forårsake lungesykdommer som minner om tuberkulose. === Evolusjon === Tuberkulose har en lang historie med samevolusjon med mennesket. Sykdommen har definitivt forekommet hos oss i tusener av år, og kanskje i millioner av år. De eldste menneskelige fossiler som viser spor av tuberkulose er 9 000 år gamle. Gjennom denne utviklingen har M. tuberculosis mistet et antall regioner i sitt genom, såvel kodende som ikke-kodende DNA. Disse tapene kan anvendes for å skille ulike bakteriestammer. Ulike stammer av M. tuberculosis forekommer i ulike geografiske områder, så de genetiske forskjellene kan brukes for å spore opprinnelse og spredning av en bakteriestamme. == Smitte == Når en som lider av aktiv lungetuberkulose hoster, nyser, prater eller spytter kastes det ut små dråper (0,5–5 µm i diameter) som kan spre smitte. Et eneste nys kan spre opp til 40 000 dråper. Hver dråpe kan infisere en annen person, ettersom dosen som er nødvendig for å starte en infeksjon er svært liten, å puste inn en eneste bakterie kan være nok til å bli smittet.Personer med langvarig, frekvent eller intim kontakt med smittebærer løper spesielt høy risiko for å bli smittet, opp mot 22 prosent risiko. En person med aktiv ubehandlet tuberkulose kan smitte 10–15 andre personer om året. Andre grupper som risikerer smitte er: de som bor i områder der tuberkulose er vanlig forekommende, rusmiddelbrukere som injiserer under uhygieniske forhold de som bor eller arbeider i trange forhold, med lave inntekter og med utilstrekkelig tilgang til medisinsk pleie enkelte minoritetsbefolkninger barn av foreldre som tilhører høyrisikokategorier personer med nedsatt immunforsvar på grunn av aids eller immunhemmende legemidler helsepersonell som behandler pasienter i høyrisikokategorierBare personer med aktiv tuberkulose er smittsomme, ikke de som bærer en latent infeksjon. Sannsynligheten for smitte avhenger av hvor mange smittsomme dråper den syke sprer omkring seg, hvor bra ventilasjonen er, hvor lang tid man blir utsatt for smitte, og hvor smittsom den aktuelle bakteriestammen er. Smittekjeden kan derfor brytes ved å isolere pasienter med aktiv tuberkulose og gi dem effektiv antibiotikabehandling. Etter to ukers behandling er pasienter normalt ikke lengre smittsomme, forutsatt at bakteriene ikke er antibiotikaresistente. Om man blir smittet tar det som regel tre til fire uker før man i sin tur kan smitte andre.Tuberkulosesmitte kan også spres gjennom kjøtt eller melk fra infiserte kyr. == Sykdomsforløp == Omkring 90 prosent av dem som er infisert med Mycobacterium tuberculosis får en asymptomatisk latent tuberkuloseinfeksjon, med bare 10 prosent sannsynlighet for at den latente infeksjonen utvikles til aktiv tuberkulosesykdom. Men for disse aktive tuberkulosetilfellene er dødeligheten mer enn 50 prosent om de ikke behandles.En tuberkuloseinfeksjon begynner når bakterien når lungeblærene, der den invaderer og formerer seg inne i endosomene hos alveolære makrofager.. Det primære infeksjonspunktet i lungene kalles «Ghon-fokus», og ligger vanligvis enten i den øvre delen av nedre lungelappen, eller i nedre delen av den øvre. Bakteriene fanges opp av dendritiske celler, som ikke tillater dem å formere seg, selv om disse cellene kan transportere bakteriene til lokale mediastinale lymfenoder. Derfra kan bakteriene spre seg gjennom blodomløpet videre til andre vev og organer der sekundære infeksjoner kan utvikles. Vanlig steder for sekundærinfeksjon er andre deler av lungene (spesielt toppen av den øvre lungelappen), perifere lymfenoder, nyrer, hjerne, og skjelett. Alle organer i kroppen kan rammes av sykdommen, men det skjer sjelden med hjerte, muskler, bukspyttkjertel, og skjoldbruskkjertel.Tuberkulose klassifiseres som en granulomatøst inflammatorisk tilstand. Makrofager, T-celler, B-celler og fibroblaster er blant de cellene som samles for å skape et granulom, der lymfocyttene omringer de infiserte makrofagene. Granulomet hindrer ikke bare bakteriene fra å spres, det fremskaffer også et miljø der immunsystemets celler kan kommunisere. Inne i granulomet utsondrer T-celler (CD4+) cytokiner som gamma-interferon, som aktiverer makrofager for å forstyrre bakteriene som de er infiserte av. T-celler (CD8+) kan også direkte drepe infiserte celler.Det er viktig å notere at bakteriene ikke alltid elimineres i et granulom, de kan i stedet fakke i en hviletilstand, noe som resulterer i en latent infeksjon. Et annet kjennetegn på granulom i tuberkulose er celledød (nekrose) inne i tuberklene. For øyet ser det døde materialet ut som myk hvit ost.Om tuberkulosebakterier kommer ut i blodomløpet fra det skadede vevet kan de spre seg i kroppen og starte nye infeksjoner på mange steder, som alle viser seg som små hvite tuberkler i vevet. Dette er en svært alvorlig form av sykdommen som kalles miliartuberkulose. Pasienter med denne utbredte formen for tuberkulose har en dødelighet på 20 prosent selv med intensiv behandling.Hos mange pasienter kan sykdommen gå frem og tilbake, slik at heling og fibrose balanserer vevskader og nekrose. Det infiserte vevet erstattes av arrvev og hulrom fylt med det hvite ostelignende nekrotiske materialet. Når sykdommen er aktiv åpnes en del av disse hulrommene mot luftkanalene (bronkiene) i lungene slik at materialet kan hostes opp. Det inneholder levende bakterier og kan derfor smitte omgivelsene. Behandling med riktig antibiotika dreper bakteriene og lar vevet leges. Men selv når sykdommen er helt kurert fins fortsatt arrvev igjen i det rammede området. == Referanser == == Litteratur == Andreassen T. Legene og tuberkulosen. Faser og forutsetninger for tuberkuloseloven av 1900. Hovedfagsoppgave. Bergen: Universitetet i Bergen, 1997. Blom Ida:. Feberens ville rose. Tre omsorgssystemer i tuberkulosearbeidet 1900–1960. Bergen: Fagbokforlaget, 1998. Blom, Ida: Opplysningskampanjer i kampen mot tuberkulose frem til ca. 1940. Tidsskrift for Den norske lægeforening 2002. http://tidsskriftet.no/article/471855 Clausen, Roald (1989). Vefsn sanatorium 1915–1985. Mosjøen: Stiftelsen Vefsn sanatorium. ISBN 8290349149. Hustad, Oddbjørn Rolf (1936–) (1995). Verandagutar: frå livet til verandagutane på Kysthospitaleet [sic] i Hagevik. [Søre Neset]: O.R. Hustad. ISBN 8299369606. Melbostad, Erik (1989). Lungesykdommer. Oslo: Universitetsforlaget. s. 154. ISBN 8200361470. Skogheim, Dag (1928–2015) (1988). Tæring. Oslo: Tiden. ISBN 8210031406. Skogheim, Dag (1928–) (1993). Gå foran, vis vei!: Landsforeningen for hjerte- og lungesyke gjennom 50 år. Oslo: Scanbok. ISBN 8259012545. Skogheim, Dag: Sanatorieliv – fra tuberkulosens kulturhistorie, Tiden 2001 ISBN 82-10-04600-4 Karlsen, Jan (1990). Tæring: historia om ein folkesjukdom. Oslo: Samlaget. Lund-Johansen F. Lyster sanatorium 2. november 1902–30. september 1958. En epoke i kampen mot lungetuberkulosen i Norge. Bergen: St. Jørgens Hospital, 1960. Tuft, Guri (1989). Epidemier før AIDS: farsottenes kulturhistorie. [Oslo]: Cappelen. s. 155. ISBN 8202116511. Örnberg, Sune (1983). Stille liv. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205147302. Det er: tuberkulose – tæring – hjerte. Stavanger: Arbeidernes historielag i Rogaland. 1996. == Eksterne lenker == (en) Tuberculosis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Folkehelseinstituttet om tuberkulose (no) Verdens tuberkulosedag (no) Tuberkulose – oppslagsverket oVe, artikkel av Jorunn Dobbe, Bergen Byarkiv. (no) Dag Skogheim: «Da tuberkulosen herjet Norge», kronikk i Aftenposten 22. mars 2005 (no) May-Brith Ohman Nielsen: Digitalt fortalt: «Tuberkolosen i Kristiansand», UiA og Vest-Agder-museet (no) Da spytting kunne være dødelig, om bekjempelse av tuberkulose i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no (no) Øverland, Birger: Håndbok for tuberkuløse og i tuberkulosearbeidet interesserte Den norske Nasjonalforeningen mot tuberkulosen, Oslo (1926)

En person med en latent TB-infeksjon er en som er smittet av tuberkulose-bakterien Mycobacterium tuberculosis, men som ikke har utviklet noen symptomer. Kroppens immunforsvar er i stand til å holde bakterien i sjakk sånn at den ikke vokser opp.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lagringsmedium

2023-02-04

Lagringsmedium

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lagringsmedier']

Et lagringsmedium (flere lagringsmedia el. lagringsmedier) er et lager for informasjon, også i form av lyd eller bilde. Dersom det dreier seg om konkrete gjenstander blir også ordet lagringsenhet brukt. Som regel menes elektroniske lagringsmedier med begrepet, og særlig medier i forbindelse med datamaskiner dersom ikke annet er angitt.

Et lagringsmedium (flere lagringsmedia el. lagringsmedier) er et lager for informasjon, også i form av lyd eller bilde. Dersom det dreier seg om konkrete gjenstander blir også ordet lagringsenhet brukt. Som regel menes elektroniske lagringsmedier med begrepet, og særlig medier i forbindelse med datamaskiner dersom ikke annet er angitt. == Digitale lagringsmedier == Det tidligst kjente digitale lagringsmediet, hullbåndet, ble oppfunnet i 1725 av Basile Bouchon, hullkortet av hans elev Jean-Baptiste Falcon tre år senere. Joseph Marie Jaquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen. Charles Babbages analytical engine, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Frem til 1980-årene ble dette mye brukt som lagringsmedium. I enkelte tilfeller blir hullkort fremdeles benyttet, som ved valget i USA 2012 blant annet i Idaho.Trommelminnet ble oppfunnet i 1932, williamsminnet kom i 1946 og kvikksølvminnet 1946-49. Magnetbåndet hadde allerede vært i bruk som analogt lagringsmedium, i 1951 ble det tatt i bruk for å lagre digitale data. Etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble de tre førstnevnte gradvis utfaset. Hullkortene og hullbånd derimot var i bruk til langt ut på 70-tallet, magnetbåndet er i bruk helt til i dag, selv om det på mange områder har blitt avløst av optiske medier som CD og DVD etter at disse har blitt billige og lett tilgjengelige. Platelagre kom i 1957, og har fått posisjon i dataverdenen som det primære lagringsmediet. Diskettene ble introdusert i 1971, i sin moderne form i 1982, men etter introduksjonen av minnepinnene i har de gått ut av bruk. Minnekortene er beslektet med minnepinnene, men brukes internt i digitalkameraer, MP3-spillere og andre mobile enheter slik som mobiltelefoner. Med økt kapasitet, senket pris og større livslengde erstatter flash-minner etter hvert helt eller delvis platelageret for å skape enda raskere datamaskiner, spesielt oppstartstiden blir vesentlig kortere. == Referanser ==

Et lagringsmedium (flere lagringsmedia el. lagringsmedier) er et lager for informasjon, også i form av lyd eller bilde.

https://no.wikipedia.org/wiki/Landbruk

2023-02-04

Landbruk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler']

Landbruk er en fellesbetegnelse for jordbruk, husdyrhold, skogbruk, hagebruk og andre primærnæringer, og omfatter en rekke næringsgrener der foredling av jord til kulturplanter eller beite er grunnleggende for produksjonen. Ordet har samme betydning som agrikultur, fra latin ager («åker») og cultura («dyrking»). I Norge blir 2,8 % av landarealet brukt til jordbruk (2005).

Landbruk er en fellesbetegnelse for jordbruk, husdyrhold, skogbruk, hagebruk og andre primærnæringer, og omfatter en rekke næringsgrener der foredling av jord til kulturplanter eller beite er grunnleggende for produksjonen. Ordet har samme betydning som agrikultur, fra latin ager («åker») og cultura («dyrking»). I Norge blir 2,8 % av landarealet brukt til jordbruk (2005). == Historikk == Det eldste sikre funnstedet for landbruk er Abu Hureyra i Syria, hvor befolkningen i en tørr kuldeperiode i yngre dryas dyrket rug. Men det var først en tid etter at denne vanskelige kuldeperioden ga seg, om lag 8 800 f.Kr., at det ble rom for en sterkt befolkningsvekst i skråningene i Den fruktbare halvmåne i Midtøsten, med intensiv hvetedyrking i nord (Tyrkia, Syria) og intensiv bygg-dyrking i sør (Israel, Jordan). Menneskene i Midtøsten har dyrket jorda siden omtrent 10000 f. Kr., på Balkan siden omkring 7000 f.Kr., i Nordvest-Europa omtrent siden år 5000 f.Kr., og i Norden fra om lag 4000 f.Kr. Landbruket spredte seg raskt og har slått igjennom på store deler av kloden. Det fører med seg et helt sett av kulturelle betingelser – bofasthet, sesongavhengighet, markedsadgang, og matvareoverskudd som har muliggjort by- og statsdannelser. Christopher Prescott ved Universitetet i Oslo hevder, at det kan har vært den såkalte klokkebegerkulturen som førte med seg jordbruket til Norge, først for omkring 4 400 år siden. Det betyr, at spredningen nordover fra Danmark til Norge tok omkring 1 500 år. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til om jordbruket kom fra Danmark, Nord-Tyskland eller Nederland. Jordbruket spredte seg langs store deler av kysten. Blant de eldste funnene av jordbruksbosetting i Nord-Norge er spor etter åkerbruk fra ca. år 2000 f. Kr. på Kveøya i Troms. === Norge === Antallet jordbruksenheter (gårder i drift) nådde en topp på 1950-tallet. == Grener == Landbruket er rettet mot det å utnytte økosystemtjenester som naturlig faller inn under gårdsdriften mest mulig effektivt. Det handler blant annet om å produsere mat til både dyr og mennesker, gjennom dyrking av ulike planter og kjøttprodukter, råvarer (tømmer) til bygge- og tekstilbransjene, og til energi med mer. Statistisk sentralbyrås Standard for næringsgruppering inndeler de enkelte delene av landbruket slik: Landbruk Jordbruk Dyrking Åkerbruk er dyrking av jordbruksvekster (korn, poteter og fôrvekster) Hagebruk er dyrking av hagebruksvekster (grønnsaker, blomster, planter og dyrking og innsamling av sopp) Husdyrhold Melkeproduksjon Kjøttproduksjon Pelsdyrproduksjon Eggproduksjon Skogbruk Sagtømmer Sliptømmer Spesialtømmer Ved PyntegrøntUttrykket gårdsbruk refererer til det å drive med landbrukseiendom, enten det er skog, jord eller dyr som driftes. En person som driver landbruk kan kalles gårdbruker eller bonde. Nye begrep som økologisk jordbruk, nisjeproduksjon, småskalajordbruk og landskapsskjøtsel, har etter hvert fått stor betydning for landbruket mange steder, der produksjonsvilkårene for stordrift kan nærme seg det marginale for noen. == Landskapspåvirkning == Kulturlandskap er et annet begrep som oftest forbindes med jordbruksproduksjon og landbruksvirksomhet. Jordbrukets kulturlandskap forbinder vi da med kommersiell jordbruksvirksomhet, men landbruk omfatter kun en del av kulturlandskapene som er betegnelsen på all menneskepåvirket landskap på jordkloden. I Norge er ca. 3 % landbruksarealet oppdyrket mark. Landbruksvirksomheten over store deler av verden er i endring. Nye driftsformer med dyre spesialmaskiner nødvendiggjør sammenslåtte arealer med bare en type avling. Kjøtt og andre dyreprodukter blir sentralisert. Ikke alle områder som før ble brukt til landbruk er like egnet til slik drift. Mange gårder blir derfor nedlagt eller går over til nisjeproduksjon som selges på spesielle steder. Det månedlige «Bondens Marked» i Bergen er ett eksempel. == Landbrukets organisering i Norge == Man skiller mellom konvensjonelt landbruk, økologisk landbruk, agroøkologisk landbruk og biologisk-dynamisk landbruk. I Norge er det omtrent 50 000 gårdsbruk (juli 2008), hvorav 2 680 er økologiske og 35 (2006) som er drevet biologisk-dynamisk. Innen det norske landbruket eksisterer flere fagpublikasjoner: Bedre Gardsdrift (frittstående) Bondebladet (landbruksorganisasjonenes forlag) Bondevennen (samvirkeorganisasjonene i Rogaland og Agder) Vestlandsk Landbruk (samvirkeorganisasjonene i Hordaland og Sogn og Fjordane) Herba som utgis av Biologisk-dynamisk Forening == Se også == Jordbruk generelt Norsk landbrukspolitikk Norges kulturlandskap Plantasje Skogbruk Gårdsbruk Liste over landbruksredskaperJordbruk og historie Jordbrukets historie Neolittisk tid Den neolittiske revolusjonen Den fruktbare halvmåne == Referanser == == Eksterne lenker == Statistisk sentralbyrå: Jordbruk Gunnar Weseth: Glimt fra mekaniseringen av vårt landbruk 1850–2000 (Ås, 2007)

Landbruk er en fellesbetegnelse for jordbruk, husdyrhold, skogbruk, hagebruk og andre primærnæringer, og omfatter en rekke næringsgrener der foredling av jord til kulturplanter eller beite er grunnleggende for produksjonen. Ordet har samme betydning som agrikultur, fra latin ager («åker») og cultura («dyrking»).

https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_Johansen

2023-02-04

Leif Johansen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Medlemmer av NKPs sentralstyre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske professorer i økonomi', 'Kategori:Personer fra Eidsvoll kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

For musikeren med samme navn, se: Leif Johansen (musiker)Leif Johansen (født 11. mai 1930, død 29. desember 1982) var en norsk samfunnsøkonom, født på Eidsvoll. Han utmerket seg svært tidlig i faget ved Universitetet i Oslo, og allerede under besvarelse av grunnfagseksamen lanserte han sin utvidede Keynesmodell, som senere ble pensum for alle grunnfagsstudenter. Han fikk beste karakter foran Kåre Willoch i sitt kull på sosialøkonomisk embetseksamen (cand.oecon.). Hans doktoravhandling Multisectoral Growth Model (en nyklassisk orientert likevektsmodell) ble tatt i bruk av Finansdepartementet for analyse av langsiktig økonomisk utvikling – under navnet MSG. Leif Johansen var svært opptatt av forholdet mellom planlegging og marked, og ble av mange regnet som Ragnar Frischs «arvtager» på Blindern, samt en sentral skikkelse innenfor den såkalte Osloskolen i samfunnsøkonomi. Johansen befattet seg særlig med temaene økonomisk vekst og økonomisk politikk. Hans bok Offentlig økonomikk fra 1967 er et hovedverk i norsk sosialøkonomisk litteratur. Johansen satt også i redaksjonen for en rekke økonomiske fagtidsskroft verden over, ifølge sosialøkonom Øystein Olsen så ville Johansen vært en meget sterk kandidat til Nobels minnepris i økonomi om han ikke hadde gått bort så ung.Politisk var han kommunist og satt i NKPs sentralstyre mellom 1961 og 1973. Av denne grunn fikk han aldri innreisevisum til USA, til tross for at han satt i en rekke fagredaksjoner der. Han var også medlem av styret i Folkebevegelsen mot EEC.

For musikeren med samme navn, se: Leif Johansen (musiker)Leif Johansen (født 11. mai 1930, død 29. desember 1982) var en norsk samfunnsøkonom, født på Eidsvoll. Han utmerket seg svært tidlig i faget ved Universitetet i Oslo, og allerede under besvarelse av grunnfagseksamen lanserte han sin utvidede Keynesmodell, som senere ble pensum for alle grunnfagsstudenter. Han fikk beste karakter foran Kåre Willoch i sitt kull på sosialøkonomisk embetseksamen (cand.oecon.). Hans doktoravhandling Multisectoral Growth Model (en nyklassisk orientert likevektsmodell) ble tatt i bruk av Finansdepartementet for analyse av langsiktig økonomisk utvikling – under navnet MSG. Leif Johansen var svært opptatt av forholdet mellom planlegging og marked, og ble av mange regnet som Ragnar Frischs «arvtager» på Blindern, samt en sentral skikkelse innenfor den såkalte Osloskolen i samfunnsøkonomi. Johansen befattet seg særlig med temaene økonomisk vekst og økonomisk politikk. Hans bok Offentlig økonomikk fra 1967 er et hovedverk i norsk sosialøkonomisk litteratur. Johansen satt også i redaksjonen for en rekke økonomiske fagtidsskroft verden over, ifølge sosialøkonom Øystein Olsen så ville Johansen vært en meget sterk kandidat til Nobels minnepris i økonomi om han ikke hadde gått bort så ung.Politisk var han kommunist og satt i NKPs sentralstyre mellom 1961 og 1973. Av denne grunn fikk han aldri innreisevisum til USA, til tross for at han satt i en rekke fagredaksjoner der. Han var også medlem av styret i Folkebevegelsen mot EEC. == Bibliografi == A Multi-sectoral Study of Economic Growth (1960) Offentlig økonomikk (1967) == Referanser == == Eksterne lenker == Om Leif Johansen, fra Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo (engelsk)

Leif Johansen (født 11. mai 1930, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mandal

2023-02-04

Mandal

['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Mandal', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']

Se også Mandal (kommune). Mandal er en by i Lindesnes kommune i Agder fylke. Tettstedet med samme navn har 11 122 innbyggere. Byen var administrasjonssenter i tidligere Mandal kommune og er nå administrasjonssenter i den nye kommunen Lindesnes. Byen er kjent for sin lakseelv, som sjøfartsby, og for sin industri med skipsverft, produksjon av båtmotorer, tekstiler og hermetikk. Mandal er også kjent for sine kunstnere. Mandal ble ladested i 1632, og ble kjøpstad i 1921.

Se også Mandal (kommune). Mandal er en by i Lindesnes kommune i Agder fylke. Tettstedet med samme navn har 11 122 innbyggere. Byen var administrasjonssenter i tidligere Mandal kommune og er nå administrasjonssenter i den nye kommunen Lindesnes. Byen er kjent for sin lakseelv, som sjøfartsby, og for sin industri med skipsverft, produksjon av båtmotorer, tekstiler og hermetikk. Mandal er også kjent for sine kunstnere. Mandal ble ladested i 1632, og ble kjøpstad i 1921. == Historie == === Begynnelsen === Mandalsområdet er nevnt som «Vester-Risør» på slutten 1300-tallet da kong Erik av Pommern ga stedet rett til handel med mandalslaks. Bebyggelsen på dette tidspunktet var imidlertid ikke samme sted som den nåværende byen (tettstedet) ligger, men ved innseilingen til Skogsfjorden, et lite handelssted kalt Spidsbo. Dette stedet er i dag en strand uten bebyggelse som ligger i Furulunden like vest for bysentrum. Dagens by stammer fra 1500-tallet. Det kom tidlig bebyggelse lå oppe i Mandalselva, kalt Marndal eller Mandal, og Mandal er dermed en av Sørlandets eldste byer – om ikke den eldste. I tillegg lå en tredje bebyggelse i Kleven, hvor den naturlige havnen var avgjørende. Kleven var en svært viktig uthavn langs kysten av Agder i historisk tid, og her var det los- og tollstasjon. Handelsstedet Vester-Risør er første gang nevnt med ladestedprivilegier i 1632. Vester-Risør fikk fornyet privilegiene i 1662, underlagt kjøpstaden Kristiansand, og med navnebytte til Mandal. === Seilskutetiden === Bybrannen i 1810 tok den gamle stenkirken fra 1500-tallet, som stod på torget nede i byen. Dagens Mandal kirke er fra 1821 og Norges største trekirke, bygget i empirestil. Mandal fikk som ladested eget formannskap og kommunalt selvstyre i 1837. 1800-tallet ble en pionértid med stor vekst, vitalt kunstliv og nye virksomheter. Laksefiske og handel gjorde Mandal til en rik handelsby, noe de bevarte store borgerhusene vitner om. En håndfull familier med skogs- og lakseretter tjente godt på fiske og utførsel av laks og tømmer.Velstanden gjenspeiles i statuen «Mandalitten» i sentrum, han har «laks i lommene, egg i skoene og fint brød i hatten». === Industribyen === Mandal sykehus ble anlagt i 1877. Byen fikk status som kjøpstad 1. juli 1921, og samtidig ble kommunegrensene utvidet, med blant annet Vestnes fra daværende Halse og Harkmark-kommune. Etter første verdenskrig begynte det å komme industri til byen, og Mandal er kjent for sin skips- og verkstedsindustri. Store verft har levert skip og skipsutstyr i Norge og utlandet: Westermoen Hydrofoil, Båtservice Verft ved Skogsfjorden, det senere Umoe Mandal sørøst for utløpet av Mandalselva. I byen produsertes også de legendariske Marna båtmotorer fra 1930 til 1984. Den andre hermetikkfabrikken i Norge ble etablert i Mandal av Abraham Brodersen i 1866. The Norwegian Preserving Co drev fra 1866 til 1903, og var lokalt kjent under navnet Kogeriet.Kommunen har også vært et sentrum for utvikling og bygging av hurtigbåter i Norge fra tidlig på 1950-tallet. Det var Toralf Westermoen som startet dette arbeidet. Siden er det bygd og utviklet nye hurtigbåtkonsepter kontinuerlig i byen. Sjøforsvarets missiltorpedobåter av Skjold-klassen ble bygget i Mandal på verftet Umoe Mandal. Videre har tekstilindustrien vært betydelig, med fire industribedrifter i glansperioden på 1930- til 60-tallet – Sjølingstad Uldvarefabrik, Buøy Veveri, Mandal Kokosveveri og Mandal Veveri. I forrige århundre arbeidet tidvis 2-300 mennesker ved tekstilbedriftene i byen. Under andre verdenskrig anla den tyske okkupasjonsmakten flyplass på den flate avsetningsmarken på Vestnes, mellom Furulunden og Skogsfjorden, og flyplassen gjorde Mandal til et alliert bombemål. Etter krigen ble flyplassen fjernet og området bebygd med eneboliger. Byen har fortsatt å utvide seg og dekker i dag også områder som tidligere var en del av Halse og Harkmark, deriblant næringsområdet Skinsnes og boligstrøket Ime med egen skole. == Klima == == Kultur og utdanning == Kunstnerne Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen, Gustav og Emanuel Vigeland var fra Mandal. Flere av dem er representert i Mandal museum i Andorsengården. Vigeland hus er også museum. Forfatteren Kjell Askildsen var også fra byen. Byens bibliotek, kino og konsertsal ligger i Buen kulturhus, som åpnet i 2012. Lokalavisen Lindesnes kommer ut tre dager i uken. Fotballaget Mandalskameratene spiller i 3. divisjon avdeling 4. Innenfor tettstedet finnes det én videregående skole: Mandal videregående skole; to ungdomsskoler (Blomdalen ungdomsskole og Vassmyra ungdomsskole); samt tre barneskoler: Furulunden skole, Frøysland skole og Ime skole. == Referanser == == Eksterne lenker == snl.no - Mandal tettsted

Mandal var en egen kommune fra 1837 inntil 2020, da som Norges sørligste kommune, beliggende i Vest-Agder fylke. Den grenset pr 2019 i vest og nordvest mot Lindesnes, i nord mot Marnardal, og i øst mot Søgne.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8lner

2023-02-04

Mjølner

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mytologiske objekter', 'Kategori:Norrøn mytologi']

Mjølner eller Mjolne (fra norrønt Mjǫllnir) eller Torshammer er i den norrøne mytologien tordenguden Tors hammer. Mjølner er Tors kraftigste våpen mot jotnene. Den kommer tilbake etter den blir kastet. Mjølner ble smidd av dvergene Sindre og Brokk, og var en gave fra Loke.Historien forteller at Tor en gang mistet Mjølner. Loke fant ut at det var den onde jotnen Trym som hadde stjålet den, og nektet å gi den tilbake før han fikk gifte seg med den vakreste av alle gudinnene, Frøya. Tor kledde seg ut som Frøya, med to steiner som bryster, og Loke kledde seg ut som brudepike. De får da hammeren av moren til Trym, hvorpå Tor knuser alle jotnene med hammeren, og reiser hjem. Torshammer var et smykkemotiv i merovingertiden og vikingtida, og blir fremdeles brukt som symbol og lykkebringer innen åsatru og som smykke.

Mjølner eller Mjolne (fra norrønt Mjǫllnir) eller Torshammer er i den norrøne mytologien tordenguden Tors hammer. Mjølner er Tors kraftigste våpen mot jotnene. Den kommer tilbake etter den blir kastet. Mjølner ble smidd av dvergene Sindre og Brokk, og var en gave fra Loke.Historien forteller at Tor en gang mistet Mjølner. Loke fant ut at det var den onde jotnen Trym som hadde stjålet den, og nektet å gi den tilbake før han fikk gifte seg med den vakreste av alle gudinnene, Frøya. Tor kledde seg ut som Frøya, med to steiner som bryster, og Loke kledde seg ut som brudepike. De får da hammeren av moren til Trym, hvorpå Tor knuser alle jotnene med hammeren, og reiser hjem. Torshammer var et smykkemotiv i merovingertiden og vikingtida, og blir fremdeles brukt som symbol og lykkebringer innen åsatru og som smykke. == Arkeologiske funn i Norge == Det er to hovedtyper av Torshammere. Den ene er hammere festet til en ring, der de fleste er fra 700- og 800-tallet. Den andre er brukt som et anheng, de fleste av disse er fra 900- og 1000-tallet. De er laget av stål eller sølv, og noen var dekorert. Det er i Norge funnet bare tolv eller tretten funn med Torshammere. Funnene er: en sølvhammer i Verdal i Nord-Trøndelag, en ring med ni hammere i Innvik nær Stryn i Sogn og Fjordane, en sølvhammer på Søndre Vik i Fitjar i Hordaland, en ring med to sølvhammere i Vela i Sand i Rogaland, en sølvhammer på Bråtveit i Suldal i Rogaland, en sølvhammer på Tråen i Rollag i Buskerud, tre jernhammere i Kaupang i Tjølling i Vestfold, en hammer på et armbånd av sølv i Gjulem i Rakkestad i Østfold, jordavtrykk etter en hammer på Mysen i Østfold (usikker) en sølvhammer på Huse i Romedal i Hedmark. Torshammer fra vikingtiden ble funnet på Mjelde i Tromsø kommune, Troms. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mjöllnir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Om Mjølner i Nordisk familjebok fra 1913 (på svensk)

Mjølner eller Mjolne (fra norrønt Mjǫllnir) eller Torshammer er i den norrøne mytologien tordenguden Tors hammer. Mjølner er Tors kraftigste våpen mot jotnene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8ndalen_Idrettsforening

2023-02-04

Mjøndalen Idrettsforening

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandyklubber i Norge', 'Kategori:Fotballag etablert i 1910', 'Kategori:Fotballag i Viken', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1910', 'Kategori:Idrettslag i Viken', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Sport i Drammen', 'Kategori:Sport i Norge i 1910']

Mjøndalen Idrettsforening (MIF) er en norsk idrettsforening. Den ble grunnlagt i 1910. Klubben går under kallenavnet «bruntrøyene» på grunn av lagets drakter. Mjøndalen ble cupmester i fotball i 1933, 1934 og 1937 og er norgesmester i bandy 14 ganger. Klubben spiller sine hjemmekamper på Consto Arena. Fra 1999 befant klubben seg i 3. divisjon, men har opplevd ny fremgang de siste årene. Fra 2009 til 2014 spilte klubben på nest øverste nivå før de kvalifiserte seg til Eliteserien for 2015-sesongen. Forsøket i øverste divisjon endre med nedrykk og nye år i 1. divisjon. Etter å ha holdt seg i toppen av tabellen kjempet imidlertid klubben seg tilbake til toppdivisjonen med direkte opprykk før 2019-sesongen. De spilte der tre sesonger, men rykket ned til OBOS-ligaen etter 2021-sesongen.

Mjøndalen Idrettsforening (MIF) er en norsk idrettsforening. Den ble grunnlagt i 1910. Klubben går under kallenavnet «bruntrøyene» på grunn av lagets drakter. Mjøndalen ble cupmester i fotball i 1933, 1934 og 1937 og er norgesmester i bandy 14 ganger. Klubben spiller sine hjemmekamper på Consto Arena. Fra 1999 befant klubben seg i 3. divisjon, men har opplevd ny fremgang de siste årene. Fra 2009 til 2014 spilte klubben på nest øverste nivå før de kvalifiserte seg til Eliteserien for 2015-sesongen. Forsøket i øverste divisjon endre med nedrykk og nye år i 1. divisjon. Etter å ha holdt seg i toppen av tabellen kjempet imidlertid klubben seg tilbake til toppdivisjonen med direkte opprykk før 2019-sesongen. De spilte der tre sesonger, men rykket ned til OBOS-ligaen etter 2021-sesongen. == Tabellen 2023 == == Stiftelsen == Sport i Mjøndalen ble før århundreskiftet drevet i «Skiløberforeningen», som byttet navn til «Mjøndalen Skiklub». Stiftelsen av Mjøndalen Idrettsforening i 1906 ble ikke godkjent som «gyldig», ettersom klubben ble nedlagt på grunn av en gjeld på 98,50 kroner. Dette tilsvarte 5 774 kroner i kroneverdien per 2008. «Nye» Mjøndalen Idrettsforening ble grunnlagt 22. august 1910, og dette regnes derfor som klubbens stiftelsesdato. == Fotball == Mjøndalen IF er en fleridrettsklubb, men det er fotballen som har gjort klubben kjent. Det skyldes at klubben i flere omganger siden 1920-årene har hevdet seg nær toppen av norsk fotball. Mjøndalen spilte på 1920- og 1930-tallet sju cupfinaler og ble norgesmester i 1933, 1934 og 1937. I nyere tid har klubben vunnet seriesølv i 1976 og 1986. Med sin cupseier i 1933 var Mjøndalen IF den første klubben utenom byene som ble norgesmester. Det samme gjelder for norsk deltakelse i europacup. Den første europacupkamp på en norsk «bygdearena» var MIFs møte med Cardiff, med John Toshack og Terry Cooper i spissen, i 1969. Senere har klubben møtt både Bayern München og Werder Bremen. Mjøndalen slo overraskende Werder Bremen 1-0 på Weserstadion i en europacupkamp i 1987, etter scoring av Per Terje «Makker'n» Markussen. Med til historien hører det at i den første kampen i Mjøndalen hadde Werder Bremen vunnet 5-0. Etter flere år i 3. divisjon rykket Mjøndalen opp til 2. divisjon før 2007-sesongen. Etter en god høstsesong endte Mjøndalen på 2.-plass i 2. divisjon avd. 4. I 2008 vant laget sin avdeling og rykket opp til 1. divisjon. I 1. divisjon i 2009 endte MIF på 11.-plass, og i 2010 og i 2011 ble klubben nummer 10. I 2012 var Mjøndalen for alvor med i kampen om opprykk til Eliteserien, men endte på fjerdeplass og kvalifisering til eliteserien. Klubben tapte mot Bodø/Glimt i første runde av kvalifiseringen. 2013-sesongen endte med en 6.-plass og på nytt kvalifiseringsspill til tippeligaen. 1. runde ble spilt borte mot Hødd og endte med 0-2 seier, på Høddvoll stadion. 2. runde ble spilt på Mjøndalen stadion mot Ranheim, der bortelaget trakk det lengste strået og vant 1-4. Mjøndalen måtte også i 2014 spille i 1. divisjon. I 1. divisjon fotball for menn 2014 endte Mjøndalen på tredjeplass. I kvalifisering til Tippeligaen 2015 slo Mjøndalen ut Fredrikstad Fotballklubb og Bærum Sportsklubb og deretter Brann 4–1 over to kamper og sikret seg opprykk til Tippeligaen 2015. Trener for Mjøndalen fra 2006 til 2022 var den tidligere Strømsgodset-, FK Lofoten og Bristol City-spilleren Vegard Hansen. === Mjøndalen i europacup === == Spillerstall == Oppdatert 21. januar 2023. === Utlånte spillere === == Bandy == Høsten 1924 startet Mjøndalen med bandy. I begynnelsen ble det spilt med 7 spillere på hvert lag, men fra 1929 ble bandy i Norge utvidet til 11-mannsspill. MIF lyktes ikke helt med 7-mannsspill, og levde i skyggen av Drafn. Da 11-mannsbandyen ble introdusert fikk MIF et oppsving. I 1930 vant Mjøndalen sin første kongepokal ved å slå Trygg 2-0 i NM-finalen. Samme år fikk MIF sin første landslagsspiller i Erling Andersen. Klubben vant ytterligere to norgesmesterskap før krigen: i 1937 og 1940, samt ett i 1947. I perioden 1955 til -65 utviklet bandyen seg raskt, blant annet med introduksjonen av nye køller, nye baller, et internasjonalt forbund (IBF), samt flomlyskamper. Lagets junioravdeling skapte mange spillere av landslagsformat i perioden 1969–85. I 1969 spilte MIF seg gjennom serien uten tap og erobret sin femte kongepokal ved å slå Drafn 2-1 i finalekampen. I 1975 tok MIF sitt neste mesterskap og startet med dette en god periode som varte i 10 år. Laget vant sju seriemesterskap av ni mulige, samt fem norgesmesterskap. Den siste tittelen i denne perioden kom i 1984, etter finaleseier 9-5 over Stabæk. En ny gullalder fra 2001 resulterte i sju NM-finaler på rad og fire NM-titler, den siste i 2005 etter seier over Stabæk i finalen. Mjøndalen har erobret til sammen 14 norgesmesterskap. Som eneste klubb har Mjøndalen spilt uavbrutt i toppserien siden nasjonalt seriespill ble innført i 1932. 44 spillere har representert Mjøndalen på det norske landslaget. == Sesonger == == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Mjøndalen IF – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offisielt nettsted (Fotball A-lag)

|

https://no.wikipedia.org/wiki/Molde

2023-02-04

Molde

['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Møre og Romsdal', 'Kategori:Fergesteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Molde', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Molde er en kommune og en by i Romsdal i Møre og Romsdal. Dagens kommune ble etablert 1. januar 2020 ved sammenslåing av Nesset, Midsund og Molde. Kommunen grenser i vest til Aukra, i sørvest til Ålesund, i nord mot Hustadvika og i øst mot Gjemnes, Tingvoll og Sunndal og i sør til Vestnes og Rauma og til Lesja i Innlandet. Byen Molde er sentrum i kommunen. Kommunen hører inn under Molde lensmannsdistrikt i Nordmøre og Romsdal politidistrikt, Romsdal domssogn og Frostating lagdømme. Molde dekket tidligere de to prestegjeldene Molde og Bolsøy i Molde domprosti. I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem og i 1742 fikk ladestedet kjøpstadsrettigheter. Kjøpstaden dekte opprinnelig det areal som nå er byens sentrum. I 1915 og 1952 ble bygrensene justert ved at deler av det omkringliggende Bolsøy herred ble innlemmet i Molde og i 1964 ble de to kommunene slått sammen. Samtidig ble deler av Veøy herred, samt Mordal krets i Nord-Aukra herred innlemmet i Molde. Med dette økte folketallet fra 8 289 til 17 118. I 2020 ble Molde, Nesset og Midsund slått sammen til en storkommune som strekker seg fra Lesja og Sunndal i sør og øst og mot Ålesund i vest. Navnet antas å komme fra et norrønt gårdsnavn, Moldar, en flertallsform av mold. Byvåpenet, en hval som jager sild inn i en tønne, henspiller på sildefisket som reddet byen fra hungersnøden i 1740-årene. I samtiden var hvalen, som fulgte sildestimene inn i fjordene, et sikkert tegn på at vårsildfisket kunne begynne.

Molde er en kommune og en by i Romsdal i Møre og Romsdal. Dagens kommune ble etablert 1. januar 2020 ved sammenslåing av Nesset, Midsund og Molde. Kommunen grenser i vest til Aukra, i sørvest til Ålesund, i nord mot Hustadvika og i øst mot Gjemnes, Tingvoll og Sunndal og i sør til Vestnes og Rauma og til Lesja i Innlandet. Byen Molde er sentrum i kommunen. Kommunen hører inn under Molde lensmannsdistrikt i Nordmøre og Romsdal politidistrikt, Romsdal domssogn og Frostating lagdømme. Molde dekket tidligere de to prestegjeldene Molde og Bolsøy i Molde domprosti. I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem og i 1742 fikk ladestedet kjøpstadsrettigheter. Kjøpstaden dekte opprinnelig det areal som nå er byens sentrum. I 1915 og 1952 ble bygrensene justert ved at deler av det omkringliggende Bolsøy herred ble innlemmet i Molde og i 1964 ble de to kommunene slått sammen. Samtidig ble deler av Veøy herred, samt Mordal krets i Nord-Aukra herred innlemmet i Molde. Med dette økte folketallet fra 8 289 til 17 118. I 2020 ble Molde, Nesset og Midsund slått sammen til en storkommune som strekker seg fra Lesja og Sunndal i sør og øst og mot Ålesund i vest. Navnet antas å komme fra et norrønt gårdsnavn, Moldar, en flertallsform av mold. Byvåpenet, en hval som jager sild inn i en tønne, henspiller på sildefisket som reddet byen fra hungersnøden i 1740-årene. I samtiden var hvalen, som fulgte sildestimene inn i fjordene, et sikkert tegn på at vårsildfisket kunne begynne. == Molde by == En person fra byen Molde kalles en moldenser. Molde endret status fra ladested da byen i 1742 ble kjøpstad etter stor motstand fra Bergen og Trondheim. Molde er administrasjonssted for Møre og Romsdal fylkeskommune, fylkesmannen i Møre og Romsdal og bispesete for Møre bispedømme. Molde er «veghovedstad» for Midt-Norge ved at Statens vegvesen har sitt regionkontor plassert i byen. Molde er også fylkets største industrikommune målt i antall sysselsatte. Industrien omfatter blant annet Oskar Sylte Mineralvannfabrikk (kjent for sin brus med ananassmak), Brunvoll, Linjebygg Offshore, en avdeling av National Oilwell Varco og annen verkstedindustri, samt Glamox, en stor lysarmaturfabrikk. Her ligger også Høgskolen i Molde, stort sykehus, Aker stadion, Seilet hotell, Romsdalsmuseet og den gamle storgården Moldegård. Molde huser Nord-Makedonias generalkonsulat i Norge og et av Norges topplag i fotball.Turisttrafikk med cruiseskip begynte med «Ceylon» i 1882. == Geografi == Den tidligere Molde kommune (til og med 2019) dekket 362 km² og hadde 32 466 innbyggere per 1. januar 2020. === Topografi === Etter sammenslåing av Midsund, Molde og Nesset kommuner fra 2020 strekker Molde kommune seg fra Aursjøen til øyen Dryna, kjørt med bil er strekningen omkring 150 km. Kommunens areal er 1503,38 km2Landskapet består av slake lier som strekker seg fra fjordene og oppover mot skogkledde åser og bare topper. === Fjorder === Romsdalsfjorden og Fannefjorden og Langfjorden === Øyer === Sekken (18,45 km²) Veøya (1,1 km²) Bolsøya (4,9 km²) Otrøya (75,5 km²) Midøya (13,9 km²) Tautra (1,5 km²) Dryna Magerøya === Fjell === Molde er omgitt av fjelltopper. De ligger dels på Romsdalshalvøya, dels på motsatt side av Romsdalsfjorden (i Rauma samt Vestnes kommuner), slik at de sees fra Molde sentrum som en rad med tinder. Molde kommunes høyeste fjellet er Høgbøra (Kleneggen) med 1 964,4 moh i Eikesdalen. I området vest, øst og sør for Eikesdalen ligger en rekke fjelltopper med høyder mellom 1500 og 1900 moh. Mellom dem er det botner, og i disse er det i flere tilfelle evig snø og is. Noen av disse er isbreer, f.eks. Blikskårbreen 1707 moh. Nyheitinden 1598, Gjuratinden 1712, Hoemtinden 1734, Hauduken 1734, Bruabottmillo 1829, Trolltinden 1601, Spikrottinden 1532 og Slotthøa 1837. Mellom Langfjorden og Fannefjorden er fjellet Skåla på 1128 moh høyest. På Romsdalshalvøya er Maifjellet høyest med 808 moh. På Otrøy rager Oppstadhornet høyest med 737. Av fjellene rett nord for Molde sentrum er Tussen høyest med 704 moh. === Geologi === Berggrunnen består hovedsakelig av gneis. === Klima === Molde sentrum har et temperert klima, med laveste middeltemperatur i januar med 0,5 °C og høyeste i august med 13,6 °C. Som på Vestlandet ellers, faller det en del nedbør, i et normalår 1 640 mm. Molde innehar en norsk værrekord, nemlig høyest målte temperatur for oktober med 25,6 °C den 11. oktober 2005. I tillegg ble rekordene for mest intense nedbør målt over 1, 2, 3, 5 og 10 minutter satt i Molde 1. august 1986, men her må tas i betraktning at det er få nedbørsstasjoner som måler nedbørsintensitet automatisk. Vintrene er relativt milde, men ikke fullt så milde som ytterst på kysten. Det ligger tidvis en del snø, men den blir ikke alltid liggende i lang tid. Byens alpinanlegg og mange hoppbakker og skiløyper er i hyppig bruk. Et spesielt fenomen Molde deler med resten av Møre og Romsdal, er enkelte vinterdager med temperaturer over 15 °C grunnet sørøstlige fønvinder. === Dyreliv === === Naturvern === == Samfunn == Antall innbyggere i kommunen er 31 870 per 1. januar 2021. === Tettsteder i Molde kommune === Se også: Grunnkretser i Molde kommuneTettestedet Molde strekker seg som et om lag 10 km langt belte langs nordsiden av Fannefjorden og Moldefjorden, med sentrum rett vest for Moldeelvas utløp. For tiden definerer Statistisk sentralbyrå syv tettsteder i Molde kommune. Noen tidligere tettsteder, som Mek og Røbekk, er blitt innlemmet i tettstedet Molde, etter hvert som byen har vokst i størrelse, mens Torhaug på Bolsøya forsvant 2013, da Stastistisk Sentralbyrå endret sin avgrensingsmetode for tettsteder. Følgende liste gir en oversikt over tettsteder i Molde kommune med areal og folketall per 1. januar 2022. Molde, 21 417 innbyggere, 9,27 km² Hjelset, 971 innbyggere, 1,01 km² Kleive, 442 innbyggere, 0,5 km² Hovdenakken, 318 innbyggere, 0,28 km² Nesjestranda, 540 innbyggere, 0,44 km² Eidsvåg 953 innbyggere, 1,09 km² Midsund 584 innbyggere, 0,7 km² === Religion og livssyn === Moldes befolkning er overveiende luthersk. I den norske kirke er Molde kommune inndelt i sogn: Molde, Bolsøy, Veøy, Røvik, Kleive og Sekken. Møre bispedømme ble opprettet i 1983 med sete i Molde. Fra gammelt av lå Molde i Veøy prestegjeld inntil reskript av 18. november 1740 skilte ut sognene Bolsøy, Molde og Kleive til det nye Bolsøy prestegjeld. Molde med Reknes hospitals kirke ble utskilt derfra som eget prestegjeld i 1858.Det er også organiserte menigheter for adventister, katolikker, metodister, pinsevenner, Brunstad Christian Church og Jehovas vitner. Frelsesarmeen, hvis medlemmer ikke nødvendigvis er tilknyttet Den norske kirke, har et korps i Molde. I 1934 opprettet den katolske søsterkongregasjonen St. Carolus Borromeussøstrene et katolsk sykehus i Molde, St. Carolus sykehus. I andre verdenskrig brant store deler av Molde etter bombingen, men St. Carolus ble spart. I de første etterkrigsårene ble sengeplassene ved Carolus brukt som fødestue betjent av byens jordmødre. Sykehuset ble avviklet i 1965, og i 1968 kjøpt av fylket, som drev det som en avdeling av Fylkessykehuset i Molde frem til midten av 1990-årene. Human-Etisk Forbund har lenge hatt eget lokallag i Molde. === Skoler === Molde videregående skole er en studieforberedende skole med utdanningsprogrammene studiespesialisering; studiespesialisering med toppidrett; musikk, dans og drama (inkludert Landslinje for jazz); kunst, design og arkitektur; innovasjon og ledelse; og påbygging til generell studiespesialisering for elever med yrkeskompetanse. Romsdal videregående skole er en av Møre og Romsdals største skoler med over 800 elever fordelt på ni utdanningsprogram. Tøndergård skole er en forsterket barne-, ungdoms- og videregående skole. === Media === Dagsavisen Romsdals Budstikke utgis i Molde. Den tidligere dagsavisen Romsdal Folkeblad gikk inn i 1987 og Fylket, som kom ut tre ganger i uken, i 2000. Fra våren 2006 har den reklamefinansierte gratisavisen Avisa Romsdal blitt utgitt månedlig, denne ble oppkjøpt av Romsdals Budstikke i 2012/2013. Lokalradiostasjonene 1 FM og Radio PS sender fra byen, og NRK Møre og Romsdal har lokalkontor i Molde. Den lokale TV-stasjonen TV Romsdal startet i 1990, men stoppet sine sendinger i april 1998. Konsesjonen ble senere tildelt TV Nordmøre, som i anledningen skiftet navn til TV Nordvest. === Kommunikasjon === Molde lufthavn, Årø ligger 5 kilometer øst for byen. Fra flyplassen er det ruter til større norske byer. Molde er havn for daglige hurtigruteanløp. En rekke cruiseskip anløper også byen hver sommer. ==== Vei og fergetrafikk ==== E39, hovedveien fra Trondheim til Stavanger, går gjennom Molde langs Fannestranda fra øst og nord og fortsetter mot sør ved fergen Molde – Vestnes, et av landets travleste fergesamband. Det er også en hurtigbåtforbindelse til Vestnes. Fylkesvei 64 forbinder byen med Åndalsnes, endestasjon for Raumabanen, samt E136 i sør, og med Hustadvika (kommune) og Averøy i nord. Øykommunene i vest er forbundet til Molde med fylkesvei 662. Fram Ekspress er navnet på langrutene og ekspressbussrutene mellom byene i Møre og Romsdal. Fra Molde trafikkeres ekspressbussruter til Åndalsnes i korrespondanse med jernbanen. Til Kristiansund og videre til Trondheim og til Ålesund kjøres også ekspressbuss. ==== Norges første bussrute ==== Aarø Automobilselskap stod bak det som regnes som den første ordinære bilrute (buss) i Norge, den 12. mai 1908. Den ble kjørt fra Molde over Fursetfjellet til Batnfjordsøra. Det er i grunnen litt underlig at den første norske bussrute ble opprettet nettopp på denne strekningen, og ikke der det var større befolkningstetthet. Årsaken var at veistrekningen var både en del av hovedveien og den raskeste måten å reise mellom amtshovedstaden Molde til Kristiania. Den gikk til Batnfjordsøra med rutebil, videre til Kristiansund og Trondheim med dampbåt, så med jernbaneforbindelse gjennom Østerdalen, på Rørosbanen, til Kristiania. Til å begynne med var de fleste passasjerene turister. == Næringsveier == === Offentlig administrasjon mm === Med fylkesadministrasjon for Møre og Romsdal, et sykehus – byens største arbeidsplass – høgskole og en del statlige organer lokalisert til byen ligger andelen ansatte i offentlig forvaltning noe høyere enn landsgjennomsnittet og en del høyere enn gjennomsnittet for Møre og Romsdal. === Industri === Til tross for dette er Molde den største industribyen i Møre og Romsdal, både i andel av arbeidsstokken og antall sysselsatte i denne næringen. Flaggskipet i Moldes industrivirksomhet er lysarmatur- og varmeprodusenten Glamox, som har hovedkontor og en stor fabrikk i kommunen. Videre kan nevnes hovedkontoret og thrusterfabrikken for Brunvoll-konsernet, en avdeling av kranprodusenten National Oilwell Varco, propellfabrikken Oshaug Metall, en avdeling av Eltel Networks og dets tidligere datterselskap Linjebygg Offshore, dessuten landets største produsent av skap til lastebiler, Bussbygg. Tidligere hadde både Molde og Romsdal en omfattende konfeksjonsindustri, i Molde er det nå kun én konfeksjonsfabrikk igjen. === Handel og servise === Handel og tjenesteyting utgjør naturlig nok også en viktig næringsvei i Molde, blant annet finnes en rekke mindre, og noen større, IT-bedrifter i byen, noe som har sammenheng med nærheten til Høgskolen i Molde. === Landbruk og skogbruk === Molde er etter sammenslåingen med tidligere Bolsøy kommune ved siden av en bykommune også en landkommune. Kommunen har (2003) 80 gårdsbruk i drift med et jordbruksareal på knapt 15 000 dekar, i tillegg til 200 000 dekar produktiv skogsmark, hvorav man årlig tar ut 10 000 m³ skog. === Turisme === Fra Varden er det utsikt mot det såkalte Moldepanoramaet som teller 222 tinder, og 1890-årenes idyll med små hus og store, bugnende hager, gav Molde tilnavnet «Rosenes by». Byen var allerede da sterkt preget av turisme i sommermånedene. På denne tiden var Molde blant de aller fremste fjordturiststedene i landet og et internasjonalt kjent turistmål. Mest bemerket i byen var dog de årlige besøkene til tyske keiser Wilhelm 2. fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Keiseren ferierte årlig i de norske fjordene, og turene ble alltid avsluttet med et lengre opphold i Molde. Molde besøkes fremdeles av en mengde turister, og mest hektisk er det under jazzfestivalen midt i juli. De mest besøkte turistattraksjonene inkluderer Aker stadion, Molde domkirke, rådhuset med statuen Rosepiken, Reknesparken og Romsdalsmuseet, Kongebjørka med Fredslunden, Hjertøya og ikke minst utsiktspunktet Varden. I tillegg nyter Molde som turistby godt av nærliggende turistattraksjoner som Trollstigen, Trollveggen, Atlanterhavsvegen, Raumabanen, Ergan kystfort, flere helleristninger samt de fraflyttede fiskeværene Bjørnsund og Håholmen. == Moldes historie == Veøya ligger strategisk plassert som et knutepunkt for båttrafikken i vikingtiden. Vikingskipene gikk sjelden over Hustadvika, men gikk heller en indre led inn Romsdalsfjorden og videre inn til dagens Åndalsnes dersom man skulle til Østlandet eller inn Langfjorden dersom man skulle videre nordover mot Nidaros. Midt i dette skjæringspunktet ligger Veøya, og plasseringen førte til at det oppstod der en kaupang, Romsdals første tettsted, et økonomisk, administrativt og religiøst sentrum. Veøya var sannsynligvis hovedsetet til Ragnvald Mørejarl. Fiskeværet Bud ved Hustadvika var en stund det største tettstedet mellom Trondhjem og Bjørgvin. Dette nøt også det som til slutt skulle bli by godt av. Mellom storgårdene Molde og Reknes vokste nemlig havnen Moldefjæra opp, for det meste basert på handel med trelast til Holland samt sild. I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem. Da Danmark-Norge på 1600-tallet avløste lensordningen med den nye amtsordningen, ble Molde residens for amtmannen i Romsdals amt under Trondhjems stiftamt, og grunnlaget for Molde som administrasjonsby ble lagt. I 1705 ble Moldegård amtmannsbolig. Til protester fra både Bergen og Trondhjem ble byen tildelt fulle handelsrettigheter av kong Kristian 6., og ble kjøpstad 29. juni 1742.Langs Fannestrandsvegen øst for byen ble på 1800-tallet plantet en alle 10 km østover slik at byen fikk en uvanlig pen innfartsvei. Langs Fannestranden ble det anlagt store landsteder for kjøpmenn (særlig fra Kristiansund) og embetsmenn, blant annet Kviltorp, Retiro, Lergrovik og Nøisomhed.Mot slutten av 1800-tallet ble de norske fjordene turistattraksjoner. Fjorden, Moldepanoramaet og en idyllisk småby med trehusbebyggelse, bugnende hager, parkanlegg og alléer gjorde at Molde ble fjordbyen fremfor noen på Vestlandet. Det var i denne perioden Molde fikk tilnavnet «Rosenes by». 21. og 22. januar 1916 brant 225 bygninger og en rekke hageanlegg i en bybrann på østsiden av Moldeelva. Området ble bygd opp igjen i mur, men siden de økonomiske tidene ikke var de beste, tok det sin tid. Dette satte Molde noe tilbake som turistby, selv om mesteparten av byen ble berget. I 1919 brant Grand Hotel på samme side av byen, og ble aldri gjenoppbygd. Molde ble angrepet fra fly 17. april 1940. Regjeringen kom til Molde 23. april etter å oppholdt seg på Stuguflåten, øverst i Romsdalen. I Molde oppholdt statsrådene seg på villa «Knausen», mens kongen og kronprinsen oppholdt seg på Glomstua, og overkommandoen med Otto Ruge i spissen holdt til litt utenfor byen. I Molde var det også franske og britiske sendemenn. Disse siste dagene i april var Molde fungerende hovedstad for Norge. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt da. Etter andre verdenskrig har byen blitt utvidet flere ganger ved sammenslåing med nabokommuner. == Kultur == Se også: Liste over bykunst i Molde === Museer === Romsdalsmuseet er regionsmuseeum for Romsdal. I Molde er den nye museumsbygningen, kalt Krona, med fast utstilling, administrasjon, verksteder og magasin. Museet ble grunnlagt 1912 og ble snart et betydelig friluftsmuseum; den første bygningen ble kjøpt inn i 1914 og flyttet til Reknes-området ovenfor Molde sentrum. I 2016 var samlingen på mer enn 100 bygninger, de eldste fra 1100-tallet. Til museet hører også Romsdalsarkivet med bibliotek og digitalisert fotosamling. Romsdalsmuseets Leikarring er en danse- og folkemusikkgruppe som ble til i 1928. Museet lager også bunader basert på lokale folkedrakter. Museet har en Schwitters-avdeling. Kurt Schwitters (1887–1948) var en tysk maler, billedhugger og dikter, og bodde på Hjertøya utenfor Molde fra 1932 til 39. Museumsområdet er arena for årlige festivaler. === Festivalby og friby === Molde som kulturby markerer seg sterkest gjennom de årlige, internasjonale festivalene Moldejazz og Bjørnsonfestivalen, men også gjennom å være vertskap for Møre og Romsdal regionteater, Teatret Vårt. Molde har siden 2005 vært friby for forfulgte forfattere; Gilles Dossou-Gouin var første forfatter ut. Siden 2003 har byen vært hovedsete for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet. Ellers arrangeres årlig en rekke mindre festivaler, blant annet en bluesfestival, en vannsportfestival, Kirkefestuka og Byfest med Molde Metalfestival og MetaMolde med sin årlige konsert med Trondheim Symfoniorkester som flaggskip. === Musikere og forfattere med tilknytning til byen === Molde har også historisk hatt en viss kulturell innflytelse. Tre av de fire store norske forfatterne har tilknytninger til byen. Bjørnstjerne Bjørnson gikk på skole der, Alexander Kielland residerte i Molde som amtmann for Romsdals amt, og Henrik Ibsen besøkte flere ganger Moldegård, hvor han skrev Rosmersholm, hvis modell er nettopp Moldegård. Andre kjente forfattere med sterke bånd til byen inkluderer Nini Roll Anker, Knut Ødegård, Edvard Hoem og Jo Nesbø. Musikalsk er det særlig popgruppen Di Derre og Stockholm-baserte Ane Brun som utmerker seg, men også gruppen D'Sound har en viss knytning til byen gjennom bassist Jonny Sjo. I tillegg har byen også fostret tradjazzbandet Dixi som har gjort stor suksess i Europa. Rockegruppen Thunderbolt har også to medlemmer fra Molde, begge fra den tidligere Molde-gruppen Lash Out. === Kulturscener === For ungdom arrangeres det små konserter på Huset ungdomsklubb, blant annet Huset Rock rundt to ganger i året. Her spiller ungdommer fra byen og distriktet for et mindre publikum. Det blir også arrangert konserter på den kristne ungdomsklubben SubUrban. Blant de mest brukte kulturscenene i Molde er Bjørnsonhuset, Plassen, Molde kulturhus, Forum (med lokaler for blant annet Teatret Vårt og Bjørnsonfestivalen), Aulaen i Molde kulturskole, Reknes ungdomshus, Alexandrakjelleren, Molde domkirke, Romsdalsmuseet og SubUrban (tidligere Tapperiet). Tidligere har Molde kino og jazzklubben Hot Hat (som nå er en del av restauranten Rød) blitt mye brukt, særlig under Moldejazz. Kulturhuset Plassen ble åpnet i 2012 og er base for Moldejazz, Teatret Vårt og Bjørnsonfestivalen, i tillegg til Molde bibliotek og Kunstnersenteret Møre og Romsdal. === Kulturminner i Molde === Liste over kulturminner i Molde Liste over kulturminner i Nesset Liste over kulturminner i Midsund === Arkitektur === En vandring fra øst mot vest rent arkitektonisk grovt sett er en vandring gjennom tidsepoker. Helt i øst finner man patrisiergården Moldegård fra tiden rundt byens grunnleggelse, men dette er unntaket. Hele byen er preget av mer moderne arkitektur. Sentrums østlige del ble ødelagt av bybrannen i 1916 og har innslag av jugendstil, men mer karakteristisk er mengden funkisbygninger, både villaer, leilighetskomplekser og bygårder. Storgata med sidegater, byens mest sentrale område, ble ødelagt av den tyske bombingen i april 1940, og er preget av en enkel gjenreisingsarkitektur med store bygårder langs brede gater. Et par markante unntak fra denne byggestilen finnes dog. Prisbelønte Molde rådhus i stein og glass fra 1966, tegnet av arkitektene Cappelen og Rodahl, og monumentale Molde domkirke fra 1957, tegnet av Finn Bryn. Fra Storkaia og Alexandra hotell ved den vestlige enden av Storgata og vestover, preges byen av moderne arkitektur, i stor grad utført av Kjell Kosberg. De mest fremtredende bygningene i dette området er Seilet hotell, Bjørnsonhuset og Molde stadion, men blant disse ligger også flere andre, men mindre fremtredende, bygninger i samme stil. I sentrums øvre, det vil si nordre, område, kan man finne litt av hvert. Dette området preges av boligbebyggelse, og mye av det har overlevd både bybrann og krig. I området rundt Parkvegen finner man flere jobbetidsvillaer med store hageanlegg, den mest markante er fra 1918 og kjent som «Châteauet». Hovedbygningen ved Molde videregående skole («Gymnaset») er et prakteksemplar på klassisk empirestil, og det gamle rådhuset det samme. Empirestilen er også godt representert langs Fannestranda øst for sentrum, blant annet med empiregårdene Tøndergård og den tidligere amtmannsgården Nøisomhed fra 1798. Store deler av Moldes sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse. === Sport === Molde Fotballklubb spiller sine hjemmekamper på et av Moldes landemerker, Aker Stadion, og har i mange år hevdet seg helt i norgestoppen. I 1999 kvalifiserte klubben seg til Mesterligaen, men ble slått ut i gruppespillet. I 1994, 2005, 2013 og 2014 ble Molde cupmester. I 2011, 2012 og 2014 ble Molde seriemester. I 2015 hevdet klubben seg i Europa Leauge og vant gruppe A med 11 poeng foran Fenerbache med sine 9, og kvalifiserte seg dermed til 16-delsfinalen hvor de røk ut mot Sevilla. Molde Undervannsklubb har i flere år vært blant landets og Europas desidert beste i undervannsrugby. Molde Håndballklubb, Stian Vatnes moderklubb, har etablert seg i damenes toppdivisjon. Molde Bordtennisklubb har også vært oppom toppdivisjonen en periode på slutten av 1990-årene. Andre større sportsklubber inkluderer Sportsklubben Træff og Sportsklubben Rival, moderklubb til blant andre Andrine Flemmen og Birgitte Sættem. Molde og omegn idrettsforening (MOI) har gjentatte ganger arrangert norgesmesterskap i skiidrett, både i nordiske og alpine grener, senest norgesmesterskapet i 2003. Skihopperen Johan Remen Evensen, som i 2011 satte verdensrekord i skiflyging, er blant utøverne som representerer MOI. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted var rådhustaket, inkludert området vest for domkirka, rådhusplassen og torget med kaifront sett under ett. Dette er en samlingsplass for mange ulike publikumsarrangementer. Rådhusplassen brukes til en rekke ulike arrangementer, som forestillinger, konserter, taler og markeringer. Spesielt under jazzfestivalen blir tusenårsstedet hyppig brukt, med utescene utenfor rådhuset. På plassen står statuen «Rosepiken» av Ragnhild Butenschøn; skulpturen ble avduket i 1971.Torget er byens sentrum og er i daglig bruk. På torget står statuen «Jazzgutten» samt et sjakkbrett i stor skala. == Dialekt == == Politikk == Se også: Liste over Moldes ordførere, Molde kommunestyre 2003–2007, Molde kommunestyre 2007–2011Molde kommune ble i 2020 slått sammen med Nesset og Misund til en ny stor kommune med Molde by som sentrum. Torgeir Dahl som hadde vært ordfører i Molde til 2019 fortsatte som ordfører for den nye kommunen. === Styrende organ === Moldes øverste politiske organ er kommunestyret. For tiden har dette 59 representanter. Foruten formannskapet, med 13 medlemmer, går enkelte saker før kommunestyrebehandling gjennom politisk behandling i følgende råd, som kan avgi innstilling til formannskapet eller kommunestyret: Hovedutvalg for helse og omsorg Hovedutvalg for oppvekst, kultur og velferd Hovedutvalg for teknisk, plan, næring og miljø Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne Ungdomsråd Eldrerådet Kontrollutvalget Kommunedelsutvalget i Nesset === Kommunestyrevalget 2019 === Etter sammenslåing av Midsund, Nesset og daværende Molde til Molde kommune. === Før 2019 (uten Nesset og Misund) === ==== Kommunestyrevalget 2015 ==== Resultatene gjelder for daværende Molde kommune. ==== Kommunestyrevalget 2011 ==== Hovedtrekkene i kommunestyrevalget i 2011 i Molde var mye de samme som på landsbasis. Høyre gikk klart frem mens Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk klart tilbake. Arbeiderpartiet gikk, mot landstrenden, noe tilbake, hvilket trolig kan tilskrives partiets løftebrudd rundt Molde sjukehus. Dog ble tilbakegangen langt fra så stor som man kunne frykte, og sammenlignet med kommunestyrevalget i 2007 var tilbakegangen nærmest neglisjerbar. Likevel var dette Arbeiderpartiets dårligste valg i Molde siden andre verdenskrig og sammenlignet med stortingsvalget i 2009 var tilbakegangen formidabel, på hele 15,3 prosentpoeng. Venstre fordoblet sin oppslutning i byen og ble større enn Fremskrittspartiet, noe som trolig har sammenheng med tydelig standpunkt i debatten rundt fortettingsstrategi i byområdet. Ordningen med direktevalg av ordfører ble trukket imellom valgperiodene, og for første gang siden 1999 ble det dermed forhandlinger rundt ordførervervet i Molde. En allianse bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sikret at Høyre beholdt ordførervervet, denne gang ved Torgeir Dahl. Frøydis Austigard fra Venstre fikk varaordførervervet. == Kjente moldensere == Rasmus Rasmussen (1862-1932), skuespiller og teatersjef Nini Roll Anker (1873-1942), forfatter Ragnhild Magerøy (1920-2010), forfatter Olav Starheim (f. 1939), maler Knut Ødegaard (f. 1945), forfatter Kjell Magne Bondevik (f. 1947), tidligere statsminister og partileder (KrF) Ole Christian Kvarme (f. 1948), biskop i Oslo 2005-2017 Edvard Hoem (f. 1949), forfatter Kjell Inge Røkke (f. 1958), forretningsmann Jo Nesbø (f. 1960), krimforfatter Arne Nøst (f. 1962), kunstner og teatersjef Karita Bekkemellem (f. 1965), tidligere statsråd, legemiddeldirektør Henriette Birkeland Kitel (f. 1973), tidligere verdensmester i kickboxing Ane Brun (f. 1976), sanger og musiker == Vennskapsbyer == Danmark: Vejle Sverige: Borås Finland: S:t Michel Tsjekkia: Česká Lípa Slovakia: Bardejov == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Molde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Molde – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Historiske bilder fra Molde (no) Molde Bymuseum (no) Historiske arkiv etter Molde kommune, Bolsøy kommune, Eresfjord og Vistdal kommune og Nesset kommune på Arkivportalen

Molde er en kommune og en by i Romsdal i Møre og Romsdal. Dagens kommune ble etablert 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8re_og_Romsdal

2023-02-04

Møre og Romsdal

['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek', 'Kategori:Møre og Romsdal', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland. Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.

Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland. Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord. == Geografi == Fylket består tradisjonelt av tre deler som svarer til historiske fogderier: Sunnmøre (fra Stad til Romsdalsfjorden), Romsdal (landet omkring Moldefjorden/Romsdalsfjorden med forgreninger og dalfører) og Nordmøre (kystområdet fra Hustadvika til og med Smøla, og landet omkring Halsafjorden og Tingvollfjorden med forgreninger og dalfører innenfor). Store dalfører er blant annet Sunndal (med elven Driva) og Surnadal på Nordmøre, og Romsdalen (med elven Rauma) og Eikesdalen (med Eira-Aura-vassdraget) i Romsdal. Drivas øvre del er i Oppdal kommune i Trøndelag. Rauma har utspring i Lesjaskogsvatnet i Innlandet fylke. Aura har utspring i Aursjøen som ligger delvis i Lesja kommune i Innlandet. Surna flyter fra Rindal kommune (i Trøndelag fylke siden 2019) til Surnadal. Deler av Tafjordvassdraget ligger i Skjåk og i tillegg overføres noe vann fra østsiden av vannskillet til kraftverkene i Tafjord.En stor del av bosetningen, særlig på Sunnmøre og Nordmøre, er på øyer. Nordøyane, øyene nord for Ålesund by og utenfor munningen av Romsdalsfjorden, regnes som del av Sunnmøre, sammen med Sørøyane Hareidlandet og Gurskøya. I Romsdal er Otrøya og Gossa store øyer, mens Smøla er fylkets største øy. === Klima === Klimatisk ligner fylket på de andre vestlandsfylkene og Trøndelag. Nærheten til Atlanterhavet og Golfstrømmen fører til relativt liten forskjell mellom temperaturene sommer og vinter. Vekstsesongen er lang, men temperaturen er ikke spesielt høy. Middeltemperaturen for sommersesongen er 1–2 ℃ høyere i indre strøk sammenlignet med ytre. Det faller mest nedbør i ytre strøk med 1200–2500 mm i gjennomsnitt, mens det i indre strøk ligger rundt 1000 mm eller lavere. Det er minst nedbør om sommeren særlig mai–juli. De ytterste øyene (som Ona) har mindre nedbør enn «midtre» strøk som Skodje og Ørsta, dette skyldes at mest nedbør faller der den fuktige lufta fra havet presses opp av fjellene. Det er litt mindre nedbør i Møre og Romsdal enn lenger sør på Vestlandet. På grunn av vekslende temperatur og mange lavtrykk er det lite stabilt vintervær. På indre og høyere strøk kan det bli store snømengder.De fleste målestasjoner ved sjønivå har middeltemperatur over 0°C også om vinteren. Ved kysten er middeltemperaturen om vinteren 10-20°C høyere enn det som er vanlig på denne breddegraden noe som særlig skyldes Golfstrømmen. På øyene er middeltemperaturen i januar omkring 3 ℃. Et særtrekk for enkelte fjordbygder i Møre og Romsdal er perioder med svært høye temperaturer i vinterhalvåret, noe som skyldes kombinasjonen av høye fjell og fønvind. Dette forholdet har resultert i at de høyeste temperaturene som er målt i Norge i månedene fra oktober til februar alle er målt i Møre og Romsdal. Høyeste oktober-temperatur i Norge er målt i Molde (25,6 ℃), høyeste november-temperatur er målt i Tafjord (21,8 ℃), tilsvarende for desember Sunndalsøra (18,3 ℃), januar Sunndalsøra (19,0 ℃ i 2020) og februar Sunndalsøra (18,9 ℃). I månedene september til januar har Tafjord den høyest registrerte døgnmiddeltemperaturen for et enkeltdøgn. I 2005 var det 10 «nordiske sommerdager» i oktober (der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 20,0 ℃). Høyeste temperatur i Tafjord er 33,8°C målt 16. juli 1945 og er den høyeste temperaturen målt i Møre og Romsdal.Møre og Romsdal ligger nord for værskillet Stad og særlig ved lavtrykk fra sørvest kan det være vanskelig å varsle været. Fjell og fjorder skaper store lokale forskjeller i vær og klima. Stad og Hustadvika er lite skjermet mot vind og bølger fra havet. Ved nordlig vind kan det av og til danne seg små sterke lavtrykk som er vanskelig å varsle og som er særlig farlig for fiskere. På 1950-tallet ble det derfor opprettet et en egen stasjon i Ålesund med varslingstjeneste for fiskefeltene. Været varsles ofte separat for indre og ytre strøk, for eksempel om sommeren kan det være surt vær med tåke på kysten og varmt vær med sol på indre fjordstrøk. Linge i Valldal dyrker frukt og har et høyt antall soltimer. Solgangsvind om sommeren, kalt «utrøne» i Romsdal, fører ofte med seg fuktig og kjølig luft fra havet. Tafjordfjella er på grensen til det svært tørre innlandsklimaet i Skjåk og det fuktige vestlandsklimaet. På varme sommerdager med stor forskjell på temperaturen i sjøen og på land forekommer kraftige tordenvær med regnbyger om ettermiddagen på indre strøk. Om sommeren kan temperaturen på Svinøy fyr noen dager ligge 10 ℃ under temperaturen i de indre bygdene. For månedene mai til juli ligger Svinøy 2 ℃ under Tafjord i gjennomsnitt, mens for desember–februar ligger Svinøy 2°C over Tafjord. Variasjonen mellom natt og dag, og mellom sommer og vinter er størst på indre strøk.Det er mest vind i vinterhalvåret. Svinøy har omkring halvparten av dagene i vinterhalvåret med minst liten kuling, tre ganger så ofte som Tafjord, Svinøy har vind av storm styrke 3–4 ganger hver måned om vinteren. Om sommeren har indre strøk sjelden vind over bris styrke. Daler med utløp mot vest (særlig i fra sørøst mot nordvest) for eksempel Romsdalen eller Tafjord er i kaldt vintervær utsatt for østavinden «skjelle» - «… en skarp, kold Vind, som jævnlig blæser frå Dalstrøgene mod søen i Frostveir» ifølge Ivar Aasens ordbog. Innerst i Romsdalsfjorden kan denne østavinden komme opp til storms styrke. === Geologi og landformer === Ytterst mot Atlanterhavet er landformene preget av småknudrete berg med vide torvmyrer og en rad lave øyer, den såkalte strandflaten. Øyene Smøla, Gossa og Vigra hører til denne bremmen. Etter den postglasiale landhevingen har store sandhjeller eller sandflater kommet mange meter eller titalls meter over havflaten, og gir opphav til flyvesand som på Sandblåst i Farstad. Under istiden strakk trolig innlandsisen seg et stykke ut på kontinentalsokkelen, og bare de høyeste tindene inne i landet stakk opp som nunataker. Samtidig kan deler av kysten i ha vært helt isfri slik funn av lapprosen (Norges eneste ville rhododendron) i Tafjord og Lesja tyder på. Lapprose finnes ellers bare på Grønland og i Nord-Amerika.Under den store israndavsetningen for vel 10 000 år siden, da raene ved Oslofjorden ble avsatt, nådde isbreen i Møre og Romsdal trolig bare de indre fjordstrøkene der det finnes store morener og sandrygger. Den marine grensen er omkring 50 meter ved kysten og 150 meter på indre strøk. På indre Nordmøre er det leire opp til 100 meter over havnivå, mens ut ved kysten når leiren opp til bare et par meter. På Gjermundnes mer enn 50 meter over havet er det funnet et stort antall steiner av flint og hornfels som ikke finnes i den lokale berggrunnen og har trolig vært fraktet med isfjell som har fulgt havstrømmer nordover fra Oslofeltet og fra Danmark. Også langs kysten finnes flint og andre steiner fra Oslofeltet. Store elvesletter, dannet før landhevingen, er synlige i dag som grus- og sandterrasser i dalene og langs fjordene. Særlig store og synlige terrasser finnes der Romsdalen og Isterdalen munner ut i fjorden ved Åndalsnes. Sandflatene i Grødalen ble trolig dannet i en bredemmet innsjø. Da breen i Sunndalen minket brøt innsjøen gjennom og grov ut dype gjel ved Jenstad.På Sunnmøre og i Romsdal har botnbreer gravd seg inn i fjellsidene og dannet et stort antall egger og spisse tinder. De lange fjordene skjærer dypt inn i landet. Geirangerfjordens ende ved Geiranger er bare 6 km fra vannskillet til Østlandet og Glommavassdraget. Alle kommunene i fylket har kontakt med havet. Generelt er det lite høytliggende vidder. Det er noe mindre nedbør enn områdene lenger sør på Vestlandet. Ålesund, Molde og Kristiansund har 1200-1400 millimeter årlig nedbør i gjennomsnitt, mens indre strøk som Sunndal og Tafjord har 700-800 millimeter. Ålesund har 7°C i årlig middeltemperatur. De store fjordene og dalene som dominerer landskapet ble trolig gravd ut av elver og breer i svakhetssoner i berggrunnen. Fjorder med retning vest/sydvest-øst/nordøst går på langs av skifrighet og bånd i bergartene. På indre strøk går noen landformer rett nord-sør blant annet Sunnylvsfjorden, Eikesdalsvatnet og Litledalen. De mest tydelige landformene er spor av isbreenes arbeid i nyere geologisk tid, for eksempel de bratte fjellsidene, u-formede daler, botner og hengende daler. De høye fossene på indre strøk kommer nesten alltid fra hengende daler eller botner. Noen hundre små isbreer i botner gnager fortsatt på berggrunnen. Disse botnbreene finnes på indre strøk og særlig i nord- og østvendte hellinger og holdes ved like av snøfall og vindtransportert snø. De eksisterende breene ble dannet noen hundre år før vår tidsregning og har variert med klimaet, særlig i en periode rundt 1750 rykket de frem og gjorde stor skade på gårder og dyrket mark. Myrene er blant de yngste geologiske fenomen i Møre og Romsdal, og særlig på strandflaten er det store og dype myrer. Myrene langs havet kan være flere meter dype og inneholder rester av trestubber som viser at strandflaten en gang har vært dekket av stor skog. Disse myrene langs havet kan ha et rikt fugleliv. Noen områder langs kysten fikk innlagt elektrisk strøm etter andre verdenskrig og torv ble lenge brukt til brensel. De store myrene er bare delvis oppdyrket. Kjell Steinsvik og hans «Ytre Romsdalshalvøyas Jorddyrkings- og Jernbanekomite» arbeidet omkring 1950 for å dyrke opp de store myrene ute ved havet. De mente at 200 000 dekar myr i Hustad-området (i Fræna) kunne dreneres til åkerjord (fylket er i alt omkring 500 000 dekar jordbruksareal hvorav omkring 5 % er åker). Kalkforekomsten i området skulle brukes til å gjøre den sure myrjorda grøderik. Dette var bakgrunnen for Hustadmarmor der Hustad Bruk ble stiftet i 1948 med datterselskapene Hustadjord AS og Hustad Kalk og Marmor AS.En av de største naturkatastrofene i landet skjedde i 1934 da et fjellparti raste ut i Tafjorden og flodbølgen tok livet av 40 personer. Tjelle-skredet skapte i 1756 en flodbølge i Langfjorden og 32 personer omkom. Et ustabilt fjellparti ved Åkerneset ventes å rase ut i Sunnylvsfjorden og skape en flodbølge. Myndighetene har der utviklet et system for overvåkning og varsling. Ved Mannen (fjell i Romsdal) overvåkes også et fjellparti som ventes å falle ned i dalbunnen. ==== Berggrunn ==== Fjellgrunnen i fylket er dominert av hard gneisbergarter, med til dels næringsfattig sammensetning. Strukturen i berggrunnen skaper de mange sørvest/nordøstgående landskapsformene. I Eide og Fræna finnes den kalkrike bergarten marmor. Denne marmoren består et enkelt mineral, kalkspat. Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging. Giske kirke og Borgund kirke ble oppført med marmor fra området. På Sunnmøre er det forekomster av eklogitt og olivin. Peridot, en variant av olivin, er den mest verdifulle edelstein i Norge. Olivinstein er et verdifullt materiale og den knuses til sand til bruk i stålstøperier og til varmemagasinering. Stein utvinnes i Åheim og i Norddal, den eksporteres og utgjør størstedelen av den olivinproduksjonen i Europa. Synlig olivinstein omdannes til serpentinitt som har en rød-brun farge og er ofte opphav til stedsnavn med «raud» eller «rød». I Bjørkedal finnes asbest sammen med olivinstein og i Åheim var det en periode kommersiell drift av asbestgruver. Kleberstein finnes ofte i tilknytning til de mest omdannede olivinforekomstene. Kleber har vært brukt blant annet til gryter og mange forekomster har vært utnyttet fra forhistorisk tid. Eklogitt finnes blant annet ved Ulsteinvik. I tilknytning til olivin finnes også bergarten anorthositt (som er nesten ren kalknatron-feltspat), blant annet ved Åheim. Det har vært drevet utvinning av jerntitan i liten skala flere steder, blant på Fiskå, på Rødsand og i Tafjord. Rødsand Gruber har vært i drift fra før 1900 og malmen er relativt fattig på jern, men med stort innslag av vanadium som er nyttig i visse legeringer. På Sjøholt ble det i 1873 brutt 1500 tonn jernmalm, og på Solnør antas det å være en reserve på 6 millioner tonn malm. På Averøya og Smøla ble kobber forsøkt utvunnet på 1700-tallet. Holmene i Moldefjorden består i stor grad av en skiferaktig bergart som ellers finnes i mest i Trondheimsfeltet og forekomsten ved Molde antas å henge sammen med Trondheimsfeltet gjennom folding. Surnadal er dominert av næringsrik grønnstein og glimmerskifer. === Verneområder === Ved årsskiftet 2012/13 var 215 områder vernet i Møre og Romsdal. 15 områder har artsfredning av dyr eller planter og 4 enkeltrær er vernet som naturminner. To nasjonalparker ligger delvis i Møre og Romsdal og fylket har 13 landskapsvernområder, noen av disse er tilknyttet nasjonalparkene. Trollheimen landskapsvernområde (opprettet 1987) og Innerdalen landskapsvernområde (1967) Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. På Gjøra ligget Sunndal Nasjonalparksenter. Reinheimen nasjonalpark. I vest ligger Trollstigen landskapsvernområde. Den nasjonale turistvegen Geiranger-Trollstigen går gjennom dette verneområdet. Geiranger – Herdalen. Sammen med Nærøyfjorden utgjør dette landskapsvernområdet verdensarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. I Geiranger ligger Norsk Fjordsenter med utstilling og informasjon om verdensarvområdet. Raudøya. En forekomst med kristtorn er verna som reservat. Veøy. Et historisk kulturlandskap med særpreget naturmiljø rundt Veøy kyrkje Sør-Smøla et egenartet, vakkert og internasjonalt verneverdig natur- og kulturlandskap. Kystlynghei. Haverøya === Areal === Produktiv skog 2.800 km² (19 % av totalarealet) Skrapskog 800 km² (5 % av arealet) Myr 800 km² (5 % av arealet)Jordbruksarealet utgjør 4,3 % av fylkets areal, mot 3,5 % for Norge samlet (Trøndelag og Innlandet har 4,2 % og Vestland fylke 3 %), og 2,2 % av arealet er bebygd. Skog dekker 31 % av fylket og åpen fastmark utgjør 41 %. Bart fjell og blokkmark dekker 13,5 % av arealet mot 7,4 % for hele landet. Det er 3,8 % myr, mot 10,8 % i Trøndelag. Andelen produktivt land (jordbruksareal og produktiv skog) er det høyeste på Vestlandet. De indre strøkene består for en stor del av fjell. Av arealet ligger 42 % mellom 600 og 2000 meter over havet. Øyene i havet utgjør 12 % av det fylkets areal. Eikesdalsvatnet er største innsjø. === Største tettsteder === De største tettstedene i fylket er, rangert etter innbyggertall 1. januar 2019 (kommune i parentes): Ålesund – 54 983 (Sula, Ålesund) Molde – 21 417 (Molde) Kristiansund – 18 047 (Kristiansund) Ørsta – 7 252 (Ørsta) Volda – 6 891 (Volda) Ulsteinvik – 5 936 (Ulstein) Sykkylven – 4 314 (Sykkylven) Nordstrand – 4 083 (Giske) Sunndalsøra – 3 907 (Sunndal) Fosnavåg – 3 466 (Herøy) Hareid – 3 467 (Hareid) Stranda – 2 898 (Stranda) Surnadalsøra – 2 809 (Surnadal) Rensvik – 2 484 (Kristiansund) Elnesvågen – 2 625 (Fræna) Skodje – 2 491 (Skodje) Brattvåg – 2 450 (Haram) Vestnes – 2 471 (Vestnes) Åndalsnes – 2 388 (Rauma) Vatne – 2 457 (Haram)Ålesund, Molde, Kristiansund, Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes har bystatus. For en oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Møre og Romsdal. == Kommuner == Møre og Romsdal er fra 1. januar 2020 inndelt i 26 kommuner: === Endringer i 2020 === Ålesund, Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog ble slått sammen til nye Ålesund kommune med virkning fra 1. januar 2020. Norddal og Stordal ble slått sammen til Fjord kommune. Hornindal i Nordfjord (Sogn og Fjordane) ble slått sammen med Volda til Volda kommune. Molde, Midsund og Nesset ble slått sammen til nye Molde kommune. Eide og Fræna ble slått sammen til Hustadvika kommune. Halsa ble overført til Trøndelag og inngår i Heim kommune === Tidligere endringer === Rindal kommune ble 1. januar 2019 overført til Trøndelag fylke. == Administrative inndelinger == Møre og Romsdal svarer til Møre bispedømme, Sunnmøre politidistrikt og Nordmøre og Romsdal politidistrikt samt Sunnmøre domssogn, Romsdal domssogn og Nordmøre domssogn. Regionalt er fylket en del av Frostating lagdømme, Helse Midt-Norge, Statens vegvesen region Midt, og møter i Vestlandsrådet. Regionråd: Sunnmøre regionråd: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund. Romsdal regionråd: Aukra, Eide, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes. Ordfører- og Rådmannskollegiet for Nordmøre (ORKidé): Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll. Næringsregioner: Søre Sunnmøre næringsregion: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta. Storfjord næringsregion: Norddal, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog. Ålesund næringsregion: Giske, Haram, Sandøy, Skodje, Sula, Ålesund. Romsdal næringsregion: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes. Nordmøre næringsregion: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll. Prostier, under Møre bispedømme i Den norske kirke: Søre Sunnmøre prosti: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta. Austre Sunnmøre prosti: Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog. Nordre Sunnmøre prosti: Giske, Haram, Sula, Ålesund. Molde domprosti: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Sandøy. Indre Romsdal prosti: Nesset, Rauma, Vestnes. Ytre Nordmøre prosti: Aure, Averøy, Eide, Halsa, Kristiansund, Smøla. Indre Nordmøre prosti: Gjemnes, Rindal, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Tingretter, under Frostating lagdømme:Møre og Romsdal tingrett med rettssted i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda dekker hele fylket. Inntil 26. april 2021 var det fire tingretter: Søre Sunnmøre tingrett: Herøy, Sande, Vanylven, Volda, Ørsta. Sunnmøre tingrett: Giske, Haram, Hareid, Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Ørskog, Ålesund. Romsdal tingrett: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes. Nordmøre tingrett: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Politidistrikter: Sunnmøre politidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund. Nordmøre og Romsdal politidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Helsedistrikter, under Helseregion Midt-Norge: Helse Møre og Romsdal: Alle kommuner i fylket.Veidistrikter, under Veiregion Midt-Norge: Sunnmøre veidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund. Nordmøre og Romsdal veidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Vestnes.Tidligere Fogderier: Søndmør fogderi: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund. Romsdal fogderi: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes. Nordmør fogderi: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Økonomiske regioner: Molde: Aukra, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes Kristiansund: Aure, Averøy, Kristiansund, Smøla Ålesund: Giske, Haram, Norddal, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ørskog, Ålesund Ulsteinvik: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven Ørsta/Volda: Volda, Ørsta Sunndalsøra: Sunndal, Tingvoll Surnadal: Halsa, Rindal, Surnadal == Politikk == === Fylkestinget 2015–2019 === Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 47 representanter.Jon Aasen (Ap) er fylkesordfører og Gunn Berit Gjerde (V) er fylkesvaraordfører. Se også Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 i Møre og Romsdal. === Stortingsrepresentanter === Møre og Romsdal har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2021-2025: Se også Stortingsvalget 2017 i Møre og Romsdal. For tidligere representanter se Stortingsvalget 2013 i Møre og Romsdal. Historisk representasjon på Stortinget fra Møre og Romsdal siden 1973: === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Møre og Romsdal siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. === Sittende statsråder fra fylket === === Ungdomspolitikk === Ungdommen i Møre og Romsdal har sitt eget politiske organ som er partipolitisk nøytralt; Ungdomspanelet i Møre og Romsdal. == Samferdsel == Møre og Romsdal har fire flyplasser med sivil rutetrafikk. Langs kysten og i fjordene går det en rekke båtruter. Fylket har også jernbane. Joakim Anderssen fra Ålesund satt i juryen ved verdensutstillingen i Philadelphia der Alexander Graham Bell viste frem oppfinnelsen sin. Anderssen kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sin 16 år gamle sønn Jens. Norges første telefonsamtale ble trolig gjennomført i Ålesund i 1876. Jens Anderssen tok telegrafkurs i juli 1877 og startet telefonsentral i Ålesund i 1883. Anlegget i Ålesund ble solgt til telegrafbestyrer Edv. Endresen i 1885 da Jens Anderssen reiste til England for å studere. Det er usikkert om telefoner ble brukt eller vist offentlig i Ålesund før 1884. === Flyplasser === På øya Gossa anla okkupasjonsmakten under andre verdenskrig en flyplass. En av tre planlagte rullebaner ble ferdige. Okkupasjonsmakten hadde opprinnelig sett seg ut området Moa ved Spjelkavik i Borgund øst for Ålesund. Lokale myndigheter hadde før krigen prosjektert en flyplass på Moa, også Vigra ble på 1930-tallet vurdert som egnet sted. Etter krigen ble det vurdert å satse på videre utbygging av Gossa, men i stedet ble det utbygging på Vigra. Utbyggingen på Vigra var dels et resultat av at næringslivet raskt stilte kapital til rådighet. Senere ble det anlagt flyplasser på Kvernberget ved Kristiansund og på Årø i Molde. Kristiansund lufthavn, Kvernberget Molde lufthavn, Årø Ørsta/Volda lufthavn, Hovden Ålesund lufthavn, Vigra === Jernbane === Raumabanen åpnet i 1924 er fylkets eneste jernbanestrekning, Den går mellom Dovrebanen ved Dombås og endestasjonen på Åndalsnes. Forlengelse av Raumabanen til kysten og byene var lenge et politisk stridstema. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo. Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værhard Hustadvika. Post og passasjerer fra Ålesund kom med båt til Hjelset og ble der kjørt med over Fursetfjellet. Da Raumabanen i 1921 var ferdig til Bjorli ble det satt inn større båt Ålesund-Molde-Åndalsnes og mer av trafikken gikk gjennom Romsdalen.Politikerne vurderte også «Sunndalslinjen» med tilknytning til Dovrebanen på Oppdal og forbindelse til Molde. Etter mange års diskusjon valgte Stortinget i 1908 Raumalinjen med mulighet til forlengelse til Ålesund. På Nordmøre var det også ønske om linje Meldal-Surnadal. === Vei === Europaveiene E39 og E136 går gjennom fylket, som ikke har noen motorveistrekninger. Da tunnelene mellom Innfjorden og Veblungsnes ble tatt i bruk etter andre verdenskrig (dagens E136) fikk Ålesund og omland sammenhengende veiforbindelse til Østlandet og til jernbanestasjonen på Åndalsnes. Åpningen av Geirangervegen 1889 ga kjørevei fra Geiranger til Skjåk, Otta og Stryn. I 1822 ble det opprettet postvei mellom Tofte (Dovre) og Veblungsnes (samme trase som E136), og i 1825 klassifisert som hovedvei. Omkring 1850 skal veien ha vært fullt kjørbare gjennom hele Romsdalen, var da sammen med veien over Filefjell til Lærdalsøra de eneste kjøreveiene mellom Østlandet og Vestlandet. === Båt og ferje === Da jernbane og biltrafikk kom i første halvdel av 1900-tallet ble det investert i nye båter for å betjene nye strekninger. Møre og Romsdal fylkesbåtar hadde tre såkalte sjøbusser der den ene gikk i rute helt fra Syvde til Åndalsnes, en annen gikk ruten Ålesund-Molde-Åndalsnes og den tredje gikk fra Kristiansund til Trondheim. Dampskipene ble etterhvert erstattet av motorfartøyer. På 1950-tallet kom den store utbyggingen av bilferjer.Sjøen er stadig viktig for kommunikasjonen i Møre og Romsdal. Fylkets tre store byer, Ålesund, Molde og Kristiansund er viktige havnebyer, med anløp av Hurtigruten to ganger daglig. Hurtigruten anløper også Torvik i Herøy. Fylket er stadig et stort fergefylke. Tre av landets ti mest trafikkerte ferjestrekninger er i fylket: Sykkylven–Magerholm, Molde–Vestnes og Ferjesambandet Hareid–Sulesund. I 2012 var det 24 ferjesamband i drift, bare Nordland med 28 har flere. MF «Glutra» ble i 2000 satt inn på Sølsnes-Åfarnes som den første gassdreven bilferjen i verden. Etter Vardøtunnelen som den første i Norge kom Valderøytunnelen i 1987 og den inngikk i ferjeavløsning for Vigra og Valderøya. Sambandet ble videreført til Giske og Godøya i 1989. Eiksundtunnelen avløste ferja mellom Volda/Ørsta og øyene utenfor, det er verdens dypeste undersjøiske tunnel. Atlanterhavsvegen går over en rekke øyer og skjær, den åpnet i 1989 og avløste ferjesamband Ørjan-Tøvik (mellom Averøya og Eide). Fannefjordtunnelen og Bolsøybrua avløste ferjesambandet Lønset–Grønnes. Krifast består av en tunnel og to broer, ga fastlandsforbindelse til Kristiansund og Frei, og avløste flere ferjer. Krifast er et av de mest kompliserte veiprosjektene gjennomført i fylket. Bergsøysundbrua var den første flytebroen i Norge. === Busstrafikk === Fylkeskommunen har ansvar for busstrafikken i fylket som organiseres under navnet Fram. Fram selger billetter. All operativ drift blir utført av ulike operatørselskap som kjører på kontrakt for Fram innenfor samme billett- og prissystem. == Næringsliv == === Jordbruk === Møre og Romsdal har 548 806 dekar jordbruksareal av dette er 449 438 fulldyrket (tall for 2012). Omkring 22 000 dekar brukes til åker og resten til slått og beite. Surnadal er den største jordbrukskommunen i fylket og med de beste forholdene for korndyrking. En god del av jordbruket foregår på øyene og på land helt ute ved kysten. === Kraftverk === Av Norges samlede kraftproduksjon på 144000 GWh (2015) ble 6200 GWh produsert innenfor fylket. Av dette kom omkring 5600 GWh fra vannkraft og 400 GWh fra vindkraft (Norge hadde i 2015 en samlet vindkraftproduksjon på 2500 GWh). Ålesund fikk sin første elektriske strøm fra dampkraftverk (1896). O.A. Devold fikk strøm fra eget vannkraft til sin fabrikk i Langevåg i 1883. Hovednak stolfabrikk satte opp et eget verk i 1903 utenfor daværende Moldes grenser. De først vannkraftverkene var små og leverte strøm lokalt. Molde by anla vannkraftverk i Molde-elva med en effekt på 200 kW. Hotelleier Karl Mjelva i Geiranger satte i 1906 opp vannkraftverk for å forsyne Hotel Union. Mjelva begynte deretter lage elektriske varmeovner og komfyrer, denne virksomheten havnet etter hvert i Ørsta under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker under ledelse av Havtor Hovden. I Ørsta ble det bygget kraftverk i 1908 i tilknytning til ullvarefabrikken og i 1914 sto et kommunalt verk på 340 hestekrefter klart, mens nabobygda fikk kommunalt verk på 800 kW i 1917. Stranda fikk et lite vannkraftverk i 1912 og en liten tønnefabrikk ble satt i gang i tilknytning til verket. På Dyrkorn ble det satt opp et lite vannkraftverk for redskapsfabrikken på stedet. Den første store utbyggingen var det A/S Aura (med britisk kapital i ryggen) som sto for, firmaet kjøpte fallretter i Romsdal og på Nordmøre, og fikk konsesjon til å bygge ut 200 000 hestekrefter på Sunndalsøra. I forbindelse med utbyggingen økte folketallet på Sunndalsøra fra 1500 til 5000. Første byggetrinn, Dalen 1, ble satt i drift i 1914 og i 1916 stanset utbyggingen opp. Den neste store utbyggingen var i Tafjord der Ålesund og landkommunene rundt kjøpte fallretter og fikk i gang kraftproduksjon i 1923. Samtidig var det satt opp overføringslinjer over fjellet helt til Ålesund.Aura kraftverk ble satt i produksjon i 1953 og leverer omkring 1600 GWh av fylkets samlede produksjon på 5600 GWh. Den elektriske kraften går særlig til Norsk Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra (tidligere Årdal og Sunndal Verk). Senere store vannkraftverk er blant annet Tussa i Ørsta/Volda, Driva kraftverk i Sunndal og elven Bøvra og Surna er også utnyttet. Utbyggingen Grytten kraftverk med overføring av vann fra Mardalsfossen utløste en av de første store naturvernaksjonene i Norge. === Olje og gass === Ormen Lange-feltet er den nest største gassforekomsten i drift på norsk sokkel. Feltet ligger utenfor kysten av Nordmøre og gassen føres i land og prosesseres i Nyhamna i Aukra. Gass fra Heidrunfeltet føres i land og prosesseres på Tjeldbergodden i Aure på Nordmøre. === Industri === Etter Rogaland og Hordaland hadde Møre og Romsdal i 2013 flest sysselsatte i tradisjonell industri i Norge.Møre og Romsdal er Norges største fiskerifylke målt i eksportverdi. I 2016 ble det eksportert fisk for rundt 17 milliarder kroner. Oppdrettsnæringen sto i 2016 for omkring 4,8 milliarder kroner i salgsverdi for slaktet fisk. Innenfor oppdrett har Hordaland og Nordland hver minst dobbel så stor produksjon. I 1950 gikk 37 % av landets fiskeeksport gjennom fylkets tre tollstasjoner, og størstedelen av eksporten (målt i verdi) fra fylket var da fisk. Fylket hadde da 90 % av landets eksport av klippfisk og saltet fisk.Møre og Romsdal er et betydelig industrifylke, særlig innen maritime industrier og møbelproduksjon. Petroleumsindustrien har også etterhvert fått et fotfeste i fylket, og Kristiansund er baseby for operasjonene i Norskehavet. Sunndalsøra har Nord-Europas største aluminiumsverk. Okkupasjonsmakten hadde arbeidet med utbyggingen av Aura kraftverk under krigen og den ble vedtatt av Stortinget i 1947. Olav Oksvik var en pådriver for det store prosjektet. Aluminiumsverket begynte produksjonen i 1954 og verket med de store hallene dominerer Sunndalsøra. Stedet har blitt en liten industriby med 5000 innbyggere.Deler av industrien hadde i naturlige forutsetninger, for eksempel møbelindustrien på Sunnmøre eller konfeksjonsindustrien i indre Romsdal. P.I. Langlo på Stranda var en foregangsmann i møbelindustrien. I 1947 var det omkring 1300 årsverk i møbelindustrien i fylket, av i alt 8000 årsverk i hele landet. I 1940 var det 120 møbelprodusenter på Sunnmøre. Mange av disse hadde lært faget av Langlo og etablerte møbelbedrifter i Sykkylven, Ørsta, Stordal og Borgund. I 1950 var møbel- og innredningsproduksjon konsentrert i Sykkylven (omkring 600 årsverk) samt Stranda, Ørsta og Borgund med omkring 300 årsverk hver; ialt hadde fylket 26 % av landets sysselsetting i bransjen. Møbelbedriften var stort sett små og omkring halvparten av sysselsettingen var i bedrifter med under 20 ansatte.I 1950 var sysselsettingen i skotøy- og bekledningsbransjen konsentrert i Hen, Grytten, Vestnes og Molde i Romsdal. Kristiansund, Ålesund, Borgund og Stranda hadde også en del sysselsetting i bransjen. I 1950 sto bedriftene i fylket for 30 % av landets produksjon av herreklær og arbeidsklær. Tekstilindustrien sysselsatte mange i Borgund (10 bedrifter med omkring 1000 ansatte til sammen, Borgund omfattet på den tiden Sula) og Ørsta. 25 % av landets fiskevegn ble produsert i fylket. På den tiden var næringsmiddelindustrien (inkludert sildeoljefabrikker og trandamperier) konsentrert i Ålesund (som på den tiden ikke omfattet Borgund), Kristiansund og Herøy. Fylket sto for 30 % av landets produksjon av tran og av frossen fisk. Verftsindustrien var konsentrert i Ålesund, i tillegg var det en del virksomhet i Bolsøy, Kristiansund og Ulstein. === Turisme === I 1820-1830 ble kystrøkene med Molde beskrevet i engelske reiseskildringer, mens indre strøk av Romsdal første gang ble beskrevet av den engelske marineoffiseren W. Breton etter en reise i 1834 (Scandinvian Sketches, or a Tour in Norway). Breton ble svært imponert og brukte en tegning av Vengetindene på tittelbladet. Den tyske forfatteren Theodor Mügge besøkte Romsdal omkring 1840 og skrev poetiske beskrivelser av opplevelsen. Thomas Bennett ga i 1858 ut en engelsk reisehåndbok for Norge og han opprettet ruter med vognskyss blant annet Oslo-Lillehammer-Gudbrandsdalen-Romsdalen der trafikken begynte i 1868 eller tidligere. Den tidlig turisttrafikken besto blant annet av velstående engelske laksefiskere særlig i elven Rauma på 1800-tallet. Vinprodusenten Sandeman fisket i Surnadal og var fast gjest på Gulla gård. Arne Mjelva på Åndalsnes hadde vært i USA og lært seg engelsk, han ble agent for Thomas Cook. Norges første golfbane skal ha blitt anlagt i 1905 ved Hølgenes hotel (senere Park hotel) ved Åndalsnes av den daværende engelske innehaveren. Keiser Wilhelm besøkte Romsdalen åtte ganger. Keiseren bidro til å gjøre Romsdalen kjent og hans besøkt alene var et stor bidrog til turisttrafikken. Særlig Romsdalen har tiltrukket fjellturister. William Cecil Slingsby besøkt Romsdalen rundt 1875 og senere. Fra slutten av 1800-tallet var Molde en viktig destinasjon for utenlandske cruiseskip og yachter. De første turistskipene til Veblungsnes var «Ceylon» og «Chimborazo» i 1883. Cruiseturistene ble fraktet opp Romsdalen med hest og vogn til Flatmark og Ormem.Fylket har noen av landets mest kjente turistmål med Trollstigvegen og Atlanterhavsveien. Geiranger er en av landets største cruiseskipdestinasjoner og Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen. I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300 000 passasjerer) til Oslo mot 206 anløp til Geiranger. I 1906 var det totalt 12 600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel besøkte Geiranger. Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). De besøkte blant annet Ålesund og Geiranger, i tillegg til Stavanger og Ryfylke.I 1953 hadde Sunnylven (inkludert Geiranger) med 260 senger størst hotellkapasitet i fylket, dernest Molde, Grytten og Ålesund. I alt var det 1150 senger ved hotellene og like mange ved andre overnattingssteder.Hjørundfjorden er omkranset av fjellene som regnes som Sunnmørsalpenes kjerneområde, hvor nesten urørt natur innbyr til toppturer både til fots og på ski, så vel som aktiviteter på fjorden. Her finner du også Hotel Union Øye, bygget i 1881, som blant annet har hatt besøk av Dronning Wilhelmina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII. == Fylkets navn == Navnet Møre kommer av den gammelnorske dativsformen Mǿri av et ikke belagt *Mǿrr. Substantivet mǿrr er kjent fra skaldediktingen, i betydningen «(flatt) land», og har trolig sammenheng med marr, som betyr «hav». Mǿrr er antatt å kunne bety «myr» eller «bløtland». Dette har gitt to ulike tolkninger av navnet Møre – «landet ved havet» og «myrlandet» (kan hende etter myrlendte områder som Hustad og Smøla). Navnet var brukt om hele kyststrekningen fra Stad nesten til Namdalen i tidlig middelalder, men kan være så mye som 2000 år gammelt. Den sørlige delen av området gikk under navnet Sunnmǿri (gjengitt i kildene som Sunnmœri) og hørte til Gulatinget, mens den nordlige delen gikk under navnet Norðmǿri og hørte til Trøndelag. Innbyggernavnet er møring (på gammalnorsk mǿrir, flertall) og preposisjonen er på («på Møre»).Hans Strøm mente at navnet kunne komme av gården Muri i Valldal. Han viste til at gården ifølge Snorres saga om Olav den hellige tidligere ble kalt Møre. Den ligger ved munningen av den største elven på Sunnmøre, og Strøm holdt det derfor ikke urimelig at navnet Møre for distriktet kunne ha oppstått av denne slik navnet Romsdalen for nabofogderiet gjorde av Rauma.Området som stort sett utgjør dagens Møre og Romsdal fylke gikk under navnet Romsdals amt fra 1689, oppkalt etter Romsdalen, det største dalføret i området, og delt inn i de tre fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Ved innføringen av fylkene i 1919 ble Romsdals amt videreført som Møre fylke, og i 1935 fikk det sitt nåværende navn, Møre og Romsdal fylke. == Heraldikk == Møre og Romsdal fylkesvåpen består av tre stiliserte vikingskip, ett for hvert fogderi. Våpenet er imidlertid ikke formelt godkjent av Kongen, da skipene ses forfra og dette er i strid med heraldikkens regelverk. == Kultur == Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske og dels det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. Nordmøre kan regnes til den trønderske hovedgruppen av dialekter, mens sunnmørsdialekt regnes som til den vestnorske hovedgruppen. Romsdalsdialekt har trekk av både østnorsk og vestnorsk. På søre Sunnmøre finnes fortsatt rest av gammelnorsk stungen d som i «sauð», mens det lenger nord på Sunnmøre heter «saud» og i Romsdal og på Nordmøre «sau» som ellers i landet. En øy som Midøy har en dialektgrense tvers over. Historisk falt disse grensene sammen med bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete. Tradisjonell byggeskikk på Nordmøre og indre Romsdal minner om den trønderske lån, mens våningshusene på Sunnmøre tradisjonelt er lavere som en røykstove også etter at skorstein ble tatt i bruk.Fylket har tre bevarte stavkirker: Grip, Kvernes og Rødven. Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Ifølge Lorentz Dietrichson var de yngste stavkirkene av «Møretypen» de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes stavkirke. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer. Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer/grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at stavkirker med forhøyet midtrom er avhengig av sideskipene for avstiving til forskjell fra grindløene der midtrommet står av seg selv.Fra middelalderen er det bevart steinkirker: Borgund, Giske, Veøy, Edøy og Tingvoll. Sankt Jetmund kirke ble revet og gjenreist etter 100 år. Ulstein gamle kirke var i stein og ble revet. I Borgundkaupangen var det flere steinkirker som er forsvunnet. Steinkirkene var i de regionale sentra eller ute ved kysten, ingen inne i fjordbygdene.Den oktogonale kirkeformen som ble vanlig på 1700-tallet fikk størst utbredelse i Møre og Romsdal. Av de 20 åttekantede kirkene som ble reist står 16 fortsatt. == Historie == === Møre og Romsdal som administrativ enhet === I 1671 ble Norge inndelt i fire stiftamt med åtte underamt og 56 fogderi (fogdene ble også kalt futer). Romsdals amt bestående av de tre fogderiene ble da opprettet under Trondhjems stiftamt. Samtidig var Sunnmøre fogderi under Bergen stiftamt og futen på Sunnmøre forholdt seg til stiftamtskontoret i Bergen. Fra 1774 forholdt futen på Sunnmøre seg til Trondheim i økonomiske saker, mens på det rettslige, geistlige og militære området var Sunnmøre fortsatt knyttet til Bergen. Fra 1815 var Sunnmøres infanteri sammen med Nordfjord en del av infanteribrigaden for Bergensområdet, mens Nordmøre og Romsdal militært var knyttet til infanteriregimentet i Trøndelag. Fra 1910 var Sunnmøre militært administrert av Trondheim. Den siste futen for Sunnmøre døde i 1914 og embetet ble avskaffet i 1917. Fra og med 1918 var Sunnmøre del av Romsdals amt på alle saksområder (politimesteren i Ålesund hadde fortsatt ansvar som svarte til det gamle Sunnmøre fogderi).Med formannskapslovene i 1837 ble fylkeskommunen opprettet i form av amtsformannskap som omfattet landkommunene i amtet. Til 1940 hadde fylkeskommunen begrenset betydning. Etter andre verdenskrig fikk fylkeskommunen flere oppgaver og i I 1964 kom bykommunene med i fylkeskommunen. === Forhistorie === Den første spor av Fosnakulturen i Norge ble funnet i Kristiansund i 1909. I Sunndal og i Rauma (Holm, Sandnes og Seljevold) er det påvist boplasser nær den marine grense (havets nivå like etter istiden) og disse antas derfor å være svært gamle. Det er påvist fangstboplasser fra steinalderen i fjellet i blant annet i Ulvådalen og Sandgrovbotnen. I Kvalsund i Herøy kommune er det funnet deler av en båt fra 600-700-tallet. Dette «Kvalsundskipet» ble rekonstruert og en kopi i full størrelse på 1970-tallet. Kvalsundskipet er trolig eksempel på første trinn mot havgående fartøyer. === Middelalder === Navn på noen som utvandret til Island før år 1000 er kjent, blant andre Torbjørn Sur sønn av Torkjell Skjerauke i Surnadal. Det var utvandring også fra Romsdal og Sunnmøre.I middelalderen var Borgundkaupangen og Veøya de eneste bydannelsene mellom Bergen og Trondheim. Disse forsvant senere som handelssteder og Veøya er nå ubebodd. Byen Ålesund vokste frem i nærheten av Borgund et par hundre år senere. Bud var etter middelalderen et vesentlig handelssted mellom Bergen og Trondheim. Ålesund fikk fulle byretter i 1848 og er den yngste av tre hovedbyene i fylket. Molde og Kristiansund fikk full bystatus i 1742. Hele Ålesund brant ned i 1904 og byen ble gjenreist i karakteristisk murbebyggelse, vesentlige deler av Molde sentrum ved elven brant ned i 1916 (Molde brant på nytt under krigshandlingen i april 1940).Et par år på 1600-tallet var dette grensa også riksgrense. Det ble da bygd et solid steingjerde tvers over Midøy. === Andre verdenskrig === ==== Invasjonen ==== Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 ble Oslo, Bergen og Trondheim raskt besatt. Ingen byer eller havner i Møre og Romsdal ble besatt (til tross for at det ikke var noen befestninger og stående styrker) og fylket forble fritt område mens kamper pågikk i Trøndelag og på Østlandet. Falkenhorst forklarte etter krigen at mangel på skip var grunnen til Åndalsnes og Møre-byene ikke ble besatt umiddelbart (i likhet med Bodø og Namsos). Falkenhorst anså dette som viktige havnebyer, men de ble ikke prioritert ved invasjonen på grunn av for få skip til å transportere soldater og materiell. Dagen før invasjonen kunngjorde britiske myndigheter at Stad og Hustadvika (ved Bud) var minelagt. Mineleggingen på Mørekysten viste seg å være en bløff eller avledningsmanøver.Infanteriregiment nummer 11 mobiliserte uhindret på Setnesmoen ved Åndalsnes, og soldater fra fylket deltok i slaget ved Dombås og i kamper nedover i Gudbrandsdalen. KNM «Sleipner» (1936) kom til Molde 11. april og opererte på Romsdalsfjorden før den gikk til Shetland 26. april. Britiske krigsskip kom til Molde 13. april og 15. april ble havnen bombet av tyske fly første gang (målet for bombingen var særlig torpedobåten Trygg). Frivillig evakuering av byen hadde begynt 11. april og da bombingen tiltok ble det tvungen evakuering av barn, syke og gamle. Den britiske marine satt opp en marinekommando i Molde 18. april og det norske sjøforsvarets overkommando kom til byen 21. april. Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 18. april og sendt østover med tog. Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes og Veblungsnes 20. april. Jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom på denne tiden til Åndalsnes. Martin Linge ble såret ved Åndalsnes og ble evakuert til Storbritannia der han senere medvirket til oppbygging av en norsk styrke under britisk kommando. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og tyske styrker inntok Åndalsnes straks. Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, mens resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde. Den norske regjeringen, den militære overkommandoen, kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen via Åndalsnes og videre til Molde 23. april. Da deler av sentraladministrasjonen også var på plass var Molde i realiteten landets hovedstad. En hektisk aktivitet kom igang for å sikre kommunikasjonslinjer for den sivile og militære ledelsen.Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly. Britene sendte noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator som opererte fra Lesjaskogsvatnet. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister. Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes.Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim.Statsrådene, kongen og kronprinsen oppholdt seg noen dager i Molde der det også franske og britiske diplomater. Byen fungerte da som landets hovedstad. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt. Forsvaret av Sør-Norge ble oppgitt i slutten av april og britiske styrker ble trukket ut via Åndalsnes og Molde. Halvdan Koht kommenterte etter krigen at bombingen var folkerettslig akseptabel i og med at den norsk sjøkommandoen og andre militære myndigheter holdt til i byen. De utenlandske diplomatene som holdt til i byen kritiserte den omfattende bombingen som de mente bare delvis var militært begrunnet. Den mest omfattende bombingen skjedde 29. april da spreng- og brannbomber ble droppet over byen og det brant overalt. En brannbombe traff kirketårnet som brant ned og tok kirken med seg (en del av inventaret ble reddet ut). Kongen og regjeringen ble informert om at britiske styrker skulle evakueres fra Romsdalen. Den britiske sendemannen Cecil F. J. Dormer inviterte kongen, kronprinsen, regjeringen og andre det var plass til ombord i krysseren «Glasgow» og frakte dem til det frie Nord-Norge. Siste statsråd ble holdt på «Knausen» klokken 21:00 den 29. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet om bord. Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen, og utenlandsk diplomater ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø. Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig. Deler av gullbeholdningen og en del tjenestemenn reiste med dampbåten «Driva» under ledelse av Einar Gerhardsen.Åndalsnes, Molde og Kristiansund ble ødelagt av bombing og brann i slutten av april 1940. Molde ble bombet første gang 15. april og hardt bombet fra 25. april, hele sentrum og noen boligstrøk ble ødelagt. Ingen omkom under bombingen av Kristiansund etter at 12000 innbyggere ble evakuert. Innbyggerne flyttet tilbake og bodde i brakker, kjeller og provisoriske bosteder resten av krigen. Byen var offisielt gjenreist i 1964. Sunndalsøra ble bombet og 60 eiendommer rasert. Kringkasteren på Vigra ble bombet og ødelagt fra 14. april. Ålesund ble bombet fra 21. april uten brannbombene gjorde særlig skade på murbebyggelsen, mens Kristiansund i stor grad var bygget i treverk. Da den britiske marinen forlot Molde med konge og regjering var krigshandlingene over i Møre og Romsdal stort sett over. Fra 15. til 29. april falt rundt 300 sprengbomber over Molde, seks personer omkom og 217 bygninger ble helt ødelagt (over 90 % av Molde sentrum). I Molde ellers ble 34 bolighus totalskadet. Nesten samtlige av øvrige bygninger hadde mindre skader. Byen ble bombet på nytt 30. april og 1. mai og traff særlig Confectionsfabrikken, Solemdals Møbelfabrikk og Brunvolls Motorfabrikk. Mange av de norske soldatene evakuert fra Åndalsnes kom til Molde. De britiske skipene forlot Åndalsnes 2. mai og ble forsøkt bombet av tyske fly.Fylkesforsyningsnemnda hadde satt i verk rasjonering av mel og brød i april. Evakueringen fra Kristiansund, Molde og Åndalsnes hadde doblet folketallet i bygdene rundt og forsyningssituasjonen var vanskelig fordi forsyningslinjen over både land og sjø lenge var sperret. Sjøveien til Bergen var sperret til ut på sommeren 1940. Forsyningene av mel ble bedre da krigshandlingene tok slutt, men mangel på transportmidler hemmet tilførsel. I april trykket Romsdals fellesbank pengesedler, «nødsedler», etter ordre fra fylkesmann Trygve Utheim. En tysk styrke kom til Molde 14. mai for å besette byen. Molde ble tildelt 53 ferdighus fra Sverige som et bidrag til gjenreisingen, husene ble reist og står i «Svenskebyen». Kristiansund fikk 70 hus, mens Åndalsnes og Sunndalsøra fikk 50 hus til sammen. ==== Krigsårene ==== I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot englandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum. Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte, var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken. I alt ble 30 jøder fra Møre og Romsdal deportert til Auschwitz og de fleste drept der. Blant de overlevende fra Norge var Otto Eisler, Leo Eitinger, og brødrene Fritz og Hans Lustig som oppholdt seg på Nesjestranda etter å ha flyktet fra Tsjekkoslovakia. Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordi Rinnanbanden skulle ha huset. Moren og barna, blant dem den senere SV-lederen Theo Koritzinsky, overlevde krigen. De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Riisnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.Joachim Rønneberg og en gruppe sabotører lå i skjul i Tafjordfjella i forbindelse med Operasjon Fieldfare. Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge Stuguflåtbrua i januar 1945 for å hemme tysk jernbanetransport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.Størstedelen av øya Gossa ble brukt til flyplass av tyske styrker og det var opp mot 2000 soldater, 850 krigsfanger, 1500 utskrevne nordmenn og 600 sivile i tillegg til 1200 fastboende. Flyplassen skulle etter planen ha tre rullebaner i stjerneform og bli en av de største i landet. Der ble Sven Sømme i august 1941 vervet som fylkesleder for etterretningsorganisasjonen XU. Samtidig som Sven Sømme begynte oppbygging av et omfattende agentnett på deler av Nordmøre og Sunnmøre samt alle kommuner i Romsdal startet han utgivelse av den hemmelige avisen Q-posten Mot slutten av 1941 hadde Sømme fått et agentnett på vel 60 personer på Møre-kysten og i Romsdalen, For å beskytte innseilingen til Molde og Åndalsnes anla okkupasjonsmakten stillinger på hver side av Otrøya, først ved Julsundet (mai 1940) og deretter på Klauset ved Midjforden. Ved Julsundet var det både kanoner (fra den tyske båten «Albatros» som ble skadet ved Horten i aprildagene) og torpedobatteri. Sømme ble i juni 1944 avslørt da han fotograftet torpedobatteriet ved Klauset på Otrøya. Han fryktet dødsom og unnslapp på Åndalsnes fangetransporten. Med hjelp fra blant Arne Randers Heen kom Sømme seg over fjellet til Eikesdal og Aursjøen og derifra videre til Sverige etter 40 dager på flukt.Stasjonen Frey II var bemannet av brødrene Ole Snefjellå og Tore Snefjellå. Det var en alliert observasjonspost og radiostasjon på Gurskøya fra april 1944 til januar 1945. De to agentene opererte for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. Deres lokale medhjelpere ble avslørt, torturert og internert på Falstad. ==== Gjenreising ==== Skadene på bebyggelsen etter krigshandlingene fordelte seg slik etter areal: Kristiansund 290000 m2 Molde 80600 m2 Åndalsnes 32900 m2 Veblungsnes 11800 m2 Bud 6180 m2Til 1953 var det bygget 700 000 m2 bolighus og en del av dette var rene nybygg. Gjenreisingen innebar en del standardheving. I 1953 var det fortsatt noen som bodde i brakker i Kristiansund og på Åndalsnes, og en del næringsvirksomhet holdt til i brakker lenge etter krigen. Samtidig pågikk det stort anleggsarbeid i Sunndal med kraftverk og aluminiumsfabrikk, dette arbeidet sysselsatte opp mot 2000 personer omkring 1950. == Lydopptak av dialekter i Møre og Romsdal == ==== Sunnmøre ==== ==== Romsdal ==== ==== Nordmøre ==== == Se også == Distrikter i Norge Statsforvalteren i Møre og Romsdal == Referanser == == Litteratur == Borøchstein, Ove (2000). J: historien om kristiansundsjødene. Kristiansund: Ibs forl. ISBN 8299574404. Pio Larsen, red. (1977). Møre og Romsdal. Gyldendal. ISBN 8205091617 utgivelsessted = Oslo. CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek (link) Torvik, Arne Inge (2000). Om samferdsel i Møre og Romsdal: Møre og Romsdal fylkesbåtar 1920-1995. [Molde]: Møre og Romsdal fylkesbåtar. ISBN 8279550208. == Eksterne lenker == Møre og Romsdal fylke Om enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal Om Ungdomspanelet i Møre og Romsdal Turistinformasjon for Møre og Romsdal https://www.fylkesmannen.no/nb/More-og-Romsdal/Nyheter/2019/02/Rigmor-Broste-ny-fylkesmann-i-More-og-Romsdal/ Arkivert 27. mars 2019 hos Wayback Machine.

Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk

2023-02-04

Musikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Musikk (gresk: μουσική, musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner. Musikk er framført med et enormt mangfold av instrumenter og med vokale teknikker fra vanlig sang til rapping, og det er kun instrumental musikk, til solosang, til korsang, og musikk som kombinerer sang og musikkinstrumenter. Ordet musikk er avledet fra greske betegnelsen μουσική, mousike, og henviste vel så mye til musikken som τέχνη, tekhne, det vil si teknikken, eller kunnskapen om å kunne spille musikk. I de fleste generelle former for aktiviteter som beskriver musikk som en kunstform omfatter det produksjonen av verker med musikk (sanger, melodier, symfonier, og videre), musikkritikk, studiet av musikkens historie, musikkvitenskap, og den estetiske undersøkelsen og forståelsen av musikk. Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet. Det er mange forskjeller former for musikk, inkludert populærmusikk, tradisjonell musikk, kunstmusikk, musikk skrevet for religiøse seremonier, og arbeidssanger som sjøfolks sjantier. Musikk strekker seg fra strengt organiserte komposisjoner (og deres gjenskapelse i framføringen), via improvisert musikk som jazz og aleatorisk (sjansebasert) musikkformer fra 1900- og 2000-tallet. Musikk kan bli inndelt musikksjangre, som eksempelvis countrymusikk, og undersjanger som country blues, skjønt slike inndelinger og forholdene mellom musikksjangre er ofte vanskelig å definere og beskrive, og gjerne åpen for personlig tolkning, og er tidvis kontroversielle. Eksempelvis kan det være vanskelig å trekke en skillelinje mellom 1980-tallets hardrock og tungmetall fra samme epoke. Innenfor kunstmusikken er det diskutabelt om støy kan betraktes som musikk, men det er også en musikkteoretisk spørsmål hva atonal musikk er eller generelt oppfattes som. Innenfor kunstartene kan musikk klassifiseres som en utøvende kunstart, som finkulturelt eller populærmusikk, eller som kunstart for hørselen (audio). Musikk kan bli spilt eller sunget og hørt på konserter, som del av et dramatisk verk (musikkteater, musikal eller opera), som en vesentlig del av de dramatiske effekter i film eller fjernsyn, eller kan bli innspilt og hørt på via CD, MP3-spiller, eller radio. I mange kulturer er musikk en vesentlig del av folks liv og livsstil da det spiller en nøkkelrolle i religiøse ritualer, seremonier (som overgangsritualer), sosiale aktiviteter (som dans), og kulturelle aktiviteter fra karaokesyning til å spille i et rockeband eller synge i et blandakor. Folk kan komponere musikk som en bigeskjeft og hobby, for å laste opp på YouTube eller spille i et ungdomsorkester, eller som en profesjonell musiker eller sanger med omfattende utdannelse bak seg og lange daglige øvinger for å holde kvaliteten opp i sin kunstart. Antikkens greske og indiske filosofer definerte musikk som toner ordnet horisontalt som melodier og vertikalt som harmonier. Faste uttrykk som «det er musikk for mine ører» indikerer oppfatningen om at musikk ofte er velordnet og behagelig å høre på. Imidlertid mente den amerikanske komponisten og musikkteoretikeren John Cage at enhver lyd kan være musikk ved å si at «Det er ingen støy, kun lyd.»

Musikk (gresk: μουσική, musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner. Musikk er framført med et enormt mangfold av instrumenter og med vokale teknikker fra vanlig sang til rapping, og det er kun instrumental musikk, til solosang, til korsang, og musikk som kombinerer sang og musikkinstrumenter. Ordet musikk er avledet fra greske betegnelsen μουσική, mousike, og henviste vel så mye til musikken som τέχνη, tekhne, det vil si teknikken, eller kunnskapen om å kunne spille musikk. I de fleste generelle former for aktiviteter som beskriver musikk som en kunstform omfatter det produksjonen av verker med musikk (sanger, melodier, symfonier, og videre), musikkritikk, studiet av musikkens historie, musikkvitenskap, og den estetiske undersøkelsen og forståelsen av musikk. Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet. Det er mange forskjeller former for musikk, inkludert populærmusikk, tradisjonell musikk, kunstmusikk, musikk skrevet for religiøse seremonier, og arbeidssanger som sjøfolks sjantier. Musikk strekker seg fra strengt organiserte komposisjoner (og deres gjenskapelse i framføringen), via improvisert musikk som jazz og aleatorisk (sjansebasert) musikkformer fra 1900- og 2000-tallet. Musikk kan bli inndelt musikksjangre, som eksempelvis countrymusikk, og undersjanger som country blues, skjønt slike inndelinger og forholdene mellom musikksjangre er ofte vanskelig å definere og beskrive, og gjerne åpen for personlig tolkning, og er tidvis kontroversielle. Eksempelvis kan det være vanskelig å trekke en skillelinje mellom 1980-tallets hardrock og tungmetall fra samme epoke. Innenfor kunstmusikken er det diskutabelt om støy kan betraktes som musikk, men det er også en musikkteoretisk spørsmål hva atonal musikk er eller generelt oppfattes som. Innenfor kunstartene kan musikk klassifiseres som en utøvende kunstart, som finkulturelt eller populærmusikk, eller som kunstart for hørselen (audio). Musikk kan bli spilt eller sunget og hørt på konserter, som del av et dramatisk verk (musikkteater, musikal eller opera), som en vesentlig del av de dramatiske effekter i film eller fjernsyn, eller kan bli innspilt og hørt på via CD, MP3-spiller, eller radio. I mange kulturer er musikk en vesentlig del av folks liv og livsstil da det spiller en nøkkelrolle i religiøse ritualer, seremonier (som overgangsritualer), sosiale aktiviteter (som dans), og kulturelle aktiviteter fra karaokesyning til å spille i et rockeband eller synge i et blandakor. Folk kan komponere musikk som en bigeskjeft og hobby, for å laste opp på YouTube eller spille i et ungdomsorkester, eller som en profesjonell musiker eller sanger med omfattende utdannelse bak seg og lange daglige øvinger for å holde kvaliteten opp i sin kunstart. Antikkens greske og indiske filosofer definerte musikk som toner ordnet horisontalt som melodier og vertikalt som harmonier. Faste uttrykk som «det er musikk for mine ører» indikerer oppfatningen om at musikk ofte er velordnet og behagelig å høre på. Imidlertid mente den amerikanske komponisten og musikkteoretikeren John Cage at enhver lyd kan være musikk ved å si at «Det er ingen støy, kun lyd.» == Etymologi == Ordet musikk er avledet fra gammelgreske μουσική, mousike, det vil si mousike (techne), «[kunstarten] til musene», fra hunkjønnsordet mousikos, «vedrørende musene», fra mousa, «muse») I moderne språk er betegnelsen avledet fra gammelfranske musique på 1100-tallet, igjen avledet fra italienske musica, «musikkens kunst», som også inkluderte poesi (tilsvarende som i den greske antikken) Det var også kilden til spanske musica, gammelhøytysk mosica, tyske musik, nederlandske muziek, og norske musikk. I antikkens Hellas beskyttet eller inspirerte de ni musene alle kunstarter, men særlig musikk og poesi som de fremste kunstartene. == Historie == Det er liten informasjon og kunnskap om musikkens opprinnelse. Det finnes teorier om at den kan ha oppstått ved lek med klingende gjenstander, gjennom ritualer eller i forbindelse med hverdagens arbeid. Sang kan ha dannet grunnlaget for utviklingen av menneskenes språk, og at musikk i lange tider først og fremst ble brukt som meningsbærende kommunikasjon i et sosialt samspill, og ikke bare som underholdning. Vår kjennskap til musikken fra førhistorisk tid (fra tiden før det finnes skriftlige kilder) er begrenset, og baserer seg mest på spekulasjoner ut ifra arkeologiske funn. Man har funnet mange utskårne beinfløyter. Divje-Babe fløyten, som er utskåret fra lårbenet til en hulebjørn, er anslått til å være minst 40 000 år gammel. I Indusdalen har man gjort arkeologiske funn av flyter med 7 hull, og forskjellige typer strengeinstrumenter. India har en av de eldste sammenhengene musikktradisjonene i verden. Det finnes henvisninger til indisk klassisk musikk i Vedaene, hindutradisjonens antikke verk. Den eldste og største samlingen av førhistoriske musikkinstrumenter ble funnet i Kina og kan dateres til mellom 7 000 og 6 600 f.Kr. Den såkalte hurritiske sang som er skrevet med kileskrift på leirtavler kan tidfestes til omtrent 1400 f.Kr. Det er det eldste noterte musikkverket som har blitt bevart fram til i dag. === Musikkens evolusjonære bakgrunn === Den kanadiske evolusjonære psykologen Steven Pinker mener musikk ikke kan forklares funksjonelt, altså hva denne evnen eller kunnskapen skulle tjene til, for mennesket som art, i dets evolusjon (utvikling). Evnen til å lage og like musikk kan derfor være et biprodukt av andre evolusjonære prosesser. == Musikkens rolle == === Musikalsk verdi === KunstmusikkEksempel: Klassisk musikkUnderholdningsmusikkEksempel: Rock/popFunksjonell musikkEksempel: MilitærmusikkKunst- og underholdningsmusikk blir av og til kalt autonom musikk, da de ikke har noen spesiell funksjon. === Religiøs motivasjon === Sakral musikk som koral eller messe Profan musikk eller verdslig musikk == Komponering == Det å skape musikk kalles å komponere musikk. En som komponerer kalles en komponist. === Notasjon === For å kunne formidle og studere musikk har det gjennom historien blitt utviklet systemer for å skrive ned musikk i grafiske symboler, som siden kan tolkes og fremføres av en kyndig person. === Improvisasjon === Musikalsk improvisasjon er skapelsen av spontan musikk. Improvisasjon kan forstås som en form for umiddelbar komponering. Den kan være mer eller mindre forberedt og være mer eller mindre strukturert. Utstrakt bruk av improvisasjon er et viktig kjennetegn på musikkgenre som blues og jazz, hvor utøverne ofte improviserer over en bestemt akkordrekke eller skalaer. Improvisasjon står også sentralt i en rekke folkemusikktradisjoner. I den vestlige kunstmusikken var det også lenge nødvendig for utøverne å ha gode improvisasjonsferdigheter . I barokken og i Wienerklassissimen ble for eksempel mange stykker avsluttet med såkalte kadenser som ble improvisert på stedet og som gjerne hadde en virtuos karakter. Men utover i romantikken og i det 20 århundre kom dette mer i bakgrunnen da fokuset kom til å ligge på musikkverket slik som komponisten hadde nedfelt det i notene. == Framføring == Tradisjonelt har musikk blitt fremført på musikkinstrumenter og stemmen. Den som fremfører kalles en musiker. Først i siste halvdel av 1800-tallet ble det utviklet teknikker for å gjøre lydopptak som siden kan spilles av. Musikk er vokalmusikk eller a cappella hvis den ikke fremføres på andre instrumenter enn stemmen, som da ofte synger en tekst – ord, som gir musikken en ny dimensjon; motsatt skrives mye musikk kun for musikkinstrumenter. To personer som fremfører musikk sammen, kalles en duett. Tre personer kalles en trio, fire en kvartett, fem en kvintett og seks en sekstett. Én person sies å spille solo eller å være solist. Avhengig av tradisjon og sjanger vil en framøfring være innøvd eller improvisert. == Musikkvitenskap == Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Viktige fagområder i musikkvitenskapen er musikkteori, verkanalyse, musikkhistorie, musikksosiologi, musikkpedagogikk og musikkterapi. === Musikkteori === Det teoretiske studiet av musikken i seg selv kalles musikkteori. En viktig del er kunnskap til systemer og mønstre som styrer komponisters komposisjon, som for eksempel skalaer og tonearter. Musikkteoretikere beskjeftiger seg også med å analysere musikkens "virkemidler" – rytme, harmoni, melodi og tekstur. === Tonesystem === Tonesystem Titonemusikk Tolvtonemusikk === Tonalitet, om nytidsmusikk === Tonal musikk Atonal musikk == Ulike tradisjoner == Det er stor variasjon mellom musikalske tradisjoner verden over, og gjennom musikkens historie har tradisjonene utviklet seg mye. Innen en tradisjon er det mulig å betegne ulike sjangre. Innen sjangre finnes ulike former. Etnomusikologi er studiet av musikkens rolle i en kultur. === Etnologisk bakgrunn, [religion, språk === Se europeisk musikk, amerikansk musikk, afrikansk musikk, asiatisk musikk, og musikk fra Oseania. Joik, Klezmer, Spiritual, Tango ... === Form === Dans, Sang, Symfoni, Sonate, Suite ... == Se også == musikkvitenskap musikkteori == Referanser == == Kilder == Colles, Henry Cope (1978): The Growth of Music: A Study in Musical History, 4. utg., London: Oxford University Press. ISBN 0-19-316116-8 (1913-utgaven online) Dawkins, Richard: Books do Furnish a Life: Reading and Writing Science, Penguin, 2021, ISBN 9781787633681 Harwood, Dane (1976): «Universals in Music: A Perspective from Cognitive Psychology» i: Ethnomusicology 20 (3): 521–33. doi:10.2307/851047. Sacks, Oliver (2007): Musicophilia. Tales of Music and the Brain. Picador. ISBN 978-0-330-41837-9 Small, Christopher (1977): Music, Society, Education. John Calder Publishers, London. ISBN 0-7145-3614-8 == Eksterne lenker == Wikiquote: Musikk – sitater Norges Musikkorps Forbund Norsk jazzforum (klubber, festivaler, musikere og storband)

Musikk (gresk: μουσική, musike (tekhne), «(kunsten til) musene»)«musikk» , Bokmålsordboka er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_musikkinstrumenter

2023-02-04

Liste over musikkinstrumenter

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkinstrumenter', 'Kategori:Musikklister']

Det følgende er en liste over musikkinstrumenter, kategorisert seksjonsvis. Vær snill også å føre opp på liste over musikkinstrumenter etter Hornbostel-Sachs-nummer.

Det følgende er en liste over musikkinstrumenter, kategorisert seksjonsvis. Vær snill også å føre opp på liste over musikkinstrumenter etter Hornbostel-Sachs-nummer. == Elektroniske instrumenter == Hammondorgel (tangentinstrument) Keyboard (tangentinstrument) Mellotron (tangentinstrument) Synthesizer (bl.a tangentinstrument) Telharmonium (tangentinstrument) Theremin Elgitar Elgitar med fuss 1 og 2 == Strengeinstrumenter, kordofoner == Klimpreinstrumenter Banjo Balalaika Bouzouki, gresk Bouzouki, irsk Butar Cembalo (tasteinstrument) Cister Dobro Elektrisk gitar Gitar Harpe Jiaohu Harpe, keltisk Lutt Mandola Mandolin Moonlander Oud Pedal-steelgitar Sitar Spinett (tasteinstrument) Teorbe Ukulele Vihuela Virginal (tasteinstrument) Slaginstrumenter Flygel (tangentinstrument) Klavikord (tasteinstrument) Piano (tangentinstrument) Strykeinstrumenter Bratsj Cello Fiolin Gambe Hardingfele Kontrabass Nøkkelharpe (tasteinstrument) Viola d'amore Viola pomposa Violone Zitterinstrumenter Hakkebrett Koto Langeleik Moodswinger Zitter == Blåseinstrumenter, aerofoner == Horn Med sylindrisk boring Cimbasso Trombone Trompet Med konisk boring Althorn Baryton Bronselur Eufonium Flygelhorn Helikon Kornett Klarinett Mellofon Ofikleide Saxhorn Serpent Sousafon Tenorhorn Tuba Valthorn Wagnertuba Uten bestemt boring Didgeridoo Neverlur Fløyter Langfløyter Blokkfløyte pipeorgel (tasteinstrument) Tverrfløyter Fløyte Pikkolofløyte Seljefløyte Rørbladinstrumenter Enkelt rørblad Basetthorn Klarinett Saksofon Soprillo Tubax Xaphoon Dobbelt rørblad Bombarde Engelsk horn Fagott Heckelfon Obo Sarrusofon Sekkepipe Tungeinstrument Harmonium (tasteinstrument) Melodeon (orgel) (tasteinstrument) Munnspill Pipeorgel (tasteinstrument) Trekkspill (tasteinstrument) Accordeon Bandoneon Concertina Melodeon Musett Torader == Slaginstrumenter == Selvklingende, idiofoner Celesta (tasteinstrument) Gamelan Klokkespill Marimba Triangel Vibrafon Xylofon Elektriske Bjeller Clavinet (tasteinstrument) Rhodes (tasteinstrument) Würlitzer (tasteinstrument) Membraninstrumenter, membranofoner Djembe Pauke Tromme Skrapeinstrumenter Guiro Sapo cubana Skralle == Urskogsinstrumenter == primitive, toneløse Regnstav == Resonansinstrumenter == Alle instrumenter baserer på resonans, men med disse instrumentene kontrolleres resonansen direkte av musikeren. Munnharpe Theremin

==Elektroniske instrumenter==

https://no.wikipedia.org/wiki/Punk

2023-02-04

Punk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Motkultur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stereotyper', 'Kategori:Subkulturer']

Punk eller pønk som motefenomen og subkultur blant ungdom oppstod i forbindelse med den rå og opprørske punkrocken i 1970-årene, men med stilmessige røtter tilbake til 1960-årene. I hovedsak var «punkere» eller «pønkere» kritiske til det etablerte samfunnet og brukte anarkistiske eller nihilistiske motiver som virkemidler for å provosere og påvirke folk. Utøverne og tilhengerne av musikkstilen hadde ofte svarte klær med jakkemerker, naglebelter, ring i nesen og hanekam, blant annet inspirert av Marlon Brandos motorsykkelfigur i filmen «Vill ungdom» (The Wild One) fra 1953.I tillegg til å være rebelsk mot samfunnet generelt, sto punken også i sterk kontrast til det andre store ungdomsopprøret i 1960-årene, hippiebevegelsen. Hippiene hadde langt hår, fargerike flagrende klær, og lyttet til kompleks «psykedelisk» musikk. Da hippiekulturen i 1970-årene gikk fra å være et ungdomsopprør til å bli et allment akseptert motefenomen, gikk punkerne motsatt vei med korte, blekede frisyrer, tettsittende, sorte klær og rå, enkel musikk. Noe av det mest sentrale i punken er DIY (Do-It-Yourself, «gjør-det-selv»). Denne holdningen finner vi både hos musikkutøverne og hos punk-publikumet. I stedet for å prøve å få gjennomslag hos de store etablerte plateselskapene i konkurranse med «alle andre», tok mange punkerne heller saken i egne hender og spilte inn plater og ga dem ut selv. Samtidig var flere av punkens mest kjente band på store kommersielle selskaper som Virgin og CBS, henholdsvis «Sex Pistols» og «The Clash». «Gjør-det-selv»-etikken ansporte også punkerne til å lage sine egne blader, såkalte fanziner der de intervjuet band, anmeldte konserter og skrev artikler og lignende. Fanzinene ble en viktig del av punk-subkulturen. Punkerne arrangerte også sine egne konserter, startet egne radiokanaler og -program, og designet sine egne klær.

Punk eller pønk som motefenomen og subkultur blant ungdom oppstod i forbindelse med den rå og opprørske punkrocken i 1970-årene, men med stilmessige røtter tilbake til 1960-årene. I hovedsak var «punkere» eller «pønkere» kritiske til det etablerte samfunnet og brukte anarkistiske eller nihilistiske motiver som virkemidler for å provosere og påvirke folk. Utøverne og tilhengerne av musikkstilen hadde ofte svarte klær med jakkemerker, naglebelter, ring i nesen og hanekam, blant annet inspirert av Marlon Brandos motorsykkelfigur i filmen «Vill ungdom» (The Wild One) fra 1953.I tillegg til å være rebelsk mot samfunnet generelt, sto punken også i sterk kontrast til det andre store ungdomsopprøret i 1960-årene, hippiebevegelsen. Hippiene hadde langt hår, fargerike flagrende klær, og lyttet til kompleks «psykedelisk» musikk. Da hippiekulturen i 1970-årene gikk fra å være et ungdomsopprør til å bli et allment akseptert motefenomen, gikk punkerne motsatt vei med korte, blekede frisyrer, tettsittende, sorte klær og rå, enkel musikk. Noe av det mest sentrale i punken er DIY (Do-It-Yourself, «gjør-det-selv»). Denne holdningen finner vi både hos musikkutøverne og hos punk-publikumet. I stedet for å prøve å få gjennomslag hos de store etablerte plateselskapene i konkurranse med «alle andre», tok mange punkerne heller saken i egne hender og spilte inn plater og ga dem ut selv. Samtidig var flere av punkens mest kjente band på store kommersielle selskaper som Virgin og CBS, henholdsvis «Sex Pistols» og «The Clash». «Gjør-det-selv»-etikken ansporte også punkerne til å lage sine egne blader, såkalte fanziner der de intervjuet band, anmeldte konserter og skrev artikler og lignende. Fanzinene ble en viktig del av punk-subkulturen. Punkerne arrangerte også sine egne konserter, startet egne radiokanaler og -program, og designet sine egne klær. == Begrepet == Betegnelsen «punk» er engelsk og en nedsettende betegnelse med betydningen «ramp». På trykk forekom ordet først i 1575, i en ballade kalt «Simon The Old Kinge». Sangens jeg-person beskriver drukkenskap som «en synd, slik det er å holde en punk». Trolig var det en populær drikkevise, siden den ble gjenopptrykt og nevnes igjen i 1776. Shakespeare brukte ordet, blant annet i «De lystige koner i Windsor» fra rundt 1597, i replikken: «Denne rampen (punk) er en av Cupidos budbringere.»Fonetisk fornorsket stavemåte «pønk» ble første gang presentert av Robert Ommundsen fra gruppen «Famlende Forsøk» i februar 1977 i hans Deije Shits-fanzine nr 3, der Tore Neset debuterte som Tore «Pønk» Neset med dikt over to sider. Dette var tre uker før Rockefilla skrev «pønk» med ø. == Som musikksjanger == Se hovedartikkel, PunkrockPunk er en musikksjanger som tilhører rock. Punk oppstod i USA på 1960-tallet, med band som «The Velvet Underground», «The Stooges» og «MC5». Punken var animert, enkel og rå. Musikkjournalisten i Creem, Dave Marsh, brukte betegnelsen «punk» da han beskrev musikken til «??? & the Mysterians» i 1971 - selv om musikk har vært kalt «punk» så langt tilbake som i oktober 1899, da en anmeldelse beskrev en opptreden i San Francisco som «the most punk song ever heard in a hall». Den andre bølgen av amerikansk punk frembrakte i første halvdel av 1970-årene band som «Patti Smith Group», «Blondie» og «The Ramones». Særlig sistnevnte band inspirerte andre til å starte egne band i Europa, deriblant «Sex Pistols» og «The Clash». == Som motefenomen == Å være en punker handler ikke i første rekke om klesmote, men om musikken. Punkere kledde seg opprinnelig i det de ville, og brydde seg ikke om andres mening, selv om man fortsatt ser flest punkere med svart skinnjakke og slitte jeans, noe som stammer fra «Ramones». Punkere kunne pierce seg med sikkerhetsnåler, barbere deler av eller hele hodet, og pynte seg med kjettinger eller reimer. Det oppsto også designerbutikker rundt fenomenet, for eksempel Malcolm McLaren og Vivienne Westwoods butikk Sex (senere Seditionaries), hvor blant andre bandet «Sex Pistols» oppsto i miljøet rundt butikken, og hvor mange av de visuelle inntrykkene forbundet med punkernes antrekk stammer fra. Den lett gjenkjennelige pønkemoten utviklet seg etter 1970-tallet, men består fortsatt av klær i lær og denim med nagler, kjettinger, lapper og påmalte slagord, naglebelter, militærstøvler, jakker uten ermer, bondagebukser med glidelåser, helsetrøyer, T-skjorter og hullete, opprevne plagg. Håret er ofte bleket eller farget i sterke farger, barbert, kort eller formet som piggsveis og hanekammer. Også tatoveringer og piercinger er vanlig. == Referanser == == Litteratur == Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980 (Vega forlag, 2007, ISBN 978-82-8211-002-0) == Eksterne lenker == (en) Punk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

thumb|upright|Punks collage.

https://no.wikipedia.org/wiki/Post-punk

2023-02-04

Post-punk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Britisk musikk', 'Kategori:Punk rock', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Post-punk er en bred type rockemusikk som oppsto fra punkebevegelsen på slutten av 1970-tallet. Denne bevegelsen var nært beslektet med utviklingen av musikksjangre som gotisk rock, nypsykedelisk musikk, no wave, og industriell musikk. Post-punkmusikerne stod i opposisjon til pompøs mainstream-rock som blant andre The Eagles, Emerson, Lake & Palmer og Electric Light Orchestra spilte. De eksperimenterte i stedet med å tilføre punkmusikken elementer fra elektronisk musikk og svart dansemusikk, og tok i bruk innovative innspillingsteknikker. Musikken handlet ofte om kunst og politikk, og post-punkerne var inspirert av kritisk teori, modernistisk kunst og litterær modernisme. Det utviklet seg miljøer rundt musikken som opprettet uavhengige plateselskap eller skapte visuell kunst, multimedia-forestillinger og fanziner. Tidlige eksempler er grupper som Siouxsie and the Banshees, Wire, Magazine, Gang of Four, Public Image Ltd, The Pop Group, Joy Division, Throbbing Gristle, The Slits, Cabaret Voltaire, The Cure, The Fall, Au Pairs, Talking Heads og Pere Ubu. På midten av 1980-tallet var post-punkbølgen i ferd med å flate ut, men den hadde banet vei for ny-pop og ikke minst alternativ rock.

Post-punk er en bred type rockemusikk som oppsto fra punkebevegelsen på slutten av 1970-tallet. Denne bevegelsen var nært beslektet med utviklingen av musikksjangre som gotisk rock, nypsykedelisk musikk, no wave, og industriell musikk. Post-punkmusikerne stod i opposisjon til pompøs mainstream-rock som blant andre The Eagles, Emerson, Lake & Palmer og Electric Light Orchestra spilte. De eksperimenterte i stedet med å tilføre punkmusikken elementer fra elektronisk musikk og svart dansemusikk, og tok i bruk innovative innspillingsteknikker. Musikken handlet ofte om kunst og politikk, og post-punkerne var inspirert av kritisk teori, modernistisk kunst og litterær modernisme. Det utviklet seg miljøer rundt musikken som opprettet uavhengige plateselskap eller skapte visuell kunst, multimedia-forestillinger og fanziner. Tidlige eksempler er grupper som Siouxsie and the Banshees, Wire, Magazine, Gang of Four, Public Image Ltd, The Pop Group, Joy Division, Throbbing Gristle, The Slits, Cabaret Voltaire, The Cure, The Fall, Au Pairs, Talking Heads og Pere Ubu. På midten av 1980-tallet var post-punkbølgen i ferd med å flate ut, men den hadde banet vei for ny-pop og ikke minst alternativ rock. == Referanser == == Litteratur == Bannister, Matthew (2007): White Boys, White Noise: Masculinities and 1980s Indie Guitar Rock. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-0-7546-8803-7. Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas, red. (2002): All Music Guide to Rock: The Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul. Backbeat Books. ISBN 978-0-87930-653-3. Cateforis, Theo (2011): Are We Not New Wave: Modern Pop at the Turn of the 1980s. University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-03470-3. Cavanagh, David (2015): Good Night and Good Riddance: How Thirty-Five Years of John Peel Helped to Shape Modern Life. Faber & Faber. ISBN 978-0-571-30248-2. Dale, Pete (2016): Anyone Can Do It: Empowerment, Tradition and the Punk Underground. Routledge. ISBN 978-1-317-18025-8. Greene, Doyle (2014): The Rock Cover Song: Culture, History, Politics. McFarland. ISBN 978-1-4766-1507-3. Heylin, Clinton (2007): Babylon's Burning: From Punk to Grunge. Viking, Penguin. ISBN 978-0-14-102431-8. Lester, Paul (2009): Gang of Four: Damaged Gods. Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-020-5. Reynolds, Simon (1996): The Sex Revolts: Gender, Rebellion, and Rock 'n' Roll. Harvard University Press. ISBN 978-0674802735. Reynolds, Simon (2005): Rip It Up and Start Again: Postpunk 1978–1984. London: Faber and Faber. ISBN 978-0-571-21570-6. Reynolds, Simon (2010): Totally Wired: Postpunk Interviews and Overviews. Soft Skull Press. ISBN 1593763948. Reynolds, Simon (2013): «Post-Punk's Radical Dance Fictions» i: Cateforis, Theo: The Rock History Reader. Routledge. ISBN 978-0-415-89212-4. Taylor, Steven (2003): False Prophet: Field Notes from the Punk Underground. Wesleyan University Press. ISBN 978-0-8195-6668-3. Wilkinson, David (2016): Post-Punk, Politics and Pleasure in Britain. Springer. ISBN 978-1-137-49780-2. == Eksterne lenker == (en) Post-punk music Groups – kategori av bilder, video eller lyd på Commons «Post-punk» hos AllMusic

thumb|[[The Cure på konsert.]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_K

2023-02-04

Josef K

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske rockegrupper']

Josef K var et skotsk post-pønkeband som var aktiv på begynnelsen av 1980-tallet. Bandets navn kommer fra en hovedperson i Franz Kafkas roman Prosessen. Bandet kom sammen i Edinburgh i 1977 under navnet «TV Art», men tok navnet Josef K i 1979. Musikalsk blandet gruppa post-punk-gitarer med funk og disco-rytmer. Om bandets kommersielle suksess var laber kan man se deres innflytelse på andre band som Interpol og spesielt Franz Ferdinand.

Josef K var et skotsk post-pønkeband som var aktiv på begynnelsen av 1980-tallet. Bandets navn kommer fra en hovedperson i Franz Kafkas roman Prosessen. Bandet kom sammen i Edinburgh i 1977 under navnet «TV Art», men tok navnet Josef K i 1979. Musikalsk blandet gruppa post-punk-gitarer med funk og disco-rytmer. Om bandets kommersielle suksess var laber kan man se deres innflytelse på andre band som Interpol og spesielt Franz Ferdinand. == Medlemmer == Paul Haig – gitar, sang Malcolm Ross – gitar, fiolin David Weddell – bassgitar Ronnie Torrance – trommerAlle sangene var skrevet av enten Paul Haig eller Paul Haig/Malcolm Ross. Paul Haig gikk videre med solokarriere og utga en rekke album på sitt eget plateselskap Rhythm of Life mellom 1984 og 2002, mens Malcolm Ross ble medlem av Orange Juice og deretter med Aztec Camera og Blancmange før også han forsøkte en solokarriere. == Plateutgivelser == Sorry For Laughing (ikke utgitt album 1980, utgitt 1990) The Only Fun In Town (1981) Young and Stupid (samlealbum med singler 1979-1981, utgitt 1991) Endless Soul (samlealbum, utgitt 1998)Crazy to Exist (live recordings from 1981, released 2002) == Eksterne lenker == (en) Josef K på Discogs (en) Josef K på MusicBrainz (en) Josef K på SoundCloud (en) Josef K på Songkick (en) Josef K på AllMusic (en) Josef K biografi (en) Rhythm of Life Paul Haigs plateselskap

Josef K var et skotsk post-pønkeband som var aktiv på begynnelsen av 1980-tallet. Bandets navn kommer fra en hovedperson i Franz Kafkas roman Prosessen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rock_and_roll

2023-02-04

Rock and roll

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-10', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Rock']

Rock and roll eller Rock 'n' roll, er betegnelsen på en musikalsk stil av amerikansk opprinnelse. Rock and roll ble populær, særlig blant ungdom, over store deler av verden i løpet av få år på midten og slutten av 1950-tallet. Elvis Presley nevnes oftest som den mest kjente representanten for rock and roll. Andre viktige artister var blant annet Jerry Lee Lewis, Little Richard, Chuck Berry, Gene Vincent, Eddie Cochran, Bill Haley and His Comets og Buddy Holly. Rock, kortform av rock'n'roll, er en samlebetegnelse for de delene av moderne vestlig populærmusikk som har utviklet seg på grunnlag av rock'n'roll-«revolusjonen» i USA i midten av 1950-årene. Det finnes ingen entydig definisjon av begrepet rock, og oppfatningene av hvor vidt det favner, er subjektive og varierende. Se også popmusikk, populærmusikk og rock'n'roll. Moderne pop og rock kan trekke sine røtter helt tilbake til populærmusikk tidlig på 1900-tallet. Musikkformer som blues og folk fikk en avgjørende betydning, men også elementer fra jazz har satt sitt preg. Rockens begynnelse dateres gjerne til slutten av 1940-årene, da artister som John Lee Hooker og Muddy Waters gjorde seg bemerket for den musikkformen som ble kjent som rhythm and blues.Rock and roll brukes også i utvidet forstand som betegnelsen på en populærkulturell stilart som benytter seg av bestemte symboler. Disse symbolene er blant annet musikk, men også bestemte frisyrer, bestemte klær og bestemte gjenstander som møbler eller biler. De fleste av disse symbolene oppfattes som typiske for den siste halvdelen av 1950-årene. I kunsten og kulturen har rock and roll som stilart ofte vært knyttet til fortellinger om ungdom, pubertet og opprør. Rock and roll blir på denne måten ofte forstått som ungdomskultur produsert for de store barnekullene som ble født i den vestlige verden i årene etter annen verdenskrig.

Rock and roll eller Rock 'n' roll, er betegnelsen på en musikalsk stil av amerikansk opprinnelse. Rock and roll ble populær, særlig blant ungdom, over store deler av verden i løpet av få år på midten og slutten av 1950-tallet. Elvis Presley nevnes oftest som den mest kjente representanten for rock and roll. Andre viktige artister var blant annet Jerry Lee Lewis, Little Richard, Chuck Berry, Gene Vincent, Eddie Cochran, Bill Haley and His Comets og Buddy Holly. Rock, kortform av rock'n'roll, er en samlebetegnelse for de delene av moderne vestlig populærmusikk som har utviklet seg på grunnlag av rock'n'roll-«revolusjonen» i USA i midten av 1950-årene. Det finnes ingen entydig definisjon av begrepet rock, og oppfatningene av hvor vidt det favner, er subjektive og varierende. Se også popmusikk, populærmusikk og rock'n'roll. Moderne pop og rock kan trekke sine røtter helt tilbake til populærmusikk tidlig på 1900-tallet. Musikkformer som blues og folk fikk en avgjørende betydning, men også elementer fra jazz har satt sitt preg. Rockens begynnelse dateres gjerne til slutten av 1940-årene, da artister som John Lee Hooker og Muddy Waters gjorde seg bemerket for den musikkformen som ble kjent som rhythm and blues.Rock and roll brukes også i utvidet forstand som betegnelsen på en populærkulturell stilart som benytter seg av bestemte symboler. Disse symbolene er blant annet musikk, men også bestemte frisyrer, bestemte klær og bestemte gjenstander som møbler eller biler. De fleste av disse symbolene oppfattes som typiske for den siste halvdelen av 1950-årene. I kunsten og kulturen har rock and roll som stilart ofte vært knyttet til fortellinger om ungdom, pubertet og opprør. Rock and roll blir på denne måten ofte forstått som ungdomskultur produsert for de store barnekullene som ble født i den vestlige verden i årene etter annen verdenskrig. == Begrepet rock 'n' roll == === Etymologi === Begrepet rock and roll ble tidlig brukt både i en religiøs, i en sekulær og i en erotisk kontekst. Det ble brukt i spirituals og åndelige sanger, hvor det uttrykker en form for religiøs erfaring som springer ut av at mennesket beveges og rystes i møte med Guds nærvær. Det ble brukt i en sekulær kontekst, hvor det beskriver ulike former for dans. Det hadde også en erotisk betydning, som et slanguttrykk for samleie. === Alan Freed === Enkelte tilskriver radio-discjockeyen Alan Freed å ha gjort uttrykket populært, som en alternativ betegnelse på rhythm and blues – populærmusikk fra 1940- og 1950-tallet beregnet på det afroamerikanske publikum og i all hovedsak framført av afroamerikanske artister. Denne musikken hadde tidligere blitt betegnet rett og slett som race music. Alan Freed populariserte uttrykket rock 'n' roll omkring 1952 gjennom sitt radioprogram som ble sendt fra Cleveland i Ohio, der han spilte rhythm and blues-plater. Rock and roll som markedsførings- og bransjebetegnelse ble tatt i bruk rundt 1954. Fra samme tid av begynte platebransjen å markedsføre musikken i stor stil mot et publikum bestående av hvit ungdom, og Alan Freed flyttet seg og sitt program til New York. === Gjennombrudd === Den første store platesuksessen med en referanse til rock and roll i teksten, var Bill Haley and His Comets versjon av sangen Rock Around the Clock fra 1954, en innspilling som to år senere ble verdenskjent da den ble brukt i filmsuksessen Blackboard Jungle (norsk tittel Vend dem ikke ryggen – Se eget avsnitt «Rock and roll i Norge» lengre ned.) Det definitive kommersielle gjennombruddet for musikkstilen og begrepet rock 'n' roll på verdensbasis må sies å ha funnet sted i 1956, året da Elvis Presley ble berømt og da Blackboard Jungle ble vist i Europa. == Musikken == === Røtter === Noen tolker Rock 'n' roll som en syntese av amerikansk rhythm and blues, gospel, jazz og country and western. Den populære pianostilen boogie-woogie har opplagt vært en viktig påvirkning, med sin tolvtaktersform og sin åttendedelsrytmikk. Andre hevder at grensene mellom disse musikksjangrene alltid var flytende, særlig i sørstatsmiljøer, der de eksisterte side om side som levende, muntlige tradisjoner. I henhold til den siste tolkningen er altså det nye med rock and roll at musikken i større grad framføres av hvite artister og markedsføres mot et hvitt publikum. === Musikkteoretiske særtrekk === Musikken er ofte nært beslektet med blues og benytter ofte de samme akkordprogresjoner og skalaer, inklusive det hyppig brukte tolvtakter-skjemaet. I forhold til blues har rock and roll gjennomgående et høyere tempo og et mer humørfylt uttrykk. De vanligste taktartene er 4/4 eller 8/8, men 12/8 er også relativt hyppig brukt. Et vanlig og viktig særtrekk er tydelig rytmemarkering (ofte med skarptrommeslag) på andre og fjerde taktslag (tredje og syvende hvis man bruker 8/8, fjerde og tiende hvis man bruker 12/8), den såkalte backbeat, et trekk som viser at musikken er forankret i folkelig afroamerikansk tradisjon. Backbeat hadde fram til da ofte blitt regnet som en temmelig vulgær rytmikk og var regelmessig foraktet av jazzentusiaster og skolerte musikere. I dag er backbeat nærmest fullstendig enerådende i alle populære musikksjangre. Tidlig rock and roll kjennetegnes ofte av en rytmisk tvetydighet, der triolbaserte swingrytmer og mer stakkato åttendedelsrytmer med heftig backbeat kjemper om oppmerksomheten samtidig. Typisk for musikken er at alle instrumentene ofte spiller forholdsvis stakkato og rytmebasert. Musikken er ofte bygd opp rundt repeterende fraser, såkalte riff. === Instrumentering og vokalstil === Foruten en rytmeseksjon av bass (kontrabass i tidlig rock and roll, etterhvert bassgitar) og trommer, benyttes ofte gitar som hovedinstrument. Først og fremst elektrisk gitar, som kom i masseproduksjon omtrent på samme tid. Saksofon har også ofte en framtredende plass i tradisjonell rock and roll, og dessuten er piano hyppig brukt. Over musikken ligger som regel en hovedsangstemme, noen ganger supplert med koring, og både sangmelodier og tekstlinjer består, på samme måte som musikken, ofte av repeterende fraser, og kan forstås som riffs. Et annet viktig særtrekk ved rock and roll er at afroamerikanske vokalteknikker som shouting, moaning and groaning og melisma, kjent fra både svart gospel, jazz og blues, ble aksepterte og hyppig brukte vokale uttrykksformer også blant hvite artister. == Tekstene == Tekstene inneholder ofte en blanding av nonsens og halvveis skjulte seksuelle referanser (innuendo), og kretser i mange tilfelle rundt kjærlighet og dobbeltbunnede referanser til seksuelt begjær. == Norge == Rock 'n' roll kom til Norge i 1956, gjennom visningen av filmen Rock Around the Clock på Sentrum Kino, i dag Sentrum Scene, på Arbeidersamfunnets plass i Oslo. Etter kinopremieren oppsto tumulter mellom politi og ungdom. (Se Blackie-gjengen.) De sosiale konsekvensene av rockens inntog i Norge har ellers antatt mindre dramatisk karakter, overfladisk sett. Roald Stensby ble nordisk mester i rock på Jordal Amfi i 1959 hvor han sang rock-klassikeren «Breathless» (av Jerry Lee Lewis) med bandet sitt The Rockin’ Dukes. I tillegg til Roald Stensby kom også Rocke-Pelle og Per Elvis Granberg. Disse tre utgjorde de viktigste pionerene i norsk rock på 1950-tallet. Nevnes kan også Jan Rohde, Little Sofus og Odd Gisløy («Smiling Tommy») med sin selvkomponerte rock and roll-sang «Dancing With My Rockin' Shoes». Miljøet var mannsdominert, men «Rocke-Lill» alias Åse Marie Amundsen er omtalt som den første kvinnelige norske rockeartisten. === Tidlige turneer === Rocke-Pelle hadde på forhånd kunngjort at han skulle bli fulltidstudent (ved ingeniørstudier) [etter sommerturnéen i Sør-Norge i 1958].I 1960 ble det turné med Nora Brockstedt, Ray Adams og rockeren «Smiling Tommy»; Turneens nordligste punkt var Hamar. == Se også == Akrobatisk rock 'n' roll, en danseform akkompagnert av rock 'n' roll-musikk == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Rock and roll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rockemuseet i Norge The History of Rock'n'Roll 1954–1963 Rock-Songs.com

Rock and roll eller Rock 'n' roll, er betegnelsen på en musikalsk stil av amerikansk opprinnelse. Rock and roll ble populær, særlig blant ungdom, over store deler av verden i løpet av få år på midten og slutten av 1950-tallet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Klassisk_musikk

2023-02-04

Klassisk musikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klassisk musikk', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']

Klassisk musikk betegner kunstmusikk som frambrakt i, eller har sine røtter, i tradisjonene til Vestens liturgiske og sekulære musikk som dekker en bred periode fra rundt 1000-tallet og fram til i dag; det vil si den europeiske (vestlige) kunstmusikken, fra barokken eller enda tidligere og fram til dagens kunstmusikk. De sentrale normene eller regelverket til denne tradisjonen ble fastsatt i tiden mellom 1550 og 1900. Europeisk musikk er i stor grad forskjellig fra mange andre ikke-europeiske musikkformer ved sitt system med musikknotasjon som har vært i bruk siden 1500-tallet.Begrepet «klassisk musikk» kom ikke i bruk før tidlig på 1800-tallet, da i et forsøk på å «kanonisere» fra Johann Sebastian Bach til Beethoven som en form for gullalder. Den tidligste kjente referansen til «klassisk musikk» i henhold til en britisk ordbok, Oxford English Dictionary, er fra rundt 1836. I dagligtale har «klassisk musikk» fått en bredere betydning hvor det er blitt synonymt med «kunstmusikk» eller «seriøs musikk» i motsetningen til eksempelvis populærmusikk eller folkemusikk.

Klassisk musikk betegner kunstmusikk som frambrakt i, eller har sine røtter, i tradisjonene til Vestens liturgiske og sekulære musikk som dekker en bred periode fra rundt 1000-tallet og fram til i dag; det vil si den europeiske (vestlige) kunstmusikken, fra barokken eller enda tidligere og fram til dagens kunstmusikk. De sentrale normene eller regelverket til denne tradisjonen ble fastsatt i tiden mellom 1550 og 1900. Europeisk musikk er i stor grad forskjellig fra mange andre ikke-europeiske musikkformer ved sitt system med musikknotasjon som har vært i bruk siden 1500-tallet.Begrepet «klassisk musikk» kom ikke i bruk før tidlig på 1800-tallet, da i et forsøk på å «kanonisere» fra Johann Sebastian Bach til Beethoven som en form for gullalder. Den tidligste kjente referansen til «klassisk musikk» i henhold til en britisk ordbok, Oxford English Dictionary, er fra rundt 1836. I dagligtale har «klassisk musikk» fått en bredere betydning hvor det er blitt synonymt med «kunstmusikk» eller «seriøs musikk» i motsetningen til eksempelvis populærmusikk eller folkemusikk. == Ulike definisjoner av «klassisk musikk» == Begrepet «klassisk musikk» kan imidlertid ha flere ulike betydninger: «Klassisk» henviste opprinnelig til antikkens kultur i Hellas og Roma, jf. klassisk tid. Klassisk musikk kan derfor bety musikk påvirket av ideer fra antikken, gjerne et behersket, enkelt og harmonisk uttrykk. Disse ideene var viktige i renessansen og i wienerklassisismen. Klassisk musikk kan være ensbetydende med wienerklassisk musikk (musikk fra andre halvdel av 1700-tallet). Den «klassiske» perioden har blitt utvidet til å bety hele den europeiske kunstmusikken, bestående av en kontinuerlig tradisjon fra barokken eller enda tidligere, og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Man kan også si at denne tradisjonen har fortsatt fram til dagens kunstmusikk. Med klassisk musikk kan man forstå all tradisjonell kunstmusikk. Da kan man også ta med den tradisjonelle kunstmusikken i for eksempel India eller Japan. «Klassisk» musikk kan bety musikk som er tenkt som seriøs kunstmusikk, som mye av jazzmusikken, og mye av den moderne musikken som ikke er ment som kommersiell popmusikk. Klassisk jazz er brukt om en blanding av jazz og klassisk musikk == Annen bruk av «klassisk» i musikken == «Klassisk» og «klassikere» brukes også i forbindelse med musikk som vanligvis ikke regnes for «klassisk musikk»: «Klassisk» (og tilsvarende classic(al) på engelsk) kan bety noe med en særlig kvalitet, noe som har varig verdi, ofte om det en regner som en gullalder innen sjangeren. Da kan all musikk som overlever sin tid, kalles klassisk – som musikken til The Beatles. «Klassisk» (engelsk classic(al))) kan bety noe som er typisk, jf. «et klassisk eksempel». Innen musikk brukes eksempelvis (delvis overlappende med foregående) «klassisk rockabilly», «klassisk bluegrass» og «klassisk hip hop» – nærmest i betydningen tradisjonell eller ekte, og kanskje særlig slik musikken ble fremført av tidlige og skoledannende utøvere innen sjangeren (som Chuck Berry, Bill Monroe, Earl Scruggs og Buck Owens. På denne måten kan klassisk musikk sies å bety et stykke musikk som er typisk for den stilen den representerer. I så fall har alle stilarter og perioder sin «klassiske» musikk. Likevel er det neppe vanlig å regne dette for «klassisk musikk». En annen sak er at noen artister, som Béla Fleck, spiller både klassisk musikk i mer vanlig betydning og ulike former for populærmusikk som folk, jazz og bluegrass. Om instrumenter, eksempelvis klassisk gitar om gitar med nylonstrenger, og klassisk pinao om tradisjonelt piano. == Klassisk musikk i betydningen europeisk/vestlig kunstmusikk == Klassisk musikk deles inn i tidsepoker. De viktige er barokken, wienerklassismen, romantikken, og 1900-tallet, eller modernisme. Den klassiske musikken har imidlertid røtter lenger tilbake. For beskrivelse av epokene, se: Musikk i middelalderen – om framvekst av kirkemusikk og musikknotasjon Musikk i renessansen Barokkmusikk – framvekst av instrumentalmusikk, og opera. Wienerklassisismen Romantikken Impresjonisme Moderne musikk – 1900-tallets musikk == Referanser == == Litteratur == Musikkens verden: familiens musikkbok. Oslo: Musikkens verden forlag. 1951. (1150 siders bokverk) Erling Sandmo (1993). Klassisk musikk: en veiviser til de store komponistene og de gode innspillingene. [Oslo]: Gyldendal/Ekstrabokklubben. ISBN 8252516920. John Stanley (1996). Klassisk musikk: store komponister og deres mesterverker. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250421949. == Eksterne lenker == LIVE KLASSISK - Klassiske konserter, festivaler, orkestre & konsertsteder i Norge Classic Cat International Music Score Library Project Mutopia project Arkivert 8. november 2008 hos Wayback Machine. Choral Public Domain Library Werner Icking Music Archive

Klassisk musikk betegner kunstmusikk som frambrakt i, eller har sine røtter, i tradisjonene til Vestens liturgiske og sekulære musikk som dekker en bred periode fra rundt 1000-tallet og fram til i dag; «Classical» i: The Oxford Concise Dictionary of Music, red. Michael Kennedy, (Oxford, 2007), Oxford Reference Online.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sosiale_medier

2023-02-04

Sosiale medier

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informasjonssystemer', 'Kategori:Nettsamfunn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosiale medier']

Sosiale medier er tjenester på Internett som ikke skiller mellom produsenter og konsumenter av innhold – innholdet lages i stor grad av brukerne selv – og som legger til rette for «mange til mange-kommunikasjon». Sosiale medier kjennetegnes gjerne ved at de er organiserte som virtuelle nettsamfunn og nettverk hvor påloggede brukere med hver sin brukerprofil kan kommunisere med hverandre, med medlemmer av selvorganiserte grupper, og eventuelt med alle brukere av det sosiale mediet eller hele Internett. Sosiale medier legger til rette for deling og videredeling av (lenker til) innhold, innhold videreformidles til et stort antall brukere på kort tid og det omtales da som at innholdet «går viralt» siden de spres mellom venner, kolleger og andre kjente. Med interaksjon (samhandling) mellom brukerne menes blant annet deling, rating og tagging, eller å poste kommentarer til bilder, artikler eller annet innhold og informasjon. Eksempler på sosiale medier er sosiale nettsamfunn som Facebook, Twitter, Google+, LinkedIn, ResearchGate, YouTube, Myspace, Gowalla, men også spill via spillkonsoller (for eksempel PlayStation, Xbox, Nintendo, Steam eller andre nettbaserte spillplattformer og spillkanaler), wikier, blogging, videoblogging, crowdsourcing og så videre. I motsetning til tradisjonelle og redaktørstyrte massemedier som tidsskrifter, aviser (både på papir og nett), TV og radio er det brukerne som selv fritt bestemmer innholdet, og ikke en overordnet aktør eller avsender. Forkortelser og slang blir mye brukt på sosiale medier.

Sosiale medier er tjenester på Internett som ikke skiller mellom produsenter og konsumenter av innhold – innholdet lages i stor grad av brukerne selv – og som legger til rette for «mange til mange-kommunikasjon». Sosiale medier kjennetegnes gjerne ved at de er organiserte som virtuelle nettsamfunn og nettverk hvor påloggede brukere med hver sin brukerprofil kan kommunisere med hverandre, med medlemmer av selvorganiserte grupper, og eventuelt med alle brukere av det sosiale mediet eller hele Internett. Sosiale medier legger til rette for deling og videredeling av (lenker til) innhold, innhold videreformidles til et stort antall brukere på kort tid og det omtales da som at innholdet «går viralt» siden de spres mellom venner, kolleger og andre kjente. Med interaksjon (samhandling) mellom brukerne menes blant annet deling, rating og tagging, eller å poste kommentarer til bilder, artikler eller annet innhold og informasjon. Eksempler på sosiale medier er sosiale nettsamfunn som Facebook, Twitter, Google+, LinkedIn, ResearchGate, YouTube, Myspace, Gowalla, men også spill via spillkonsoller (for eksempel PlayStation, Xbox, Nintendo, Steam eller andre nettbaserte spillplattformer og spillkanaler), wikier, blogging, videoblogging, crowdsourcing og så videre. I motsetning til tradisjonelle og redaktørstyrte massemedier som tidsskrifter, aviser (både på papir og nett), TV og radio er det brukerne som selv fritt bestemmer innholdet, og ikke en overordnet aktør eller avsender. Forkortelser og slang blir mye brukt på sosiale medier. == Popularitet i Norge == En norsk undersøkelse fra 2012 viste at antallet brukere av sosiale nettsamfunn i Norge var på 63 % i andre kvartal av 2012. Økningen var størst blant kvinnene og blant de eldste aldersgruppene. Samtidig sank bruken hos aldersgruppen 25 til 34 år, fra 87 til 82 prosent. == Litteratur == Kristian A. Bjørkelo (red.): Gi meg en scene! Norsk blogghistorie - ti år med terror, traumer og dagens outfit 2013 ISBN 9788282820356 Jan Frode Haugseth: Sosiale medier i samfunnet. Universitetsforlaget 2013. ISBN 978-82-150-1970-3 Ida Jackson: Sosiale medier : hvordan ta over verden uten å gå ut av huset Aschehoug 2014 ISBN 978-82-03-29273-6 Kjell Løvik: Krisehåndtering online, CappelenDamm 2015 ISBN 9788202458638 Jon Wessel-Aas: Jus og sosiale medier Kommuneforlaget 2013 ISBN 978-82-446-2149-6 Ida Aalen: Sosiale medier, Fagbokforlaget 2015. ISBN 978-82-450-1806-6 == Referanser == == Eksterne lenker == Barn og sosiale medier Arkivert 27. september 2015 hos Wayback Machine. på Medietilsynets nettsted

Medier er flertallsformen av ordet medium, og kan ha flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/Morfem

2023-02-04

Morfem

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Morfologi']

Morfem (fra fransk morphème, etter mønster av fonem) er i lingvistikken en abstrakt enhet: det minste (abstrakte) språklige elementet med meningsbærende funksjon. De konkrete lydkombinasjonene representerer et morfem, kalles allomorfer. Morfemteorien ble utviklet etter teorien av det språklige tegn av Ferdinand de Saussure, som har sagt at et språklig tegn har en betydningsside og en formal side. For eksempel har ordet «mat» ett morfem, og ordet «vare» har ett morfem, mens ordet «matvare» består av to morfemer («mat» + «vare»). På samme måte består ordet «ombygging» av tre morfemer: prefikset «om», rota «bygg» og suffikset «ing».

Morfem (fra fransk morphème, etter mønster av fonem) er i lingvistikken en abstrakt enhet: det minste (abstrakte) språklige elementet med meningsbærende funksjon. De konkrete lydkombinasjonene representerer et morfem, kalles allomorfer. Morfemteorien ble utviklet etter teorien av det språklige tegn av Ferdinand de Saussure, som har sagt at et språklig tegn har en betydningsside og en formal side. For eksempel har ordet «mat» ett morfem, og ordet «vare» har ett morfem, mens ordet «matvare» består av to morfemer («mat» + «vare»). På samme måte består ordet «ombygging» av tre morfemer: prefikset «om», rota «bygg» og suffikset «ing». == Forskjellen på «morfem», «morf» og «allomorf» == Mens morfem er betegnelen på hver av de abstrakte minste betydningsenhetene som ord er bygget opp av, så er en morf den konkrete betydningsbærende lydkombinasjonen som i et gitt tilfelle brukes for å representere et morfem i et ord. Når ett gitt morfem (eller morfemkombinasjon) i ulike ord blir representert av ulike morfer, kalles disse ulike morfene for allomorfer (entall allomorf) av morfemet. Med andre ord: Hvis den konkrete morfen x er medlem av det abstrakte morfemet y, er x en allomorf av y.For eksempel har morfemet som refererer til transportmiddelet «bil» bare én mulig morf og derfor én allomorf: «bil». Men morfemet som refererer til transportmiddelet «sykkel», representeres av to allomorfer i de to ordene «sykkel» og «sykler». I det første ordet er morfemet representert ved allomorfen «sykkel», mens morfemet i det andre ordet representeres av allomorfen «sykl». Med andre ord er «sykkel» og «sykl» hver sin morf og altså to allomorfer av det samme morfemet (som viser til transportmiddelet sykkel). Én og samme morf kan referere til helt ulike morfemer i forskjellige sammenhenger. For eksempel kan morfen «vær» referere til tre ulike morfemer: Fiskevær, sted ved sjøen som folk driver fiske fra Hanndyr av sau Vær innen meteorologi == Se også == Fonem (fon og allofon). Grafem (Skrifttegn) Leksem Stavelse Isolerende språk == Referanser == == Litteratur == Terminologien i norsk språklære, Norsk Språkråds skrifter, (1977)

Morfem (fra fransk morphème, etter mønster av fonem) «morfem», Bokmålsordboka er i lingvistikken en abstrakt enhet: det minste (abstrakte) språklige elementet med meningsbærende funksjon. De konkrete lydkombinasjonene representerer et morfem, kalles allomorfer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Matematikk

2023-02-04

Matematikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Matematikk']

Matematikk kan beskrives som en gruppe relaterte emner der en studerer objekter karakterisert med størrelse, orientering og/eller form, og også relasjoner mellom disse objektene. Det finnes imidlertid ingen allment anerkjent definisjon av matematikk. Faget kan også omtales som en vitenskap som undersøker abstrakte strukturer, deres egenskaper og mønstre. Studiet av tall og bruk av tall er sentralt i all matematikk. Matematikk kan også betraktes som et formelt språk, med egne symboler, tegn og terminologi, der formalismen blir brukt til å beskrive abstrakte objekter, relasjoner og strukturer. En matematisk teori er en noenlunde helhetlig kunnskapsmengde, basert på matematiske begrep og uttrykt i et matematisk språk. Matematiske teorier blir verifisert i en streng deduksjonsprosess, ut fra spesifiserte aksiomer og definisjoner.Bruken og studiet av matematikk har dype historiske røtter, og spor kan føres langt tilbake i tid til oldtidens Babylon, Egypt, Kina og India. Fra et praktisk behov for å kunne telle, måle og sammenligne størrelser, har faget utviklet seg gradvis i mer og mer abstrakt retning. Mange store vitenskapsmenn gjennom historien har beskjeftiget seg med matematiske problemstillinger, som Euklid, Pytagoras, Galileo Galilei og Isaac Newton. Utviklingen av matematikk har vært gjensidig påvirket av utviklingen av fag der en har brukt matematikk som hjelpemiddel og verktøy. Faget har også alltid fascinert i kraft av seg selv og vært studert uten tanke på anvendelser. Matematikk inngår som verktøy i nær sagt alle former for vitenskap: naturvitenskap, samfunnsfag, medisin og musikk. Som verktøy kan matematikk brukes til å lage ideelle beskrivelser av deler av det virkelige liv, og fra en matematisk teori vil en være i stand til å trekke matematiske slutninger om fenomenet eller objektet som studeres. Også industrien bruker mange matematiske modeller, som ledd i design, produksjon og i beslutningsanalyse. Faget matematikk undervises på alle trinn i utdanningssystemet, fra barn begynner å lære å telle og legge sammen, og videre til universitetsnivå. En matematiker er en person med utdanning i matematikk eller som arbeider med matematiske problemstillinger. Undervisning og læring i matematikk blir behandlet i matematikkdidaktikken. På universitetsnivå er matematikkundervisningen nær knyttet til forskning i faget. Forskning i matematikk utføres i Norge også ved forskningsinstitutter som SINTEF, NORCE og Norsk Regnesentral, samt i flere industribedrifter. Matematisk forskning forsøker å bevise hypoteser og formodninger, utvikle matematiske arbeidsmetoder og å bygge nye matematiske teorier. En lang rekke emner og disipliner inngår i matematikk, og grenser mellom de ulike disiplinene er ikke alltid presis. Grunnleggende matematiske emner er algebra, aritmetikk, geometri og matematisk analyse. I anvendt matematikk studerer en bruk av matematikk i andre fag, mens ren matematikk arbeider med faget uten tanke på anvendelser. Statistikk behandler fordelinger og variasjon i numeriske datamengder, og også tilfeldige prosesser. I numerisk matematikk studerer en metoder for beregninger med tall, ofte for å finne tilnærmede løsninger på matematiske problemstillinger. På norsk brukes både «matematikk» og det uformelle kortordet «matte». Begrepet «regning» brukes gjerne om elementær aritmetikk, men også om kunnskap til «å bruke matematikk på en rekke livsområder».

Matematikk kan beskrives som en gruppe relaterte emner der en studerer objekter karakterisert med størrelse, orientering og/eller form, og også relasjoner mellom disse objektene. Det finnes imidlertid ingen allment anerkjent definisjon av matematikk. Faget kan også omtales som en vitenskap som undersøker abstrakte strukturer, deres egenskaper og mønstre. Studiet av tall og bruk av tall er sentralt i all matematikk. Matematikk kan også betraktes som et formelt språk, med egne symboler, tegn og terminologi, der formalismen blir brukt til å beskrive abstrakte objekter, relasjoner og strukturer. En matematisk teori er en noenlunde helhetlig kunnskapsmengde, basert på matematiske begrep og uttrykt i et matematisk språk. Matematiske teorier blir verifisert i en streng deduksjonsprosess, ut fra spesifiserte aksiomer og definisjoner.Bruken og studiet av matematikk har dype historiske røtter, og spor kan føres langt tilbake i tid til oldtidens Babylon, Egypt, Kina og India. Fra et praktisk behov for å kunne telle, måle og sammenligne størrelser, har faget utviklet seg gradvis i mer og mer abstrakt retning. Mange store vitenskapsmenn gjennom historien har beskjeftiget seg med matematiske problemstillinger, som Euklid, Pytagoras, Galileo Galilei og Isaac Newton. Utviklingen av matematikk har vært gjensidig påvirket av utviklingen av fag der en har brukt matematikk som hjelpemiddel og verktøy. Faget har også alltid fascinert i kraft av seg selv og vært studert uten tanke på anvendelser. Matematikk inngår som verktøy i nær sagt alle former for vitenskap: naturvitenskap, samfunnsfag, medisin og musikk. Som verktøy kan matematikk brukes til å lage ideelle beskrivelser av deler av det virkelige liv, og fra en matematisk teori vil en være i stand til å trekke matematiske slutninger om fenomenet eller objektet som studeres. Også industrien bruker mange matematiske modeller, som ledd i design, produksjon og i beslutningsanalyse. Faget matematikk undervises på alle trinn i utdanningssystemet, fra barn begynner å lære å telle og legge sammen, og videre til universitetsnivå. En matematiker er en person med utdanning i matematikk eller som arbeider med matematiske problemstillinger. Undervisning og læring i matematikk blir behandlet i matematikkdidaktikken. På universitetsnivå er matematikkundervisningen nær knyttet til forskning i faget. Forskning i matematikk utføres i Norge også ved forskningsinstitutter som SINTEF, NORCE og Norsk Regnesentral, samt i flere industribedrifter. Matematisk forskning forsøker å bevise hypoteser og formodninger, utvikle matematiske arbeidsmetoder og å bygge nye matematiske teorier. En lang rekke emner og disipliner inngår i matematikk, og grenser mellom de ulike disiplinene er ikke alltid presis. Grunnleggende matematiske emner er algebra, aritmetikk, geometri og matematisk analyse. I anvendt matematikk studerer en bruk av matematikk i andre fag, mens ren matematikk arbeider med faget uten tanke på anvendelser. Statistikk behandler fordelinger og variasjon i numeriske datamengder, og også tilfeldige prosesser. I numerisk matematikk studerer en metoder for beregninger med tall, ofte for å finne tilnærmede løsninger på matematiske problemstillinger. På norsk brukes både «matematikk» og det uformelle kortordet «matte». Begrepet «regning» brukes gjerne om elementær aritmetikk, men også om kunnskap til «å bruke matematikk på en rekke livsområder». == Definisjon av matematikk == Mange forsøk er blitt gjort på å favne begrepet matematikk i en enkel, men samtidig presis definisjon. Det eksisterer imidlertid ingen allment akseptert definisjon av faget. Selv ikke en kjent bok som «What is Mathematics» gir noen presis definisjon, men hevder at spørsmålet stilt i boktittelen kun kan besvares gjennom lang erfaring med faget. == Matematikk som vitenskapsdisiplin == Carl Friedrich Gauss har omtalt matematikk som dronningen av vitenskap. Det har imidlertid i lang tid vært store diskusjon om hvilken kategori innenfor vitenskapene matematikken tilhører. I den engelsk- og fransktalende verden har man ofte ganske enkelt definert matematikk som vitenskap og man har som regel ikke gjort noen videre differensiering utover dette. Mange matematiske problemstillinger og begreper er motivert ut fra spørsmål knyttet til naturen, for eksempel relatert til fysikk og ingeniørvitenskaper. På mange måter fungerer matematikken som en slags hjelpevitenskap for andre naturvitenskaper, men matematikk er ikke selv en naturvitenskap i egentlig forstand: Utsagn i matematikk er ikke avhengig av eksperimenter og observasjoner, slik som i de andre naturvitenskapene. Likevel blir det – for eksempel i tilknytning til Imre Lakatos' teorier – antydet en slags «renessanse for empirismen», hvor matematikerne setter opp hypoteser som de undersøker.Ved norske universiteter er det vanlig at matematikk organiseres i samme fakultet som naturvitenskapene, i et matematisk-naturvitenskapelig fakultet eller teknisk-naturvitenskapelig fakultet. I den videregående skolen står matematikk sentralt i realfagene. Historisk ble disse fagene oppfattet som eksakte vitenskaper. Matematikken har også både metodiske og innholdsmessige fellestrekk med filosofien, og faget logikk hører hjemme i begge vitenskapene. Dermed kan en også argumentere for at matematikk hører med til de humanistiske vitenskapene. == Matematisk arbeidsform og formalisme == Matematikkens grunnlag er basert på definisjoner og aksiomer. En definisjon tilordner et begrep til et ord, for eksempel ordet «kvadratrot» og begrepet «tallet som ganget med seg selv blir radikanden». Et aksiom eller postulat er et grunnleggende utsagn som godtas uten bevis, som Euklids aksiomer for geometri og Peanos aksiomer for de naturlige tallene. Fra definisjonene og aksiomene kan man ved hjelp av logiske slutninger utlede ytterligere resultat, i en strengt deduktiv prosess. Et resultat er gjerne uttrykt i form av et teorem, også kalt en «sats» eller «setning». Et velkjent eksempel er den pytagoreiske læresetningen. Et matematisk bevis er et logisk resonnement som bekrefter at et utsagn er «sant», i samsvar med og utledet fra forutsetningene. Bevisteori studeres som en del av matematisk logikk. Et lemma er i matematikk en mindre hjelpesetning som brukes til å bevise en større setning. Et matematisk korrolar er en slutning som kan trekkes fra en større setning. Med sin aksiomatiske basis og deduktive arbeidsform er matematikk et aksiomatisk-deduktivt system. I oppbyggingen av matematikk spiller matematisk objekt en viktig rolle. Dette er abstrakte elementer som er formelt og presis definert, og ofte karakterisert ved egenskaper som størrelse, orientering, form og struktur. Et av de enkleste og mest grunnlegende matematiske objektene er tall, men listen av definerte objekter er svært stor: vektorer, matriser, tensorer, funksjoner, distribusjoner, punkt, linjestykker, kurver, polygon, mengder, grupper, vektorrom osv. Mellom matematiske objekt kan en definere mange typer relasjoner, for eksempel at tall A er større en tall B eller at trekant A er formlik med trekant B. Noen relasjoner kan generaliseres til svært mange typer objekter (som likhet og identitet), mens andre er mer spesifikt knyttet til et begrenset antall typer objekter (som formlikhet). En funksjon er en viktig form for relasjon mellom to mengder, som til et hver objekt i den ene mengden knytter et objekt i den andre mengden. Nært knyttet til funksjoner er også matematisk operasjoner - framgangsmåter som fra ett eller et endelig antall objekter definerer et nytt objekt. Matematisk abstraksjon er en prosess der en beskriver objekter og relasjoner løsrevet fra den virkelige verden og også løsrevet fra spesifikke anvendelser. Et tall er i matematikk et abstrakt konsept eller objekt, løsrevet fra telling av fingre, sauer og andre gjenstander i det virkelige liv. Det er et grunnleggende mål i matematikk å kartlegge egenskaper og relasjoner og som gjelder for så stor klasse av objekter som mulig. Dette kan gjøres gjennom studiet av matematiske strukturer, som er mengder av abstrakte objekter utstyrt med et sett av relasjoner og operasjoner. Viktige matematiske strukturer er grupper, kropper, ringer, topologiske rom og vektorrom. Matematiske symboler blir brukt til å representere matematiske objekter og relasjoner, inkludert operasjoner. Slik sett kan matematikk karakteriseres som et formelt språk. Det meste av matematisk notasjon som er i bruk i dag er innført etter 1600-tallet.En matematisk teori er en noenlunde helhetlig kunnskapsmengde om et gitt emne, uttrykt i et matematisk språk. Eksempler kan være «funksjonsteori» og «gruppeteori». == Matematisk forskning == === Forskningsmiljøer === Matematisk forskning utføres ved universiteter og høyskoler, ved frittstående forskningsinstitusjoner og i industrien. I Norge utføre forskning i matematikk ved universitetene i Agder, Bergen, Oslo, Stavanger og Tromsø. Både SINTEF, NORCE og Norsk Regnesentral er frittstående institusjoner med aktiviteter i matematikk. === Forskningspriser === Det eksisterer mange forskningspriser særskilt rettet mot matematikk, og både Fieldsmedaljen og Abelprisen er blir kalt «nobelprisen i matematikk». Fieldsmedaljen er oppkalt etter den amerikanske matematikeren John Charles Fields, og prisen deles ut hvert fjerde år av den frittstående organisasjonen International Mathematical Union. Abelprisen er oppkalt etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel og deles ut årlig av Det Norske Videnskaps-Akademi. Andre kjente priser som deles ut spesifikt i matematikk er Leroy P. Steele-prisen, Shawprisen og Wolfprisen. Mer generelle vitenskapspriser er også tildelt matematikere, slik som Balzanprisen og Crafoordprisen. Viggo Brun-prisen tildeles yngre norske forskere for fremragende bidrag i matematikk. Prisen er oppkalt etter den norske talteoretikeren Viggo Brun og deles ut av Norsk matematisk forening.Nobelprisen deles ikke ut i matematikk. Spekulasjoner om at dette skyldes rivalisering mellom Alfred Nobel og den svenske matematikeren Gösta Mittag-Leffler kan ikke underbygges av historiske fakta. Flere matematikere har mottatt nobelprisen i andre fag: John Nash, Leonid Hurwicz og Clive Granger fikk hver for seg prisen i økonomi, mens Max Born har fått prisen i fysikk. Matematikeren Bertrand Russell fikk nobelprisen i litteratur, men i hovedsak for ikke-matematisk arbeid. === Forskningsutfordringer === Matematisk forskning er like vanskelig å karakterisere som begrepet «matematikk», og forskningen spenner over et svært vidt felt av emner. I det følgende er noen former for problemstillinger i matematisk forskning skissemessig omtalt, uten krav på å være systematisk, ikke-overlappende eller fullstendig. Kjente hypoteser og problemGjennom historien har det vært framsatt mange hypoteser og formodninger (antagelser, påstander, engelsk: conjectures), der en formulert mer eller mindre presise matematiske utsagn uten bevis. Noen av disse påstandene og hypotesene har vist seg å ikke være riktige, for eksempel Marin Mersennes berømte antagelse om primtall. Andre hypoteser har vært mulig å bevise: Fermats siste teorem ble skrevet som en merknad i 1637 og ble bevist først i 1995, av Andrew Wiles. Slike formodninger er ofte så mye omtalt og studert at de blir gitt egne navn, og mange står fremdeles uten falsifikasjon eller bevis, for eksempel Goldbachs formodning og Riemann-hypotesen. En hypotese innebærer en gjetning om problemløsningen; en påstand om at det eksisterer en løsning eller et utsagn om formen på løsningen. Kjente problemstillinger kan imidlertid være formulert mer åpent, uten å si noe om løsningen, og også slike problemstillinger utfordrer forskningen. Hilbertproblemene er en liste på 23 matematiske problem publisert av David Hilbert i 1900, problem som da de ble publiserte var uten kjent løsning. Noen av problemene var formulert som formodninger, andre som åpne problem. Millenniumprisproblemene er en lignende liste, framsatt i år 2000. Forskning kan også resultere i en påvisning av at et formulert problem ikke har en løsning, slik som Leonhard Euler viste for problemet kalt «Broene i Königsberg». Matematisk teoribyggingMange av de vitenskapelige prisene er de siste årene er begrunnet med utsagn av typen «har gitt viktige bidrag til teorien om ...». Målet for slik forskning er å bygge opp en så helhetlig kunnskap som mulig om et valgt område. Dette gjøres på mange måter, ved å kartlege strukturer, undersøke relasjoner til andre grener av matematikk og ved å utlede konsekvenser av en kjent teori. Ofte bygges en teori stein på stein, som en lang følge av teorem og beviser. En oversikt publisert i 2005 anslo at databasen Mathemathical Reviews, en database over vitenskapelige matematiske artikler publisert siden 1940, inneholdt over 1,9 million artikler, og storparten av disse presenterte teorem og tilhørende bevis.I samsvar med ønsket om abstraksjon kan generaliseringer og sammenknytninger av ulike teorier være viktige resultat. Akshay Venkatesh fikk Fieldsmedaljen i 2018 for «syntese av analytisk tallteori, homogen dynamikk, topologi og representasjonsteori». Utvikling av matematiske arbeidsmetoderTil hjelp i problemløsning blir det utviklet stadig nye matematiske arbeidsmetoder. Dette kan være analysemetoder, algoritmer og løsningsmetoder, modelleringsmetoder, beregningsmetoder osv; alt som utvider den matematiske verktøykassen. Effektiv bruk av ny datamaskin-teknologi kan for eksempel stille andre og nye krav til metodene som blir benyttet, som krav til å kunne paralleliseres på en effektiv måte. Forbedring av metoder for å løse svært store lineære ligningssystem er svært viktig for mange praktiske anvendelser. Kartlegging av egenskaper kan være viktige bidrag til forståelsen av en matematiske metode, for eksempel en undersøking av stabilitet til en numerisk metode. LigningsløsningMatematisk teori inneholder svært mange typer av ligninger, og beskrivelse av eksakte og tilnærmede løsninger av ligninger er et utømmelig område for matematisk arbeid. Differensialligninger er svært viktig i all anvendt matematikk. I ren matematikk studeres blant annet algebraiske ligninger og diofantiske ligninger. Matematikere kan være beryktet for tilsynelatende å være fornøyd med å vise eksistens og entydighet for løsningen til en ligning: Selv om ikke greier å vise hva løsningen er, så kan en vise at det eksisterer en og kun en løsning. Kartleging av matematiske egenskaperKartlegging og beskrivelse av matematiske egenskaper til definerte objekter og strukturer er en viktig del av matematisk forskning. Da nordmannen Atle Selberg i 1950 fikk Fieldsmedaljen for fremragende matematisk forskning, var dette delvis begrunnet i en karakterisering av nullpunkt i Riemanns zetafunksjon. Nye områder og anvendelserFaget matematikk blir stadig utvidet til nye felt og tatt i bruk i nye sammenhenger. Spillteori, der matematisk teori brukes til å undersøke adferd og valgsituasjoner, er en relativt ny vitenskapsgrein, utviklet etter andre verdenskrig. == Matematikk som verktøy == Matematikk blir brukt som hjelpemiddel og verktøy innenfor alle de formaliserte vitenskapene. I empiriske og eksperimentelle fag er ofte tallbehandling og statistikk grunnleggende viktig. Matematiske modeller kan også utledes fra fundamentale prinsipp i en deduktiv prosess og brukes til å trekke matematiske slutninger om det fenomenet eller objektet som studeres. Værmelding er et kjent område der bruken av matematikk er svært viktig. Industrien benytter mye matematikk til design og konstruksjon, for eksempel gjennom dataassistert konstruksjon og programvare for modellsimuleringer. Beslutningsprosesser i industrien kan også benytte matematiske metoder, for eksempel gjennom risikoanalyse. Undervisningsfaget industriell matematikk er laget for å studere matematikk ut fra industriens behov. I flere århundrer har matematikken blitt utviklet gjennom fremskritt innenfor blant annet astronomi, fysikk og økonomi. Samtidig har matematikken hatt betydning for fremskritt gjort innenfor disse fagområdene: Isaac Newton utviklet infinitesimalregningen for å få en bedre forståelse av forholdet mellom krefter og endring av krefter. Joseph Fourier la grunnlaget for det moderne funksjonsbegrepet gjennom studier av varmeledning. Friedrich Gauss utviklet den såkalte minste kvadraters metode og systematiserte løsning av lineære ligninger i forbindelse med landmåling omkring Hannover. Motsatt finner vi også flere eksempler på at matematikere har utviklet teorier som man først senere har funnet til dels overraskende praktiske anvendelser for. Eksempelvis har boolsk algebra funnet anvendelser innen digitalteknikk og elektrisk styringsteknikk. Tallteori var i lang tid en slags intellektuell lek uten praktisk nytte, men spiller i vår tid en viktig rolle i kryptografi – et fagfelt som er avgjørende for bruken av internett. == Matematikk i utdanning == Matematikk har i alle år vært et av de mest sentrale fagene i norsk skole. Matematikk er eget fagområde i planene for både barnehage, grunnskole og videregående skole. De aller fleste høgskoler og universiteter i Norge tilbyr kurs i matematikk. I skolen skal faget medvirke til å utvikle den matematiske kompetansen som samfunnet og den enkelte trenger. Emner og problemstillinger knyttet til undervisning og læring i matematikk blir behandlet i matematikkdidaktikken. Mange elever har vansker med matematikkfaget, og studiet av matematikkvansker er et sentralt felt som ligger i skjæringspunktet mellom matematikkdidaktikk og spesialpedagogikk. == Matematikk som rekreasjon == Mange finner glede og hjernetrim i matematikk som rekreasjon, ved å løse matematiske nøtter og puslespill og ved å fundere på matematiske paradokser.Sudoku og kakuro er en kjente former for tallspill. I mange dataspill er deloppgaver av matematisk karakter, ofte gitt en billedmessig innpakning. == Matematiske fagområder == Se også: Liste over fagområder i matematikkFaget matematikk kan deles opp i svært mange delemner, som til dels er overlappende. Viktige hovedkategorier er ren matematikk, anvendt matematikk, statistikk og numerisk matematikk. Grunnleggende emner er felles for alle disse fire områdene. === Matematisk basis === Matematikk kan grovt deles inn i studier av størrelser, struktur, form og endring, svarende til de fire grunnleggende områdene aritmetikk, algebra, geometri og analyse. Aritmetikk er et delemne i tallteori og studerer tall og grunnleggende operasjoner på disse. De grunnleggende aritmetiske operasjonene er addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon, og kvadrering regnes også ofte med blant disse.Algebra er studiet av matematiske symbol og regler for behandling av disse. Mange assosierer algebra med «bokstavregning», selv om dette bare i begrenset omfang beskriver emnet. Elementær algebra omfatter bruk av symboler og variabler, blant annet i ligninger. En viktig bestanddel i mange teorier og anvendelser er lineær algebra. I vid forstand omfatter algebra alt fra ligningsløsning til studiet av abstrakte strukturer som grupper og ringer. Geometri behandler figurer og form, både i det todimensjonale planet, i det tredimensjonale rommet og også i mer abstrakte rom. Klassisk geometri studerer konstruksjoner utført med passer og linjal i planet, i euklidsk geometri. Ved å bruke alternative aksiomer kan en også utvikle ikke-euklidsk geometri, av og til omtalt som geometri for ikke-plane flater. I differensialgeometri brukes teknikker fra matematisk analyse til studiet av geometriske former, inkludert differensial- og integralregning. Matematisk analyse behandler uendelige prosesser, grenser og grenseverdier, spesielt i forbindelse med integrasjon og derivasjon av funksjoner. Her studeres også følger og rekker med uendelig mange ledd. Analysen kan videre deles i reell analyse og kompleks analyse, avhengig av om en studerer mengde an reelle tall eller komplekse tall. Målteori er en grein av analysen som tar utgangspunkt i grunnleggende begreper for lengde, areal og volum, og som på den måten danner basis for integralteori. === Ren matematikk === I ren matematikk studeres faget som verdifullt i seg selv, uten tanke på anvendelser i den virkelige verden. Motivasjonen for faget ligger i nysgjerrighet og i den intellektuelle utfordringen som problemløsningen gir samt estetikken i de teoriene som skapes, «matematikk som kunst».De fire grunnleggende områdene aritmetikk, algebra, geometri og analyse videreføres i ren matematikk, ofte til en svært abstrakt form. I abstrakt algebra videreføres kjente resultat fra aritmetikk og elementær algebra. Matematiske strukturer som grupper, kropper og ringer danner basis for en abstrakt beskrivelse av objekter og relasjoner. Algebraisk geometri bruker teknikker fra abstrakt algebra for å løse geometriske problemer. I topologi studeres geometriske egenskaper som bevares under kontinuerlige transformasjoner. === Anvendt matematikk === Anvendt matematikk studerer metoder og teori som kan brukes som hjelpemiddel i andre fag. Særlig nær tilknytning og symbiose har det vært mellom matematikk og fysikk, der anvendt matematikk inkluderer emner som aerodynamikk, akustikk, klassisk mekanikk og væskemekanikk. Anvendelser kan også hentes fra økonomifag, i matematisk økonomi. Spesielt er samfunnsøkonomi sterkt preget av matematiske modeller. === Statistikk === I statistikk undersøker en egenskaper til tallfordelinger og også tilfeldige prosesser. Det er ulike syn på hvordan statistikk forholder seg til matematikk, om dette er et delemne under matematikk (for eksempel under anvendt matematikk) eller om det skal betraktes som et uavhengig matematisk fag.Statistikk er et viktig i alle empiriske og eksperimentelle fag, med systematiske metoder for datainnsamling, databeskrivelse, håndtering av usikkerhet og hypotesetesting. Den mer teoretiske delen av statistikken er basert på sannsynlighetsteori. === Numerisk matematikk === Numerisk analyse studerer metoder og algoritmer for å utføre beregninger med tall. Algoritmene er ofte konstruert for å finne tilnærmede løsninger på matematiske problemstillinger som vanskelig lar seg løse eksakt. Dette omfatter for eksempel numerisk løsning av differensialligninger og numerisk løsning av svært store lineære ligningssystemer. Numerisk analyse kan betraktes som en del av matematisk analyse eller som et delemne under anvendt matematikk, men også som en selvstendig matematisk disiplin. Numerisk matematikk har hatt en eksplosiv utvikling parallelt med utviklingen av datateknologi og med industrielle behov for å utføre svært store beregningsoppgaver. == Historie == Hovedartikkel: Matematikkens historie === Etymologi === Ordet «matematikk» (gresk: μαθηματικά eller mathēmatiká) kommer fra det greske ordet μάθημα (máthēma), som betyr læring, studie og vitenskap. Filosofen Platon hevdet at en person ikke kunne være lærd uten å kjenne til matematikk. Ordet polymath ble brukt av grekerne for å betegne en person med stor kunnskap, ikke bare i matematikk. Alt i klassisk tid fikk ordet máthēma etter hvert en mer avgrenset og teknisk betydning, som «matematisk studie». Adjektivet μαθηματικός (mathēmatikós) er også relatert til læring, med gradvis utvikling til betydningen «matematisk». Uttrykket μαθηματικὴ τέχνη (mathēmatikḗ tékhnē), på latin ars mathematica, betyr matematisk kunst. === Historisk oversikt === Matematikk er en av de eldste vitenskapene vi har. De eldste matematiske skriftene er funnet fra oldtidens Mesopotamia fra ca 1800 f.Kr. og fra Egypt, ca 1300 f.Kr. Den pytagoreiske læresetning var kjent i Mesopotamia lenge før Pytagoras levde. Tidlige tekster er også funnet i India, de eldste fra omkring 800 f.Kr. Blant de eldste kinesiske verkene er boka Zhoubi Suanjing tidfestet til omkring 300 f.Kr. En tidlig blomstringstid fant sted i antikkens Hellas. Pytagoras dannet sin skole som blandet matematikk, filosofi og mystikk i sydspissen av Italia omkring 500 før Kristus. I gresk matematikk finner vi de første seriøse forsøk på logiske beviser og aksiomatisering, særlig gjennom den euklidske geometrien. Euklid fra Alexandria (født omkring 300 f.Kr) skrev verket Elementer, som har fungert som lærebok i over 2000 år. Gresk og indisk matematikk ble videreutviklet først og fremst av matematikere fra den islamske verden, i Arabia og Persia. Perseren Al-Khwârizmî (født omkring 790 e.Kr) regnes som algebraens far, med sin systematiske lærebok om løsning av ligninger. Han skrev også tekster om de hindu-arabiske tallene. I tidlig middelalder ble verk fra den islamske verden oversatt til latin, og en fikk på den måten overført både arabisk, gresk, indisk og persisk kunnskap til Europa. Adelard fra Bath (født omkring 1080) og Leonardo Fibonacci (født omkring 1170) var begge med på å introdusere de hindu-arabiske tallene til Europa, og disse fortrengte etter hvert de upraktiske romertallene. Renessansen i Italia var også en revitalisering av vitenskapene. Da universitetene ble gradvis utviklet i europeisk middelalder, var aritmetikk og geometri blant de syv frie kunstene som ble undervist. Innføring av boktrykkerkunsten på 1400-tallet var viktig for spredning av matematisk kunnskap og for en langsom etablering av en felles symbolbruk. Den første bruken av pluss- og minus-tegn kom på trykk i tyske læreverk i algebra omkring 1500. Bruken av symboler for variabler ble introdusert av franskmannen François Viète (født 1540). Galileo Galilei (1564-1642) og Johannes Kepler (1571-1630) var begge viktige for bruken av matematikk i andre vitenskaper, i astronomi og fysikk. René Descartes (1596-1650) var både filosof og matematiker, og han la grunnlaget for moderne matematikk med innføringen av koordinater og kombinasjonen av algebra og geometri i analytisk geometri. Andvendelser i naturvitenskapene var også viktig for Gottfried Leibniz og Isaac Newton. Uavhengig av hverandre la de begge grunnlaget for matematisk analyse, gjennom undersøkelsen av tangenter og flateinnhold, og ved innføring av infinitesimalregningen omkring århundreskiftet 1700. Newtons mekanikk og loven om tyngdekraft ble i de følgende århundrene kilder til mange ulike matematiske problemer. Leonhard Euler (1707-1783) ga også viktige bidrag til matematisk analyse. Han arbeidet i nesten alle kjente områder av matematikk, samt la grunnlaget for nye retninger. Carl Friedrich Gauss (1777-1855) er rangert blant de mest innflytelsesrike matematikere gjennom tidene. I doktorarbeidet sitt ga han et bevis for algebraens fundamentalteorem, knyttet til løsning av algebraiske ligninger. Gauss ga store bidrag til algebra, analyse og geometri. Som del av studiet av algebraiske ligninger utviklet Niels Henrik Abel og Évariste Galois det abstrakte begrepet «gruppe» og teori for slike strukturer. I den videre fordypningen av disse problemstillingene ble algebraen og den algebraiske geometrien utviklet. I løpet av 1800-tallet ble infinitesimalregningen utviklet mot den formen den har i dag, særlig påvirket av Cauchy og Karl Weierstrass' arbeider. Mot slutten av århundret ble mengdelæren utviklet av Georg Cantor. Utviklingen i første halvdel av det 20. århundret ble særlig påvirket av David Hilberts liste over 23 matematiske problemer. Ett av disse problemene var forsøket på en fullstendig aksiomatisering av matematikken, og det var samtidig sterke forsøk på å abstrahere matematikken ytterligere. Videre utviklet Emmy Noether grunnlaget for moderne algebra, Felix Hausdorff utviklet topologien, og Stefan Banach innførte et svært viktig begrep innenfor funksjonsanalysen, i ettertid kalt Banachrom. === Innhold og områder === Følgende oversikt er ment å gi et første kronologisk overblikk over den store bredden av matematiske emner og delemner: regning med tall (aritmetikk), undersøkelse av figurer (geometri – de klassiske kulturene, Euklid), undersøkelse av korrekte slutninger (logikk – Aristoteles), trigonometri, geometrien og vinklene til en trekant, problemløsning (George Pólya) løsing av ligninger (algebra – Tartaglia, middelalderen og renessansen), undersøkelse av delelighet (tallteori – Euklid, Diofant, Fermat, Leonhard Euler, Carl Friedrich Gauss, Bernhard Riemann), regning på forhold i rommet (analytisk geometri – René Descartes, 1600-tallet), regning med sannsynligheter (sannsynlighetsregning – Blaise Pascal, Jakob Bernoulli, Pierre-Simon Laplace, 1600-tallet til 1800-tallet), undersøkelse av funksjoner, særlig vekst, krumming, forhold nær uendeligheten og flateinnhold under kurver (analyse – Isaac Newton, Gottfried Wilhelm Leibniz, slutten av 1600-tallet), beskrivelsen av fysiske størrelser (differensialligninger, partielle differensialligninger, vektoranalyse – Leonhard Euler, Bernoulli-brødrene, Pierre-Simon Laplace, Carl Friedrich Gauss, Siméon Denis Poisson, Jean Baptiste Joseph Fourier, George Green, George Gabriel Stokes, David Hilbert, 1700-tallet til 1800-tallet), perfeksjoneringen av analysen ved innføringen av komplekse tall (funksjonsteori – Carl Friedrich Gauss, Cauchy, Karl Weierstrass, 1800-tallet), beregninger av krummede flater og rom (differensialgeometri – Carl Friedrich Gauss, Bernhard Riemann, Tullio Levi-Civita, 1800-tallet), statistikk og dataanalyse – Ronald Fisher, Karl Pearson, 1900- og 2000-tall. det systematiske studiet av symmetrier (gruppeteori – Évariste Galois, Niels Henrik Abel, Felix Klein, Sophus Lie, 1800-tallet), oppklaringer av uendelighetsparadoksene (mengdelære og logikk – Georg Cantor, Gottlob Frege, Bertrand Russell, Ernst Zermelo, Abraham Adolf Fraenkel, begynnelsen av 1900-tallet), undersøkelse av strukturer og teorier approksimative løsninger og beregning med datamaskiner (numerisk analyse - John von Neumann, fra 1945 ) == Se også == Ugyldige bevis Liste over uløste matematiske gåter Liste over viktige matematiske tidsskrift == Referanser == == Litteratur == Jourdain, Philip E.B. (2003). «The Nature of Mathematics». I James R. Newman. The World of Mathematics. Dover. ISBN 0-486-43268-8. R.Courant, H.Robbins (1941). What is Mathematics?. Oxford University Press. ISBN 0-19-502517-2. Peterson, Ivars (2001). Mathematical Tourist, New and Updated Snapshots of Modern Mathematics. Owl Books. ISBN 0-8050-7159-8. Thorvaldsen, Steinar (2002). Matematisk kulturhistorie. (PDF). Tromsø: Eureka. ISBN 82-7389-045-7. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Steven Schwartzman (1994). The words of mathematics. An etymological dictionary of mathematical terms used in English. Washington, DC: The Mathematical Association of America. ISBN 0-88385-511-9. C.B.Boyer (1968). A history of mathematics. Princeton, USA: John Wiley & Sons, Inc. ISBN 0-691-02391-3. == Eksterne lenker == (en) Mathematics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av matematiker Matematikkforum med regelbøker E-læring i matematikk Matematikkoppgaver Det nasjonale nettstedet for matematikk Norsk matematisk forening Matte.no Læreplan i matematikk, 1.-10. årstrinn, VG1P, VG1T, VG2P og VG2T Mathematica Scandinavica (tidsskrift) Normat – Nordisk matematisk tidsskrift Wolfram MathWorld (engelsk) Wolfram Integrals (engelsk) Slik har matematikken utviklet seg - artikkel fra forskning.no 27.4.05

Matematikk kan beskrives som en gruppe relaterte emner der en studerer objekter karakterisert med størrelse, orientering og/eller form, og også relasjoner mellom disse objektene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Magne_Johansen

2023-02-04

Magne Johansen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Vestvågøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Skihoppstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04']

Denne artikkelen handler om skihopperen. For journalisten med samme navn, se Magne Johansen (journalist).Magne Johansen (født 18. januar 1965 i Trondheim) er en norsk skihopper. Han hoppet for Leknes og Trønderhopp. Han deltok i verdenscupen mellom 1987 og 1993. Magne Johansen tok VM-sølv i lagkonkurransen i stor bakke i Lahtis i 1989. Han tok også NM-sølv i normalbakke i Skien 1988 og NM-sølv i stor bakke i Odnesbakken 1990. Hans beste plassering i verdenscupen er en 4.-plass i St. Moritz i 1992. I OL i Albertville i 1992 ble han nr. 18 i storbakken og nr. 49 i normalbakken. Han har deltatt i VM i skiflyging to ganger. I Vikersund i 1990 ble han nr. 39, og i Harrachov i 1992 ble han nr. 13.

Denne artikkelen handler om skihopperen. For journalisten med samme navn, se Magne Johansen (journalist).Magne Johansen (født 18. januar 1965 i Trondheim) er en norsk skihopper. Han hoppet for Leknes og Trønderhopp. Han deltok i verdenscupen mellom 1987 og 1993. Magne Johansen tok VM-sølv i lagkonkurransen i stor bakke i Lahtis i 1989. Han tok også NM-sølv i normalbakke i Skien 1988 og NM-sølv i stor bakke i Odnesbakken 1990. Hans beste plassering i verdenscupen er en 4.-plass i St. Moritz i 1992. I OL i Albertville i 1992 ble han nr. 18 i storbakken og nr. 49 i normalbakken. Han har deltatt i VM i skiflyging to ganger. I Vikersund i 1990 ble han nr. 39, og i Harrachov i 1992 ble han nr. 13. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Magne Johansen – Olympedia (en) Magne Johansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Magne Johansen – FIS (skihopping)

Magne Johansen (født 18. januar 1965 i Trondheim) er en norsk skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Manglerud_Star_Ishockey

2023-02-04

Manglerud Star Ishockey

['Kategori:1913 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1913', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Manglerud', 'Kategori:Manglerud Star Ishockey']

Manglerud Star Ishockey ofte forkortet «MS» (stiftet i 1913 som Sportsklubben Star) er en norsk ishockeyklubb fra Manglerud i Oslo. Eliteserielaget for herrer blir trent av Knut Jørgen Stubdal og hele klubben spiller i Manglerudhallen, populært kalt «Garasjen». De spiller nå i Fjordkraftligaen, tidligere Get-ligaen, etter å ha rykket opp igjen etter at Trondheim-klubben Rosenborg Ishockeyklubb ikke fikk innvilget lisens for sesongen 2013–2014. Elitesatsingen til MS har ikke et veldig stort budsjett, og satser på egen avdeling. Eliteserielaget til MS er en nesten «helnorsk» stall med 26 nordmenn, 1 svensk statsborger og 1 amerikansk statsborger. Gjennomsnittsalderen til eliteserielaget er 26 år.(Høsten 2020)

Manglerud Star Ishockey ofte forkortet «MS» (stiftet i 1913 som Sportsklubben Star) er en norsk ishockeyklubb fra Manglerud i Oslo. Eliteserielaget for herrer blir trent av Knut Jørgen Stubdal og hele klubben spiller i Manglerudhallen, populært kalt «Garasjen». De spiller nå i Fjordkraftligaen, tidligere Get-ligaen, etter å ha rykket opp igjen etter at Trondheim-klubben Rosenborg Ishockeyklubb ikke fikk innvilget lisens for sesongen 2013–2014. Elitesatsingen til MS har ikke et veldig stort budsjett, og satser på egen avdeling. Eliteserielaget til MS er en nesten «helnorsk» stall med 26 nordmenn, 1 svensk statsborger og 1 amerikansk statsborger. Gjennomsnittsalderen til eliteserielaget er 26 år.(Høsten 2020) == Tabellen == == Spillerstall 2021/22 == === Støtteaperat === Hovedtrener : Corey Neilson Assistent og keepertrener: André Lysenstøen Huoltopäällikkö: Michael Kleppen Administrerende direktør: Patrik Molberg == Junioravdeling == Manglerud Star Bredde er breddedelen til klubben og har åtte aldersbestemte guttelag og et jentelag. Elitedellen har tre elitelag; U16, U18 og U21 lag, Klubben tilbyr også hockeyskole. === Manglerud Star 2 === Manglerud Star 2 var rekruttlaget til Manglerud Star sitt A-lag og Opprette i 2009 hovedsakelig for å videre utvikle spillere i Manglerud systemet, slik at de som ikke hadde fått spilletid i GET-ligaen kunne spille i 1. divisjon og for å få opp spillere til GET-ligaen. Manglerud Star eksistere mellom 2009 og 2012 og fikk tre sesonger, som spilte i 1. divisjon ishockey for menn. == Historie == MS fikk hockey på programmet først sent på 60-tallet, men til tross for at det skulle gå noen år før man fikk egen hall på Manglerud, markerte MS seg tidlig. Også i gamle dager var det i yngre klasser man først gjorde seg bemerket. MS sikret seg flere NM-gull i smågutt- og juniorklassen, før a-laget som en naturlig konsekvens fant veien opp i toppserien i 1973. Klubbfargene var opprinnelig grønt og hvitt, men Per «Kaka» Karlsen bestilte gule og grønne drakter da de rykket opp til toppserien i 1973. Allerede andre sesongen i 1. divisjon fikk MS sølvmedaljer i serien. MS ble etter hvert den evige toer i seriespillet, men i NM skulle det etter hvert lykkes laget å gå helt til topps. I motsetning til i dag, ble det ikke spilt semifinaler og finaler. Isteden hadde man en sluttspillserie med de seks beste lagene fra 1. divisjon. Her gikk MS til topps foran Hasle-Løren Idrettslag og Frisk Asker å ble norgesmester i 1977 og 1978, og er Idrettslaget Manglerud Stars stolthet. Etter at det ble innført cupspill med semifinaler og finaler i NM, har MS kun vært i finalen en gang. Det skjedde i 1982, men da ble det tap mot Vålerengen. I 1997 ble det tap mot samme motstander i kvartfinalene, og siden har ikke MS vært i semifinale, selv om de har vært svært nær ved flere anledninger. == Ulike samarbeidsforsøk == === Oslo hockey === se også Furuset IshockeySesongen 1989/90 inngikk Manglerud Star og Furuset Ishockey et samarbeide på A-lagsnivå som ble kalt "Oslo hockey". Dette ble en sportslig suksess, hvor elitelaget Furuset ble Norgesmestre og farmerlaget MS fikk bedre tabellplassering enn på mange år. Det var forøvrig i Manglerud Star i denne sesongen at Geir Myhre hadde sin debut som trener. Samarbeidet med Furuset varte bare en sesongen. === LM-90 === se også Vålerenga IshockeySesongen 1990/91 tok A-laget til Manglerud Star navnet "LM-90", etter at Lambertseter hockeyklubb ble fusjonert inn i Manglerud Star. Sesongen 1991/92 var Manglerud star et farmerlag for Vålerenga Ishockey og spilte i 1. divisjon. 93/94-sesongen var Manglerud Star igjen tilbake i eliteserien under eget navn, i egne farger og uten samarbeid med annen klubb. === Spektrum Flyers === se også Spektrum FlyersI sesongene 94/95 og 95/96 "lånte" Manglerud star ut eliteserieplassen til stor satsingen Spektrum Flyers. Dette ble ikke noen stor sportslig suksess for Manglerud star, så fra og med sesongen 96/97 ble det igjen bestemt å satse på egne krefter. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Idrettslaget Manglerud Star (stiftet 23. juni 1913 som Sportsklubben Star) er et norsk idrettslag fra Manglerud i Oslo.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Eurovision Song Contest

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Eurovision Song Contest', 'Kategori:Kartposisjoner med mulige feil', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1956', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Denne artikkelen omhandler Eurovision Song Contest generelt. For årets utgave, se Eurovision Song Contest 2023.Eurovision Song Contest (fransk: Concours Eurovision de la Chanson, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix) er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Konkurransen har blitt arrangert årlig fra 1956, med unntak av 2020, da konkurransen ble avlyst på grunn av koronapandemien. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal allmennkringkaster, som har ansvar for å velge ut en sang som skal delta i konkurransen. Kringkasteren må være medlem av EBU for å kunne delta. Konkurransen blir normalt arrangert over en uke i mai. Opprinnelig besto konkurransen kun av en finale, men etter årtusenskiftet har antall deltagerland økt til over 40. På grunn av dette innførte EBU i 2004 i en semifinale i forkant av finalen. Siden 2008 har det blitt arrangert to semifinaler, og bare vertslandet og fem andre land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – er direkte kvalifisert til finalen. I både semifinalene og finalen blir det arrangert en telefon- og juryavstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger. Vinneren er den sangen som får flest poeng samlet fra juryene og seerne i finalen. Vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter. Irland har vunnet Eurovision Song Contest flest ganger, med syv seire. Sverige har seks seire, mens Frankrike, Luxembourg, Storbritannia og Nederland har fem. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har vært med hvert år siden 1960 (med unntak av 1970 og 2002) og vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Norge er samtidig det landet som har kommet sist flest ganger, med elleve sisteplasser – herav fire ganger med null poeng. Konkurransen er et av de mest lengstlevende TV-programmene i verden og satte i 2015 Guiness verdensrekord som verdens eldste årlige tv-musikkonkurranse. Eurovision Song Contest har årlig rundt 200 millioner seere på verdensbasis for finalen og semifinalene samlet. Sendingene blir kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia (deltager siden 2015), Kina, Egypt, India og USA. Siden 2000 har konkurransen også blitt strømmet over internett.

Denne artikkelen omhandler Eurovision Song Contest generelt. For årets utgave, se Eurovision Song Contest 2023.Eurovision Song Contest (fransk: Concours Eurovision de la Chanson, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix) er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Konkurransen har blitt arrangert årlig fra 1956, med unntak av 2020, da konkurransen ble avlyst på grunn av koronapandemien. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal allmennkringkaster, som har ansvar for å velge ut en sang som skal delta i konkurransen. Kringkasteren må være medlem av EBU for å kunne delta. Konkurransen blir normalt arrangert over en uke i mai. Opprinnelig besto konkurransen kun av en finale, men etter årtusenskiftet har antall deltagerland økt til over 40. På grunn av dette innførte EBU i 2004 i en semifinale i forkant av finalen. Siden 2008 har det blitt arrangert to semifinaler, og bare vertslandet og fem andre land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – er direkte kvalifisert til finalen. I både semifinalene og finalen blir det arrangert en telefon- og juryavstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger. Vinneren er den sangen som får flest poeng samlet fra juryene og seerne i finalen. Vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter. Irland har vunnet Eurovision Song Contest flest ganger, med syv seire. Sverige har seks seire, mens Frankrike, Luxembourg, Storbritannia og Nederland har fem. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har vært med hvert år siden 1960 (med unntak av 1970 og 2002) og vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Norge er samtidig det landet som har kommet sist flest ganger, med elleve sisteplasser – herav fire ganger med null poeng. Konkurransen er et av de mest lengstlevende TV-programmene i verden og satte i 2015 Guiness verdensrekord som verdens eldste årlige tv-musikkonkurranse. Eurovision Song Contest har årlig rundt 200 millioner seere på verdensbasis for finalen og semifinalene samlet. Sendingene blir kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia (deltager siden 2015), Kina, Egypt, India og USA. Siden 2000 har konkurransen også blitt strømmet over internett. == Opprinnelse == Den europeiske kringkastingsunionen EBU ble opprettet i 1950 og står bak TV-nettverket som bærer navnet Eurovision. Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Genève, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Bezençon foreslo å lage et samlende, felleseuropeisk tv-program som også kunne promotere organisasjonen.Kringkastingsunionen vurderte flere forslag og alternativer, blant annet en konkurranse for amatørunderholdere. Under et EBU-møte i Monaco i januar 1955 falt imidlertid valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen som ble startet i 1951. Målet med konkurransen var å «oppmuntre til produksjon av originale sanger og å stimulere, gjennom en internasjonal konkurranse, til vennskapelig rivalisering mellom låtskrivere». 19. oktober 1955 ga EBU endelig grønt lys for konkurransen og aksepterte tilbudet fra sveitsisk fjernsyn om å arrangere den første finalen i sveitsiske Lugano.Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits 24. mai 1956. Bare syv land deltok, hver med to sanger: Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits og Italia. Danmark og Østerrike ønsket også å delta i konkurransen, men meldte seg ikke på innen tidsfristen. Storbritannia og BBC vurderte også deltagelse, men valgte å stå over den første konkurransen. I stedet laget BBC sin egen nasjonale konkurranse samme år: Festival of British Popular Song. Den britiske sangkonkurransen ble også en inspirasjon for EBU og førte til flere endringer i Eurovision Song Contest året etter, blant annet med en åpen avstemning og én sang per land. Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain», fremført av artisten Lys Assia. == Navn == Dagens offisielle navn på konkurransen er Eurovision Song Contest, forkortet ESC. Dens offisielle franske navn er Concours Eurovision de la Chanson (Eurovisjonens sangkonkurranse). På begge språk, og i mange kommersielle sammenhenger, går konkurransen også under kortnavnet Eurovision. === Norske navn på konkurransen === På norsk er konkurransen også blitt omtalt som Eurovisjonens musikkonkurranse, men i Norge omtalte NRK de første tiårene konkurransen som Melodi Grand Prix eller ganske enkelt bare Grand Prix.Melodikonkurransen ble fra starten av benevnt «Eurovision Grand Prix», i de fransktalende land omtalt som «Le Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne» (norsk: Eurovisjonens europeiske melodikonkurranse). «Grand Prix»-betegnelsen ble senere byttet ut med «concours» (konkurranse), men betegnelsen ble fortsatt hengende igjen i enkelte andre land, blant andre i Danmark og Norge. Allerede i 1972 ga EBU beskjed til de deltakende kringkasterne om at konkurransen skulle benevnes Eurovision Song Contest, blant annet for å unngå at musikkbransjen skulle utnytte begrepet «grand prix» på enhver deltakermelodi. «Grand Prix» – den store prisen – skulle nemlig kun brukes på vinnermelodien. Tross henstillingen fra EBU, fortsatte NRK å bruke navnet Melodi Grand Prix i mange år etter.I 1996, da NRK var vertskap for konkurransen, innførte kringkasteren kortformen EuroSong '96 som et ledd i å fornye konkurransen. Navnet slo aldri an internasjonalt, men NRK fortsatte å bruke EuroSong-navnet frem til og med 2003. I 2004 gikk også den norske kringkasteren over til det offisielle engelske navnet, men da med undertittelen «Den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix». I dag brukes Melodi Grand Prix kun om den norske nasjonale finalen. == Format == Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert ved en TV-stasjon fra det landet. Programmet blir produsert av ett av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen.Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv. Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, vanligvis et trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får muligheten til å arrangere konkurransen året etter.Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turistmål, og det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet. Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986, og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994. Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers Te Deum.Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte for fjernsyn fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973), og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte for fjernsyn i årene 1994–2006 med unntak av 1995.Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. Vanligvis holdes finalen en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956), og så tidlig som i mars. På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, har EBU siden 2004 arrangert en kvalifiseringsrunde, kalt semifinale, to–tre dager før selve finalen. I 2008 ble det arrangert to semifinaler for første gang. Semifinalene avholdes tirsdag og torsdag før finalen, og de ti beste landene fra hver semifinale kvalfiserer seg til finalen. Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Musikken i konkurransen er blitt omtalt som «en salig blanding av kraftballader, etniske rymter og tyggegummipop». Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, for eksempel omfattende lysshow og pyroteknikk, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen og bruk av kostymer, herunder avslørende plagg. Eurovision Song Contest er blitt omtalt som både kitsch og harry. === Avlysningen i 2020 === Konkurransen ble arrangert hvert eneste år frem til 2020, da konkurransen for første gang ble avlyst. Årsaken var koronavirusutbruddet i Europa vinteren 2020 som førte til en rekke restriksjoner og begrensninger i europeisk dagligliv. For å hindre spredningen av koronaviruset Sars-CoV-2, besluttet derfor EBU å avlyse konkurransen for første gang i historien. == Deltagelse == Alle aktive medlemmer av Den europeiske kringkastingsunion kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet.Det europeiske kringkastingsområdet er definert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion:Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet. Den vestlige grensen til «region 1» er trukket vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.Å være en del av kontinentet Europa er altså ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere. Riktignok har også Australia deltatt i konkurransen siden 2015, men da etter spesiell invitasjon fra EBU.52 land har deltatt minst én gang i konkurransen. Under følger en oversikt over disse landene etter hvilket år de debuterte: == Valg av bidrag == Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket forekom første gang konkurransen ble arrangert (i 1956), hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen; i for konkurransen i 2005 var grensen satt ved 1. oktober 2004, mens for konkurransen i 2017 var grensen satt ved 1. september 2016. Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen, samt at ingen av bidragene skal ha en urettmessig fordel sammenlignet med de andre deltagerne.Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker. Det vanlige er at det foregår enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller igjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. Diverse talentkonkurranser, slik som spanske Operación Triunfo, er også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag. Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen.I enkelte land er den nasjonale finalen vel så populær, eller enda mer populær, enn den europeiske finalen, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige, nasjonale finalen. Den svenske nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter 32 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Melodifestivalen har flere år vært det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året, for eksempel i 2007, 2012 og 2015.Den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har som oftest blitt arrangert som en enkeltsending en lørdagskveld i februar eller mars, men enkelte år har det også vært semifinaler (1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–14 og fra 2020). I årene 2006–2013 hadde NRK, inspirert av svenske Melodifestivalen, flere delfinaler ulike steder i landet i forkant av finalesendingen. Siden Norges inntreden i konkurransen i 1960 har det bare vært tre år uten norsk finale. To ganger fordi Norge ikke deltok (1970 og 2002), og én gang fordi NRK valgte bidraget internt (1991). Den norske finalen har jevnt over hatt seertall på over millionen etter at moderne TV-målinger kom på plass i 1992, med 1,5 millioner seere under finalen i 2009 som rekord. == Vertskap == Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter få uker etter at et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger – og har kapasitet til – å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby. Den største arenaen som har blitt brukt, er fotballstadionet Parken i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i 2001. Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i 1993 med knapt 1500 innbyggere. Konsertarenaen som ble brukt, hadde imidlertid plass til langt flere publikummere.De første årene stod vertskringkasteren for alle kostnadene alene, men siden 1976 har konkurransen vært et spleiselag mellom kringkasteren i arrangørlandet og kringkasterne i de andre deltagerlandene. I 2005 ble 55 prosent dekket av arrangøren, mens de resterende 45 prosentene ble dekket av de øvrige deltagerne. Arrangøren bruker gjerne anledningen til å promotere eget land som turistdestinasjon. Da konkurransen ble arrangert i Bergen i 1986, viste for eksempel de såkalte postkortene (videosnuttene) før hvert bidrag Bergen og andre steder i Norge, og pausebidraget viste også frem byen, med buekorps og vestlandsnatur. Da Aserbajdsjan arrangerte konkurransen i 2012, brukte myndighetene den som et ledd i sin markedsføringsstrategi. Landet var samtidig gjenstand for kritikk for manglende respekt for menneskerettighetene. Sommeren 2005 avskaffet Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen. == Grand Prix-uken == Betegnelsen «Grand Prix-uken» eller «Eurovision-uken» («Eurovision Week» på engelsk) blir ofte brukt om den uken hvor den europeiske finalen finner sted. Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingene. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingene skal finne sted. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagevis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også til stede i arrangørbyen i dagene før finalen. Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser.Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen. Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum. === Prøver og pressekonferanser === Etter introduksjonen av semifinaler starter prøvene før selve Grand Prix-uken – i 2018 startet de første landene øvingene søndag 29. april, mens finalen var nesten to uker etter, lørdag 12. mai.Hvert land får to egne prøver: den første på 40 minutter, den andre på 20 minutter. Den andre er kortere, idet arrangøren forventer at artistene trenger mindre tid til å gjøre seg klar på scenen. Etter hvert lands prøve arrangeres det også en pressekonferanse med den aktuelle artisten. Foruten landenes prøver er det også tre generalprøver for hver av semifinalene og finalen. Landenes delegasjoner arbeider videre opp mot programmets creative director, som er ansvarlig for TV-bildene, og kommer med innspill til vedkommende om hvordan presentasjonen av bidraget skal være. === Fester === Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og – i senere år – fyrverkeri.Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen.En egen Grand Prix-nattklubb, Euroclub, blir arrangert mens delegasjonene er i arrangørbyen. Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben. == Stemmegivning == Vinneren blir kåret ved at deltagerlandene stemmer på hverandres bidrag. Avstemningen har foregått på flere forskjellige måter i løpet av konkurransens historie, men uansett hvilken metode som er blitt brukt, så har ikke landene kunnet gi poeng til sin egen sang. === Jury og telefonstemmer === Frem til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng. I 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med telefonstemmer. Forsøket var vellykket, og siden 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å avholde avstemning via telefon hvis mulig. I landene med telefonavstemning erstattet først telefonavstemningen juryordningen, men man hadde reservejuryer i fall noe skulle gå galt med telefonavstemningen. På grunn av kritikk mot ordningen med ren telefonavstemning besluttet EBU å innføre en ordning med kombinasjon av juryer og telefonstemmer fra og med 2009, og dette systemet er beholdt siden. === Dagens system === Fra og med 2016 avgir hvert land to sett med poeng, ett basert på telefonstemmer og ett basert på en fagjurys bedømmelse av bidragene. Hvert sett består av valørene 1 til 8, 10 og 12, der 12 poeng går til sangen som er best likt. Fagjuryens stemmer vil først bli presentert av en talsperson fra hvert land. Telefonstemmene fra alle landene ble på sin side aggregert og presentert etterpå i stigende rekkefølge i 2016-2018 – det vil si at man startet med bidraget som fikk færrest stemmer, og avsluttet med bidraget som fikk flest seerstemmer totalt. Ordningen er inspirert av stemmegivningsprosedyren i den svenske Melodifestivalen og begrunnes med at man ønsker å skape større spenning under avstemningen. Under semifinalene vil samme system bli brukt i poengberegningen, men programlederne presenterer i tilfeldig rekkefølge hvilke land som går videre. Resultatene fra semifinalen og detaljerte resultater fra avstemningen i det enkelte land blir lagt ut på konkurransens nettsted i etterkant av finalen. I 2019 ble det forandret til at landet på sisteplass etter at juryens stemmer var presentert ble ropt opp først, og videre oppover denne foreløpige resultatlisten. Dette systemet bygger på det som var i bruk i perioden 1975–2015, og som i sin tid ble foreslått av finsk TV etter en situasjon under finalen i 1974 da BBC endret avstemningssystemet kort tid før arrangementet, under påskudd av at det opprinnelig vedtatte systemet ville ta altfor lang tid. Med avstemningssystemet finnene foreslo, avga hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt (denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978). === Presentasjon av stemmene === Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsperson fra hvert land, som presenterer resultatet fra fagjuryen i vedkommende land på enten engelsk eller fransk. Resultatene fra telefonavstemningen i samtlige land legges på sin side sammen og presenteres av programlederne i stigende rekkefølge. Før 2016 presenterte talspersonen fra det enkelte land det samlede resultatet fra sitt land, enten det var juryavstemning, telefonavstemning eller kombinasjon av de to. Før 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i salen og TV-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via studio i sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før han eller hun presenterer poengene. Stemmene blir presentert i stigende rekkefølge, og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Tidligere ble samtlige poeng lest opp av talspersonen, men for å fortgang i stemmegivningen har de laveste poengsummene siden 2006 kommet opp direkte på skjermen. Hvert lands representant leste etter dette bare opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng. Siden 2016 har talspersonen bare presentert hvilket land som får 12 poeng. Talspersonen presenterer stemmene på enten engelsk eller fransk; programlederne gjentar deretter på det språket talspersonen ikke bruker. Det berømte uttrykket douze points («tolv poeng») kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk.Fra 1957 til 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kommer til finalen, også deltar i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO-kodene). I 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Siden 2006 har man arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen.Fra 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var til stede på konsertarenaen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering. Dette systemet gikk man bort fra året etter. I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til 1987 ble poengene vist på en mekanisk resultattavle ved siden av scenen. Fra og med 1988 har man brukt elektroniske tavler (som kan vises direkte i TV-bildet) i stedet. === Delt førsteplass === I 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med samme poengsum. Hele fire land ble dermed utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk like mange poeng (i 1970 omfattet dette en omavstemning). Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker.Per 2022 benyttes følgende system for å skille land som havner på samme poengsum (uavhengig av hvilken plassering det er snakk om): Landet som har fått flest seerstemmer, vil bli rangert først. Er det fremdeles likt, vil man se på hvor mange land som har gitt seerstemmer til hvert av landene, der det bidraget som har mottatt stemmer fra flest land, vil bli rangert først. Om det fremdeles er likt, vil man se på hvilket av landene som har fått flest tolvpoengere. Ved fortsatt likhet vil man fortsette med å se på antall tipoengere, åttepoengere og så videre, helt ned til ett poeng. Skulle det fremdeles være likt etter dette, vil landet med tidligst startnummer bli rangert først.Siden 1969 har det (per 2022) bare hendt én gang at to land har havnet øverst på resultatlisten med samme poengsum. Det var i 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort, har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble Sverige utropt til vinner. Hadde dagens regelverk ved stemmelikhet vært i bruk, ville Frankrike vunnet isteden. === Politisk og kulturbetinget stemmegivning === Konkurransen er blitt kritisert for å ha en politisk slagside, at juryer og seere stemmer ut fra landets forhold til andre land, og ikke basert på sangenes kvalitet. En statistisk analyse av stemmemønstrene i perioden 1992–2003 viste at mange land hadde en tendens til å stemme likt, særlig Kypros og Hellas. Stemmemønstrene kunne imidlertid ikke forklares bare av geografisk nærhet. Analysen tok utgangspunkt i at alle sanger var av samme kvalitet, og at forskjeller i stemmegivningen var simpelthen et uttrykk for lands individuelle preferanser.En annen analyse, som så på stemmene avgitt i perioden 1975–2003, undersøkte om stemmemønstrene sammenfalt med geografisk nærhet. Her kontrollerte man for språklige, etniske og religiøse forskjeller og likheter mellom landene, og selv etter å ha tatt høyde for dette fant man at mange land hadde konsistente preferanser (enten positive eller negative) for bidragene til land i nærområdet. På bakgrunn av dette fattet forfatterne mistanke om politisk stemmegivning, men påpeker samtidig at man ikke har empirisk grunnlag nok til å rette beskyldninger mot bestemte land. Videre fant forfatterne at religiøs og patriotisk stemmegivning var blitt mer utbredt etter innføringen av seerstemmer. Land med stor innvandrerbefolkning fra Tyrkia avga mange poeng til de tyrkiske bidragene. === Land med tolvpoengere i ESC-finalene 1975–2014 === [trenger oppdatering] *18 til Jugoslavia, 10 til Serbia og Montenegro == Seertall == De foregående ti årene har Eurovision Song Contest (semifinalene og finalen under ett) hatt et samlet seertall på over 100 millioner, de siste årene før 2022 rundt 200 millioner. Konkurransen er blitt kringkastet også i land utenfor EBU. Opp igjennom årene har land som Australia (deltager siden 2015), Canada, Egypt, Hongkong, India, Jordan, New Zealand, Sør-Korea, USA og Kina vist konkurransen.Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på internett. == Regler == Det er mange og spesifikke regler i Eurovision Song Contest. Hvert år utarbeides det et nytt utkast av reglene, hvor det spesifiseres hvilke datoer bestemte ting må være klart; for eksempel når alle deltagerlandene må ha sendt inn en endelig versjon av deres bidrag til EBU. Mange av reglene omfatter ting som sponsoravtaler og kringkasternes rettigheter til å sende programmet i reprise innenfor et bestemt tidsrom. De mest synlige reglene, som faktisk har en innvirkning på formatet til konkurransen, har forandret seg noe igjennom årene, og disse er fremhevet her: === Arrangørland === Fra 1958 ble det tradisjon at vinnerlandet skulle arrangere konkurransen året etter. Vinneren i 1957 var Nederland, og nederlandsk TV påtok seg ansvaret for å avvikle arrangementet i 1958. Siden den gang har vinnerlandet alltid arrangert konkurransen året etter, med seks unntak. Disse unntakene er: 1960: arrangert av BBC i London da Nederland ikke ønsket å påta seg arrangementet. Bakgrunnen var at Nederland hadde arrangert finalen to år tidligere, og derfor ikke så seg råd til å påta seg nok en finale. Storbritannia ble i stedet valgt som arrangør fordi de hadde kommet på andreplass i 1959. 1963: arrangert av BBC i London da Frankrike ikke ønsket å påta seg arrangementet av økonomiske årsaker. Storbritannia ble bare nummer fire i 1962, men Monaco og Luxembourg (som kom på andre- og tredjeplass) ønsket heller ikke å påta seg arrangementet. 1972: arrangert av BBC i Edinburgh da Monaco ikke var i stand til å finne et passende sted å avvikle konkurransen. Monegaskisk TV spurte da BBC om å ta over siden de hadde så mye erfaring med å arrangere konkurransen. 1974: arrangert av BBC i Brighton da Luxembourg ikke ønsket å påta seg arrangementet etter å ha arrangert finalen i 1973. Det var nå blitt sedvane at BBC var arrangør hvis vinnerlandet ikke kunne påta seg arrangementet. 1980: arrangert av NOS i Haag da israelsk TV ikke ville påta seg arrangementet av økonomiske årsaker. Fordi dagen konkurransen skulle arrangeres (19. april) var en helligdag i Israel det året, deltok heller ikke Israel i konkurransen. Nederlenderne tilbød seg å arrangere konkurransen etter at flere andre kringkastere (deriblant BBC) hadde sagt nei. 2023: EBU utelukket Ukraina som vertskap på grunn av krigen i landet. BBC og Storbritannia steppet inn.Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, var det fire ganger som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. I 1972 hadde Monaco ingen passende arena. I 2023 var det første gang at det ikke var vinneren selv som sa fra seg arrangøroppgaven. Fra 1981 til 2022 har alle konkurransene blitt avholdt i det landet som vant den foregående konkurransen. I 1994 var det første gang i konkurransens historie at det var samme vertsland som året før. === Musikk === Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk istedenfor orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte, skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet. I 1999 ble reglene endret, og kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester, falt bort. Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for ikke å bruke orkester for å spare kostnader. 1999 ble dermed det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen). Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998. Alle vokalprestasjoner skal foregå direkte på scenen; det er ikke tillatt med stemmer på singbacken. Singbacken til det kroatiske bidraget i 1999 inneholdt lyder som lignet mistenkelig på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet. De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen. EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres, og så bort fra 33 prosent av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse). === Språk === Fra 1956 til 1965 var det ingen regel som omfattet hvilket språk sangene skulle være på. I 1966 kom det en regel som krevde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet. Språkrestriksjonen varte frem til 1973. Da ble den opphevet, og utøverne stod igjen fritt i valg av språk. Flere vinnere fra midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i 1974. I 1977 bestemte EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen som krevde at en måtte synge på nasjonalspråket. Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk som det ikke fantes noen versjoner av på henholdsvis tysk og nederlandsk/fransk. I 1999 ble regelen endret igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk. Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk. Det nederlandske bidraget i 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk. === Kringkasting === Hver kringkaster forplikter seg til å sende programmet i sin helhet, inklusiv alle sangene, avstemningen og vinnerens andre fremføring. Det er bare tillatt med reklamepause under pauseinnslaget, men siden 1999 har man åpnet for flere reklamepauser ved å ha flere korte pauser uten betydning for selve konkurransen underveis i programmet.Under fremføringen av det israelske bidraget i 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart. Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet. I 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på (og av) konkurransen hadde gått ut. === Annet === I den første konkurransen i 1956 var det ingen tidsbegrensning på sangene. I 1957 anbefalte man å begrense bidragene til tre og et halvt minutt. I 1962 endret man dette til nøyaktig tre minutter. Det er ingen restriksjoner fra EBUs side omkring nasjonaliteten til sangerne og låtskriverne. Hver enkelt kringkaster har dog lov til å ha egne restriksjoner på dette området. Fra 1957 til 1970 (i 1956 var det ingen begrensninger i det hele tatt) var det bare lov med solister og duetter på scenen. Fra 1963 var det lov med et kor på opp til tre personer. Fra 1971 har man tillatt å ha maksimalt seks deltagere på scenen. Fremførelsen og/eller teksten til et bidrag «må ikke få konkurransen til å komme i vanry». Siden 1990 må alle på scenen være over 16 år, eller fylle 16 år samme år som de deltar i konkurransen. == Utvidelse == Tallet på deltagerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltagere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program, har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare, og programmet har ofte vart lenger enn oppsatt sendetid. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time. I 2006, da man effektiviserte opplesningen av stemmene, varte konkurransen tre timer. I 2015, da Østerrike arrangerte finalen, varte programmet hele 4 timer. === Forhåndsutvelgelse === Fra og med 1993 har det vært så mange land som har ønsket å delta i konkurransen, at det er ikke er forsvarlig rent tidsmessig med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd, for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen. Denne kvalifiseringsrunden, kalt Kvalifikacija za Millstreet, ble avholdt i Ljubljana i Slovenia, og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok.Dette året risikerte man for første gang ikke å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993, fikk ikke delta året etter. Dette for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994. I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang.Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i 1996 benyttet EBU et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte en lydklipp av alle sangene (unntatt den norske, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen. Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996, var Tyskland, som med sitt høye innbyggertall er et av de største TV-publikummene i Europa. === «De fem store» === Foruten arrangørlandet er fem land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – automatisk kvalifisert for finalen. De fem landene har fått denne spesielle statusen gjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU. Regelen ble innført i 2000, og omfattet da Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland, kjent som de fire store («the big four» på engelsk). I 2011 kom Italia tilbake i konkurransen for første gang siden 1997 og ble en del av denne gruppen, som ble utvidet til de fem store. Australia var direktekvalifisert i 2015, da de deltok første og etter planen eneste gang. Senere har de fortsatt å delta, men må kvalifisere seg gjennom semifinale. === Semifinaler === Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene. Dette systemet kunne oppfattes urettferdig, siden en ble straffet på bakgrunn av tidligere dårlige resultater. I 2004 arrangerte man for første gang en semifinale for å sikre at alle som ville, kunne få delta i konkurransen.Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken og minnet i formen om den store finalen, som fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC (21.00 CEST) på lørdagen. De tre neste årene ble semifinalen avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken. I semifinalen deltok de landene som ikke var direkte kvalifisert til finalen. Regelen med de fire store gjaldt også her, slik at Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid var automatisk kvalifisert til finalen, uavhengig av resultatene året før. De ti best plasserte av de øvrige landene ble også direkte kvalifisert til finalen året etter. Dette systemet gjaldt frem til 2007. Fra og med 2008 er det blitt arrangert to semifinaler, og bare arrangørlandet og de fem store er direkte kvalifisert til finalen. Ti land går videre fra hver semifinale, slik at man i utgangspunktet får totalt 26 land i finalen – da Tyskland, som et av de fem store, var arrangør i 2011, var antallet 25. I 2015 var det imidlertid 27 land i finalen, ettersom Australia var invitert til å delta som forhåndskvalifisert land; fra og med 2016 deltar Australia via semifinalen.Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen, blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. De fulle resultatene fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter finalen.I den enkelte semifinale er det bare de landene som deltar i vedkommende semifinale, som kan stemme, samt et utvalg av de forhåndskvalifiserte landene. Hvert av de forhåndskvalifiserte landene får stemme i én av semifinalene; hvilken blir avgjort ved trekning.I finalen stemmer imidlertid samtlige land, også de som er blitt slått ut i semifinalen. == Vinnere == Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen. === Artister === Den vinneren av Eurovision Song Contest som har kommet mest i søkelyset etter seieren, er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo». ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid. Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant. Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision. En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess, er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne partez pas sans moi». Dions suksess er allikevel ikke knyttet direkte til hennes seier, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere. Irlands Johnny Logan er den eneste som har vunnet to ganger som artist («What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987). Han har også vunnet én gang som låtskriver (Linda Martin og «Why Me?» i 1992).Blant artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen, finner man France Gall («Poupée de cire, poupée de son», Luxembourg 1965), Sandie Shaw («Puppet on a String», Storbritannia 1967), Dana («All Kinds of Everything», Irland 1970), Vicky Leandros («Après Toi», Luxembourg 1972), Brotherhood of Man («Save Your Kisses for Me», Storbritannia 1976), Bucks Fizz («Making Your Mind Up», Storbrtiannia 1981), Nicole («Ein bißchen Frieden», Tyskland 1982), Secret Garden («Nocturne», Norge 1995), Loreen («Euphoria», Sverige 2012), Duncan Laurence («Arcade», Nederland 2019) og Måneskin («Zitti e buoni», Italia 2021).Noen av sangene som ikke vant, har også oppnådd betydelig suksess. Blant disse kan nevnes Domenico Modugno, som kom på tredjeplass for Italia i 1958 med «Nel blu di pinto di blu» (senere kalt «Volare»), en sang som siden ble nummer én på hitlistene i USA; Cliff Richards «Congratulations», som ble nummer to for Storbritannia i 1968; og Gina Gs «Ooh Aah... Just a Little Bit», som var Storbritannias bidrag og storfavoritt i 1996, men bare ble nummer åtte. === Land === Irland er det landet som per 2022 har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Blant Irlands seire finner vi også tre seire på rad i midten av 1990-årene. På andreplass kommer Sverige med seks seire. På delt tredjeplass, med fem seire hver, ligger Frankrike, Luxembourg, Nederland og Storbritannia.I de første tiårene av konkurransen vant land som Frankrike, Nederland og Luxembourg mange ganger. Disse landene gjorde det imidlertid langt svakere de siste tiårene før Nederland vant i 2019: Frankrike vant sist i 1977 og Luxembourg i 1983. Luxembourg har heller ikke vært med i konkurransen siden 1993.I årene etter tusenårsskiftet har en rekke land vunnet for første gang, både nye land i Eurovision-sammenheng og land som endelig fikk sin første seier etter å ha deltatt lenge. Hvert år fra 2001 til og med 2008 havnet land som aldri før hadde vunnet konkurransen, øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger, mens Portugal er det landet som har måttet vente lengst på sin første sier. De deltok for første gang i 1964 og fikk sin første seier i 2017. Ukraina måtte på den annen side ikke vente lenge på sin første seier: De vant med sitt andre bidrag i 2004. Serbia vant det aller første året de deltok som selvstendig stat, i 2007. == Liste over arrangører og vinnere == === Eurovision-hiter i Norge === Nærmere hundre Eurovision-sanger har tatt seg inn på Norges offisielle singelliste, VG-lista. Under er en liste over de ti mest suksessfulle bidragene, målt ut fra antall uker på førsteplass på VG-lista. Sangen som har ligget lengst på toppen av VG-lista, er Israels vinnerbidrag fra 1979, «Hallelujah». Den lå på topp i elleve uker, og like bak følger Alexander Rybaks «Fairytale» med ti uker. Listen under omfatter også bidrag som ikke vant konkurransen. == Norge i Eurovision Song Contest == Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960 og har siden bare vært fraværende to ganger: I 1970, da NRK boikottet konkurransen på grunn av økende misnøye med konkurransen og uenigheter om stemmegivningen året før, og i 2002, da man ikke kvalifiserte seg.Norge har vunnet konkurransen tre ganger: Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995, og tredje gang var med Alexander Rybaks «Fairytale» i 2009. Utenom seirene har Norge én andreplass (1996), én tredjeplass (1966), tre fjerdeplasser (1960, 2003 og 2013) og tre femteplasser (1988, 1993 og 2008).Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass elleve ganger, også det rekord. Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierte. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer. Etter at semifinaler ble introdusert i 2004, har Norge deltatt i finalen samtlige år utenom i 2007, 2011 og 2016.Norge deltar i konkurransen gjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix. == Avløpere og andre konkurranser == Eurovision Song Contest har vært forbilde for en rekke andre sang og musikkfestivaler: Junior Eurovision Song Contest – for artister under 16 år. Arrangert årlig siden 2003. Intervision-musikkonkurransen – arrangert av østblokklandene mellom 1977 og 1980. World Oriental Music Festival – med deltagere fra Europa og Asia. Arrangert for første gang i Sarajevo i 2005. Jewrovision Song Contest – arrangert årlig siden 2004, for artister fra det jødiske fellesskapet i Tyskland mellom 8 og 18 år. Bundesvision Song Contest – mellom de ulike delstatene i Tyskland. Avholdt årlig i perioden 2005–2015. American Song Contest – planlagt konkurranse, basert på Eurovision-formatet, mellom USAs delstater, territorier og Washington D.C. Formatet ble kjøpt av NBC fra EBU, og første utgave planlegges til sommeren 2022. Eurovision Canada – planlagt konkurranse, basert på Eurovision-formatet, mellom Canadas provinser og territorier. Eurovision Dance Contest – dansekonkurranse der vinnerne av landets utgave av Skal vi danse representerer hvert enkelt land. Arrangert i 2007 og 2008. Our Sound – også kalt ABU Song Festivals – er en asiatisk versjon av Eurovision Song Contest. Ble avholdt første gang høsten 2012. Tyrkvisjonens sangkonkurranse – for land, regioner og folkegrupper med tyrkisk kultur og språk. Konkurransen ble avholdt første gang i desember 2013. Bala Türkvizyon – for artister under 16 år fra land og regioner med en tyrkisktalende befolkning. Arrangert for første gang i november 201EBU har også organisert egne spesialprogrammer for å feire konkurransen: 1981: Songs of Europe – arrangert av NRK på Momarkedet i august 1981 for å feire konkurransens 25 første år 2005: Congratulations: 50 years of the Eurovision Song Contest – arrangert av DR i København i oktober 2005 for å feire konkurransens femtiårsjubileum. Programmet hadde hentet sin tittel fra Cliff Richards bidrag for Storbritannia i 1968. I programmet ble det arrangert en telefonavstemning for å kåre den mest populære låten fra konkurransens 50 første år, og vinneren ble ABBA «Waterloo», Sveriges vinnerbidrag fra 1974. 2015: Eurovision Song Contest's Greatest Hits – arrangert av BBC i London i mars 2015. En tv-sendt underholdningskonsert i anledning konkurransens sekstiårsjubileum. Konkurransen gikk ikke direkte, men ble sendt i opptak over hele Europa. 2020: Eurovision: Europe Shine a Light – arrangert av NPO i Hilversum 16. mai 2020. Dette var et direktesendt underholdningsshow som erstatning for den avlyste finalen i 2020. == Se også == Melodi Grand Prix – Norges nasjonale konkurranse Norge i Eurovision Song Contest Junior Eurovision Song Contest Our Sound Tyrkvisjonens sangkonkurranse == Litteratur == O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X. Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Atheneum Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. Thorsen, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna, 2. utgave. Stockholm: Premium Publishing.Artikler i akademiske tidsskrifter Yair, G. (1995). 'Unite Unite Europe' The political and cultural structures of Europe as reflected in the Eurovision Song Contest, Social Networks. 17: 147-161. Yair og Maman (1996). http://asj.sagepub.com/cgi/reprint/39/3/309[ The Persistent Structure of Hegemony in the Eurovision Song Contest] Arkivert 8. mai 2009 hos Wayback Machine., Acta Sociologica. 39: 309-325. Fenn D. et al (2005). How does Europe make its mind up? Connections, cliques, and compatibility between countries in the Eurovision Song Contest. Gatherer, D. (2006). Comparison of Eurovision Song Contest Simulation with Actual Results Reveals Shifting Patterns of Collusive Voting Alliances, Journal of Artificial Societies and Social Simulation vol. 9, nr. 2.Andre artikler Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 1 Arkivert 11. november 2013 hos Wayback Machine. Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 2 Arkivert 17. november 2008 hos Wayback Machine. Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 3 Arkivert 19. juni 2008 hos Wayback Machine. Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Eurovision Song Contest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Eurovision Song Contest – galleri av bilder, video eller lyd på Commons NRKs side om Eurovision Song Contest esc-history.com — The Eurovision Song Contest History esctoday.com escNORGE.net Arkivert 13. desember 2009 hos Wayback Machine. Den norske Grand Prix-klubben «Grand Prix er også politikk», kronikk i Aftenposten av Andreas Selliaas og Lars Raaum

Eurovision Song Contest (fransk: Concours Eurovision de la Chanson, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix) er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Konkurransen har blitt arrangert årlig fra 1956, med unntak av 2020, da konkurransen ble avlyst på grunn av koronapandemien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Malawi

2023-02-04

Malawi

['Kategori:13°S', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Malawi', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1964']

Malawi (chichewa: Malaŵi), offisielt Republikken Malawi (engelsk: Republic of Malawi; chichewa: Chalo cha Malawi eller Dziko la Malaŵi) er en innlandsstat i Sørøst-Afrika som grenser til Tanzania i nord, Zambia vest og Mosambik i sør og i øst. Landet har en befolkning på 16.36 millioner (2013).

Malawi (chichewa: Malaŵi), offisielt Republikken Malawi (engelsk: Republic of Malawi; chichewa: Chalo cha Malawi eller Dziko la Malaŵi) er en innlandsstat i Sørøst-Afrika som grenser til Tanzania i nord, Zambia vest og Mosambik i sør og i øst. Landet har en befolkning på 16.36 millioner (2013). == Historie == Rester etter hominider har blitt identifisert i Malawi som dateres mer enn en million år tilbake. Tidlige mennesker bodde i nærheten av Malawisjøen for 50 til 60 000 år siden. Menneskerester på et funnsted datert til rundt år 8000 f.Kr. viser fysiske karakteristikker som ligner mennesker som i dag bor på Afrikas horn. Funn fra et annet sted, datert til 1500 f.Kr., har restene trekk som minner om san–folket. De tidligste innbyggeren i området var khoisan jegere og samlere. De var stort sett erstattet av bantu stammene under bantu-migrasjonene. Selv om portugiserne nådde området i det 16. århundre, var den første betydelige kontakten ankomsten til David Livingstone langs den nordlige kysten av Malawisjøen i 1859. Etter dette opprettet skotske presbyterianske kirker misjonsstasjoner i Malawi. Ett av deres mål var å få slutt på slavehandelen til Persiagulfen som fortsatte til slutten av det 19. århundre. I 1878 dannet en gruppe handelsmenn, de fleste fra Glasgow, African Lakes Company for å levere forsyninger og tjenester til misjonærene. Andre misjonærer, handelsmenn, jegere og plantere fulgte snart etter. En konsul fra den britiske styresmakten fikk tittelen «konger og høvdinger i Sentral-Afrika» i 1883, og i 1891 etablerte britene Protektoratet Britisk Sentral-Afrika som innen 1907 hadde fått navnet Nyasaland-protektoratet (Nyasa er yao-ordet for «innsjø»). Britene fortsatte å ha kontroll i den første halvdelen av 1900-tallet, men denne perioden ble preget av et antall mislykkede malawiske forsøk på å skaffe seg uavhengighet. En voksende europeisk og amerikansk-utdannet afrikansk elite ble stadig mer høylytt og politisk aktive, først gjennom foreninger, og så gjennom Nyasaland African Congress (NAC) etter 1944. I løpet av 1950-årene økte presset for uavhengighet da Nyasaland ble føyd sammen med Nord- og Sør-Rhodesia i 1953 til Sentralafrikansk Føderasjon. I juli 1958 returnerte Hastings Kamuzu Banda til landet etter et langt fravær i USA hvor han skaffet seg sin medisinske grad ved Meharry Medical College i Nashville, Tennessee i 1937, Storbritannia hvor han praktiserte medisin og Ghana. Han overtok lederskapet i NAC som senere ble Malawi Congress Party (MCP). Banda ble i 1959 sendt til Gwelo-fengselet for sine politiske aktiviteter, men ble løslatt i 1960 for å delta i en grunnlovskonferanse i London. 15. april 1961 vant MCP en overveldende seier i valgene til et nytt lovgivende råd. Det fikk også en viktig rolle i det nye utøvende rådet og styrte Nyasaland i alt annet enn navnet ett år senere. I en ny grunnlovs konferanse i London i november 1962, gikk den britiske regjeringen med på å gi Nyasaland selvstyrestatus året etter. Banda ble statsminister 1. februar 1963 selv om britene fremdeles kontrollerte Malawis finanser, sikkerhet og rettsvesenet. En ny grunnlov trådte i kraft i mai som gav praktisk talt fullstendig internt selvstyre. Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland ble oppløst 31. desember 1963, og Malawi ble et helt uavhengig medlem av Samveldet 6. juli 1964. To år senere ble Malawi republikk med Banda som sin første president. Landet ble også erklært en ettpartistat. Banda ble erklært president på livstid i 1970 av MCP, og året etter konsoliderte han sin makt og ble utropt til president på livstid av selve Malawi. Den paramilitære vingen av MCP, Unge Pionérer, hjalp til med å holde Malawi under autoritativ kontroll frem til 1990-årene. Økende indre uro og press fra malawiske kirker og fra det internasjonale samfunnet førte til en folkeavstemning hvor det malawiske folket ble bedt om å stemme på enten et flerpartidemokrati eller fortsettelsen av ettpartistaten. 14. juni 1993 valgte folket med overveldende flertall flerpartisystemet. Frie og rettferdige nasjonalvalg ble holdt 17. mai 1994. Bakili Muluzi, lederen for Forent Demokratisk Front (UDF), ble valgt til president i de valgene. UDF vant 82 av de 177 setene i nasjonalforsamlingen og dannet en koalisjonsregjering med Alliansen for Demokrati (AFORD). Koalisjonen ble oppløst i juni 1996, men noen av dens medlemmer forble i regjeringen. Malawis nyskrevne grunnlov (1995) fjernet spesialmakten som var reservert for MCP. Akselererende økonomisk liberalisering og strukturelle reformer fulgte den politiske forvandlingen. 15. juni 1999 holdt Malawi sitt andre demokratiske valg. Bakili Muluzi ble gjenvalgt til en ny femårsperiode som president, til tross for at en allianse av MCP og AFORD stilte mot UDF. Malawi så sin første overgang mellom demokratisk valgte presidenter i mai 2004 da UDFs presidentkandidat Bingu wa Mutharika beseiret MCP kandidaten John Tembo og Gwanda Chakuamba som var støttet av en gruppe opposisjonspartier. UDF klarte derimot ikke å vinne flertallet av seter i parlamentet, som det hadde gjort i valgene i 1994 og 1999. Partiet sikret likevel et flertall med å alliere seg med partiformenn og tidligere president Muluzi og dannet en «regjering av nasjonal enhet» med flere opposisjonspartier. President Bingu wa Mutharika forlot UDF-partiet 5. februar 2005 på grunn av uenigheter med UDF, særlig over hans anti-korrupsjonskampanje. Han dannet sitt eget parti, Demokratisk Progressivt Parti (DPP). == Geografi == Malawi ligger sørøst i Afrika. Great Rift Valley går gjennom landet fra nord til sør. I denne fordypningen ligger Malawisjøen (også kalt Nyasasjøen), den tredje største innsjøen i Afrika som utgjør 20 % av Malawis areal. Shire-elva renner fra den sørlige enden av innsjøen og slutter seg til Zambezi 400 kilometer lenger sør i Mosambik. Øst og vest for riftdalen danner landet høye platåer, vanligvis mellom 900 og 1200 moh. I nord stiger Nyika-høylandet så høyt som 2600 moh. Sør for innsjøen ligger Shire-høylandene med en høyde på 600 til 1600 moh, og som stiger til fjellene Zomba og Mulanje på henholdsvis 2130 og 3048 moh. Lengst sør er høyden bare 60-90 moh. Malawi er et av det subsahariske Afrikas tettest befolkede land. Befolkningen i Lilongwe, Malawis hovedstad siden 1971, overstiger 400 000. Alle regjeringsdepartementene og parlamentet ligger i Lilongwe. Blantyre forblir Malawis viktigste kommersielle senter og største by og har vokst fra antatte 109 000 innbyggere i 1966 til nesten 500 000 i 1998. Malawis president bor i Lilongwe, mens høyesterett ligger i Blantyre. Malawis klima er generelt subtropisk. Regntiden varer fra november ut april. Der er lite eller ingen nedbør i det meste av landet fra mai til oktober. Det er varmt og fuktig fra oktober til april langs innsjøen og i den nedre Shire-dalen. Lilongwe er også varm og fuktig i disse månedene, men mindre enn i sør. Resten av landet er varmt i disse månedene. Fra juni til august er innsjøområdene og den sørligste delen komfortabelt varme, men resten av Malawi kan være kjølig om natten, med temperaturer fra 5° til 14 °C. Øyene Likoma og Chizumulu i Malawisjøen tilhører Malawi, men ligger innenfor Mosambiks farvann og danner maritime eksklaver. == Demografi == Malawi har hentet sitt navn fra maraviene, et bantu-folk som kom fra det sørlige Kongo for rundt 600 år siden. Da de nådde området nord for Malawisjøen, delte maraviene seg. En gren, forfedrene til dagens chewaer, flyttet sør til den vestlige bredden av sjøen. De andre, forfedrene til nyanjaene, flyttet ned den østre bredden til den sørlige delen av landet. Innen 1500 hadde de to grenene av stammen etablert et kongedømme som strakte seg fra nord i dagens Nkhotakota til Zambezi i sør, og fra Malawisjøen i øst til Luangwa i vest. Migrasjoner og stammekonflikter forhindret videre dannelse av et sammenføyd malawisk samfunn før det 20. århundre. I senere år har etniske forskjeller og stammetilhørighet blitt tonet ned. Det er derimot regionale forskjeller og rivalisering. Til tross for noen klare forskjeller, eksisterer ingen betydelig friksjon mellom stammegruppene, og forståelsen av malawisk nasjonalitet har begynt å slå rot. Malawierne er et landlig folkeslag, og de er generelt tradisjonalister og ikkevoldelige. Chewaene utgjør 90 % av befolkningen i den sentrale regionen. Nyanja-stammen dominerer i sør og tumbukaene i nord. I tillegg lever et betydelig antall av tongaene i nord, ngoni, en sidegren av zuluene som kom fra Sør-Afrika på begynnelsen av 1800-tallet, lever i de nedre nordlige og lavere sentrale regionene og yaoene som hovedsakelig er muslimer, lever langs den sørøstlige grensen til Mosambik. Bantuer av andre stammer kom fra Mosambik som flyktninger. Europeere og asiater lever også her. De fleste europeerne er briter og portugisere fra Mosambik, mens asiatene hovedsakelig er indere. === Alders- og familiestruktur === Per 2012 var ca. 45 % av befolkningen under 15 år og ca. 5 % over 60 år.Ekteskap inngås ofte i ung alder og forekomsten av barneekteskap er blant de høyeste verden. Legal giftemålsalder er 18 år uten tillatelse og 15 år med foreldretillatelse. En undersøkelse foretatt i årene 2000-2011 viste at 50 % av kvinnene giftet seg før de fylte 18 år. Andelen er over 60 % for de med ingen eller lite utdannelse. Geografisk er andelen barneekteskap høyeste i de sentrale deler av Malawi (57 %) og lavest i de sørlige deler (44 %).Polygami er vanlig blant den muslimske befolkningen samt blant enkelte andre etniske grupper. Homofile forhold er forbudt etter malawisk lovgivning, med fengselsstraff inntil 14 år for homofili. Forbudet ble suspendert av president Joyce Banda i 2012. I 2014 sa også regjeringen til Peter Mutharika at man ville unnlate å straffefølge personer som brøt mot bestemmelsen. === Helse === Gjennomsnittlig forventet levealder i Malawi er 60 år for kvinner og 58 år for menn (2012).Det er anslått at 10,6 % av befolkningen mellom 15 og 19 år har hiv/aids (2012), hvorav 13 % av kvinnene og 8 % av mennene. 120 000 barn ble anslått å ha hiv i 2009.Dødeligheten blant barn under 5 år er 71 per 1000 fødte som er blant de høyste i verden, men en nedgang på 71 % siden 2000. Nedgangen blir antatt blant annet å skyldes bedre vaksinedekning og mer bruk av myggnett. Mødredødeligheten i forbindelse med graviditet og fødsel er også blant de høyeste i verden.Andre helseproblem som bidrar til høy dødelighet er tuberkulose, malaria og diaré. I tillegg er forskjellige tropesykdommer utbredt.Underernæring er et problem og 46 % av barna under 5 år regnes som hemmet i veksten. === Kosthold === Malawis viktigste matvare er mais, men som andre land i det sørlige Afrika, har Malawi gjentatte ganger blitt herjet av hungersnød siden 2002 da maten ble knapp for en tredjedel av befolkningen. 30 % av befolkningen var rammet i 2003. Ifølge en FAO-rapport fra juni 2005, ville 4,22 millioner innbyggere, en fjerdedel av befolkningen, ikke ha nok mat i 2005 til å overleve. Sør i landet, var prosentandelen av den rammede befolkningen på mellom 55 og 76. I slutten av november 2005 ble de første dødsfallene fra hungersnøden registrert. Disse gjentatte hungersnødene skyldes ulike faktorer: utbredte monokulturer dårlig distribuering av gjødsel tørke utbredt hiv-epidemi schistosomiasis malaria korrupsjon i styresmakten og restriksjoner på økonomisk frihetNoen hjelpeorganisasjoner som Comunità di Sant'Egidio, katolske hjelpetjenester og andre lokale og internasjonaler organisasjoner forsøker å svare på hungersnøden ved å distribuere hjelpesendinger med mat. Regjeringen har også startet et program som skal hjelpe til i oppstart av gårder med maisfrø og gjødsel. Programmet var derimot gjenstand for alvorlig misbruk og noen ganger fikk ikke de fattigste noen av disse tingene som var øremerket dem. Dette programmet ble avbrutt av Bingu Wa Muntharika-administrasjonen som i stedet subsidierte gjødsel for de lokale bøndene. == Politikk == Styret av Malawi har vært et flerpartidemokrati siden 1994. Etter grunnloven av 1995 velges presidenten som både er statsoverhode og regjeringssjef, gjennom et generelt valg hvert femte år. Malawi har en visepresident som velges sammen med presidenten. Presidenten har også muligheten til å utnevne en visepresident nummer to, som må være fra et annet politisk parti. Medlemmene av det presidentutnevnte kabinettet kan hentes fra den lovgivende forsamlingen eller utenfor denne. Malawis nasjonalforsamling har 193 representanter, alle velges direkte for en femårsperiode. Grunnloven legger grunnlaget for to kamre, og det andre kammeret er et senat med 80 medlemmer, men til nå har det ikke blitt gjort noe for å sette sammen dette senatet. Senatet er tiltenkt å gi representasjon for tradisjonelle ledere og de forskjellige geografiske distriktene, i tillegg til forskjellige interessegrupper som kvinner, ungdommer og funksjonshemmede. Grunnloven legger grunnlaget for et uavhengig rettsvesen. Malawis domstolsapparat er basert på den engelske modellen og består av lavere magistratsdomstoler, en høyere domstol og en appelldomstol. Det lokale styret utføres i 27 distrikter innenfor tre regioner administrert av regionale administratorer og distriktskommissærer som utnevnes av den sentrale styresmakten. Lokalvalg, det første i flerpartiperioden, fant sted 21. november 2000. UDF vant 70 % av setene i dette valget. Det tredje flerpartivalget på president og nasjonalforsamling som opprinnelig var planlagt å utføres 18. mai 2004, ble utsatt i to dager etter en appell til den høyere domstolen fra opposisjonkoalisjonen Mgwirizano (enhet). Opptakten til avstemningen ble overskygget av opposisjonens påstander om ulovligheter i stemmeregistreringen. Observatører fra EU og Samveldet sa derimot at stemmingen foregikk fredelig, men at de var bekymret for «alvorlige utilstrekkeligheter» i avstemningen. === Utenrikspolitikk === Malawi har fortsatt den pro-vestlige utenrikspolitikk som ble etablert av tidligere president Banda. Landet har utmerkede forbindelser med viktige vestlige land. Malawis nær forbindelse med Sør-Afrika gjennom apartheid-epoken, gjorde forholdet anspent til andre afrikanske nasjoner. Etter apartheids kollaps i 1994, utviklet Malawi sterke diplomatiske forbindelser med alle afrikanske land. Mellom 1985 og 1995 huset Malawi mer enn en million flyktninger fra Mosambik. Flyktningkrisen var en betydelig økonomisk belastning for Malawis regjering, men førte også til betydelig flyt av internasjonal assistanse. Husingen og tilbakevendingen av mosambikerne er regnet som en betydelig suksess av internasjonale organisasjoner. Malawi fikk i 1996 et antall rwandiske og kongolesiske flyktninger som søkte asyl. Regjeringen avslo ikke flyktningene, men brukte prinsippet om «asyl i første land». Under dette prinsippet ville flyktningen som ba om asyl i et annet land først, eller hadde hatt mulighet for å gjøre dette, ikke etterpå få asyl i Malawi. Der var ingen rapporter om tvungen tilbakesendelse av flyktninger. Viktige bilaterale giverland er USA, Canada, Libya, Tyskland, Island, Japan, Nederland, Norge, Finland, Sverige, Taiwan og Storbritannia. Multilaterale donorer inkluderer Verdensbanken, IMF, EU, den afrikanske utviklingsbank og FN-organisasjonene. === Administrativ inndeling === Malawi er delt inn i 27 distrikter innenfor tre regioner: (Tallene er hentet fra folketellingen i september 1998 [1]) == Økonomi == Malawi har få utvinnbare mineralressurser og økonomien er svært avhengig av landbruket. De tre viktigste eksportavlingene er (i rekkefølge) tobakk, te og sukker. Malawis president gikk nylig ut og oppfordret bøndene til å vurdere andre avlinger som bomull [2] som et alternativ til landets viktigste avling tobakk, siden sigarettkonsumeringen i vesten fortsetter å synke. Tradisjonelt har Malawi vært selvforsynt med mais, og i løpet av 1980-årene eksporterte de betydelige mengder til sine tørkerammede naboland. Landbruk representerer 38,6 % av BNP, bruker 80 % av arbeidsstyrken og representerer rundt 80 % av all eksport. Om lag 90 % av befolkningen er sysselsatt i landbruket, i hovedsak i form av subsistensjordbruk.Småbruk produserer ulike avlinger som mais, bønner, ris, kassava samt tobakk og jordnøtter (peanøtter). Landbrukssektoren bidrar med 63,7 % av totalinntekten til landsbygdbefolkningen, 65 % av foredlingssektorens råvarer og rundt 87 % av antallet arbeidsplasser. Finansiell rikdom er stort sett konsentrert i hendene på en liten elite. Malawis foredlingsindustri ligger rundt byen Blantyre. Malawis økonomiske avhengighet av eksporten av landbruksvarer gjør det særlig sårbart for eksterne sjokk som dårligere betingelser i handelen og tørke. Høye transportkostnader, som kan utgjøre over 30 % av importregningen, utgjør en alvorlig hindring for økonomisk utvikling og handel. Malawi må importere alle sine drivstoffsprodukter. Mangel på utdannet arbeidskraft, vanskeligheter i å skaffe arbeidsløyve til ekstern arbeidskraft, byråkrati, korrupsjon og for dårlige og manglende vedlikehold ved veier, elektrisitet, vann og infrastruktur for telekommunikasjon skaper videre hindre for den økonomiske utviklingen i Malawi. Men nyligere regjeringsinitiativ har begynt å gjøre investeringsmiljø mer attraktivt. Landet har satt i gang økonomiske strukturelle justeringsprogram som støttes av Verdensbanken, IMF og andre donorer siden 1981. Brede reformmål inkluderer stimulering av aktiviteter på privat sektor og deltagelse gjennom eliminering av priskontroller og industriell lisensiering, liberalisering av handel og ekstern valuta, rasjonalisering av skatter, privatisering av statseide foretak og reformer i velferdstjenesten. Malawi kvalifiserte for gjeldssanering blant tungt gjeldstyngede fattige land (HIPC). Sent i mai 2004 ble IMF-programmet som startet i 2000 avlyst og et stabsovervåket program (SMP) ble satt i verk. I etterkant av spørsmålene om fornuftig statsbudsjett, er SMPs mål å gi Malawis nyvalgte regjering sjansen til å etablere disiplinerte statsbudsjett. Reell BNP økte med rundt 3,9 % i 2004, fra 4,3 % i 2003 og 2,4 % i 2002. Inflasjon har stort sett vært under kontroll siden 2003 med et gjennomsnitt på 10 % i året og 15,0 % (anslått) i 2004. Avdrag og kommersielle lånerenter gikk også ned fra 40–45 % i 2003 til 25 % tidlig i 2004. Kwachaens gikk fra 90 til 101 mot den amerikanske dollaren i midten av 2003 og var på 108 mot slutten av 2004. Malawi har bilaterale handelsavtaler med sine to største handelspartnere, Sør-Afrika og Zimbabwe, begge tillater tollfri inngang for malawiske produkter i sine land. Norges økonomiske bistand til Malawi: 475,3 millioner kroner (2018) == Kultur == Malawierne var fra gammelt av et reisende folk, og som et resultat av dette, har deres musikk spredt seg over det afrikanske kontinent. I nyere tider er det lite av malawisk musikk som har blitt internasjonalt kjent, selv om landet har sine musikalske kjendiser som er velkjent i noen utenlandske fora. En av de viktigste nyere årsakene til smeltedigelen som malawisk musikk er, var andre verdenskrig da soldater både førte med seg musikk til fjerne land og førte den tilbake. På slutten av krigen var duetter med gitar og banjo den mest populære typen danseband. Begge instrumentene ble importert. Sent i 1960-årene, var sørafrikansk kwelamusikk populær i Malawi. Landet produserte sine egne kwelastjerner som Daniel Kachamba & His Kwela Band. Malawisk jazzband ble også populære. Til tross for sitt navn, har malawisk jazz lite til felles med sin amerikanske navnebror. Musikere på landsbygda spilte akustiske instrumenter, ofte på svært tradisjonelt vis. Disse utøverne inkluderte Jazz Giants, Linengwe River Band, Mulanje Mountain Band og Chimvu Jazz. I begynnelsen av 1970-årene hadde elektrisk gitar blitt vanlig, og amerikansk rock and roll, soul og funk innflytelse på den musiske arena, noe som førte til en fusjon kalt afroma. New Scene, ledet av Morson Phuka, var den mest velkjente eksponenten av afroma. I 1980-årene ble soukous fra Den demokratiske republikken Kongo (da Zaire) populært og resulterte i en malawisk variant kalt kwasa kwasa. Gospel ble også populært i denne perioden, og til og med mer populært i 1990-årene. Pavens besøk i 1989 inspirerte veksten i gospelmusikken som også ble drevet av landets intense fattigdom. Reggae har også blitt svært populært, særlig langs den turistfylte bredden av innsjøen. Tradisjonell malawisk musikk har også blitt en kommersiel suksess, som folekfusjonistene Pamtondo, hvis musikk bruker rytmer fra lomwe, makuwa og man'ganja-folkene. Der har også vært mer tradisjonelle utøvere som Alan Namoko. Der er et Malawi Broadcasting Corporation, og jevnlige lyttere til «Radio One» vet at malawiske utenlandske favoritter er Don Williams, Shaggy og sørafrikanske Lucky Dube and Brenda Fassie. === Idrett === Idretten i Malawi har blitt formet av sin historie som koloni i det gamle britiske imperiet. De mest populære idrettene kom fra Storbritannia. Fotball er den mest populære idretten. Den spiller av gutter på alle nivå fra nypløyde åkere på landsbygda til seriekonkurranser i skolen. Malawi har nasjonale fotballag. Netball har lenge vært en populær idrett for skolejenter. Den er idretten som har ført Malawi på det afrikanske kartet, etter at landet kvalifiserte seg for og vant turneringer som COSANA-turneringen. Netballagene har også deltatt i konkurranser på verdensbasis og har noen ganger havnet blant de syv beste. I Malawi etter kolonitiden, har andre idretter blitt innført i skolene. Volleyball og basketball har fått feste, først og fremst gjennom forsøkene til frivillige fra Fredskorpset i USA midt på 1960-tallet. African Bible College har videre bidratt til veksten til basketball ved å føre profesjonelle fra USA til å drive treningsleirer og også sende noen av sine beste spillere til USA. Friidrett og terrengløp har også utviklet seg siden den malawiske uavhengigheten. En pionér i den systematiske treningen av unge løpere med talent, er Harold Salmon, en frivillig fra fredskorpset som virket i Malawi fra 1966 til 1968. Fra år 2000 har det vært fremgang i kvaliteten på utøvere og den mest kjente er Catherine Chikwakwa som nå bor i Tyskland. Der er andre løpere fra universitetet i Malawi og hæren som har vist betydelig fremgang. Andre idretter som tennis og squash har nylig fått popularitet, stort sett på grunn av malawienes tilgang til sport gjennom TV. Squash-laget var kvalifisert for Samveldelekene 2006. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Malawisjøen nasjonalpark – endemisk ferskvannsfisk Chongoniområdets steinkunst – bergkunstMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Den hellige dansen Vimbuza 2014 – Tchopa, offerdans til Lhomwe-folket 2018 – Mwinoghe, tradisjonell dans av Sukwa, Ndali og Bandya folket 2020 – Mbira/Sansi, tradisjonelle fingerplukk musikkinstrumentet (Sammen med Zimbabwe) == Se også == Liste over byer i Malawi == Referanser == == Kilder == Lwanda, John: «Sounds Afroma!», 2000, i Broughton, Simon og Ellingham, Mark med McConnachie, James og Duane, Orla (red.): World Music Vol. 1: Africa, Europe and the Middle East. ss 533-538. Rough Guides Ltd, Penguin Books, ISBN 1-85828-636-0 Mitchell, Maura: «Living Our Faith», The Lenten Pastoral Letter of the Bishops of Malawi and the Shift to Multiparty Democracy, 1992-1993, Journal for the Scientific Study of Religion, 2002 Mar; 41(1):5-18. Owen J. M. Kalinga og Cynthia A. Crosby: Historical Dictionary of Malawi, tredje utgave, Scarecrow Press, 2001, ISBN 0-8108-3481-2 Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 62. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 76. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Malawi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Malaŵi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons StyresmaktStyresmakten til Republikken Malawi offisiell side Nasjonalforsamlingen i Malawi offisiell side Informasjons- og turistdepartementet offisiell sideNyheterThe Nation Online daglig nasjonal avis The Daily Times daglig avis, basert i Blantyre allAfrica.com – Malawi lenker til nyhetsoverskrifter, med artikler fra den Lilongwe-baserte ukentlige The Chronicle Friday in Malawi ukentlig magasinOversiktMalawi In Figures (Zomba: National Statistical Office, 2005) BBC News Country Profile – Malawi CIA World Factbook – Malawi Arkivert 24. desember 2018 hos Wayback Machine. CountryReports.org - Malawi (no) Statistikk og andre data om Malawi i FN-sambandets nettsted Globalis.no KatalogerMalawi's e-community – Malawi for alt malawisk Stanford University – Africa South of the Sahara: Malawi The Index on Africa – Malawi University of Pennsylvania – African Studies Center: Malawi Yahoo! – Malawi Zikomo.Net New MalawiTurismeGo 2 Malawi reiseside for å promotere Malawi Visit Malawi offisiell turistsideAndreUtviklingsfondet støtter utviklingsprosjekter i Malawi Arkivert 29. desember 2008 hos Wayback Machine. Malawis plassering på en 3D globus (Java) Child Rights in Malawi Human Rights in Malawi Malawi Open Source Society Malawi National Game Tørken i Malawi i 2005 Community of Sant'Egidio's page about the predicted 2005 Malawi famine Malawi in general Watering Malawi Arkivert 30. januar 2019 hos Wayback Machine., et prosjekt som skal hjelp til med å irrigere landet

Malawi (chichewa: Malaŵi), offisielt Republikken Malawi (engelsk: Republic of Malawi; chichewa: Chalo cha Malawi eller Dziko la Malaŵi) er en innlandsstat i Sørøst-Afrika som grenser til Tanzania i nord, Zambia vest og Mosambik i sør og i øst. Landet har en befolkning på 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/Manfred_Kaltz

2023-02-04

Manfred Kaltz

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Vest-Tyskland under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Europamestere i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for FC Girondins de Bordeaux', 'Kategori:Fotballspillere for FC Mulhouse', 'Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ludwigshafen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1976', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1980', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Tyske fotballspillere']

Manfred Kaltz (født 6. januar 1953 i Ludwigshafen) er en tidligere tysk fotballspiller. Allerede som guttespiller var Kaltz svært lovende. Han spilte på alle de aldersbestemte landslagene. Han spilte 581 Bundesligakamper fra 1971 til 1991 for Hamburger Sportverein og scoret 76 mål. Han ble tysk cupmester med Hamburger SV i 1976 og 1987, vant cupvinnercupen i 1977, og ble tysk mester i 1979, 1982 og 1983. Han spilte høyreback og var kjent for sin store løpsstyrke. Han innehar både rekorden for flest selvmål (deler med Nikolce Noveski) med 6 mål og flest mål på straffespark i Bundesligaen med 53 mål som er to flere enn Gerd Müller.Han spilte på det tyske landslaget fra 1975 til 1983. Han fikk med seg 69 kamper og scoret 8 mål. Kaltz deltok i verdensmesterskapet i 1978 i Argentina, og i 1982 i Spania. Han var også med på laget som vant EM i 1980. Etter at han la opp som aktiv spiller, var han trenerassistent for ulike lag, blant annet Eintracht Frankfurt (2000/2001).

Manfred Kaltz (født 6. januar 1953 i Ludwigshafen) er en tidligere tysk fotballspiller. Allerede som guttespiller var Kaltz svært lovende. Han spilte på alle de aldersbestemte landslagene. Han spilte 581 Bundesligakamper fra 1971 til 1991 for Hamburger Sportverein og scoret 76 mål. Han ble tysk cupmester med Hamburger SV i 1976 og 1987, vant cupvinnercupen i 1977, og ble tysk mester i 1979, 1982 og 1983. Han spilte høyreback og var kjent for sin store løpsstyrke. Han innehar både rekorden for flest selvmål (deler med Nikolce Noveski) med 6 mål og flest mål på straffespark i Bundesligaen med 53 mål som er to flere enn Gerd Müller.Han spilte på det tyske landslaget fra 1975 til 1983. Han fikk med seg 69 kamper og scoret 8 mål. Kaltz deltok i verdensmesterskapet i 1978 i Argentina, og i 1982 i Spania. Han var også med på laget som vant EM i 1980. Etter at han la opp som aktiv spiller, var han trenerassistent for ulike lag, blant annet Eintracht Frankfurt (2000/2001). == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Manfred Kaltz – Munzinger Sportsarchiv (en) Manfred Kaltz – Olympedia (en) Manfred Kaltz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Manfred Kaltz – FIFA (en) Manfred Kaltz – UEFA (en) Manfred Kaltz – Transfermarkt (en) Manfred Kaltz – national-football-teams.com (en) Manfred Kaltz – WorldFootball.net (en) Manfred Kaltz – FootballDatabase.eu (en) Manfred Kaltz – EU-Football.info

Manfred Kaltz (født 6. januar 1953 i Ludwigshafen) er en tidligere tysk fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mexico

2023-02-04

Mexico

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Mexico']

«Meksikansk» omdirigeres hit; se også nahuatl. For den filippinske kommunen med samme navn, se Mexico (Filippinene).Mexico, offisielt De forente meksikanske stater, er en nordamerikansk republikk som grenser mot USA i nord og Guatemala og Belize i sørøst. I vest ligger Stillehavet og i øst ligger Mexicogolfen og Det karibiske hav. Mexico regnes som en del av Latin-Amerika, selv om det ligger i Nord-Amerika. Landet har over hundre millioner innbyggere. Rundt 20 millioner av dem bor i og rundt hovedstaden Mexico by. Landets høyeste fjell er vulkanen Pico de Orizaba.

«Meksikansk» omdirigeres hit; se også nahuatl. For den filippinske kommunen med samme navn, se Mexico (Filippinene).Mexico, offisielt De forente meksikanske stater, er en nordamerikansk republikk som grenser mot USA i nord og Guatemala og Belize i sørøst. I vest ligger Stillehavet og i øst ligger Mexicogolfen og Det karibiske hav. Mexico regnes som en del av Latin-Amerika, selv om det ligger i Nord-Amerika. Landet har over hundre millioner innbyggere. Rundt 20 millioner av dem bor i og rundt hovedstaden Mexico by. Landets høyeste fjell er vulkanen Pico de Orizaba. == Navnet == Mexico er en politisk enhet som oppsto på 1800-tallet. Selv om noen forfattere omtalte seg selv som meksikanere tidligere enn dette, var det ikke før landet ble selvstendig at navnet Mexico ble tatt definitivt i bruk. Helt siden landet ble en føderalstat, er det offisielle navnet Estados Unidos Mexicanos («De forente meksikanske stater»). Grunnloven fra 1824 bruker imidlertid også navnet Nación Mexicana «Den meksikanske nasjonen». Grunnloven fra 1857 gjør bruken av navnet República Mexicana («Den meksikanske republikken») offisiell, men i teksten brukes også Estados Unidos Mexicanos. Den gjeldende grunnloven fra 1917 gjør det klart at landets offisielle navn er Estados Unidos Mexicanos. Det fins flere hypoteser om hvor ordet Mexico stammer fra. Det eneste som er sikkert at det dreier seg om en forspansking av ordet Mēxihco, et ord fra nahuatl som var navnet på mexicaenes hovedstad. Et forslag går ut på at ordet kan tolkes som «stedet hvor Mēxitli (eller Mēxtli) bor», krigsguden til mexicaene. Et annet forslag sier at navnet kommer av orda mētz-tli 'måne' og xīc-tli 'navel, sentrum' og morfemet -co 'i, på stedet til'. I så fall betyr Mexico «Månens sentrum» eller «Sentrum av månens innsjø», som var ett av navna mexicaene hadde for Texcocosjøen. Denne forklaringa er imidlertid ikke etymologisk tilfredsstillende, ettersom den verken tar hensyn til lengden til i-en i xīc- eller den glottale plosiven som skulle kommet før lokativen, og at den forutsetter et irregulært bortfall av -tz i mētz-. == Geografi == Utdypende artikler: Mexicos geografi, Liste over byer i MexicoMexico dekker nesten to millioner kvadratkilometer (seks ganger så stort som Norges areal) på begge sider av Krepsens vendekrets. Mot nord grenser Mexico til USA, og drøyt halvparten av grensa følger elva Río Bravo del Norte, i USA kalt Rio Grande. Den vestre grensestrekninga går for det meste gjennom ørken og halvørken. Hele det nordlige Mexico er preget av ørken, selv om noen fjellstrøk er skogkledde, og det drives jordbruk i oaser. På vestkysten ligger den tynt befolkede, knusktørre Californiahalvøya, verdens lengste halvøy. Sør for ørkenen ligger det fruktbare området Bajío, som strekker seg fra kyst til kyst, og hvor man finner store byer som Guadalajara, León og Querétaro. Det sentrale høylandet rundt Mexico by er preget av mektige vulkaner, og fjellområdet kalles la Cordillera Neovolcánica. Bosettingen her ligger over 2000 meter over havet, delstatshovedstaden Toluca ligger eksempelvis ca. 2600 moh. I tillegg til vulkanene, som f.eks. Popocatépetl, finnes det skogkledde fjell, fruktbare daler og lommer av ørken i regnskyggen. Denne landskapstypen preger også fjellstrøk i Oaxaca og Chiapas. Dette området har en klart avgrenset regnperiode i juni–september, og er ellers forholdsvis tørt. Det gjelder også kystområdene på begge sider, som er preget av tørr skog. Mot sør øker nedbøren, og i områder av Chiapas og Yucatán finnes det store områder med tropisk regnskog. Den flate Yucatán-halvøya er ellers preget av savanne. Utenfor kysten av Quintana Roo ligger de største korallrevene i Amerika, som strekker seg inn i Belize og Honduras. Befolkningstettheten er størst i høylandet rundt Mexico by, samt i Bajío. Ørkenen i nord og jungelområdene i sør er tynt befolket. Storbyer langs eller nær grensa mot USA, som Tijuana, Mexicali, Hermosillo og Ciudad Juárez har eksplodert i størrelse de siste årene. === Biologisk mangfold === Mexico byr på et rikt mangfold av dyr- og planteliv. I landet lever det over to hundre tusen arter. 170 000 kvadratkilometer av landet er beskyttet naturreservat. == Historie == Utdypende artikkel: Mexicos historieMexico var åstedet for oppblomstringen av flere høykulturer før den spanske erobringen fra 1519. Jordbruket, med mais, bønner, chili og avokado, oppsto i dalene i det sentrale høylandet for 8000 år siden. Etter hvert oppsto det jordbrukssamfunn og høykulturer i områdene sør for den såkalte Chichimeca-linja, som går fra Guadalajara til Tampico. I områdene nord bodde det nomadestammer som livnærte seg ved jakt, og fiske. Kulturområdet sør for linja kalles Mesoamerika, og strekker seg ned til Honduras, El Salvador og Nicaragua. Her avløste en rekke kulturer hverandre, som hadde mange fellestrekk. === Olmekere, Teotihuacan og Klassisk Veracruz === Den første kulturen var den olmekiske, som blomstret i delstatene Veracruz og Tabasco. Den er spesielt kjent for sine store steinhoder. Den neste store høykulturen oppsto rundt storbyen Teotihuacán, som blomstret fra omtrent Kristi fødsel til den ble brent og ødelagt ca. 750. Samtidig blomstret det en kultur på Golfkysten som kalles Klassisk Veracruz, sentrert rundt storbyen El Tajín. === Toltekere === Etter Teotihuacáns ødeleggelse kom det et nytt folk fra nord, toltekerne, som hadde sin hovedstad i Tula fra ca. 900 til ca. 1100. Dette var et krigersk folk, som blant erobret store områder av Mesoamerika, og som økte antallet menneskeofringer. === Mayakulturen === På samme tid blomstret mayakulturen i det sørlige Mesoamerika, på Yucatán-halvøya, i Chiapas, samt i Guatemala, Belize og deler av Honduras og El Salvador. Denne kulturen oppsto før Kristi fødsel, og den første store blomstringen skjedde fra 500-tallet. På 800-tallet viste imidlertid mayakulturen tegn til forfall, og mange av byene ble forlatt rundt år 900. Samtidig opplevde Yucatán-halvøya en toltekisk invasjon fra sentrale Mexico. I deler av området fortsatte kulturen imidlertid å blomstre helt fram til ca. 1540. === Zapotekere og Mixtekere === Også andre områder opplevde en kulturell blomstring. I Oaxaca var zapotekerkulturen sentrert rundt seremonisenteret Monte Albán. De ble i middelalderen avløst av mixtekerne. I Michoacán blomstret tarascokulturen (nå kalt purépecha) i århundrene før den spanske erobringen. Også nord for chichimekergrensa finnes det eksempler på høykulturer, blant annet i Paquimé i Chihuahua. === Aztekerne og deres samtidige === Aztekerne gjorde sin entré i Mexico-dalen ca. 1300, og grunnla sin hovedstad på ei øy i Texcocosjøen i 1326. Etter hvert erobret de sine naboer rundt sjøen, og inngikk fra 1426 i den såkalte trippelalliansen sammen med Texcoco og Tlacopan. Senere erobret de det meste av området vest for Tehuantepec-eidet. Bare statene Tlaxcala øst for Mexico by og Purépecha-nasjonen i vest sto i mot. Aztekerne utbyttet sine undertvungne undersåtter, som i tillegg til rikdommer måtte levere mennesker til menneskeofring. === Spansk erobring === Den spanske erobringen begynte i 1519, da den spanske conquistadoren Hernán Cortés gikk i land det stedet som i dag er kjent som Veracruz. I et toårig felttog med ganske små spanske styrker, men etter hvert tallrike hjelpestyrker fra anti-aztekiske indianerstammer klarte han å styrte hele det mektige aztekerriket, og i løpet av få år ble hele det sentrale og sørlige Mexico erobret. Massakrer og hardt slavearbeid fulgte for aztekerne og de andre folkene i den nye kolonien Ny-Spania. Flest liv tok likevel nye og helt ukjente sykdommer som f.eks. kopper, som befolkningen ikke hadde motstandskraft mot. Beregninger anslår at det i den regionen som kalles Mesoamerika bodde 18 millioner mennesker i 1519. Ved århundrets slutt var tallet redusert til ca. 2 millioner urfolk. === Kolonien Ny-Spania === Den katolske religionen fikk fotfeste, særlig etter at den mørkhudete Jomfruen av Guadalupe viste seg i 1531, samtidig som tiggermunker opprettet misjonsstasjoner og skoler over hele landet. Det ble tidlig opprettet skoler for indianerne. Munkeordnene var en viktig del av koloniseringen, fordi de arbeidet for å omvende urfolket til katolisismen, og dermed passiviserte dem. De eldste finnes i og rundt Mexico by. Etter hvert ble også mer fjerntliggende områder nådd av munkenes misjonsiver. De tre hundre år med spansk velde som fulgte, hadde et klart skille mellom rasenes innbyrdes stilling og rettigheter. Nederst sto de afrikanske slavene, deretter kom indianerne, så fulgte mestisene, og så criollos, europeere født i Mexico. De eneste som kunne inneha offentlige posisjoner var imidlertid peninsulares, folk født på den spanske halvøy i Europa, selv om de ofte hadde en sosialt sett beskjeden bakgrunn fra Spania. Mexico var blant Spanias rikeste kolonier, og bl.a. sølvgruvene i den sentrale delen av landet, f.eks. i Taxco og Guanajuato, ga grobunn for økonomisk vekst. Store byer som Mexico by, Puebla, Guadalajara og andre var sentra for lærdom, kunst og handel. Kolonien Filippinene ble kolonisert fra Mexico, og handelen Filippinene-Spania gikk via Mexico. Allerede tidlig ble denne blomstrende handelen truet av engelske, nederlandske og franske pirater. Kystbyene og handelsflåten ble utsatt for gjentatte brutale piratangrep fra midten av 1500-tallet til begynnelsen av 1700-tallet. === Uavhengighetskamp === I 1767 ble de innflytelsesrike jesuittene forbudt i det spanske rike, noe som sterkt preget kolonien. Motsetningsforholdet mellom «criollos» og «peninsulares», sammen med generell misnøye, skattetrykk og til sist Napoléons inntog i Spania, utløste uavhengighetskampen fra 1810 av. En hær på 80 000 mann gjorde etter hvert store landevinninger og erobret alle byene i den rike, vestre delen av landet. Avgjørelsen om ikke å ta Mexico by i 1811 var imidlertid skjebnesvanger, og snart slo de spanske regjeringsstyrkene tilbake og erobret de fleste byene. Motstandskampen fortsatte imidlertid i avsidesliggende områder, og i 1813 møttes en riksforsamling i byen Chilpancingo i Guerrero for å bli enige om en konstitusjon for den framtidige staten. Omslaget kom endelig da den spansktro generalen Vicente Guerrero skiftet side, og dermed framtvang en spansk evakuering i 1821. === Uavhengighet === Etter uavhengigheten erklærte Agustín de Iturbide seg som keiser av Mexico i 1822. Allerede i 1823 ble han avsatt, og republikken ble gjeninnført. Samtidig pågikk det krigføring om Mellom-Amerika, som ikke ønsket å være en del av Mexico. Også i Texas, som hadde tilhørt den meksikanske kolonien siden 1600-tallet, var det uro, og i 1836 erklærte teksanerne seg uavhengig. I 1841 brøt også Yucatán-halvøya med sentralregjeringen, og ble først gjeninnlemmet i Mexico i 1848. Mellom 1846 og 1848 førte USA en krig mot landet fram til store deler av landet, inkludert hovedstaden, ble okkupert, og i fredsavtalen måtte Mexico avstå Alta California og det som i dag er Utah, Nevada, Colorado, New Mexico, Arizona og Texas til USA. Denne krigen blir kalt i USA for «Mexico-krigen», men i Mexico for «den nordamerikanske invasjonen». På 1860-tallet ble Mexico erobret av franske tropper, som innsatte Keiser Maximilian som meksikansk keiser. Under ledelse av den karismatiske reformatoren zapotek-indianeren Benito Juárez ble imidlertid Maximilian drevet tilbake, og ble til slutt tatt til fange og henrettet i 1867. Samtidig ble det innført liberale reformer som blant annet skilte kirke og stat. Etter en reformperiode ble Mexico mot slutten av 1800-tallet styrt av den diktatoriske Porfirio Díaz, som gjennomførte storstilte utbygginger av veier og jernbaner, men samtidig fratok vanlige folk jorda og åpnet for amerikansk og europeisk utnyttelse. Utviklingen under «El Porfiriato» økte klasseskillene, og skapte stor misnøye både i det liberalorienterte borgerskapet og på landsbygda hvor folk mistet jorda si. === Den meksikanske revolusjonen === I 1910 startet den meksikanske revolusjonen. Den liberale opposisjonsføreren Francisco I. Madero vant overraskende årets presidentvalg, som ble underkjent av Porfirio Diaz. Et bredt, folkelig opprør sørget imidlertid for å få Madero til makten igjen. Porfirio Diaz ble avsatt og dro i eksil i 1911, og Mexico ble kastet ut i en endeløs kamp mellom ulike opprørsgrupper og regjeringssoldater. I 1913 grep de konservative makten og avsatte Madero, som så ble henrettet. I 1917 ble hovedstaden tatt av opprørerne, og en ny grunnlov som fortsatt gjelder, ble utarbeidet. Revolusjonen kostet sannsynligvis en million liv i Mexico, og var preget av stor brutalitet. Først i 1920 ble den mexicanske revolusjon avsluttet. === Mellomkrigstid og etterkrigstid === Revolusjonens grunnlov av 1917 var sterkt anti-katolsk, og ble fulgt opp med en rekke anti-katolske tiltak. i 1924 ble disse tiltakene ytterligere skjerpet, slik at man kunne tale om en regulær forfølgelse. Dette utløste en katolsk-konservativ geriljabevegelse, cristeros, som på 1920-tallet fikk sterk støtte i Jalisco, Michoacán og delstatene rundt. President Lázaro Cárdenas nasjonaliserte landets oljeressurser i 1938, noe som førte til internasjonal boikott av landet. 1940- og 50-tallet var preget av økonomisk oppsving, blant annet drevet fram av eksportmulighetene som følge av USAs krigsdeltakelse, samt mangelen på importvarer som igjen fremmet innenlandsk industriutvikling. I 1968 arrangerte Mexico by OL, og i forkant ble hundrevis av studenter massakrert under en demonstrasjon i Tlatelolco i Mexico by. Mexico arrangerte Fotball-VM i 1970 og i 1986. Mens åttitallet var preget av oljedrevet rikdom, ble nittitallet en nedtur. I 1994, ved utgangen av Carlos Salinas' presidentperiode, falt pesoen kraftig i verdi, noe som førte landet ut i dyp krise, en krise som Carlos Salinas fikk skylden for. Denne krisen førte i sin tur til allmenn diskreditering av partiet PRI og undergraving av PRIs maktmonopol. I 2000 måtte PRI gi fra seg makten til Vicente Fox fra det konservative partiet PAN. I Fox' presidentperiode bygget Mexico seg langsomt opp igjen etter peso-krisen. Politisk har PRI fortsatt holdt på makten i mange av delstatene, og fortsetter å vinne guvernørvalg. Også det venstreorienterte partiet, PRD, anført av Mexico bys tidligere ordfører Andrés Manuel López Obrador står politisk sterkt. Presidentvalget 2006 ble meget jevnt. Valgets vinner ble Felipe Calderón fra det nasjonale handlingspartiet PAN. Calderon vant med omtrent 250 000 stemmer foran Lopez Obrador. Venstresiden i Mexico har ved flere anledninger beskyldt høyresiden for valgfusk og López Obrador hadde ennå ikke akseptert valgresultatet da Felipe Calderón avla sin ed som Mexicos president den 1. desember 2006. == Styresett og politikk == === Styresett === Ifølge grunnloven av 5. februar 1917 er Mexico en demokratisk, føderal og representativ republikk av 31 uavhengige og suverene delstater og ett forbundsdistrikt hvor forbundet styres fra. Styresettet i delstatene og i forbundet deles i tre makter, utøvende, lovgivende og dømmende. Den utøvende makten ligger hos republikkens president. Presidenten er samtidig både statssjef og regjeringssjef, og han utnevner regjeringsmedlemmene. Presidentperioden er på seks år, og presidenten kan ikke gjenvelges. Skulle presidenten være forhindret fra å fullføre sin periode, vil en interimspresident utpekes av kongressen. Fra 2006 har presidenten i Mexico vært Felipe Calderón Hinojosa. Den lovgivende makten utgjøres av Unionskongressen, Congreso de la Unión, som er delt i to kamre: Senatskammeret, Cámara de Senadores (kort senado, senatet) og Deputertkammeret, Cámara de Diputados (kort Cámara baja, underhuset). Senatet utgjøres av 128 senatorer, minst tre fra hver delstat. Senatet velges hvert sjette år, og perioden tilsvarer presidentperioden. Deputertkammeret består av 300 deputerte fra enmannskretser og 200 valgt i flermannskretser. De sistnevnte kan sammenlignes med de norske utjevningsmandatene. Hver delstat er representert med minst fire representanter i Deputertkammeret, og de deputerte velges hvert tredje år. Verken senatorene eller de deputerte kan gjenvelges til det samme kammeret. De folkevalgte kan ikke frasi seg stillingen, men kan om nødsfall søke om å fratre. Den dømmende makt ligger hos Nasjonens høyesterett, Suprema Corte de Justicia de la Nación, og hos en sammensetning av ulike allmenne og spesialiserte domstoler. Høyesterett er satt samme av 11 dommere utnevnt av Unionskongressen. Høyesterettsdommerne virker i 15 år. === Administrativ inndeling === Mexico er oppdelt i 31 delstater (estados) og et føderalt distrikt (Mexicos føderale distrikt), som er hjemsted for hovedstaden Mexico by. Begrepet «føderale enheter» brukes som en samlebetegnelse for alle delstatene og det føderale distriktet. Den største delstaten i areal er Chihuahua, mens den minste er Tlaxcala. Den mest folkerike er Estado de México, og delstaten med færrest innbyggere er Baja California Sur. Da De forente meksikanske stater ble grunnlagt i 1824, besto republikken av 19 delstater og tre føderale territorier. Senere samme år ble det føderale distriktet opprettet, og Tlaxcala ble det fjerde føderale territoriet. Mexico mistet etter hvert store landområder til USA. Flere av de gjenværende delstatene ble med årene delt opp i mindre enheter, og de føderale territoriene ble litt etter litt omgjort til delstater. I 1974 fikk Baja California og Quintana Roo, de to siste gjenværende føderale territoriene, status som delstater. === Valg og politiske partier === Valgene i Mexico overvåkes av Instituto Federal Electoral, Det føderale valginstituttet, IFE. IFE ble skapt for å gjøre valgavviklingen i Mexico mer gjennomsiktig. Etter presidentvalget i juli 1988 ble det daværende Secretaría de Gobernación beskyldt for å ha manipulert stemmegivningen. Foran presidentvalget i 2006 var åtte politiske partier godkjent for å stille presidentkandidat. Et parti kan miste godkjennelsen dersom det får mindre enn to prosent ved foregående valg. Felipe Calderón fra det konservative partiet PAN vant knepent foran Andrés Manuel López Obrador fra det venstreorienterte PRD. PAN ble etter valget beskyldt for valgfusk, både av partiets politiske motstandere og av utenlandske valgobservatører. López Obrador nektet å godta resultatet, og omtalte seg selv som Mexicos president, samtidig som det ble utført en rekke protestmarsjer og veiblokkeringer i hovedstaden av PRDs tilhengere i tida som fulgte. Partido Acción Nacional de México, PAN, ble grunnlagt i 1939, og er et kristeligdemokratisk, konservativt parti. Dette partiet har presidentvervet fram til 2012, og styrer i ni delstater. Dette partiet har også flest folkevalgte i Kongressen. Partiet definerer seg selv som sentrumsorientert, kristenhumanistisk og reformistisk, og deltar i den Kristeligdemokratiske Internasjonalen.Partido Revolucionario Institucional, PRI, (Det institusjonelle revolusjonspartiet) definerer seg selv som bæreren av arven fra den meksikanske revolusjonen i 1910. Fra åttitallet av har partiet imidlertid beveget seg om nyliberalismen. Partiet er det tredje største i kongressen, men mistet representanter i begge kamrene. Partiet styrer et flertall av delstatene, hele 17. Dette partiet styrte Mexico uavbrutt i 71 år, og ble grunnlagt som Partido Nacional Revolucionario, Det nasjonale revolusjonspartiet, i 1928. Senere fikk det navnet Partido de la Revolución Mexicana, og først i 1945 fikk partiet sitt nåværende navn. Partido de la Revolución Democrática, PRD, ble til som en sammenslutning av ulike venstrepartier som støttet presidentkandidaten Cuauhtémoc Cárdenas ved valget i 1994. Partiet er nest størst i kongressen, og styrer fem delstater og forbundsdistriktet Mexico by. Partiet erklærer seg selv som et venstreparti.Partido del Trabajo, PT, eller Arbeiderpartiet, ble grunnlagt på nittitallet, og stilte til presidentvalg første gang i 1994. Partiet heller mot venstre, og inngår ofte i valgsamarbeid med PRD. Partiet styrer ingen delstater, men den viktige delstatshovedstaden Durango har vært styrt av dem i ni år.Partido Verde Ecologista de México, PVEM eller Verde, De grønne, er et parti med økologisme som politisk ideologi. Partiet har deltatt i presidentvalg siden 1994, og deltatt i koalisjoner med PAN (2000) og PRI (2006). Partiet er fjerde størst i kongressen.Convergencia er et utbryterparti fra PRD, ledet av Dante Delgado Rannauro. Tross dette samarbeider partiet ofte med PRD, og ved valgene i 2006 dannet de en allianse med PRD og PT.Partido Alternativa Socialdemócrata, PAS, eller De alternative sosialdemokratene, er et parti som først gang gikk til valg i 2006. Partiet erklærer seg som sosialdemokratisk.Partido Nueva Alianza, PANAL, Parti ny allianse, oppsto første gang i 2005, og stilte til valg i 2006. == Demografi == === Folkegrupper === Det finnes to hovedgrupper i landet, nemlig urbefolkningen («indigenas») og mestisene. Det finnes også noen få av ren europeisk avstamning, og både afrikanske og asiatiske innlag forekommer. Mange afrikanere ble ført til Mexico som slaver, som så blandet seg med mestisene. På kystene er det et synlig innslag av afrikanere. I statene Puebla og Michoacán finnes det samfunn som snakker italiensk, og i Nord-Mexico finnes det små samfunn av tysktalende menonitter. Begge gruppene kom til Mexico i løpet av det 19. århundre. Kineserne som kom til Mexico for å bygge jernbaner i løpet av det 19. århundre ble møtt med sterke fordommer, og denne gruppen er nå tilnærmet helt assimilert i befolkningen. Tysktalende jøder, mange flyktninger fra nazitiden, danner også en liten gruppe i hovedstadsområdet. ==== Urfolk i Mexico ==== Utdypende artikler: Urfolk i Mexico, Språk i Mexico Som «indígena», eller urfolk, regnes en som i folketellinger oppgir å snakke et av landets 62 opprinnelige språk. Denne gruppen utgjør ca. 10 % av Mexicos innbyggere. De mest talte opprinnelige språkene er nahuatl i området rundt Mexico by og Puebla, yukatansk maya på Yucatánhalvøya, zapotekisk og mixtekisk i Oaxaca, tzotzil i Chiapas og otomí i Hidalgo. Sørlige stater som Chiapas, Oaxaca og Yucatán har flest indígenas, og innslaget er også stort i de sentrale delene av landet. Mot nord er imidlertid urfolksgruppene få og spredte. I alle fall 20 av de 62 språkene snakkes i dag av svært små grupper, og er sterkt truet. Urfolkene er generelt de fattigste i samfunnet, og befolker gjerne slumstrøk i Mexico by. Likevel identifiserer meksikanerne seg med sine urfolkskulturer, og representanter fra urfolkene har blitt valgt til president; den første var Benito Juárez. ==== Mestisene ==== De øvrige stammer både fra urfolk og spanjoler, men bruker spansk språk. Ofte kan man ikke se forskjell på urfolk og mestiser, dersom ikke urfolkene bærer folkedrakter. ==== Meksikansk spansk ==== Mexico er verdens største spansktalende land. Spansken som brukes i Mexico har innslag av prekolumbiske språk, særlig nahuatl. Spesielt gjelder dette betegnelser på mat, råvarer, lokale dyr og innen slang. Imidlertid legger svært mange meksikanere vekt på å snakke et korrekt, internasjonalt spansk. Mexico er en stor produsent av filmer, popmusikk og telenovelaer. Dermed er meksikansk spansk kjent og forstått i hele den spansktalende verden. Noen dialektforskjeller eksisterer innen Mexico, og spesielt i nord og på kystene på begge sider snakkes markerte dialekter, men disse er ikke er altfor langt fra standard latinamerikansk spansk. ===== X-problematikken ===== Noe som med en gang møter en reisende til Mexico, er stedsnavn med x-er strødd liberalt utover. En x kan komme midt i ordet, slik som México eller Oaxaca, eller i begynnelsen, som Xalapa og Xochimilco. Det er ikke forventet å vite hvordan dette skal uttales. Xalapa og Oaxaca uttales med j-lyd, mens Xochimilco uttales med -s. I ordet Tlaxcala uttales det -ks. Dette er et særmeksikansk fenomen, og skyldes samspillet mellom spansk ortografi og urspråkene i Mexico. På 1500-tallet var x mye brukt i spansk ortografi, og kunne beskrive ulike lyder. Når så rettskrivningen ble strammet inn, hadde x-en i stedsnavn allerede blitt så vanlig at det ble umulig å endre skrivemåten. === Religion === Mexico er strengt sekulært, og religion regnes som en privatsak. Dette er en tradisjon som går tilbake til La Reforma på 1860-tallet, da kirkens makthegemoni ble brutt. Først president Salinas (1988–94) innførte igjen diplomatiske forbindelser med Pavestolen, etter at de hadde vært avbrutt siden den meksikanske revolusjonen. Særlig på 1920-tallet var konfliktnivået høyt, med både en katolsk såkalt cristero-gerilja og hardhendte antiklerikale tiltak fra regjeringen. I store deler av det 20. århundret har staten pålagt kirken strenge restriksjoner, den kan for eksempel ikke eie land. Offisielle kalendere kaller ikke 25. desember for «jul», men «tradisjonell fest». Tross dette problematiske forholdet er 82,7 % av befolkningen katolsk, og livet for de fleste meksikanere er preget av et nært forhold til kirken. Nesten halvparten av befolkningen går til messe minst én gang i uka. Jomfruen av Guadalupe er Mexicos skytshelgen, og hennes dag den 12. desember er en uoffisiell nasjonaldag. Katolske ritualer er ofte sterkt påvirket av urfolkenes kultur i mange områder, og i noen tradisjonelle urfolkssamfunn er den katolske troen bare et ytre ferniss. De fleste av den libanesiske minoriteten er maronitter, som er en av kirkene i Midtøsten som anerkjenner paven. Maronittene har egne kirker i de største byene. Seks prosent av befolkningen er ulike protestanter, mormonere og Jehovas vitner, og spesielt stor er andelen blant urfolk i Sør-Mexico. Noen få urfolkssamfunn har også beholdt sin opprinnelige religion. I Mexico by bor det en liten jødisk minoritet. Islam er også representert i Mexico, først og fremst ved innvandrere fra Midtøsten, men det finnes også et lite samfunn av urfolk som har gått over til islam i delstaten Chiapas. == Økonomi == Mexico er ifølge Verdensbanken verdens 12. største økonomi målt i kjøpekraftsparietet, og 13. størst målt nominelt. Landet spiller som sådan en stor rolle i verdensøkonomien. I 1994 gjennomgikk Mexico en dyp krise med fall i peso-kursen overfor dollar som gikk sterkt utover vanlige folks kjøpekraft. Siden har Mexico gjennomgått en imporerende forbedring. Ifølge Verdensbankens ansvarlige for Mexico har antallet absolutt fattige sunket fra 24,2 til 17,6 i perioden 2000-2004. Meksikanerne selv regner med ca. 20 % absolutt fattige, mens 50 % er fattige, men ikke absolutt fattige. De øvrige 30 % utgjør middelklassen, og noen hundre familier er svært rike. Landet er veldig avhengig av svingningene i USAs økonomi, og nedturen etter 2001 har vært merkbar også i Mexico. 85 % av handelen går til USA. En større innenlandsk kjøpekraft har imidlertid holdt veksten oppe. Mexico er med i NAFTA, og har dermed fått etablering av amerikansk og kanadisk industri, men har til gjengjeld måttet åpne opp for konkurranse på industrivarer og jordbruksprodukter på hjemmebane. Videre har Mexico frihandelsavtaler med en rekke land, blant annet EU og Japan. Mexico er en stor eksportør av olje og gass. Oljeutvinningen foregår i det sørlige Veracruz og i den lille, rike delstaten Tabasco, til dels også på kontinentalsokkelen utenfor. Landets industrisektor er konsentrert i storbyene i det sentrale høylandet, slik som Mexico by, Puebla, Guadalajara og León, samt i landets første egentlige industriby, Monterrey, i nordøst. Områdene i sør og på landsbygda er utpreget fattige. Ny industri har vokst fram langs grensen til USA, hvor «maquiladoras», amerikanske og kanadiske industribedrifter lokket av lavere lønninger, har etablert produksjon av ferdigvarer. Hit kommer fattige fra landets sørlige deler for å arbeide i industrien, og regionen opplever stor befolkningsøkning og stigende velstand. Noen byer, som Tijuana, Mexicali og Hermosillo, har fordoblet sitt folketall hvert tiende år. Turisme, først og fremst fra USA og Canada, men også i økende grad fra Europa og Japan, bidrar til handelsbalansen. Turismen er konsentrert i store badebyer langs kystene, slik som Acapulco, Ixtapa og Huatulco på stillehavskysten, og Cancún på den karibiske kysten. Med 39,3 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Mexico det tredje største turistmålet i verden.Flere millioner meksikanere i USA bidrar til økonomien ved å sende penger hjem. Disse pengene landets nest viktigste inntekskilde etter oljen. == Kultur == Få land i verden har et så stort særpreg innen alt fra mat, musikk, dans, folkekunst og folkedrakter. I tillegg setter Mexico sitt preg på populærkultur og kunstgenre som maleri og litteratur. === Mat og drikke === Utdypende artikler: Meksikansk mat, meksikansk øl, meksikansk vin Grunningrediensene i meksikansk mat er delvis prekolumbiske, slik som mais, bønner, avokado, tomat, grønn tomat, chili, squash og kalkun, og noen er innført, slik som hvete, oksekjøtt, svinekjøtt, kylling, vin, oliven osv. Dagligkosten i store deler av Mexico er preget av maislomper, tortillas, bønner, frijoles og chilisaus av tomat, chili og løk, salsa. Tamales er maismasse pakket inn i dekkblader fra maiskolber. Taco har opphav i Mexico. Kjøkkenet i den sentrale delen av Mexico er preget av forfinet eleganse, med nasjonalretten mole poblano i høysetet. Kjøkkenet i nord er enklere og mer rustikt, mens kjøkkenene i sør er preget av eksotiske innslag som gresshopper og mat pakket inn i bananblader. Over grensa mot USA finnes det avleggere av kjøkkenet, nemlig tex-mex-kjøkkenet, som er det vi kjenner som meksikansk i Norge.Vin produseres i små mengder, mens lett meksikansk øl har blitt kjent verden over. Tequila er brennevin utvunnet av saft fra agaveplanten, mens pulque er en agavedrikk med lavt alkoholinnhold. === Musikk og dans === Mexico kjennes igjen på musikken. Den mest kjente musikkformen er mariachi fra Jalisco, som er preget av gitar og lett ustemte trompeter, og er blitt et varemerke for meksikansk musikk. Fra Sinaloa kommer den rytmiske banda-musikken, mens norteño fra nordøst er preget av country og tex-mex. Son Jarocho fra Gulfkysten spilles typisk på harpe, og har karibiske innslag. Marimba er det foretrukne instrumentet på Yucatán-halvøya. Mange urfolk har unike tradisjoner innen sang og dans, den mest spesielle er muligens voladores fra totonac-kulturen i staten Veracruz. Fire menn kaster seg ut fra en høy, vertikal stang med tau rundt beina. Så lar de seg langsomt snurre ned opp ned til bakken til rytmen av en enslig tromme. Cumbia, som egentlig kommer fra Colombia, er den foretrukne rytmen for dans på lokalet, og ses på med den samme forakt av intellektuelle som dansebandmusikk i Norge. Samme skjebne lider de populære, karibiske rytmene salsa og merengue. Middelklassen i storbyen hører like gjerne på pop og rock, enten importvare eller spanskspråklig fra Mexico og resten av Latin-Amerika. Oppsvinget for latino-musikken har ført til stor interesse for meksikansk populærmusikk over hele verden: Thalía, Luis Miguel, Paulina Rubio, Gloria Trevi, RBD og andre har vakt oppsikt også internasjonalt. Sangen Cielito Lindo er et uoffisielt nasjonalsymbol for Mexico, og blir sunget for å uttrykke nasjonal identitet og nasjonalfølelse og for å heie fram landet under internasjonale idrettsarrangementer. === Folkekunst === Folkekunsten i Mexico oppviser stor variasjon og høy kvalitet. Svart keramikk dreies på en tallerken etter urgamle metoder blant indianerne i Oaxaca, mens klassiske, spanske mønstre brukes i vaser og veggfliser i majolika fra Puebla og Jalisco. Guerrero er kjent for sine spesielle masker, mens huichol-nasjonen i Jalisco lager unike garnmalerier. Veving og søm oppviser fargerike og varierte mønstre over hele Mexico, spesielt hos urbefolkningen. Musikkinstrumenter, lærvarer, treskulpturer i sterke farger og utsmykninger i blikk har også lange tradisjoner. === Fester og tradisjoner === Utdypende artikkel: Meksikanske festerI Mexico er det stadig noe som skjer, og festivaler og opptog med dans og musikk er en del av livet. Blant de viktigste dagene for meksikanerne er følgende (se mer her): «La Semana Santa», påskeuken, feires med opptog og pasjonsspill, med svært livaktige korsfestelsesscener med hele menigheten som deltakere.10. mai er det morsdag, og i et land hvor mor er hellig, blir hovedpersonen tatt med på restaurant av menn og sønner med klump i halsen.1. og 2. november, i forbindelse med allehelgensdag, drar meksikanerne på kirkegården og nyter et godt måltid i nærvær av forfedrene.12. desember feires Mexicos skytshelgen, Virgen de Guadalupe med opptog og messer over hele landet.16.–24. desember går små barn utkledd som Maria og Josef posadas, som ender med fest og moro.Natt til 25. desember feires jul med kirkegang og stor middag etterpå.6. januar kommer «los Reyés», de hellige tre konger, og gir barna julegaver. === Film og TV === Meksikansk film har fått et oppsving de siste årene, og meksikanske filmer har vunnet priser verden over. Salma Hayek, Gael García Bernal, Diego Luna, Kuno Becker, Eduardo Verástegui, Thalía, Cecilia Suárez er landets mest kjente fjes på lerretet, mens flere meksikanske regissører har blitt verdensberømte, blant annet Alfonso Cuarón, som redigerte Great Expectaions (med Gwyneth Paltrow og Ethan Hawke), The Little Princess, Og mora di også (med Gael García Bernal og Diego Luna) og nylig Harry Potter og Fangen fra Azkaban. Mexico er også en storprodusent av telenovelas, eller såpeoperaer. Disse sendes ikke bare i Mexico, men har et stort marked både i spansktalende land og mange andre steder i verden. === Kunst === Prekolumbisk kunst er bevart i mengder i museer i Mexico, og tempelfriser og skulpturer fra de ulike kulturene oppviser eleganse og variasjon. De eldste kunstverkene er de store steinhodene fra Olmec-kulturen på Gulfkysten. Mexico er også et skattkammer av kunst og arkitektur fra kolonitiden. De eldste kirkene stammer fra tiden rett etter erobringen, og er typiske forsvarskirker med sengotisk interiør og fasader i plateresco-stil (tidlig renessanse). Noen kirker oppviser også mudéjar-innflytelse, inspirert av maurisk spansk arkitektur. En mer utviklet renessansestil, kalt herresco, utvikles på sent 1500-tall, det flotteste monumentet i denne stilen er Catedral Metropolitana i Mexico by, påbegynt i 1573. Fra 1600-tallet av preger barokken arkitekturen, og i løpet av 1700-tallet utvikles den frodige, originale churriguresco-stilen. Den mest kjente kirken i denne stilen er Santa Prisca i Taxco. Utsmykningen både i kirker og verdslige hus utføres i stor grad av urfolkskunstnere, som nytolker de europeiske strømningene og tilfører kraftigere farger og mer liv. Mexicos mest originale bidrag til kunsten er de mange monumentale fresco-maleriene fra 1920-tallet og fremover, som typisk presenterer landets historie med revolusjonær glød. Blant de mest kjente muralistene er Diego Rivera. Hans kone Frida Kahlo er kjent for sine høyst personlige selvportretter. === Litteratur === Mexicos litteratur kan skilte med navn som nobelprisvinneren Octavio Paz, samt Laura Esquivel, som har hatt stor suksess med boka Como agua para chocolate, på norsk «Hjerter i chili». Det finnes bevart litteratur fra førkolumbisk tid, og i tida rett etter erobringen utga prester oppbyggelige bøker på nahuatl. === Sport === Mexicos nasjonalidrett er hestesporten charrería. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Historiske sentrum i Santiago de Querétaro Fransiskanske misjonsstasjoner i Sierra Gorda i Querétaro Sian Ka'an naturreservat Prekolumbiansk by i El Tajín Historiske sentrum i Tlacotalpan Prekolumbiansk by Chichen Itza Prekolumbiansk by Uxmal Historiske sentrum i Zacatecas Mexico bys historiske sentrum og Xochimilco Klostrene under Popocatépetl ved foten av vulkanen Popocatépetl og katedralen i Tlaxcala Prekolumbiansk by og nasjonalpark Palenque Prekolumbiansk by Teotihuacán Historiske sentrum i Morelia Historiske sentrum i Oaxaca by og Monte Albán Guanajuato historiske sentrum og nærliggende gruver Instituto Cultural Cabañas, Guadalajara Arkeologisk sone i Xochicalco Hellemalerier i Sierra de San Francisco Hvalreservatet i El Vizcaino Øyer og vernede områder i California-bukta Historiske festningsby San Francisco de Campeche Agave-landskap og eldre industribebyggelse – Tequila Luis Barragáns hus og studio De forhistoriske hulene Yagul og Mitla i Oaxaca Maya-byen Calakmul Arkeologisk sone i Paquimé, Casas Grandes Monarksommerfuglreservatet i den østlige delen av Michoacán Historiske sentrum i Heróica Puebla de Zaragoza San Miguel de Allende og Santuario de Atotonilco Ciudad Universitaria Camino Real de Tierra AdentroVulkanen Cerro del Pinacate og Gran Desierto de Altar ørkenen Padre Tembleque akvadukten Revillagigedo arkipel Tenochtitlan Cuicatlán dalen, det opprinnelig området til MesoamerikaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2003 – Den indianske festivalen Día de los Muertos 2009 – Otomí-Chichimecas folket sin pilegrimsvandring til fjellene, i Querétaro 2009 – Rituell seremoni av Voladores 2010 – Parachicos, tradisjonelle januarfest fra Chiapa de Corzo 2010 – Pirekua, tradisjonell sang fra P'urhépecha 2010 – Tradisjonelt meksikansk kjøkken 2016 – Charrería, hestetradisjon 2018 – La Romería, pilegrimsreise, jomfruen fra Zapopan 2019 – Artisanal talavera keramikk fra Puebla og Tlaxcala (Mexico) og keramikk fra Talavera de la Reina og El Puente del Arzobispo (Spania). == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (es) Offisielt nettsted (en) Mexico – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) México – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Latin-Amerikagruppene om Mexico (no) Statistikk og andre data om Mexico i FN-sambandets nettsted Globalis.noThe World Factbook om Mexico

Mexico, offisielt De forente meksikanske stater, er en nordamerikansk republikk som grenser mot USA i nord og Guatemala og Belize i sørøst. I vest ligger Stillehavet og i øst ligger Mexicogolfen og Det karibiske hav.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mexico_by

2023-02-04

Mexico by

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:19°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1521', 'Kategori:Mexico by', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL']

Mexico by (spansk: Ciudad de México, tidligere México, D.F.) er hovedstaden og den største byen i Mexico. Den er landets viktigste politiske, økonomiske og kulturelle sentrum. Den befinner seg i Mexicodalen sentralt i landet, i en høyde av 2 240 meter over havet. Politisk avgrenses byens sentrale deler av Det føderale distriktet, men storbyområdet strekker seg også utover store deler av den omkringliggende delstaten México. Mexico by er en av verdens største byer, med en befolkning på over 20 millioner i storbyområdet, også omtalt som Zona Metropolitana del Valle de México (ZMVM). Byen ble grunnlagt under navnet Tenochtitlan av aztekerne i 1325, på det som da var en øy i Texcocosjøen. Den var hovedstaden deres fram til 1521, da den ble angrepet og lagt i ruiner av de spanske conquistadorene under ledelse av Hernán Cortés. Spanjolene bygde den opp igjen og gjorde den til hovedstad i visekongedømmet Ny-Spania. I kolonitida var den en av de viktigste byene i Amerika. Da Mexico ble selvstendig i 1821, fortsatte byen å være hovedstad i det nye landet, og ble etter hvert forskjønnet og bygd ut. På 1900-tallet opplevde byen en meget sterk befolkningsvekst. Mexico by arrangerte de olympiske sommerleker i 1968. I 1985 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv som drepte flere tusen mennesker. Den er i dag et av Nord-Amerikas viktigste økonomiske sentre, og rangeres som en av verdens ti rikeste byer.

Mexico by (spansk: Ciudad de México, tidligere México, D.F.) er hovedstaden og den største byen i Mexico. Den er landets viktigste politiske, økonomiske og kulturelle sentrum. Den befinner seg i Mexicodalen sentralt i landet, i en høyde av 2 240 meter over havet. Politisk avgrenses byens sentrale deler av Det føderale distriktet, men storbyområdet strekker seg også utover store deler av den omkringliggende delstaten México. Mexico by er en av verdens største byer, med en befolkning på over 20 millioner i storbyområdet, også omtalt som Zona Metropolitana del Valle de México (ZMVM). Byen ble grunnlagt under navnet Tenochtitlan av aztekerne i 1325, på det som da var en øy i Texcocosjøen. Den var hovedstaden deres fram til 1521, da den ble angrepet og lagt i ruiner av de spanske conquistadorene under ledelse av Hernán Cortés. Spanjolene bygde den opp igjen og gjorde den til hovedstad i visekongedømmet Ny-Spania. I kolonitida var den en av de viktigste byene i Amerika. Da Mexico ble selvstendig i 1821, fortsatte byen å være hovedstad i det nye landet, og ble etter hvert forskjønnet og bygd ut. På 1900-tallet opplevde byen en meget sterk befolkningsvekst. Mexico by arrangerte de olympiske sommerleker i 1968. I 1985 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv som drepte flere tusen mennesker. Den er i dag et av Nord-Amerikas viktigste økonomiske sentre, og rangeres som en av verdens ti rikeste byer. == Navn og navnebruk == Navnet Mexico stammer fra det navnet aztekerne brukte om seg selv, «Mexica», uttalt mesjíka. Etter den spanske erobringen ble Mexico (uttalt mékjikå) til navnet på hovedstaden, og mye senere ble det navnet på hele landet. Vanligvis kaller meksikanerne byen for «México». Når det er fare for forvekslinger brukes «Distrito Federal», forkortet DF (uttalt De Effe), eller det mer offisielt klingende «Ciudad de México», «Mexico by». Veiskilt i Mexico viser til «México DF» eller bare «México». Når man ønsker å presisere at man snakker om landet Mexico, bruker man «La República Mexicana». Norskspråklige bruker ofte feilaktig den engelske tilpasningen «Mexico City». Mexico by har fått tilnavnet «Ciudad de los palacios», «Palassenes by». Uformelt kalles byen også «Anáhuac». Innbyggerne kalles capitalinos (hovedstadsboere), eller mer uformelt chilangos eller defeños. == Geografi == Mexico by er plassert i det sentrale Mexico, på et platå som ligger 2200 meter over havet. Byen omgis av flere vulkaner som rager opp til 5500 meter over havet, høyest er Popocatépetl i sør. Vulkanene sperrer luftforurensingen i storbyen inne, og forverrer luftkvaliteten i byen. Opprinnelig lå byen på øyer ute i Texcocosjøen, men sjøen er nå for det meste tappet ut. Bare i sørøst, i Xochimilco, finner man rester av sjøen. Uttappingen av sjøen og senkningen av grunnvannsspeilet har ført til at gamle hus synker ned i grunnen, og store summer brukes for å ta vare på husene. Merkelig nok er det også plass til grøntområder innenfor bygrensen, og hele den sørlige delen av D.F. utgjøres av skogområder. Det er en rekke nasjonalparker i Det føderale distriktet, også midt i urbaniserte områder. Byen ligger i et jordskjelvområde, og mest utsatt for ødeleggelser er området som ligger på den gamle sjøbunnen, deriblant byens sentrum. Noe tryggere er de bydelene som ligger i den sørlige delen, siden de ligger på fast grunn. == Klima == På grunn av høyden over havet nyter Mexico by et behagelig temperert klima. Bare mellom april og juni blir det svært varmt midt på dagen, tidvis over 30 grader celsius. Resten av året ligger dagtemperaturen rundt 20 grader, litt lavere vinterstid, litt høyere sommerstid. Om sommeren ligger nattetemperaturen på 10–12 grader, om vinteren kan den gå ned mot null. Fra oktober til mai er det tørketid, og fra juni til september er det regntid. Det regner ikke hele tida, men det kommer kraftige kortvarige byger. Årsmiddeltemperaturen ligger på 16,5 grader celsius. Årsmiddelnedbøren er 894 millimeter. Mai er den varmeste måneden med 18,6 grader, mens det i desember og januar er kaldest med 13,8 grader. Mest regn faller det i august med et snitt på 194 millimeter, mens det i januar kun faller 10 millimeter. Regntida på sommeren er likevel ikke svært ubehagelig, da regnet faller i kraftige, kortvarige skurer. == Demografi == Selve sentrum av byen tilhører administrativt Mexicos føderale distrikt (D.F.), men byens forsteder omfatter en rekke kommuner i den omkringliggende delstaten México og én kommune i delstaten Hidalgo. Det bor 8,9 millioner mennesker i Distrito Federal, men om man tar med mange forsteder og småbyer som nærmest er «spist opp», er innbyggertallet i det som kan regnes for en av verdens største byer, på over 20 millioner. Den sterke veksten er en relativt ny utvikling. I Mexico by vises tydelig utviklingen av urbanisering i de siste årene. I 1950 hadde byen 3,1 millioner innbyggere. I 1970 var det allerede 6,9 millioner mennesker, og vekstraten i byområdet var om lag én million mennesker i året. Historisk, og siden tiden før spanjolene kom, har Mexicodalen vært et av de tettest befolkede områdene i Mexico. Da Distrito Federal ble opprettet i 1824, ble Mexico bys urbane område utvidet omtrent til området som i dag utgjør bydelen Cuauhtémoc. På begynnelsen av det 20. århundre begynte overklassen å migrere til sør og vest, og snart ble de små byene Mixcoac og San Ángel innlemmet i det voksende byområdet. Ifølge folketellingen i 1921 var 54,78 % av byens befolkning regnet som mestizos (innfødt blandet med europeisk blod), 22,79 % var europeiske, og 18,74 % urbefolkning. I 1921 hadde Mexico by mindre enn én million innbyggere. Inntil 1990-tallet var Distrito Federal den mest folkerike føderale enheten i Mexico, men siden da har folketallet holdt seg stabilt på rundt 8,7 millioner. Byens vekst har strukket seg utover grensene til Det føderale distriktet til 59 kommuner i delstatn México og én i delstaten Hidalgo. Med en befolkning på om lag 20,1 millioner innbyggere (2010) er det et av de mest folkerike storbyområdene i verden. Likevel er den årlige veksttakten i stobyområdet i Mexico by mye lavere enn for andre store urbane tettbebyggelser i Mexico, et fenomen som mest sannsynlig skyldes en desentraliseringspolitikk innført av miljøhensyn. Nettoinnflyttingen til Distrito Federal i perioden 1995 til 2000 var negativ.Urbefolkninger utgjør ca. 18,74 % av byens befolkning. Disse har innvandret til hovedstaden på jakt etter bedre økonomiske muligheter. Nahuatl, otomí, mixtekisk, zapotekisk og mazahua er de urspråkene som snakkes av flest i Mexico by.På den annen side er Mexico by hjem for store samfunn av innvandrere, særlig fra Nord-Amerika (USA og Canada), fra Sør-Amerika (hovedsakelig fra Argentina og Colombia, men også fra Brasil, Chile, Uruguay og Venezuela), fra Mellom-Amerika og Karibia (hovedsakelig fra Cuba, Guatemala, El Salvador, Haiti og Honduras), fra Europa (hovedsakelig fra Spania, Tyskland og Sveits, men også fra Tsjekkia, Frankrike, Italia, Irland, Nederland, Polen og Romania), fra Midtøsten (hovedsakelig fra Egypt, Libanon og Syria), og nylig fra Asia (hovedsakelig fra Kina og Sør-Korea). Historisk, helt siden Ny-Spania-tiden, har mange filippinere slått seg ned i byen og blitt integrert i det meksikanske samfunnet. Selv om ingen offisielle tall har blitt rapportert, er anslagene for hver av disse samfunnene er ganske betydelige. Mexico by er hjem til den største bestanden av personer fra USA bosatt i utlandet. Gjeldende anslag er så høyt som at 600 000 amerikanere fra USA bor i Mexico by, mens det amerikanske Bureau of Consular Affairs i 1999 estimerte at over 440 000 mennesker fra landet bodde i Mexico bys storbyområde.De fleste (90,5 %) av beboerne i Mexico by er romersk-katolske, noe som er høyere enn den nasjonale prosentandelen, selv om den har vært synkende de siste tiårene. Mange andre religioner og filosofier praktiseres også i byen: mange forskjellige typer protestantiske grupper, ulike typer jødiske samfunn, buddhistiske, muslimske og andre åndelige og filosofiske grupper, samt et økende antall ikke-religiøse. == Historie == Mexico by ligger i Anáhuac-dalen, også kalt Mexicodalen, hvor kulturer har blomstret i flere tusen år. Den viktigste forgjengeren var Teotihuacán, som blomstret i flere århundrer fra Krist fødsel av, og som befinner seg i kjempebyens nordøstre utkant. En annen forgjenger er Tula, som blomstret tidlig i den europeiske middelalderen. === Tenochtitlan === Aztekerne la en gang i middelalderen ut på en århundrelang vandring fra sagnøya Aztlán. Da de så en ørn spise en slange på en øy i Texcocosjøen, så de det som et tegn på at de hadde nådd fram til målet. Dermed grunnla de sin hovedstad Tenochtitlan her, noe som tidfestes til år 1325. Som aggressive krigere tok de snart kontrollen over naboene rundt sjøen, og fra 1400-tallet av kontrollerte de store deler av kulturområdet Mellom-Amerika. Den byen som møtte de spanske erobrerne i 1519, kunne måle seg med de største europeiske byene, og var dominert av en rekke pyramider, hvorav den største var viet til guden Huitzilopochtli. Her kunne de drive et rikt jordbruk på kunstige øyer av siv, hvor de dyrket grønnsaker. Moloanlegg knyttet byen til forsteder på fastlandet rundt, og diker beskyttet byen mot oversvømmelser. Naboøya Tlatelolco fungerte som det store markedet i byen. Innbyggertallet i Tenochtitlan er blitt anslått til 200–300 000. === Den spanske erobringen === Meldingene fra Golfkysten til Tenochtitlan om spanjolenes ankomst i 1519 må ha fortonet seg som om marsboere skulle ha landet hos oss. Etter noen innledende militære tap mot spanjolene besluttet aztekerkongen Moctezuma å invitere dem til hovedstaden. Spanjolene under Hernán Cortés, samt mange tusen allierte krigere fra Tlaxcala og Golfkysten, tilbragte vinteren 1519–20 som Moctezumas gjester. Forholdet mellom dem og aztekerne ble imidlertid stadig mer anstrengt, både på grunn av spanjolenes tørst etter rikdommer, og fordi spanjolene reagerte på menneskeofringene som pågikk. Det endte med at Moctezuma først ble tatt som gissel, og deretter ble drept enten av spanjolene eller av misfornøyde aztekere. Etter Moctezumas død flyktet så spanjolene fra byen den 30. juni 1520, og to tredjedeler av dem ble drept i kamp eller ble ofret til gudene i det som kalles La noche triste, den triste natta. Cortés kom imidlertid unna til sine allierte i Tlaxcala. Samtidig ble Tenochtitlan herjet av kopper, en ukjent sykdom i Amerika, som drepte en stor andel av befolkningen. === Tenochtitlans fall === I april 1521 ble byen angrepet av Cortés og hans få hundre spanjoler, samt ca. 100 000 stammekrigere fra Tlaxcala, Gulfkysten og andre fiender av aztekerne. Båter båret over fjellene i deler ble satt sammen og sjøsatt i Texcocosjøen. Aztekerne satte seg til motverge, og øybyen ble beleiret og langsomt nedkjempet. Først 13. august 1521 opphørte kampene, og kanskje 40 000 mennesker ble massakrert i bydelen Tlatelolco, forsvarernes siste skanse. === Hovedstad i Ny-Spania === Byen lå fullstendig i ruiner, og ble gjenoppbygd fra grunnen av spanjolene. Steinen fra den store pyramiden ble brukt til å bygge den første katedralen, som sto på samme sted. Byen ble døpt México, og var spanjolenes utgangspunkt for videre erobringstog mot sør, vest og nord. Byen var hovedstad for Visekongedømmet Ny-Spania, og sammen med Lima i Peru den viktigste av alle spanske kolonibyer i Amerika. Hele Mexico, sørvestre USA, Mellom-Amerika, øyene i Karibia og Filippinene ble styrt fra Mexico by. Universitetet UNAM stammer fra 1551, og er blant de eldste i Amerika. Den første katedralen ble erstattet av den enorme Catedral Metropolitana fra 1573. Under erobringen var imidlertid dikene blitt ødelagt, så byen ble ofte utsatt for oversvømmelser. De fuktige forholdene gjorde også Mexico by til en usunn by. === Frigjøringskrig === Opprøret mot spanjolene i 1810 startet i delstaten Guanajuato. 30. oktober 1810 slo imidlertid opprørsstyrkene de spanske troppene ved Las Cruces nær Mexico by, og hadde muligheten til å ta byen. Lederen Miguel Hidalgo valgte imidlertid ikke å angripe Mexico by. Først i 1821 ble byen erobret av Agustín de Iturbide. På dette tidspunktet hadde byen 160 000 innbyggere, og var den største i Amerika. === Selvstendighet === De første årtiene i Mexicos historie var svært turbulente, og byen utviklet seg kun langsomt. Under keiser Maximilian og diktatoren Porfirio Díaz fra 1860-årene av ble imidlertid byen forskjønnet og bygd ut; eksempler er den enorme avenyen Paseo de la Reforma og kulturpalasset Bellas Artes. Den meksikanske revolusjonen fra 1910 av førte til full stopp i veksten og stor nød i befolkningen. Fra 1920-årene fortsatte imidlertid veksten for fullt, og byen ble forskjønnet av de store freskomaleriene skapt i revolusjonær glød. Byen har i det 20. århundre hatt en eksplosiv vekst i innbyggertallet. I 1950 hadde Mexico by 3 millioner innbyggere. I år 2000 hadde byen 20 millioner innbyggere, men veksten er ikke lenger like sterk. Mexico by var vertsby for de 19. olympiske sommerleker i oktober 1968. Lekene ble imidlertid skjemmet av massakeren på protesterende studenter i Tlatelolco den 2. oktober, få dager før åpningsseremonien. I 1985 ble mange tusen mennesker drept av et jordskjelv som målte 8,5 på Richters skala. == Severdigheter == === Centro histórico === Sentralt i Mexico by er Plaza de la Constitución. Ved dette torget ligger byens gamle katedral, ruiner fra den gamle Tenochtitlan og Palacio Nacional. Rundt ligger Centro histórico, det historiske sentrum, et område fylt av kirker, palasser og hus i kolonistil. Det historiske sentrum står på UNESCOs verdensarvliste. Mot vest ligger Alameda Central, et åpent parkområde med palasset Bellas Artes, hovedbygningen for scenekunst i Mexico. Ved hjørnet av parken står også Torre Latinoamericana, en skyskraper som har vært et landemerke for byen i over 50 år. === Reforma === Byens sentrale gate er Paseo de la Reforma. Denne 12 kilometer lange bulevarden ble opprinnelig anlagt av keiser Maximilian på 1860-tallet. Langs bulevarden ligger flere berømte monumenter, av disse er El Ángel de la Independencia det mest kjente. «Uavhengighetsengelen», ble reist i 1910 for å feire hundreårsjublileet for Mexicos uavhengighet, og er sterkt inspirert av Siegessäule i Berlin. Sør for Reforma finner man strøket Zona Rosa, byens underholdningskvarter, med gater oppkalt etter europeiske storbyer (Calle Oslo er en liten bakgate), og elegant shopping og uteliv. === Chapultepec === Den berømte høyden Chapultepec, «Gresshoppehaugen», ligger i utkanten av sentrum. På høyden ligger den 6 km² store parken med samme navn, med Chapultepec-slottet midt i, hvor man har god utsikt over Paseo de la Reforma. Chapultepec var et viktig sted allerede i aztekertiden, og har siden hatt en sentral rolle i landets historie. I dag er parken et populært rekreasjonsområde for byens borgere, og inneholder bl.a. byens historiske museum og en zoologisk hage. Det nasjonale antropologiske museet, Museo Nacional de Antropología, har en bred presentasjon av landets pre-kolumbianske kulturer i første etasje. I andre etasje er de samme kulturene presentert slik de er i dag. Dette er en av verdens flotteste arkeologiske museer, og ofte kan man se representanter for totonakerfolket vise frem «voladores»-seremonien. === Coyoacán og UNAM === Området Coyoacán i sør, som tidligere var en egen by, er et annet trivelig område med restauranter, butikker og et stort marked. Her finner man både huset til malerekteparet Diego Rivera og Frida Kahlo, og huset der Lev Trotskij ble myrdet i 1941. I sør ligger også universitetsområdet til UNAM, med monumentale veggmalerier fra denne kunstformens blomstringstid i første halvdel av det 20. århundre, og olympiastadion fra 1968 som nå fungerer som hjemmebane for fotballaget Pumas de la UNAM. === Tlatelolco === Like nord for sentrum ligger området Tlatelolco. Ved Plaza de las Tres Culturas, «De tre kulturers plass», ligger ruinene av en aztekisk bosetning, den aller siste i byen som ble nedkjempet av spanjolene. Plassens to andre kulturer representeres av en 1600-tallskirke og utenriksdepertamentets moderne kontorbygninger. På plassen fant Tlatelolcomassakdren sted i 1968. I Tlatelolco står også den kjente bygninga Torre Insignia. === Guadalupe === Nord i byen ligger Guadalupe, det viktigste valfartsstedet i Amerika. Her viste jomfru Maria seg i 1531, og i dag regnes den mørkhudete «Vår Frue av Guadalupe» som Mexicos og hele det amerikanske dobbeltkontinents vernehelgen, og likeså vernehelgen for Filippinene. Hennes katolske minnedag er den 12. desember. === Xochimilco === I det sørøstre hjørnet av byen ligger bydelen Xochimilco. Her er deler av Texcocosjøen ennå bevart, og her kan man se kanaler mellom såkalte chinampas, hager som flyter på kunstige øyer. Her er det populært å leie fargerike båter, trajineras, for å dra på kanaltur. === Teotihuacán === Nordøst for kjempebyen, i delstaten México, ligger ruinene av oldtidsbyen Teotihuacán, som blomstret ca. 100–600 e.Kr., og mest kjent er sol- og månepyramidene. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste. == Idrett == Se også: Fotball i Mexico by, Ishockey i Mexico byMexico by har vært vertsby for flere store idrettsarrangementer. Byen arrangerte de olympiske leker i 1968 og mange av kampene under VM i fotball i 1970 og 1986. Den arrangerte dessuten panamerikanske leker i 1955 og 1975, sentralamerikanske og karibiske leker i 1926, 1954 og 1990, og Universiaden i 1979. I Mexico by ligger flere av landets største og viktigste idrettsarenaer. Blant disse er Estadio Azteca, Estadio Olímpico Universitario og Estadio Azul. På Estadio Azteca er det spilt to VM-finaler i fotball, og er et av verdens største. Ciudad Deportiva de la Magdalena Mixihuca, som ligger øst i byen, ble bygd til OL i 1968 og er Latin-Amerikas største idrettskompleks. Her ligger det flere idrettsarenaer, som Autódromo Hermanos Rodríguez, Foro Sol og Palacio de los Deportes. På Autódromo Hermanos Rodríguez arrangeres det årlige Formel 1- og NASCAR-løp. Byen har tre lag i den meksikanske fotballigaen: América, Pumas og Cruz Azul. Mexico by har flere ishaller av internasjonal standard hvor det blir spilt ishockey, blant annet Pista San Jerónimo og Pista Lomas Verdes. Byen har arrangert flere ishockey-VM. Det beste laget gjennom tidene i den meksikanske baseballigaen, Diablos Rojos del México, er også fra Mexico by, og spiller hjemmekampene sine på Foro Sol. == Økonomi == Mexico by er et av de viktigste økonomiske senterne i Amerika. Det føderale distriktet produserer 21,8 % av landets bruttonasjonalprodukt. Ifølge en studie utført av PricewaterhouseCoopers har byen et bruttonasjonalprodukt på 390 milliarder USD, noe som gjør den til verdens åttende rikeste by, og den rikeste i Latin-Amerika. Den har en av verdens raskest voksende økonomier, og i 2019 var den dobbelt så høy som i 2008.Mexico by er den byen i landet som genererer mest penger både innen industrisektoren (15,8 % av hele landet) og sørvissektoren (25,3 %). På grunn av det begrensa arealet er inntektene fra landbruket i Det føderale distriktet lavest av alle landets føderale enheter. == Transport == Metropolen er etter forholdene overraskende lett å ta seg fram i. Et av verdens største t-banesystemer, metroen, forbinder alle deler av Distrito Federal med hverandre, og rekker også ut i forstedene. Det er et av de reneste og billigste metrosystemene i verden. For å lette bruken for analfabeter har alle stasjonene sitt eget symbol som lett kan gjenkjennes. Langs de lange, rette avenyene går det hyppige busser, og ellers er den foretrukne kommunikasjonsformen «microbús», små busser som går i faste ruter. Den internasjonale flyplassen, Benito Juárez, ligger i den østlige delen av byområdet, og kan nås med t-bane. Utenlandske turister bør unngå å vinke inn uregistrerte taxier fra gaten, da man kan risikere ran eller i verste fall kidnapping. «Sitios» fra holdeplasser eller radiotaxi er tryggest. I juni 2005 ble den såkalte «metrobús» innført. Disse bussene har fått en reservert fil langs Avenida de los Insurgentes, slik at de unngår all trafikken. Mikrobussene ble fjernet fra denne ruten, og man håpet dermed å redusere forurensningen og samtidig gi passasjerene kortere reisetid. I desember 2008 åpnet man en andre metrobúslinje langs Eje 4 Sur, som krysser den første linja ved stasjonen Nuevo León, og i februar 2011 åpnet linje tre langs Eje 1 Poniente. Mexico by er forbundet til resten av landet med seks bompengefinansierte motorveier, som leder til Querétaro, Pachuca, Cuernavaca, Puebla, Toluca og Texcoco. Det er også mindre veier til de samme byene hvor man ikke betaler bompenger. Byen har fire hovedbussterminaler. De befinner seg nord (Terminal Central de Autobuses del Norte), sør (Terminal Central de Autobuses del Sur), øst (Terminal de Autobuses de Pasajeros de Oriente) og vest (Terminal Central de Autobuses del Poniente) i byen, og betjener bussruter til og fra hver sin himmelretning. == Politikk == Siden Mexico by har vært sete for den føderale regjeringen i Mexico har byen et spesielt styresett. Tradisjonelt har det ikke vært noe ordfører, byråd eller bystyre i byen, da den har blitt styrt direkte av presidenten. Dette systemet ble omgjort på 1980-tallet, på grunn av økende misnøye med manglende lokaldemokrati. Det politiske systemet ble reformert, og byen fikk endelig sin egen ordfører. Dagens ordfører er den venstreorienterte Marcelo Ebrard. Ordførerens makt er imidlertid begrenset, så en annen viktig politisk figur i byens styre er landets president Felipe Calderón. == Storbyproblemer == Som en av verdens største byer har Mexico by mange problemer, blant disse er fattigdom, trafikk og forurensing. På grunn av de høye fjellene rundt byen er det lite vind, og dermed blåser ikke forurensingen bort, men blir liggende som et lokk over byen. Verst er forurensingen mellom februar og juni, mens det er best forhold i juli og august, i regntiden. Ulike tiltak har blitt satt i verk for å redusere forurensingene, noen mer vellykkede enn andre. I en periode forbød man biler med registreringsnummer som endte på hhv. par- og oddetall å kjøre på bestemte ukedager. Imidlertid skaffet folk seg da to biler. Mer vellykket har det vært å stille strengere krav til motorene og bensinen. Forurensingen ligger i dag på nivå med de fleste andre storbyer.Kriminaliteten eksploderte i Mexico by som følge av den økonomiske krisen i 1994, og følelsen av utrygghet spredde seg i brede lag av folket. I 2003 ble over 3000 tilfeller av kidnapping politianmeldt, noe som gjorde Mexico by til den byen i verden med nest flest kidnappinger. En større politistyrke og et mer effektivt politiarbeid har imidlertid redusert kriminaliteten betydelig, og nivået kan nå sammenlignes med det i storbyer i USA. Med enkle forholdsregler kan likevel turister føle seg nokså trygge, ettersom de fleste kidnappingsofre tilhører landets middel- og overklasse. == Se også == Liste over Mexico bys høyeste bygninger == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Mexico City – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ciudad de México – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Mexico by hos Wikivoyage Mexico by sett fra luften, en samling oversiktsbilder av byen Mexico by på UrbanRail.Net

Mexico by (spansk: Ciudad de México, tidligere México, D.F.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mytologi

2023-02-04

Mytologi

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Mytologi (fra gresk μυθολογία, mythología, i betydningen «en hellig fortelling, en historiefortelling, en legendarisk lærdom, å fortelle en historie») refererer til en mengde folkeminner, myter, sagn og legender som ofte har overnaturlige trekk, og tolker naturlige hendelser for å forklare universet og menneskeheten. Mytologi refererer også til en gren av kunnskapen som omhandler innsamlingen, forskningen og tolkningen av myter, også kjent som mytografi. Studiet av myter fra flerfoldige kulturer er kalt sammenlignende mytologi, og inngår blant annet i vitenskapen om religionshistorie, folkeminne og antropologi.

Mytologi (fra gresk μυθολογία, mythología, i betydningen «en hellig fortelling, en historiefortelling, en legendarisk lærdom, å fortelle en historie») refererer til en mengde folkeminner, myter, sagn og legender som ofte har overnaturlige trekk, og tolker naturlige hendelser for å forklare universet og menneskeheten. Mytologi refererer også til en gren av kunnskapen som omhandler innsamlingen, forskningen og tolkningen av myter, også kjent som mytografi. Studiet av myter fra flerfoldige kulturer er kalt sammenlignende mytologi, og inngår blant annet i vitenskapen om religionshistorie, folkeminne og antropologi. == Begrepet == Den greske sammensetning μυθολογία, mythología, «en historiefortelling, en legendarisk lærdom» er avledet fra μυθολογείν, mythologein, «å fortelle myter», «se myter i sammenheng», fra μύθος, mythos, i betydningen «fortelling, tale, ord, fakta, historie» og λόγος, logos, «tale, diskurs, sitat, historie, studie, årsak, argument». Begrepet mytologi har vært i bruk siden 1400-tallet og betyr «å forske på, studere, utrede eller forklare myter». Tilleggsmeningen «en samling myter» oppsto på slutten av 1700-tallet i opplysningstiden. I sin utvidede bruk kan ordet mytologi også referere til kollektivt eller personlig ideologisk eller sosialt konstruert kunnskap. Mytologier har gitt en fyldig litteratur siden antikken med Aiskhylos, og har vært inspirasjon for blant annet en rekke betydelige engelske poeter som Percy Bysshe Shelley og John Keats, og en rekke moderne forfattere som William Blake, James Joyce, Franz Kafka, J.R.R. Tolkien og Salman Rushdie har bevisst konstruert personlige myter ved å benytte eldre materiale og nyere symbolisme. == Myter == Myter i vanlig bruk er ofte synonymt med legender, men en del forskere skiller skarpt mellom begrepene. Myter kan være fabler som instruerer, årsaksfortellinger og folkelige fortellinger som primært skal være underholdende (se eventyr). Ikke alle tradisjonelle fortellinger er myter. I kontrast til legender eller folkefortellinger, er myter fortellinger som involverer det hellige, enten guder eller nesten-guder (helter), eller en fjern fortid, spesielt skapelsen av verden (se eksempelvis Skapelsesmyter). Myter kan bestå av en eller samtlige av disse hensiktene, men kan i tillegg spille en kritisk rolle i forhold til hvordan en kultur oppfatter begrepet tid. I denne forstand står myter i kontrast til historie som forholder seg til nyere, dokumenterte hendelser, og til poetiske epos og fortellende legender som omhandler en historisk person, et sted eller en begivenhet fra en fjern fortid. Generelt er en myte en fortelling som har skjedd i en tenkt, fjern, tidløs fortid, som forteller om opprinnelsen til menneskene, dyrene, verden og det overnaturlige. Aristoteles brukte begrepet mythos i Poetikken om handlingen, selve fabelen, sann eller oppdiktet, i dramaet, komedien og tragedien. Mythos er den viktigste bestanddelen i tragedien, den første av seks bestanddeler, og må forstås som «tragediens sjel». For tragedien er mimesis (etterligning), ikke av mennesker, men av handlingen og livet.I kristen tid hadde den gresk-romerske verden begynt å benytte begrepet «myte» (gresk μῦθος, muthos) i betydningen «fabel», «fiksjon», «diktning», «løgn»; som et resultat benyttet de tidlige kristne forfatterne «myte» i denne betydning. Denne forståelsen av begrepet «myte» har siden gått inn i daglig bruk.Når mythos og logos settes sammen til mytologi betegner den ene delen en fase i et folks tenkesett, særlig i den greske, da bilder og fantasivirksomhet er folkets erkjennelse, mens den andre delen betegner den fasen da tanken og begrepene har avløst det mytiske tenkesettet. Friedrich Nietzsche mente at med Sokrates og Platon begynte avmystifiseringen som førte til den tanke at diktningen, «den edle løgn», var et forstadium for filosofien. Det kom et skille mellom mythos på den ene siden og logos og historia på den andre. Logos sto for logikk og analyse, og historia for det som hadde skjedd, mens mythos ble forbeholdt det som ikke eksisterte. Med kristendommens tolkning ble alt som ikke stemte overens med Bibelen betraktet som mythos, det vil si ikke-eksisterende, falskt og usant. Denne forståelsen av myte eksisterer fortsatt i språket som bibetydning. == Religion og mytologi == I en forskningskontekst kan ordet «myte» bety «hellig fortelling», «tradisjonell fortelling», eller «fortelling om gudene». Av den grunn kan forskere benytte sammenstillingen «religiøs mytologi» uten at det er en nedvurdering av religion. Eksempelvis, en forsker kan benevne abrahamittisk skrifter som «myter» uten at det menes nedsettende overfor jødedom, kristendom eller islam. Mange myter, som eksempelvis rituelle myter, har åpenbart religiøse sider. Religion uten myter finnes knapt. Mytologi er likevel ikke synonymt med religion, men forholdet mellom religion og mytologi avhenger av hvilken definisjon av myte som benyttes. Definert av folkeminneforskningen er alle myter religiøse, eller «hellige», fortellinger, eksempelvis skapelsesmyter, men religiøse fortellinger som ikke forklarer hvordan ting har fått sin nåværende form, eksempelvis hagiografier av berømte helgener, er ikke myter. De fleste definisjoner av myter begrenses til fortellinger. Således er de ikkefortellende elementer av religion, som ritualer og teologi, ikke myter eller mytologi. For religionshistorikere er fokuset på mytologi i den hellige fortelling hvor uttrykksformen er symbolene og metaforene som gir eller ga sammenheng i tilværelsen. Ikke sann i bokstavelig form, men i eksistensiell og religiøs forstand, særlig skapelsesmytene som deles i tre utgaver: Kosmogoni – mytene om verdens skapelse Teogoni – mytene om gudenes tilblivelse Antropogoni – mytene om menneskenes skapelseOm myter i bred forstand defineres kun som «hellige fortellinger» er det en feilaktig begrensning da ikke alle myter nødvendigvis er religiøse. Som klassisisten Geoffrey Kirk har anmerket, «mange myter legemliggjør en tro på det overnaturlige (…), men mange andre myter, eller hva som synes som myter, gjør det ikke». Som eksempel siterer Kirk myten om Ødipus kun er «overnaturlig assosiert (…) med religion eller det overnaturlige» og derfor ikke er en hellig fortelling. Eksempler på religiøse myter kan være: Balders død (norrønt dauði Baldrs) er blant de mest kjente mytene i norrøn mytologi. En australsk myte som beskriver den første hellige bora-ritualet. Skapelsesmyte funnet i gnostisismen om hvordan Gud glemte seg selv og ble en mann. Den mesopotamiske myte Enuma Elish, en skapelsefortelling som den babylonske nyttårsfestival roterte rundt == Mytologi og ideologi == Myter er ikke det samme som fabler, legender, eventyr, folkelige fortellinger, anekdoter eller fiksjon, men konseptene kan være overlappende. I løpet av romantikken ble folkelige fortellinger og eventyr sett på som opphavlig i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi, en form for en underforstått skjult folkelig kunnskap som kunne avdekkes, mest kjent i brødrene Grimms arbeid, men også i Asbjørnsen og Moes innsamlingsarbeid i Norge. Mytologiske temaer er også ofte bevisst benyttet i skjønnlitteratur, eksempelvis allerede ved Homer. Det resulterende verk kan uttrykkelig referere til en mytologisk bakgrunn uten selv å være en del av corpus (mengde) av myter, eksempelvis i fortellingen om Cupid og Psyche som først opptrådte som digresjonsfortelling i Lucius Apuleius’ roman Det gyldne esel på 200-tallet e.Kr. Apuleius benyttet seg sannsynligvis av en tidligere fortelling (som er ukjent for oss) som grunnlag for sin fortelling, modifiserte den for å kunne tilpasses romanens tematiske behov. Middelalderens romanser spiller i enkelte stykker med denne prosessen med å gjøre mytologier om til litteratur. Evhemerisme viser til denne prosessen om å rasjonalisere myter, plassere temaer tidligere gjennomtrengende med mytologiske kvaliteter inn pragmatiske kontekster, for eksempelvis å følge et kulturelt eller religiøse paradigmeskifte, mest kjent er kanskje nytolkningen av hedensk mytologi i skiftet mot kristendommen. Omvendt kan historisk og litterært materiale erverve mytologiske kvaliteter over tid, eksempelvis «De britiske emner» (samlebetegnelse for keltiske historiske legender om Storbritannia som særlig fokuserte på kong Arthur og ridderne av det runde bord), som var basert på historiske hendelser på respektivt 400-tallet og 700-tallet, og først ble gjort om til episk poesi, og deretter ble delvis mytologisk i de påfølgende århundrer. I våre dager er man opptatt av å se på myter som en inngang til kulturens ideologi. Forholdene mellom kjønnene kan være modellert i kulturens skapelsemyter og inneholder ofte en over- og underordning mellom kjønnene som ikke gjenspeiler en moderne tanke om likestilling mellom kjønnene. Når Det gamle testamentet forteller at Adam ble skapt før Eva og således gitt guddommelig autoritet over henne, fikk det konsekvenser for den kristne kulturens syn på forholdene mellom kjønnene. I henhold til norrøne Voluspå ble Ask og Embla skapt samtidig, og denne prosessen ble ikke etterfulgt av et syndefall, noe som synes å gjenspeile et annet syn på kjønnenes posisjon i samfunnet. == Karakteristikker == En del av de mest betydningsfulle tilnærmingene til studiet av mytologisk tenking blitt gjort av tenkere som blant annet Giambattista Vico, Friedrich von Schelling, Friedrich Schiller, Carl Jung, Sigmund Freud, Lucien Lévy-Bruhl, Claude Lévi-Strauss, Herman Northrop Frye, den såkalte sovjetiske skolen og myte-rite-skolen som ser myte og (religiøse) ritualer i sammenheng; «myte står ikke ved seg selv, men er knyttet til ritual». Den naturmytologiske skolen så naturfenomen bak de fleste mytologier mens myte-rite-skolen fremmet en overordnet forklaringsmodell som så en sammenheng mellom myte og rite ved at mytene forklarte ritualene. Antropologien ved eksempelvis Bronislaw Malinowskis funksjonalistiske forklaring så myter som modeller for menneskelige livsoppfatninger, moral og samfunnsdannelse, og således uttrykk for religiøs tro. Hans mønsterteori fokuserte på mytenes opprettholdende funksjon i samfunnet.Myter er ofte knyttet til samfunnets åndelige eller religiøse liv, og bifalt av herskerne eller prestene. Straks denne forbindelsen til samfunnets åndelige lederskap er brutt får mytene trekk som er karakteristisk for eventyr. Imidlertid betrakter en del forskere legender og eventyr i seg selv som underkategorier av myter atskilt fra hellige myter. I folkloristikken, som er opptatt av studiet av både verdslige som hellige fortellinger, kan en myte oppnå en del av sin kraft fra å være noe mer enn ganske enkelt en «fortelling» ved å sammenfatte en arketypisk kvalitet av «sannhet». Forfatteren og filologen J.R.R. Tolkien uttrykte en tilsvarende mening: «Jeg mener at legender og myter er hovedsakelig lagd av «sannheten», og faktisk presenter aspekter av sannheten som kan kun bli mottatt i denne formen».Individuelle myter eller mytiske temaer kan bli klassifisert i følgende kategorier: Rituelle myter som forklarer utførelsen av bestemte religiøse praksis eller mønstre og er knyttet til templer eller sentra for tilbedelser. Skapelsesmyter eller opphavsmyter beskriver hvordan verden eller universet begynte. Katastrofemyter eller eksatologi (læren om de siste ting) er myter som beskriver katastrofer og hvordan verden går til grunne. Disse går hinsides ethvert potensielt historisk omfang, og kan således kun bli beskrevet i mytologiske begreper. Apokalyptisk eller undergangslitteratur som Johannes' åpenbaring i Bibelen er et eksempel på dette. Sosiale myter forsterker eller forsvarer nåværende sosiale verdier eller praksis. Luringmyter består av en luring (på engelsk en trickster), som eksempelvis Loke, begår lureri eller triks som blir utført mot guder eller helter.Mytologiske fortellinger synes å representere ekstreme ytterpunkter som berører tilværelsens fundamentale spørsmål: gammel og nytt; fødsel og død; konflikten mellom ulike generasjoner; vold og brutalitet; sorgen ved forræderi og svik; fruktbarhetens syklus hos dyr og mennesker; galskapens redsler; ulykke, lykke og skjebne; den fatale ulykken som følge av rampestreker; sorg ved sykdom og død; dødens mysterium med muligheten av etterlivet, inkludert gjenfødsel; utfordringen av det ukjente; reisen inn i ukjent farvann eller søken etter en hellig gjenstand; tvekamp med et monster; forholdet mellom mennesker og guder; skapelsen av verden, gudene og menneskene; og til syvende og sist – meningen med det hele. Nedenfor er noe få utvalgte trekk fra jordens mange mytologier beskrevet. For utdypende beskrivelser, se de enkelte verdensdeler, kulturer eller nasjoners artikler. === Trekk ved myter fra den europeiske kulturkrets === Gresk mytologi deler med de eldre og svært gamle mytologiene i Mesopotamia og Babylonia en sterk opptatthet med forholdet mellom liv og død. Blant de mest kjente mytologier i den vestlige verden er antikkens greske som omfatter en mengde fortellinger fra antikkens Hellas, og som handler om grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Romersk mytologi var i hovedsak lånt fra gresk mytologi, men den romerske var yngre og mer litterær enn sitt motstykke, som var eldre og mer kultisk. Gresk og romersk mytologi var også delvis påvirket av den eldre egyptisk mytologi som var delvis totemistisk (dyrkelse via avbildning) og delvis polyteistisk (flerguderi), og samtidig hadde den en forfedrekult hvor åndene til de døde, om de ble husket og æret, kunne gi råd og rettledning fra etterlivet. Norrøn mytologi består av de trosforestillinger, myter og legender i den førkristne befolkningen i Norden, inkludert den norrøne befolkningen fra Norge som bosatte seg på Færøyene, Island og Grønland. Norrøn mytologi ble bevart i skriftlige kilder på Island, og er nært knyttet til den angelsaksiske, og bygger på eldre germansk mytologi, som igjen er utviklet fra en tidligere indoeuropeisk mytologi. Jødisk mytologi består av hellige og tradisjonelle fortellinger som forklarte og symboliserte den jødiske religion, og inspirerte også islamsk mytologi og skapte forutsetningen for kristen mytologi og religion i og med at kristendommen har Det gamle testamentet til felles med jødedommen. === Trekk ved myter fra de asiatiske kulturkretsene === Det asiatiske religionsmangfoldet er stort. Alle de store religionene og de tilknyttede mytologiene oppsto i Asia, den største verdensdelen. Ulike deler av det asiatiske kontinentet rommer kjerneområdene for buddhisme, hinduisme, konfusianisme og islam. Også jødedom og kristendom stammer fra Asia, og det finnes mange sjamanistiske tradisjoner. I de fruktbare områdene mellom Eufrat og Tigris i sørvestlige Asia oppsto noen av de første sivilisasjoner og jordbrukssamfunn, og de første nedskrevne mytologier som eksempelvis i eposet Gilgamesj. Hinduisk mytologi utgår i stor grad fra vedaene, en eldre samling av religiøse skrifter med blant annet hymner og fortellinger om gudene. Kinesisk mytologi begynte antagelig så tidlig som 1100-tallet f.Kr. Myter og legender ble ført videre i muntlig form i tusen av år før de ble skrevet ned i tidlige bøker som Shan Hai Jing. Det er flere aspekter av kinesisk mytologi, inkludert skapelsesmyter og om opprettelsen av den kinesiske kultur og nasjon. Et aspekt er at elementer av den tidlige mytologien ble tilpasset senere religiøse trosforestillinger (som taoisme), eller ble likestilt inn i kinesisk kultur (som med buddhisme). Fra India gikk det impulser også østover, og japansk mytologi er farget av både buddhisme og shintōisme, «åndenes vei», den tradisjonelle religionen i Japan, og omhandler guder, ånder, dyr og mennesker som opptrer i mange legender og fortellinger. Shintōismen alene besto av et talløst rekke med kami (guder), men mytologiens kanskje viktigste oppgave var å forklare keiserfamiliens opprinnelse og guddommelige berettigelse. I Korea var de opprinnelige religiøse forestillingene farget av sjamanisme og totemisme, og denne innflytelsen ble sterkt preget av kinesisk innflytelse i form av buddhisme, konfutsianisme og taoisme. Svært lite har dog overlevd av de førbuddhistiske mytene, ettersom det meste ble bevart i den muntlige tradisjonen. === Trekk ved myter fra den amerikanske kulturkrets === Urbefolkningen i Nord-Amerika, indianere, hadde som i de fleste andre religioner omfattende trosforestillingene som kom til uttrykk i mange hellige fortellinger. Disse åndelige fortellingene var dypt basert i naturen og rik på symbolisme om årstidene, været, planter og dyr, grunnelementer som jord, vann, himmel og ild. Det fantes en forestilling om en mektig Stor Ånd som var forbundet til jorden og kom til uttrykk i skapelsesberetninger. Mesoamerikansk mytologi er den sørligste delen av Nord-Amerika hvor en rekke kulturer blomstret i perioden 1000 f.Kr. og fram til undergangen ved den spanske erobringen som begynte i 1519. En del av de viktigste kulturene var mayaene og aztekerne. Religionen var preget av en altomfattende guddommelig kontroll over menneskenes liv. Gudene besluttet om det skulle regne eller bli solskinn, og våket over de mest trivielle detaljer i menneskenes herdagsliv. Aztekernes skapelsesberetning forteller om fire store tidsaldere som gikk forut for den nåværende verden og som alle endte med katastrofer. Menneskene overkom den femte alder, solguden Tonatiuhs tidsalder, takket være en helt som ofret seg og ble til solen. Sør-Amerika omfatter en rekke primitive kulturer og avanserte sivilisasjoner over et enormt variert geografisk område. En av de mest kjente sivilisasjonene er inkakulturen i Peru. Det meste av mytologien ble bevisst ødelagt og forsøkt utryddet av kristne misjonærer, men deler av trosforestillingene har overlevd via myter og legender hos befolkningen og delvis avdekket via arkeologi. Inkaenes mytologi besto av en rekke mytiske fortellinger som bidro til å forklare eller symbolisere troen. Det finnes hele tre opprinnelsesmyter, og grunnen kan være at det var tabu å nevne navnet på inkaenes Viracocha, den øverste guden. På samme måte som romerne aksepterte inkaene at folkeslag som de erobret, fikk beholde sine respektive religioner, og dette førte antagelig til en del overlappende og blandede mytologier. Brasiliansk mytologi er et meget løs samlebetegnelse på alle de kulturer og legender som ble smeltet sammen i Brasil i tiden etter Columbus, men på grunn av den enorme størrelsen av landet er de få, om noen, mytologiske forestillinger som ble delt av absolutt alle. Flere av de mytologiske fortellingene er derfor delt med tradisjoner i andre land, særlig andre land i Sør-Amerika og i Portugal. En del som kan nevnes er middelalderforestillinger som ført over med portugisiske bosettere, en del som er blitt glemt i Portugal. Afrikanske tradisjoner kom med svarte slaver i kolonitiden. Katolske helgenfortellinger gikk delvis opp i andre mytologiske myter eller påvirket disse. Hos indianerbefolkningen i jungelområdene eksisterer fortsatt en rik mytologisk tradisjon som var preget av naturen og omgivelsene, eksempelvis Caipora, et (stundom) kvinnelig skogsvesen som beskyttet dyrene mot jegere. Hun er representert tidvis som mørkhudet, liten, naken og med en lang svart manke, andre ganger som en dyrelignende skikkelse med hodet til en rødrev. === Trekk ved myter fra den afrikanske kulturkrets === Egyptisk mytologi tilhører geografisk Afrika, men preget kulturelt den østlige delen av Middelhavet og Midtøsten, og er derfor nevnt over. Afrika har mangfoldig av religiøse trosforestillinger. De fleste afrikanere er i dag enten kristne eller muslimer, men mange praktiserer ofte tradisjonelle afrikanske religioner med folkelig preg og sedvaner eller i form av en synkretisme side ved side av de etablerte religionene. Foruten de mytologier som har kommet eller vokst fram som en konsekvens av de etablerte religioner finnes en underskog av tradisjonelle mytologier. Tradisjonelle religiøse skikker og mytologier er stundom delt av flere afrikanske samfunn, men er oftest unike for bestemte etniske grupper. Det er derfor vanskelig å snakke om «afrikanere» som en homogen enhet. Mange områder i Afrika er preget av tørkesesonger hvor ingenting vokser og døden råder. Mange afrikanere har en forestilling av jorden som et moderlig vesen, en form for gudinne som hersker over alle mennesker og alle dyr lik en mor gjør for sine barn. Jorden lever og føder alle ting, men når regnet uteblir trekker hun seg tilbake til sine dyp i påvente av bedre tider. Tilsvarende er det mange som har en forestilling om at forfedrene lever et liv i jorden og i hus tilsvarende til de som er på jordens overflate. Det finnes en zulumyte om folk som drar på leting etter en innsjø av melk under jorden.Det er mange myter om Afrikas største dyr elefanten som på grunn av sin størrelse ikke har andre fiender enn mennesket. I afrikanske fabler er elefanten den kloke høvding som tålmodig bilegger strider mellom de andre dyrene. Eksempelvis skal et folk i Ghana se på elefanten som en menneskelig høvding fra fortiden, og når de finner en død elefant gir de den en høvdings begravelse.Det er også forestillinger om tidligere guder som stundom lever videre, eksempelvis Orounmila eller Eboh, en guddom som hovedsakelig ble dyrket i Benin og delvis i Nigeria. Ærbødighet for guddommen omfattet ofringer av høns, skilpadder, kokosnøtter og lignende mens man med sang og dans rettet sine ønsker eller oppmerksomhet til det guddommelige. === Trekk ved myter fra den australske kulturkrets === De mytologiske forestillingene i Australia består av den tankeverden som de ulike gruppene av aboriginer har hatt siden de eldste tider og hovedsakelig fram til Australia begynte å kolonisert fra og med 1787. Australsk mytologi er bygd opp av tre viktige deler: myter, magi (i form av kunstframstilling) som beskriver mytene og topografiske former som knytter mytene til ett sted. Et trekk ved den muntlig tradisjonen til den aboriginske mytologien er blandingen av mangfoldighet og samtidig likheten i mytene over hele kontinentet.Mytologien var todelt, én for mennene og én annen for kvinnene. En maskulin kult var didjeriduen (oksebrøleren) som ble framført som et drama hvor de mytiske figurene ble utagert. Sentralt i framføringen var et fallossymbol. Også i andre deler av mytologien var fruktbarheten og forplantning en vesentlig del, symbolisert blant annet med slangen som representerte et kompleks symbol ved å ha både maskuline som feminine verdier. Et stort antall av de australske mytene handler om drømmetiden, en tid eller tilstand da «skapere» som vandrer rundt og formet ulike ting som vannhull, fjell, klippeformasjoner, mennesker og dyr. Skaperne gav navn til det de skapte, og sang disse navnene, og mytene blir derfor fortalt i dag i form av sang. Skaperne blir regnet som forfedre til senere mennesker, og har derfor en svært viktig posisjon. Rutene de gikk da de skapte blir kalt for stier. Aborginerne brukte disse fortellingene som kart til å finne vannhull, mat eller hellige steder som Uluru og Kata Tjuta. == Sammenlignende mytologi == Komparativ mytologi er den systematiske sammenligning av myter fra ulike kulturer. Den søker å avdekke de underliggende tema og strukturer som er felles for myter i flere kulturer. I en del tilfeller benytter forskere innenfor dette feltet likhetene mellom ulike mytologier for å argumentere at mytologiene har en felles kilde eller opphav. Denne felleskilden kan være en felles kilde for inspirasjon (eksempelvis at bestemte naturlige fenomen kan ha inspirert tilsvarende myter i ulike kulturer) eller en felles «førmytologi» som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige mytologier.Tolkninger av myter på 1800-tallet var ofte meget komparative og søkte en felles opprinnelse for alle myter. Imidlertid har dagens forskere tendert til å være mer mistenksom av den komparative tilnærming, og unngår altfor generelle eller universelle utsagn om mytologi. Et unntak av dette er Joseph Campbells bok The Hero With a Thousand Faces (Helten med tusen ansikter, 1949) som hevder at alle heltemyter følger det samme underliggende mønster. Denne teorien om en «monomyte» har derimot ikke stor anerkjennelse i dagens forskning på mytologier. == Mytenes formasjoner == Robert Graves har sagt om greske myter at «sanne myter kan bli definert som reduksjoner til fortellende stenografi av rituelle mime framført ved offentlige festivaler, og mange tilfeller nedtegnet visuelt». Graves var meget påvirket av den britiske antropologen James George Frazers mytografi The Golden Bough (Den gylne grein, 1890), og han var enig at myter oppstår på grunn av mange kulturelle behov. Myter gir fullmakt til kulturelle institusjoner i en stamme, en by, eller en nasjon ved å forbinde dem med universelle sannheter. Myter kan eksempelvis rettferdiggjøre okkupasjon av et territorium som tidligere ble holdt av et annet folk. Alle kulturer har over tid utviklet deres egne myter som består av fortellinger av deres historie, deres religioner og deres helter, og disse nasjonale mytologiene betraktes som viktige og definerer kulturen som seg selv og markerer avstand eller selvstendighet til andre kulturer. Den store kraften i den symbolske meningen i disse fortellingene for kulturen er hovedgrunnen til at de har overlevd så lenge som de har gjort, for enkelte i tusener av år. Norrøn mytologi ble skrevet ned en gang mellom 1100-tallet og 1200-tallet, men hadde en muntlig tradisjon som strakte seg ytterligere lengre tilbake i tid fra før kristendommen ble innført en gang på 1000-tallet i de nordiske landene. == Myter som fremstillinger av historiske hendelser == Som diskutert overfor har statusen for en mytisk fortelling ikke vært avhengig om den er basert på historiske hendelser eller ikke. Myter som er basert på historiske hendelser har over tid blitt gjennomsyret av symbolsk mening, omformet, endret seg i tid eller sted, til og med snudd til det motsatte. En måte å skaffe seg et overblikk over denne prosessen er å se på «myter» som liggende i den motsatte ende av et kontinuum (sammenhengende hele) som strekker seg fra et «lidenskapsløs redegjørelse» til «mytisk status». Etter hvert som en hendelse utvikler seg mot den mytiske avslutningen av denne kontinuum vil det som folk tenker, føler, og sier om hendelsene gradvis få en større historisk betydning mens faktagrunnlaget blir stadig mindre viktig. Over tid når man den mytiske enden av spektrumet har fortellingen fått et eget liv i seg selv og de opprinnelige faktaene har blitt bortimot irrelevante og likegyldige. Et klassisk eksempel på denne prosessen er trojakrigen, et emne som ligger solid innenfor gresk mytologi, omfanget av et historisk grunnlag i den trojanske syklus er gjentagende diskutert i den litterære og historiske forskningen (se Iliadens historiske korrekthet). Denne metoden eller teknikken for å tolke myter som redegjørelser av faktiske hendelser, evhemeriserende utlegninger, går tilbake til antikken og til Evhemeros' Hellige historie (rundt 300 f.Kr.) som beskriver innbyggerne på øya Pankaia, «Alleting-Bra», i Indiahavet som ordinære mennesker guddommeliggjort av populær naivitet. Som Roland Barthes forsikrer, «Myter er et ord valgt av historien. Det kunne ikke komme fra tingenes vesen».Denne prosessen skjer delvis ettersom hendelsene beskrevet blir avsondret fra deres opprinnelige kontekst og en ny kontekst er satt inn i stedet, ofte gjennom en analogi med nåværende eller nyere overståtte hendelser. En del greske myter hadde sin opprinnelse i klassisk tid ga forklaringer for uforklarlige trekk i lokale kultpraksiser, for å redegjøre for den lokale epitet til en av de olympiske gudene, for å tolke avbildningene av halvt glemte figurer, hendelser, eller for å redegjøre guddommens tillagte egenskaper, selv for å gjøre antikke ikoner forståelig. I disse tilfellene ble myter oppdiktet eller oppfunnet for «å forklare» heraldiske endringer, opprinnelsen av hva som hadde blitt mystisk og uforståelig etter hvert som tiden gikk og samfunnet endret seg (eksempelvis fra bondekultur til bykultur). Følgelig blir beskrivelser av tidligere hendelser omformet og tilpasset på nytt og nytt for å gjøre dem overensstemmende med den felles kjente historien. == Tolkning av mytologi == === Førmoderne teorier === Kritisk tolkning av myter går tilbake til før førsokratikerne, de greske filosofer som tidsmessig kommer før Sokrates (ca. 470–399 f Kr), og de regnes som opphavsmenn til den vestlige filosofi. Den greske Evhemeros var en av de mest betydningsfulle førmoderne mytologer. Han tolket myter som redegjørelser av faktiske historiske hendelser som var blitt forvridd i løpet av mange gjenfortellere. Evhemeros har gitt opphavet til begrepet evhemerisme som forfekter at gudene opprinnelig var mennesker som etter døden ble gjenstand for gudsdyrkelse. Den gresk dikteren Theagenes fra Rhegium (dagens Reggio di Calabria i Italia) er kjent for å ha forsvart Homers mytologi fra rasjonell kritikk. Theagenes søkte å forklare myter som allegorier, og så etter en virkelighet skjult i poetiske bilder. Denne fortolkningsmetoden ble ytterligere utviklet hos de greske stoikerne som søkte å redusere greske guder til moralske prinsipper. Islendingen Snorre Sturlason (1179–1241) framstilte den norrøne mytologien som et sammenhengende system. Hans prolog til Snorre-Edda eller Den yngre Edda gir et innblikk i middelalderens syn på kilder, metoder og teori, og som kristen historiker støtter Snorre seg på evhemerismen: Gudene var apoteoserte, guddommeliggjorte mennesker. Han tok også et annet grep, etymologisering, og fremmer at de norrøne gudene, æsene, opprinnelig kom fra Asia ved den feilaktig slutningen at ordet æser som ligner på ordet Asia må således ha samme etymologiske opphav.Med renessansen ble interessen for polyteistisk mytologi fornyet og tidlige verker om mytografi ble utgitt på 1500-tallet som Theologia mythologica (1532). === 1800-tallets teorier === De første moderne forskningsteorier om mytologier kom i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Generelt betraktet forskerne på denne tiden myter som mislykkede eller foreldet tenkemåter og de tolket myter i stor grad som en primitiv motpart til moderne vitenskap.Den engelske antropologen Edward Burnett Tylor tolket myter som et forsøk på en litterær forklaring på naturlige fenomener: når tidligere tider ikke greide å oppfatte naturlover ble naturlige fenomen isteden forsøkt forklart ved å tilskrive sjeler til livløse objekter, noe han karakteriserte som animisme (troen på den individuelle sjel eller anima i alle ting, og naturlige manifestasjoner). Taylor betraktet animisme som den første fasen i utviklingen av religioner og derav også mytologier. Den tyske filologen Max Müller kalte myter for «språkets sykdom». Han spekulerte i om myter oppsto på grunn av en mangel av abstrakte substantiv og intetkjønnsord i antikke språk: antropomorfiske figurer i tale, nødvendige i slike språk, ble til slutt oppfattet bokstavelig, noe som førte til oppfattelsen av at naturlige fenomen var bevisste vesener som guder.Antropologen James Frazer så på myter som en feiltolkning av magiske ritualer som i seg selv var basert på en misforstått ide om naturlovene. I henhold til Frazer begynte mennesket med en ubegrunnet tro på upersonlige magiske lover. Når mennesket innså at håndhevelsen av disse lovene ikke virket ga han opp sin tro på naturlovene til fordel for en tro på at personlige guder kontrollerte naturen — og således ga opphavet til religiøse myter. Samtidig fortsatte mennesket å praktisere tidligere magiske ritualer gjennom sedvane. Mennesket oppdaget således at naturen ikke fulgte naturlovene, men nå oppdaget han deres sanne vesen gjennom vitenskap. Også her gjør vitenskapen mytene avleggse og som Frazer uttrykker det: mennesket utviklet seg «fra magi via religion (eller myte) til vitenskap».Ved at 1800-tallets teorier satte mytisk tanke opp mot moderne vitenskap var det underforstått at det moderne mennesket måtte oppgi mytene til fordel for vitenskapens innsikt. Frazers hevdet at kulturer og religioner gjennomgikk en evolusjon som lignet den man finner i biologien. Religioner på et primitive utviklingsstadium handlet stort sett bare om mat, i henhold til Frazer. Religionenes hensikt var å kontrollere naturkreftene slik at det ble mer å spise. Denne tanken forlot sosiologien og sosialantropologien på slutten av 1920-tallet. Eksempelvis var det blant arkeologer vært vanlig å se på helleristninger i sammenheng med bronsealderens religion, og alt det man ikke forsto ble karakterisert som religion, basert på Frazer, mens helleristningene i stedet kan ha hatt en langt mer verdslig og politisk karakter. === 1900-tallets teorier === Mange teorier om myter på 1900-tallet har avvist det foregående århundrets tanker om motsetningen mellom myte og vitenskap. Generelt har «1900-tallets teorier tendert til å se myter som bortimot alt unntatt som en udatert motpart til vitenskap (…). Følgelig er det moderne menneske ikke pliktig til å oppgi myte for vitenskap».Den sveitsiske psykologen Carl Jung og hans tilhengere har forsøkt å forstå den underliggende psykologi bak verdensmytene. Jung argumenterte at mytologienes guder er ikke materielle vesener, men arketyper — eller mentale tilstander og stemninger — som alle mennesker kan føle, dele, og erfare. Jung og hans tilhengere mente at arketyper kunne direkte påvirke våre underbevisste oppfatninger og vår forståelse. I kjølvannet av Jung mente den amerikanske mytologen Joseph Campbell at innsikt i ens egen psykologi, med fordelen av å studere mytologi, kan gunstig bli benyttet på ens eget liv. Se nedenfor. Som psykoanalytikerne mente den franske antropologen Claude Levi-Strauss at myter reflekterte mønstre i sinnene, men imidlertid så han disse mønstrene mer som faste mentale strukturer — spesielt opposisjonspar, eksempelvis mann i motsetning til kvinne, natur i motsetning til kultur, rå/kokt, liv/død og videre — enn som ubevisste følelser eller drifter. Hans metode besto i å analysere fram en mytisk logikk som lå i bunnen av alle mytologier i verden, og i henhold til Levi-Strauss lå mytens mening ikke i strukturen, men i samspillet i motsetningene i den mytologiske fortelling. Levi-Strauss' strukturalistiske forklaring gjør mytologiene til allmennmenneskelige fenomener heller enn å avdekke eller analysere historiske spørsmål knyttet til dem. Også den franske filologen Georges Dumézil tok utgangspunkt i en strukturalistisk tilnærmingsmetode og postulerte en urgammel tredelt forklaringsmodell hvor han så mytene som sosiale koder og hvor gudenes rolle i mytologien var som sosiale og kulturelle representanter. Første funksjon var herskerne (egentlig en todelt hersker-preste-funksjon representert for guder som står for lov og magi), andre funksjon for guder for krig, og tredje representert av guder som står for fruktbarhet og produktivitet som fiskere og bønder. Dumézils historiske begrensing var at han utelukkende drev komparative studier av den indoeuropeiske kulturens språk og myter, men han stimulerte uansett forskningen, særlig for norrøn mytologi, ved å tillate bruk av de litterære kildene i et friere religionshistorisk perspektiv, i henhold til den norske filologen Gro Steinsland, og ikke kun i et filologisk og historisk perspektiv.I appendiksene til sine bøker Myths, Dreams and Mysteries (Myter, drømmer og mysterier, 1967) og i The Myth of the Eternal Return: Cosmos and History (Myten om den evige gjentagelse: Kosmos og historie, 1971) har den rumenske religionshistorikeren Mircea Eliade tilskrevet det moderne mennesket en engstelse for å ha avvist myter og en følelse av det hellige. J.R.R. Tolkien fremmet begrepet Mythopoeia for det bevisste forsøket på å skape myter: hans egen «legendarium» var ment å være et eksempel på dette. Tolkiens samtidige, C.S. Lewis, delte ikke hans syn på myter som uttrykk for fundamentale sannheter, og betraktet dem isteden som «løgner pustet via sølv». Rollen til den mytologiske helt figurer i stor grad i Joseph Campbells komparative studier. I boken Helten med tusen ansikter (1949, norsk utgave 2002) blir den arketypiske heltens besværlige reise undersøkt. Denne reisen kan gjenfinnes i ulike varianter alle verdens mytologier. Campbells begrep monomyte står sentralt for de grunnleggende mønstre som han mener å ha avdekket i mytologiene. Campbells teori har i stor grad funnet gjenklang hos et stort mangfold av moderne forfattere og skribenter. Det mest kjente eksempelet er kanskje George Lucas som har anerkjent sin gjeld til Campbell for å ha gitt teorien bak fortellingene i filmene om Star Wars.På 1950-tallet utga den franske litteraturteoretiker og semiotikeren Roland Barthes en rekke innflytelsesrike essayer som undersøkte moderne myter og hvordan de hadde oppstått i sin bok Mytologier. == Referanser == == Litteratur == Barthes, Roland: Mytologier. De norske bokklubbene, 2002. Originaltittel: Mythologies (1957). 1. norske utg. Gyldendal, 1975. ISBN 82-525-3755-3 Bolle, Kees W.: The Freedom of Man in Myth. Vanderbilt University Press, 1968. Campbell, Joseph: Helten med tusen ansikter. Spartacus, 2002. Originaltittel: The hero with a thousand faces (1949). ISBN 82-430-0187-5 Campbell, Joseph: Flight of the Wild Gander: Explorations in the Mythological Dimension: Select Essays 1944–1968 New World Library, 3. utg. (2002), ISBN 978-1-57731-210-9. Cotterell, Arthur: Mytologi. Guder, helter og myter. ( The encyclopedia of world mythology), Spektrum forlag, 2005. ISBN 82-7822-179-0. Eliade, Mircea: Cosmos and History: The Myth of the Eternal Return. 1954. ISBN 0-14-019177-1 Originaltittel: Le mythe de l'eternel retour : Archetypes et repetition (1957). Eliade, Mircea: Det hellige og det profane og andre skrifter. De norske bokklubbene, 2003. Originaltittel: Das Heilige und das Profane (1957). ISBN 82-525-3733-2. Også: ISBN 82-05-31171-4. Frazer, James George: The Golden Bough: A Study in Magic and Religion. 1922. ISBN 0-486-42492-8 Gray, Louis Herbert (red.): The Mythology of All Races. 13 bind. 1964 Kirk, G. S.: Myth: Its Meaning and Functions in Ancient and Other Cultures. Berkeley: Cambridge UP, 1973 Lévy-Bruhl, Lucien: Mental Functions in Primitive Societies (1910) Originaltittel: Les fonctions mentales dans les sociétés inférieures Primitive Mentality (1922) Originaltittel: La mentalité primitive The Soul of the Primitive (1928) The Supernatural and the Nature of the Primitive Mind (1931) Primitive Mythology (1935) Originaltittel: La mythologie primitive : le monde mythique des australiens et des papous The Mystic Experience and Primitive Symbolism (1938) Long, Charles H.: Alpha: The Myths of Creation. George Braziller, 1963. Moe, Molkte: «Det mytiske tænkesæt» (s. 1-16). Maal og Minne. Kristiania 1909. Moe, Molkte: «Episke grundlove I» (s. 1-16)."Episke grundlove II" (s. 233–249), «Episke grundlove III» (s. 85-126), «Episke grundlove IV» (s. 72-88). I: Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Bind II–IV. Kristiania 1914. Northup, Lesley: «Myth-Placed Priorities: Religion and the Study of Myth». Religious Studies Review 32.1 (2006): 5-10. Powell, Barry B.: Classical Myth, 5. utg., Prentice-Hall, 2006 Reed, A. W.: Aboriginal Myths, Legends and Fables. Chatswood: Reed, 1982. Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2 Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder (2000) Schadewaldt, Wolfgang: «Diktningens ord: Mythos og Logos», I: Litteraturforståelse, Ide og tanke, bd. 3, 1961 Schelling, Friedrich Wilhelm Joseph von: Philosophische Einleitung in die Philosophie der Mythologie oder Darstellung der reinrationalen Philosophie. 1847-52 Philosophie der Mythologie. 1842 Philosophie der Offenbarung. 1854 Segal, Robert A.: Myth: A Very Short Introduction. Oxford UP, 2004 ISBN 0-19-280347-6 Walker, Steven F. & Segal, Robert A.: Jung and the Jungians on Myth: An Introduction, Theorists of Myth, Routledge (1996), ISBN 978-0-8153-2259-7. == Eksterne lenker == (en) Mythology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Oppslagsordet «Mytologi» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1915–1930 (på dansk) Oppslagsordet «Mytologi» i Nordisk familjebok fra 1913 (på svensk) Oppslagsordet «Mythology» i Encyclopaedia Britannica fra 1911 (på engelsk) Encyclopedia Mythica, nettsted med database over verdens myter (på engelsk) Digital kopi av Mytologi : myter fra hele verden (Aschehoug, 1996)

Mytologi (fra gresk μυθολογία, mythología, i betydningen «en hellig fortelling, en historiefortelling, en legendarisk lærdom, å fortelle en historie») refererer til en mengde folkeminner, myter, sagn og legender som ofte har overnaturlige trekk, og tolker naturlige hendelser for å forklare universet og menneskeheten. Mytologi refererer også til en gren av kunnskapen som omhandler innsamlingen, forskningen og tolkningen av myter, også kjent som mytografi.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mosambik

2023-02-04

Mosambik

['Kategori:17°S', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Mosambik', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1975', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier']

Republikken Mosambik er en stat i den østlige del av det sørlige Afrika. Landet grenser til Sør-Afrika og Eswatini i sørvest, Zimbabwe, Zambia og Malawi i vest og Tanzania i nord. Mot øst grenser landet til Mosambikkanalen i Det indiske hav, med naboene Komorene i nordøst, og i øst Madagaskar og de franske øyene Juan de Nova, Bassas da India og Europa (Madagaskar gjør krav på de tre sistnevnte øyene). Mosambik ligger fra 10°30′ til 27°00′ sør og 30°10′ til 40°40′ øst, og har et landareal omkring 2,5 ganger større enn Norge. I Mosambiks flagg er det avbildet en AK-47, et grev og en bok.

Republikken Mosambik er en stat i den østlige del av det sørlige Afrika. Landet grenser til Sør-Afrika og Eswatini i sørvest, Zimbabwe, Zambia og Malawi i vest og Tanzania i nord. Mot øst grenser landet til Mosambikkanalen i Det indiske hav, med naboene Komorene i nordøst, og i øst Madagaskar og de franske øyene Juan de Nova, Bassas da India og Europa (Madagaskar gjør krav på de tre sistnevnte øyene). Mosambik ligger fra 10°30′ til 27°00′ sør og 30°10′ til 40°40′ øst, og har et landareal omkring 2,5 ganger større enn Norge. I Mosambiks flagg er det avbildet en AK-47, et grev og en bok. == Naturgeografi == Et bredt kystlavland dekker størstedelen av landets sørlige del. Bak kysten stiger landet trinnvis mot høylandsplatået. Landet ligger i gjennomsnitt 345 moh., og høyeste fjell er Monte Binga på 2436 moh. Tallrike elver flyter fra høylandet mot øst. Største elv er Zambezi, som i sitt øverste forløp passerer Cahora Bassa-demningen. Andre store elver er Rovuma, som er grenseelv mot Tanzania, samt Save og Limpopo. Malawisjøen danner grensen mot Malawi; sjøens avløp er Shire som munner ut i Zambezi-elva. Areal: 801 590 km², derav 43,7 % skog, 6,4 % dyrket mark, 50 % gressletter og beitemark (anslag i 2011).Utstrekning: nord-sør 2000 km, vest-øst 50 opptil 600 km Landegrenser: 4571 km, derav: mot Malawi 1569 km, mot Sør-Afrika 491 km, mot Eswatini 105 km, mot Tanzania 756 km, mot Zambia 419 km og mot Zimbabwe 1231 km. Kystlinjen er 2470 km. De største byene er Maputo med omtrent 932 000, Beira med ca. 299 000 og Nampula med omtrent 251 000 innbyggere. == Demografi == Mosambiks største etniske grupper omfatter tallrike undergrupper med forskjellige språk, dialekter og historie. Mange er knyttet til lignende etniske grupper som lever i nabolandene. De nordsentrale provinsene Zambezia og Nampula er mest folkerike med nesten 45 % av befolkningen. Til tross for innflytelse fra islamske handelsmenn og europeiske kolonister, har folket i Mosambik stort sett beholdt en innfødt kultur basert på landbruk i liten skala. Mosambiks mest utviklede kunstformer har vært treskulpturer, som Makonde i nord er særlig kjent for, og dans. Middel- og overklassen fortsetter å være tungt influert av den portugisiske koloniale og språklige arven. === Befolkningssammensetning === De rundt fire millionene makua er den dominerende gruppen i den nordlige delen av landet, sena og ndau er i flertall i Zambezi-dalen, og shangaan (tsonga) dominerer i det sørlige Mosambik. Andre grupper inkluderer makonde, yao, swahili, tonga, chopi, shona og nguni (inkludert zulu). Landet har også et lite antall kaukasoide, hovedsakelig etterkommere av europeiske portugisere. Under det europeiske styret levde store minoriteter av portugisiske bosettere permanent i nesten alle deler av Mosambik, men de fleste av dem forlot regionen etter landets frihet i 1975. Det er også en liten mestiço-minoritet, mennesker med en blanding av bantu- og portugisisk opphav. De gjenværende kaukasoide i Mosambik kom fra Asia og alle disse er indere (hovedsakelig fra Pakistan og portugisisk India) og arabere. Der er også rundt 7000 kinesere. === Språk === Portugisisk er det offisielle og mest utbredte talte språket i nasjonen, fordi bantuene snakker flere av sine forskjellige språk. Omkring 10 % har portugisisk som morsmål. Mest utbredt av disse er swahili, makua (også kalt emakua) - omkring 25 %, sena, ndau og shangaan, og disse har mange lånord av portugisisk opphav. De fleste snakker portugisisk som annetspråk, og bare portugisere og mestiços har det som morsmål. Arabere, kinesere og indere snakker sine egne språk i tillegg til portugisisk, som er deres annetspråk. De fleste utdannede mosambikere snakker engelsk som er brukt på skoler og i forretninger som et andre- eller tredjespråk. === Religion === I kolonitiden var kristne misjonærer aktive i Mosambik, og mange utenlandske geistlige er fortsatt i landet. I henhold til folketellingen av 2007 utgjorde kristne 56,1 prosent av Mosambiks befolkning, og muslimer utgjorde 17,9 prosent av befolkningen, hovedsakelig i den nordlige delen av landet. 7,3 prosent av folket hadde annen tro, hovedsakelig former for animisme og resten oppga at de ikke hadde noen religiøs tro. Den katolske kirke har etablert tolv bispeområder, og statistikk for disse områdene strekker seg så lavt som 7,44 prosent katolikker i bispestedet Chimoio og til 87,50 prosent i Quelimane, i henhold til offisielle katolske tall fra 2006. Andre kristne er hovedsakelig protestanter og mindre kristne grupperinger som Igreja União Baptista de Moçambique, Assembleias de Deus, syvendedagsadventistene, den anglikanske kirke i Mosambik, Igreja do Evangelho Completo de Deus, Igreja Metodista Unida, Igreja Presbiteriana de Moçambique, Igreja de Cristo og Assembleia Evangélica de Deus. == Historie == Mosambiks første innbyggere var san-jegere og samlere, forfedre til khoisan-folkene. Mellom det første og fjerde århundre migrerte bølger av bantuspråklige folkeslag fra nord gjennom Zambezi-dalen og så gradvis inn på platået og kystområdene. Bantuene var jordbrukere og jernsmeder. Da den portugisiske sjøfareren Vasco da Gamas skip nådde Mosambik i 1498, hadde arabiske handelsbosetninger eksistert langs kysten og de ytterliggende øyene i flere århundrer. Fra rundt 1500 ble portugisiske handelsstasjoner og festninger regulære stoppesteder på den nye ruten til Østen. Senere reiste handelsmenn og utforskere til de indre regionene på leting etter gull og slaver. Selv om den portugisiske innflytelsen gradvis ble ekspandert, var deres makt begrenset og utøvd gjennom individuelle bosettere som ble gitt betydelig selvstyre. Resultatet var at investeringene manglet mens myndighetene i Lisboa konsentrerte seg om den lukrative handelen med India og Det fjerne østen og koloniseringen av Brasil. Innen tidlig i det 20. århundre hadde portugiserne endret administrasjonen av store deler av Mosambik til store private selskaper, som Mosambik-kompaniet, Zambezi-kompaniet og Niassa-kompaniet, kontrollert og finansiert hovedsakelig av briter som etablerte jernbanelinjer til de britiske koloniene i nærheten og Sør-Afrika. På grunn av at politikken ble laget for å komme hvite bosettere og det portugisiske hjemlandet til gode, ble liten oppmerksomhet rettet mot Mosambiks nasjonale integrasjon, landets økonomiske infrastruktur og opplæring av befolkningen. Mens mange europeiske nasjoner gav uavhengighet til sine kolonier etter andre verdenskrig, klamret Portugal seg til konseptet om at Mosambik og andre portugisiske kolonier var provinser av moderlandet, og emigrasjonen til koloniene blomstret. Mosambiks portugisiske befolkning utgjorde rundt 250 000 ved uavhengigheten i 1975. Ønsket om mosambikisk uavhengighet utviklet seg raskt, og i 1962 dannet flere antikolonialistiske politiske grupper Frente de Libertação de Moçambique (FRELIMO) som startet en væpnet kamp mot portugisernes kolonistyre 25. september 1964. Etter ti år med sporadisk krigføring og betydelige politiske endringer i Portugal, ble Mosambik uavhengig 25. juni 1975. De siste 30 årene av Mosambiks historie har reflektert politisk utvikling andre steder i det 20. århundre. Etter nellikrevolusjonen i Lisboa i april 1974 kollapset den portugisiske kolonialismen. I Mosambik skjedde den militære avgjørelsen om å trekke seg ut i konteksten av et tiår med væpnet antikolonialistisk kamp, innledningsvis ledet av amerikansk-utdannede Eduardo Mondlane som ble myrdet i Dar-es-Salaam i Tanzania i 1969. Da uavhengighet ble oppnådd i 1975, etablerte lederne av FRELIMOs militære kampanje raskt en ettpartistat alliert med den sovjetiske blokken og forbød rivaliserende politisk aktivitet. FRELIMO eliminerte politisk pluralisme, religiøse utdanningsinstitusjoner og rollen til tradisjonelle autoriteter. Den nye regjeringen under president Samora Machel gav ly og støtte til sørafrikanske (ANC) og zimbabwiske (ZANU) frigjøringsbevegelser mens regjeringene i først Rhodesia og senere apartheid Sør-Afrika fostret og finansierte en bevæpnet opprørsbevegelse i det sentrale Mosambik kalt Resistência Nacional Moçambicana (RENAMO). Borgerkrig, sabotasje fra nabostatene og økonomisk kollaps karakteriserte det første tiåret med mosambikisk uavhengighet. Denne perioden var også preget av masseutvandring av portugisere, svak infrastruktur, nasjonalisering og økonomisk vanstyre. I løpet av det meste av borgerkrigen, klarte ikke regjeringen å utøve effektiv kontroll utenfor de urbane områdene, og mange var avskåret fra hovedstaden. Det er antatt at en million mosambikere omkom under borgerkrigen, 1,7 millioner flyktet til nabostatene og flere millioner var interne flyktninger. 19. oktober 1986 var Samora Machel på vei tilbake fra et internasjonalt møte i Malawi i presidentens Tupolev Tu-134 da flyet krasjet i Lebombofjellene nær Mbuzini i Sør-Afrika, like ved grensen til Mosambik og Swaziland. Der var ni overlevende, men president Machel og 24 andre døde, inkludert mosambikiske ministere og embetsmenn. Representanter for Sovjetunionen lanserte teorien om at flyet med vilje ble omdirigert av et falskt navigasjonssignal fra teknologi gitt av militære etterretningsoperatører fra apartheid-regjeringen. En rekke spekulasjoner er fortsatt knyttet til flystyrten, men selv nyere etterforskning utført på oppdrag fra den sørafrikanske regjeringen har ikke kunnet fastslå om årsaken var en pilotfeil, teknisk feil eller sabotasje i regi av apartheidregimets etterretningsoperatører.Machels etterfølger, Joaquim Chissano, fortsatte reformene og innledet fredsforhandlinger med RENAMO. Den nye grunnloven som ble innført i 1990, la grunnlaget for et flerpartisystem, markedsbasert økonomi og frie valg. Borgerkrigen sluttet i oktober 1992 med den generelle fredsavtalen i Roma. Under overoppsyn av ONUMOZ' fredsbevarende styrker fra FN, vendte freden tilbake til Mosambik. Innen midten av 1995 hadde mer enn 1,7 millioner mosambikiske flyktninger som hadde søkt asyl i nabolandene Malawi, Zimbabwe, Swaziland, Zambia, Tanzania og Sør-Afrika som et resultat av krigen og tørke, vendt tilbake som del av den største tilbakeføringen som er bevitnet i subsaharisk Afrika. I tillegg vendte rundt fire millioner interne flyktninger tilbake til sine opprinnelige områder. == Politikk og administrasjon == Mosambik er et demokrati med flerpartisystem under grunnloven fra 1990. Den utøvende grenen består av en president, statsminister og et ministerråd. Der er en nasjonalforsamling og distriktsforsamlinger. Domstolsapparatet består av en høyesterett og provins-, distrikts- og kommunedomstoler. Stemmeretten er for alle ved fylte 18 år. Landet holdt sine første demokratiske valg i 1994. Joaquim Chissano ble valgt til president med 53% av stemmene, og nasjonalforsamlingen med 250 medlemmer ble valgt med 129 representanter fra FRELIMO, 112 fra RENAMO og 9 fra tre mindre partier som dannet Demokratisk Union (UD). Siden den ble opprettet i 1994, har nasjonalforsamlingen gjort fremskritt i å bli økende uavhengig av den utøvende makten. Innen 1999 hadde mer en halvparten (53%) av lovene som ble vedtatt sin opprinnelse i forsamlingen. Etter noen forsinkelser holdt landet sine første lokalvalg for å gi lokal representasjon og noe budsjettautoritet på kommunenivå. Det største opposisjonspartiet, RENAMO, boikottet lokalvalgene da de mente det var gjort feil i registreringsprosessen. Uavhengige kritikere bestred valgene og vant seter i kommuneforsamlingene. Valgdeltakelsen var lav. I etterspillet til lokalvalgene i 1998, lovet regjeringen å legge til rette for opposisjonens prosedyrebekymringer i den andre runden av flerpartivalg i 1999. Valglovene ble skrevet på nytt og vedtatt ved flertall av nasjonalforsamlingen i desember 1998. En svært vellykket stemmeregistrering ble utført, og finansiert av internasjonale donorer, fra juli til september 1999, noe som gav stemmeregistreringskort til 85% av potensielle stemmeberettigede (mer enn syv millioner velgere). De andre generelle valgene ble avholdt 3.–5. desember 1999 med høy valgdeltakelse. Internasjonale og nasjonale observatører var enige om at valgprosessen var velorganisert og gikk glatt. Både opposisjonen og observatører påpekte i etterkant feil i tabuleringsprosessen som, hadde de ikke skjedd, kunne ha forandret resultatet. Men til slutt konkluderte observatørene med at det jevne resultatet reflekterte folkets vilje. President Chissano vant presidentvalget med en margin på 4 prosentpoeng over RENAMO-koalisjonsunionens (RENAMO-UE) kandidat, Afonso Dhlakama, og begynte sin femårsperiode i januar 2000. FRELIMO øket sitt flertall i nasjonalforsamlingen med 133 av de 250 setene. RENAMO-UE vant 116 seter, en var uavhengig og ingen tredje partier var representert. Opposisjonskoalisjonen aksepterte ikke den nasjonale valgkommisjonens resultater fra presidentvalget og la inn en formell klage til høyesterett. En måned etter valget, avviste retten opposisjonens klage og godkjente valgresultatet. Opposisjonen la ikke inn klage på valget til nasjonalforsamlingen. Det andre lokalvalget som involverte 33 kommuner med rundt 2,4 millioner registrerte velgere fant sted i november 2003. Dette var første gang FRELIMO, RENAMO-UE og uavhengige partier kjempet uten betydelige boikotter. Valgdeltakelsen på 24 % var godt over de 15 % fra det første lokalvalget. FRELIMO vant 28 posisjoner som borgermestre og majoriteten i 29 kommuneforsamlinger, mens RENAMO vant fem posisjoner og majoriteten i 4 forsamlinger. Valget ble utført uten voldelige hendelser. Men perioden umiddelbart etter valgene ble preget av innvendinger om stemme og kandidatregistreringen og stemmetabuleringen, i tillegg til ønsker om større oversikt. Regjeringen godkjente i mai 2004 nye generelle valglover som inneholdt nyvinninger basert på erfaringen fra lokalvalgene i 2003. President og nasjonalforsamlingsvalgene fant sted 1.–2. desember 2004. FRELIMO-kandidaten Armando Guebuza vant med 64% av stemmene. Hans motstander, Afonso Dhlakama fra RENAMO, fikk 32 % av stemmene. FRELIMO vant 160 av setene i parlamentet. En koalisjon av RENAMO og flere små partier vant de 90 gjenværende setene. Armando Guebuza ble innsatt som president i Mosambik 2. februar 2005. Han satt til 2015. === Administrativ inndeling === Mosambik er delt inn i ti provinser (provincias) og en hovedstad (cidade) med regionstatus: (Tallene er hentet fra folketellingen 1. august 1997 [1]) === Utenrikspolitikk === Mens troskap som stammer fra frigjøringskampen forblir relevant, har utenrikspolitikken til Mosambik blitt økende pragmatisk. De to pilarene i utenrikspolitikken er opprettholdelse av gode forbindelser med sine naboer og opprettholdelse og ekspansjon av bånd til utviklingspartnere. I 1970- og tidlig 1980-årene var politikken ugjenkallelig knyttet til majoritetens kamp for å komme til makten i Rhodesia og Sør-Afrika i tillegg til supermaktenes konkurrering og den kalde krigen. Mosambiks beslutning om å styrke FN-sanksjonene mot Rhodesia og nekte landet adgang til havet gjorda at Ian Smiths regime gikk til skjulte og utilslørte aksjoner for å destabilisere landet. Selv om skifte av regjering i Zimbabwe i 1980 fjernet denne trusselen, fortsatte apartheid-regimet i Sør-Afrika å finansiere destabiliseringen av Mosambik. Det tilhørte også frontlinjestatene. Nkomati-avtalen i 1984 åpnet innledende diplomatiske kontakter mellom de mosambiske og sørafrikanske regjeringene, selv om den ikke lyktes i sitt mål med å få slutt på sørafrikansk støttet til RENAMO. Prosess fikk fart med Sør-Afrikas avskaffelse av apartheid som kulminerte i etableringen av fulle diplomatiske forbindelser i oktober 1993. Mens relasjonene til nabolandene Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania av og til var anstrengt, forblir Mosambik sine bånd til disse landene sterke. I årene som umiddelbart fulgte uavhengigheten, trakk Mosambik fordel fra betydelig assistanse fra noen vestlige land, særlig de skandinaviske. Men Sovjetunionen og dens allierte ble Mosambik sin primære økonomiske, militære og politiske støttespillere og landets utenrikspolitikk reflekterte denne forbindelsen. Dette begynte å endres i 1983. I 1984 sluttet Mosambik seg til verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Vestlig bistand erstattet raskt den sovjetiske støtten, og skandinavene, Finland, USA, Nederland og EU ble en økende viktig kilde til utviklingshjelp. Italia opprettholder også en profil i Mosambik på grunn av sin nøkkelrolle under fredsprosessen. Forholdet til Portugal, den tidligere kolonimakten, er kompleks og er viktig siden portugisiske investorer spiller en synlig rolle i Mosambikisk økonomi. Mosambik er medlem av den ikke-allierte bevegelsen og er blant de moderate medlemmene i den afrikanske blokk i FN og andre internasjonale organisasjoner. Mosambik tilhører også Den afrikanske union (AU) (tidligere Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU) og Southern African Development Community (SADC). I 1994 ble regjeringen fullt medlem av Organization of the Islamic Conference (OIC), delvis for å utvide sitt grunnlag for internasjonal støtte, men også for å blidgjøre landets betydelige muslimske befolkning. På lignende vis sluttet landet i 1996 seg til sine anglofone naboer i Samveldet (Commonwealth). Det er den eneste nasjonen som har sluttet seg til Samveldet uten å ha tilhørt det britiske imperiet. Samme år ble Mosambik grunnleggende medlem og første president i Samveldet av portugisiskspråklige land (CPLP) og opprettholder et nært bånd med andre lusofone stater. == Næringsliv == Den offisielle valutaen er metical. Amerikanske dollar, rand og mer nylig euro er også vidt akseptert og brukt i dagens forretningstransaksjoner. I 2013 var minimumslønnen for en ansatt i gruvesektoren 4651 metical (114.3USD) per måned. Jordbruksansattes minstelønn lå på 2500 metical. Ansatte i finanssektoren har en minstelønn på 6817 metical og har fått den største økningen i minstelønn de siste årene . Tilbakeføringen av krigsfanger og flyktninger etter borgerkrigen, og vellykket økonomisk reform har ført til høy vekst. Gjennomsnittsveksten fra 1993 til 1999 var 6,7 %, fra 1997 til 1999 var den gjennomsnittlig mer enn 10 % per år. De ødeleggende flommene tidlig i 2000 satte en demper på veksten i BNP og det året var den bare 2,1 %. Full gjenopprettelse ble det i 2001 med 14,8 %. I 2003 var den 7 %. Myndighetene regner med at økonomien vil fortsette å øke med mellom 7 % og 10 % per år de neste fem årene. Den høye økonomiske veksten er avhengig av flere betydelige utenlandske investeringsprosjekt, fortsatte økonomiske reformer og fornyelse av landbruket, transport og turismen. Mer enn 75% av befolkningen driver med småskala landbruk, som fremdeles lider av manglende infrastruktur, kommersielle nettverk og investeringer. Anslagsvis 88 % av Mosambiks dyrkbare jord er fremdeles ukultivert. Den store utfordringen for myndighetene er å sørge for at landets økonomiske vekst kommer hele befolkningen til gode – også det fattige flertallet på landsbygda. Verdensbanken og utenlandske donorer lovpriser den gode økonomiske veksten i landet, men kritiserer samtidig myndighetenes halvhjertede innsats for å bekjempe korrupsjon. Den omfattende korrupsjonen anses å være en vesentlig brems for generell utvikling og fattigdomsbekjempelse i landet. Landets mest kjente korrupsjonsbekjemper, journalisten og redaktøren Carlos Cardoso ble likvidert i Maputo i november 2000. Selv om drapsmennene og noen bakmenn ble dømt til lange straffer, ble det etterforsket om oppdragsgiverne kunne inkludere blant annet Nyimpine Chissano, sønnen til landets daværende president. Etterforskningen ble avsluttet da Nyimpine Chissano døde i november 2007. Regjeringens tette kontroll på utgiftene og pengeforsyningen, kombinert med reform i den finansielle sektor, reduserte inflasjonen fra 70 % i 1994 til mindre enn 5 % fra 1998–99. De økonomiske forstyrrelsene som oppstod med de ødeleggende flommene i 2000, førte inflasjonen opp på 12,7 % det året, og den var 13 % i 2003. Verdien til den mosambikiske valutaen mistet nesten 50 % av sin verdi mot dollar siden desember 2000, selv om den begynte å stabilisere seg på slutten av 2001. Siden da har kursen vært stabil. En ny metical trådte i kraft 1. juli 2006. 1000 gamle meticais tilsvarer 1 ny metical. Begge valutaene sirkulerte til 31. desember 2006. Etter det er kun den nye valutaen gyldig, men den gamle vil kunne veksles i Mosambiks Bank til slutten av 2012. Økonomiske reformer har vært omfattende. Mer enn 1200 statseide foretak (for det meste små) har blitt privatiserte. Forberedelser for privatisering og/eller liberalisering er på vei for de gjenværende selskapene med politisk innvirkning, inkludert telekommunikasjoner, elektrisitet, havner og jernbaner. Regjeringen velger med jevne mellomrom en strategisk utenlandsk investor når de privatiserer disse selskapene. I tillegg har tollsatsene blitt senket, og behandlingen av toll har blitt strømlinjeformet og reformert. Regjeringen introduserte merverdiavgift i 1999 som del av sine forsøk å øke statens inntekter. Planer for 2003–04 inkluderte en reform av det kommersielle lovverket, betydelige reform av domstolene, styrking av den finansielle sektoren, fortsatt reform av velferdstjenestene og forbedret statsbudsjett, revidert statsbudsjett og ettersynsevnen. Importen forblir nesten 40 % større enn eksporten, men dette er en betydelig forbedring fra 4 til en forholdet som var rett etter krigsårene. I 2003 var importen på $1,24 milliarder og eksporten var på $910 millioner. Støtteprogrammer gitt av utenlandske donorer og privat finansiering av utenlandske direkteinvesteringer i megaprosjekter og deres tilsvarende råvarer har stort sett kompensert for bortfallet av betalingsbalansen. Utsiktene for eksporten er oppmuntrende på ikke altfor lang sikt, siden et antall utenlandske investeringsprosjekter bør lede til betydelig eksportvekst og en bedre handelsbalanse. MOZAL, et stort aluminiumsverk som startet produksjonen i midten av 2000, har i stor grad ekspandert nasjonens handelsvolum. I 2007 fikk Mosambik kontrollen og aksjemajoriteten i vannkraftselskapet Hidroeléctrica de Cahora Bassa (HCB) som står for kraftproduksjonen fra Cahora Bassademningen ved Zambezielven. Etter langvarige forhandlinger med Portugal har nå Mosambik 85 % av aksjene i selskapet. De to gassfeltene Pande og Temane på land nordvest for byen Vilankulo ble påvist av oljeselskapet Gulf i 1961 og 1967. Etter at det sørafrikanske oljeselskapet Sasol overtok operatørskapet og konstruerte en 865 km lang gassrørledning til Secunda i Sør-Afrika, kunne produksjonen fra Temanefeltet starte opp i februar 2004. Produksjon fra Pandefeltet vil starte noen år senere. Noe av gassen benyttes av innenlandsk industri ved industribyen Matola vest for hovedstaden Maputo. De siste årene har det vært en økende interesse for petroleumsleting i Mosambik, både på land og til havs. Selskapet Kenmare Resources Plc startet i 2006-2007 utvinning av tungmineral-sand i Moma i Nampulaprovinsen, med gjennomførte og planlagte investeringer omkring 460 millioner amerikanske dollar. Med full produksjon mot slutten av 2009, vil planlagt utvinning av titandioksid være verdens tredje største fra en enkeltgruve. Årlig utvinningsnivå vil da ligge 50% over utvinningsnivået de ligger på mot slutten av 2007: 800 000 tonn ilmenitt, 56 000 tonn zirkon og 21 000 tonn rutil.Tradisjonell mosambikisk eksport inkluderer cashewnøtter, reker, languster, bomull, tømmer, tobakk, fisk, kopra, sukker, te og sitrusfrukter. De fleste av disse industriene blir rehabilitert. Mosambik er mindre avhengig av import for grunnleggende matvarer og foredlede varer på grunn av jevn økning i lokal produksjon. Viktigste importvarer er kjøretøy, elektriske varer, maskinvarer, oljeprodukter, korn. 84 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (CIA) (2002). == Samfunn == === Utdanning === Under koloniregimet var utdanningsmulighetene for svarte mosambikere begrenset, og ved uavhengigheten i 1975 var over 90 % av befolkningen analfabeter. De fleste av dagens politiske ledere ble utdannet på misjonsdrevne skoler. Etter uavhengigheten har regjeringen hatt høy prioritet på utdannelse, og andelen analfabeter har sunket til mellom 50 og 55 %. Analfabetisme er betydelig mer utbredt på landsbygda og blant kvinner. I senere år har ikke bygging av skoler og utdanning av lærere holdt følge med befolkningsøkningen. Kvaliteten på utdanningen har gått på bekostning av høy andel elever i klassene (ofte 80-100 per klasse), men utdannelsessektoren er fortsatt et sterkt prioritert område for regjeringen. === Massemedia === Pressefriheten i Mosambik har blant annet vært påvirket av hendelser som drapet på redaktør, journalist og korrupsjonsjeger Carlos Cardoso i november 2000 (se under Næringsliv lenger opp i artikkelen). Generelt har journalister kunnet skrive forholdsvis fritt, men i den Paris-baserte pressefrihets-organisasjonen Reportere uten grenser (RSF) årlige rangering av pressefriheten i ulike land, faller Mosambik drastisk fra 2006 (nr. 45 av 168 land) til 2007 (nr. 73). Dette skyldes blant annet at rettsvesenet har hatt flere inngrep i pressens arbeid i denne perioden. Det har også vært manglende vilje i parlamentet til å vedta ny lovgiving angående tilgang til informasjon, og dessuten vært lansert forslag om å innføre en ordning med lisensiering av journalister – noe som oppfattes som et ønske om økt kontroll over pressen. === Helse === Ved uavhengigheten i 1975 hadde mindre enn 10 % av befolkningen tilgang til helsevesenet. I vanlig portugisisk kolonial stil hadde helsevesenet i hovedsak vært forbeholdt hvite mennesker i byene. Universitetet i Maputo (Universidade Eduardo Mondlane) har økt opptaket av medisinerstudenter betydelig de siste årene, til mellom 100 og 150 per år. Per juli 2007 oppgir helseministeren at det er omkring 800 leger i landet (i gjennomsnitt én per 25 000 innbygger – mens det i Norge er én lege per 250 innbygger), men med sterk overvekt i Maputo. Helseminister Ivo Garrido har foretatt en rekke grep for å effektivisere helsevesenet. Den offisielle forekomsten av hiv var i 2011 11,5 % for befolkningen mellom 15 og 49 år (som er en vanlig referansegruppe for hiv-statistikk). Dette er en del lavere enn for flere av nabolandene i det sørlige Afrika (se kart for hiv og aids i Afrika). For hovedstaden Maputo ligger tilsvarende tall på over det dobbelte. I 2011 antok myndighetene at det var anslagsvis 1,7 millioner hiv-smittede i landet, hvorav omkring 600 000 var i en fase der de hadde behov for aids-medisiner (antiretrovirale medisiner). Myndighetene har de senere årene satset på å gi flere behandling, og fra desember 2011 til mars 2014 økte ifølge myndighetene antallet aids-pasienter som fikk slike medisiner fra 240 000 til 416 000. En slik satsing er avhengig av tilstrekkelig kapasitet i helsevesenet til en forsvarlig oppfølging av pasientene, noe som fortsatt er en vesentlig utfordring. Aids-medisinene som benyttes er blant de billigere på markedet, med betydelige bivirkninger. Det er mange år siden mer ressurssterke stater sluttet å bruke disse typene aids-medisiner. Det ble registrert drøyt 35 000 tuberkulosetilfeller i landet i 2006, men helseminister Ivo Garrido mener at et tilsvarende antall forble udiagnostisert. Det er omkring 1200 helsestasjoner og sykehus i Mosambik, men ved kun 250 av disse har man kapasitet til å analysere laboratorieprøver for tuberkulose. Som i mange andre afrikanske land er malaria-tilfeller svært utbredt. Ifølge helsemyndighetenes offisielle statistikk ble det registrert 6,3 millioner malariatilfeller i 2006, hvorav drøyt 5000 dødsfall på grunn av sykdommen. Dødstallene anses for å være svært konservative. I tilknytning til den årlige regntiden er det ofte utbrudd av kolera-epidemier i landet. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Mosambikøya – tradisjonell koloniarkitekturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Orkestermusikken Chopi Timbila == Se også == Liste over byer i Mosambik == Fotnoter == == Referanser == Denne artikkelen inneholder materiale fra CIA World Factbook som er offentlig eie. == Litteratur == Abrahamsson, Hans, Mozambique: The Troubled Transition, from Socialist Construction to Free Market Capitalism London: Zed Books, 1995 Cahen, Michel, Les bandits: un historien au Mozambique_, Paris: Gulbenkian, 1994 Pitcher, Anne, Transforming Mozambique: The politics of privatisation, 1975–2000 Cambridge, 2002 Newitt, Malyn, A History of Mozambique Indiana University Press Svarre, Karin-Lis, Mozambique: En politisk og økonomisk oversigt Udenrigsministeriet/Danida, Danmark, 1996 Varia, «Religion in Mozambique», LFM: Social sciences & Missions nr 17, desember 2005 Waterhouse, Rachel, Mozambique: Rising from the ashes Oxfam Country Profile, Oxford, 1996 Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 68. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 77. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Mozambique – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Moçambique – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Mosambik i FN-sambandets nettsted Globalis.noBBC News Country Profile – Mozambique CIA World Factbook – Mozambique Arkivert 31. august 2020 hos Wayback Machine. National Geographic – Mozambique

Republikken Mosambik er en stat i den østlige del av det sørlige Afrika. Landet grenser til Sør-Afrika og Eswatini i sørvest, Zimbabwe, Zambia og Malawi i vest og Tanzania i nord.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mat

2023-02-04

Mat

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Mat', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Mat er enhver substans som konsumeres av dyr og mennesker som tilfører kroppen næringsstoffer og opprettholde kroppen som biologisk organisme. Et mer generelt begrep er føde, som kan bety substanser som konsumeres av både mennesker og andre dyr. Føde produsert av næringsmiddelindustrien spesielt for mennesker kalles også fødevarer, mens føde produsert spesielt for dyr kalles fôr. Mat lages av organisk materiale som planter, dyr eller andre kategorier som sopper eller gjæra produkter som alkohol. Også vann har en viktig funksjon i kostholdet. Det er vanlig å skille mat fra drikke, selv om de ofte har mange av de samme funksjonene. Mat kan finnes i flytende form, som suppe, men som regel er mat det man spiser, og drikke det man drikker. Mat er ikke bare fysiologisk nødvendig, men har også mange viktige sosiale og kulturelle funksjoner. Smak, tekstur og utseende kan tidvis være av like stor verdi som nytteverdien av det som spises. Ulike områder, regioner og land har derfor utviklet sine særegne former for kokekunst. Mat bestemmes ikke utelukkende av tilgangen av råvarer (som var viktigere tidligere), men også av sosiale og religiøse konvensjoner. Bestemte religioner, som eksempelvis jødedom og islam, setter bestemte regler for hvilken type mat som kan eller ikke kan spises. En del slike religiøse matregler synes å være direkte knyttet til spørsmål som går på hvordan mat skal håndteres for å unngå matforgiftning. Historisk har mennesker skaffet seg mat via to metoder: som jegere og samlere på den ene siden, og via jordbruk og fiske på den andre siden. Matsikkerhet blir overvåket av organisasjoner som blant annet FNs organisasjon for ernæring og landbruk, og FNs Verdens matvareprogram. Disse adresserer saker som bærekraft, biologisk mangfold, klimaendringer, ernæringsøkonomi, befolkningsvekst, vannforsyning, og tilgang på mat. I Norge har Mattilsynet (Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler) en viktig oppgave på vegne av staten å kontrollere at matproduksjonen er etisk forsvarlig, og de skal fremme god kvalitet, redelig produksjon og omsetning. Retten til mat er en menneskerettighet som er avledet fra FNs Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Denne menneskerettigheten anerkjenner «retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert tilstrekkelig med mat», foruten også «den fundamentale retten til å være fri fra sult». Dette betyr at alle har rett på tilgang til mat.

Mat er enhver substans som konsumeres av dyr og mennesker som tilfører kroppen næringsstoffer og opprettholde kroppen som biologisk organisme. Et mer generelt begrep er føde, som kan bety substanser som konsumeres av både mennesker og andre dyr. Føde produsert av næringsmiddelindustrien spesielt for mennesker kalles også fødevarer, mens føde produsert spesielt for dyr kalles fôr. Mat lages av organisk materiale som planter, dyr eller andre kategorier som sopper eller gjæra produkter som alkohol. Også vann har en viktig funksjon i kostholdet. Det er vanlig å skille mat fra drikke, selv om de ofte har mange av de samme funksjonene. Mat kan finnes i flytende form, som suppe, men som regel er mat det man spiser, og drikke det man drikker. Mat er ikke bare fysiologisk nødvendig, men har også mange viktige sosiale og kulturelle funksjoner. Smak, tekstur og utseende kan tidvis være av like stor verdi som nytteverdien av det som spises. Ulike områder, regioner og land har derfor utviklet sine særegne former for kokekunst. Mat bestemmes ikke utelukkende av tilgangen av råvarer (som var viktigere tidligere), men også av sosiale og religiøse konvensjoner. Bestemte religioner, som eksempelvis jødedom og islam, setter bestemte regler for hvilken type mat som kan eller ikke kan spises. En del slike religiøse matregler synes å være direkte knyttet til spørsmål som går på hvordan mat skal håndteres for å unngå matforgiftning. Historisk har mennesker skaffet seg mat via to metoder: som jegere og samlere på den ene siden, og via jordbruk og fiske på den andre siden. Matsikkerhet blir overvåket av organisasjoner som blant annet FNs organisasjon for ernæring og landbruk, og FNs Verdens matvareprogram. Disse adresserer saker som bærekraft, biologisk mangfold, klimaendringer, ernæringsøkonomi, befolkningsvekst, vannforsyning, og tilgang på mat. I Norge har Mattilsynet (Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler) en viktig oppgave på vegne av staten å kontrollere at matproduksjonen er etisk forsvarlig, og de skal fremme god kvalitet, redelig produksjon og omsetning. Retten til mat er en menneskerettighet som er avledet fra FNs Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Denne menneskerettigheten anerkjenner «retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert tilstrekkelig med mat», foruten også «den fundamentale retten til å være fri fra sult». Dette betyr at alle har rett på tilgang til mat. == Matkilder == === Planter === Planter er langt på vei den største kilden til mat for mennesker. Det er rundt 2000 plantesorter som blir kultivert som mat og mange har flere særskilte kultivarer.Plantefrø er spesielt godt egnet som mat fordi de inneholder viktige næringsstoffer som skal bidra til at frøet spirer. Blant spiselige frø finner vi korn (som hvete, mais og ris), belgfrukter (som bønner, erter og linser) og nøtter. Noen frøsorter brukes også til å produsere matolje, for eksempel valnøtter, solsikkefrø, rapsfrø, oliven og sesamfrø. Frukt er i botanisk forstand spredningsenheten hos blomsterplanter. Mange planter har utviklet frukter som er viktige næringskilder for mennesker og dyr. Når dyrene spiser frukten, bidrar de også til å spre frøene. Frukt utgjør en vesentlig del av kostholdet i de fleste kulturer. En del botaniske frukter, som tomater, gresskar, og auberginer, er spist som grønnsaker.Grønnsaker er en annen, svært viktig matkilde fra planteriket. Grønnsaker inkluderer blant annet rotvekster (som poteter og gulrøtter), bladvekster (som spinat og salat) og kålvekster (som blomkål og brokkoli). Mange urter og krydder er også grønnsaker. Flere grønnsaker, som tomat og aubergin, er frukter i botanisk forstand. === Dyr === Dyr utgjør en matkilde, enten direkte eller indirekte ved de produkter som de produserer. Kjøtt er et eksempel på en direkte matkilde ved at kjøtt, indre organer eller blod benyttes til menneskeføde. Enkelte dyr som eksempelvis geiter, kuer, sauer og kameler, brukes også som indirekte matkilder, for eksempel ved produksjon av melk eller prosessert via meieri til ost, smør og lignende. I tillegg legger fugler som eksempelvis høns, ender og gjess, og andre dyr egg som ofte er spist, og bier produserer honning fra nektar hos blomster, og som også er et populær søtningsmiddel i mange kulturer. I noen kulturer blir det spist blod, tidvis som en form for suppe, men bruktes også som tykningsmiddel i sauser. En del kulturer og folk spiser ikke kjøtt eller produkter fra dyr av kulturelle, kostmessige, helse, etiske eller ideologiske grunner. Vegetarianere spiser ikke kjøtt, og veganisme, en undergruppe av vegetarianisme, konsumerer ikke noen former for mat som er eller inneholder ingredienser som har dyr som kilde. == Matproduksjon == Se artiklene, Landbruk, Næringsmiddelindustri og Genmodifisert mat Tradisjonelt har mat blitt anskaffet via landbruk. Med økende omtanke for jordbruksindustri over at multinasjonale selskaper eier verdens mattilgang via patenter på genmodifisert mat, har det vært en voksende tendens mot levedyktig landbrukpraksiser. Denne tilnærmingen, delvis fremmet av krav fra konsumentene, har oppmuntret biologisk mangfold, lokalt mangfold og selvbestemmelse, og organisk jordbruksmetoder. Betydelig innflytelse på matproduksjonen har internasjonale organisasjoner, det vil si Verdens handelsorganisasjon og EUs Den felles landbrukspolitikk, nasjonale regjeringsvedtak (eller lovverket), og krig.I populærkulturen har masseproduksjon av mat, særlig kjøtt som kylling og storfekjøtt, blitt i økende grad kritisert ved ulike dokumenterer som har dokumentert masseslakt og dårlig behandling av dyrene, ofte grunnet rasker inntjening fra industrielt jordbruk. Sammen med å samtidig tendens mot økt miljøbevissthet, har mennesker i vestlig kultur hatt en økende tendens mot bruk av urtetillegg, mat for en spesifikk gruppe eller person (som mennesker på bestemte dietter, kvinner, iderettsfolk), merverdimat (som tilsatt mat med eksempelvis egg med omega-3), og en mer etnisk mangfoldig diett == Matstell == Mange kulturer har en gjenkjennbar matkultur, et særskilt sett av mattradisjoner hvor ulike arter eller en kombinasjon av smaker er unike for denne kulturen og som har utviklet seg over tid. Andre forskjeller omfatter preferanser (varm eller kald, krydderet og videre) og praksis i matstellet, et felt som kalles for gastronomi. Mange kulturer har mangfoldig matstell i henhold til forberedelse, kokemetoder, og fremstilling. Dette omfatter også en kompleks mathandel som bidrar til at kulturer overlever økonomisk via mat, ikke bare konsum. En del typiske etniske mattradisjoner er blant annet norsk, italiensk, fransk, japansk, kinesisk, amerikansk, indisk og andre. Evolusjonært, som motsatt av kulturelt, er mennesker stort sett altetende, men religiøse og sosiale konstruksjoner ville ofte ha en medbestemmelse i hva mennesker kan og vil spise. Mat er spist og vanligvis hygget med via smaksansene, oppfatningen av smak fra spising og drikking. Evolusjonen har medvirket til at mennesket oppfatter bestemte smaker som bedre enn andre, fordi slik mat inneholder stoffer som er viktige for kroppen, for eksempel som energi, byggemateriale eller gunstige for kroppens prosesser på annen måte. == Matproduksjon i Norge == Utdypende artikkel, Norsk mat === Landbruk === Ifølge Statistisk sentralbyrå består rundt 30 % av det daglige energiinntaket til mennesker i Norge i gjennomsnitt av korn. Rundt to tredeler av dette kornet er produsert i Norge. For mennesker i utviklingsland utgjør korn rundt 50% av det daglige energiinntaket. Den norske kjøttproduksjonen står for over 90 % av alt kjøtt som konsumeres i Norge. === Økologisk landbruk === I Norge og i andre vestlige land øker etterspørselen etter økologiske matvarer. Økologisk landbruk er en driftsform hvor det settes spesielle krav og frivillige begrensninger for produksjonen. Økologisk landbruk bygger på et helhetssyn som omfatter de økologiske, økonomiske og sosiale sidene ved produksjonen. Stoltenberg II-regjeringen har som mål at 15 prosent av matproduksjonen og -forbruket i Norge skal være økologisk i 2015. === Fiskeoppdrett === Oppdrett av laks er en av Norges største og viktigste næringer og er en verdensledende eksportør av fersk og frossen laks. Ifølge Verdens helseorganisasjon er fisk hovedkilden til animalsk protein for rundt én milliard mennesker på verdensbasis. === Matauk === Utdypende artikkel, MataukJakt, fiske, bærplukking og soppsanking er populære aktiviteter i forbindelse med friluftsliv i Norge. === Mattilsynet === Mattilsynet er den norske tilsynsmyndighet for planter, fisk, dyr og næringsmidler. Mattilsynet har også som oppgave å kontrollere at bedrifter har en etisk forsvarlig produksjon, og de skal fremme god kvalitet, redelig produksjon og omsetning. == Konservering == Med konservering menes her ulike metoder som brukes for å forlenge holdbarheten på en matvare. Kjøling og frysing er i dag de mest utbredte formene for konservering av matvarer. Hermetisering og vakuumpakking er også vanlige metoder for å hindre at mikroorganismer utvikles og spres i matvarer. Fermentering er en annen og eldre metode. Melk pasteuriseres for å forlenge holdbarheten og fjerne sykdomsfremkallende bakterier. Holdbarheten til melk kan også forlenges ved tilsetting av bakteriekulturer i produksjon av ost og yoghurt og andre meieriprodukter. I eldre tid var tørking, røyking, salting og graving vanlige konserveringsmetoder for kjøtt og fisk i Norge. == Mat og helse == Mat er livsviktig for mennesker, og det er en rekke helsemessige forhold knyttet til produksjon og inntak av mat. === Ernæring === Se artikkelen Ernæring Menneskets ernæring, både essensielle og ikke-essensielle næringsstoffer, deles inn i to hovedgrupper: Energigivende næringsstoffer; proteiner, fettstoffer (mettet fett, enumettet fett og flerumettet fett, samt transfett) og karbohydrater (sukker, stivelse og fiber). Av fiber er det kun vannløselig fiber som tilfører kroppen noe kalorier, da bakterier i tarmen bryter det ned til enklere forbindelser kroppen kan ta opp. Til karbohydrater regnes også sukkeralkoholer som brukes som kunstig søtningsmiddel da disse brytes ned til sukker (glukose) under fordøyelsen. Ikke-energigivende næringsstoffer; vitaminer (vannløselige representert ved vitamin C og B-vitaminer, og fettløselige representert ved vitamin A, vitamin D, vitamin E og vitamin K), mineraler, sporstoffer og vann. I tillegg kommer et utall antioksidanter som polyfenoler, flavonoider, sulfider og lignaner m.m. === Underernæring === Underernæring er et omfattende og komplekst internasjonalt problem som gir økt risiko for infeksjoner, smittsomme sykdommer og mangelsykdommer. Befolkningsvekst, krig, klimaendringer, naturkatastrofer og hiv/aids er medvirkende årsaker til hungersnød og underernæring i deler av verden. Over 800 millioner mennesker i dag underernært, og 18 000 barn dør hver dag som følge av underernæring. Verdens matvareprogram står for matdistribusjon til 100 millioner mennesker årlig. Den dramatiske globale økningen i matvarepriser i 2007 og 2008 har bidratt til en ytterligere økning i antallet sultrammede. Matvarekrisen har ført til opptøyer og politisk uro i en rekke land i verden. === Feilernæring === Mangelsykdommer skyldes dårlig tilgang på eller opptak av næringsstoffer som kroppen trenger, og er spesielt knyttet til mangel på vitaminer, mineraler og proteiner. Mangelsykdommen skjørbuk skyldes for eksempel mangel på vitamin C. Et for høyt fett- og sukkerinntak kan føre til overvekt og fedme, som er en medvirkende årsak til hjerte- og karsykdommer, diabetes samt enkelte skjelettsykdommer og krefttyper. Overvekt og fedme var tidligere forbundet med befolkningen i rike land, men på grunn av økt tilgjengelighet på billige karbohydrater er problemet nå i eksplosiv vekst også i fattige land. I 2007 anslo Verdens helseorganisasjon at 22 millioner av verdens barn under fem år var overvektige. Over 75 % av barn som lider av overvekt eller fedme bor i land med lav eller middels inntekt. === Matvareallergier, fødeintoleranser o.l. === Matvareallergier, fødeintoleranser og andre føderelaterte sykdommer er plager som oppstår når bestemte matvarer utløser en reaksjon i kroppens immunforsvar, eller i tarmsystemet. Kornallergier, glutenintoleranse, cøliaki og laktoseintoleranse er kjente former for fødeintoleranser og matvareallergier. === Matinfeksjoner og matforgiftning === Matinfeksjoner skyldes bakterier og virus som gir infeksjoner i tarmsystemet. Salmonella er den vanligste årsaken til matinfeksjoner. Det mest kjente tilfellet av matinfeksjon i Norge er E. coli-saken i 2006. Matforgiftning skyldes bakterieproduserte giftstoffer i mat som resultat av feil håndtering. == Spiseforstyrrelser == Se hovedartikkel, SpiseforstyrrelserSpiseforstyrrelser kjennetegnes av et sykelig forhold til mat. De deles normalt inn i hovedgruppene anoreksi, bulimi og overspising. Spiseforstyrrelser kan føre til ernæringssvikt med potensielt dødelig utfall. == Politiske, kulturelle og religiøse forhold == === Ritualer === Se hovedartikkel, RitualeMat har rituell betydning i de fleste kulturer og religioner. Nattverdsmåltidet står sentralt i kristen liturgi og teologi, og har sterke teologiske bånd til den jødiske påskefeiringen pesach, hvor et rituelt måltid utgjør en minnehandling for jødenes utgang fra Egypt. === Faste === Se hovedartikkel, FasteFasting innebærer vanligvis at man avstår fra mat, og i noen tilfeller drikke, i gitte tidsrom og med forskjellige formål. Fasting har ulike funksjoner innenfor religioner som kristendom, jødedom, islam og hinduisme. Renselse, bot og meditasjon og refleksjon er noen av formålene med fasting. === Tabu === Se hovedartikkel, TabuNoen religioner har regler for hvilke matprodukter man kan spise og hvordan maten skal tilberedes. For en rettroende muslim er det ikke tillatt å spise kjøtt som ikke er tilberedt etter halal-skikk. En jøde må følge kasjrut, som er de jødiske matforskriftene. Felles for disse religionene er at kjøtt fra svin og enkelte andre dyreslag ses på som urent. Innenfor hinduismen er det tabu å spise kjøtt fra ku og okse, fordi de ifølge vedisk tradisjon skal behandles med samme respekt som mødre, på grunn av melken de gir. === Sultestreik === Se hovedartikkel, SultestreikSultestreik er en form for sivil ulydighet hvor en eller flere personer lar være å ta til seg føde i protest mot politiske forhold eller undertrykkelse. Den mest kjente sultestreiken i Norge er Alta-aksjonen i 1979. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Food – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Food – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

thumb|Mat fra ulike plantekilder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Marokko

2023-02-04

Marokko

['Kategori:31°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Marokko', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1956', 'Kategori:Trenger oppdatering']

Marokko er et monarki i Nord-Afrika. Landet har en lang kyststripe mot Atlanterhavet, som bøyer av ved Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Mot øst grenser landet mot Algerie. Landets grenser er omstridt. Marokko hevder herredømme over Ceuta, Melilla, men mer omstridt også Vest-Sahara. Marokko har reelt sett administrert nesten hele av sistnevnte territorium siden 1975. Hovedstaden Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde, Casablanca, ligger begge ved atlanterhavskysten. Marokko forlot Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i 1984 som protest mot at Den saharawiske arabiske demokratiske republikk ble innlemmet, men ble i 2017 igjen medlem i etterfølgeren Den afrikanske union (AU). Det er medlem av Den arabiske liga, Maghreb-unionen, Den islamske konferanse, Middelhavsdialoggruppen og G77 og er en viktig ikke-NATO alliert av USA.Marokkanere, også kjent som marokkansk-arabere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjellrike områdene.

Marokko er et monarki i Nord-Afrika. Landet har en lang kyststripe mot Atlanterhavet, som bøyer av ved Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Mot øst grenser landet mot Algerie. Landets grenser er omstridt. Marokko hevder herredømme over Ceuta, Melilla, men mer omstridt også Vest-Sahara. Marokko har reelt sett administrert nesten hele av sistnevnte territorium siden 1975. Hovedstaden Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde, Casablanca, ligger begge ved atlanterhavskysten. Marokko forlot Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i 1984 som protest mot at Den saharawiske arabiske demokratiske republikk ble innlemmet, men ble i 2017 igjen medlem i etterfølgeren Den afrikanske union (AU). Det er medlem av Den arabiske liga, Maghreb-unionen, Den islamske konferanse, Middelhavsdialoggruppen og G77 og er en viktig ikke-NATO alliert av USA.Marokkanere, også kjent som marokkansk-arabere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjellrike områdene. == Navn == Det fullstendige arabiske navnet på landet betyr «det vestlige kongedømmet». Al-Maghrib (المغرب, som betyr vesten) brukes vanligvis. I historiske referanser pleide historikere å referere til Marokko som al-Maghrib al-’Aqṣā (المغرب الاقصى, lengst i vest) for å skille landet fra den historiske regionen kalt Maghrib. Navnet Marokko stammer i mange andre språk fra navnet til den tidligere hovedstaden, Marrakech (مراكش – darija: Mærræksh, klassisk: Murrākush, tamazight og tasjelhit språk: Murakush), som kommer fra gamle berberiske ord, «Amur n Akush», som betyr «Guds land». == Geografi == Marokko grenser til Algerie i øst og sørøst, men grensen mellom de to landene har vært stengt siden 1994. Langs middelhavskysten ligger fire spanske enklaver: Ceuta, Melilla, Peñón de Vélez de la Gomera og Peñón de Alhucemas, i tillegg til flere øyer, inkludert Perejil og Chafarinas. Utenfor atlanterhavskysten tilhører Kanariøyene Spania, mens Madeira i nord er portugisisk. I nord grenser Marokko til og kontrollerer deler av Gibraltarstredet, noe som gir landet makt over vannveien inn og ut av Middelhavet. Riffjellene dominerer regionen som grenser til Middelhavet fra nordvest til nordøst og Atlas-fjellene går som en ryggrad fra sørvest til nordøst. Det meste av befolkningen bor nord for disse fjellene, mens ørkenen ligger sør for dem. Det meste av den sørøstlige delen av landet er del av Sahara-ørkenen og er dermed tynt befolket og ikke produktiv økonomisk sett. I sør ligger Vest-Sahara, en tidligere spansk koloni som ble okkupert av Marokko i 1975. Marokko hevder at Vest-Sahara er del av dets territorium og henviser til det som de sørlige provinsene. Dette er imidlertid ikke anerkjent av FN, og Vest-Sahara er derfor et omstridt territorium. === Klima === Landet har middelhavsklima som blir mer ekstremt i de indre regionene hvor fjellene ligger. Terrenget er slik at kystslettene er rike og dermed er ryggraden i agrikulturen. Skoger dekker rundt 12 % av landet, mens dyrkbar jord utgjør 18 %. 5 % har irrigasjon. == Demografi == Marokko er det fjerde mest befolkede arabiske landet etter Egypt, Sudan og Algerie. Der er ingen betydelige genetiske forskjeller mellom marokkanske arabere og marokkanske ikke–arabere (det vil si berbere og saharawis). Derfor er det sannsynlig at arabiseringen hovedsakelig var en kulturell prosess uten genetisk erstatning. Ifølge European Journal of Human Genetics, var nordvestlige afrikanere genetisk nærmere iberere og andre europeere enn afroamerikanere.De fleste mennesker bor vest for Atlasfjellene, en fjellrekke som isolerer landet fra Sahara. Casablanca er handels– og industrisenteret og landets ledende havn. Rabat er styresmaktens sete, Tanger er inngangen til Marokko fra Spania og også en betydelig havn, Fez er det kulturelle og religiøse senteret og det hovedsakelig «berbiske» Marrakech er et betydelig turistsentrum. === Språk === Marokkos offisielle språk er arabisk. Landets særskilte arabiske dialekt kalles marokkansk arabisk. Rundt 12 millioner (40 % av befolkningen), hovedsakelig i jordbruksområder, snakker berbisk (tamazight) som i Marokko kjenner tre forskjellige dialekter (tarifit, tashelhiyt og sentral-atlassisk tamazight), enten som førstespråk eller tospråklig med den talte arabiske dialekten. Fransk som er Marokkos uoffisielle andrespråk, blir lært av alle og fungerer fremdeles som Marokkos primærspråk i handel og økonomi. Det er også vidt utbredt i utdanning og i styret av landet. Rundt 20 000 marokkanere i den nordlige delen av landet snakker spansk som andrespråk parallelt med tarifit. Engelsk, som fremdeles er langt bak fransk og spansk, er raskt i ferd med å bli det foretrukne fremmedspråket blant utdannet ungdom. Nasjonale utdanningsreformer som trådte i kraft sent i 2002, har resultert i at engelsk blir undervist i alle offentlige skoler fra fjerde skoleår av. === Religion === De fleste marokkanerne er sunnimuslimer av arabisk, berbisk eller blandet arabisk–berbisk opphav. Araberne invaderte Marokko i det 7. århundre og etablerte sin kultur der. Marokkos jødiske minoritet har sunket betraktelig og teller rundt 7 000. De fleste av de 100 000 utenlandske beboerne er franske eller spanske, mange er lærere eller teknikere og stadig flere pensjonister, særlig i Marrakech. == Historie == Området til dagens Marokko har vært bebodd siden yngre steinalder, rundt 8000 f.Kr., som sporene etter Capsien-kulturen tyder på, i en tid da Maghreb var mindre tørr enn det er i dag. Mange teoretikere mener berberspråkene antagelig ankom omtrent samtidig som jordbruket og ble overtatt av den eksisterende befolkningen i tillegg til immigrantene som tok det med seg. Moderne genetiske analyser har bekreftet at forskjellige befolkninger har bidratt til dagens befolkning, inkludert berbere, arabere, fønikere, sefardiske jøder og subsahariske afrikanere. Berberne, ofte henvist til i moderne etniske aktivistsirkler som «amazigh», er også kjent av deres regionale etniske identitet som chleuh. I den klassiske perioden var Marokko kjent som Mauretania, selv om dette ikke må forveksles med dagens Mauritania. Nord-Afrika og Marokko ble sakte trukket inn i den videre oppadgående middelhavsverdenen gjennom fønikiske handelskolonier og bosetninger i den sene klassiske perioden. Fønikernes ankomst markerte begynnelsen på et langt engasjement i Middelhavet ettersom denne strategiske regionen var del av Romerriket som Mauretania Tingitana. I det 5. århundre e.Kr., da Romerriket var i ferd med å gå i oppløsning, falt regionen til vandalene, vestgoterne og bysantinske grekere i rask rekkefølge. I løpet av denne tiden forble de høye fjellene i det meste av dagens Marokko uavhengige og forble i hendene til deres berbiske innbyggere. I år 670 erobret Okba ibn Nafi den nordafrikanske kyststripen på vegne av umajjadiske kalifatet i Damaskus. De fleste av berberne konverterte til islam og dannet stater som kongedømmet Nekor. Landet brøt snart med de fjerne abbaside–kalifenes kontroll under Idris ibn Abdallah som grunnla Idrisid-dynastiet. Marokko ble et utdanningssenter og en betydelig regional maktfaktor. Marokko ville nå sin høyde under en serie dynastier av berbisk opphav som erstattet de arabiske idrisidene. Først almoravidene, og så almohadene, styrte fra Marokko nesten hele det nordvestlige Afrika i tillegg til store seksjoner av det islamske Iberia, eller Andalucía. Mindre stater i regionen, som Berghouata og Banu Isam, ble erobret. Imperiet kollapset etter en lang rekke borgerkriger. Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll. Marokko stod ovenfor spansk og ottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon, og mens kongedømmet var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. I 1684 annekterte de Tanger. Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat. Den ble signert av John Adams og Thomas Jefferson og har blitt videreført uavbrutt siden 1783. USAs delegasjon (konsulat) i Tanger er den første eiendommen den amerikanske regjeringen har eid utenfor eget land. Bygningen huser nå Tangier American Legation Museum. Vellykkede portugisiske forsøk på å kontrollere atlanterhavskysten i det 15. århundre hadde ikke særlig innvirkning på det middelhavsorienterte hjertet av Marokko. Etter Napoleonskrigene ble Egypt og det nordafrikanske Maghreb økende uregjerlige fra Konstantinopel. Området ble også et gjemmested for pirater under lokale bejs, og ettersom Europa ble industrialisert, i økende grad sett på som et verdifullt område for kolonisering. Maghreb hadde vist større velstand enn den ukjente delen av Afrika og hadde en strategisk viktig posisjon som hadde innvirkning på utgangen av Middelhavet. For første gang ble Marokko en stat av interesse for de europeiske maktene. Frankrike viste sterk interesse i Marokko så tidlig som i 1830. Britisk anerkjennelse i 1904 av Frankrikes innflytelsesfære i Marokko fremprovoserte en tysk reaksjon. Krisen i juni 1905 ble løst ved Algeciras-konferansen i Spania i 1906 som formaliserte Frankrikes «spesielle posisjon» og delte Marokkos politikk til Frankrike og Spania. En annen marokkansk krise fremprovosert av Berlin økte spenningen mellom de europeiske stormaktene. Fez-traktaten (signert 30. mars 1912) gjorde Marokko til et fransk protektorat. I den samme avtalen overtok Spania rollen som beskytter av de nordlige og sørlige sahariske sonene den 27. november samme år. Mange marokkanske soldater (goumiere) som tjente i den franske hær hjalp europeiske og amerikanske tropper både i første og andre verdenskrig. Nasjonale politiske partier som oppstod i fotsporene til det franske protektoratet, baserte sine argumenter for marokkansk uavhengighet på erklæringer fra andre verdenskrig som Atlanterhavserklæringen, en felles amerikansk–britisk uttalelse som fremmet blant annet folks rett til å velge styreform som de skulle leve under. Istiqlal-partiets manifest (uavhengighets-partiet) i 1944 var et av de tidligste offentlige krav om uavhengighet. Partiet stod senere for det meste av lederskapet av den etterfølgende nasjonalistbevegelsen. Frankrike sendte sultan Muhammed V i eksil til Madagaskar i 1953. Han ble oppfulgt av den upopulære Muhammed Ben Aarafa. Han styre ble oppfattet som illegitimt og utløste aktiv opposisjon mot det franske protektoratet i hele landet. Det mest betydelige skjedde i Oujda hvor marokkanere angrep franske og andre europeiske beboere i gatene. Operasjoner av den nylig opprettede «Armée de Libération» ble satt i gang den 1. oktober 1955. «L'Armée de Libération» ble opprettet av «Comité de Libération du Maghreb Arabe» i Kairo til å være en motstandsbevegelse mot okkupasjonen på samme måte som den nasjonale frigjøringsfronten i Algerie. Dens mål var å returnere kong Muhammed V, men også å frigjøre Algerie og Tunisia. Frankrike lot Muhammed V returnere i 1955, og forhandlingene som førte til marokkansk uavhengighet startet året etter. Alle disse hendelsene hjalp til med å øke graden av solidaritet mellom folket og den nylig returnerte kongen. Av denne grunn ble revolusjonen kalt «la révolution du Roi et du Peuple» (kongens og folkets revolusjon) og den feires hver 20. august. Marokko fikk sin politiske uavhengighet fra Frankrike 2. mars 1956, Frankrike oppgav formelt sitt protektorat i Marokko 7. april samme år. Gjennom avtaler med Spania i 1956 og 1958 ble marokkansk kontroll over visse spanskstyrte områder gjenopprettet, selv om forsøk på å kreve andre spanske koloniale områder gjennom militære operasjoner var mindre vellykkede. Den internasjonaliserte byen Tanger ble reintegrert med signeringen av Tanger-protokollen 29. oktober 1956. Hassan II ble konge av Marokko 3. mars 1961. Hans styre var preget av politisk uro og regjeringens hensynsløse respons gav dem kallenavnet «blyårene». Den spanske enklaven Ifni i sør ble del av det nye Marokko i 1969. Marokko okkuperte og annekterte den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara i 1970-årene, men okkupasjonen er folkerettslig kontroversiell, en endelig løsning på territoriets status mangler fortsatt, og den behandles fortsatt i FNs sikkerhetsråd. Eksperimentelle politiske reformer i 1990-årene resulterte i etableringen av en tokammers nasjonalforsamling i 1997. Marokko ble gitt major non-NATO ally-status i juni 2004 og signerte frihandelsavtaler med USA og EU. Marokkos største by, Casablanca, ble utsatt for terroristangrep i 2003. Angrepene var rettet mot vestlige og jødiske mål og førte til 33 omkomne og mer enn 100 skadde, hovedsakelig marokkanere. I desember 2020 underskrev Marokko som det fjerde arabiske landet en normaliseringsavtale med Israel. == Politikk == Marokko er et konstitusjonelt monarki med parlament. Statsministeren er regjeringssjef og landet har et flerpartisystem. Den utøvende makt ligger hos regjeringen. Lovgivende makt ligger både hos regjeringen og de to kamrene i parlamentet, representantsforsamlingen og rådgivningsforsamlingen. Den marokkanske grunnloven legger grunnlaget for et monarki med parlament og et uavhengig domstolsapparat. Der er en pågående uenighet om overherredømmet over Vest-Sahara med Den saharawiske arabiske demokratiske republikk. Den øverste autoriteten ligger hos kongen som både er den politiske lederen og «beskytter av troen». Han leder ministerrådet, utnevner statsministeren etter valg, utnevner alle medlemmene i regjeringen etter å ha rådført seg med statsministerens anbefalinger og kan avsette ministre, oppløse parlamentet, suspendere grunnloven, skrive ut nyvalg eller herske gjennom dekreter. Kongen er militærets leder og landets religiøse leder. Da hans far Muhammed V døde, overtok kong Hassan II tronen i 1961. Han styrte Marokko de neste 38 årene frem til han døde i 1999. Hans sønn, kong Muhammed VI, overtok tronen i juli 1999. I mars 1998 utnevnte kong Hassan en koalisjonsregjering ledet av opposisjonens sosialistiske leder Abderrahmane Youssoufi som hovedsakelig bestod av ministre fra opposisjonspartiene. Statsminister Youssoufis regjering er den første regjering som primært ble satt sammen fra opposisjonspartier på flere tiår og representerte også den første muligheten til at en koalisjon av sosialister, venstreorienterte sentrumspartier og nasjonalistpartier kunne inkluderes i regjeringen frem til oktober 2002. Dagens regjering ledes av Driss Jettou som ikke er medlem av noe parti. Siden grunnlovsreformen i 1996 har parlamentet bestått av to kamre. Representantsforsamlingen (Majlis al-Nuwab/Assemblée des Répresentants) har 325 medlemmer som er valg for en femårsperiode. 295 blir valgt i valgkretser med flere representanter og 30 fra en nasjonal liste som bare består av kvinner. Rådgivningsforsamlingen (Majlis al-Mustasharin) har 270 medlemmer valgt for en niårsperiode. Disse blir valgt av lokale råd (162 seter), profesjonelle forsamlinger (91 seter) og lønnsmottakere (27 seter). Parlamentets makt, selv om den er begrenset, ble utvidet i grunnlovsrevisjonene i 1992 og 1996 og inkluderer budsjettbehandling, godkjenne foreslåtte lover, utspørring av ministere og etablering av undersøkelseskommisjoner for å undersøke regjeringens handlinger. Underhuset i parlamentet kan avsette regjeringen gjennom et mistillitsforslag. Øverste domstol i den juridiske strukturen er høyesterett, hvis dommere blir utnevnt av kongen. Youssoufi-regjeringen innførte et reformprogram for å utvikle større juridisk uavhengighet og selvstendighet. === Menneskerettigheter === Marokko har fengselsstraff inntil tre år for homofili. === Regioner === Som del av desentraliserings- og regionaliseringslovene som nasjonalforsamlingen vedtok i 1997, ble 16 nye regioner opprettet. Den er for tiden den høyeste administrative inndelingen av Marokko. En marokkansk region blir styrt av en wali som blir utpekt av kongen. Walien er også guvernør av provinsen (eller prefekturet) hvor han bor. På grunn av konflikten om Vest-Sahara er flere regioner omstridt mellom Marokko og den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), nærmere bestemt Guelmim-Es Semara (6), Laâyoune-Boujdour-Sakia El Hamra (7) og Oued Ed-Dahab-Lagouira (11). Frisonen, øst for den marokkanske mur, administreres av SADR. Kongedømmet Marokko krever disse som sine sørlige provinser. Regionene med hovedstad i og regioner i Vest-Sahara i kursiv: (Fra folketellingen 4. september 2004) == Økonomi == Marokko har signert en frihandelsavtale med EU (med inngang ifra 2010) og USA. Det amerikanske senatet godkjente med 85 stemmer mot 13 den amerikansk-marokkanske frihandelsavtalen 22. juli 2004 som vil la 98 % av gjensidig handel av konsument- og industriprodukter foregå uten toll. Avtalen trådte i kraft i januar 2006. Den største industrien er gruvedrift av fosfater. Den nest største inntektskilden er fra statsborgere som bor i utlandet som overfører penger til slektninger bosatt i Marokko. Landets tredje største inntektskilde er turisme. Landet er en av verdens største produsenter og eksportører av kannabis, og kultiveringen og salget gir økonomisk grunnlag for store deler av befolkningen i det nordlige Marokko. Kannabis blir vanligvis foredlet til hasj. Denne aktiviteten står for 0,57 % av Marokkos BNP, anslått til $37,3 milliarder. En FN-studie anslår at kannabiskultiveringen dekker rundt 1340 km² i marokkos fem nordlige regioner. Dette tilsvarer 10 % av det totale området og 27 % av den dyrkbare jorda i det undersøkte området og 1,5 % av landets dyrkbare jord. Marokko er med i FNs narkotikakonvensjon fra 1988 og i 1992 vedtok Marokko lovgivning som skulle sette konvensjonen i verk. Arbeidsledighetsraten er på 12,1 % (2004), og et overslag fra 1999 anslår at 19 % av den marokkanske befolkningen lever under fattigdomsgrensen.Selv om Marokko jobber mot endring, har landet historisk sett brukt barnearbeid i stor skala. I 1999 innrømmet den marokkanske regjeringen at over 500 000 barn under 15 år var i arbeidsstyrken. == Samfunn == === Byer === Marokkos hovedstad er Rabat, og landets største by er havnebyen Casablanca. Andre byer inkluderer Agadir, Essaouira, Fez, Marrakech, Meknès, Mohammadia, Nador, Oujda, Ouarzazat, Safi, Salé, Tanger, Tétouan, Tiznit og Tan-Tan. === Utdanning === Utdanning i Marokko er gratis og grunnskolen er obligatorisk (opp til 15 år). Mange barn, særlig jenter på landsbygda, går fremdeles ikke på skole. Marokko har rundt 230 000 studenter ved 14 offentlige universiteter. Det eldste, og på noen måter det mest prestisjefylte, er «Muhammed V Universitet» i Rabat, sammen med Al Akhawayn Universitetet i Ifrane (et privat universitet), med fakulteter i jus, vitenskap og de frie vitenskapene. Al-Akhawayn, grunnlagt i 1993 av kong Hassan II og kong Fahd av Saudi–Arabia, er et engelskspråklig, amerikanskinnspirert universitet med rundt 1000 studenter. Universitetet Al Karaouine i Fez har vært et senter for islamske studier i mer enn 1000 år. Ifølge UniCEF var 44 % av alle voksne i landet analfabeter i perioden 2003–2008. Imidlertid har et omfattende alfabetiseringsprogram ført til betydelige forbedringer på området. == Kultur == Marokko er et etnisk rikt land med en rik kultur og sivilisasjon. Gjennom sin historie har landet vert vertskap for mange folkeslag fra øst (fønikere, karthagere, jøder og arabere), sør (afrikanere) og nord (romere, vandalene, maurere og jøder). Alle disse sivilisasjonene har hatt innvirkning på marokkos sosiale struktur. Området tok i mot alle typer trossystem fra hedenskap, jødedom og kristendom til islam. Hver region har sitt særpreg og bidrar dermed til den nasjonale kulturen og sivilisasjonens arv. Marokko har satt som øverste prioritet å beskytte denne arven og ta vare på sin kulturelle identitet. Etnisk og kulturelt sett, kan Marokko i dag regnes som det minst arabiske blant de arabiske landene. Hoveddelen av befolkningen er av berbisk opprinnelse. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Volubilis – romersk ruinby Meknès – tradisjonell arkitektur Ksaren i Ait-Ben-Haddou – tradisjonell arkitektur Medinaen i Essaouira – tradisjonell arkitektur Medinaen i Fez – tradisjonell arkitektur Medinaen i Marrakech – tradisjonell arkitektur Medinaen i Tétouan – tradisjonell islamsk arkitektur Den portugisiske byen Mazagan (El Jadida) – tradisjonell koloniarkitektur Rabat – tradisjonell arkitektur og koloniarkitekturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Kulturområdet i tilknytning til markedspalssen Djemaa el Fna i Marrakech 2005 – Festivalen «Moussem» i Tan-Tan 2013 – Middelhavskjøkkenet 2014 – Kirsebærfestival i Sefrou 2014 – Argan, praksis og kunnskap om argantreet 2016 – Falkoneri 2017 – Taskiwin, kampdans i den vestlige Atlas 2019 – Gnawa, musikalske begivenheter og forestillinger 2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis 2021 – Tbourida er en marokkansk rideforestilling 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis == Se også == Liste over byer i Marokko == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 11. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 32. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == === Styresmakter === Kongedømmet Marokko offisiell portal Parlamentet i Marokko offisiell side (på fransk og arabisk) Velferdstjenestenes side (på fransk og arabisk) === Nyheter === allAfrica – Marokko nyhetsoverskrifter Maghreb Arabe Presse styresmaktens nyhetstjeneste The North Africa Journal Arkivert 7. september 2008 hos Wayback Machine. finansnyheter Morocco Times En generell nyhetsside på engelsk Casafree News på fransk === Oversikt === Arab Gateway – Morocco BBC News – Country Profile: Morocco Encyclopaedia Britannica, Morroco – Country Page CIA World Factbook – Morocco Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine. US State Department – Morocco inkluderer bakgrunnsinformasjon, landstudier og betydelige rapporter GlobalAdrenaline – Morocco Marokkos plassering på en 3D-globus (Java) (no) Statistikk og andre data om Marokko i FN-sambandets nettsted Globalis.no === Samfunn === Maroc Entrepreneurs : Association dedicated to Promotion of Entrepreneurship in Morocco The Moroccan American Community Events Board Moroccans around the world (portal på fransk) Portal of Moroccans in the U.S. Visiting Jewish Morocco En svært komplett og informativ side om historien og kulturen til marokkanske jøder === Handel og internasjonale forbindelser === Historisk bakgrunn om amerikansk-marokkanske forbindelser EUs forbindelser med Marokko Relasjoner mellom Nederland og Marokko Marokkansk-amerikansk handelsråd Beskrivelser av fordelene med marokkansk-amerikanske frihandelsavtale Moroccousafta en side om den marokkansk-amerikanske frihandelsavtalen Den amerikanske utsendingen i Tanger === Vest-Sahara === Den norske støttekomiteen for Vest-Sahara Sahara Update: Nyhetstjeneste om Vest-Sahara (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no === Undersøkelser om Marokko === En nylig publikasjon om hasjproduksjon og trafikking i Rif-området i Marokko Human Rights Watch on Morocco Genetisk struktur i nordvest Afrika – en analyse av STR === Turisme og kultur === ChooseMorocco.com – Travel to Morocco Kart (pdf), lenker til flere Vakre bilder fra Marokko på MoroccoSights.com Bilder fra Marokko fra flickr Den marokkanske festivalen i Washington Marokko i Lexicorient Magiske Marokko Marokkansk kulturserie på About.com Kart over Marokko Marokkos nasjonaldag Turisme i Marokko

| hovedstad = Rabat

https://no.wikipedia.org/wiki/Madagaskar

2023-02-04

Madagaskar

['Kategori:19°S', 'Kategori:46°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Madagaskar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Øyer i Afrika', 'Kategori:Øyer i Indiahavet']

For animasjonsfilmene, se Madagaskar (film) og Madagaskar 2Madagaskar er verdens fjerde største øy og en afrikansk øyrepublikk i Det indiske hav. Folket kalles madagassere eller gassere. Man har trodd at øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i Indonesia i de første århundrene etter Kristi fødsel. Nå viser imidlertid nyere forskning at Madagaskar trolig ble befolket alt for 10 500 år siden. Språket, som kalles madagassisk eller gassisk, hører derfor til den austronesiske språkfamilien. Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter. Madagaskar har et rikt og unikt mangfold av arter. Cirka 80 % av floraen og faunaen er endemisk til øya, noe som betyr at artene finnes kun der. Lemurene er kanskje de dyrene som er mest kjent utenfor Madagaskar.

For animasjonsfilmene, se Madagaskar (film) og Madagaskar 2Madagaskar er verdens fjerde største øy og en afrikansk øyrepublikk i Det indiske hav. Folket kalles madagassere eller gassere. Man har trodd at øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i Indonesia i de første århundrene etter Kristi fødsel. Nå viser imidlertid nyere forskning at Madagaskar trolig ble befolket alt for 10 500 år siden. Språket, som kalles madagassisk eller gassisk, hører derfor til den austronesiske språkfamilien. Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter. Madagaskar har et rikt og unikt mangfold av arter. Cirka 80 % av floraen og faunaen er endemisk til øya, noe som betyr at artene finnes kun der. Lemurene er kanskje de dyrene som er mest kjent utenfor Madagaskar. == Norsk-gassiske forbindelser == Madagaskar har vært et viktig samarbeidsland for norsk misjon siden 1867. Den norske Amerikalinje (NAL) hadde gjennom sitt datterselskap Scandinavian East Africa Line (SEAL) rutefart på Madagaskar fra 1921 til 1981. Også Norad har engasjement på Madagaskar. Det var norsk ambassade på Madagaskar fra 2004 til 2011, da ambassaden ble redusert til en ambassadeseksjon under Sør-Afrika. Mange nordmenn er blitt tildelt utmerkelser i Madagaskars nasjonalorden. == Naturgeografi == Madagaskar kan naturlig deles i fem geografiske regioner. Den østlige kysten, Tsaratanana-massivet i nord, det sentrale høylandet, den vestlige kysten og de sørvestlige områdene. Det er to årstider på Madagaskar, en varm og regnfull periode varer fra november til april, mens en kjøligere og tørr periode varer fra mai til oktober. Vindene kommer stort sett fra sørøst, og sykloner kan opptre av og til. Det er ingen aktive vulkaner på øya, men flere steder finnes varme kilder. === Natur === Utdypende artikkel: Madagaskars naturMadagaskars lange isolasjon fra kontinentene rundt gjør at det har oppstått et unikt biologisk mangfold, og mange av landets dyr og planter finnes ingen andre steder i verdenen. Noen økologer kaller derfor Madagaskar for «det åttende kontinent», skjønt et egentlig kontinent defineres ved at det har sitt eget innenlandsklima. Ser man bort fra flaggermus som kom dit luftveien og havlevende pattedyr, levde det opprinnelig kun fire ordener av pattedyr på øya; primater, gnagere, insektetere (tenreker) og rovpattedyr. Av krypdyr finner vi mange arter av kameleoner, fargerike daggekkoer, og de godt kamuflerte bladhalegekkoene. Øya har dessuten et svært rikt fugleliv, og her fantes i sin tid verdens største fugl – titanelefantfuglen (Vorombe titan), som i snitt veide cirka 640 kg, men trolig kunne veie opp mot 860 kg.Omtrent 150 000 av artene som lever på Madagaskar, eller 80 % , finnes kun på øya. Selv om Madagaskar er en del av Afrika, er de fleste artene på øya nært beslektet med arter i Sør-Amerika og øyene i det sørlige Stillehavet. Dessverre har avskoging blitt et større problem de siste årene, og mange av artene på øya er nå truet. === Den østlige kysten === Den østlige kysten består av en 50 kilometer bred stripe med lavland og er svært frodig i forhold til resten av landet. Kystlinjen her er for det meste helt rett, bortsett fra en naturlig havn i nord. Innover i landet er det bratte fjell som grenser mot høylandet i de sentrale områdene. Klimaet er subtropisk, og vindene fra Indiahavet i øst gir mye regn. I dette området er det omtrent 3500 mm nedbør i året. === Tsaratanana-massivet === Tsaratanana-massivet i nord har mange høye fjell over 2000 meter. Det høyeste fjellet i Tsaratanana-massiven er 2876 meter høyt. Kystlinjen her er svært forreven, i motsetning til den rette kystlinjen langs den østlige kysten. Tsaratanana-massivet er dessuten et relativt tørt område. === Det sentrale høylandet === Høylandet strekker seg fra Tsaratanana-massivet i nord til Ivokoany-massivet i sør. I øst deler de stupbratte fjellene høylandet med østkysten. Fra de østlige delene av høylandet er det svak «nedoverbakke» hele veien ned til den vestlige kysten. Hvis man ser øya fra sør eller nord, ser det derfor ut som om den er skråttstilt. Området ligger omtrent 800 til 1800 meter over havet. Topografien her er variert, og det er både runde og eroderte fjell, store granittberg, sloknede vulkaner og vidstrakte platåer i dette området. Hovedstaden Antananarivo, som ligger midt i landet, får omtrent halvparten av de gjennomsnittlige 1,4 meterne med regn i regnsesongen. Selv om frost og rim sjelden forekommer i Antananarivo, er det vanligere i høyere deler av høylandet i tørkeperioden. Mange mener at himmelen over de sentrale delene av høylandet er blant de klareste og vakreste i verden. Madagaskar har ofte blitt kalt «Den røde øya». Grunnen består av lateritt, som gjør jorden rød på grunn av høyt innhold av jern og aluminium. Det er spesielt grunnen i høylandet som inneholder mye lateritt. === Den vestlige kysten === Den vestlige kysten er, i motsetning til den østlige kysten, svært ujevn. Den er sammensatt av mange lag som har blitt dannet over lengre tid. På grunn av ujevnheten i kystlinjen, er det mange naturlige bukter som har beskyttet områdene mot sykloner og hardt vær. Dype bukter og vernede havner har i hundrevis av år vært et sted med utforskere, handelsmenn, pirater fra Europa, Afrika og Midtøsten. Området har derfor vært et viktig knyttepunkt mellom Madagaskar og omverdenen. Selv om vestkysten er forholdvis tørr, er det store deler man mener kan bli til gode jordbruksområder. Men disse områdene er tynt befolket og mye er uoppdaget. === De sørvestlige områdene === De sørvestlige områdene består av høye fjell, likt de nordlige områdene. I øst ligger Ivakoany-massivet, i nord Isala Roiniforme-massivet. Det er to hovedområder her; Mahafaly-platået og ørkenområdet. I ørkenområdet holder Antandroy-folket til. Hele sørvest består av halvørken, med omtrent 330 mm nedbør i året, og er dermed tørrere enn både den vestlige kysten og det sentrale høylandet. De tørreste områdene på Madagaskar ligger faktisk på den sørligste delen av øya. == Demografi == Befolkningen på Madagaskar er etterkommere av innvandrere fra Indonesia. Innvandringen har foregått i flere bølger, og jevnt over er innlandsbefolkningen lysere i huden og ofte har de glatt svart hår. De kan nesten forveksles med indonesiere eller filippinere. Langs kystene har det lenge vært kontakt med det afrikanske kontinent, og befolkningen er ofte mørkere i huden og har ofte svart kruset hår. Vi finner også arabisk, indisk og europeisk innflytelse. Befolkningen deles ofte opp i 18 etniske grupper eller «stammer». De største folkegruppene er merina, med omtrent 3 millioner medlemmer, og betsileo med omtrent 2 millioner medlemmer. Langs vestkysten finner vi sakalava. === Språk === Det gassiske språket hører til den austronesiske språkfamilien. Siden gasserne er nært beslektet med indonesiere, deler det gassiske språket omtrent 90 % av de grunnleggende ordene med Maanyan-språket fra den sørøstlige delen av Borneo i Indonesia. Fransk brukes mye i administrasjon, som handelsspråk og som akademisk og juridisk språk. Undervisningsspråket i høyere klasser og på de seks universitetene er fransk. Franske skoler og skoler som legger vekt på fransk språk har høy status, fordi det gir muligheter til bedre betalte jobber. Det finnes få lærebøker på gassisk, og undervisningen i morsmålet er ofte mangelfull. Det er populært å lære engelsk, men det finnes svært få miljøer hvor en kan praktisere engelsk på Madagaskar. President Marc Ravalomanana la stor vekt på å utbre engelsk, men etter statskuppet i 2009 der Andry Rajoelina tok makten, er fransk nesten blitt enerådende igjen. I private skoler drevet av lutherske og reformerte kirker har morsmålet hatt en viktigere rolle, mens de katolske skolene oftest har prioritert fransk. I Madagaskars grunnlov fra 1960 ble gassisk og fransk «republikkens offisielle språk». President Ravalomanana fikk endret grunnloven slik at også engelsk fikk plass som offisielt språk, men i den nye grunnloven som ble vedtatt i folkeavstemningen 17. november 2010 (den fjerde republikk), er kun gassisk og fransk nevnt. De franske stedsnavnene brukes ofte ved siden av de gassiske navnene. Eks.: Fort Dauphin, Tolagnaro. På nyere kart er de gassiske navnene oppgitt. === Religion === Omtrent 45 % av landets innbyggere er kristne, og det er nesten helt likt fordelt på katolikker og protestanter. De største kirkene er Den katolske kirken, Den reformerte kirken, Den lutherske kirken og Den anglikanske kirken. Sammen har de dannet et felleskirkelig råd (FFKM) som også har meglet i politiske konflikter som i 1991-1992. I senere tid har også pinsekirkene og ulike frimenigheter hatt en sterk vekst. Tradisjonelle religioner (48 % ) har en sterk plass, særlig på landsbygda. Men også mange kristne praktiserer tradisjonelle ritualer når det gjelder forholdet mellom liv og død og valg av gunstige dager for viktige gjøremål, omskjærelse, bryllup, husbygging, viktige reiser, og liknende. Et særpreg for de tradisjonelle religionene er tilbedelse av og ofring til de avdøde forfedrene og -mødrene, med andre ord anene. Spesielt kjent er likvendingsritene som praktiseres av merina- og betsileo-gruppene i høylandet. Den innebærer at knokkelrestene etter de døde tas ut av graven i spesielle seremonier. Familien skifter liksvøp på knoklene og feirer begivenheten med musikk, sang og dans og god mat og drikke. Andre etniske grupper praktiserer ikke likvending, men felles for alle gruppene på Madagaskar er respekten for anene og spesielle riter knyttet til død og begravelse. Tabuer spiller en viktig rolle i gassisk tradisjonell religion. Det finnes en rekke regler for hva, men kan gjøre og hva man ikke skal gjøre. Brudd på tabuer kan føre til sykdom, død og forbannelse. Eksorsisme – utdriving av onde ånder – er meget vanlig, blant både tradisjonelle troende og kristne. Noen kristne vekkelsesbevegelser driver ut onde ånder og djevler i Jesu navn og mener at de derved kan helbrede for sykdom – slik som på Jesu tid. Langs nordvestkysten er det også flere tilhengere av islam. (På landsbasis 7 % ). Enkelte steder på Østkysten regner noen slekter sine aner tilbake til Mekka. Det skyldes tidlig arabisk innflytelse. I disse områdene finnes også skriftlærde som kan skrive gassisk med arabiske bokstaver (sorabe). Mange innvandrere av indisk og pakistansk avstamning er sunni-muslimer. ==== Misjonsvirksomhet ==== Portugiserne var de første som forsøkte kristen misjon på øya uten særlig hell på 1600-tallet. Senere kom franske og britiske misjonærer. De lavkirkelige britiske misjonærene fra London Missionary Society (LMS) kom til Antananarivo i 1818 og begynte å oversette Bibelen til gassisk. De startet også leseopplæring. Merina-kongen Radama I (regjeringstid 1818-1828) var svært interessert i arbeidet og bestemte at gassisk skulle skrives med latinske bokstaver. I 1827 kunne nesten 4000 gassere lese og skrive. Åtte år senere kunne 30 000 lese. Misjonærene rakk akkurat å oversette hele Bibelen før de måtte forlate landet fordi dronning Ranavalona I (regjeringstid 1828-1861) opplevde at misjonærene truet den tradisjonelle kulten. Hun satte i gang forfølgelse mot de som var blitt kristne. Da de britiske misjonærene kom tilbake i 1860-årene, var det flere kristne enn da de reiste, til tross for 30 års forfølgelse av kristne. Oppmuntret av disse nyhetene sendte også Det Norske Misjonsselskap (NMS) sine første misjonærer til Madagaskar i 1866. Det var John Engh og Nils Nilsen som begynte arbeidet i Betafo i 1867. Siden har det uavbrutt vært norske misjonærerer på øya. De satset på skole- og helsearbeid, og bygde håndverksskoler og jordbruksskoler. Også omsorg for spedalske og arbeid for blinde og døve fikk en viktig plass. I 1950 opprettet gassiske kristne sammen med norske, amerikanske og franske misjonærer Den gassisk-lutherske kirken (FLM) på Madagaskar. Etterhvert er det denne kirken som styrer alt det lutherske kirkelige arbeidet. Kirken har nærmere 3 millioner tilhengere. Kirkepresidenten heter nå Rakotonirina David. == Historie == === De første menneskene === Det har tradisjonelt blitt antatt at Madagaskar først ble befolket for omkring 2 500–4 000 år siden, men nå viser nyere forskning at det må ha skjedd alt for omkring 10 500 år siden. Det er nemlig funnet modifiserte beinrester etter elefantfugler i slektene Aepyornis og Mullerornis, som viser perimortem hoggemerker, kuttmerker og depresjonsbrudd i samsvar med immobilisering og delemning. Bevisene for menneskeskapt perimortem-modifisering av direkte daterte bein representerer den tidligste indikasjonen på mennesker på Madagaskar, og predaterer alle andre arkeologiske og genetiske bevis med >6 000 år og endrer fullstendig forståelsen av historien til menneskelig kolonisering av Madagaskar. === Annen innvandringen === Det finnes beretninger fra arabiske skippere som forteller om sjøfolk fra Waqwaq omkring 945 e.Kr.. Det nevnes Waqwaq-øyer både i øst og vest. Det er sannsynlig at Waq-waq refererer til både Indonesia og Madagaskar. Beretningene viser at indonesiske sjøfarere seilte langs kysten av India til Arabia og deretter sørover langs østafrikakysten. De kan ha brukt store kanoer med utriggere. Relieffer på tempelvegger i Borobudur på Java fra 760 e.Kr. viser store skip med to master og seil. Flere forskere mener at øya var ubebodd da de første indoneserne kom til øya. Men sjøfolk hadde kontakt med både afrikanere og arabere, og blodprøver og DNA-analyser viser at kystbefolkningen oftest har mer afrikanske innslett enn innlandsbefolkningen. De eldste spor etter mennesker som arkeologene hittil har avdekket ved kysten, er datert til ca. 400 e.Kr. I Innlandet går dateringer tilbake til 11. århundre. Men innvandrerne kan ha vært der tidligere. Det er også mulig at bantufolk hadde vært der før indoneserne, men det betviles fordi de hadde dårligere fartøy. Imidlertid finner vi bantufolk på naboøyene Komorene. === De mange kongedømmer === Etter hvert organiserte innflytterne seg i landsbyer. Disse ble ledet av småkonger som ofte lå i strid med hverandre. Derfor ble landsbyene lagt på topper i landskapet for lettere å forsvare dem. Folk har levd av jordbruk og kvegdrift. Zebukveg ble hentet fra Afrika, likeså geiter, sauer og fjærkre. Disse har afrikanske navn. Kunsten å dyrke ris hadde de med seg fra Indonesia. Madagaskar egnet seg godt både for dyrking av tørrlandsris og dyrking av ris i terrasser. Også smedkunsten kjente de, så de smidde økser og kniver. Fra det 12. århundre synes den arabiske påvirkningen av politikk, religion og handelsvirksomhet å bli mer tydelig. Handelen på østafrikakysten ble overtatt av araberne og utflytterne mistet kontakten med Indonesia. Komorene og enkelte handelssatsjoner på østkysten var viktige baser for muslimsk påvirkning. Astrologi og spådomskunst er influert av arabisk tankegang, noe som vises i navn på dager, måneder og stjerner. Det mest kjente kongedømmene langs kysten var Sakalava-kongedømmet i Menabe, som hadde sitt hovedsete i det som i dag er byen Morondava. Det var også Sakalava-kongedømmer i Boina som hadde hovedstaden sin i dagens Mahajanga (Majunga) og i Toliara (Tulear). I innlandet var de største kongedømmene Betsileo med sentrum i Fianarantsoa og Merina med hovedstaden Antananarivo. === Europeerne kommer === 15. august 1500 oppdaget portugiseren Diogo Dias (Diego Dias) øya som han ga navnet St. Laurentius' øy etter dagens helgen. Øya ble etterhvert en mellomstasjon på veien til India. Portugiserne startet katolsk misjon med lite hell og forfulgte maurerne (muslimene). Etterhvert kom også engelske, nederlandske, dansk-norske og franske sjøfarere. Franskmennene forsøkte i 1642 å etablere en koloni i Fort-Dauphin (dagens Tolagnaro), oppkalt til ære for kronprinsen, Ludvig XIV. De lyktes bedre med øya Sainte Marie i 1750. Madagaskar lå midt i skipsleia for Indiafarten og var et yndet oppholdssted for pirater i tiden 1685 til 1725. Det er sannsynlig at norske pirater var de første nordmenn på Madagaskar. (I British Museum finnes et kart signert av Seth Lofthus.) Det 19. århundre var preget av merinakongedømmets ekspansjon. Før franskmennene gjorde Madagaskar til koloni i 1896, hadde merina-dynastiet kontroll over to tredeler av landet. De mest kjente kongene er Andrianampoinimerina (1787–1810), Radama I (1810–1828). Deretter kom fire dronninger, Ranavalona I (1828–1861), Rasoherina (1863–1868), Ranavalona II (1868-1883) og Ranavalona III (1883–1896). I 1817 ble det inngått en avtale mellom den britiske guvernøren og merinaenes hersker som forbød slavehandel, som til da hadde vært viktig for øyas økonomi. Til gjengjeld fikk regimet militær og økonomisk støtte fra Storbritannia. Engelske misjonærer kom i 1818 fra London Missionary Society (LMS) og underviste i det latinske alfabetet. Inntil da hadde gassisk bare vært skrevet med arabiske bokstaver av spesielt skrivekyndige. Merinaregimet undertegnet traktater med England, USA og Frankrike. De første norske misjonærene fra Det norske misjonsselskap (NMS) kom til Antananarivo i 1866. Dronning Ranavalona II og hennes hoff konverterte til protestantismen (den reformerte kirken), som LMS hadde innført, i 1869. Den første katolske messen ble feiret i hemmelighet i 1855 av en fransk pater. === Kolonitiden === I 1885 godtok britene at Frankrike opprettet et protektorat for Madagaskar, mot at britene gradvis fikk ta over Zanzibar. Frankrike tok full kontroll over Madagaskar gjennom militære maktmidler i årene 1895–1896, og merinaenes monarki ble oppløst. Franskmennene hadde som mål å innføre fransk språk og fransk kultur. I enkelte perioder ble bare fransk godkjent i skoleverket. Men i misjonens skoler ble det undervist i morsmålet i hele kolonitiden. Veier og jernbaner ble bygget i denne tiden, plantasjer ble anlagt for å eksportere koloniale råvarer til moderlandet. Under første verdenskrig kjempet gassiske styrker i Frankrike, Marokko og Syria. Også under andre verdenskrig deltok gassiske styrker i kampene sammen med franskmennene. Til å begynne med tok Vichy-regimet kontroll over øya, noe som utløste en britisk okkupasjon i 1942 for å hindre at landet falt i japanernes hender. Frie franske styrker fikk overdratt øya i 1943. === Uavhengighet === I 1947 brøt det ut et nasjonalistisk opprør, som ble slått ned etter flere måneders bitre kamper. Frankrike reformerte øyas institusjoner i 1956 under Loi Cadre, loven om oversjøiske reformer, og dermed startet en fredelig vei mot uavhengighet. En autonom republikk ble proklamert 14. oktober 1958. I 1959 ble en grunnlov vedtatt, og 26. juni 1960 fikk republikken full uavhengighet. === De spredte øyene === I Mosambikkanalen og rundt Madagaskar ligger øyene Glorieuses, Juan de Nova, Europa, Bassas da India og Tromelin, som i kolonitiden hørte inn under betegnelsen «Madagascar et dépendances». Frankrike erklærte øyene som sitt territorium i 1892 og i 1897 da Madagaskar ble annektert. Dette ble stadfestet i 1960, tre måneder før Madagaskar ble erklært uavhengig. FNs generalforsamling slo fast i sin resolusjon 34/91 av 12. desember 1979 at den franske regjering skulle starte forhandlinger med den gassiske regjering så snart som mulig med sikte på å reintegrere disse øyene til Madagaskar. Men dette har vært ignorert av Frankrike, som den 21. september 2015 ga olje- og gasselskaper tillatelse til å utforske forekomstene av olje og gass ved Juan de Nova. == Politikk og administrasjon == === Den første republikk === Madagaskars første president, Philibert Tsiranana, ble valgt da hans sosialdemokratiske parti fikk makten etter uavhengigheten i 1960. Han ble gjenvalgt uten motstand i mars 1972, men måtte gå av bare to måneder senere etter kraftige studentdemonstrasjoner. Den 5. februar 1975 ga etterfølgeren hans, general Gabriel Ramanantsoa, makten til innenriksministeren Richard Ratsimandrava. Men han ble skutt i et bakholdsangrep etter bare 6 dager. === Den annen republikk === I juni 1975 ble en ny regjering opprettet under tidligere utenriksminister Didier Ratsiraka. Med folkeavstemningen om en ny grunnlov i desember, ble den annen republikk innført, og de neste årene ble preget av et sosialistisk styre, der staten ville ha kontroll over alle produksjonsmidler. Men denne politikken ble en økonomisk katastrofe. I 1989, samme år som Berlinmuren falt, ble Ratsiraka gjenvalgt til sin tredje sjuårsperiode. Han forlot den sosialistiske politikken og tillot flerpartisystem. Han forsøkte også å liberalisere økonomien og tillot private bedrifter. Sensuren, som hadde lammet presse og opposisjon, ble opphevet, og den revolusjonære retorikken ble droppet. I skolene hadde gassisk språk hatt hovedtyngden, men nå ble fransk språk gjeninnført som undervisningsspråk, for at studentene skulle komme inn på franske universiteter. === Den tredje republikk === Store gatedemonstrasjoner i juni 1991 førte til politisk krise som endte med at Ratsiraka måtte gå av. Det uavhengige Kirkerådet ledet en nasjonal kongress som gav landet en ny grunnlov 19. august 1992. Dermed kom den tredje republikk og Albert Zafy ble valgt til ny president 10. februar 1993. Men Zafy ble avsatt på konsitusjonelt grunnlag i juli 1996 av nasjonalforsamlingen og landet ble kastet inn i en ny krise. Ved presidentvalget i slutten av året gjorde Didier Ratsiraka comeback. Han gjeninnførte presidentstyret og reviderte grunnloven slik at han ikke risikerte at nasjonalforsamlingen skulle gå mot ham. Alt lå til rette for at han skulle bli gjenvalgt i desember 2001, etter en regulær femårsperiode. Men han ble utfordret av Antananarivos borgermester, Marc Ravalomanana. Ravalomanana var en dynamisk forretningsmann som hadde slått seg opp på meieridrift og næringsmiddelproduksjon. Etter valget ble det konflikt om valgresultatet. Ravalomanana hevdet at han allerede i første valgomgang hadde fått over 50 prosent av stemmene, mens Ratsiraka benektet dette og forlangte en annen valgomgang. I februar 2002 utropte Marc Ravalomanana seg selv til president. I april samme år fikk han medhold av grunnlovsdomstolen, Haute Cour Constitutionelle (HCC), og ble dermed lovlig innsatt som landets folkevalgte president av HCC i mai 2002. Ratsiraka forsøkte å kvele hovedstaden ved å sprenge broer og lage veisperringer, men han måtte gi opp og flyktet til Frankrike i juni 2002. Etter den første fem års perioden skulle det holdes nytt presidentvalg, og ved valget 3. desember 2006 ble Marc Ravalomanana gjenvalgt med 54,8 prosent av stemmene. Han hadde utarbeidet en dristig femårs plan for utviklingen på Madagaskar: Madagascar Action Plan (MAP) og satte mye inn på å gjennomføre denne i den nye valgperioden. Med slagordet «jeg styrer mitt land som en bedrift» satte han krav til statstjenestemennene og fikk fart på økonomien og fikk bygd veier, skoler og annen infrastruktur. Men i begynnelsen av 2009 ble det store folkelige demonstrasjoner rettet mot presidenten i gatene i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Den unge ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og TV-stasjon. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da folkemengden prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden. Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for Andry Rajoelina, og tirsdag 17. mars 2009 gjennomførte Rajoelina statskupp med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika. Rajoelina tok tittelen som president for Den høye overgangsautoritet, Haute Autorité de l'Etat (HAE) og ble innsatt som overgangspresident av grunnlovsdomstolen HCC. Etter kuppet avsatte han nasjonalforsamlingen og senatet og styrte ved hjelp av dekreter. Det internasjonale samfunn med FN og Den afrikanske union AU gjorde flere forsøk på å megle i konflikten uten resultat. Men i september 2011 undertegnet partene et veikart som la grunnlag for gjennomføringen av demokratiske valg på president, nasjonalforsamling og kommunestyrer. === Den fjerde republikk === Den 17. november 2010 arrangerte Andry Rajoelina en folkeavstemning om en ny grunnlov som skulle bane veien for den fjerde republikk. Lørdag 11. desember 2010 ble den fjerde republikk feiret med stor fest i hovedstaden samtidig som byens nye rådhus ble innviet. Men folkeavstemningen og Rajoelinas styre oppnådde ikke internasjonal anerkjennelse og den politiske krisen førte til kutt i internasjonal stat-til-stat bistand og økonomisk misère. Mange mistet jobbene sine, turismen kollapset og økonomien stagnerte. På bakgrunn av veikartet ble det den 20. desember 2013 gjennomført valg på ny president og ny nasjonalforsamling. Lørdag 25. januar 2014 kunne den tidligere finansministeren i Rajoelinas regjering Hery Rajaonarimampianina tas i ed som ny folkevalgt president. Den nye presidenten gjorde seg til talsmann for nasjonal forsoning. Den tidligere presidenten Marc Ravalomanana fikk komme tilbake og fikk amnesti. Ved kommunevalget som ble gjennomført 31. juli 2015, ble hans kone, Lalao Ravalomanana, valgt som Antananarivos borgermester. President Rajaonarimampianina møtte mange utfordringer. Kvegtyver har herjet i sør og på vestkysten og gjort mange transportveier usikre. Det statlige energiverket har ikke klart å produsere nok elektrisk kraft og stadige strømutkoblinger har rammet produksjon og industri. I tillegg rammer streiker og naturkatastrofer, sykloner, flom og tørke. Befolkningsveksten er ekstrem. Veksten er 2,7 prosent per år. 40 prosent av befolkningen er under 15 år. FAO har estimert at 2,6 millioner mennesker lever i en situasjon av manglende matvaresikkerhet på Sør-Madagaskar som nesten årlig er rammet av sult.Høsten 2018 ble det gjennomført et nytt regulært presidentvalg etter at Rajaonarimampianinas femårsperiode var til ende. Ved andre runde 19. desember 2018 sto valget mellom den tidligere overgangspresidenten Andry Rajoelina og den avsatte presidenten Marc Ravalomanana. Rajoelina vant valget med 55 prosent mot Ravalomananas 45 prosent. Men valgdeltagelsen var bare 47 prosent. Lørdag 19. januar 2019 ble Andry Rajoelina tatt i ed som Madagaskars president for den kommende femårsperioden. En ny regjering var på plass 24. januar med 22 ministre og Christian Ntsay som statsminister. Etter at Madagaskar for første gang siden uavhengigheten klarte å få til et demokratisk maktskifte uten gatedemonstrasjoner har også de internasjonale forbindelsene blitt styrket. Verdensbanken og Det intgernasjonale pengefondet er tilbake. Rajoelina har både fransk og gassisk statsborgerskap og samarbeidet med den gamle kolonimakten er tilbake. Frankrike har, 60 år etter avkolonialiseringen, forblitt landets viktigste partner, og en rike eliten sender barna til franske skoler og til studier veduniversiteter i Frankrike. Ravalomanana forsøkte å innføre engelsk som offisielt språk ved siden av freansk og nasjonalspråket madagassisk (eller gassisk), Rajoelina har reversert dette. Fra mars 2020 har pandemien covid-19 satt sitt preg på utviklingen. Madagaskar var tidlig med å stenge ned landet, flytrafikk og båtanløp. Munnbind ble påbudt. Presidenten gjorde seg også til entusiastisk talsmann for en gassisk urtemedisin covid organics som skulle være effektiv mot viruset og markedsførte den også overfor andre afrikanske stater, uten at Verdens helseorganisasjon (WHO) kunne gå god for den. Nedstengingen fikk snart store økonomiske konsekvenser. Turistindustrien kollapset, transportsektoren stoppet opp og folk i den uformelle sektor som lever av gatesalg og småindustri ble hardt rammet, og feiringen av det storslåtte 60-årsjubileet for uavhengigheten måtte utsettes. Men det gamle dronningpalasset på Antananarivos høyeste topp er blitt rekonstruert etter brannen i 1995 og åpnet som nasjonalt museum. === De gjentagende krisene === Madagaskar har opplevd gjentagende politiske kriser som har ført til president- og regimeskifter. 1972-75, 1991-92, 2002, 2009. For første gang fikk vi en endring gjennom regulært presidentvalg i 2018-19. Etter hver krise raser Brutto Nasjonal Produkt (BNP) ned for så sakte å bygge seg opp igjen, og akkurat når det begynner å gå bedre, kommer en ny krise som fører landet utfor stupet igjen. Etter at Rajoelina kom til makten, har landet gradvis kommet på fote igjen og utenlandske investorer og Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har igjen investert i utviklingen. Veksten var estimert til 4,7 prosent i 2020, og det hersket en viss optimisme om en fortsatt positiv økonomisk utvikling, men covid-19 kom på et svært uheldig tidspunkt og Verdensbanken hevder at positiv vekst ble snudd til minus 4,2 prosent i 2020, omtrent tilsvarende som etter statskuppet i 2009 da Rajoelina tok makten fra Ravalomanana. Med andre ord: covid-krisen har satt landet ti år tilbake. === Befolkningsvekst og fattigdom === Befolkningsveksten og den økende fattigdommen er også en kilde til uro. Da Madagaskar ble selvstendig i 1960 hadde landet 6 millioner innbyggere og lå på linje med Sør-Korea og Mauritius i utviklingen. I jubileumsåret er befolkningen økt til 27 millioner, og myndighetene har beregnet at i 2040 vil folketallet ha steget til 45 millioner - selv med sterkere innsats for familieplanlegging. Dette reiser enorme utfordringer når det gjelder å bygge ut skolevesen, helsevesen og skaffe jobber til halvparten av landets befolkning som er under 18-20 år. Covid-krisen har nå gjort det umulig for økonomien å holde tritt med en årlig økning av arbeidssøkende på 400 000. Ifølge Verdensbanken er landet nå et av de fem fattigste landene i Afrika, og er havnet på OECDs liste over sårbare stater. 77,4 prosent er falt under fattigdomsgrensen (ca 16 kr per dag) i 2020. Befolkningsministeriet sier at omtrent 70 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom og 13 prosent av disse er under 18 år og får ingen utdannelse eller sosiale tjenester som kan bidra til fysisk og mental utvikling. I 2020 er særlig sørlige deler av Madagaskar rammet av hungersnød på grunn av klimaendringene. I enkelte regioner har det nesten ikke vært regn på tre år. Nøden rammer særlig unge jenter som blir giftet bort i 13-15 års alderen, eller må ty til prostitusjon, noe som også gjør slutt på mulighetene for skolegang. Den nye presidenten har lansert et ambisiøst utviklingsprogram Plan Emergence Madagascar (PEM) der han lover å satse på økonomisk vekst og utbygging av veier og energi og private investeringer. Men i nedgangstider vil det kreve en betydelig innsats og store investeringer om denne planen kan la seg realisere. Utenriksdepartementets viktigste oppgave er å få internasjonale selskaper og FN-organer til å finansiere presidentens planer. === Noen gjennomgående trekk etter 60 års uavhengighet === Politiske partier er ikke organisert etter en politisk ideologi eller et program som videreføres ettersom presidentene skifter. Hver eneste president har dannet et parti rundt sin egen person. Tsiranana PSD, Ratsiraka AREMA, Ravalomanana TIM og Rajoelina TGV og senere oppfølgere. Dette er en måte å skaffe seg kontroll på. Presidenten innsetter statsminister og regjering som utnevner guvernører og lokale ledere. Presidentpartiene sikrer seg flertall i senat og nasjonalforsamling og kan dermed styre politisk og økonomisk utvikling. Likevel har ikke landet vært et diktatur. Madagaskar er et demokrati med flerpartisystem der representantene velges av folket. Opposisjonen har f.eks. ofte hatt ordføreren i Antananarivo. Det er et gjennomgående trekk at opposisjonen har vanskeligheter med å komme til orde og få innflytelse på utviklingen. Når «vinneren tar alt», begynner snart misnøyen å utvikle seg. Når det også viser seg at nesten under hver president har korrupsjon, bestikkelser og skjulte økonomiske disposisjoner, som f.eks. ulovlig eksport av tømmer og naturressurser, undergravd tilliten til regjering og president. Politikere oppfattes som snyltere av felles goder og har lav status. Opposisjonen reagerer med å boikotte valg og finne seg andre arenaer gjennom lukkede selskaper og til slutt gatedemonstrasjoner som gir utløp for misnøyen. Når det da skjer voldelige sammenstøt og drap, blir situasjonen akutt. Som denne gjennomgangen viser, har presidentskifter nesten alltid skjedd gjennom «gatens demokrati» og ikke gjennom regulære valg, med unntak av det siste presidentskiftet i januar 2019. Når presidenten tar kontroll over alle organer kan opposisjonens trykkoker til slutt eksplodere, vi får nye gatedemonstrasjoner og nye politiske kriser som fører til nye stup i økonomi og utvikling. == Administrativ inndeling == === Administrasjonsnivåer === Per 2014 hadde Madagaskar seks provinser (faritany) som ledes av en generalkommissær. Fra 2004 er landet delt inn i 22 regioner som ledes av en prefekt. I 2014 hadde landet 1549 kommuner. I hver kommune kan det være flere fokontany, som ledes av representanter som velges av folk i lokalsamfunnet, fokonolona. === Provinser og regioner === Utdypende artikkel: Madagaskars provinser og regioner == Næringsliv == De viktigste næringsveiene på Madagaskar er jordbruk, fiske, gruveindustri, tekstilindustri, turisme og annen tjenesteyting. === Landbruk og fiske === Nesten 80 prosent av Madagaskars befolkning bor på landsbygda. Jordbruk og kvegdrift danner derfor det viktigste inntektsgrunnlaget for størstedelen av befolkningen. I midten av forrige århundre gav landbruket en sikker matproduksjon, og landet var selvforsynt med ris som er selve grunnlaget for eksistensen for de fleste gassere. Slik er det ikke lenger. Befolkningsveksten har ført til oppdeling av gårdene, og jordknapphet er et stort problem i de tettest befolkede områdene. Produktiviteten er lav. Norsk innsats gjennom misjon (NMS) og Norad har bidratt til viktig økning av melkeproduksjon i Innlandet. Det lokale zebukveget er blitt krysset med norsk rødt fe (NRF). Dette kunne blant annet danne grunnlaget for den forrige presidenten, Marc Ravalomananas viktige næringsindustri gjennom selskapet TIKO (meieri og næringsmidler). Etter krisen i 2009 - 2014 har denne produksjonen stagnert. Men agroindustri har stort potensial. Kaffe og krydder som pepper, vanilje og nellik er viktig eksportvarer. Fiske og rekeoppdrett er viktig for kystbefolkningen. Men Madagaskar har ingen effektiv kystvakt, og det foregår mye tyvfiske fra andre makter innenfor fiskerisonen. Eksport av reker og hummer (langouste), særlig til Frankrike, har stor økonomisk betydning. === Gruve- og petroleumsindustri === En av de største investeringene i denne sektoren er gjort i nærheten av Tolagnáro (Fort Dauphin) på sørøstkysten. Selskapet Qit Madagascar Mineral (QMM) er en kanadisk avdeling av det internasjonale gruveselskapet Rio Tinto. Ilmenittverket skal kunne levere titanmalm i 60 år med en produksjon på 750 000 tonn årlig. Et annet stort gruveprosjekt er nikkel og koboltproduksjon fra gruveselskapet Ambatovy med rørledning gjennom regnskogen ned til havnebyen Toamasina. Selskapet Sherritt eies av kanadiere, japanere og sørkoreanere. Det produserer 60 000 tonn nikkel og 5 600 tonn kobolt årlig. Det er rike kulleier i Sakoa på Sørvest-Madagaskar. Det thailandske selskapet Pana Africa Mining (PAM) venter på politisk normalisering for å komme i gang med utvinning av kullet ved Ampanihy. Man forventer 3-5 millioner tonn ved oppstarten. Fra 2012 produserer aksjeselskapet Madagascar Oil tungoje i Tsimiroro på Vestkysten ca 125 km øst for Maintirano. Bare i Tsimiroro kan det bli 150 000 fat per dag. Ved Sakaraha har det kinesiske selskapet Sunpec påvist 270 000 tonn olje i blokk 3113. Det er påvist gassreserver i blokk 3112. I tillegg er det konstatert store gassforekomster ved øyene Europa og Juan de Nova i Mosambik-kanalen. Men det er strid om rettighetene til disse øyene, da franskmennene hevder at de tilhører dem, mens Madagaskar hevder at de er en del av gassisk territorium. I 1998 ble det funnet safirer i dagbrudd i Ilakaka på veien mellom Ihosy og Toliara. Det ble rene Klondyke-stemningen og på ti år er Ilakaka vokst til en by med 60 000 innbyggere. I 2016 ble det kinesiske gruveselskapet Jiuxing Mines gitt konsesjon for å utvinne gull ved landsbyen Soamahamanina, ikke så langt fra hovedstaden. Men tillatelsen ble etterfulgt av store folkelige protester. Avtalen var inngått over hodet på beboerne, For øvrig utvinnes det mange edelsteiner, kvarts, bauxitt, grafitt, uran, krom og gull på Madagaskar. Men det er en utfordring å få markedene for disse forekomstene under kontroll. Mye omsettes illegalt. === Tekstilindustri === Under Marc Ravalomananas styre var Madagaskar et av de første land som fikk inngå avtale om tollfri eksport av tekstilvarer til USA gjennom African Growth Opportunity Act (AGOA). Dette ga arbeid til flere titusen mennesker i frihandelssonene. Etter statskuppet i 2009, ble denne avtalen frosset, og tusenvis av fattige tekstilarbeidere mistet jobbene sine. Med den demokratisk valgte president Hery Rajaonarimampianina på plass, ble disse avtalene gjenopptatt. === Turisme === 85 prosent av floraen, 39 prosent av fuglene, 91 prosent av krypdyrene og 100 prosent av lemurene er endemiske, dvs. at de bare finnes på Madagaskar. Det gir store muligheter for økoturisme. Særlig populære er besøk i nasjonalparkene der en foruten originale vekster kan møte lemurer som indri, lemur catta og dansende sifaka. Det foregår fortsatt rovhugst og ulovlig eksport av edeltre fra nasjonalparker, også de som står på UNESCOs liste over verdensarv. Også truede dyrearter, som f.eks. stråleskilpadder eksporteres ulovlig. Skogbrenning og manglende forvaltning gjør at mye av Madagaskars særegne natur, plante- og dyreliv, forsvinner år for år. Under president Rajoelina er det satt i gang større kampanjer for skogplanting for å bremse den uheldige klimautviklingen. Det bygges nye hoteller og restauranter som gjør at turistindustrien er økende. Før statskuppet i 2009 hadde Madagaskar nesten 400 000 turister. Tallet falt drastisk under den politiske krisen som varte til 2014, og stoppet nesten helt opp under pandemien i 2020, men Madagaskar er et interessant land for turister som vil oppleve unik natur og et vennlig folkeslag, og man håper at politisk stabilitet og normalisering kan føre til at turismen igjen vil ta seg opp igjen. === Vekst === Etter kriseåret i 2002, som førte til at Marc Ravalomanana kom til makten, var veksten minus 12,7 prosent. Den tok seg opp i hans funksjonstid og nådde pluss 7 prosent i 2008. Etter at Rajoelina ble demokratisk valgt og innsatt som president i januar 2019, var veksten i BNP estimert til 4,7 prosent i 2020, men covid-19-pandemien kom på et svært uheldig tidspunkt og positiv vekst er estimert til minus 4,2 prosent i 2020. Madagaskar er medlem av Common Market of Eastern Africa (COMESA) fra 1994 og Southern African Development Community (SADC) fra 2005. Den årlige rapporten fra FNs utviklingsorganisasjon UNDP sier at Indeksen for menneskelig utvikling HDI på Madagaskar for 2020 er 0,528. HDI måler BNP per innbygger, forventet levealder og utdanningsnivå. HDI angis på en skala fra 0 til 1, hvor 1 er best. Madagaskar er på 164 plass av 189 land med HDI 0,528, mens Norge er på 1.-plass med HDI 0,957. Niger er på bunn med HDI 0,394. === Korrupsjon === Korrupsjon er svært utbredt og rammer særlig de fattigste. Særlig beryktet er rettsvesenet, politiet og militæret. Ravalomanana opprettet det uavhengige kontoret for kamp mot korrupsjon med norsk bistand (BIANCO). Men uvesenet florerer fortsatt. Transparency International angir Madagaskar som nr. 149 av 180 land med en Corruption Perception Index (CPI) score for 2020 på 25. == Litteratur == Bakke, Jon Erik. 1992. Madagaskar. Et levende museum. Stavanger: Det Norske Misjonsselskap. Beaujard, Philippe. 2003 -2004. Les arrivées austronésiennes à Madagascar: vagues ou continuum? I Etudes Océan Indien. Langues et cultures de l’océan Indien occidental. No. 35-36. Paris: Institut national des langues et civilisations orientales. (INALCO). 59-147. Birkeli, Fridtjov m.fl. 1949. Det Norske Misjonsselskaps historie. Madagaskar Innland, Vest-Madagaskar, Øst-Madagaskar. Bind 4 av Det Norske Misjonsselskaps historie i hundre år. Stavanger: Dreyer. Birkeli, Fridtjov. 1952. Politikk og misjon. De politiske og interkonfesjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging 1861-1875. Oslo: Egede-Instituttet. Bloch, Maurice. 1971. Placing the Dead. Tombs, Ancestral Villages, and Kinship Organization in Madagascar. London: Seminar Press. Dahl, Otto Chr. 1950. Bibelen på Madagaskar. I H.Chr. Mamen 1950. Norske misjonærer som bibeloversettere Oslo: Egede-Instituttet. 128-173. Dahl, Otto Chr. 1951 Malgache et Maanjan. Une comparaison linguistique. Oslo: Egede-Instituttet. Dahl, Otto Chr. 1970. Sjøfart over Indiahavet i oldtid og middelalder. I A. Skartveit. (red.). Den verdshistoria vi ikkje kjenner 2. Araberlanda, Aust-Europa, Afrika og Amerika. Oslo: Det Norske Samlaget. Dahl, Otto Chr. 1991.Migration from Kalimantan to Madagascar.The institute Dahl, Øyvind. (red.) 1993. Language – a Doorway Between Human Cultures. Tributes to Dr. Otto Chr. Dahl on His Ninetieth Birthday. Oslo: Novus. Dahl, Øyvind. 2008. Merkverdige Madagaskar. Øya mellom øst og vest. 2. utgave. Oslo: Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0420-7. Deschamps, Hubert. 1972. Les pirates à Madagascar. Paris: Editions Berger-Levrault. Dick-Read, Robert. 2005. The Phantom Voyagers. Evidence of Indonesian Settlement in Africa in Ancient Times. Winchester: Thurlton. Edland, Sigmund. 2006. Evangelists or Envoys ? The role of British missionaries at turning points in Malagasy political history, 1820 – 1840. Documentary and Analysis. Stavanger: Misjonshøgskolens Forlag. Fuglestad, Finn og Jarle Simensen. (red.). 1986. Norwegian Missions in African History. Vol 2: Madagascar. Oslo: Norwegian University Press. Gueunier, Noël J. 1994. Les chemins de l’Islam à Madagascar. Paris: L’Harmattan. Jørgensen, Torstein (red.) 1992. I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842-1992. Bind 1. Stavanger: Misjonshøgskolen. Mack, John. 1986. Madagascar. Island of the Ancestors. London: The Trustees of the British Museum by British Museum Publications Ltd. Munthe, Ludvig. 1985. Venstrehandsmisjon? Misjonslegar på Madagaskar. Oslo: Luther Forlag. Nielssen, Hilde Wallem 2012. Ritual imagination : A study of tromba possession among the betsimisaraka in eastern Madagascar. Brill. Ruud, Jørgen. 1960. Taboo. A study of Malagasy Customs and Beliefs. Oslo: Oslo University Press, 2nd ed. 1970, Tananarive: Trano Printy Loterana. Sharp, Leslie A. 1993. The Possessed and the Dispossessed: Spirits, Identity, and Power in a Madagascar Migrant Town. Berkely: Univ. of California Press. Skeie, Karina Hestad. 2005. Building God’s Kingdom in Highland Madagascar. Norwegian Lutheran Missionaries in Vakinankaratra and Betsileo 1866 – 1903. Faculty of Humanities. Oslo: University of Oslo. Skjortnes, Marianne. 2014. Restoring Dignity in Rural and Urban Madagascar. On how Religion Creates New Life-Stories. Peter Lang. Vea, Ellen Rosnes. 2020. The Norwegian Mission’s Literacy Work in Colonial and Independent Madagascar. Routledge Research in Literacy 11 Vérin, Pierre. 1990. Madagascar. Paris: Editions Karthala. Vig, Lars. 1969. Charmes – Spécimens de magie malgache. Oslo: Universitetsforlaget. Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 81. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 95. ISBN 8254002312. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Kongehøyden i Ambohimanga – minner etter tidligere statsdannelse Tsingy de Bemaraha naturreservat – landskapsvern Atsinananas regnskoger – biotopvernMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2003 – Den handlingsbårne kunnskapen knyttet til trehåndverket Zafimaniry 2021 – Malagasy Kabary, den malagasiske oratoriske kunsten == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Madagascar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Madagasikara / Madagascar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Vennskapsforeningen Norge – Madagaskar (no) Statistikk og andre data om Madagaskar i FN-sambandets nettsted Globalis.no(en) CIA World Factbook – fakta og statistikk om MadagaskarArkivert 17. august 2011 hos Wayback Machine. (en) US State Department – Om Madagaskar (en) Madagaskars nasjonalsang (de) PRIORI Antananarivo – Side og fakta om Madagaskar

Madagaskar er verdens fjerde største øy og en afrikansk øyrepublikk i Det indiske hav. Folket kalles madagassere eller gassere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mali

2023-02-04

Mali

['Kategori:16°N', 'Kategori:3°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Mali', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960']

Mali, offisielt Republikken Mali (fransk: République du Mali), er en innlandsstat i Vest-Afrika. Mali grenser mot Algerie i nord, Niger i øst, Burkina Faso og Elfenbenskysten i sør, Guinea i sørvest og Senegal og Mauritania i vest. Landet har et areal på like over 1,24 millioner km² og har en befolkning på 20,2 millioner. Landets hovedstad er Bamako. Mali består av åtte regioner. Landets nordlige deler strekker seg langt inn i Sahara, mens landets sørligste del, hvor også de fleste av innbyggerne bor, også dekker deler av elvene Niger og Senegal. Landets økonomi er tungt basert på jordbruk og fiske, men landet har også naturressurser som gull, uran og salt. Omtrent halve befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 dollar per dag. Dagens Mali var en gang delt på tre vestafrikanske imperier som kontrollerte transsaharisk handel: Ghanariket, Maliriket (landets navn er avledet herfra) og Songhairiket. Sent på 1800-tallet, under kappløpet om Afrika, sikret Frankrike seg kontrollen over Mali, som ble en del av Fransk Sudan. Fransk Sudan, den gang kjent som Sudan-republikken, slo seg sammen med Senegal i 1959, og oppnådde uavhengighet i 1960 som Mali-føderasjonen. Kort tid etter, da Senegal hadde trukket seg fra føderasjonen, erklærte Sudan-republikken seg som den uavhengige republikken Mali. Etter en lengre periode med ettpartistyre, ledet et statskupp i 1991 til utformingen av en ny grunnlov, og Mali ble en demokratisk flerpartistat. Etter tuaregopprøret i Mali i 2012 erklærte Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) opprettelsen av en ny stat i det nordlige Mali, Azawad. Denne statsdannelsen ble det i lengden ikke noe av, men krigen i Nord-Mali mot ulike tuaregiske og islamistiske opprørsgrupper pågår fremdeles (per juni 2013).

Mali, offisielt Republikken Mali (fransk: République du Mali), er en innlandsstat i Vest-Afrika. Mali grenser mot Algerie i nord, Niger i øst, Burkina Faso og Elfenbenskysten i sør, Guinea i sørvest og Senegal og Mauritania i vest. Landet har et areal på like over 1,24 millioner km² og har en befolkning på 20,2 millioner. Landets hovedstad er Bamako. Mali består av åtte regioner. Landets nordlige deler strekker seg langt inn i Sahara, mens landets sørligste del, hvor også de fleste av innbyggerne bor, også dekker deler av elvene Niger og Senegal. Landets økonomi er tungt basert på jordbruk og fiske, men landet har også naturressurser som gull, uran og salt. Omtrent halve befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 dollar per dag. Dagens Mali var en gang delt på tre vestafrikanske imperier som kontrollerte transsaharisk handel: Ghanariket, Maliriket (landets navn er avledet herfra) og Songhairiket. Sent på 1800-tallet, under kappløpet om Afrika, sikret Frankrike seg kontrollen over Mali, som ble en del av Fransk Sudan. Fransk Sudan, den gang kjent som Sudan-republikken, slo seg sammen med Senegal i 1959, og oppnådde uavhengighet i 1960 som Mali-føderasjonen. Kort tid etter, da Senegal hadde trukket seg fra føderasjonen, erklærte Sudan-republikken seg som den uavhengige republikken Mali. Etter en lengre periode med ettpartistyre, ledet et statskupp i 1991 til utformingen av en ny grunnlov, og Mali ble en demokratisk flerpartistat. Etter tuaregopprøret i Mali i 2012 erklærte Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) opprettelsen av en ny stat i det nordlige Mali, Azawad. Denne statsdannelsen ble det i lengden ikke noe av, men krigen i Nord-Mali mot ulike tuaregiske og islamistiske opprørsgrupper pågår fremdeles (per juni 2013). == Naturgeografi == Mali ligger i Vest-Afrika, sør for Algerie og øst for Mauritania. Landet kan deles inn i tre hovedområder: Området i nord som er en del av Sahara-ørkenen, den sentrale regionen som består av Sahel (et tørt slettelandskap som grenser mot ørkenen – såkalt halvørken) og den sørlige delen med fuktig savanneklima. Størsteparten av befolkningen bor i sør, og det er i denne landsdelen landets to viktigste elver, Senegal og Niger, befinner seg. På begge sidene av elvene er det et smalt belte med fruktbart land. Elven Niger er selve livsnerven i Mali, og de fleste innbyggerne i landet bor langs denne elven og bruker den som drikkevannskilde, matkilde og som viktigste transportvei. Landets høyeste punkt er Hombori Tondo, 1155 meter over havet, og laveste punkt er Senegalelven, 23 meter over havet == Demografi == Innenfor Malis grenser bor det mange ulike folkeslag. Bobo, bozo, dogon, fulani, khassonke, mande (inkluderer bambara, malinké og soninké), senufo, songhai og tuareg, som alle har hvert sitt språk og hver sine tradisjoner, er de viktigste. Mande, som inkluderer flere folkegrupper, utgjør ca. 50 % av befolkningen hvorav ca. 35 % tilhører bambara. Fransk er det offisielle språket, men ca. 80 % snakker også bambara. Befolkningens gjennomsnittsalder: 16,3 år (2002) Spedbarnsdødelighet: nesten 12 % (2003) Gjennomsnittlig levealder: 45,09 år (2005) Etniske grupper: mande 50 % (her inngår bambara, malinke og soninke), peul 17 %, voltaiker 12 %, songhai 6 %, tuareger og moor 10 %, andra 5 % Religiøs tilhørighet: muslimer 90 %, lokale religioner 5 %, kristne 5 % Språk: fransk (offisielt språk), bambara (snakkes av 80 % av befolkningen), samt en mengde andre afrikanske språk Analfabetisme: Drøyt halvparten av befolkningen eldre enn 15 år var analfabeter i 2003 === Religion === Islam kom til det vestlige Afrika i det 11. århundre, og er i dag den mest utbredte religionen i de fleste av landene i regionen. Anslagsvis 90 % av malierne er muslimer (for det meste sunni og sufi), anslagsvis 5 % er kristne (hvorav to tredeler er katolikker, og en tredel er protestanter), mens de resterende 5 % tilhører stammereligioner eller andre tradisjonelle animistiske trosretninger. Omtrent 95 % av befolkningen er muslimer, men det finnes også en kristen minoritet. Elementer fra tradisjonelle afrikanske religioner blandes med disse religionene. Forfedrenes ånder representerer i trossammenheng en viktig forbindelse mellom menneskene og de høyere ånder eller guder som bestemmer over livet på jorda. == Historie == Mali er en tidligere fransk koloni som ble uavhengig i 1960. Landet var før løsrivelsen kjent som Den Sudanske Republikk og Fransk Sudan. Modibo Keïta var landets første president. Landet var diktatur fra 1960 til 1991. Det første frie valget foregikk i 1992. I middelalderen (fra ca 500 til 1600) fantes i dette området tre etterfølgende vestafrikanske rikene som kontrollerte den transsahariske handelen av gull, salt, slaver og andre verdifulle varer. Det tidligste av disse rikene var Ghanariket, som ble dominert av soninkefolket, som snakket mande. Riket utvidet seg gjennom Vest-Afrika fra det 8. århundret til 1078, da det ble erobret av almoravidene.Maliriket ble dannet i den øvre delen av Niger-elven omkring 1250. Den legendariske helten Sundjata regnes som grunnleggeren, og riket nådde sin høyde på 1300-tallet. Under Malirikets styre ble byene Djenné og Timbuktu sentre for både handel og islamsk tenkning. Islam kom til landet med muslimske kjøpmenn, som dro gjennom Sahara fra mer nordlige strøk. Landet regnes som fullt islamisert før år 1300. Etter Maliriket vokste Songhairiket fram. Tuaregopprøret i Mali i 2012 oppsto blant tuaregene nord i landet i januar 2012. Tuaregene hadde kommet tilbake fra borgerkrigen i Libya. 22. mars 2012 sikret en gruppe opprørssoldater kontroll over presidentpalasset, og erklærte regjeringen og grunnloven som oppløst. 6. april 2012 erklærte organisasjonen Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) Nord-Mali som selvstendig stat under navnet Azawad. I juni 2012 brøt det ut konflikt mellom MNLA og islamistgruppene Ançar Dine og Mouvement pour l'unicité et le jihad en Afrique de l'Ouest (MUJAO) etter at disse islamistgrupperingene hadde begynt å praktisere sharialov i Azawad. I midten av juli 2012 hadde Ançar Dine og MUJAO fordrevet MNLA fra de større byene i Azawad.20. desember 2012 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2085 som autoriserte en afrikanskledet styrke i Mali (African-led International Support Mission to Mali) (AFISMA). 11. januar 2013 startet operasjon Serval der franske bakke- og luftstyrker etter oppfordring fra Malis president gikk inn i Nord-Mali. Den afrikanskledede aksjonen var forutsatt å starte i september 2013, men etter den franske intervensjonen besluttet De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap å framskynde den afrikanskledede styrken, og første del av styrken ble sendt til Mali 17. januar 2013. == Politikk og administrasjon == Mali er et konstitusjonelt demokrati, styrt etter grunnloven av 12. januar 1992, som ble endret i 1999. Grunnloven sikrer at maktfordelingsprinsippet blir fulgt, hvor makten blir fordelt mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. === Administrativ inndeling === Mali er inndelt i ni administrative regioner, inkludert hovedstadsregionen Bamako: == Næringsliv == Ifølge FN er Mali et av verdens aller fattigste land. Flertallet er analfabeter og gjennomsnittlig levealder er 45,09 år (CIA World Factbook, 2005). Mali har mottatt bistand fra Norge siden 1970-tallet. I 2004 var bistanden på 50,5 millioner kroner. Det har opplevd en viss økonomisk vekst på 1990-tallet (4-5 %), men fortsatt lever (2003) over 70 % av befolkningen på mindre enn 1 USD (fattigdomsgrensen) om dagen. Samtidig har det unge demokratiet festet seg og utviklet seg i positiv retning. Det var store uroligheter i landets nordområder (opprøret blant tuaregene begynte i 1988) på 1990-tallet, men et desentralisert nytt styresett har nå gitt folk i nord mer innflytelse. Mali er et av de land som vil nyte godt av G8-landenes beslutning (2005) om sanering av gjeld. Bomull, kjøtt og gull er de viktigste eksportvarene, noe som betyr at landets økonomi påvirkes sterkt både av internasjonale prissvingninger og klimatiske endringer. Av naturressurser finnes gull, fosfat, kaolin, kalkstein, uran og vannkraft. == Kultur == === Kalender og merkedager === Nasjonale helligdager: 1. januar, 15. mars, 5. april, 25. mai, 15. juni, 26. juli, 22. september og 19. november. I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager. === Folkekunst === Bambara er kjent for sine «bogolan», som direkte oversatt betyr «tøy-jord» og er vevde bomullsstoffer som farges med hjelp av leire. Bogolan-teknikken brukes både til å skape mønster og bilder. Fulani er kjent for sin «arkila» - verdifulle vevnader i ull og bomull. Dogon er kjent for sine berømte «dødstepper» – vevde tepper til bruk i begravelser. Tuaregene, et nomadefolk i Sahelområdet som også er kjent som det «blå folket», er kjent for sin utstrakte bruk av indigo – en dypblå farge som preger deres drakter. De er dessuten kjent for sine kamelkaravaner til de fjerne saltkonsentrasjonene i Sahara, og for hunderasen azawakh. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Bandiagaraklippen, Dogonenes land – kulturlandskap Gamlebyen i Djenné – tradisjonell arkitektur Timbuktu – tradisjonell arkitektur Askias grav – minner etter tidligere statsdannelseMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Kulturområdene Yaaral og Degal 2009 – Manden Charter, proklamert i Kurukan Fuga 2009 – Seremoni når nytt stråtak skal legges på Kamablon, hellige hus i Kangaba 2011 – Kôrêdugaw, visdomsrituale 2012 – Balafonen fra Senufo-samfunnene. (Sammen med Burkina Faso og Elfenbenskysten) 2014 – Masker og dukker i Markala 2021 – M'Bolon, et tradisjonelt perkusjonsinstrument == Se også == Liste over byer i Mali Malis nasjonalhund == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 42. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 36. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Mali – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Mali – galleri av bilder, video eller lyd på Commons allAfrica.com – Mali Nyheter (no) Statistikk og andre data om Mali i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.noCIA World Factbook – Mali Arkivert 10. november 2015 hos Wayback Machine. Malis Turistbyrå

Mali, offisielt Republikken Mali (fransk: République du Mali), er en innlandsstat i Vest-Afrika. Mali grenser mot Algerie i nord, Niger i øst, Burkina Faso og Elfenbenskysten i sør, Guinea i sørvest og Senegal og Mauritania i vest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Manglerud

2023-02-04

Manglerud

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-03', 'Kategori:Manglerud']

Manglerud er en drabantby i bydelen Østensjø sørøst i Oslo. Navnet kommer av norrønt Magnarud som kan komme fra mannsnavnet Magni, og da bety gården Magni ryddet, eller Mgna i betydningen stor, altså den store rydningen, store gården. Kjent fra middelalderen, klostergods under cistercienserne på Hovedøya og lagt under kongen som krongods etter reformasjonen. Solgt til flere eiere i tiden 1663–1754 da gårdbrukeren Hans Henrik Manglerud overtok gården. Gården hadde da husmannsplassene Rognerud og Mangelberg. På Manglerud bor det omkring 21 000 mennesker. Senere ble Manglerud gård delt i tre gårder; Lille Manglerud ble fradelt i 1852 og lå i dagens kryss Plogveien/Emil Korsmos vei mot Johan Hirsch' vei, kjøpt av kommunen og revet i 1919; Nordre Manglerud, fradelt i 1832, kjøpt av kommunen i 1919 og hovedhuset er bevart, adresse Manglebergvn. 4; og Søndre Manglerud, i dag Manglerud Eldresenter. Minnet om det rike jordbrukslandet er bevart gjennom veinavn som for en stor del er tilknyttet landbruks og -redskaper; Plogveien, Havreveien, Våronnveien, Beiteveien o.a. Den første utbyggingen av Manglerud begynte i årene 1949 - 1953 på jordene til Lille Manglerud Gård, der hvor dagens Manglerudvei begynner ved Svartdalsveien og videre oppover mot Høyenhall. Stor boligutbygging i tiden 1952–1963 med totalt 3200 leiligheter, vesentlig i varierende blokkbebyggelse og en del rekkehus. De fleste boliger er borettslag og tilknyttet OBOS. Forstadsbane (trikk) fra 1957 (Lambertseterbanen) til T-banen åpnet i 1967.. Manglerud kirke ble innviet i 1963 og Manglerud senter i 1966, ombygget flere ganger, senest tidlig i 2010. Det lokale ishockeylaget heter Manglerud/Star.

Manglerud er en drabantby i bydelen Østensjø sørøst i Oslo. Navnet kommer av norrønt Magnarud som kan komme fra mannsnavnet Magni, og da bety gården Magni ryddet, eller Mgna i betydningen stor, altså den store rydningen, store gården. Kjent fra middelalderen, klostergods under cistercienserne på Hovedøya og lagt under kongen som krongods etter reformasjonen. Solgt til flere eiere i tiden 1663–1754 da gårdbrukeren Hans Henrik Manglerud overtok gården. Gården hadde da husmannsplassene Rognerud og Mangelberg. På Manglerud bor det omkring 21 000 mennesker. Senere ble Manglerud gård delt i tre gårder; Lille Manglerud ble fradelt i 1852 og lå i dagens kryss Plogveien/Emil Korsmos vei mot Johan Hirsch' vei, kjøpt av kommunen og revet i 1919; Nordre Manglerud, fradelt i 1832, kjøpt av kommunen i 1919 og hovedhuset er bevart, adresse Manglebergvn. 4; og Søndre Manglerud, i dag Manglerud Eldresenter. Minnet om det rike jordbrukslandet er bevart gjennom veinavn som for en stor del er tilknyttet landbruks og -redskaper; Plogveien, Havreveien, Våronnveien, Beiteveien o.a. Den første utbyggingen av Manglerud begynte i årene 1949 - 1953 på jordene til Lille Manglerud Gård, der hvor dagens Manglerudvei begynner ved Svartdalsveien og videre oppover mot Høyenhall. Stor boligutbygging i tiden 1952–1963 med totalt 3200 leiligheter, vesentlig i varierende blokkbebyggelse og en del rekkehus. De fleste boliger er borettslag og tilknyttet OBOS. Forstadsbane (trikk) fra 1957 (Lambertseterbanen) til T-banen åpnet i 1967.. Manglerud kirke ble innviet i 1963 og Manglerud senter i 1966, ombygget flere ganger, senest tidlig i 2010. Det lokale ishockeylaget heter Manglerud/Star. == Kjente personer fra Manglerud == Pål Waaktaar (a-ha) Magne Furuholmen (a-ha) Trond Granlund Marius Müller Kjetil Try Roy Johansen Knut Reiersrud Ingunn Yssen Rolf Graf Geir Schau Sondre Olden Mads Hansen == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Manglerud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Bilder fra Manglerud, Oslo Museum Historisk turtips på Manglerud

thumb|Høyblokker på Manglerud.

https://no.wikipedia.org/wiki/Manchester_United

2023-02-04

Manchester United

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1878', 'Kategori:Manchester United', 'Kategori:Mesterliga-vinnere', 'Kategori:Sport i England i 1878', 'Kategori:WDL error']

Manchester United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1878, under navnet Newton Heath LYR Football Club, og ble valgt inn i The Football League i 1892. I 1902 fikk klubben sitt nåværende navn. «The Red Devils», som er kallenavnet til Manchester United, har siden 1910 spilt hjemmekampene sine på Old Trafford i Manchester. Manchester United er en av de mestvinnende klubbene i England, med i alt 66 trofeer. De har flest ligamesterskap i den engelske ligaen med 20 titler. De har vunnet FA-cupen 12 ganger, ligacupen fem ganger og de har også rekorden for vunnede FA Community Shield med 21 seire, inkludert delinger. Klubben har vunnet Mesterligaen tre ganger, kun slått av Liverpool FC i England og av seks øvrige europeiske lag. I tillegg har de vunnet Europaligaen, Cupvinnercupen, UEFA Super Cup, Intercontinental Cup og VM i fotball for klubblag en gang. I 1999 ble Manchester United den første engelske klubben som vant The Treble – Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong. 1958 krevde München-ulykken livet av åtte av spillerne i Manchester United. I 1968 ble klubben, under manager Matt Busbys ledelse, den første engelske fotballklubben til å vinne Serievinnercupen. Manageren fra november 1986 til juli 2013, Alex Ferguson, vant 38 titler med klubben. Klubben ble under Alex Fergusons managertid et av Englands mestvinnende fotballag. Manchester United er en av de rikeste og mest populære klubbene i verden. Klubben var i juli 2011, rangert i Forbes som verdens mest verdifulle sportsklubb, med en estimert verdi på 1,86 milliarder USD (10,88 milliarder NOK). Klubben kom på tredje plass i Forbes oversikt for klubbinntekter i 2018 med en inntekt på 6,5 milliarder kroner. Klubben ble introdusert på London Stock Exchange i 1991, men ble kjøpt opp av Malcolm Glazer i mai 2005 i en handel som verdsatte klubben til nesten 800 millioner GBP (7,29 milliarder NOK). For 2017-18 sesongen hadde Manchester United Europas høyeste totale tilskuertall på hjemmekamper i ligaen med 1 424 544. Gjennomsnittlig kom 74 976 på hver hjemmekamp; det tredje høyeste snittet i Europa bak Borussia Dortmund og Bayern München.

Manchester United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1878, under navnet Newton Heath LYR Football Club, og ble valgt inn i The Football League i 1892. I 1902 fikk klubben sitt nåværende navn. «The Red Devils», som er kallenavnet til Manchester United, har siden 1910 spilt hjemmekampene sine på Old Trafford i Manchester. Manchester United er en av de mestvinnende klubbene i England, med i alt 66 trofeer. De har flest ligamesterskap i den engelske ligaen med 20 titler. De har vunnet FA-cupen 12 ganger, ligacupen fem ganger og de har også rekorden for vunnede FA Community Shield med 21 seire, inkludert delinger. Klubben har vunnet Mesterligaen tre ganger, kun slått av Liverpool FC i England og av seks øvrige europeiske lag. I tillegg har de vunnet Europaligaen, Cupvinnercupen, UEFA Super Cup, Intercontinental Cup og VM i fotball for klubblag en gang. I 1999 ble Manchester United den første engelske klubben som vant The Treble – Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong. 1958 krevde München-ulykken livet av åtte av spillerne i Manchester United. I 1968 ble klubben, under manager Matt Busbys ledelse, den første engelske fotballklubben til å vinne Serievinnercupen. Manageren fra november 1986 til juli 2013, Alex Ferguson, vant 38 titler med klubben. Klubben ble under Alex Fergusons managertid et av Englands mestvinnende fotballag. Manchester United er en av de rikeste og mest populære klubbene i verden. Klubben var i juli 2011, rangert i Forbes som verdens mest verdifulle sportsklubb, med en estimert verdi på 1,86 milliarder USD (10,88 milliarder NOK). Klubben kom på tredje plass i Forbes oversikt for klubbinntekter i 2018 med en inntekt på 6,5 milliarder kroner. Klubben ble introdusert på London Stock Exchange i 1991, men ble kjøpt opp av Malcolm Glazer i mai 2005 i en handel som verdsatte klubben til nesten 800 millioner GBP (7,29 milliarder NOK). For 2017-18 sesongen hadde Manchester United Europas høyeste totale tilskuertall på hjemmekamper i ligaen med 1 424 544. Gjennomsnittlig kom 74 976 på hver hjemmekamp; det tredje høyeste snittet i Europa bak Borussia Dortmund og Bayern München. == Historie == Tradisjonelt er United en av de største klubbene i England, og laget har hatt tre suksessrike perioder, under Ernest Mangnall i 1900-årene, i 1950- og 1960-årene under Matt Busby, og i 1990-årene var det Alex Ferguson. Bortsett fra disse suksessene, er den mest betydningsfulle hendelsen i klubbens historie flyulykken i München, hvor åtte av klubbens spillere døde og flere havnet på sykehus over lengre tid.Ferguson var manager fra 1986 til sommeren 2013, og klubben har siden 1990 dominert engelsk fotball med tolv seriemesterskap, fem FA-cupmesterskap, fire ligacupmesterskap og to Mesterliga-seiere i 1999 og i 2008. Klubbens mest suksessrike sesong var 1998/99, da de ble det første og eneste laget som har vunnet The Treble, som vil si å vinne FA Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong, takket være Ole Gunnar Solskjær og Teddy Sheringham som sikret seier mot Bayern München på overtid på Camp Nou I 2005 kvalifiserte Manchester United seg for gruppespill i Mesterligaen for tiende år på rad, og slo dermed rekorden som Rosenborg fra Norge tidligere holdt. Klubben har vært i finaler i de viktige europeiske turneringene fem ganger – i Serievinnercupen i 1968, Cupvinnercupen i 1991 og Mesterligaen i 1999, 2008, 2009 og 2011. === Tidlige år (1878–1945) === Klubben ble dannet som Newton Heath Lancashire & Yorkshire Railway Football Club (forkortet Newton Heath LYR FC) av en gruppe jernbanearbeidere i Manchester i 1878. Navnet ble snart forkortet til Newton Heath. De var grunnleggende medlemmer av Football Alliance i 1889 og sluttet seg til The Football League i 1892 da den slo seg sammen med Football Alliance.Klubben stod overfor konkurs i 1902, men ble reddet av John Henry Davies, som betalte klubbens gjeld. Samtidig forandret han klubbens farger fra gult og grønt til rødt og hvitt. 28. april 1902 omdøpte de nye eierne klubben til Manchester United Football Club, og Davies ble klubbpresident. United vant ligaen i 1908 og 1911, samt FA-cupen i 1909, og med finansiell assistanse fra Davies flyttet de til et nytt stadion på Old Trafford i 1910. Laget slet i mellomkrigstiden, og da andre verdenskrig begynte, hadde de 70 000 pund i gjeld. === Busby-årene (1945–1969) === Matt Busby ble utnevnt til manager i 1945 og tok da en helt ny innfallsvinkel til sin jobb. Han sluttet seg til spillerne på treningene i tillegg til å utføre administrative oppgaver. Han hadde umiddelbar suksess, da klubben endte på andreplass i ligaen i 1947 og vant FA-cupfinalen i 1948. Dette ble starten på en periode da laget holdt et stabilt, høyt nivå. Etter fire andreplasser og en fjerdeplass vant laget ligaen i 1951/52-sesongen, for første gang på 41 år. Busby innførte en politikk som gikk ut på å hente inn spillere fra ungdomslaget så ofte som mulig, og laget vant ligaen i 1956 med en gjennomsnittsalder på bare 22. Det unge laget fikk kallenavnet Busby Babes, og året etter vant de ligaen igjen og nådde FA-cupfinalen, der de tapte for Aston Villa. De ble også det første engelske laget som deltok i Europacupen, der de kom til semifinalen.En tragedie knuste laget sesongen etterpå, da flyet som transporterte laget hjem fra en europacupkamp krasjet ved avgang etter å ha fylt drivstoff i München. Flyulykken i München 6. februar 1958 krevde livet til åtte spillere og femten andre passasjerer. Der var snakk om at klubben skulle trekke seg fra sesongens turneringer, men assistentmanager Jimmy Murphy tok over som manager mens Matt Busby ble behandlet for skadene han hadde fått i ulykken, og klubben fortsatte å spille med sitt reservelag. De nådde FA-cupfinalen igjen, hvor de tapte for Bolton Wanderers. Busby bygget opp et nytt lag på begynnelsen av 1960-årene og hentet inn spillere som Denis Law og Pat Crerand. Laget vant FA-cupfinalen i 1963, og vant så ligaen i 1965 og 1967 og Europacupen i 1968. Dette laget var kjent for å inneholde tre fotballspillere som har blitt kåret til årets fotballspiller i Europa – Bobby Charlton, George Best, og Denis Law. Busby trakk seg som manager i 1969, og ble erstattet av reservelagstrener og tidligere United-spiller Wilf McGuinness. === 1969–1986 === United slet med å erstatte Busby, og laget hadde problemer under Wilf McGuiness og Frank O'Farrell før Tommy Docherty ble manager på slutten av 1972. Docherty, eller «the Doc», reddet United fra nedrykk den sesongen, men klubben rykket ned i 1974. De rykket imidlertid opp igjen på første forsøk, og nådde FA-cupfinalen i 1976, men ble slått av Southampton. De kom til finalen igjen i 1977 og slo Liverpool, og hindret sine motstandere fra å fullføre en «treble», som United klarte i 1999 som første engelske klubb. Til tross for denne suksessen, og hans popularitet blant supporterne, ble Docherty sparket kort tid etter finalen da det ble kjent at han hadde hatt en affære med fysioterapeutens kone.Dave Sexton erstattet Docherty som manager sommeren 1977, og fikk laget til å spille i en mer defensiv formasjon. Denne stilen var upopulær blant fansen, som var vant med angrepsfotballen som ble foretrukket av Docherty og Busby. Etter å ha mislykkes i å vinne ett eneste trofé, fikk Sexton sparken i 1981.Han ble erstattet av Ron Atkinson, som umiddelbart brøt den britiske overgangsrekorden ved å hente inn Bryan Robson fra West Bromwich Albion. Atkinson bygget et spennende lag med nye spillere som Jesper Olsen og Gordon Strachan, som spilte sammen med egne juniorspillere som Norman Whiteside og Mark Hughes. United vant FA-cupen i 1983 og 1985, og var store favoritter til å vinne ligaen i 1985/86-sesongen etter å ha vunnet sine ti første kamper. De ledet med ti poeng over sine rivaler så tidlig som i oktober. Laget kollapset imidlertid, og United endte på fjerdeplass. Den dårlige formen fortsatte inn i den neste sesongen, og med United på kanten av nedrykk fra toppdivisjonen, fikk Atkinson sparken. === Alex Ferguson-epoken (1986–2013) === ==== 1986–1999 ==== Alex Ferguson erstattet Atkinson og ledet klubben til en 11.-plass i sin første sesong. Den påfølgende sesongen (1987/88), endte United på andreplass, da Brian McClair ble den første United-spilleren siden George Best til å score 20 ligamål i en sesong. Men ting var i ferd med å gå forferdelig galt. Mange av Fergusons nye spillere nådde ikke forventningene til fansen, i tillegg til at Ferguson kvittet seg med populære spillere som Paul McGrath og Gordon Strachan, og United slet skikkelig gjennom 1989. Det ble spekulert i om at Ferguson ville få sparken i begynnelsen av 1990, men en seier i tredje runde i FA-cupen holdt sesongen i live og United gikk videre og vant hele turneringen, uten å spille en eneste hjemmekamp.United vant Cupvinnercupen i 1990/91, da de slo de spanske seriemesterne Barcelona i finalen. Den følgende sesongen var en skuffelse for United, da en svak avslutning gjorde at de tapte seriemesterskapet til Leeds United. Ankomsten til Eric Cantona i november 1992 gav klubben en viktig vitamininnsprøytning, og de fullførte 1992/93-sesongen som mestere for første gang siden 1967. De vant «The Double» (ligaen og FA-cupen samme sesong) for første gang sesongen etterpå. Ligaen ble vunnet overlegent, med 92 poeng etter 42 kamper, mens Chelsea ble beseiret 4-0 i finalen i FA-cupen Den legendariske manageren og klubbpresidenten, Matt Busby, døde samme sesong, 20. januar 1994. I 1994-95 fikk Cantona åtte måneders suspensjon for å ha sparket en tilskuer, og da de tapte sine to siste kamper, endte United på andreplass i ligaen,og de tapte også finalen i FA-cupen, 0-1 mot Everton. Ferguson gjorde så mange supportere rasende ved å selge nøkkelspillere som Paul Ince, Mark Hughes og Andrej Kantsjelskis og erstatte dem med spillere fra klubbens ungdomslag, de såkalte Fergies fledglings. De nye spillerne – deriblant fremtidige storspillere som David Beckham, Gary Neville, Paul Scholes og Nicky Butt – gjorde det overraskende godt, og den tidligere Liverpool-spilleren Alan Hansen måtte bite i seg kommentarene om at «man vinner ingenting med barn» da United vant «The Double» igjen i 1995/96. Serien ble vunnet med en grei margin etter at laget på et øyeblikk lå 12 poeng bak Newcastle United, som avsluttet sesongen på andreplass. Liverpool ble beseiret 1-0 i finalen i FA-cupen, etter et sent vinnermål av Eric Cantona. United vant ligaen igjen i 1997, men Cantona sjokkerte igjen fansen ved å gi seg med fotball i en alder av 31 år, flere år tidligere enn spillere flest. De startet den følgende sesongen godt, men resultatene var preget av en rekke skader, og de endte sesongen på andreplass, ett poeng bak mestrene Arsenal. Mesterligaen gikk heller ikke så bra, og de røk ut i kvartfinalen mot AS Monaco fra Frankrike. 1998/99 var den mest suksessrike sesongen i klubbens historie, da United ble den første engelske klubben til å vinne «The Treble» – ligaen, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong. Finalen var spesiell da United lå under 1–0 med ett minutt igjen å spille, men to mål i tilleggstiden, inkludert seiersmålet av Ole Gunnar Solskjær, gav dem seieren over Bayern München. Solskjærs mål markerte høydepunktet i Uniteds historie. Ferguson ble adlet for sitt bidrag til britisk fotball etter dette. ==== Etter «The Treble» (1999–) ==== Manchester United vant ligaen med stor margin i 2000 og 2001, men pressen så disse sesongene som mislykkede da de ikke klarte å vinne europacupen. Ferguson adopterte mer defensive taktikker for å gjøre United vanskeligere å slå i Europa, men det var ikke vellykket, og United endte sesongen på tredjeplass i 2002. De vant ligaen igjen den etterfølgende sesongen (2002/03), og startet den følgende sesongen godt, men formen falt dramatisk da Rio Ferdinand fikk en åtte måneders suspensjon for å ha latt være å møte på en dopingkontroll. Til tross for at klubben brukte millioner av pund på spissene Alan Smith, Wayne Rooney og Louis Saha, ble 2004/05-sesongen kjennetegnet av måltørke. En rekke 0–0-kamper etterlot tidlig United bak Arsenal og Chelsea, og de endte sesongen på tredjeplass. Skuffelsen ble enda større da United ble det første laget som har tapt en FA-cupfinale på straffespark, da Arsenal vant etter at kampen endte 0–0. At United nærmest utspilte Arsenal i hele kampen, gjorde tapet enda bitrere. Utenfor banen var saken det var mest snakk om, muligheten for at klubben kunne bli overtatt av amerikaneren Malcolm Glazer.2005/06-sesongen skulle bli nok en sesong hvor håpet om ligagull tidlig ble knust. En rekke dårlige opptredener på høsten førte til at Chelsea fikk et stort forsprang, og dette klarte United aldri å ta igjen. Laget tok seg riktig nok til finalen i Ligacupen, hvor Wigan ble slått 4-0. Midtveis i sesongen ble Nemanja Vidic og Patrice Evra kjøpt inn, men begge hadde tilpasningsproblemer. De skulle imidlertid snart vise seg å være gode investeringer. Slutten av sesongen huskes kanskje best for et stadig dårligere forhold mellom Ferguson og Ruud van Nistelrooy, som kulminerte med at sistnevnte ble solgt til Real Madrid sommeren 2006. Etter salget av Ruud van Nistelrooy og kun Michael Carrick inn døra på Old Trafford, var det ikke mange som hadde trodd at Chelsea, med nyervervelsene Andrij Sjevtsjenko og Michael Ballack, skulle fravristes ligatittelen i 2006/2007 heller. United hadde imidlertid andre tanker, og viste gjennom stort sett hele sesongen glitrende form. Spesielt Cristiano Ronaldo utmerket som den største helten og drev mang et forsvar til vanvidd med sine finter, mål og målgivende pasninger. Sesongen kulminerte med ligagull, og en rekke minneverdige kamper. 7-1-seieren mot Roma i kvartfinalen i Mesterligaen vil for alltid stå som et skoleeksempel på hvordan United ønsker å spille fotball. Forøvrig tapte United FA-cupfinalen mot Chelsea etter ekstraomganger, mens AC Milan ble for sterke i semifinalen i Mesterligaen. Manchester United var et av de ledende lagene i Europa i 2008. United vant Premier League i siste serierunde, og deretter Mesterligaen etter en forrykende 1-1 kamp mot Chelsea. Edwin van der Sar ble helten da han reddet Nicolas Anelkas skudd i straffesparkkonkurransen. En stor del av æren for den flotte sesongen skal Uniteds portugisiske diamant, Cristiano Ronaldo, ha. Dessuten var forsvaret til United nærmest prikkfritt denne sesongen, noe som har gjorde at United var den klubben som slapp inn færrest mål i ligaen.Sesongen 2008/2009 startet noe vaklende, men nok en gang skulle Uniteds forsvar, og ikke minst keeper van der Sar utgjøre den største forskjellen mellom topplagene. VM i fotball for klubblag ble vunnet i desember etter 1-0 seier mot LDU Quito fra Ecuador, og i ligaen holdt United buret rent i elleve kamper på rad, noe som er ny rekord i engelsk fotball. Til tross for at United tapte mange poeng mot de sterkeste utfordrerne, kunne ligaseier nummer 18 feires før siste kamp. Liverpool var sterke utfordrere, men spilte for mange uavgjorte kamper mot antatt svakere lag. Uniteds «reservelag» vant ligacupen, noe som gir håp om at det kan komme flere unge talenter opp fra egne rekker om ikke lenge. På slutten av sesongen kom 17-årige Federico Macheda i fokus da han ble matchvinner i to nøkkelkamper i ligaen mot Aston Villa og Sunderland. Cristiano Ronaldo var ikke like strålende som i sesongen før, og etterhvert ble det synlige gnisninger mellom portugiseren og manager Ferguson. I hjemmekampen mot Manchester City viste Ronaldo seg frem fra sin minst sympatiske side da han tydelig gestikulerte og ristet på hodet i protest mot at Ferguson byttet ham ut. Samtidig satte dette fart i ryktene om at Ronaldo allerede var på god vei til Real Madrid. I Mesterligaen tok United seg til finalen i Roma, men spilte adskillige hakk under pari og tapte fortjent mot Barcelona, som stilte med en Lionel Messi i storform. === Overtakelsen til Malcolm Glazer === 14. juni 2005 øket Malcolm Glazer sin aksjeandel i klubben til 97,3 %, nok til full kontroll i tillegg til å ta den av børsen. 22. juni 2005 tok han klubben formelt av børsen. Klubben var regnet som den mest finansielt suksessrike i England, før deres nye amerikanske eier overførte enorm gjeld på klubben. 7. juni utnevnte han sine sønner Joel Glazer og Avram Glazer som ikke-utøvende direktører, samtidig som Roy Gardner trakk seg fra formannskapet. Hans sønner er forventet å bli involvert i driften av klubben.Grupper av United-fans har flere ganger protestert mot overtakelsen. En gruppe supportere har dannet en ny klubb kalt FC United of Manchester, som vil spille i North West Counties Leagues andre divisjon i 2005/06-sesongen. Shareholders United har valgt en annen strategi, og ønsker å danne et Phoenix-fond, der en samler midler for å overta klubben på et senere tidspunkt. De frykter at Glazer kun ønsker å tjene penger på klubben.Alex Ferguson ga seg som manager i 2013, etter at klubben hadde vunnet sitt 20. seriegull. Etter det gikk klubben gjennom en tyngre periode, med færre titler og hyppigere managerskifter. Louis van Gaal ble klubbens første utenlandske manager men måtte gå i 2016, tidligere Chelsea-trener José Mourinho ledet klubben til Europaliga-tittelen 2017, og Ole Gunnar Solskjær ble ansatt som midlertidig manager etter at Jose Mourinho ble sparket 19. desember 2018. == Meritter == Manchester United har vunnet totalt 66 trofeer og har rekorden for flest vunnede engelske ligamesterskap med 20. == Kjente spillere == Harry Stafford 1896–1903 Charlie Roberts 1903–1913 Alec Bell 1903–1913 Dick Duckworth 1903–1915 Billy Meredith 1906–1921 Jack Silcock 1916–1934 Alfred Steward 1920–1932 Johnny Carey 1936–1953 John Aston 1946–1954 Roger Byrne 1949–1958 Dennis Viollet 1950–1962 Duncan Edwards 1952–1958 Bill Foulkes 1952–1970 Tommy Taylor 1953–1958 Bobby Charlton 1956–1973 Shay Brennan 1957–1970 Noel Cantwell 1960–1967 Nobby Stiles 1960–1971 David Herd 1961–1968 Denis Law 1962–1973 David Sadler 1963–1968 Pat Crerand 1963–1972 George Best 1963–1974 Brian Kidd 1963–1974 John Aston jr. 1965–1972 Alex Stepney 1966–1978 Sammy McIlroy 1971–1982 Martin Buchan 1972–1983 Lou Macari 1973–1984 Steve Coppell 1975–1982 Gordon McQueen 1977–1985 Bryan Robson 1981–1994 Norman Whiteside 1983–1989 Gordon Strachan 1984–1989 Mark Hughes 1983–1995 Lee Martin 1987–1994 Steve Bruce 1987–1996 Brian McClair 1987–1998 Lee Sharpe 1988–1996 Paul Ince 1989–1995 Gary Pallister 1989–1998 Ryan Giggs 1990–2014 Denis Irwin 1990–2002 Andrej Kantsjelskis 1990–1995 Peter Schmeichel 1991–1999 Eric Cantona 1992–1997 Gary Neville 1992–2011 Roy Keane 1993–2006 David Beckham 1993–2003 Andy Cole 1994–2002 Paul Scholes 1994–2013 Phil Neville 1994–2005 Wes Brown 1996–2011 Ole Gunnar Solskjær 1996–2008 Teddy Sheringham 1997–2001 John O'Shea 1998–2011 Dwight Yorke 1998–2002 Jaap Stam 1998–2002 Fabien Barthez 2000–2004 Laurent Blanc 2001–2003 Juan Sebastián Verón 2001–2003 Ruud van Nistelrooy 2001–2006 Rio Ferdinand 2002–2014 Cristiano Ronaldo 2003–2009 Wayne Rooney 2004–2017 Edwin van der Sar 2005–2011 Nemanja Vidić 2006–2014 Patrice Evra 2006–2014 Dimitar Berbatov 2008–2012 Javier Hernández 2010–2015 David de Gea 2011- Robin van Persie 2012–2015 Zlatan Ibrahimovic 2016–2018 Marcus Rashford 2015– === Norske spillere for Manchester United === Ronny Johnsen (1996–2002) Ole Gunnar Solskjær (1996–2007) Henning Berg (1997–2000) Erik Nevland (1998–2000) Magnus Wolff Eikrem (2006–2010) Joshua King (2008–2013) Etzaz Hussain (2009–2011) Mats Møller Dæhli (2010–2013) == Resultater, rekorder og kapteiner == Alle treningskamper på 1980-tallet, 1990-tallet, 2000-tallet Manchester Uniteds lagkapteiner Full oversikt over Manchester Uniteds rekorder. == Resultater sesongene 1990/91–2020/21 == == Manchester Uniteds managere == Oppdatert per 9. mai 2021. Kun obligatoriske kamper. Overskriftsforklaring - tabellNasjonalitet Fra – Første år som Manchester United-manager. Til – Siste år som Manchester United-manager. K – Antall kamper som Manchester United-manager. S – Antall seire som Manchester United-manager. U – Antall uavgjorte kamper som Manchester United-manager. T – Antall tap som Manchester United-manager. MF – Antall mål for Manchester United med manageren. MM – Antall mål mot Manchester United med manageren. Seier% – Seiersprosent for Manchester United med manageren. Trofeer – Trofeer vunnet av Manchester United med manageren.Forkortelser(n/a) = Informasjon ikke tilgjengeligNoter === Assisterende managere === == Spillerstall == Oppdatert 31. januar 2023 === Utlånte spillere === == Referanser == David Moyes sin nye stab == Litteraturliste == Hamil, Sean (2008). «Case 9: Manchester United: the Commercial Development of a Global Football Brand». I Chadwick, Simon; Arth, Dave. International Cases in the Business of Sport. Oxford: Butterworth-Heinemann. ISBN 978-0-7506-8543-6. == Eksterne lenker == === Offisielle === (ko) Offisielt nettsted (en) Manchester United FC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons United-forum Den offisielle skandinaviske supporterklubben Oversikt over spillere for United === Uavhengige medialenker === Manchester Evening News Man. United på SportNetwork.net Man. United på Football365 Man. United på 4thegame.com Manchester United – Premierleague.com klubbnyheter fra Carling.com Alle målscorere, resultater, lagoppstillinger gjennom tidene Komplett liste og illustrasjoner av alle draktene Man. United har benyttet

Manchester er en industriby i nordvest-England, og kjernen i det seremonielle grevskapet Stor-Manchester.

https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther_King_jr.

2023-02-04

Martin Luther King jr.

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afroamerikanere', 'Kategori:Afroamerikansk historie', 'Kategori:Afroamerikanske forfattere', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Baptistiske pastorer og predikanter', 'Kategori:Borgerrettighetsforkjempere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kongressens gullmedalje', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Atlanta', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Martin Luther King jr. (født 15. januar 1929, død 4. april 1968) var en amerikansk baptistprest, framtredende leder innen borgerrettighetsbevegelsen og vinner av Nobels fredspris. Han er best kjent for sitt arbeid for at svarte skulle oppnå like borgerrettigheter som hvite i USA ved bruk av fredelige metoder som ikkevold og sivil ulydighet. King har blitt et nasjonalt amerikansk ikon i historien til moderne amerikansk liberalisme.Som baptistprest ble King borgerrettsaktivist tidlig i sin karriere. Han ledet bussboikotten i Montgomery i 1955 og bidro til å opprette den afroamerikanske borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC) i 1957 hvor han selv ble den første president. Kings anstrengelser førte i 1963 til marsjen til Washington hvor King holdt sin tale «Jeg har en drøm». Der etablerte han sitt omdømme som en av de største retoriske talere i amerikansk historie. Han fikk også et rykte som en radikal og havnet på FBIs uroprogram COINTELPRO for resten av livet. Den 14. oktober 1964 mottok King Nobels fredspris i Oslo for sin innsats for å bekjempe etnisk ulikhet ved ikkevold. I de neste få årene som førte fram til hans død, utvidet han sitt fokus til også å omfatte fattigdom og motstand mot den amerikanske krigføringen i Vietnam – noe som skapte problemer for mange av hans liberale allierte med en tale i 1967 kalt «Hinsides Vietnam». Han planla også en storstilt okkupasjon av Washington, D.C. som ble kalt for «Fattigfolks kampanje». King ble myrdet den 4. april 1968 i Memphis i Tennessee. Han ble posthumt belønnet med Presidentens frihetsmedalje i 1977 og Kongressens gullmedalje i 2004. Halvannet tiår etter drapet på King ble den tredje mandagen i januar erklært i 1986 som offentlig høytidsdag i USA, Martin Luther King Day, til hans minne. Flere hundre gater i USA har blitt omdøpt til hans ære.

Martin Luther King jr. (født 15. januar 1929, død 4. april 1968) var en amerikansk baptistprest, framtredende leder innen borgerrettighetsbevegelsen og vinner av Nobels fredspris. Han er best kjent for sitt arbeid for at svarte skulle oppnå like borgerrettigheter som hvite i USA ved bruk av fredelige metoder som ikkevold og sivil ulydighet. King har blitt et nasjonalt amerikansk ikon i historien til moderne amerikansk liberalisme.Som baptistprest ble King borgerrettsaktivist tidlig i sin karriere. Han ledet bussboikotten i Montgomery i 1955 og bidro til å opprette den afroamerikanske borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC) i 1957 hvor han selv ble den første president. Kings anstrengelser førte i 1963 til marsjen til Washington hvor King holdt sin tale «Jeg har en drøm». Der etablerte han sitt omdømme som en av de største retoriske talere i amerikansk historie. Han fikk også et rykte som en radikal og havnet på FBIs uroprogram COINTELPRO for resten av livet. Den 14. oktober 1964 mottok King Nobels fredspris i Oslo for sin innsats for å bekjempe etnisk ulikhet ved ikkevold. I de neste få årene som førte fram til hans død, utvidet han sitt fokus til også å omfatte fattigdom og motstand mot den amerikanske krigføringen i Vietnam – noe som skapte problemer for mange av hans liberale allierte med en tale i 1967 kalt «Hinsides Vietnam». Han planla også en storstilt okkupasjon av Washington, D.C. som ble kalt for «Fattigfolks kampanje». King ble myrdet den 4. april 1968 i Memphis i Tennessee. Han ble posthumt belønnet med Presidentens frihetsmedalje i 1977 og Kongressens gullmedalje i 2004. Halvannet tiår etter drapet på King ble den tredje mandagen i januar erklært i 1986 som offentlig høytidsdag i USA, Martin Luther King Day, til hans minne. Flere hundre gater i USA har blitt omdøpt til hans ære. == Unge år == === Tidlig liv og utdannelse === Martin Luther King jr. ble født den 15. januar 1929 i Atlanta, Georgia som sønn av pastor Martin Luther King sr. og Alberta Williams King. Hans egentlige døpenavn var «Michael King», men hans far endret sitt eget navn fra Michael til Martin Luther og sa senere at navnet Michael var feilaktig nedtegnet. Martin jr. var midterste barn, født mellom en eldre søster, Willie Christine King, og en yngre bror, Alfred Daniel Williams King. King sang sammen med sitt kirkekor i Atlantapremieren i 1939 av filmen Tatt av vinden.King var i begynnelsen skeptisk til mange av kristendommens påstander. Mest påfallende var kanskje hans innledende avvisning av Jesu oppstandelse da han var 13 år på søndagsskolen. Fra dette punktet, har han uttalt, begynte tvil å komme fram, men konkluderte senere at Bibelen har «mange grunnleggende sannheter som man ikke kan unnslippe» og besluttet å studere til prest.King vokste opp i Atlanta og gikk på Booker T. Washington High School. Som en tidlig moden elev hoppet han over både niende og tolvte år og begynte på Morehouse College da han var 15 år uten formelt å tatt eksamen fra videregående. I 1948 tok han eksamen ved Morehouse med en grad i sosiologi, og begynte deretter ved Crozers teologiske seminar ved Chester i Pennsylvania hvor han tok graden cand. theol. i 1951. King giftet seg med Coretta Scott den 18. juni 1953 på plenen utenfor hennes foreldres hus i deres hjemby Heiberger i Alabama. De ble foreldre til fire barn: Yolanda King, Martin Luther King III, Dexter King og Bernice King.King ble prest ved baptistkirken ved Dexter Avenue i Montgomery i Alabama da han var 25 år gammel i 1954. Han begynte deretter med sin doktorgrad i systematisk teologi ved Boston University og mottok sin filosofisk doktorgrad den 5. juni 1955 med avhandlingen om En sammenligning av konseptene om Gud i tenkingen til Paul Tillich og Henry Nelson Wieman. En undersøkelse på 1980-tallet konkluderte med at deler av hans avhandling var plagiert og at han hadde handlet upassende, men at hans avhandling likevel «kom med et intelligent bidrag til forskning». == Påvirkninger, ideer og politiske posisjoner == === Religion === Borgerrettslederen, teologen, og pedagogen Howard Thurman, en klassekamerat av Kings far ved Morehouse College, påvirket King i de første årene. Thurman underviste King og hans venner, Thurmans misjonsarbeid hadde ført ham utenlands hvor han hadde møtt og hatt samtaler med Mahatma Gandhi. Da King var student ved Boston University besøkte han ofte Thurman som da var domsprost ved Marsh Chapel. Walter Fluker, som har studert Thurmans forfatterskap, har uttalt at «Jeg tror ikke du får en Martin Luther King jr. uten en Howard Thurman.» === Ikkevold === Med støtte fra kvekergruppen American Friends Service Committee, og inspirert av Gandhis suksess med ikkevoldskamp, besøkte King fødestedet til Gandhi i India i 1959. Reisen til India påvirket på grunnleggende vis og økte hans forståelse av ikkevoldelig motstand og hans engasjement til Amerikas kamp for borgerrettigheter. I en radiotale hans siste kveld i India reflekterte han, «Siden jeg har vært i India har jeg blitt mer overbevist enn noensinne at metoden med ikkevoldelige motstand er det mest kraftfull våpen tilgjengelig for undertrykte folk i deres kamp for rettferdighet og menneskelig verdighet. Mahatma Gandhi legemliggjorde i sitt liv bestemte universale prinsipper som er uatskillelig i den moralske strukturen i universet, og disse prinsippene er like uunngåelige som loven om tyngdekraften.»Borgerrettsforkjemperen Bayard Rustin har studert Gandhis lære, og rådet King å hengi seg til ikkevoldkampens prinsipper. Rustin fungerte som Kings fremste rådgiver og mentor i hans tidligste aktivisme, og var en hovedorganisator for marsjen mot Washington i 1963. Rustins åpne homofili, støtte til demokratisk sosialisme, og tidligere bånd til det amerikanske kommunistpartiet fikk mange hvite og afroamerikanske ledere til å kreve at King distanserte seg fra Rustin. === Politikk === Som leder av SCLC opprettholdt King en politikk som ikke offentlig støttet et amerikansk politisk parti eller kandidat: «Jeg følte noen måtte være i posisjonen av utenfor partigrupperingene slik at han kan se objektivt på begge partier og være samvittigheten til begge — ikke tjener eller herre av noen av dem.»I et intervju i 1958 uttrykte han sitt syn at ingen av partiene var perfekte ved å si at «Jeg tror ikke Det republikanske partiet er fylt av den allmektige Gud, og heller ikke Det demokratiske partiet. De har begge svakheter... Og jeg er ikke uoppløselig knyttet til noen av dem.» King kritiserte begge partienes innsats i å fremme etisk likhet: «Faktisk har negrene blitt forrådt av både det republikanske og det demokratiske partiet. Demokratene har forrådt oss ved å kapitulere overfor forskrudde og lunefulle dixiekrater. Republikanerne har forrådt oss ved å kapitulere for det støyende hykleriet til den reaksjonære høyrevingen hos republikanerne i Nordstatene. Og denne koalisjonen av Sørstatenes dixiekrater og høyrefløyens reaksjonære nordstatsrepublikanere nedkjemper hvert eneste lovforslag innen borgerlige rettigheter.» Selv om King aldri offentlig støttet et politisk parti eller kandidat for presidentskapet, sa han i et brev til en borgerrettsforkjemper i oktober 1956 at han var i det uvisse om han skulle stemme for Adlai Stevenson eller Dwight Eisenhower, men i tidligere hadde han «alltid stemt for demokratene».I sin selvbiografi fortalte King at han i 1960 i privat stemte for den demokratiske kandidaten John F. Kennedy: «Jeg følte at Kennedy kunne bli den beste presidenten. Jeg har aldri gått ut med en støtte. Min far gjorde det, men jeg gjorde det ikke.» King la til at han sannsynligvis ville ha gjort et unntatt til denne politikken i 1964: «Hadde president Kennedy fått leve ville jeg antagelig ha støttet ham i 1964.» === Vederlag === King uttrykte oppfatningen at afroamerikanere, foruten også andre vanskeligstilte amerikanere, burde få vederlag for historisk urettferdigheter. I et intervju gjort for magasinet Playboy i 1965 sa han at å gi svarte amerikanere kun likhet ville ikke realistisk fjerne det økonomiske gapet mellom dem og hvite. King sa at han ikke søkte full lønnserstatning for slaveriet, noe han mente var umulig, men foreslo et kompensasjonprogram fra myndighetene på 50 milliarder dollar over ti år til alle vanskeligstilte samfunnsgrupper.Han hevdet at penger som ble bevilget som vederlag ville mer enn rikelig rettferdiggjøre ved de fordeler som ville tilkomme nasjonen gjennom en enorm nedgang av elever som hoppet ut skolen, familier som gikk i oppløsning, kriminalitet, barn utenfor ekteskap, opprør og andre sosiale ulykker. Han presenterte denne ideen som en anvendelse av vanlig lov angående bisettelse av ubetalt arbeid, men klargjorde at han følte at pengene ikke skulle bli benyttet utelukkende på svarte. Han slo fast at det burde komme til fordel for vanskeligstilte fra «alle» etniske grupper. === Prekener og taler === Gjennom hele sin tid skrev og holdt King taler hyppig, og hvor han gjorde bruk av sin erfaring som prest. Han sa selv at «I stille stunder med mitt hjerte er jeg grunnleggende sett en prest, en baptistisk predikant.» Hans mest kjente tale, «I Have a Dream» – «Jeg har en drøm», er en 17 minutter lang offentlig opptreden som ble gitt den 28. august 1963. Her krevde han etnisk likhet og en slutt på all rasistisk diskriminering. Talen, som ble holdt fra trappene av Lincolnmonumentet under marsjen mot Washington var et vendepunkt i den amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Talen ble hørt av over 200 000 mennesker og tilhengere, og er rangert som en av de fremste og betydeligste amerikanske taler på 1900-tallet. Som en politisk leder i borgerrettkampen og som en beskjeden baptistprest utviklet King seg og modnet gjennom et liv som ble avkortet før sin tid. Utstrekningen av hans retorikk ble foregrepet og innesluttet med «The Three Dimensions of a Complete Life» – «De tre dimensjoner av et fullverdig liv» som han holdt ved sin prøvepreken ved Dexter Avenue Baptist Church i 1954 og som han holdt hvert eneste år deretter for resten av sitt liv. === Fredsprisen i Oslo === Den 14. oktober 1964 ble Martin Luther King til da den yngste mottakeren av Nobels fredspris, som ble gitt til ham for å lede ikkevoldelig motstand mot rasistiske fordommer i USA. Det var en småsyk King som lå til sengs da han fikk telefon fra Oslo om at fredsprisen var blitt gitt til ham, kanskje den mest prestisjetunge utmerkelse han mottok i hele sin karriere. King kom til Oslo for å motta Nobels fredspris. Han rakk blant annet å besøke Oslo Baptistkirke der han holdt tale og sang med forsamlingens medlemmer. Den samme dagen som han mottok prisen i Universitetets Aula sendte fjernsynet et intervju med King, spilt inn dagen i forveien med Erik Bye. Gunnar Jahn, Nobelkomitens formann presenterte King på engelsk hvor han blant annet siterte Arnulf Øverland: «The unarmed only / can draw on sources eternal. / The spirit alone gives victory.» Og fortsatte med å si at «Det lyder som en drøm om en fjern og ukjent framtid, men livet er ikke verd å leve uten en drøm og uten å arbeide for å gjøre drømmen til en virkelighet.» I sitt Nobelforedrag avsluttet King med å si at «Jeg har den personlige tro at menneskeheten vil på en eller annen måte reise opp til anledningen og gi nye retningslinjer til en tidsalder som driver raskt mot sin undergang. Til tross for spenningene og usikkerheten i denne tid er det noe grunnleggende meningsfylt som er i ferd med å skje.» == Bussboikotten i Montgomery == Utdypende artikkel: Bussboikotten i MontgomeryI mars 1955 nektet en 15 år gammel skolepike ved navn Claudette Colvin gi fra seg sitt sete på bussen til en hvit mann i overholdelse til Jim Crow-lovene. King var i komiteen fra Birminghams afroamerikanske samfunn som undersøkte saken. Da Colvin var gravid og ugift besluttet E.D. Nixon og Clifford Durr å vente på en bedre sak å forfølge.Den 1. desember 1955 ble Rosa Parks arrestert for å nekte å gi fra seg den plassen hun hadde på bussen. Bussboikotten i Montgomery, som ble tilskyndet og planlagt av Nixon og ledet av King, fulgte deretter. Boikotten ville ramme busselskapet sterkt, da det store flertallet av passasjerene var svarte. Boikotten varte i 385 dager, og situasjonen ble så spent og anstrengt at Kings hus ble bombet. King ble arrestert i løpet av denne politiske kampanjen, noe som endte med en bestemmelse i en amerikansk føderal distriktsrett i saken Browder mot Gayle som gjorde slutt med raseskillet på alle de offentlige bussene i Montgomery. == Southern Christian Leadership Conference == I 1957 grunnla King, Ralph Abernathy og andre borgerrettsaktivister Southern Christian Leadership Conference (SCLC). Gruppen ble opprettet for å høste den moralske autoriteten og organisere de svarte kirkesamfunnene til å utføre ikkevoldsprotester for å presse fram borgerrettreformer. King ledet SCLC fram til sin død.Den 20. september 1958, mens han signerte sin bok Stride Toward Freedom i en butikk i 125ende Street i Harlem King ble dolket i brystet med en brevåpner av Izola Curry, en sinnsforvirret svart kvinne, og unnslapp døden kun med et nødskrik. Gandhis ikkevoldsteknikker var nyttige for Kings kampanje for å endre borgerrettslovene som var virksomme i delstaten Alabama. King benyttet ikkevoldsfilosofien til de protestaksjonene som ble planlagt av SCLC. I 1959 skrev han The Measure of A Man som omfattet teksten What is Man? Det var et forsøk på å skissere en optimal politisk, sosial, og økonomisk samfunnsstruktur. Hans sekretær og personlige assistent i denne perioden var Dora McDonald.FBI, under skriftlige ordre fra regjeringsadvokat Robert F. Kennedy, begynte telefonavlytting av King våren 1963. Bekymret for at anklagene (om kommunister i SCLC), om det ble offentlig kjent, ville avspore Kennedyadministrasjonens initiativ overfor borgerrettigheter, ble King advart av Kennedy om å avslutte mistenkelige tilknytninger, og senere følte han seg tvunget til å utstedte skriftlige retningslinjer som ga FBI myndighet til å avlytte King og andre ledere i Southern Christian Leadership Conference. J. Edgar Hoover fryktet at kommunistene forsøkte å infiltrere borgerrettsbevegelsen, men da det ikke kunne bevises, benyttet FBI tilfeldige detaljer som ble lagret på lydbånd i løpet av de neste fem årene til å forsøke presse King fra hans lederskap av bevegelsen.King var overbevist om at organisert, ikkevoldelig protester og sivil ulydighet over systemet med raseskille, kjent som de såkalte Jim Crow-lovene, i Sørstatene, ville føre til omfattende mediadekning av kampen for etnisk likhet og rett til å delta i demokratiske valg for afroamerikanere. Journalistisk dekning og fjernsynet tilstedeværelse av de daglige forsakelser og urettferdigheter som svarte i Sørstatene måtte lide, og av vold og trakassering utført av rasister og tilhengere av raseskille, ville førte til en bølge av sympati i den offentlige mening som kunne overbevise flertallet av amerikanere om at borgerrettsbevegelsen var den viktigste saken i amerikansk politikk tidlig på 1960-tallet.King organiserte og ledet politisk marsjer for svartes rett til å stemme, opphevelse av raseskille, rett til arbeid og andre grunnleggende borgerrettigheter. De fleste av disse rettighetene ble med suksess innført i amerikansk lovgivning med vedtaket av loven om borgerrettigheter av 1964 og loven om stemmerettigheter av 1965.King og SCLC innførte mange av prinsippene til den kristne venstresiden og benyttet seg av taktikken med ikkevoldelig protestaksjoner med stor suksess over tid ved strategisk å velge protestmetoder og steder hvor aksjonene ble gjennomført. Det var ofte dramatiske situasjoner mot myndigheter og tilhengere av raseskille. Tidvis ble disse konfrontasjonene ensidig voldelige. === Albany-bevegelsen === Se hovedartikkel, Albany-bevegelsenAlbany-bevegelsen var en sammenslutning for kjempe for opphevelse av raseskillet i Albany i Georgia i november 1961. I desember ble King og SCLC involvert. Bevegelsen mobiliserte tusenvis av borgere for et bredt ikkevoldelig angrep på hvert aspekt av raseskillet innenfor byen og fikk nasjonalt oppmerksomhet. Da King først gang besøkte byen den 15. desember 1961 hadde han «planlagt å bli en dag eller to og dra hjem etter å ha gitt råd.» Men den neste dagen ble han dratt med i en massearrest av de fredelige demonstrantene, og han nektet kausjon inntil byen hadde gått med på innrømmelser. «De enigheter,» sa King, «var vanærende og ble krenket av byen,» så snart som han hadde forlatt den.King kom tilbake i juli 1962 og dømt til fengsle for 45 dager eller en bot på 178 dollar. Han valgte fengsel. Tre dager inn i straffen ble det sørget Albanys politisjef Laurie Pritchett diskret for at boten ble betalt og beordret hans løslatelse. «Vi hadde vært vitne til at personer ble sparket av restaurantstolene... utvist fra kirkene... og kastet i fengsel... Men for første gang ble vi vitne til å bli kastet ut av fengsel.» Etter bortimot et år med intens aktivisme med få påtakelige resultater begynte bevegelsen å forringes. King anmodet om en pause i demonstrasjonene og en «dag med botsøving» for fremme ikkevold og opprettholde moralsk mot. Inndelingene av det svarte samfunnet og den utspekulert reaksjon fra lokalmyndighetene beseiret anstrengelsene. Imidlertid var det kreditert som en viktig taktikkleksjon for borgerrettsbevegelsen. Da King i sin selvbiografi senere refererte til tilbakegangen i Albany, sa han at «Den feiltagelse jeg gjorde der var å protestere mot raseskille generelt framfor mot en enkelt og særskilt aspekt av den. Våre protester var så vage at vi fikk ingenting, og folk ble etterlatt meget deprimerte og fortvilet.» === Birmingham-kampanjen === I april 1963 begynte SCLC å drive kampanje mot raseskille og økonomisk urettferdighet i Birmingham i Alabama. Kampanjen var ikkevoldelig, men bevisst konfronterende, utviklet delvis av prost Wyatt Tee Walker. Afroamerikanere i Birmingham, organisert med SCLC, okkuperte offentlige steder med marsjer og sit-ins, og åpent brøt de lover som ble betraktet som urettferdige. Kings hensikt var å provosere fra massearrestasjoner og «skape en situasjon så krisepreget at det ville uunngåelig åpne dørene til forhandlinger.» Imidlertid klarte kampanjens første frivillige ikke stenge byen eller å tiltrekke seg medias oppmerksomhet overfor politiaksjonene. På grunn av en usikker King fikk SCLCs strateg James Bevel til endre kurs for kampanjen ved å rekruttere barn og tenåringer til å bli med på demonstrasjonene. Nyhetsmagasinet Newsweek kalte denne strategien for et barnekorstog.Under protestene benyttet Birminghams politikontor, ledet av Eugene «Bull» Connor, høytrykks vannkanoner og politihunder mot demonstrantene — selv mot barna. Ikke alle demonstrantene var fredelige, til tross for intensjonene til SCLC. I en del tilfeller ble tilskuere angrepet av politiet og de svarte med å gjøre fysisk motstand. King og SCLC ble kritisert for å utsette barn for fare. Men kampanjen var en suksess. Connor mistet jobben, og offentlige steder ble mer lovlig tilgjengelige for svarte. Kings omdømme bedret seg i stor grad etter kampanjen.King ble tidlig arrestert og fengslet, noe som var hans 13. arrestasjon ut av 29. Fra sin fengselscelle skrev han de nå berømte «Brevene fra fengselet i Birmingham» som oppmodet bevegelsen til å benytte seg alle lovlige kanaler for sosiale endringer. King argumenterte at kritikk av rasisme er presserende og hastet, og at det nåværende systemet er for forskanset: «Vi vet gjennom smertefull erfaring at frihet er aldri gitt av de som undertrykker, den må ble krevd av de undertrykte.» Han pekte på den historiske hendelsen teselskapet i Boston, i ettertid en hyllet opprørshandling i de amerikanske koloniene, som var en ulovlig sivil ulydighet, og at omvendt, «alt Adolf Hitler gjorde i Tyskland var 'lovlig'.» King uttrykte også i stor grad sin frustrasjon over hvite moderate og geistlige som var altfor forsagt for å stå opp imot en urettferdig system. === St. Augustine, Florida === King og SCLC var drivkraften bak de omfattende demonstrasjonene i St. Augustine i Florida i 1964. Bevegelsen marsjerte om natten gjennom byen og ble voldelig angrepet av hvite rasister. Hundrevis de som marsjerte ble arrestert og satt i fengsel. === Selma, Alabama === I desember 1964 slo King og SCLC sine krefter sammen med den ikkevoldelige studentorganisasjonen SNCC i Selma i Alabama hvor SNCC hadde i flere måneder drevet med registrere stemmer. En lokal dommer utstedte et pålegg som forhindret enhver samling på 3 eller flere mennesker som var tilknyttet SNCC, SCLC, DCVL eller enhver av 41 navngitte borgerrettsforkjempere. Dette pålegget bremset midlertidig borgerrettsaktiviteten inntil King trosset og omgikk det ved å holde en tale i kirken Brown Chapel den 2. januar 1965. == Marsjen mot Washington, 1963 == King, som representant for SCLC, var blant lederne av det såkalte «Big Six», de seks store borgerrettsorganisasjonene som var medvirkende til organiseringen av Marsjen til Washington for arbeid og frihet. Den forgikk den 28. august 1963. De andre lederne og organisasjonene som utgjorde de seks store var: Roy Wilkins fra National Association for the Advancement of Colored People; Whitney Young, National Urban League; A. Philip Randolph, Brotherhood of Sleeping Car Porters; John Lewis, SNCC; og James L. Farmer, Jr. Congress of Racial Equality.Den fremste strategiske organisatoren var Kings kollega Bayard Rustin. For King var denne rollen preget av kontrovers ettersom han var en av nøkkelfigurene som imøtekom ønskene til president John F. Kennedy om endre fokuset for marsjen. Kennedy hadde i begynnelsen satt seg imot marsjen direkte da han var overbevist om at den ville ha negativ innflytelse på å få vedtatt lovendringen av borgerrettsloven, men organisatorene var bestemt på at marsjen vil fortsette.Marsjen var opprinnelig oppfattet som en hendelse for å dramatisere de desperate forholdene til afroamerikanere i Sørstatene og en meget offentlig mulighet for organisatorenes bekymringer og klager rett ut for maktens sete i nasjonens hovedstad. Organisatorene hadde til hensikt å anklage og deretter utfordre myndighetene for at de ikke hadde greid å trygge borgerrettighetene og den fysiske tryggheten til borgerrettsforkjempere og svarte generelt i Sørstatene. Imidlertid føyde organisatorene seg etter press fra presidenten og demonstrasjonen tok etter hvert en langt mindre rasende tone enn opprinnelig ment. Et resultat av dette var at en del borgerrettsaktivister følte at demonstrasjonen presenterte et unøyaktig, frisert utgave av etnisk harmoni: Malcolm X kalte den foraktelig for en «Farse mot Washington» og Nation of Islam nektet sine medlemmer fra å delta i marsjen.Marsjen greide imidlertid komme med særskilte krav: en avslutning av raseskille på offentlige skoler; meningsfulle borgerrettslover, inkludert en lov som forbød rasediskriminering i ansettelser; beskyttelse av borgerrettsforkjempere mot politibrutalitet; 2 dollar minimumslønn for alle arbeidere; og selvstyre for Washington, D.C., deretter styrt av kongresskomite. Til tross for spenningene var marsjen en rungende suksess.Mer enn en kvart million mennesker av ulik etnisk tilhørighet deltok i hendelsen, som bredte seg fra trappene ved Lincolnmonumentet til grøntområdet National Mall og rundt det rektangulære selvskinnende bassenget. I sin tid var det den største samlingen av protestere i historien i Washington, D.C. Kings mektige og imponerende tale «I Have a Dream» gjorde de tilstedeværende ekstatisk. Den er vurdert, sammen med Abraham Lincolns Gettysburg-talen og Franklin D. Roosevelts Skjendselstale, som en av de mest imponerende tale i historien til amerikansk talekunst.En del av talen hans, oversatt til norsk: Jeg har en drøm om at en dag vil til og med staten Mississippi, en stat med en flod med hatet av urettferdighet, med en flod av undertrykkelse, vil bli transformert til en oase av frihet og rettferdighet. Jeg drømmer om en dag da mine fire barn lever i et land der de ikke blir vurdert ut fra sin hudfarge, men ut fra sin menneskelighet. Jeg har en drøm i dag! Jeg har en drøm om at en dag, nede i Alabama, med dens fordervede rasister, og dens guvernør som taler ord om partiskhet og annullering; en dag rett nede i Alabama vil små svarte gutter og svarte jenter kunne holde hender sammen med små hvite gutter og jenter som søstre og brødre. Jeg har en drøm i dag! Demonstrasjonsmarsjen, og særlig Kings historiske tale, bidro til plassere borgerrettighetene helt øverst på den liberale politiske agendaen i USA og lettet gjennomslaget for å vedta loven om borgerrettigheter i 1964. == «Den blodige søndagen», 1965 == King, James Bevel, og SCLC, i delvis samarbeid med SNCC, forsøkte å organisere en demonstrasjonsmarsj fra Selma og til delstatshovedstaden Montgomery den 7. mars 1965. Det første forsøket på å marsjere på denne dagen ble avbrutt på grunn av pøbler og politibrutalitet. Denne dagen har siden blitt kjent som «den blodige søndagen». Den ble et vendepunkt i å få offentlig støtte for borgerrettsbevegelsen, og den klareste demonstrasjonen opp til da som viste de dramatiske mulighetene i Kings ikkevoldelige strategi. King, derimot, var ikke selv til stede.King møtte myndighetene i Johnsonadministrasjonen den 5. mars for å anmode om et pålegg mot enhver form for rettslig forfølgelse av demonstrantene. Han deltok ikke selv i marsjen grunnet kirkeplikter, men skrev senere: «Om jeg hadde noen ide om at delstatsoldatene ville benytte den formen for brutalitet som de gjorde, ville jeg ha følt meg tvunget til å oppgi mine kirkeplikter for å lede linjen». Filmopptak av politibrutaliteten mot de protesterende ble vist i omfattende grad på TV og førte til offentlig forskrekkelse.King forsøkte deretter å organisere en marsj den 9. mars. SCLC søkte om et påbud i den føderale retter mot delstaten Alabama. Det ble nektet og dommeren utstedte en ordre om å blokkere marsjen inntil etter en høring. Uansett ledet King demonstrantene den 9. mars til Edmund Pettus-broen i Selma, holdt deretter en kort sesjon med bønn før han snudde demonstrantene rundt og ba dem deretter spre seg slik at rettens ordre ikke ble brutt. Den uventede avslutningen på denne andre marsjen hisset opp og overrasket mange i den lokale bevegelsen. Marsjen gikk endelig i gang for fullt den 25. mars 1965. På konklusjonen av marsjen og på trappene av delstatens capitol holdt King en tale som siden har blitt kjent som «How Long, Not Long». == Chicago, 1966 == I 1966, etter flere suksesser i Sørstatene, forsøkte King og andre borgerrettsorganisasjoner å spre bevegelsen til Nordstatene med Chicago som første mål. King og Ralph Abernathy, begge fra middelklassen, flyttet til en bygning ved 1550 S. Hamlin Ave., i slumkvarterene av North Lawndale i Chicagos vestside, både som en oppdragende erfaring og for å demonstrere deres støtte og empati med de fattige.SCLC dannet et forbund med CCCO (Koordinerende råd for samfunnsorganisasjoner), en organisasjon grunnlagt av Albert Raby, og de kombinerte organisasjonenes anstrengelser ble pleiet under vernet av Chicago Freedom Movement. I løpet av våren var det flere hvite og svarte par som testet kontorene til eiendomsmeglere og avdekket rasistisk styring: diskriminerende behandling av huskjøp av par som hadde nøyaktig samme inntekt, bakgrunn, antall barn og andre trekk.Bevegelsens behov for en radikal endring vokste, og flere større marsjer ble planlagt og utført: i Bogan, Belmont Cragin, Jefferson Park, Evergreen Park (en forstad sørvest for Chicago), Gage Park, Marquette Park, og andre steder. Abernathy skrev siden at bevegelsen mottok verre mottagelse i Chicago enn i Sørstatene. Marsjene, særlig den gjennom Marquette Park den 5. august 1966, ble møtt med flasker som ble kastet og skrikende flokker. Opprør synes meget mulig. Kings tro motvirket mot at han satte i scene en voldelig hendelse og han inngikk en avtale med ordfører Richard J. Daley om å avlyse en marsj for å unngå den vold han fryktet ville oppstå. King, som mottok dødstrusler gjennom hele sin tid i borgerrettsbevegelsen, ble truffet av en murstein i løpet av en marsj, men fortsatte å lede demonstrasjonsmarsjene til tross for farene.Da King og hans allierte til sist reiste tilbake til Sørstatene, etterlot de Jesse Jackson, en student som hadde tidligere blitt med i bevegelsen i Sørstatene, i ledelsen av organisasjonen. Jackson fortsatte deres kamp for borgerretter ved å organisere «Operasjon Brødkurv» som var rettet mot matkjeder som ikke behandlet svarte med rettferdighet. == Motstand mot Vietnamkrigen == I 1965 begynte King offentlig å uttrykk tvil om Vietnamkrigen. Den 4. april 1967 ved en opptreden ved kirken New York City Riverside Church — nøyaktig et år før han ble drept — holdt han en tale kalt «Beyond Vietnam». Han talte mot USAs rolle i krigen, insisterte på at USA var i Vietnam «for å okkupere det som en amerikansk koloni.» og karakteriserte den amerikanske regjering som «den største leverandør av vold i verden i dag.» Han knyttet også krigen sammen med økonomisk urettferdighet, argumenterte at landet trengte en alvorlig moralsk endring: «En virkelig revolusjon av verdier vil snart engstelig på den grelle kontrasten av fattigdom og rikdom. Med en rettvis indignasjon vil den se over havene og se de enkelte kapitalistene i Vesten investere enorme pengesummer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, kun for å ta profitten ut uten hensyn til de sosiale forbedringer i landene, og si: ‘Dette er ikke rettferdig’.» King motsatte seg også Vietnamkrigen ved at den tok penger og ressurser fra hva som kunne ha blitt benyttet på sosial velferd i USA. Den amerikanske kongressen benyttet mer og mer på militæret og mindre og mindre på programmer som bekjempet fattigdom. Han oppsummerte dette aspektet ved å si at «En nasjon som fortsetter år etter år ved benytte mer penger på militært forsvar enn på programmer av sosial oppgang, nærmer seg åndelig død.» Kings opposisjon kostet ham betydelig støtte blant hvite allierte, inkludert president Johnson, fagforeningsledere og mektige utgivere. «Presset blir stablet opp mot meg,» sa King, og således klagde på den dobbelstandard som bifalt hans ikkevold innlands, men beklaget den da den ble benyttet «mot små brune vietnamesiske barn.» Magasinet Life kalte talen for «demagogisk sladder som lød som et manus for Radio Hanoi,» og avisen Washington Post erklærte at King hadde «minsket sin nytte for sin sak, for sitt land, sitt folk.» King slo fast at Nord-Vietnam «ikke begynte å sende store mengder med forskninger eller menn inntil amerikanske styrker hadde kommet i ti tusener.» Han anklaget USA for å ha drept en million vietnamesere, «hovedsakelig barn». Han kritiserte også USAs motstand til Nord-Vietnams landreformer.Talen var en refleksjon av Kings utviklende politiske forståelse i hans senere år, noe som var parallell til hva som ble lært ved det progressive Highlander Research and Education Center som King var tilsluttet. King begynte å bli talsmann for behovet for grunnleggende endringer i det politiske og økonomiske livet i USA. Mot den tiden da han ble myrdet, uttrykte King i økende grad sin motstand mot krigen i Vietnam og hans anmodning om å se en omfordeling av landets ressurser for å bedre den etniske og økonomiske urettferdigheter. King voktet sitt sitt språk i offentligheten for å unngå å bli knyttet til kommunisme av sine fiender, men privat talte han tidvis for sin støtte for demokratisk sosialisme. I en tale uttale han at «noe er galt med kapitalismen» og hevdet at «Det må være en bedre fordeling av rikdommen, og kanskje Amerika kan bevege seg mot en demokratisk sosialisme.» King hadde lest Karl Marx mens han var ved Morehouse, men selv om han avviste «tradisjonell kapitalisme», avviste han også kommunisme på grunn av dens «materialistiske tolkning av historien» som nektet religion, dens «etniske relativisme», og dens «politiske totalitarisme».King hevdet også i «Beyond Vietnam» at «virkelig medlidenhet er mer enn å kaste en mynt til en tigger... det kommer til å se at et byggverk som produserer tiggere trenger restrukturering.» King siterte en amerikansk statsfunksjonær som uttalte at fra Vietnam til Latin-Amerika var landet «på feil side av en verdensrevolusjon». King fordømte USAs «allianse med landadelen i Latin-Amerika», og uttalte at USA burde heller støtte «de skjorteløse og barbeinte folkene» i den tredje verden framfor undertrykke deres forsøk på revolusjon.King talte ved en antivietnamdemonstrasjon hvor han også nevnte borgerrettssaker og verneplikten: «Jeg har ikke anbefalt en mekanisk sammensmelting av borgerretter og fredsbevegelsen. Det er folk som har kommet til å se den moralske nødvendighet av likestilling, men som ennå ikke kan se den moralske nødvendighet av brorskap i verden. Jeg vil like å se glød for borgerrettighetsbevegelsen gjennomsyret inn i fredsbevegelsen for gi den større styrke. Og jeg tror alle har en plikt til å være i både borgerrettsbevegelsen og fredsbevegelsen. Men for de som for tiden velger kun en av dem, vil jeg håpe at de til sist vil komme til å se de moralske røttene som er felles for begge.»I 1967 ga King en annen tale hvor han pisket mot det som han kalte den «grusomme ironi» at amerikanske svarte slåss og døde for et land som behandlet dem som annenrangs borgere: «Vi har tatt unge svarte menn som har blitt forkrøplet av vårt samfunn og sendt dem åtte tusen mil unna for å garantere frihetene som de selv ikke har funnet i sørvestlige Georgia og East Harlem.... Vi har gjentatte ganger møtt den grusomme ironi av å se svarte og hvite gutter på TV-skjermene mens de dreper og dør sammen for en nasjon som ikke har vært i stand til å la dem gå på de samme skolene.»Den 13. januar 1968, dagen etter president Johnsons tale om nasjonens tilstand, krevde King en stor marsj til Washington mot «en av historiens mest grusomme og meningsløse kriger». == Fattigfolks kampanje, 1968 == I 1968 organiserte King og SCLC «Poor People's Campaign», «Fattigfolks kampanje», for å rette oppmerksomheten mot økonomisk rettferdighet. King reiste over hele landet for å samle «en multietnisk hær av fattige» som kunne marsjere til Washington for å delta i ikkevoldelig ulydighet ved Capitol inntil kongressen opprettet en «lov om økonomiske rettigheter» for fattige amerikanere. Kampanjen endte med en marsj til Washington, D.C., som krevde økonomisk støtte til de fattigste samfunnene i USA. King og SCLC krevde at regjeringen investerte i oppbygging av Amerikas byer. han mente at kongressen hadde vist «fiendtlighet overfor de fattige» ved å bruke «militære midler med raskhet og sjenerøsitet». Han satte dette opp mot situasjonen med fattige amerikanere og hevdet at kongressen hadde kun gitt «fattelige midler med gjerrighet». Hans visjon var for en endring som var langt mer revolusjonær enn bare en reform: han siterte systematisk mangler som «rasisme, fattigdom, militarisme og materialisme», og argumenterte at «rekonstruere samfunnet i seg selv er den virkelige saken som må behandles.» === Etter Kings død === Planen var å sette opp et fattigkvarter eller rønneby i Washington, D.C. ble utført kort tid etter attentatet den 4. april. Kritikk mot Kings plan ble dempet i kjølvannet av hans død, og SCLC mottok en uovertruffen bølge av donasjoner for å utføre prosjektet. Kampanjen begynte offisielt i Memphis i Tennessee den 2. mai på det hotell hvor King ble myrdet.Tusenvis av demonstranter kom til National Mall og etablerte en leir som de kalte «Resurrection City», «Gjenoppstandelsens by». De ble værende der i seks uker. == Attentatet og ettervirkning == Den 29. mars 1968 dro King til Memphis i Tennessee for å støtte svarte sanitærarbeidere, representert av fagforeningen AFSCME Local 1733 som hadde vært i streik siden 12. mars for høyere lønninger og bedre behandling. I en hendelse hadde en svart arbeider blitt betalt for to timer etter at arbeiderne var blitt sendt hjem på grunn av dårlig vær, men de tilsvarende hvite arbeiderne fikk betalt for hele dagen.Den 3. april holdt King sin tale «I've Been to the Mountaintop» i Mason Temple, verdenshovedkvarteret til Church of God in Christ, pilegrimskirken. King flytur til Memphis hadde blitt forsinket grunnet en bombetrussel mot hans fly. I referanse til bombetrusselen sa King, ikke langt unna sin egen død, hvilket ga hans nær profetisk glød: «Og deretter drar jeg til Memphis. Og noen begynner å komme med trusler, eller snakke om trusler som er ute. Hva vil skje med meg fra en av våre syke hvite brødre? Vel, jeg vet ikke hva som vil skje nå. Vi har noen vanskelige dager foran oss. Men det bryr ikke meg nå. Ettersom jeg har vært på fjellets topp. Og jeg bryr meg ikke. Som enhver annen vil jeg like å få et langt liv. Lang levetid har sin plass. Men jeg er ikke opptatt av det nå. Jeg vil bare gjøre Guds vilje. Og han har latt meg gå opp på fjellet. Og jeg har sett over. Og jeg har sett det lovede land. Jeg kan kanskje ikke komme dit med dere. Men jeg vil at dere skal vite i kveld at vi, som et folk, vil gå til det lovede land. Så jeg er lykkelig, i kveld. Jeg er ikke redd for noe som helst. Jeg frykter ingen mann. Mine øyne har sett æren av Herrens komme.»King hadde leid rom 306 på Lorraine Motel, eid av Walter Bailey, i Memphis. Ralph Abernathy, Kings nærmeste venn og kollega var til stede ved snikmordet, bevitnet under ed til en særskilt regjeringsutnevnt komite at King og hans følge ble på rommet 306 så ofte at det ble kalt for «King-Abernathy-suiten».I henhold til Jesse Jackson, som var til stede, var Kings siste ord på balkongen forut mordet sagt til musikeren Ben Branch som var ment å spille den kvelden for en hendelse som King skulle delta på: «Ben, forviss deg om at du spiller Take My Hand, Precious Lord i møtet i kveld. Spill det riktig vakkert.»Deretter, klokken 6:01 om ettermiddagen den 4. april 1968 lød et skudd mens King sto på balkongen i hotellets andre etasje. Kulen gikk gjennom hans høyre kinn, knuste hans kjeve, gikk deretter ned hans ryggmarg før den havnet i hans skulder. Abernathy hørte skuddet inne fra hotellrommet og løp ut på balkongen og fant King på gulvet. Hendelsene som fulgte skytingen har blitt omdiskutert. En del har anklagd Jackson for å ha overdrevet sin reaksjon.Etter en kriseoperasjon i brystet ble King offisielt erklært død ved St. Joseph's Hospital klokken 7:05 om ettermiddagen. I henhold til biograf Taylor Branch avslørte Kings obduksjon at selv om han var kun 39 år gammel, hadde han et hjerte tilsvarende en 60 år gammel mann, kanskje et resultat av alt stresset og spenningen fra tiden i borgerrettsbevegelsen. === Begravelse og opptøyer === Attentatet førte til en omfattende bølge av opptøyer landet over, i Washington D.C., Chicago, Baltimore, Louisville, Kentucky, Kansas City, og et dusin andre byer. Presidentkandidaten Robert F. Kennedy var på veg til Indianapolis for å drive politisk kampanje da han ble informert om Kings død. Han ga en kort tale en samling med tilhengere hvor han informerte dem om tragedien og oppmante dem om å fortsette Kings ideal med ikkevold, James Farmer, Jr. og andre borgerrettsledere fremmet også ikkevoldelige reaksjoner, mens den mer militante Stokely Carmichael krevde en mer kraftfull reaksjon.President Lyndon B. Johnson erklærte 7.april til en nasjonal sørgedag for borgerrettslederen. Visepresident Hubert Humphrey var til stede ved Kings begravelse på vegne av presidenten da det var frykt for at Johnsons tilstedeværelse ville egge til protester og kanskje vold.Etter ønske fra enken ble Kings siste preken ved Ebenezer Baptist Church spilt ved begravelsen, et opptak av hans preken «Drum Major» som hadde blitt holdt den 4. februar 1968. I denne preken ba King om at i hans begravelse skulle hans æresbevisninger og priser ikke nevnes, men det vil han si at han forsøkte å «fø de sultne», «kle de nakne», «ha rett om spørsmålet om krigen [i Vietnam]» og «elske og tjene menneskeheten». Hans gode venn Mahalia Jackson sang hans favorittsalme, «Take My Hand, Precious Lord» ved anledningen.Byen Memphis sørget raskt å bilegge streiken på vilkår som var gagnlig for arbeiderne. To måneder etter Kings død, ble den tidligere straffedømte James Earl Ray arrestert på London Heathrow lufthavn mens han forsøkte å forlate Storbritannia med et falskt kanadisk pass under navnet Ramon George Sneyd på veg til Rhodesia, som den gangen hadde et hvitt styre. Ray ble raskt utlevert til Tennessee og anklaget for mordet på Martin Luther King. Han tilsto attentatet den 10. mars 1969, skjønt han trakk tilbake tilståelsen tre dager senere. På råd fra sin advokat Percy Foreman erklærte Ray seg skyldig for å unngå en fellende dom og således muligheten for å få dødsdom. Ray ble dømt til en straff på 99 år i fengsel.Ray sparket Foreman som sin advokat, og deretter kalt ham spottende for «Percy Fourflusher» («Bløffmaker»). Han hevdet at en mann han hadde møtt i Montréal, Quebec, med dekknavnet «Raoul» var involvert og at snikmordet var et resultat av en konspirasjon. Han tilbrakte den gjenværende delen av sitt liv, uten hell, å trekke tilbake sin tilståelse og sikre seg den rettssaken han aldri hadde. Den 10 juni 1977, kort tid etter at Ray hadde vitnet for regjeringens utvalgte komité for attentater at han aldri hadde skutt King, flyktet han sammen med seks andre dømte fanger fra fengslet Brushy Mountain State Penitentiary i Petros i Tennessee. De ble tatt til fange den 13. juni og levert tilbake til fengselet. Han døde i fengsel 70 år gammel i april 1998. === Påstander om konspirasjon === Rays advokater opprettholdt påstanden at han var en syndebukk tilsvarende som Lee Harvey Oswald, den utpekte morderen av John F. Kennedy, ble sett på av konspirasjonsteoretikere. En av påstandene som ble fremmet for å støtte dette er at Rays tilståelse ble gitt under tvang, og at han hadde blitt truet med dødsstraff. Ray var en tyv og innbruddstyv, men hadde ingen tidligere historie av å ha begått voldelige forbrytelser med et våpen.De som mistenkte en konspirasjon, viste til at to etterfølgende ballistiske prøver viste til at en rifle tilsvarende til Rays Remington Gamemaster hadde vært mordvåpenet, ikke samtidig kunne bevise at hans bestemte rifle faktisk hadde vært benyttet i mordøyeblikket. Vitner ved tidspunktet for Kings død forteller at for dem ble det opplevd som om skuddet kom fra en annen retning, hvilket indikerte fra bak en tykk buskas i nærheten av hotellet — og buskaset hadde blitt fjernet i dagene etter attentatet — og ikke fra hotellets vindu.I 1997 hadde Kings sønn Dexter King et møte med Ray, og gikk offentlig ut med sin støtte for Rays anstrengelser i å skaffe seg en ny rettssak. To år senere vant Coretta Scott King, Kings enke, sammen med resten av familien, den sivile saken om urettmessig dødskrav mot Loyd Jowers og «andre ukjente medkonspiratorer». Jowers, eier av en restaurant i nærheten av hotellet, hevdet å ha mottatt 100 000 dollar for å sørge for at King ble myrdet. En jury på seks hvite og seks svarte fant Jowers skyldig og agenter fra myndighetene hadde innvirket i attentatet. William F. Pepper, en advokat fra New York, mest kjent for å ha håndtert saken å bevise Rays uskyld, representerte familien King.I 2000 fullførte det amerikanske justisdepartementet en undersøkelse om Jowers' påstander, men fant ikke bevis som støttet påstandene om en sammensvergelse. Undersøkelsens rapport anbefalte ikke ytterligere etterforsking om ikke nye, troverdige fakta ble presentert. I 2002 rapporterte The New York Times at presten Ronald Denton Wilson hevdet at hans far, Henry Clay Wilson — ikke James Earl Ray — hadde stått bak mordet på Martin Luther King. Han hevdet at «Det var ikke en rasistisk greie; han mente at Martin Luther King var knyttet til kommunisme, og han ville ha ham fjernet.» Wilson kom ikke med noen bevis som underbygget hans påstander.Kings biograf David Garrow er uenig i William F. Peppers påstander at myndighetene myrdet King. Han er støttet av forfatteren Gerald Posner som drev undersøkelser og skrev om mordet. I 2003 utga William Pepper en bok om den langvarige etterforskningen og rettssaken, foruten også hans representasjon av James Earl Ray i forsøket på en ny rettssak, la fram bevisene og gjendrev andre redegjørelser. Han holdt fast på sin påstand om at myndighetene sto bak.James Bevel, en venn og kollega av King, har bestridt argumentet at Ray opptrådte alene og hevdet: «Det er ikke mulig at en ti cent hvit gutt kunne ha kommet opp med en plan om å drepe en million dollar svart mann.» I 2004 bemerket Jesse Jackson, som hadde vært til stede ved Kings død: «Det er et faktum at det var sabotører for å forstyrre marsjen. Og innenfor vår egen organisasjon fant vi en nøkkelperson som var betalt av myndighetene. Så, infiltrasjon innenfor, sabotører utenfor, og pressen angrep... Jeg vil aldri tro at James Earl Ray hadde motiv, penger og mobiliteten til å ha gjort det selv. Vår regjering var meget involvert i å sette scenen for og jeg tror rømningsvegen for James Earl Ray.» == FBI og Kings personlige liv == === Overvåking og telefonavlytting === J. Edgar Hoover, direktør av Federal Bureau of Investigation (FBI), en føderal etat for etterforskning av kriminalitet underlagt det amerikanske justisdepartementet, beordret personlig overvåking av Martin Luther King med den hensikt å underminere fredsprisvinnerens posisjon som borgerrettsleder. I henhold Church-komiteen (oppkalt etter Frank Church) som var underlagt USAs senat, en særskilt komité utvalgt for å undersøke regjeringens operasjoner innenfor etterretning, fastslo en rapport fra 1975 at «Fra desember 1963 og fram til hans død i 1968 var Martin Luther King, Jr. mål for en omfattende kampanje fra Federal Bureau of Investigation for å 'nøytralisere' ham som en effektiv borgerrettsleder.» Byrået mottok fullmakt til fortsette med telefonavlyttingen fra justisminister Robert F. Kennedy våren 1963 og informerte president John F. Kennedy, begge forsøkte uten hell å overtale King til å ta avstand fra Levison. Selv om Robert Kennedy kun ga skriftlig tillatelse for begrenset telefonavlytting av King på «forsøksbasis, for en måned eller så», utvidet Hoover tillatelsen slik at hans folk var «uskjermet» til å lete etter bevis i alle områder av Kings liv som de fant egnet. FBI plasserte avlyttingsutstyr i Levisons og Kings telefon hjemme og på kontoret, og avlyttet hotellrommene når han reiste over landet.Hoover fikk i 1967 listet King og SCLC som en svart, nasjonalistisk hatgruppe med instruksjonene: «Ingen muligheter skal gå tapt via kontraspionasjeteknikker for å utnytte organisatoriske og personlige konflikter i lederskapet av gruppene... for sikte at målgruppen er splittet, latterliggjort eller diskreditert.» === Beskyldning om kommunisme === I årevis hadde Hoover vært mistenksom om mulige innflytelse fra kommunistene i sosiale bevegelser som fagforeninger og borgerrettsorganisasjoner. Hoover beordret FBI å etterforske King i 1957, og dessuten SCLC da organisasjonen ble etablert (men som ikke hadde en fulltidsutøvende direktør før i 1960). FBIs undersøkelser var hovedsakelig overfladiske fram til 1962 da den lærte at en av Kings mest tiltrodde rådgivere var New York-advokaten Stanley Levison. FBI hadde funnet ut at Levison hadde vært involvert i det amerikanske kommunistpartiet.FBI mente at Levison kunne arbeide som en «påvirkningsagent» over King, til tross for FBIs egne rapporter i 1963 som opplyste at Levison hadde forlatt kommunistpartiet og ikke lenger var involvert med dem. En annen av Kings nærmeste, Hunter Pitts O'Dell, var også assosiert til kommunistpartiet ved vitnemål for granskningskomiteen for uamerikansk virksomhet (HUAC). Imidlertid måtte FBI ved 1976 innrømme at de ikke hadde skaffet noen former for bevis om at King selv eller SCLC var involvert med noen kommunistorganisasjoner.For sin egen del benektet King ubøyelig å ha hatt noen forbindelse med kommunisme, uttalte i et intervju i 1965 at «det er så mange kommunister i denne frihetsbevegelsen som det er eskimoer i Florida», og hevdet at Hoover «fulgte sporet med pasifisering av politiske krefter i Sørstatene» og at hans bekymring for kommunistinfiltrasjon i borgerrettsbevegelsen var ment å «hjelpe og tilskynde de rå påstandene til sørstatsrasister og ekstreme høyrefløyelementer.» Forsøket på å bevise at King var kommunist var knyttet til oppfatningen til mange tilhengere av raseskillet om at de svarte i Sørstatene egentlig var lykkelige over sin egen skjebne, men at de hadde blitt oppildnet av «kommunister» og «agitatorer utenfra». Imidlertid hadde borgerrettsbevegelsen oppstått fra aktiviteter innenfor de svarte samfunnene som gikk tilbake til før den første verdenskrig. King har sagt at «negerrevolusjonen er en virkelig revolusjon, født fra det samme morsliv som skapte alle store sosiale hevninger — livmoren av utålelig forhold og uutholdelige situasjoner». === Beskyldning om utroskap === Etter å ha konkludert at King var farlig grunnet kommunistinfiltrasjon, FBI endret taktikk til å forsøke å diskreditere ham grunnet avsløringer om hans private liv. FBIs overvåkning av King forsøkte å etablere at han var opptatt av tallrike utenomekteskapelig affærer. Lyndon Johnson uttalte en gang at King var en «skinnhellig predikant». Ralph Abernathy, en nær venn av King, uttalte i sin selvbiografi And the Walls Came Tumbling Down (1989) at King hadde en «svakhet for kvinner», men de «... alle forsto og trodde på det bibelske forbudet mot sex utenfor ekteskapet. Det var bare at han hadde en særlig vanskelig tid med den fristelsen.» I et senere intervju sa Abernathy at han kun benyttet begrepet «skjørtejeger», men hadde ikke spesifisert at King hadde utenomekteskapelig sex og hans utroskap var mer emosjonelle enn seksuelle. Kings biograf David Garrow skrev om et antall episoder, inkludert en kvinne som King så bortimot daglig, men «det forholdet... i økende grad ble det følelsesmessige midtpunktet i King, men det fjernet ikke tilfeldig forbindelser... av Kings reiser.» King forklarte sine utenomekteskapelig affærer som «en form for reduksjon av spenninger». Garrow merket seg at Kings affærer ga ham «smertefull... skyld».FBI spredte rapporter om slike affærene til ledere, vennlige journalister, mulige samarbeidspartnere og finansielle kilder for SCLC og Kings familie. FBI sendte også anonyme brev til King som truet med å avsløre informasjon om han ikke sluttet med sitt borgerrettsarbeid. Et anonymt brev ble sendt til King rett før han mottok Nobels fredspris hvor det blant annet sto: «Den amerikanske offentligheten, kirkeorganisasjoner som har hjulpet — protestanter, katolikker og jøder vil vite hvilken type du er — et ondt udyr. Det vil også andre som har støttet deg. Du er ferdig. King, det er kun en eneste ting igjen for deg å gjøre. Du vet hva det er. Du har bare 34 dager å gjøre det på (dette presise nummeret har blitt valgt for en særskilt grunn, det har entydig praktisk betydning). Du er ferdig. Det er kun en utveg for deg. Du bør heller ta det før ditt skitne falske jeg er avdekket for nasjonen.»King tolket det som en klar henstilling til å begå selvmord, men William Sullivan, leder for FBIs innenlandske overvåkning på denne tiden, hevdet at det kun hadde til hensikt å «overbevise dr. King til å fratre SCLC.» King nektet å overgi seg for FBIs trusler. Dommer John Lewis Smith, Jr. beordret i 1977 at alle kjente kopier av lydopptak og avskrifter av disse fra FBIs elektroniske overvåking av King i årene mellom 1963 og 1968 skulle ble oppbevart i de nasjonale arkivene og forseglet fra offentlig innsyn fram til 2027. === Tilstedeværelse under mordet === Tvers over Lorraine Motel, ved siden av det pensjonatet hvor James Earl Ray bodde, lå en brannstasjon. Politioffiserer var stasjonert i brannstasjonen for å overvåke Martin Luther King. Agenter overvåket King på den tiden da han ble drept. Rett etter at skuddene var blitt avfyrt, løp politiet ut av brannstasjonen og til motellet. Marrell McCollough, en etterretningspolitimann, var den første som administrerte hjelp til King. Fiendskapet mellom King og FBI, den generelle mangelen på vilje til å finne morderen ved hjelp offentlig etterlysning, og politiets påfallende tilstedeværelse, har ført til spekulasjonen at FBI var direkte involvert i mordet på King. == Kritikk == Gjennom hele sin deltagelse i borgerrettsbevegelsen ble King kritisert av mange grupperinger. Det omfattet også opposisjonen til mer militante politiske svarte grupper og blant de fremste kritikerne her var Malcolm X i Nation of Islam. Stokely Carmichael var en separatist og uenig i Kings oppmaning om etnisk integrering ettersom han betraktet det som en fornærmelse for en særegen afroamerikansk kultur. Omali Yeshitela oppmanet afrikanere til å huske historien om den voldelig europeiske kolonisering og hvordan makten til europeere ikke ble sikret gjennom integrering, men ved vold og makt.Den nevnte fattigfolkskampanjen som ble organisert av King var i særdeleshet kontroversiell, selv innenfor borgerrettsbevegelsen. Rustin avsto fra marsjen ved å hevde at målene til denne kampanjen var altfor brede, kravene umulige å oppnå, og at disse kampanjene ville føre til tilbakeslag og til mer undertrykkelse av fattige og svarte. == Utmerkelser == Martin Luther King jr. ble i 1977 posthumt tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter. I 2004 ble han posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Martin Luther King, Jr. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Martin Luther King, Jr. – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Martin Luther King jr. på Internet Movie Database (en) Martin Luther King jr. hos The Movie Database (en) Martin Luther King jr. hos Internet Broadway Database (en) Martin Luther King jr. på Discogs (en) Martin Luther King jr. på MusicBrainz (en) Martin Luther King jr. på Last.fm (en) Martin Luther King jr. på AllMusic (en) Martin Luther King jr. hos American National Biography (en) The King Center (en) Nobels fredspris 1964 hos Nobelprize.org (en) Martin Luther King jr. hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1964 Wikiquote: Martin Luther King – sitater

Martin Luther King jr. (født 15.

https://no.wikipedia.org/wiki/Madrid

2023-02-04

Madrid

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:3°V', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Madridregionen', 'Kategori:Madrid', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Madrid er hovedstaden og den største byen i Spania og den autonome regionen Madrid. Byen har over 3,3 millioner innbyggere og i storbyområdet bor det om lag 6,5 millioner mennesker. Dette gjør den til den tredje største byen i EU. Madrid ligger midt i Spania på 667 meter over havet og dekker et areal på 604,3 km². Byen ligger på den vestre bredden av elva Manzanares.

Madrid er hovedstaden og den største byen i Spania og den autonome regionen Madrid. Byen har over 3,3 millioner innbyggere og i storbyområdet bor det om lag 6,5 millioner mennesker. Dette gjør den til den tredje største byen i EU. Madrid ligger midt i Spania på 667 meter over havet og dekker et areal på 604,3 km². Byen ligger på den vestre bredden av elva Manzanares. == Historie == Arkeologiske funn viser at det har vært bosetning i Madrid-området fra forhistorisk tid.På 800-tallet anla maurerne en borg (alcázar), Mayrit, på samme sted som slottet i Madrid nå ligger, for å beskytte den nordlige innfarten til Toledo. Byen ble i 1038 gjenerobret fra maurerne og ble en del av kongeriket Castilla. Etter dette falt byen tilbake til en søvnig, landsens tilværelse. Mange av de første kristne innbyggerne var munker som etablerte klostre på stedet, og etter en tid hadde byen også nitten kirker. Jøder og arabere ble fordrevet til forstedene. I 1199 fikk Madrid retten til som by å bli representert ved hoffet i Castilla. I 1201 ga kong Alfonso VIII gjennom et charter Madrid retten til å regulere et byråd, en rett som ble utvidet i 1222 av Fernando III av Castilla. I 1561 flyttet spanskekongen sin residens til byen, og i 1606 ble byen den offisielle hovedstaden i Spania. Under den spanske arvefølgekrigen ble byen i 1706 erobret av britiske og portugisiske styrker. Mellom 1808 og 1813 ble byen kontrollert av franske styrker, og Napoleons bror Joseph Bonaparte var konge. Under den spanske borgerkrigen hadde venstresiden, republikanerne, sin sterkeste oppslutning i Madrid. Allerede i 1936 ble byen beleiret av Francisco Francos tropper, men motstanderne hadde forskanset seg i fjellene, og klarte å motstå alle angrep. Byen ble ikke erobret av Falangen før i mars 1939, bare få dager før borgerkrigen ble avsluttet. Byen regnes som et senter for handel og kultur for hele den spansktalende verden, og dette har blant annet også medført stor innvandring fra Latin-Amerika og Afrika. Etterkrigstiden har vært en ekspansiv periode for byen, særlig etter at Spania i 1986 ble medlem av EU. Under Terrorangrepet 11. mars 2004 ble byen rystet av flere eksplosjoner ombord på pendlertog. 191 mennesker ble drept og over 1 400 personer skadet. Byen Madrids navn er nevnt første gang i 939 og var den gang en liten befestet by som ble kalt Magerit. == Geografi == Madrid ligger sentralt i Spania, omkring 665 meter over havet. Byen er med det den hovedstaden i Europa med den nest høyeste beliggenheten etter Andorra la Vella, hovedstaden i Andorra. === Klima === Madrid har et kontinentalt middelhavsklima. Somrene er varme og tørre, og vintrene relativt kjølige. Normaltemperaturer om sommeren er på dagtid 31 °C og 18 °C om natten, men temperaturen kan nå så høyt som 40 °C. På vinteren ligger normaltemperaturene mellom 10 °C og 0–4. Temperaturer under 0 °C kan forekomme vinterstid om natten, og snøfall er ikke uvanlig. Somrene er varme med middeltemperaturer i juli og august rundt 24 °C og med maksimumstemperaturer som iblant overstiger 35 °C. Den årlige nedbøren overstiger 400 mm, med en markert tørkeperiode om sommeren (fire tørre måneder, fra juni til september) og store variasjoner mellom den nordvestre delen, der det regner mer, og den sørøstre delen som er tørrere. == Demografi == Befolkningen i Madrid har økt jevnt fra byen ble den nasjonale hovedstaden på midten av 1600-tallet og stabiliserte seg på om lag 3 millioner på 1970-tallet. Fra rundt 1970 til midten av 1990-tallet falt byens befolkning riktignok noe. Dette fenomenet, som også rammet andre europeiske byer, ble forårsaket delvis av veksten av forsteder rundt byen på bekostning av sentrumsområdet. En annen grunn kan ha vært nedgang i veksten av den europeiske økonomien. Den demografiske veksten akselererte mot slutten av 1990-tallet og tidlig i det første tiåret av det 21. århundre, på grunn av internasjonal innvandring som svar på en høykonjunktur i spansk økonomi. Ifølge folketellingsdata vokste befolkningen i byen med 271 856 mellom 2001 og 2005. Som hovedstad i Spania har byen tiltrukket seg mange innvandrere fra hele verden. Rundt 83,8% av innbyggerne er spanjoler, mens folk av andre opprinnelser, inkludert innvandrere fra Latin-Amerika, Europa, Asia, Nord-Afrika og Vest-Afrika, representerte 16,2% av befolkningen i 2007.De ti største innvandrergruppene er ecuadorianere (104 184), rumenere (52 875), bolivianere (44 044), colombianere (35 971), peruanere (35 083), kinesere (34 666), marokkanere (32 498), dominikanere (19 602), brasilianere (14 583), og paraguanere (14 308).Historisk sett har Madrids befolkning vært kjent for å være strengt katolsk, noe som har satt sitt preg på identiteten til byen. Imidlertid har Madrid i årenes løp blitt en av de minst religiøse byene i den vestlige verden, og flere studier tyder på at 40% av Madrids befolkning definerer seg selv som ateister. == Severdigheter == Byen er velregulert og vakker, uten å ha den glamour og brukervennlighet som Barcelona kan vise til. Derimot er mengden av alt du finner her enorm, og byen er spekket med museer, gallerier, parker og et yrende kafé-, restaurant- og natteliv. Madrid har også mange klostre og mer enn 100 flotte kirkebygg. Blant dem finner man San Isidro el Real fra midten av 1600-tallet med mange kunstverk og San Francisco el Grande fra rundt 1780. Ved Plaza de Cibeles krysses den av den mektige parkgaten Paseo del Prado. Palacio Real (Det kongelige slott] Catedral de la Almudena Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía Museo del Prado Museo Thyssen-Bornemisza Parque del Retiro Plaza Monumental de las Ventas Nuevos Ministerios Estadio Santiago Bernabéu, Real Madrids hjemmearena Estación de Atocha == Arkitektur == Svært lite middelaldersk arkitektur er bevart i Madrid. Historiske dokumenter viser at byen hadde et slott (Alcazar) på samme sted som slottet står idag. == Idrett == Byens idrettslag omfatter blant annet fotballagene Real Madrid Atlético Madrid Getafe CF Rayo Vallecano CD Leganés == Referanser == == Eksterne lenker == (es) Offisielt nettsted (en) Madrid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Madrid – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Madrid hos Wikivoyage

Madrid er hovedstaden og den største byen i Spania og den autonome regionen Madrid. Byen har over 3,3 millioner innbyggere og i storbyområdet bor det om lag 6,5 millioner mennesker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Marinarkeologi

2023-02-04

Marinarkeologi

['Kategori:Arkeologiske disipliner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Marinarkeologi (eventuelt maritim arkeologi) er en subdisiplin innen arkeologi som beskjeftiger seg med studiet av menneskelig tilknytning til havet, innsjøer og elver gjennom undersøkelser av materiell kultur. Dette kan være farkoster, havnekonstruksjoner, last, menneskelige levninger og oversvømte landskap. I likhet med arkeologien som helhet kan marinarkeologien ta for seg alle tidsperioder fra forhistorie til nyere tid. Innenfor marinarkeologien har man også undervannsarkeologi som undersøker oversvømte spor etter mennesker uavhengig av om de er maritime. Eksempel på dette i Norge er seteranlegg som er oversvømt på grunn av ras. Den mest typiske marinarkeologiske lokaliteten, skipsvraket, representerer ofte tidsmessig et svært avgrenset øyeblikk i motsetning til for eksempel havnerelaterte lokaliteter som representerer materiale som er deponert over tid. Dette har ført til at media ofte omtaler skipsvrak som "tidskapsler". Arkeologiske lokaliteter under vann er utsatt for andre bevaringsforhold enn lokaliteter på land. Men i likhet med landarkeologiske lokaliteter er ofte de tingene som overlever kun et begrenset utvalg av det som opprinnelig ble deponert. I enkelte tilfeller representerer likevel marinarkeologiske lokaliteter svært gode bevaringsforhold. Slike lokaliteter gir gjerne et omfattende gjenstandsinventar som gir mye informasjon om fortiden, selv om lokalitetene kan være utilgjengelige. Innen de arkeologiske fagmiljøene eksisterer det oppfatninger om at marinarkeologi er en separat disiplin som beskjeftiger seg med sine egne problemstillinger (f.eks. angående skipsvrak), og krever visse ferdigheter - som dykking. Andre framhever en integrert oppfatning, der maritim aktivitet har økonomiske og sosiale forbindelser til samfunnet på land og at arkeologi er arkeologi uavhengig av om materialet er deponert på land eller under vann.

Marinarkeologi (eventuelt maritim arkeologi) er en subdisiplin innen arkeologi som beskjeftiger seg med studiet av menneskelig tilknytning til havet, innsjøer og elver gjennom undersøkelser av materiell kultur. Dette kan være farkoster, havnekonstruksjoner, last, menneskelige levninger og oversvømte landskap. I likhet med arkeologien som helhet kan marinarkeologien ta for seg alle tidsperioder fra forhistorie til nyere tid. Innenfor marinarkeologien har man også undervannsarkeologi som undersøker oversvømte spor etter mennesker uavhengig av om de er maritime. Eksempel på dette i Norge er seteranlegg som er oversvømt på grunn av ras. Den mest typiske marinarkeologiske lokaliteten, skipsvraket, representerer ofte tidsmessig et svært avgrenset øyeblikk i motsetning til for eksempel havnerelaterte lokaliteter som representerer materiale som er deponert over tid. Dette har ført til at media ofte omtaler skipsvrak som "tidskapsler". Arkeologiske lokaliteter under vann er utsatt for andre bevaringsforhold enn lokaliteter på land. Men i likhet med landarkeologiske lokaliteter er ofte de tingene som overlever kun et begrenset utvalg av det som opprinnelig ble deponert. I enkelte tilfeller representerer likevel marinarkeologiske lokaliteter svært gode bevaringsforhold. Slike lokaliteter gir gjerne et omfattende gjenstandsinventar som gir mye informasjon om fortiden, selv om lokalitetene kan være utilgjengelige. Innen de arkeologiske fagmiljøene eksisterer det oppfatninger om at marinarkeologi er en separat disiplin som beskjeftiger seg med sine egne problemstillinger (f.eks. angående skipsvrak), og krever visse ferdigheter - som dykking. Andre framhever en integrert oppfatning, der maritim aktivitet har økonomiske og sosiale forbindelser til samfunnet på land og at arkeologi er arkeologi uavhengig av om materialet er deponert på land eller under vann. == Eksterne lenker == Marinarkeologi Store norske leksikon - Marinarkeologi Norsk Maritimt Museum - Arkeologi Vitenskapsmuseet - Kulturminner under vann Stavanger maritime museum - Kulturminner under vann Bergens Sjøfartsmuseum - Marinarkeologi

Marinarkeologi (eventuelt maritim arkeologi) er en subdisiplin innen arkeologi som beskjeftiger seg med studiet av menneskelig tilknytning til havet, innsjøer og elver gjennom undersøkelser av materiell kultur. Dette kan være farkoster, havnekonstruksjoner, last, menneskelige levninger og oversvømte landskap.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mensa

2023-02-04

Mensa

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Interesseorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1946']

Mensa er en interesseorganisasjon for mennesker med høy IQ, grunnlagt i England i 1946 av Roland Berrill og Lance Ware.

Mensa er en interesseorganisasjon for mennesker med høy IQ, grunnlagt i England i 1946 av Roland Berrill og Lance Ware. == Bakgrunn == Grunnleggerne hadde en visjon om å danne en forening for intelligente mennesker, hvor eneste betingelse for medlemskap var høy IQ. Ideen om en slik forening ble opprinnelig fremsatt fra flere forskjellige hold i løpet av 1940-årene, og fikk mer publisitet etter et radioforedrag av professor Cyril Burt, som hadde stillingen Chair of Psychology ved Universitetet i London. Burt ble Mensas første president, og han hadde dette vervet til sin død i 1971. Det opprinnelige målet var at Mensa skulle være en støttespiller for det engelske parlamentet, for at en i fremtiden skulle kunne unngå omfattende konflikter lik andre verdenskrig. Mensa fikk aldri denne oppgaven, men ble i stedet en upolitisk organisasjon uavhengig av etnisitet, kultur og religion. Mensa har derfor ingen offisielle synspunkter på politikk, religion eller rase. Høsten 2020 var det rundt 145 000 medlemmer i 100 land over hele verden, drøyt en tredjedel i USA. Medlemmene avgjør selv om medlemskapet deres skal være kjent utenfor organisasjonen. Mensa har nasjonale avdelinger i over 40 land og på alle kontinenter unntatt Antarktis. I Norge hadde ved utgangen av 2019 rundt 2.200 medlemmer, og lokallag i Oslo, Trondheim, Bergen, Østfold, Haugesund, Agder, Stavanger, Vestfold/Telemark, Innlandet, Nord-Norge, Ålesund og Buskerud. == Etymologi == Ordet «mensa» betyr «bord» på latin. Navnet ble valgt fordi det skulle stå for et rundebordsamfunn der alle er på likt nivå uavhengig av rase, hudfarge, livssyn, nasjonal opprinnelse, alder, politikk, utdanning og sosial bakgrunn. == Medlemskrav == Mensa er en organisasjon med kun ett krav for å kunne bli medlem: man må score "blant de 2 % med høyest IQ i befolkningen", på en godkjent evnetest. Dette kan være test tatt via organisasjonen, eller en av mange godkjente tester tatt hos autorisert psykolog. På en IQ-skala med standardavvik 15 vil det tilsvare 130 eller høyere. Er kravet oppfylt, kan ikke Mensa nekte søkeren medlemskap, så lenge organisasjonens vedtekter ellers overholdes. Mensa Norge tilbyr evnetest for personer fra 16 år og oppover, som per 20. september 2021 koster kr. 500,- per test. Mensa Norge tilbyr også på sin nettside en uformell, online hjemmetest. == Publikasjoner == Mensa internasjonalt utgir Mensa International Journal. I Norge gav en fra begynnelsen ut medlemsbladet Nor-Men, som senere er blitt til Mensanytt, og som medlemmene får i posten hver annen måned. == Mensaprisen == I 2009 besluttet Mensa Norges styre å innføre Mensaprisen, som skulle tildeles en organisasjon eller person som hadde gjort en særskilt innsats i samsvar med Mensas vedtekter. Prisen har så langt blitt delt ut til følgende mottagere: 2009 – Lykkelige Barn, en interesseforening for foreldre til høyt begavede barn, for deres arbeid for elevgruppen evnerike barn 2010 – Harald Eia og Ole Martin Ihle for tv-serien Hjernevask 2011 – journalist Karen Tjernshaugen for hennes dekning av intelligente barn og deres hverdag, og for å ha publisert artiklene «Skoleforskere bekymret for de smarteste barna» og «Morten (11) slet med leksene – hadde kjempe-IQ» 2012 – lærer Håvard Tjora for hans innsats for barn og unges læring 2014 – fysikeren Andreas Wahl blant annet for dokumentarserien Folkeopplysning 2015 – forsker Ella Maria Cosmovici Idsøe ved Universitetet i Stavanger og forsker Kjell Skogen ved Universitetet i Oslo for deres vedvarende interesse for evnerike barn i norske skole 2016 – Forskerfabrikken for deres arbeid med å motivere barn og unge til å lære om forskning og realfag 2017 – Vitensentrene i Norge for deres formidling og tilrettelegging av populærvitenskap 2018 – nettverket Lær kidsa koding (LKK), for deres arbeid med å opprette kodeklubber landet rundt og for å arbeide for at barn og unge skal lære å forstå og beherske sin egen rolle i det digitale samfunnet 2019 – fysiker og vitenskapsformidler Selda Ekiz, for hennes evne til å senke terskelen for barns interesse for intellektuelle konsepter, og å inspirere barn til å la nysgjerrighet, vitenskap og forskning være en del av hverdagen deres 2020 – lege og artist Trond-Viggo Torgersen, for hans kreative kunnskapsformidling med fokus på å være nysgjerrig og spørre 2021 – sykepleier, journalist og forfatter Ingeborg Senneset, for hennes samfunnsengasjement mot vaksinemotstand, og kritiske blikk på alternativbransjen og udokumentert behandling. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Mensa International – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offisielt nettsted, Mensa Norge

Mensa er en interesseorganisasjon for mennesker med høy IQ, grunnlagt i England i 1946 av Roland Berrill og Lance Ware.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mo_i_Rana

2023-02-04

Mo i Rana

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Rana', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Mo i Rana', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Mo i Rana (sørsamisk: Måefie, umesamisk: Måhvie) er en by som er administrasjonssenter i Rana kommune på Helgeland i Nordland. Kommunestyret vedtok bystatus i 1997. Byen Mo i Rana hadde 21 036 innbyggere per 6. oktober 2020 og består av tettstedene Mo og Hauknes. Mo er den fjerde største byen i Nord-Norge; de tre største er Tromsø, Bodø og Harstad. Fra 1923 til 1964 var Mo i Rana et ladested og også en egen bykommune.

Mo i Rana (sørsamisk: Måefie, umesamisk: Måhvie) er en by som er administrasjonssenter i Rana kommune på Helgeland i Nordland. Kommunestyret vedtok bystatus i 1997. Byen Mo i Rana hadde 21 036 innbyggere per 6. oktober 2020 og består av tettstedene Mo og Hauknes. Mo er den fjerde største byen i Nord-Norge; de tre største er Tromsø, Bodø og Harstad. Fra 1923 til 1964 var Mo i Rana et ladested og også en egen bykommune. == Geografi, historie og virksomhet == === Beliggenhet === Mo i Rana ligger innerst ved Ranfjorden, sør for Saltfjellet og polarsirkelen. Ranelva, som er Nordlands nest lengste vassdrag, har sitt utløp i byen. Utenfor bykjernen finner vi Langneset på sørsiden og Båsmoen og Ytteren på nordsiden av Ranfjorden. Øst for bykjernen ligger Gruben på sørsiden og Selfors på nordsiden av Ranelva. === Byens betydning i distriktet === Siden 1964 har byen vært hovedsete for Rana kommune, som er den største kommunen i Nordland og den fjerde største i Norge. Mo i Rana er en av fire byer på Helgeland; de tre andre er Mosjøen, Brønnøysund og Sandnessjøen. Den er også en av tre industribyer i Nordland, sammen med Narvik og Mosjøen. Den 1. januar 1838 ble Mo sete i Mo herred, som frem til 13. mars 1839 også omfattet Sør-Ranen sogn (senere Hemnes herred). Fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963 var Mo også en selvstendig bykommune. Siden 1. januar 1964 har den vært administrativt sentrum i Rana kommune. == Næringsliv og arbeidsplasser == Mo i Rana ble tidligere ofte omtalt som «Jernverksbyen», hvor Norsk Jernverk var en hjørnesteinsbedrift. I byens industrihistorie har også virksomheter som DIOC, Rana Gruber, og Norsk Koksverk hatt en sentral plass. I dag finner det meste av industrivirksomheten sted i Mo Industripark, med Celsa Armeringsstål og Elkem som sentrale foretak. Siden 1989 har byen gjennomgått en omfattende omstilling, og markedsføres nå som «Polarsirkelbyen». Nasjonalbiblioteket, NRKs lisensavdeling, Statens innkrevingssentral og NAF Helgeland befinner seg i Mo i Rana. Av private aktører kan nevnes EVRY Mo i Rana, to sparebanker, fire kjøpesentre, fire hoteller og en rekke andre foretak innenfor transport, handel og turisme. Etter åpningen av Campus Helgeland i 2013 er byen også blitt en studentby. === Idrettsliv og kulturliv === Sagbakken stadion ble åpnet i 2009 og brukes av de lokale fotballklubben Rana fk. Hoppbakken Fageråsbakken befinner seg i Langneset, og eies av Mo Skilag. Skillevollen idrettspark ligger på Båsmoen. Det innbefatter Skillevollen alpinsenter med to hoppbakker, skiskytterarena, lysløype og en bakke for barn. Idrettshallen Ranahallen inneholder en 3 500 m² storstue for idrett og kommersielle messer, innbefatter svømmehallen Moheia bad. Utenfor hallen er det en utendørs kunstgressbane med fjernvarme. Kulturelle aktiviteter ivaretas av Rana museum, Kinoteateret, Nordland Teater og Åarjelhsaemien Teatere (sørsamisk teater), såvel som av musikkfestivaler og en rekke foreninger og lag. === Infrastruktur === Byen er et kommunikasjonssentrum og et møtepunkt for transportårer. E6 passerer gjennom byen, nordover til Bodø (229 km), og sørover til Mosjøen (87,9 km) og Trondheim (477,5 km). Øst for bykjernen møtes E6 og riksvei 12 (Rv12); der skifter Rv12 navn til Europavei 12 og knytter byen sammen med Sverige og Finland. Østover er det ca 40 km til riksgrensen, 97,4 km til Hemavan og 473,6 km til Umeå, før veien fortsetter med ferje over til Vasa, og videre til Helsingfors (1013 km). I vestlig retning skifter Rv12 navn til fylkesvei 17, populært kalt «kystriksvegen», og gir vegforbindelse med Helgelandskysten. Det er 68 km til Nesna og 96,9 km til Kilboghamn i Rødøy kommune. == Etymologi == Mo er et utbredt og gammelt gårdsnavn, som flere steder er blitt til navn på sokn eller bygder. Det kommer fra norrønt mór, pluralis móar, som betyr «mo» eller «tørr sandslette». Det var opprinnelig navnet på en gård på stedet, og har gjennom historien forekommet i flere ulike former: Møe og Moe i 1567, Mou i 1610, Moe i 1614, Moen og Moenn i 1661 og Mo i 1666. Gården omtales under manntallet i 1666 som Mo i Raens fiering, i Helgeland prosti, i Alstahaug prestegjeld. I 1723 og senere brukes navnene Moe og Mo.Det pågår i 2021 navnesak for å vedta offisiell skrivemåte av bynavnet på samisk. Flere varianter har vært i bruk, på sørsamisk: Måefie/Måehvie, umesamisk: Måhvie/Måhfie, eldre: Mååfie/Mååfe og nordsamisk: Muoffi. Betydningen av ordet Rana er mer usikker. I 1500- og 1600-årene ble navnet skrevet Radenn, Rade, Raenn, Raen (1666) eller Ran [ra:´n]. Ran var dativ-formen av Rana (nominativ), men ble brukt som nominativ, hvorav navnet Ranen oppstod (1731). Navnet Rana ble tatt i bruk av den lokale administrasjonen i 1920. 'Rana' kan være avledet av det norrøne elvenavnet Raðund. Raðr betyr snar, rask, snøgg, radig, og knyttes til Ranelva, men det kan også henvise til strømmen i Ranfjorden. Elvenavnet Radantia (idag Rednitz) i Tyskland har en beslektet urindoeuropeisk opprinnelse i *rodhos, «elveløp». == Geografi == Langs jernbanen på sjøsiden ligger den gamle bydelen på Moholmen samt et område som på 1990-tallet ble fylt ut og bebygd med Fjordgården hotell, Statens innkrevingssentral, TAG systems, Byporten kjøpesenter og boliger. På den andre siden av jernbanen ligger byens sentrum, med kjøpesentre, rådhus og gågater. Sistnevnte er for en stor del oppvarmet med fjernvarme fra stålverket i byen. Det er vegforbindelse nordover over Saltfjellet til Fauske og Bodø, sørover til Mosjøen og Trondheim, mot vest til Nesna, og mot øst over Umbukta til Sverige. Flyplass på Røssvoll, 11 km fra sentrum. == Historie == Navnet Rana stammer antagelig fra norrønt raðr som betyr snar, rask, snøgg. Muligens på grunn av strømmen i fjorden. Alternativt kan navnet ha samisk opprinnelse, eventuelt knyttet til det mytologiske sagnet om Rana-Niejta. Fra gammelt av er Mo et handelssentrum på Helgeland. Det har vært jordbruk siden jernalderen, selv om kysten ble ryddet og bebodd før innlandet. Bergverk og utførsel av nordlandsbåter og fangstprodukter har vært basisen for handelen. De rike fangst- og bergverkområdene rundt ga grunnlag for en sped byutvikling samt et klebersteinbrudd av betydning på Alteren, på vestsiden av Ranfjorden. Etter 1730-årene var det sommerstid et samemarked på Mo. I 1770-årene ble det fast handel, og i 1860 fikk L.A. Meyer ved kongelig reskript rett til å drive landhandel. Handelsaktiviteten blomstret etter hvert opp. Rundt 1880 står L.A.Meyer Skipsekspedisjon årlig for utskiping av ca. 800 båter, som i hovedsak er produsert i Rana. Firmaet mottok ett år et parti på 24 000 ryper fra Tärnaområdet. Rypene gikk i hovedsak til eksport til England. Strekningen fra Mo til Umbukta ble bygd ferdig som vinterveg i 1883 mens mellomriksvegen ble ikke ferdig på svensk side før i 1939. Under felttoget i Norge i 1940 ble det landsatt britiske styrker i Mo i Rana for å stoppe de framrykkende tyske styrkene. Den 1. mai ble en britisk jager satt inn for å bevokte kysten. I tillegg kom ett britisk uavhengig kompani direkte fra Storbritannia til Mo den 3. mai. Dette kompaniet var en del av Operasjon Scissors Force. «20-30-årene var preget av arbeidsledighet og mye fattigdom. Mange hadde nødsarbeid og de som arbeidet i Mofjellet var privilegerte. Her var det også bedre betalt. Den beste driftsperioden før krigen var fra 1937 til 1940. Under krigen ble gruvene drevet av tyskerne i en periode fra 1941 til 1943. L.A.Meyer var en viktig instans i nærings- og kulturlivet i Rana før krigen og presten var en ivrig forkjemper for fullføringen av Nordlandsbanen,» minnes mangeårig stortingsrepresentant og lokalpolitiker i Rana, Per Karstensen.Rana er rik på jernmalm og elektrisk kraft, noe som var betydningsfullt for etableringen av industri. Gruvedrift ble etablert i Dunderland Iron Ore Company (1902–1947), Rana Gruber (1937–), Norsk Jernverk (1946–1988) og Norsk Koksverk (1964–1988). Disse var dominerende for sysselsettingen i byen, medførte etablering av «Dunderlandsbanen» og utskipingshavn. Det var ca. 3 200 ansatte på det meste på jernverket alene. Befolkningsveksten ble nærmest eksplosiv på kort tid på grunn av etableringen av tungindustrien. På 1950-tallet skjedde Operasjon Asfalt. Bare i Mo ble myndighetenes representanter fysisk hindret i å fjerne levninger av sovjetiske krigsfanger fra kirkegården. Det russiske gravstedet på kirkegården i Mo i Rana er det eneste som er bevart i opprinnelig stand. Flere byster av for byen historisk betydningsfulle skikkelser står plassert i sentrum; Nordlandsbanens far, prest Ole Tobias Olsen, anleggsarbeideren og agitatoren Hans Berntsen, og «samenes apostel» Thomas von Westen, som var sentral for grunnleggingen av Mo kirke og sameskolen på Mo, utenfor Mo kirke. === Bykommunen Mo (1923–1963) === ==== Kommunestyret til Mo bykommune ==== Mo herred (1839), senere kalt Mo kommune (1853), ble i 1923 delt i de to kommunene Nord-Rana og Mo. Mellom 1923 og 1963 var Mo en bykommune. Mo kommunestyre befant seg i strandgata i Mo sentrum, og er idag en vernet bygning. Bygningen var opprinnelig hvit. I den venstre fløyen var det et bibliotek. Kommunestyret holdt til i høyre del, mens kemneren i Mo hadde sitt kontor i loftsetasjen. === Folketall i bykommunen === Folketall i daværende Mo kommune før sammenslåingen == Samferdsel == === Vei === E6 går gjennom byen og har tilknyttingsveier (gjennom RV12) til kystriksveien og Europavei 12 starter her og går til Helsingfors, Finland gjennom Sverige. === Jernbane === Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i mars 1942 og stasjonen er i dag en del av Nordlandsbanen mellom Trondheim og Bodø. Dagens jernbanebygning ble åpnet 22. september 1990. Banen passerer først langs fjorden og deler deretter byen i to, for deretter å løpe inn mot Dunderlandsdalen og Saltfjellet. === Fly === Det er daglige avganger fra Mo i Rana lufthavn, Røssvoll med Widerøe til Bodø, Mosjøen og Trondheim. I 2017 vedtok Stortinget bygging av ny Mo i Rana lufthavn, Fagerlia på Steinbekkhaugen som også kan ta ned større fly fra Norwegian og SAS. == Samfunn == Mo i Rana er et handelssentrum med rundt 200 handelsbedrifter. Mye av sentrum er nybygget de siste tiårene, inklusivt et oppvarmet gågatenett. Gode kommunikasjonsmuligheter, både moderne vegnett, jernbane og flyplass. == Utdanning og media == I Rana er det 10 barneskoler, én ungdomsskole og to tiårige skoler. De tre videregående skolene Moheia, Kongsvegen og Mjølan, er i dag slått sammen til én videregående skole, Polarsirkelen videregående skole. I tillegg er Campus Helgeland en avdeling av Nord universitet. Den eneste avisen på Mo var lenge den tidligere arbeiderpartiavisen og idag A-presseavisen Rana Blad. Høsten 2017 ble det imidlertid startet opp en ny nettavis i byen, Rana No. I tillegg finnes også egen lokalradio, Radio Rana NRK Nordland har et lokalkontor i byen med to ansatte. == Næringsliv == I perioden 1946–1988 var Norsk Jernverk den dominerende industriplass i byen og regionen. Befolkningen i kommunene Mo og Nord-Rana økte fra ca. 8 000 til 20 000 fram mot 1960. Etter omstillingen fra 1988 til 1991 er de ulike delene av virksomheten videreført i Mo Industripark med ca. 110 bedrifter og 2335 ansatte (september 2015). En rekke statlige institusjoner er etablert i Mo i Rana, blant annet Nasjonalbiblioteket, NRKs lisensavdeling, og Statens innkrevingssentral. Også privat næringsliv finnes utenfor industriparken, med ledende bedrifter som Evry, og fem kjøpesentre; (AMFI MEYER/AMFI Domus, COOP OBS! og Byporten er de største), og en rekke handels- og servicebedrifter. == Severdigheter == Havmannen == Kultur og aktiviteter == Flere kulturinstitusjoner ligger i byen med Vitensenter Nordland er et populærvitenskapelig opplevelses- og læringssenter innen matematikk, naturvitenskap og teknologi. Rana museum dekker lokal industrihistorie og naturliv. Nordland Teater ble stiftet i 1979, og er fylkets ledende teaterinstitusjon, med base i sentrum av Mo i Rana. Rana kommunale kino er en moderne 2-sals kino som ligger i sentrum Åarjelhsaemien Teatere har siden 1985 arbeidet med det sørsamisk kulturuttrykk. Havmanndagene arrangeres årlig i mai. === Festivaler og musikk === Sommertreff Mo Hornmusikk Båsmo & Ytteren Skolekorps Smeltedigelen Verket Rød Snø == Sport == Det er flere idrettslag, hvor Mo Idrettslag og IL Stålkameratene tradisjonelt har dominert i fotball. Mo Idrettslag ligger for tiden i 4. divisjon, mens IL Stålkameratene spiller i 3. divisjon og Bossmo Ytteren holder til i 5. div. Gruben IL sammen med Selfors UL fikk nye kunstgressbaner i 2008. == Kjente ranværinger == Bjørn Alterhaug – jazzmusiker og komponist Stig Bang – forfatter og kulturpersonlighet Guttorm Guttormsen – komponist og musiker Tor Jacobsen – lokalhistorisk inspirert forfatter, tidligere journalist Inge Myrvoll – tidligere stortingsrepresentant og tidligere ordfører i Rana, SV Jan Ole Otnæs – en av grunnleggerne av Nordnorsk Jazzforum, nå festivalsjef ved Moldejazz Elin Nilsen – skiløper Tom Sandberg – tidligere kombinertløper Trond Sollied – tidligere fotballspiller, nå trener. Tor-Arne Strøm – stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet Kim Arne Sletten – Roadracingfører Inger Blikra – Styrkeløft Lisa-Marie Karlseng Utland – Tidl. fotballspiller == Referanser == == Litteratur == Norges Offisielle Statistikk. VIII. 182: Folketellingen i Norge 1. desember 1930. Første hefte. Folkemengde og areal i Rikets forskjellige deler. Bebodde øier. Hussamlinger på landet., Utgitt av Det Statistiske Centralbyrå, Oslo, i kommisjon hos H. Aschehoug & Co, 1932 Norges Offisielle Statistikk XI, 2: Folketellingen i Norge 3. Desember 1946. Første hefte. Folkemengde og areal i de forskjellige deler av landet. Bebodde øyer. Hussamlinger., Statistisk sentralbyrå, utgitt i kommisjon hos H. Aschehoug & Co, Oslo, 1950 Norges Offisielle Statistikk XI 221: Folketellingen 1. Desember 1950. Tredje hefte. Folkemengden etter hovedyrke i de enkelte kommuner og fylker, Statistisk sentralbyrå, Oslo, 1956Frøholm, Anders (1965). Rana Bygdebok. Mo prestegjeld : gardshistorie. 1965, Mo sparebank, J. Skumdal & Søn Boktrykkeri, Oslo. Rygh, Oluf; Rygh, Karl; Bugge, Sophus (1904). Norske Elvenavne. Efter offentlig Foranstaltning udgivne med tilføiede Forklaringer av K. Rygh. I kommission hos Cammermeyers boghandel, Kristiania, 1904; nytrykk av Nabu Press, 2012. ISBN 1273595092 , ISBN 9781273595097. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1997). Norsk stadnamnleksikon. 4. utgave, 1997, Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) == Eksterne lenker == moirana.com - lokal portal for Mo i Rana Forskning.no: Drømmen om det moderne Norge Grensehandel Bilder fra den gamle og nye Mo i Rana Nettutgaven av Rana Blad Rana Museum Vikafestivalen Radio Rana

| bilde = Ranafjorden tjuvtrappa.jpg

https://no.wikipedia.org/wiki/Moped

2023-02-04

Moped

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Mopeder']

Moped er definert som et lite, motorisert kjøretøy, vanligvis med to hjul (motorvogngruppe L1e), men finnes også med tre (L2e) og fire hjul (L6e). En moped har som oftest en ensylindret bensindrevet totaktsmotor med slagvolum på maksimalt 50 cm3. For moderne mopeder finnes også med firetaktsmotor eller elektrisk motor. En moped har som regel en egenmasse, komplett vekt uten drivstoff, på mindre enn 100 kg. Det finnes mange forskjellige typer mopeder. Aldersgrense for moped er 16 år i Norge. En moped var opprinnelig en vanlig sykkel påmontert en liten motor, omtalt som knallert. Motoren ble startet ved å tråkke på pedalene. Dessuten kunne det være nødvendig å hjelpe til med benkraft også i bratte motbakker. Kombinasjonen motor/pedal har gitt opphav til navnet mo-ped. På en del eldre modeller kan det fremdeles være pedaler. Etter europeiske regler er 45 km/t den høyeste tillate hastigheten for moped. Andre typer forbrenningsmotorer og elektriske motorer kan har en maksimal effekt på 4 kW (5,3 hk). Som moped regnes også mopedbil med egenvekt under 350 kg, hvis høyeste konstruksjonshastighet ikke overstiger 45 km/t og som har motor med slagvolum på 50 cm³ eller mindre for motorer med elektrisk tenning. Aldersgrense for mopedbil er 16 år.

Moped er definert som et lite, motorisert kjøretøy, vanligvis med to hjul (motorvogngruppe L1e), men finnes også med tre (L2e) og fire hjul (L6e). En moped har som oftest en ensylindret bensindrevet totaktsmotor med slagvolum på maksimalt 50 cm3. For moderne mopeder finnes også med firetaktsmotor eller elektrisk motor. En moped har som regel en egenmasse, komplett vekt uten drivstoff, på mindre enn 100 kg. Det finnes mange forskjellige typer mopeder. Aldersgrense for moped er 16 år i Norge. En moped var opprinnelig en vanlig sykkel påmontert en liten motor, omtalt som knallert. Motoren ble startet ved å tråkke på pedalene. Dessuten kunne det være nødvendig å hjelpe til med benkraft også i bratte motbakker. Kombinasjonen motor/pedal har gitt opphav til navnet mo-ped. På en del eldre modeller kan det fremdeles være pedaler. Etter europeiske regler er 45 km/t den høyeste tillate hastigheten for moped. Andre typer forbrenningsmotorer og elektriske motorer kan har en maksimal effekt på 4 kW (5,3 hk). Som moped regnes også mopedbil med egenvekt under 350 kg, hvis høyeste konstruksjonshastighet ikke overstiger 45 km/t og som har motor med slagvolum på 50 cm³ eller mindre for motorer med elektrisk tenning. Aldersgrense for mopedbil er 16 år. == Eksempler på mopeder == Scootermoped – små hjul, sentrifugalclutch (automatgir), reimdrift, (nyere scootere: mye glassfiber/plastdeksler i designutførelse). Crossmoped – god demping, manuelt gir, kjededrift, kan kjøres utenom vei. SM-moped (Super Motard) – små asfalthjul uten grove knaster, er ellers svært lik crossmoped, men har best grep på asfalt. Racingmoped – manuelt gir, kjededrift. Kan ligne på lettmotorsykler, og man ligger mens man kjører, slik man også gjør på vanlige racing-MCer. Custommoped – oppreist sittestilling, manuelt gir, kjededrift og en klassisk utforming. ATV-moped – automatgir, reim- og kjededrift og fire hjul. Eneste moped som har revers. == Merkevarer == Noen norske moped/motorsykkelmerker Raufossmopeden Svithun TempoNoen utenlandske moped/motorsykkelmerker: Aprilia CPI Daelim Derbi Diesella Garelli Gilera Honda Motorhispania Peugeot Piaggio Puch Rieju Starway Suzuki Tms Tomos Vespa Yamaha == Sertifikat == For å kjøre moped må en ha sertifikat for moped (klasse AM). De som er født før 1970 trenger imidlertid ikke ta sertifikat for moped. Fra 1. januar 2005 ble det innført krav om førerkort også for personer som tidligere har kjørt moped uten obligatorisk opplæring og uten plikt til å medbringe bevis for førerrettigheten. Ordningen omfatter personer som ikke har førerkort i noen annen klasse, som har fylt 20 år før 1. januar 2005 og som har nødvendig ferdighet, jfr. førerkortforskriften vedlegg 6 § 11. Førerettigheten krever førerkort i klasse AM med kode 145 før den kan benyttes. Motorsykkelsertifikat (klasse A/A1) eller bilsertifikat (B) inkluderer sertifikat for alle typer moped. Personer som kommer inn under disse reglene må følgelig ta kontakt med en trafikkstasjon for å få utstedt slikt førerkort etter at søkers vandel og helse er kontrollert. Helsekravene er de samme som for personbil. Denne klassen gjelder føring av alle typer moped (fart høyst 45 km/t), både tohjuls, trehjuls og firehjuls moped. Klasse AM kan være begrenset til bare en av tre underkategorier (AM 145, AM 146 eller AM 147). Klassen het tidligere M og var en nasjonal klasse. Klasse AM er en internasjonal klasse. Skal mopeden kjøres utenfor Norge og føreren har klasse M på førerkortet, anbefales det at man skifter ut førerkortet og får påført klasse AM. Minstealderen er 16 år når tre- og firehjuls moped har en egenvekt ikke over 150 kg (minus batterienes vekt ved eldrift). Er disse mopedenes egenvekt over 150 kg (minus batterienes vekt ved eldrift), var minstealderen 18 år. NB! Etter 30. august 2019 kan 16-åringen kjøre mopedbil med inntil 500 cm3 forbrenningsmoter uten elektrisk tenning etter opplæring og en teorietisk prøve hos Statens vegvesen. De som har klasse T kan få førerett på mopedbil klasse AM147 etter å ha gjennomført sikkerhetskurs på veg med mopedbil. === Klasse AM145 (Tohjuls moped) === Denne klassen gjelder føring av tohjuls moped på bakgrunn av oppnådd alder uten at vedkommende har gjennomført obligatorisk opplæring. I tillegg til tohjuls moped, kan du med klasse AM145 også kjøre tre- eller firehjuls moped med egenvekt høyst 150 kg (minus batterienes vekt ved eldrift). === Klasse AM146 (Tohjuls moped) === Denne klassen gjelder føring av tohjuls moped. I tillegg kan du kjøre tre- eller firehjuls moped med egenvekt ikke over 150 kg (minus batterienes vekt ved eldrift). Fra 1. januar 2005 ble klasse AM 146 innført som ny førerkortklasse. Søker må bestå teoretisk førerprøve etter å ha dokumentert gjennomført obligatorisk mopedopplæring. Søkers vandel og helse blir kontrollert før førerkort utstedes. Helsekravene er de samme som for personbil. Klasse AM 146 erstatter tidligere mopedførerbevis som ble utstedt etter gjennomført obligatorisk opplæring, men uten at eleven måtte avlegge førerprøve. Så lenge mopedførerbevis fortsatt gir dokumentasjon for førerettigheten, er det ikke nødvendig å bytte ut beviset med førerkort klasse AM 146 for kjøring i Norge. === Klasse AM147 (tre- og firehjuls moped) === Denne klassen gjelder føring av tre- eller firehjuls moped, herunder såkalt mopedbil. Før man fyller 18 år, er føreretten begrenset til tre- og firehjuls moped med egenvekt ikke over 150 kg (minus batterienes vekt ved eldrift). Med mopedbil menes en fire-hjuls moped med karosseri, ratt, pedaler og betjeningsanordninger som i en personbil. Resultatet av alt dette utstyret blir at disse kjøretøyene alltid får en egenvekt over 150 kg slik at minstealderen var 18 år. NB! Etter 30. august 2019 kan 16-åringen kjøre mopedbil med inntil 500 cm3 forbrenningsmoter uten elektrisk tenning etter opplæring og en teorietisk prøve hos Statens vegvesen. Statens vegvesen har følgende informasjon om mopedbil på sine nettsider: Fra og med 30 aug 2019 kan man kjøre mopedbil etter godkjent opplæring fra fylte 16 år -. se her:[2] == 50 cm3 == 50 cm³ er den lovlige grensen på slagvolum for 2-hjuls mopeder. Mopedmotorer var tidligere oftest 2-takts motorer, men i senere tid har 4-taktsmotoren blitt mer og mer brukt. === 2-takts syklus === Kompresjonstakten (1. takt): Stempelet beveger seg oppover, brennstoff/luft-blandingen komprimeres og antennes av en elektrisk gnist like før ØD (øvre dødpunkt). I veivhuset oppstår et undertrykk, og brennstoff/luft-blandingen strømmer inn fra forgasseren. Arbeidstakten (2. takt): Stempelet drives nedover av forbrenningstrykket. I veivhuset komprimeres brennstoff/luft-blandingen. Spyling (gassveksling): Når stemplet passerer ND (Nedre dødpunkt), begynner spylingen. Brennstoff/luft-blandingen strømmer inn fra veivhuset gjennom overstrømningsportene og inn i sylinderen og presser ut restgassene etter forrige forbrenning.Ved å utnytte over/undertrykk som styres i kanaler og eksoskammer, unngår man å bruke ventiler, derfor er denne motoren så mye lettere i vekt. Det er hovedgrunnen til at den blir brukt på lette kjøretøy. === 4-takts syklus === Innsugingstakten (1. takt): Stempelet beveger seg nedover. drivstoff/luft suges inn i sylinderen. Kompresjonstakten (2. takt): Når stempelet har plassert ND, er begge ventilene lukket, og stempelet begynner å bevege seg oppover. Nå komprimeres bensin/luft-blandingen til 1/8 av det den var da den kom inn. Arbeidstakten (3. takt): Nå er luft/bensin-blandingen komprimert. Det er et veldig høyt trykk i sylinderen. På ØD lager tennpluggen en liten gnist, det forårsaker at den komprimerte blandingen eksploderer og ekspanderer som igjen forårsaker at stemplet blir trykt nedover. Da har vi gjort om kjemisk energi til mekanisk energi. Skylletakten (4. takt): Nå går stempelet opp, eksosventilen åpnes og restgassene presses ut av sylinderen. Etter dette begynner motoren på 1. takt igjen.4-takt 50 cm³ motorer kunne man tidligere stort sett finne på Honda-mopeder, men i de senere år har også mange andre produsenter begynt å gå over til 4-taktere fordi de er mer økonomiske og miljøvennlige. == Referanser == == Eksterne lenker == Mopedportalen - forum Moped, Statistisk sentralbyrå EUs Tredje førerkortdirektiv Statens vegvesen - hva har jeg lov til å kjøre med førerkort for moped Lovdata - førerkortforskriften Ikke lenger lov med passasjer på moped

Moped er definert som et lite, motorisert kjøretøy, vanligvis med to hjul (motorvogngruppe L1e), men finnes også med tre (L2e) og fire hjul (L6e).Lovdata om moped

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Faraday

2023-02-04

Michael Faraday

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske fysikere', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1867', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Michael Faraday (født 22. september 1791, død 25. august 1867) var en britisk kjemiker og fysiker som i 1831 oppdaget at det var mulig å lage elektrisk spenning ved å bevege en magnet. Fenomenet kalles elektromagnetisk induksjon. Senere oppdaget Faraday elektrolyse. Han er også kjent for «Faradays bur», et prinsipp som brukes i lynvernanlegg i kombinasjon med Benjamin Franklins lynavlederprinsipp.

Michael Faraday (født 22. september 1791, død 25. august 1867) var en britisk kjemiker og fysiker som i 1831 oppdaget at det var mulig å lage elektrisk spenning ved å bevege en magnet. Fenomenet kalles elektromagnetisk induksjon. Senere oppdaget Faraday elektrolyse. Han er også kjent for «Faradays bur», et prinsipp som brukes i lynvernanlegg i kombinasjon med Benjamin Franklins lynavlederprinsipp. == Faradays karriere == Faraday ble født inn i en fattig familie fra Nord-England. Faren jobbet som smed, og flyttet med familien til London i 1791 for å finne en jobb. Samme år ble Faraday født. Faren var en dyktig smed, men hadde store problemer med helsen, og ofte ute av stand til å arbeide. Derfor vokste barna opp i fattigdom uten noen utdanning utover grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter. Familien var en nær og kjærlig familie, som søkte trøst i sin religion. De var medlemmer i en liten sekt, kalt sandemanianerne etter grunnleggeren Robert Sandeman. Da Faraday ble 13 år, kom han i lære som bokbinder. Det var her han kom i kontakt med bøker. Faraday brukte svært mye tid på å lese bøker som var levert til innbinding. I 1810 ble Faraday medlem av The City Philosophical Society, en gruppe unge menn som møttes for å diskutere dagens temaer og nye oppdagelser innenfor vitenskapen. Gjennom disse diskusjonene fikk Faraday muligheten til å utvikle sine kunnskaper innenfor vitenskap. Han foretok eksperimenter med elektrisitet og kjemi, og diskuterte disse med vennene sine. Under møtene tok han notater som han bandt inn. Til slutt utgjorde de fire bind. Arbeidsgiveren hans, Ribeau, likte Faraday, og viste gjerne fram arbeidet til venner og kunder. En av disse kundene, Dance, var så imponert at han ba om å få låne en bok for å vise sin far. Dances far var så imponert over arbeidet at han ga Faraday billetter til Humphry Davys forelesninger i kjemi våren 1812. Faraday noterte iherdig og bandt notatene sammen til en bok. Faraday hadde virkelig fått smak på vitenskapen og sendte brev til alle tenkelige for å få en jobb som hadde noe med vitenskap å gjøre. Oppgaven var nesten umulig, men en dag var han heldig. Davy hadde blitt midlertidig blindet i en ulykke i laboratoriet, og trengte noen med kjemikunnskap til å være sekretær for seg et par dager. Faraday fikk jobben på Royal Institution (RI). Da Faraday var ferdig hos Davy, sendte han boka med forelesningsnotatene til ham med en søknad om å få selv den minste jobb som måtte dukke opp. Han var heldig igjen. Laboratorieassistenten på RI og en mann som var svært glad i å drikke, fikk sparken etter å ha angrepet instrumentmakeren. Davy tilbød Faraday jobben. Faraday slo til, på tross av at den var hakket dårligere betalt enn jobben som bokbinder. Faradays jobb dreide seg i utgangspunktet om å vaske flasker og utføre enkle lavstatusjobber. Men han vokste såpass i anseelse at Davy etter 6 måneder ba ham om å bli med på en rundreise i Europa. På turen møtte Faraday så mange forskere og lærte så mye, at da turen etter halvannet år var over, gikk han fra å være Davys assistent til å bli Davys samarbeidspartner med en betraktelig lønnsøkning. Etter hvert opparbeidet han seg et rykte som en anerkjent og pålitelig kjemiker. Men det var først da han ble satt til å jobbe med Hans Christian Ørsteds funn at han gjorde sine virkelig kjente oppdagelser. Den første som prøvde å undersøke sammenhengen mellom magnetisme og elektrisitet, var nettopp Ørsted. I 1812 forutsa han at en elektrisk strøm ville påvirke en magnetnål, men ikke før i 1820 klarte han å påvise dette ved et eksperiment. Ørsted oppdaget at når en magnetisk kompassnål ble holdt over en ledning som ledet elektrisk strøm, pekte den til siden og ikke med ledningen. Dette var ganske overraskende, siden man tidligere hadde vært vant til å tenke på krefter som enten tiltrekkende eller frastøtende. == Faraday finner opp elektromotoren == Ørsteds oppdagelse nådde Faraday i 1821, og han fikk til oppgave å jobbe med denne. Siden den vanlige oppfatningen var at alle krefter kan brytes ned til enkle frastøtende eller tiltrekkende rettlinjede krefter, var det naturlig å lete etter slike når man forsket på Ørsteds oppdagelse. Siden Faraday manglet formell utdannelse, var han ikke bundet av denne tankegangen, noe som viste seg å bli en fordel, siden han var friere i sin tankegang. Sekten Faraday tilhørte, sandemanianerne, tenkte på sirkelen som noe hellig i menneskets natur. Dersom du hjelper et annet menneske, vil dette mennesket hjelpe en annen igjen, og så fremdeles inntil sirkelen er sluttet. Faraday satte opp en magnet og forestilte seg en tornado av sirkelformede linjer som svirret rundt den. Dersom denne tankegangen stemte, ville en strømførende ledning som hang over, bli dratt med i sirkelbevegelsen. Faraday koblet til batteriet, og ledningen oppførte seg slik han hadde forutsagt. Raskt konstruerte han det som ble den første elektromotoren basert på denne idéen. Faraday brukte sirkelbevegelsene rundt magneten til å forklare oppdagelsen. Det var også han som innførte begrepet magnetfelt, som skulle bli et svært viktig teoretisk begrep for å beskrive elektromagnetisme. Denne oppdagelsen var så revolusjonerende at han ble innvalgt i the Royal Society i 1824. Davy støttet av en eller annen grunn ikke dette, og mente at idéen var stjålet fra hans kollega William Wollaston, som tidligere hadde diskutert problemet med Davy. Selv om Davy var skeptisk, viste det faktum at Faraday ble valgt inn i the Royal Society av et overlegent flertall, at de mer klarsynte vitenskapsmennene verdsatte Faradays arbeid. Davy hadde alltid vært ambivalent til Faraday, og vekslet mellom å være en støttende veileder, og brysk og avvisende oppførsel. Da han satte ut ryktet om at Faraday hadde stjålet teorien om elektromagnetisme, ble han etterhvert gjennomskuet og gav seg etter noen måneder, men han bad aldri om unnskyldning for løgnen han hadde spredd. Faraday på sin side uttalte seg aldri negativt om Davy, men han var naturlig nok forferdelig såret. I flere år hadde han samlet en utklippsbok med minner fra deres felles reiser, brev fra Davy, og utkast til flere artikler som Faraday hadde renskrevet for ham. Begge kom fra samfunnslag langt under de andre i Londons vitenskapsmiljø. Faraday skjemtes ikke over dette, mens Davy prøvde å dekke over sin enkle opprinnelse. I flere år etter Davys svik lå Faraday lavt i terrenget for å unngå flere anklager om plagiat, men etter Davys død i 1829 tok han opp igjen forskningen. == Faraday finner opp dynamoen == Faraday og mange andre forskere sto nå overfor et viktig spørsmål: Dersom elektrisk strøm kan skape magnetisme, kan magnetisme skape elektrisk strøm? Faraday hadde i tankene at strøm gjennom en ledning kunne indusere strøm i en nærliggende ledning. Hans Christian Ørsted hadde vist at en kontinuerlig elektrisk strøm kunne gi kontinuerlig magnetisme. På grunn av symmetrien skulle man da tro at dersom man plasserte ledninger rundt eller i nærheten av en magnet, skulle det skape elektrisk strøm. På samme måte skulle man tro at kontinuerlig elektrisk strøm i nærheten av en ledning ville gi kontinuerlig elektrisk strøm i denne. 29. august 1831 oppdaget Faraday nærmest ved et uhell hvordan man kan overføre strøm fra en krets til en annen. I et forsøk på å finne den kontinuerlige overføring av strøm, plasserte han to ledninger A og B i nærheten av hverandre. Ledning A var koblet til et batteri, ledning B var koblet til en strømmåler. Begge ledningene var surret rundt hver sin ende av en jernring. Idet Faraday skrudde på bryteren til batteriet, gav dette utslag på måleren. Da han koblet fra batteriet, gav det utslag på måleren igjen. Da en kontinuerlig strøm gikk gjennom lederen, gav det ikke utslag, men da strømmen endret seg, gav dette utslag på strømmåleren. I videre eksperimenter prøvde Faraday å la en magnet bevege seg gjennom en spiral med ledninger som var koblet til en strømmåler. Da magneten beveget seg, gav dette utslag på måleren; da magneten sto stille, gav det ikke utslag. Faraday hadde nå oppdaget dynamoen. Faraday begrunnet fenomenet slik: Hvis en leder står stille i forhold til en magnet, står den stille i forhold til magnetens feltlinjer, og ingen strøm vil oppstå. Men dersom lederen beveger seg, bryter den med feltlinjene, og det oppstår strøm. Dette fenomenet kalles i dag for Faradays lov. Det Faraday nå trengte, var en som kunne gi dette en matematisk formulering. Det klarte den unge skotten James Clerk Maxwell. I sin videre utforskning av egenskapene til den elektriske strømmen, gjennomførte han i perioden 1832–1834 en serie eksperimenter hvor han førte strøm gjennom mange forskjellige oppløsninger av kjemikalier. Han oppdaget da at han kunne skille ut forskjellige elementer fra bundne, kjemiske forbindelser. Dette kalles i dag for elektrolyse. Han formulerte sin observasjoner i to elektrolytiske lover som senere har spilt en viktig rolle i forståelsen av elektrisiteten samt praktisk bruk av prosessen. De viste for første gang en nær sammenheng mellom kjemisk energi og elektrisk arbeid. == Familieliv == Sommeren 1821 giftet Faraday seg, og ble formelt medlem av sandemanianer-sekten som hans familie hadde vært med i gjennom mange år. Han ble en gammel mann og fikk oppleve den heder og ære han rettelig fortjente. == Priser og utmerkelser (utvalgt) == 1846 – Rumfordmedaljen 1842 – Pour le Mérite 1838 – Copleymedaljen 1832 – Copleymedaljen == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Michael Faraday – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Michael Faraday – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Michael Faraday (født 22. september 1791, død 25.

https://no.wikipedia.org/wiki/Molde_lufthavn,_%C3%85r%C3%B8

2023-02-04

Molde lufthavn, Årø

['Kategori:1972 i Norge', 'Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Avinor-flyplasser', 'Kategori:Byggverk i Molde', 'Kategori:Flyplasser i Møre og Romsdal', 'Kategori:Flyplasser åpnet i 1972', 'Kategori:Samferdsel i Molde', 'Kategori:Sider med kart']

Molde lufthavn, Årø (IATA: MOL, ICAO: ENML) ble åpnet i 1972 etter at Molde kommune hadde finansiert bygging av egen flyplass etter at en langvarig diskusjon om felles flyplass for Romsdal og Nordmøre endte med den statlige utbyggingen av Kristiansund lufthavn Kvernberget av samferdselssosiale årsaker (kristiansundere måtte ta ferge til flyplassen om den ble bygd for eksempel på Årø). SAS og Norwegian flyr faste ruter til Oslo-Gardermoen, Widerøe til Bergen og Trondheim. I tillegg har lufthavnen etter hvert fått mye chartertrafikk. Den første regulære charterruten startet i juni 2003 med flygninger til Kreta. Årø har 1980 meter lang rullebane LDA og 2050 meter TORA, terminalbygg fra tidlig på 1990-tallet og betjener i overkant av 500 000 passasjerer årlig. Høyest registrert trafikk var det i 2015 med 513 000 terminalpassasjerer. Rullebanen har retning 07-25 (det vil si retning øst-nordøst og vest-sørvest) og er utstyrt med ILS (Instrument Landing System) for innflygning fra vest. Fra øst mangler glidebane for komplett ILS-innflygning. Fylkesvei 64 går gjennom Fannefjordtunnelen under rullebanen. I forindelse med utbyggingen av Ormen Lange, generell vekst i flytrafikken og nye sikkerhetskrav, har lufthavnen de siste årene gjennomgått en del utbedringer av infrastrukturen. Terminalen er blitt utvidet til å kunne håndtere rundt 420 000 passasjerer, utbygging av nytt driftsbygg og brannstasjon samt flere flyoppstillingsplasser stod ferdig mot slutten av 2006. Ny parkeringsplass ble åpnet i 2006. I tillegg åpnet nytt brannøvingsområde i 2007. Den største utbyggingen er likevel utvidelsen av rullebanen fra 1601 til 1980 meter, som stod ferdig sommeren 2008.

Molde lufthavn, Årø (IATA: MOL, ICAO: ENML) ble åpnet i 1972 etter at Molde kommune hadde finansiert bygging av egen flyplass etter at en langvarig diskusjon om felles flyplass for Romsdal og Nordmøre endte med den statlige utbyggingen av Kristiansund lufthavn Kvernberget av samferdselssosiale årsaker (kristiansundere måtte ta ferge til flyplassen om den ble bygd for eksempel på Årø). SAS og Norwegian flyr faste ruter til Oslo-Gardermoen, Widerøe til Bergen og Trondheim. I tillegg har lufthavnen etter hvert fått mye chartertrafikk. Den første regulære charterruten startet i juni 2003 med flygninger til Kreta. Årø har 1980 meter lang rullebane LDA og 2050 meter TORA, terminalbygg fra tidlig på 1990-tallet og betjener i overkant av 500 000 passasjerer årlig. Høyest registrert trafikk var det i 2015 med 513 000 terminalpassasjerer. Rullebanen har retning 07-25 (det vil si retning øst-nordøst og vest-sørvest) og er utstyrt med ILS (Instrument Landing System) for innflygning fra vest. Fra øst mangler glidebane for komplett ILS-innflygning. Fylkesvei 64 går gjennom Fannefjordtunnelen under rullebanen. I forindelse med utbyggingen av Ormen Lange, generell vekst i flytrafikken og nye sikkerhetskrav, har lufthavnen de siste årene gjennomgått en del utbedringer av infrastrukturen. Terminalen er blitt utvidet til å kunne håndtere rundt 420 000 passasjerer, utbygging av nytt driftsbygg og brannstasjon samt flere flyoppstillingsplasser stod ferdig mot slutten av 2006. Ny parkeringsplass ble åpnet i 2006. I tillegg åpnet nytt brannøvingsområde i 2007. Den største utbyggingen er likevel utvidelsen av rullebanen fra 1601 til 1980 meter, som stod ferdig sommeren 2008. == Historie == Ideen om en flyplass på Årø ble først lansert av flygeren Fridtjof Krohn i et leserinnlegg i Romsdals Budstikke i 1955. Frem til da hadde den tyske krigsflyplassen på Gossen utenfor Molde vært det viktigste alternativet for en stamflyplass for Molde og Romsdal, og frem til byggingen av Ålesund lufthavn på Vigra også for hele Møre og Romsdal.Det nasjonale Flyplassutvalget av 1962 konkluderte med at Årø var det beste alternativet for en felles flyplass for Romsdal og Nordmøre, med Kvernberget i Kristiansund som nummer to. Imidlertid manglet Kristiansund fastlandsforbindelse og trengte vekstimpulser. Dermed landet flyplassutvalget 16. desember 1964 på enstemmig på å anbefale utbygging av både Årø og Kvernberget, i tillegg til Harstad-Evenes og Haugesund-Karmøy. To år senere konkluderte Luftfartsdirektoratet med at Molde burde bygges ut først.I Stortingsmelding nummer 34 1967-68 gikk samferdselsminister Håkon Kyllingmark inn for å bygge Kvernberget først av de fire, da «De trafikale og andre fordeler Årøprosjektet har framfor Kvernberget, er ikke større enn at de oppveies av det samferdselssosiale og andre hensyn som bør tas til Kristiansund». 2. april 1968 vedtok så Stortinget utbygging av Kvernberget, samtidig som Årø ble prioritert som nummer fire av fremtidige stamflyplasser i landet, det vil si utbygging når dette kunne skje uten at det medførte forsinkelse i noen av de tre andre alternativene. Moldes finansrådmann hadde på dette tidspunktet allerede startet pengejakt for å kunne forskuttere utbyggingen før Stortinget rakk å ombestemme seg. Det lå en ubrukt jernbanetomt i Molde etter et tidligere stortingsvedtak som ikke var gjennomført.Før året var omme var seks millioner i lånekapital fremskaffet. Entreprenørfirmaet Olav T. Meisingset & Co i Tingvoll hadde ledig kapasitet etter utbyggingen av Trollheimen Kraft. Samferdelsminister Kyllingmark hadde avslått en søknad om å la Molde forskuttere utbyggingen, uten at det stoppet kommunen. De hadde nemlig søkt Finansdepartementet og fått innvilget lån til å opparbeide området til næringsformål, og vedtok høsten 1968 å sette i gang byggingen av flyplass, alternativt næringsområde. Byggingen startet våren etter.5. oktober 1970 søkte Molde kommune om konsesjon til kommunal drift av flyplassen, og fikk ja fra Samferdselsdepartementet, men kun til kortbanedrift, på grunn av at den fra starten i likhet med kortbaneflyplassene ikke ville ha utstyr for instrumentlanding, og departementet fryktet dermed for regulariteten, som de beregnet ville bli 85 % på årsbasis, og nede i 81 % om sommeren på grunn av et påstått kystklima. Molde, med rådmann Helge Vinje i spissen, takket imidlertid nei av frykt for at et midlertidig ja til kortbanetrafikk skulle bli permanent, og gikk i stedet til verket med å motbevise departementets påstander. Disse var nemlig basert på været på Gjermundnes, Hustad og Vigra. Fylkesagronom O. J. Ragnes, sjefen for Meteorologisk institutts instrumentavdeling og direktør Ringdal i Braathens S.A.F.E. støttet ikke departementets konklusjon og mente Årø ville få en regularitet over 90 %. Førstnevnte kunne dokumentere sine argumenter med nøyaktige værdata fra Fuglset, noen få kilometer lenger vest, for årene 1965 til 1969. Dermed ble konsesjon for stamrutetrafikk innvilget. De inngåtte utbyggingsavtalene var meget gunstige for kommunen og da flyplassen åpnet i 1972, før Evenes og Haugesund uten at disse ble forsinket av den grunn, hadde den kostet 13 millioner 1970-kroner, inkludert bygninger og teknisk utstyr. Til sammenligning kostet utbyggingen av Evenes 45 millioner 1967-kroner. Staten tok over driften i 1978. == Flyselskaper og destinasjoner == === Flyselskaper og destinasjoner === == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Molde Airport, Årø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Molde lufthavn, Årø – Historisk side Worldaerodata side om Årø Arkivert 20. november 2005 hos Wayback Machine.

Molde lufthavn, Årø (IATA: MOL, ICAO: ENML) ble åpnet i 1972 etter at Molde kommune hadde finansiert bygging av egen flyplass etter at en langvarig diskusjon om felles flyplass for Romsdal og Nordmøre endte med den statlige utbyggingen av Kristiansund lufthavn Kvernberget av samferdselssosiale årsaker (kristiansundere måtte ta ferge til flyplassen om den ble bygd for eksempel på Årø).

https://no.wikipedia.org/wiki/Maskinvare

2023-02-04

Maskinvare

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datakomponenter', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Viktige stubber']

Maskinvare (engelsk: hardware) er de fysiske delene en datamaskin eller annen teknologisk innretning består av. Begrepet brukes også om hele enheten som sådan. Eksempler på maskinvare er minnebrikker (RAM), kretskort, prosessorer (CPU), kabler, strømforsyninger (PSU), skrivere, vifter, harddisker (HDD), CD-ROM/DVD-brennere, skjermer, kabinetter, m.m.

Maskinvare (engelsk: hardware) er de fysiske delene en datamaskin eller annen teknologisk innretning består av. Begrepet brukes også om hele enheten som sådan. Eksempler på maskinvare er minnebrikker (RAM), kretskort, prosessorer (CPU), kabler, strømforsyninger (PSU), skrivere, vifter, harddisker (HDD), CD-ROM/DVD-brennere, skjermer, kabinetter, m.m. == Typer maskinvare == Maskinvare kan grovt deles inn i enheter for prosessering, datalagring og inn-/ut-operasjoner. Eksempler: Prosessering: Prosessor Matematikkprosessor Datalagring: RAM ROM EPROM Disketter Minnepinne Hullkort Harddisk CD-ROM DVD Magnetbånd Inn-/ut-operasjoner: Skjermkort Tastatur Mus Lydkort Skriver == Maskinvareutvikling == Maskinvareutvikling er en kompleks innsats som inkluderer opprettelse og optimalisering av elektronikk og mekaniske systemelementer som utfører ulike beregningsprosesser. Forbindelsen mellom disse elementene og objektene er vanligvis realisert gjennom et maskinvaregrensesnitt.Maskinvareutvikling utføres vanligvis gjennom følgende stadier: skjematisk utvikling av maskinvareelementer; implementering av maskinvareelementer (i form av et trykt kretskort eller deres kombinasjon); testing av maskinvareelementer i laboratoriemiljøet; system integrasjon; maskinvaretesting i feltforhold.Forresten, det første trinnet i hardwareutviklingsprosessen er det viktigste. Tross alt reduserer riktig maskinvaredesign ikke bare prosjektbudsjettet, men forhindrer også en rekke potensielle sammenbrudd og nedetider. Likhetene med programvareutvikling er åpenbare: OppførselBrukere samhandler med produktene på ulike måter, produkter samhandler med andre produkter, og produkter gir utganger gitt input. KravDen har funksjonell (brukervendt) og ikke-funksjonell (ikke-brukervendt) krav. KompleksitetEnhver representasjon av produktspesifikasjoner fører alltid til en trestruktur, ettersom hovedtrekk dekomponeres til finere detaljer. == Referanser == == Se også == Datamaskin Programvare

Maskinvare (engelsk: hardware) er de fysiske delene en datamaskin eller annen teknologisk innretning består av. Begrepet brukes også om hele enheten som sådan.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mozilla_Firefox

2023-02-04

Mozilla Firefox

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri kryssplattform programvare', 'Kategori:Linux-programmer', 'Kategori:Nettlesere', 'Kategori:Programvare fra 2002']

Mozilla Firefox er verdens tredje mest benyttede nettleser. Mozilla Firefox er utviklet og vedlikeholdes på dugnad av flere hundre frivillige, og Mozilla Corporation som koordinerer arbeidet. Firefox er programvare med fri og åpen kilde og er gratis.

Mozilla Firefox er verdens tredje mest benyttede nettleser. Mozilla Firefox er utviklet og vedlikeholdes på dugnad av flere hundre frivillige, og Mozilla Corporation som koordinerer arbeidet. Firefox er programvare med fri og åpen kilde og er gratis. == Historie == Mozilla Foundation ønsket at Firefox skulle bli en liten, rask, enkel og utvidbar nettleser, separat fra den større Mozilla-applikasjonssamlingen. Firefox er den offisielle nettleseren fra Mozilla-prosjektet, og inngår i en applikasjonssamling sammen med e-postleseren Mozilla Thunderbird og kalender-applikasjonen Mozilla Sunbird. Prosjektet som senere ble Firefox startet som en eksperimentell gren av Mozilla-samlingen kalt «mozilla/browser» av Dave Hyatt og Blake Ross. Prosjektets grunnleggere hadde opprinnelig som mål å skape den best mulige nettleseren for Microsoft Windows. Etter tilstrekkelig utvikling ble en førsteutgave lagt ut for offentlig testing i september 2002 under navnet «Phoenix». Navnet «Phoenix» ble beholdt til den 14. april 2003 da det ble endret på grunn av en varemerkekonflikt med BIOS-produsenten Phoenix Technologies. Det nye navnet, «Firebird» fikk blandet mottakelse. Sent i april samme år bestemte Mozilla Foundation at nettleseren skulle refereres til som «Mozilla Firebird» for å unngå forveksling med databasetjeneren Firebird. Langvarig press fra åpen kildekode-miljøet tvang imidlertid fram enda et navneskifte, og den 9. februar 2004 ble Mozilla Firebird omdøpt til «Mozilla Firefox». Dette navnet ble valgt for sin likhet til «Firebird», men også for sin unikhet i dataindustrien. For å forsikre seg mot at enda et navneskifte ikke skulle bli nødvendig registrerte Mozilla Foundation i desember 2003 «Firefox» som et varemerke i USA. == Utvikling == Mozilla Firefox beholder kryssplattformegenskapene til den opprinnelige Mozilla-nettleseren ved bruk av brukergrensesnittspråket XUL. XUL gjør det mulig å utvide nettleseren gjennom bruken av temaer og utvidelser. Flere var bekymret over sikkerheten rundt installasjonsprosessen til disse utvidelsene, og da Firefox 0.9 ble sluppet ut, åpnet prosjektet Mozilla Update, en nettside med godkjente temaer og utvidelser. På denne måten forhindrer man effektivt at ondsinnede utviklere lett kan få innpass på mange tusen brukeres maskiner, men reiser samtidig et krav til brukerne om at man følger opp med oppdateringer til utvidelsene etter behov. Bruken av XUL skiller Firefox fra andre prosjekter som bruker Mozillas Gecko-renderingsmotor, slik som Galeon, Epiphany, K-Meleon og Camino, som bruker spesielle grensesnitt tilhørende sine respektive plattformer. Man ser for seg at fremtidige versjoner av Mozilla kommer til å bestå av Mozilla Firefox sammen med Mozilla Thunderbird, en e-postklient bygget på lignende prinsipper som Firefox; for å erstatte den nåværende alt-i-ett-applikasjonssamlingen kjent som «Mozilla» (tidligere kjent under kodenavnet SeaMonkey). Etterhvert kommer alt offisielt arbeid i Mozilla Foundation til å være fokusert på en enkeltstående nettleser og e-post-klient, men stiftelsen forventer at individuelle og kommersielle brukere kommer til å fortsette å vedlikeholde SeaMonkey-applikasjonssamlingen. Mozilla Firefox fjernet mye av egenskapene og mye av brukergrensesnittet fra SeaMonkey-samlingen, fordi man mente at disse delene var unødvendige for de aller fleste brukere. Forretnings- og IT-konsulentselskapet American Management Systems (AMS) kategoriserte i februar 2004 Mozilla Firefox (da Firebird) som et «Tier 1»-Open Source-produkt. == Utvidelser == Mozilla Firefox har mulighet til å utvide funksjonaliteten med små tilleggsprogrammer. Disse kan lastes ned fra egen side. == Se også == Mozilla Thunderbird Fri programvare == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Offisiell blogg (en) Mozilla Firefox – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Mozilla Firefox – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Firefox Friends Firefox grasrotkampanje Mozilla Norge Arkivert 19. september 2010 hos Wayback Machine. Norsk versjon av Firefox og brukerstøtte De offisielle Mozilla Firefox-foraene fra MozillaZine Temaer og utvidelser Microsofts sikkerhetssjef bruker Firefox Sikkerhetsselskapet Secunias sikkerhetsmeldinger angående Mozilla Firefox Xiti Markedsandel i Europa. Clicky Global markedsandel fra Clicky Mozilla Firefox på openhub.net

Mozilla er en Internett- eller nettleser med åpen kildekode. Den er designet for å følge HTML-standardene nøye.

https://no.wikipedia.org/wiki/Moores_lov

2023-02-04

Moores lov

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Halvlederkomponenter', 'Kategori:Informatikkens historie', 'Kategori:Vitenskap i 1965']

Moores lov ble fremsatt i 1965 av Gordon Moore som var en av firmaet Intels grunnleggere. Den sa at antall transistorer på et areal dobles hver 12. måned, noe han i 1975 justerte til hver 24 måned. (Intels David House hevdet hver 18. måned, men Moore sa aldri det.) Mindre transistorer vil normalt medføre reduserte kostnader og høyere effektivitet i en prosessor. Moores lov ble fremsatt på grunnlag av observasjoner, og har vært gyldig i mer enn 50 år. Prediksjonen ble fremsatt 19. april 1965 i en artikkel i bladet «Electronics Magazine», og ble av Professor Carver Mead kalt Moores lov. Opprinnelig gjaldt loven antall enheter, altså både transistorer og motstander, som var per areal. På den tiden artikkelen kom ut så inneholdt en typisk brikke 60 enheter. Til sammenligning kan det nevnes at Intel sin 32 nm Intel Itanium-prosessor fra 2011 kom med 3,1 milliarder silisium-transistorer, og Oracles Sparc M7 fra 2015 hadde over 10 milliarder transistorer.Med jevne mellomrom spås det at Moores lov har nådd det punktet hvor fysiske lover begrenser gyldigheten, men halvleder-fabrikantene finner stadig opp nye metoder. Med transistorstørrelse på 7 nm i 2018 og 5 nm fra 2020 er det ikke lenger realistisk å redusere transistorstørrelsen særlig mye, men stadig økende kompleksitet har holdt liv i Moores lov til 2015, men etter det har farten avtatt.

Moores lov ble fremsatt i 1965 av Gordon Moore som var en av firmaet Intels grunnleggere. Den sa at antall transistorer på et areal dobles hver 12. måned, noe han i 1975 justerte til hver 24 måned. (Intels David House hevdet hver 18. måned, men Moore sa aldri det.) Mindre transistorer vil normalt medføre reduserte kostnader og høyere effektivitet i en prosessor. Moores lov ble fremsatt på grunnlag av observasjoner, og har vært gyldig i mer enn 50 år. Prediksjonen ble fremsatt 19. april 1965 i en artikkel i bladet «Electronics Magazine», og ble av Professor Carver Mead kalt Moores lov. Opprinnelig gjaldt loven antall enheter, altså både transistorer og motstander, som var per areal. På den tiden artikkelen kom ut så inneholdt en typisk brikke 60 enheter. Til sammenligning kan det nevnes at Intel sin 32 nm Intel Itanium-prosessor fra 2011 kom med 3,1 milliarder silisium-transistorer, og Oracles Sparc M7 fra 2015 hadde over 10 milliarder transistorer.Med jevne mellomrom spås det at Moores lov har nådd det punktet hvor fysiske lover begrenser gyldigheten, men halvleder-fabrikantene finner stadig opp nye metoder. Med transistorstørrelse på 7 nm i 2018 og 5 nm fra 2020 er det ikke lenger realistisk å redusere transistorstørrelsen særlig mye, men stadig økende kompleksitet har holdt liv i Moores lov til 2015, men etter det har farten avtatt. == Se også == Koomeys lov == Referanser == == Eksterne lenker == News.com sin dekning av jubiléet i 2005 The Lives and Death of Moore's Law Cramming more components onto integrated circuits Goordon Moore 1965 Press release

Moores lov ble fremsatt i 1965 av Gordon Moore som var en av firmaet Intels grunnleggere. Den sa at antall transistorer på et areal dobles hver 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Morsm%C3%A5l

2023-02-04

Morsmål

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lingvistikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07']

Morsmål er det flere definisjoner av. Én definisjon sier at morsmålet er det første språket eller talemålet en person lærer, eller et språk en person lærer i veldig ung alder. Denne definisjonen innebærer at morsmål er det samme som førstespråk. Man kan ha ett, to eller flere morsmål, ettersom man f.eks. kan ha flere enn ett språk som førstespråk, eller kan identifisere seg selv med mer enn ett språk. Morsmål i noen land kan anses som språket til folks etniske grupper. Noen anser det som språket man identifiserer seg med. Det er språket man kan mest. Og det er språket man bruker mest i tankene og verbalt i hjemlandet sitt.

Morsmål er det flere definisjoner av. Én definisjon sier at morsmålet er det første språket eller talemålet en person lærer, eller et språk en person lærer i veldig ung alder. Denne definisjonen innebærer at morsmål er det samme som førstespråk. Man kan ha ett, to eller flere morsmål, ettersom man f.eks. kan ha flere enn ett språk som førstespråk, eller kan identifisere seg selv med mer enn ett språk. Morsmål i noen land kan anses som språket til folks etniske grupper. Noen anser det som språket man identifiserer seg med. Det er språket man kan mest. Og det er språket man bruker mest i tankene og verbalt i hjemlandet sitt. == Morsmålsundervisning i Norge == Ifølge opplæringsloven § 2-8 kan elever med annet morsmål enn norsk og samisk søke om særskilt norskopplæring inntil de har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den vanlige opplæringen i skolen. Dette kan gjelde nyankomne og andre minoritetselever med svært begrensede norskkunnskaper. Morsmålsopplæringen kan legges til en annen skole enn den eleven går på.I perioden 2009-2010 ble det registrert morsmålsundervisning 117 ulike språk i Norge. Av dem som fikk morsmålsopplæring, var somalisk og urdu de største språkene med rundt 2 500 elever hver. Til sammen fikk 20 000 elever (2,3% av alle elevene i grunnskoler) morsmålsopplæring i denne perioden. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Den internasjonale morsmålsdagen 21. februar (FN-kalenderen)

Morsmål er det flere definisjoner av. Én definisjon sier at morsmålet er det første språket eller talemålet en person lærer, eller et språk en person lærer i veldig ung alder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Masse

2023-02-04

Masse

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Klassisk mekanikk', 'Kategori:Masse', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber']

Masse er en av fysikkens grunnenheter. Masse betyr materie- eller stoffmengde og er en grunnleggende egenskap ved et legeme eller en gjenstand. Stoffmengden er gitt av antall protoner, nøytroner og elektroner som det inneholder (med et lite relativistisk avvik). SI-enheten for masse er kilogram. Et kilogram er 1000 gram og forkortes kg. Bak begrepet masse ligger to helt forskjellige fysikalske prinsipper: et legemes motstand mot å forandre hastighet – dets treghet. et legemes tyngde-akselerasjon – gravitasjon som i nærheten av et annet legeme oppviser en gjensidig tiltrekningskraft.Selv nøyaktige målinger har ikke kunnet påvise noen forskjell. Dette ekvivalensprinsippet var et grunnlag for Einsteins generelle relativitetsteori. Et legemes masse kan måles ved veiing eller ved å utsette det for en kraft F og måle akselerasjonen a. Massen m kan da bestemmes etter treghetsloven F = m a. I et nøytralt gravitasjonsfelt (vektløs tilstand) er dette den eneste måten å bestemme massen på.

Masse er en av fysikkens grunnenheter. Masse betyr materie- eller stoffmengde og er en grunnleggende egenskap ved et legeme eller en gjenstand. Stoffmengden er gitt av antall protoner, nøytroner og elektroner som det inneholder (med et lite relativistisk avvik). SI-enheten for masse er kilogram. Et kilogram er 1000 gram og forkortes kg. Bak begrepet masse ligger to helt forskjellige fysikalske prinsipper: et legemes motstand mot å forandre hastighet – dets treghet. et legemes tyngde-akselerasjon – gravitasjon som i nærheten av et annet legeme oppviser en gjensidig tiltrekningskraft.Selv nøyaktige målinger har ikke kunnet påvise noen forskjell. Dette ekvivalensprinsippet var et grunnlag for Einsteins generelle relativitetsteori. Et legemes masse kan måles ved veiing eller ved å utsette det for en kraft F og måle akselerasjonen a. Massen m kan da bestemmes etter treghetsloven F = m a. I et nøytralt gravitasjonsfelt (vektløs tilstand) er dette den eneste måten å bestemme massen på. == Er massen konstant? == I dagligdagse omgivelser er det riktig å betrakte massen til et legeme som helt konstant. Formelt sett kan det likevel oppstå et avvik som følge av Einsteins relativitetsteori, hvor masse og energi er to sider av samme sak. Ifølge relativitetsteorien er E = m c 2 {\displaystyle E=mc^{2}} der E er energi, m er et legemes hvilemasse og c er lysets hastighet i tomt rom. Hvis legemet blir tilført energi for eksempel ved oppvarming, vil derfor dets masse formelt forandres litt. Under normale forhold er denne forandringen så liten at den ikke kan påvises. == Et legemes masse kontra et legemes vekt == Med veiing menes i det følgende en kraftmåling som ved en fjærvekt, og uttrykkelig ikke en sammenligningsmåling som ved en skålvekt eller bismer. Med et legemes vekt mener vi den gjensidige kraften som massen av legemet utøver mot massen av et annet legeme. Det andre legemet er typisk jorda når vi snakker om vekt. Når det brukes kilogram for å uttrykke vekt, er dette formelt feil, men det er en tradisjon fra eldre tider. Det formelt riktige er å si at en masse (målt i kilogram) utøver en kraft mot jorda (målt i newton) som er lik m*a (massen ganger akselerasjonen), i vårt tilfelle m*g, hvor g er jordas tyngde-akselerasjon på 9.78 (ved ekvator) til 9.832 m/s² (ved polene). Jordas tyngde-akselerasjon blir også kalt tyngdekraften til jorda. At tyngde-akselerasjonen varierer litt fører til at vekten av (den konstante) massen varierer litt, alt etter hvor på jorda det veies. Andre planeter og måner har andre masser og derfor andre tyngde-akselerasjoner (disse er ikke proporsjonale). Et legemes masse (som er konstant uansett sted i universet) vil derfor oppvise en kraft (alså en vekt) som er proporsjonal til planetens tyngde-akselerasjon. Eksempelvis har månen en tyngde-akselerasjon på 1.62 m/s² mens jorden sin er 9.81 m/s² i Norge. Forholdet mellom dem er 6.05, derfor veier et legeme bare sjettedelen på månen enn det gjør på jorda. Når det (formelt feilaktig) uttrykkes at et kilogramlodd bare veier 0.165 kilo eller kilogram på månen, menes at kraften av loddet mot månen (på månen) er 0.165 ganger kraften mot jorda (på jorda). == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mass (physical property) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

thumb|right|Et 2 kg lodd brukt til justering av vekter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Statistikk

2023-02-04

Statistikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statistikk', 'Kategori:Vitenskapelig metode']

For statistikk over Wikipedia, se Hjelp:Statistikk og Wikipedia:Statistikk. Statistikk er tallfestede innsamlede opplysninger, samt faget som omhandler innsamling, bearbeiding, analyse og presentasjon av tallfestede opplysninger. Statistisk metode er en gren av matematikken som tar for seg analyse av tallfestede dataobservasjoner og sannsynlighetsregning. Statistikkfaget behandler problemstillinger knyttet til innsamling av data, planlegging og oppsett av eksperimenter, vitenskapsfilosofi, modellbygging, samt tolkning og presentasjon av data og konklusjoner. Statistikk er et sentralt verktøy i alle vitenskapsgrener hvor kvantitative data framskaffes, for eksempel økonomi, naturvitenskap, meteorologi, medisin, statsvitenskap og biologi. Mer dagligdags brukes ordet statistikk også som en benevnelse på selve talldataene og enkle utregninger på disse, som for eksempel beregning av gjennomsnitt og median, samt presentasjon av slikt materiale uansett form. I statistikkloven er statistikk definert som «tallfestede opplysninger om en gruppe eller et fenomen, og som fremkommer ved en sammenstilling og bearbeidelse av opplysninger om de enkelte enhetene i gruppen eller et utvalg av disse enhetene, eller ved systematisk observasjon av fenomenet».Fagfeltet statistikk omfatter også planlegging for og innsamling av data til analyse for å få sammenlignbare størrelser som også kan kvantifiseres og dermed være egnet for videre behandling. Den mer teoretiske delen av statistikken er basert på sannsynlighetsteori, hvor begreper som tilfeldighet og usikkerhet står sentralt.

For statistikk over Wikipedia, se Hjelp:Statistikk og Wikipedia:Statistikk. Statistikk er tallfestede innsamlede opplysninger, samt faget som omhandler innsamling, bearbeiding, analyse og presentasjon av tallfestede opplysninger. Statistisk metode er en gren av matematikken som tar for seg analyse av tallfestede dataobservasjoner og sannsynlighetsregning. Statistikkfaget behandler problemstillinger knyttet til innsamling av data, planlegging og oppsett av eksperimenter, vitenskapsfilosofi, modellbygging, samt tolkning og presentasjon av data og konklusjoner. Statistikk er et sentralt verktøy i alle vitenskapsgrener hvor kvantitative data framskaffes, for eksempel økonomi, naturvitenskap, meteorologi, medisin, statsvitenskap og biologi. Mer dagligdags brukes ordet statistikk også som en benevnelse på selve talldataene og enkle utregninger på disse, som for eksempel beregning av gjennomsnitt og median, samt presentasjon av slikt materiale uansett form. I statistikkloven er statistikk definert som «tallfestede opplysninger om en gruppe eller et fenomen, og som fremkommer ved en sammenstilling og bearbeidelse av opplysninger om de enkelte enhetene i gruppen eller et utvalg av disse enhetene, eller ved systematisk observasjon av fenomenet».Fagfeltet statistikk omfatter også planlegging for og innsamling av data til analyse for å få sammenlignbare størrelser som også kan kvantifiseres og dermed være egnet for videre behandling. Den mer teoretiske delen av statistikken er basert på sannsynlighetsteori, hvor begreper som tilfeldighet og usikkerhet står sentralt. == Oversikt == En vitenskapelig studie baserer seg ofte på et utvalg fra en større populasjon. Det finnes flere ulike tilnærminger for statistisk analyse. Disse ulike tilnærmingene er ofte overlappende og brukes ofte om hverandre. Deskriptiv statistikk presenterer data gjennom tall og figurer. Eksempler på dette er gjennomsnitt, standardavvik, korrelasjon, histogramer og spredningsplott. Statistisk inferens søker å trekke konklusjoner om populasjonen basert på populasjonsutvalget som er heftet med usikkerheter. Statistiske metoder prøver å beskrive disse usikkerhetene ved å legge til grunn en matematisk modell for populasjonen. En slik modell kan inneholde en eller flere parametere som kan estimeres ved hjelp av dataene fra utvalget. Disse parameterne, og usikkerhetene knyttet til dem, kan brukes til å trekke konklusjoner gjennom hypotesetesting. Statistisk inferens deles ofte inn i hovedområder som estimeringsteori, statistisk hypotesetesting og statistisk beslutningsteori. Et viktig verktøy i alle disse disiplinene er fordelingsteori, som er en del av sannsynlighetsregningen. En alternativ oppdelig er etter hvilke typer statistiske modeller som brukes, for eksempel parametriske modeller og ikke-parametriske modeller. Eksplorativ statistikk er en tilnærming som prøver å analysere data for å finne hypoteser som kan testes. Disse metodene kan basere seg på enkel manuell gransking av tall og figurer, men mer beregningsmessige metoder finnes også, som for eksempel clusteranalyse. == Bøker om statistikk == Darrell Huff: How to Lie with Statistics Kristen Ringdal: Enhet og mangfold: Samfunnsvitenskapelig forskning og kvantitativ metode M.J. Moroney: Facts From Figures Gunnar G. Løvås: Statistikk for universiteter og høgskolerNorsk institusjonell og faglig historieEinar Lie og Hege Roll-Hansen Faktisk talt - Statistikkens historie i Norge, 2001 ISBN 9788215001500 == Se også == Statistisk sentralbyrå == Referanser == == Eksterne lenker == Statistisk ordliste - Engelsk - Norsk Matematisk ordliste, verifiserte termer

Statistikk er tallfestede innsamlede opplysninger, samt faget som omhandler innsamling, bearbeiding, analyse og presentasjon av tallfestede opplysninger. Statistisk metode er en gren av matematikken som tar for seg analyse av tallfestede dataobservasjoner og sannsynlighetsregning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Menneskerettigheter

2023-02-04

Menneskerettigheter

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etiske konsepter', 'Kategori:Menneskerettigheter', 'Kategori:Snevre artikler']

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett etnisitet, rase, kjønn, legning, livssyn eller alder, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter. Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss.

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett etnisitet, rase, kjønn, legning, livssyn eller alder, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter. Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss. == Menneskerettighetenes historie og begrunnelse == Denne gjennomgangen av menneskerettighetenes idéhistorie viser at forståelsen av rettigheter forandrer seg. Selv om forestillingen om en evig, uforanderlig norm har vært til stede i den vestlige kultur fra antikken av, har ikke innholdet av denne normen vært like konstant, og heller ikke begrunnelsen for slike rettigheter. Denne observasjonen er en bidragende årsak til skepsisen mot eksistensen av en slik evig norm. Det er imidlertid typisk for denne utviklingen at det guddommelige og transcendente skyves mer og mer i bakgrunnen til fordel for empiriske og logiske analyser av juss, moral og forholdet mellom mennesker. Forståelsen av rettigheter har blitt gjennomsekularisert. Utenfor teologiske (og noen filosofiske) sammenhenger er det blitt umulig å begrunne rettighetene med henvisning til en gud, guddommelig bestemte eller transcendente forhold. Men dermed blir det også vanskelig å etablere en absolutt begrunnelse for menneskerettighetene, og det er få menneskerettighetsteoretikere som i dag hevder at det finnes noen slik absolutt begrunnelse. Samtidig har mange ment at et rent rettspositivistisk standpunkt ikke kan la seg forsvare å bruke etter det nasjonalsosialistiske styre av Tyskland. Rettspositivismen sier at det ikke eksisterer andre rettigheter enn de som er uttrykt i de faktiske juridiske systemer som til enhver tid finnes i forskjellige samfunn. Men dermed hadde ikke nazi-styret i Tyskland brutt noen lover. Derfor mente mange det må finnes en måte å begrunne en norm eller en allmenn rettsregel på som vil kreve de styrende til ansvar for sine handlinger, selv om de ikke hadde brutt noen positiv lov. === Naturrettstenkningen i antikken === Oppfatningen av menneskerettighetene i Vesten har vokst ut av den mer generelle rettighetstenkningen og har en lang historie. Idéer om universelle menneskerettigheter har røtter i Bibelens ti bud, men har også opphav i de første naturrettsoppfatningene i antikkens Hellas. Et viktig moment i denne utviklingen er tanken om likhet og likeverd. Hos Platon og Aristoteles finnes dette idealet som kravet om likhet for loven – isonomi, like politiske rettigheter – isokrati, lik respekt for alle borgere – isotimia, like rettigheter – isopolitieia og lik stemmerett – isopsephia. Kravet om likhet framstår som rettferdig. Rettferdigheten er knyttet til harmonien mellom bystatens forskjellige deler. Innsikt i denne harmonien er mulig med fornuftens hjelp. Selv om bystaten framstår med lagdeling og klasseskiller og likheten ikke tøyes for langt, men begrenses til likebehandling innenfor samme klasse av frie borgere, er utgangspunktet for tenkningen mennesket. Tenkningen er antroposentrisk, og mennesket ses som et naturvesen. Derfor kan rettferdigheten, som rettighetene skal sikre, forankres i den transcendente fornuft, i naturens egen fornuft, som mennesket har del i. Denne oppfatningen av rettigheter universaliseres hos stoikerne. Den naturlige fornuft inkluderer alle. Den omfatter derfor ikke bare de frie borgerne av bystaten, men alle individer i de nye greske og romerske riker. (Men vi skal ikke overse at det likevel tok lang tid – nærmere 2000 år – før rettighetene ble reelle individuelle rettigheter i den vestlige tradisjonen; lenge sto både «de andre» (som kunne gjøres til slaver) og kvinner utenfor.) === Rettighetstankegang og kristendommen === Gjennom kristendommens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til Guds fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er antroposentrisk, blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk. Dermed kan teologi og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen. Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med Thomas Aquinas (1224–1274). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor samfunnet, påla det menneskene – både hersker og undersåtter – plikter i forhold til Guds lov. Rettighetstankegangens begrunnelser sekulariseres i renessansen ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud. Men dette er en prosess som tar tid. Et tidlig forsvar for individers rettigheter leveres av den neoskolastiske teologen og juristen Francisco de Vitoria O.P. (død 1546) på grunnlag av Aquinas' aristoteliske naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske indianernes grunnleggende rett til eiendom og til å bestemme over seg selv, presenterte han argumenter som understreker at slike fundamentale rettigheter er av umistelig karakter. Denne argumentasjonen følges opp i Bartolomé de las Casas' (1474–1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave Paulus III i bullen Sublimis Deus fra 1537, godtok Vitoria og las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter, og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram, og indianerslaveriet fant aksept også i katolske lands kolonier. Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, altså rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er, og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et de facto, ikke bare et teoretisk preg. Hugo Grotius (1583–1645), en av folkerettens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene også ville gjelde om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den transcendente fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden. Begge de britiske filosofene Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) tok utgangspunkt i isolerte individer, og forespeilet å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer burde ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektlegging av den samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum. Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn, hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten, og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i å understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger overfor Gud på dommens dag, kan ha spilt en vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen. === Menneskerettighetserklæringer og -dokumenter === På det praktiske eller juridisk-politiske plan representerer det engelske Magna Carta fra 1215 et viktig startpunkt for den vestlige rettighetstenkning. Senere kom også nedfellingen av rettigheter i erklæringer og konstitusjoner, som for eksempel den første erklæringen om menneskerettigheter i moderne tid, Virginia Declaration of Rights som ble skrevet av George Mason og vedtatt av delstatsforsamlingen i Virginia 12. juni 1776. Den ble brukt som forelegg av Thomas Jefferson for den menneskerettighetserklæringen som inngår i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776. Denne ble i sin tur brukt av Marquis de La Fayette i utarbeidelsen av den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789. I 1948 vedtok FNs tredje generalforsamling «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Den er ikke juridisk bindende for medlemslandene, noe Den europeiske menneskerettskonvensjonen utviklet av Europarådet i 1950 er. Dette regnes av mange for å være menneskerettighetenes fødsel, fordi tidligere rettighetstenkning enten ikke var juridisk bindende, eller bare var begrenset til nasjonal lovgivning slik som den franske rettighetserklæringen. FNs menneskerettighetserklæring gjelder hele verden uten unntak, og manifesterer dermed et svært sentralt element i menneskerettighetstankegangen, nemlig at menneskerettighetene er universelle. I 1976 trådte FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i kraft. USAs president Jimmy Carter (1976–1980) satte også menneskerettigheter på dagsordenen i internasjonal politikk på en måte som bidro til å gjøre dem til felles normer i vår globaliserte tid. == Norge == === Historie === Norge var frem til 1800-tallet et standsamfunn. Det betydde at folks rettigheter var avhengig av hvilken stand de tilhørte (adelen, geistligheten eller tredjestanden). Den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen viktige for de nye forestillingene om menneskerettigheter. De og franske og amerikanske skriftene ble lest i Norge, og påvirket på den måten den norske grunnloven. Den norske grunnloven slo fast menneskerettigheter som rettssikkerhet, næringsfrihet og ytringsfrihet, selv om den i 1814 manglet mye av det vi i dag ser på som selvsagte menneskerettigheter, for eksempel religionsfrihet. At rettighetskatalogen i Grunnloven er kort, skyldes blant annet at Riksforsamlingen hadde dårlig tid på Eidsvoll, men rettighetskatalogen ble innledet med § 94 som slo fast at til neste storting skulle det utarbeides en ny sivillov og kriminallov. === I dag === Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge. Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som § 96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, § 97 om tilbakevirkende lover og § 105 om erstatning ved ekspropriasjon. I tillegg ble Grunnloven 1994 tilføyd § 110c som bestemmer at Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.Norge har ratifisert en rekke menneskerettighetskonvensjoner og inkorporert fire av dem i norsk lov: Den europeiske menneskerettskonvensjonen FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter FNs konvensjon om barnets rettigheterDersom det er strid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner og FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering er også inkorporert i norsk lov (2005), men uten forrang. Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot jesuitters adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall.Den europeiske menneskerettskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken og fra Komiteen for overvåkning av konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle regelverket for menneskerettigheter rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ. === Norske menneskerettighetsbrudd === Den norske staten har, som de fleste andre land, begått menneskerettighetsbrudd. Enkelte av disse har vært svært omfattende. De menneskerettighetsbruddene Taterne har vært utsatt for blir av en del historikere regnet som folkemord, på grunn av tvangssteriliseringene og det utbredte ønsket om å utrydde dette folkeslaget. Norges politikk overfor taterne oppfyller flere kriterier i folkemordkonvensjonen. Sigmund Aas og Thomas Vestgårdens bok Skammens historie: den norske stats mørke sider 1814-2014 belyser for eksempel menneskerettighetsbrudd og overgrep i 11 forskjelliege kategorier, blant annet innenfor helsevesenet (bruk av lobotomi, tvangssterilisering), justismord og politivold, sensur av bøker, menneskerettighetsbrudd i utenrikspolitikken og behandlingen av norges nasjonale minoriteter. Samene, skogfinnene, kvenene, jødene og taterne er folkegrupper som har blitt utsatt for spesielt drastiske tvangs- og fornorskningstiltak.De siste årene har Norge fått kritikk av den europeiske torturkomiteen for utstrakt bruk av glattcelle. === Nasjonal institusjon for menneskerettigheter === Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har som formål å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Dette skal skje gjennom forskning og utredning, ved undervisning, rådgivning, informasjon og dokumentasjon. SMR er organisert som et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal senteret overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge og på selvstendig basis samarbeide med lignende forskningsmiljøer, med frivillige organisasjoner og med internasjonale og nasjonale organer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål. Grunnlaget for virksomheten er det eksisterende internasjonale system av normer og institusjoner til vern om menneskerettighetene. Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon). Nasjonal institusjon arbeider for å fremme gjennomføringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene i Norge. Norges nasjonale institusjon er del av FNs nettverk av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, og sorterer under FNs Høykommissær for menneskerettigheter i Genève. Nasjonal institusjon arbeider med forskning og utredning, overvåkning, rådgivning, utdanning og informasjon rundt menneskerettighetssituasjonen i Norge. Overvåkningen skjer særlig gjennom høringsuttalelser og kommentarer til Norges rapportering til internasjonale organer. Som Nasjonal institusjon har SMR siden 2004 utgitt en årbok om menneskerettigheter i Norge. Nasjonal institusjon arrangerer seminarer, kurs og holder foredrag om menneskerettslige spørsmål knyttet til norske forhold. Nasjonal institusjon samarbeider med lignende forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og internasjonale og nasjonale organer. Nasjonal institusjon har et rådgivende utvalg med medlemmer fra et bredt spekter av ombud, organisasjoner og aktører fra det sivile samfunn. Ny direktør for SMR var Inga Bostad, fra 1. januar 2014. === Stortingsmeldinger om menneskerettigheter === Stortingsmeldinger viser regjeringens offisielle syn på et politisk tema eller område. Norge har tre stortingsmeldinger som omhandler menneskerettighetene. Meldingene vurderer Norges muligheter, styrker og svakheter, i det internasjonale arbeidet for å fremme menneskerettigheter. Meldingene tar ikke for seg hva Norge bør jobbe med nasjonalt. Den første meldingen kom i 1976-77. Dette var den første prinsippmeldingen om Norges menneskerettighetspolitikk. Kritikk av enkeltstater for menneskerettighetsbrudd var et viktig tema i meldingen. I innledningen presiserte regjeringen at: «I lys av hvor ulikt regjeringene i verden oppfatter menneskerettighetene og hvor ømtålelige mange stater er for kritikk, vil Regjeringen alltid måtte vurdere hvilken gjennomslagskraft en direkte reaksjon vil kunne få […] Regjeringen vil også måtte vurdere hvordan en direkte opptreden vil virke inn på Norges forhold til vedkommende stat med mulige skadevirkninger for andre norske interesser». Reaksjon på menneskerettighetsbrudd var dermed ikke alene knyttet til bruddets art og omfang. Før Norge skulle påtale menneskerettigheter i andre land måtte andre hensyn vurderes først, ifølge Stortingsmeldingen. Disse hensynene var særlig knyttet opp til utenrikspolitikken og bilaterale forbindelser. Samtidig understreket stortingsmeldingen at Norge alltid ville søke bredest mulig støtte fra andre land for sine reaksjoner. Den andre meldingen kom i 1999-2000. Denne meldingen ble lagt frem av Bondevik I regjeringen. Meldingen var omfangsrik. Mens meldingen fra 1976/77 var på 33 sider, brukte Regjeringen nå hele 230 sider på å gjennomgå Norges menneskerettighetspolitikk. Den inneholdt over 300 tiltak, mens den foregående meldingen bare hadde hatt 15 tiltak. Hvert punkt inneholdt beskrivelser av tiltak som Regjeringen skulle jobbe med, både i samarbeid med andre land i internasjonale fora, men også som selvstendig aktør. Under meldingens punkt 5.5 om menneskerettighetsdialoger stod det: «En annen viktig forutsetning for at nettopp Norge bør føre menneskerettighetsdialog med et bestemt land, er at vi har tilstrekkelige ressurser og et komparativt fortrinn som gjør det naturlig for oss å engasjere oss i det aktuelle landet». Videre i meldingen ble det påpekt at Norges rolle ville bli styrket internasjonalt dersom man så menneskerettigheter og utviklingssamarbeid i sammenheng. Stortingsmeldingen viste tydelig at verden var i endring og at Norge kunne ha en påvirkningskraft i andre land uten å til enhver tid søke bredest mulig støtte. Den nye meldingen skilte mellom positive og negative virkemidler. Positive virkemidler kunne sammenfattes til bruk av diplomati og menneskerettighetsdialoger, utviklingsarbeid og opprettelser av internasjonale regelverk. Negative virkemidler inkluderte alle former for straff som for eksempel sanksjoner, brudd på diplomatiske forbindelser og rettslige virkemidler. Den tredje meldingen kom i 2014-2015. I denne meldingen er det ikke store prinsipielle endringer fra den forrige, men det er en del nye aspekter som er lagt til, blant annet betydningen av næringslivet, samt at kvinner og barn blir viet en mye større oppmerksomhet. Meldingen legger vekt på at menneskerettighetene skal nedfelles i en samstemt politikk på tvers av de ulike dele av utenriks- og utviklingspolitikken. == Se også == Menneskerettighetserklæringen Den europeiske menneskerettskonvensjonen Borgerfriheter == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Human rights – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) FNs verdenserklæring om menneskerettigheter Norge - verdensmester i menneskerettigheter?, artikkel hos Norgeshistorie.no

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett etnisitet, rase, kjønn, legning, livssyn eller alder, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.https://www.